Arnfinn Eng

Alder: 46
  RSS

Om Arnfinn

Kapellan i Ris menighet, Oslo.

Følgere

Publisert nesten 4 år siden
Asgeir Remø – gå til den siterte teksten.
Men når Eng skriv at "den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen [...] alltid har vært en av reformasjonens fanesaker" og bruker det til å rettferdiggjere å fråvike den læra kyrkja har hatt alltid og alle stadar vert det eit bomskot.

Takk for et godt og lesverdig svar på mitt innlegg, Asgeir Remø! Du skriver klokt om reformasjonen – og korrigerer min litt ubeskyttede påstand om at en av reformasjonens fanesaker var «den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen». Remø har selvfølgelig rett i at det aldri var hverken Luthers eller Melanchtons intensjon at vi skulle få et frislipp av tolkninger og ulike oppfatninger av Bibelen løsrevet fra kirkens tradisjon og lære. Remø henviser likevel til Magnus Malm (som jeg ikke har lest), og gjør et poeng av at den lutherske reformasjonen var startskuddet til den påfølgende individualiseringen og fragmenteringen av kirken. Når Malm siteres på at dette innebar at kirken opphørte å være et forpliktende fellesskap for bekjennelse og liv, er jo dette en nokså pessimistisk lesning av kirkehistorien. Det jeg forsøkte å si noe om i mitt innlegg, var at reformasjonen gav grunnlag for og legitimerte en selvstendig lesning og tolkning av skriften. Før reformasjonen var dette forbeholdt de geistlige – og Bibelen var ikke en gang tilgjengelig for folket. De geistlige hadde dermed definisjonsmakten, og ingen kunne reise seg og protestere mot dette. Ingen av oss vil vel tilbake til slike tilstander? Det at vi i dag både selv kan lese vår Bibel og delta i teologiske debatter og meningsutvekslinger slik som denne – ja vi kan endatil kritisere både prester og biskoper uten å frykte konsekvensene – kan vi takke reformasjonen for. Og mitt innlegg var jo skrevet som en respons til Rolf Kjøde, som i mange år ledet en av Norges største misjonsorganisasjoner – en fanebærer for det myndige lekfolket i Norge. Misjonsbevegelsen, som jeg selv har vokst opp i, som har formet min tro og identitet og som jeg fortsatt regner meg som en del av, har i alle år nettopp vært tuftet på lekfolkets rett og plikt til å lese og tolke Bibelen – ofte i opposisjon til den etablerte kristenhet.

Mitt poeng var at alle de som nå har kjempet frem en aksept for et annet syn på homofilt samliv i kirken, nettopp har gjort dette med begge beina trygt plantet i den kirken reformasjonen har gitt oss – en kirke som åpner for at vi alle kan lese og tolke våre liv i lys av Bibelen, og ikke være prisgitt geistlighetens formidling og tolkning av den rette lære på vegne av oss. Denne endringen har altså kommet innenfra kirken selv, og selv om presset utenfra selvfølgelig har vært stort, så er det en i beste fall en urimelig overforenkling og i verste fall direkte feil å si at endringene kun er et resultat av at alle disse har gitt etter for et ytre press.

Når nå en samlet misjonsbevegelse truer med kirkesplittelse og formaner oss om å slutte rekkene fordi et flertall av verdens kirker fortsatt står på den klassiske posisjonen i et kontroversielt spørsmål, er dette i praksis et skritt tilbake til en autoritetsstyrt kirke som vi alle forlot for lenge siden. Og igjen: argumentet om å holde fast på kirkens enhet kan ganske enkelt ikke anvendes som et gyldig argument i den teologiske debatten som nå pågår – i alle fall ikke som en trussel mot alle som for sin samvittighets skyld tør å reise seg mot flertallet. Misjonsbevegelsens myndige lekfolk bør vite dette bedre enn de fleste, og så skjer det ironiske at det er nettopp de som nå griper til denne typen argumentasjon.

Og selvfølgelig finnes det en grense for hvor mye uenighet en kirke kan romme før den sprekker og splittes. I Den norske kirke har vi nå kommet til et slikt punkt hvor kirkens enhet står på spill, og hvor det kan ende med at mange bryter ut og ikke vil dele gudstjenestens og nattverdbordets fellesskap lenger. Det er alvorlig. Jeg har stor respekt for Rolf Kjøde, både som mangeårig leder av Normisjon, som teolog, prest og forkynner, og jeg har stor respekt for alle som med stor uro ser på kirkens fremtid, og som mener at spørsmålet om homofilt samliv er av en slik karakter at vi ikke kan leve i samme kirke lenger.

Likevel, jeg er av den oppfatning at kirken kan romme denne uenigheten. Jeg har selv målbåret en uforsonlig holdning til de liberale i denne saken. Men etter å ha jobbet sammen i kirken med mange som har et annet synspunkt enn meg selv i snart 20 år - vi har delt nattverdens fellesskap, vi har delt våre drømmer og visjoner for kirke og misjon, vi har bedt sammen og tilbedt Gud sammen, og inspirert hverandre til å forkynne evangeliet til frelse og frihet for alle mennesker – så kan jeg ganske enkelt ikke holde fast på den uforsonlige holdningen lenger. Min erfaring gjennom mange år er enkel – og sikkert også ganske ubeskyttet - men jeg holder fast på den likevel: når vi fokuserer på Han som samler og kaller oss til kirken, når vi samles om nådens og nattverdens fellesskap, da skal det svært mye til før vi ikke klarer å være kirke sammen lenger – mer enn det som vi nå opplever skiller oss. La oss derfor holde fast på kirkens enhet – ikke fordi vi skal true hverandre til enighet, men fordi Kristus forener oss.

 

Gå til kommentaren

Om kirkedemokratiet

Publisert nesten 5 år siden

Takk for godt og fyldig svar, Arne Danielsen!

Jeg forstår argumentasjonen din, og du trekker frem et interessant eksempel med reservasjonsretten. Likevel; jeg deler ikke din bekymring for at «aktivister» skal kuppe de prosessene som til enhver tid foregår i de organer som har vedtaksmyndighet i kirken – enten det er på menighetsrådsnivå, bispedømmerådsnivå eller på kirkemøtet. Du skriver følgende: «Et lite mindretall med stor gjennomslagskraft i media, kan i noen tilfeller sette det demokratiske prinsippet om flertallsstyre ut av spill – eller sjakk matt.»

Det er fotfolket i kirken - grasrota – som bruker sin stemmerett, og som ønsker å påvirke kirken i den ene eller den andre retningen. At stadig flere av disse jobber for en endring i homofilispørsmålet kommer ikke som noen overraskelse, men å frata de tilhørighet til kirken ved å betegne de som «aktivister» er fullstendig urimelig. I den betegnelsen ligger også en anklage om at de egentlig ikke er opptatt av hva kirken er og skal være, og at de bare er opptatt av én ting, nemlig å få kirken til å åpne opp for vigsel av homofile. Det tror jeg er en alvorlig feilslutning.

Etter tidenes mobilisering i forkant av menighetsrådsvalgene i 2011, kom valgdeltagelsen til menighetsrådsvalgene opp i ca 13 %, og til bispedømmerådene ca 10 %. Disse tallene viser oss at det store flertallet av medlemmene i Den norske kirke ikke engasjerer seg tilstrekkelig til å avlegge stemme i de kirkelige valgene, selv om det er etisk brennbare spørsmål som de valgte organer skal ta stilling til. Vi kan håpe på og jobbe for at enda flere engasjerer seg og bruker sin stemmerett, men det er lite realistisk at vi kommer opp i de helt store tallene her. Videre er jeg nokså overbevist om at de som da faktisk velger å bruke sin stemmerett ønsker å være med og påvirke kirken fordi de er glad i kirken og føler tilhørighet til kirken. De kan ikke betegnes som aktivister! Og igjen – dersom homofilispørsmålet er av en slik karakter at det foreligger en reel fare for at rådene blir kuppet av aktivister – hvorfor bruker ikke da langt flere seg av denne muligheten?

Og når det gjelder de som da stiller til valg, vil jeg tro det store flertallet - enten det er til menighetsråd eller bispedømmeråd - vet hva vervet innebærer, og er innstilt på å gjøre en skikkelig jobb. Noen av disse motiveres selvsagt til å stille til valg pga en enkeltsak de brenner for, men det er ingen grunn til å tro at de verken er motiverte for eller skikket til å gjøre en skikkelig innsats i alle de andre utallige sakene som rådene skal behandle. Med det kjennskapet jeg har til rådsarbeidet i Den norske kirke (i den grad det skal tillegges noe vekt da – men jeg tar det nå med), har jeg til dags dato ikke truffet noen som «egentlig ikke bryr seg», som bare stiller av plikt, eller som kun er opptatt av homofilispørsmålet og ikke har noen interesse for kirken ut over det. Det er mennesker med et brennende engasjement for kirken som gjør en stor frivillig innsats gjennom rådsarbeidet, og de fortjener honnør for den jobben de gjør.

Jeg må minne deg om at avstemmingen i 2014 i den mest krevende saken kirkemøtet har behandlet, og som du og mange andre er redde for skal kuppes av aktivister, endte med et knapt flertall for status quo. Av 116 medlemmer i kirkemøtet er ca halvparten for at kirken skal innføre forbønnshandling eller liturgi ekteskapsinngåelse for homofile par – det er ikke et lite mindretall, og de representerer heller ikke et lite mindretall i Den norske kirke. Det er en betydelig andel av aktive kirkefolk med sterk oppslutning om sin lokale menighet (kall de gjerne «personlige kristne», selv om begrepet med rette debatteres i VL disse dager) som ønsker en endring i spørsmålet om kirken skal innføre liturgiske forbønnshandlinger/ vigsler av homofile par, i tillegg til en stor andel av kirkens teologer, forskere, prester, proster, biskoper og andre med tillitsverv og sentrale posisjoner i kirken og de kirkelige utdanninger. Man kan like eller ikke like utviklingen i Den norske kirke, men å hevde at denne endringen ikke kommer innenfra - fra kirken selv, og at det er en endring påtvunget kirken av krefter utenfra, er etter mitt skjønn ikke riktig.

Avslutningsvis vil jeg sitere John Kaufmans innlegg på verdidebatt nå nylig Pussig redsel for skitten kirkevalgkamp, der han gir et lite innblikk i oldkirkens valgkamper, som et apropos til hvorvidt biskopene eller kirkemøtet skal ha det avgjørende ordet i lærespørsmål:

«Poenget til Gregor er at alle disse utsagnene er kjetterske – og slik går det jo når ulærde lekfolk blander seg inn i filosofenes og biskopenes arena! La oss som har greie på dette, vi som er filosofer, teologer, biskoper, finne ut av læren. Hold dere unna. Jeg hører et ekko av dette når enkelte nå vil holde vanlige folkekirkemedlemmer som «aldri går på gudstjeneste» borte fra avgjørelsene om likekjønnet ekteskap.

For min del vil jeg heller ha lekfolket med i dagens debatter (og avstemninger) om likekjønnet ekteskap, ikke bare biskopene og teologene. Det å begrense avgjørelsesmyndighet til lederne er langt fra noen garanti for at metodene vil være «rene» eller at utfallet vil være «rett» – selv om jeg har stor tillit til dagens biskoper. Like lite som utfallet av oldkirkens debatter var gitt på forhånd, like lite er utfallet av dagens debatter gitt. Da vil jeg heller ha hele kirken med på samtalene og avstemningene, ikke bare noen utvalgte ledere i lukkede rom.» 

Gå til kommentaren

Om kirkens enhet, metaforbruk og bispemakt

Publisert nesten 5 år siden

Magne Lerø har et poeng her - biskopene oppnår enhet på tross av all uenighet både i bispekollegiet og i kirken ved at de "leter ­etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på ­uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre." En slik enhet må vi alle søke - fremfor alt dere som er valgt til kirkemøtet! Også ytterfløyene i homofilidebatten - her representert ved Sturla Stålsett og Øyvind Benestad - må søke enhet på tross av all uenighet, ellers vil kirken til slutt bli splittet.

Og så må de mediene som dekker "valgkampen" frem mot kirkemøtet (dvs. Vårt Land og Dagen) og alle kommentatorer (i dette tilfellet Magne Lerø) besinne seg - å bruke metaforer som "slagmark og seierherrer" og "skitten valgkamp" er ikke dekkende for det som skjer. Jeg tror hverken Sturla Stålsett eller Øyvind Benestad kjenner seg igjen i denne bildebruken.

Og tror virkelig Magne Lerø at alt blir så mye enklere hvis biskopene skal få avgjøre lærespørsmål i kirken? Vil det myndige lekfolket i vår kirke virkelig bøye seg for det som vedtas i et lite kollegium på 12 personer? Jeg tror ikke det. Det er en grunn til at demokratiet har vokst frem i kirken, og at hvert kirkemedlem i praksis har en viss innflytelse gjennom sin stemmeseddel og personlige engasjement - også i lærespørsmål.

Til Arne Danielsen:

"Og når det kommer til tro og vanskelige lærespørsmål er det implisitt at det ikke tillegger den gemene hop å behøve å befatte seg med slikt." - er den gemene hop du sikter til her alle i kirken med unntak av biskopene, eller er det kirkemøtet? Mener du at folk flest - enten det er lek eller lærd i kirken - hverken skal kunne mene noe eller ha innflytelse i de lærespørsmål som til envher tid diskuteres?

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere