Arnfinn Eng

Alder: 46
  RSS

Om Arnfinn

Kapellan i Ris menighet, Oslo.

Følgere

Glansbilder av Sjømannskirken?

Publisert 27 dager siden

Dette fortjener ikke Sjømannskirken! var min umiddelbare reaksjon på fredagens oppslag i Vårt Land - "Glansbildet som havarerte".

Basert på en etter hvert alment kjent konflikt ved Sjømannskirken på Gran Canaria (etter flere oppslag i avisen Dagen nå i vår), et økonomisk underslag av en ansatt ved Sjømannskirken i København, og intervjuer av tidligere ansatte ved Sjømannskirken i Miami, slår altså avisen Vårt Land fast at Sjømannskirken som organisasjon er preget av varslingssaker, sykemeldinger og uro. Det er etter mitt skjønn grovt unyansert, og er et bilde jeg som nylig ansatt ikke kjenner meg igjen i.

I sommer avsluttet jeg min tjeneste som sjømannsprest/ kapellan ved Sjømannskirken i Torrevieja. Før dette var jeg sjømannsprest/ daglig leder ved Sjømannskirken i Houston. Jeg og min familie har hatt 5 1/2 år i Sjømannskirken, før vi nå har vendt tilbake til hverdagen igjen i Norge. Jeg var helt ny og ukjent med organisasjonen da vi reiste til Houston for 5 1/2 år siden, og kjente ikke mer til Sjømannskirken enn de fleste andre som er engasjert i kirke og menighetsliv her hjemme. Sjømannskirken fremstod som en attraktiv organisasjon å jobbe i, med en høy grad av profesjonalitet knyttet til strukturer, lederskap, administrasjon og personalledelse. Vi kan godt si at jeg hadde et glansbilde av Sjømannskirken med meg da jeg reiste ut. 

Alle som har samlet på glansbilder da de var små (er det noen som fortsatt gjør det mon tro...?) vet at et glansbilde ikke er representativt for virkeligheten. Det gir seg jo selv - når vi ser på selve begrepet glansbilde - at det gir et fortegnet, overoptimistisk og harmoniserende bilde av verden rundt oss. Selvfølgelig var jeg klar over dette da jeg takket ja til stillingen i Houston, og det var heller ikke overraskende at glansbildet med tiden falmet og mistet sin glans. Noe annet hadde jeg heller ikke ventet meg. Hverdagene inntok etter hvert både Sjømannskirkene i Houston og i Torrevieja der jeg var ansatt, og jeg erfarte det vi alle erfarer når vi har med mennesker å gjøre - enten de er kolleger, venner eller frivillige, enten det er mennesker vi kjenner godt eller de er perifere, enten det er de man er satt til å lede eller de man blir ledet av - at vi er bare mennesker, og bærer med oss de svakheter og begrensninger som ligger i det å ganske enkelt være et menneske. Vi ser ikke alltid hele bildet. Vi tar ikke alltid de rette avgjørelser. Det hender vi trår feil og sårer og skader de vi er sammen med. Det kan faktisk hende at samarbeidet på stasjonene blir krevende. De ressurser vi har blitt tildelt for å løse de oppgavene vi står overfor er ikke alltid tilstrekkelige, og vi er av og til nødt til å foreta noen vanskelige prioriteringer som fører til skuffelser og frustrasjoner - og så ser vi etterpå at vi kanskje gjorde feil valg.  Det er jo ingenting sjokkerende eller overraskende i dette - snarere tvert imot. Dersom Vårt Land gjennom sin grundige og undersøkende journalistikk hadde klart å avdekke at Sjømannskirken faktisk var et glansbilde av virkeligheten, ja - da hadde det vært vel verdt et førstesideoppslag!

La meg også si med all tydelighet - jeg har intet grunnlag for å uttale meg om det som har skjedd i stabene ved Gran Canaria, København eller Miami. Det jeg skriver her er kun basert på mine egne erfaringer med Sjømannskirkene der jeg har jobbet, og jeg skriver kun på generelt grunnlag. Det som kommer frem i reportasjen, hvor mange har opplevd konflikter og forventninger som ikke har blitt innfridd - også når det gjelder hvordan ledelsen har forsøkt å løse de utfordringer man står i - må de som har vært involvert i og berørt av selv kunne svare for. Jeg verken kan eller vil underkjenne den enkeltes erfaringer i så måte, og det er selvfølgelig usigelig trist å høre om tidligere kollegers skuffelser og frustrasjoner i forhold til det de har opplevd. 

Men samtidig - som jo også Vårt Land gjør rede for i den lille faktaboksen som følger reportasjen (jeg har tillatt meg å korrigere tallene til Vårt Land basert på Sjømannskirkens årsrapport fra 2018, som ligger åpent tilgjengelig på Sjømannskirkens nettsider): Sjømannskirken har 28 kirker over hele verden, med hele 344 ansatte inkludert alle som også er i korte engasjementer ved sjømannskirkene. Rundt 250 er fast ansatte, og nærmere 18.000 (!) er registrert som frivillige over hele verden. I Norge er det 39 ansatte til sammen. Sjømannskirken nyter høy anseeslse i offentligheten, nettopp fordi hun er kirke for alle - uavhengig av evt kirkelig tilknytning eller fravær av dette. Og Sjømannskirken hjelper alle - det diakonale og oppsøkende arbeidet ved den enkelte kirke er en bærebjelke i Sjømannskirkens arbeid og utgjør kjernen i vår historie og identitet. 

En slik omfattende virksomhet, med kirker og staber spredt over store deler av verden, er naturligvis også sårbar når det oppstår vanskeligheter lokalt. Dette er ikke noe nytt, og jeg har hørt flere tidligere ansatte fortelle om vanskeligheter og konflikter der de har tjenestegjort. Og for ledelsen ved hovedkontoret i Bergen er det dobbelt krevende å løse evt konflikter som oppstår når avstandene er store. I tillegg forsterkes ofte konflikter, da stabene er små, det kan være relativt få som bruker og frekventerer kirken i det daglige, og stabene er da ofte overlatt til seg selv. Samarbeidsproblemer som her hjemme kunne latt seg løse på ulike måter, kan bli uoverkommelige problemer på en liten stasjon mange tidssoner unna ledelsen i Norge. I tillegg er man uten det sosiale nettverket vi ofte omgir oss med her i Norge, og da med begrensede muligheter for å avreagere etter en tøff dag på jobben - slik vi har i Norge når vi har en rekke sosiale arenaer vi kan være til stede på ut over selve jobben. I Sjømannskirken har mange bare én arena - og det er stabsfellesskapet, og kanskje noen av de mest trofaste frivillige. Derfor blir vi så knyttet til hverandre når dette fellesskapet er godt, og derfor gjør det utrolig vondt når dette fellesskapet ikke fungerer. I et bispedømme eller fellesråd har ledelsen også mulighet til å flytte ansatte til andre staber dersom det låser seg fullstendig - den muligheten er svært begrenset i Sjømannskirken. 

Når jeg leser reportasjen i Vårt Land, er det forstemmende å se at Vårt Land forsøker å tegne et bilde av en ledelse som svikter, som ikke tar tak i problemer på ulike stasjoner, som ikke tar varslingssaker på alvor, og som mangler tillitt hos ansatte. Videre at det avdekkes en ukultur i organisasjonen, at hverdagen er brutal og rå for ansatte og frivillige, og at organisasjonen sliter med store strukturelle utfordringer. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i bildet som tegnes gjennom reportasjen i Vårt Land. Sjømannskirken er såvisst ingen glansbilde- organisasjon, men den er heller ikke et "havarert glansbilde". Det er en hverdags- organisasjon, med dyktige mennesker på alle nivå som yter og gir sitt aller beste i tjeneste for kirken - hver eneste dag! Og feilskjær skjer selvfølgelig fra tid til annen på alle nivå i organisasjonen - noen mer alvorlige enn andre. Vi skal selvsagt ikke bagatellisere dette, men det ville være mye mer sensasjonelt om det som er avdekket gjennom Dagen og Vårt Land det siste året skulle vise seg å være et glansbilde av virkeligheten. Troverdigheten i et slikt oppslag hadde vært ganske nærme null. 

Sjømannskirken er den kirken jeg har hatt gleden av å jobbe i gjennom 5 1/2 år, og som jeg er blitt glad i og stolt over å få være en del av. Heldigvis ikke et glansbilde, men en helt alminnelig og ufullkommen kirke i verdens hverdag. 

Gå til innlegget

Å snakke sant om livet

Publisert 7 måneder siden

Kaja Melsom trenger ikke greske tragedier til å ­fortelle henne at vi alle skal dø. Kristendommen holder fint.

‘Vi trenger å revitalisere de greske tragediene‘, ­hevder Kaja Melsom, filosof i ­Human Etisk Forbund, og foreslår «å bytte ut de årlige skolegudstjenestene med årlige teaterbesøk.» (Dagbladet.no)

Resonnementet går som følger: «De lunefulle gudenes inngripen i ­menneskenes liv illustrerer i hvor stor grad vi er overlatt til ­uforutsette ­hendelser, til­feldigheter og flaks.» ­Dette i motsetning til kristendommens paradisløfter og garantier om evig liv, som skygger for livets harde realiteter. Å se tilværelsen i hvitøyet må derfor innebære å kassere kristen­dommens overvintringer og i stedet omfavne de greske tragediene, som snakker ­sannere om livet.

Uten kontakt

Innlegget forundrer meg. For her virker det som om filosofen overhode ikke er i kontakt med hva vi lærer i kirken om ­menneskenes grunnvilkår, om synet på døden, om forståelsen av frelsen og hva som venter oss på den andre siden. Hør bare: «Mange av dagens kulturelle problemer skyldes nettopp at vi har tatt med oss religiøse trøstestrategier inn i en sekulær virkelighet. Hvor de gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår. Det er nå en gang slik at livet ikke kommer med garantier om lykke eller rettferdighet. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at vi eldes og skal dø. Dersom vi skal leve godt som ikke-troende, må vi forsone oss med disse grunnvilkårene, snarere enn å benekte dem.»

Men om det er noe kirken lærer oss med full tyngde, så er det jo nettopp dette! Å hevde at kristendommen handler om trøstestrategier som gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår, er det diametralt motsatte av hva kirken lærer og hva det kristne trosuniverset kan gi av mening til et menneske i møte med det meningsløse, trøst i møte med det trøstesløse, håp i møte med håpløshet, og mål i møte med det retningsløse.

Dette er ikke å benekte våre grunnvilkår – det er en bunnsolid plattform å stå på gjennom livet. Det gir hjelp til livsmestring og livstolkning i alle faser av livet, og fremfor alt i det som er Kaja Melsoms hovedanliggende – i møte med alle våre eksistensielle spørsmål, i vår sorg og uro, og i vårt møte med døden.

Memento mori

Og om det som er menneskets absolutte grunnvilkår – det faktum at vi alle en dag skal dø – får Melsom seg til å komme med ­følgende påstand om kristen tro: «Døds­benektelsen som ligger til grunn for forestillingen om evig liv …»

At det var? Dødsbenektelse? ­Menneske, husk at du skal dø! Jeg kan nesten ikke tenke meg et viktigere ­anliggende i kristendommen enn dette – memento mori – vissheten om livets utgang og hjelp til å forholde seg til dette gjennomsyrer alle Bibelens skrifter, det ligger som et av grunnpremissene for vår tro og utgjør en sentral del av det kristne trosuniverset.

Og at kristen tro fremfor alt ­holder frem for oss håpet om et liv ­etter ­døden, forutsetter jo helt og fullt ­erkjennelsen av det som er livets grunnvilkår – at vi alle en dag skal dø.

Egen urimelighet

Påstanden om at kristen tro benekter døden og «hindrer oss i å utvikle et sunt forhold til aldring og død» faller etter mitt skjønn på sin egen urimelighet, og påkaller spørs­målet: Hvorfor fortsetter så mange ­sekulære, gudløse mennesker å komme til kirken når døden inntreffer i familien?

Kan det være fordi de erfarer at det er kirken som kan gi de adekvat, ­substansiell og meningsbærende hjelp i møtet med døden?

Arnfinn Eng

sjømannsprest i Torrevieja, Spania

Gå til innlegget

Om kirkens enhet og ugyldige argumenter

Publisert nesten 4 år siden

I den pågående debatten om homofilt samliv er det mange som bruker argumentet om at kirkens enhet må ivaretas, og at vi derfor må holde fast på den klassiske posisjonen i dette spørsmålet. Men er dette i det hele tatt et gyldig argument i debatten?

I et innlegg på dagen.no formaner Rolf Kjøde oss alle om å slutte opp om kirkens klassiske syn i homofilispørsmålet, for å bevare den verdensvide kirkens enhet. 

Jeg deler Kjødes anliggende om kirkens enhet. Likevel - han målbærer et standpunkt som ofte blir trukket frem fra konservativt hold i debatten om homofilt samliv, og som jeg i liten grad opplever noen adresserer. Alt for ofte – også her i dette innlegget - fremstilles det liberale synet i homofilidebatten som at de som endrer syn i dette spørsmålet gir etter for «et enormt press for tilpasning», både fra sentralkirkelig hold, fra en offensiv presse, og fra den rådende opinion i samfunnet generelt. At et slikt press forekommer er åpenbart, det kan enhver skrive under på som har fulgt debatten gjennom årene. Og det stemmer sikkert at noen også gir etter for et slikt press og faktisk tilpasser seg – slik Kjøde er inne på i sitt innlegg. Og videre henstiller han til at biskopene igjen «må søke enhet med den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» slik at kirkens enhet bevares.

Det jeg undrer meg over er at spørsmålet om kirkens enhet i det hele tatt blir brukt som et argument i denne debatten. Som gode lutheranere har vi alle blitt opplært i at vi selv skal lese vår Bibel og tolke det som står skrevet der, noe vår pietistiske tradisjon i aller høyeste grad sluttet opp om. Selvfølgelig er vi en del av et større fellesskap, og vi skal alltid søke kirkens enhet og være ydmyke for den tradisjonen som kirken er bærer av, men det er jo nettopp den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen som alltid har vært en av reformasjonens fanesaker – noe som f.eks. førte til oversettelsen av Bibelen til våre ulike morsmål. Likevel kommer Kjøde og mange andre med argumentet at siden flertallet i den verdensvide kirke fortsatt står på den klassiske linjen i dette spørsmålet, så skal også vi gjøre det - av hensyn til kirkens enhet. Kirkens enhet er et svært viktig anliggende – ikke minst forankret i Jesu egne ord – men som teologisk argument i et spørsmål man er uenige om er det i aller høyeste grad ugyldig. Likevel er dette et ofte brukt argument fra de som målbærer et klassisk syn i homofilispørsmålet.

Som kristne er vi alle kalt til å lese vår Bibel og be Gud om veiledning om hvordan vi skal tolke våre liv og våre erfaringer i lys av Den hellige skrift. At flere og flere kristne – både lekfolk, biskoper, teologer, forskere og prester i både inn- og utland de siste tiårene har kommet frem til et annet standpunkt enn det klassiske i homofilispørsmålet, kan ganske enkelt ikke bare defineres som at de gir etter for press. Dette er mennesker som har kjempet sin egen kamp, og ofte har stått alene år etter år – og nettopp ikke gitt etter for presset fra et massivt flertall i kirken både her hjemme og i verden for øvrig.

Ethvert teologisk spørsmål må vurderes og diskuteres på grunnlag av hva Bibelen lærer oss – og da må vi ta i bruk hele vårt tilfang av teologiske disipliner for å belyse dette; både bibelteologi, systematisk teologi, religionsfilosofi, kirkehistorie og alle underdisipliner under disse. Dette har kirken gjort til gangs de siste 20 årene og vel så det - og derom strides fortsatt de lærde. Men likevel - hva kirkens flertall måtte mene om dette og hint er prinsipielt sett irrelevant. Hvis jeg som kristen – etter å ha lest og studert Bibelen, og søkt Guds veiledning i et gitt spørsmål, kommer frem til noe annet enn det flertallet i vår kirke mener, ja da handler det jo om min samvittighet over for Gud og min neste hva jeg da vil foreta meg. Tør jeg stå opp og ta kampen mot flertallet? Eller lar jeg det være og gir etter for presset? Jeg håper at de som er kalt til å være våre biskoper og hyrder i kirken ikke skjeler vil hva folk flest måtte mene – om dette nå er den alminnelige folkeopinion her hjemme eller «den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» - når de skal gå foran og lede kirken på veien videre, men følger sin samvittighet og det kall de har fått fra Gud – enten de står for et klassisk eller liberalt syn i homofilisaken.

Og så er det min bønn og mitt håp om at kirkens enhet faktisk kan bevares i den tiden vi nå går i møte, og at vi fortsatt kan stå sammen om kirkens viktigste oppdrag: å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner. 

Dette oppdraget vet jeg at både Kjøde og den såkalt liberale fløy i kirken står sammen om - la oss holde fast på dette, og ikke bidra til unødig splittelse og posisjonering i kirken. Kirken går en krevende tid i møte, og vi trenger at alle gode krefter står sammen om vårt felles kall og oppdrag. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere