Arnfinn Eng

Alder: 46
  RSS

Om Arnfinn

Sjømannsprest i Torrevieja, Spania

Følgere

Å snakke sant om livet

Publisert 4 måneder siden

Kaja Melsom trenger ikke greske tragedier til å ­fortelle henne at vi alle skal dø. Kristendommen holder fint.

‘Vi trenger å revitalisere de greske tragediene‘, ­hevder Kaja Melsom, filosof i ­Human Etisk Forbund, og foreslår «å bytte ut de årlige skolegudstjenestene med årlige teaterbesøk.» (Dagbladet.no)

Resonnementet går som følger: «De lunefulle gudenes inngripen i ­menneskenes liv illustrerer i hvor stor grad vi er overlatt til ­uforutsette ­hendelser, til­feldigheter og flaks.» ­Dette i motsetning til kristendommens paradisløfter og garantier om evig liv, som skygger for livets harde realiteter. Å se tilværelsen i hvitøyet må derfor innebære å kassere kristen­dommens overvintringer og i stedet omfavne de greske tragediene, som snakker ­sannere om livet.

Uten kontakt

Innlegget forundrer meg. For her virker det som om filosofen overhode ikke er i kontakt med hva vi lærer i kirken om ­menneskenes grunnvilkår, om synet på døden, om forståelsen av frelsen og hva som venter oss på den andre siden. Hør bare: «Mange av dagens kulturelle problemer skyldes nettopp at vi har tatt med oss religiøse trøstestrategier inn i en sekulær virkelighet. Hvor de gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår. Det er nå en gang slik at livet ikke kommer med garantier om lykke eller rettferdighet. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at vi eldes og skal dø. Dersom vi skal leve godt som ikke-troende, må vi forsone oss med disse grunnvilkårene, snarere enn å benekte dem.»

Men om det er noe kirken lærer oss med full tyngde, så er det jo nettopp dette! Å hevde at kristendommen handler om trøstestrategier som gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår, er det diametralt motsatte av hva kirken lærer og hva det kristne trosuniverset kan gi av mening til et menneske i møte med det meningsløse, trøst i møte med det trøstesløse, håp i møte med håpløshet, og mål i møte med det retningsløse.

Dette er ikke å benekte våre grunnvilkår – det er en bunnsolid plattform å stå på gjennom livet. Det gir hjelp til livsmestring og livstolkning i alle faser av livet, og fremfor alt i det som er Kaja Melsoms hovedanliggende – i møte med alle våre eksistensielle spørsmål, i vår sorg og uro, og i vårt møte med døden.

Memento mori

Og om det som er menneskets absolutte grunnvilkår – det faktum at vi alle en dag skal dø – får Melsom seg til å komme med ­følgende påstand om kristen tro: «Døds­benektelsen som ligger til grunn for forestillingen om evig liv …»

At det var? Dødsbenektelse? ­Menneske, husk at du skal dø! Jeg kan nesten ikke tenke meg et viktigere ­anliggende i kristendommen enn dette – memento mori – vissheten om livets utgang og hjelp til å forholde seg til dette gjennomsyrer alle Bibelens skrifter, det ligger som et av grunnpremissene for vår tro og utgjør en sentral del av det kristne trosuniverset.

Og at kristen tro fremfor alt ­holder frem for oss håpet om et liv ­etter ­døden, forutsetter jo helt og fullt ­erkjennelsen av det som er livets grunnvilkår – at vi alle en dag skal dø.

Egen urimelighet

Påstanden om at kristen tro benekter døden og «hindrer oss i å utvikle et sunt forhold til aldring og død» faller etter mitt skjønn på sin egen urimelighet, og påkaller spørs­målet: Hvorfor fortsetter så mange ­sekulære, gudløse mennesker å komme til kirken når døden inntreffer i familien?

Kan det være fordi de erfarer at det er kirken som kan gi de adekvat, ­substansiell og meningsbærende hjelp i møtet med døden?

Arnfinn Eng

sjømannsprest i Torrevieja, Spania

Gå til innlegget

Om kirkens enhet og ugyldige argumenter

Publisert over 3 år siden

I den pågående debatten om homofilt samliv er det mange som bruker argumentet om at kirkens enhet må ivaretas, og at vi derfor må holde fast på den klassiske posisjonen i dette spørsmålet. Men er dette i det hele tatt et gyldig argument i debatten?

I et innlegg på dagen.no formaner Rolf Kjøde oss alle om å slutte opp om kirkens klassiske syn i homofilispørsmålet, for å bevare den verdensvide kirkens enhet. 

Jeg deler Kjødes anliggende om kirkens enhet. Likevel - han målbærer et standpunkt som ofte blir trukket frem fra konservativt hold i debatten om homofilt samliv, og som jeg i liten grad opplever noen adresserer. Alt for ofte – også her i dette innlegget - fremstilles det liberale synet i homofilidebatten som at de som endrer syn i dette spørsmålet gir etter for «et enormt press for tilpasning», både fra sentralkirkelig hold, fra en offensiv presse, og fra den rådende opinion i samfunnet generelt. At et slikt press forekommer er åpenbart, det kan enhver skrive under på som har fulgt debatten gjennom årene. Og det stemmer sikkert at noen også gir etter for et slikt press og faktisk tilpasser seg – slik Kjøde er inne på i sitt innlegg. Og videre henstiller han til at biskopene igjen «må søke enhet med den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» slik at kirkens enhet bevares.

Det jeg undrer meg over er at spørsmålet om kirkens enhet i det hele tatt blir brukt som et argument i denne debatten. Som gode lutheranere har vi alle blitt opplært i at vi selv skal lese vår Bibel og tolke det som står skrevet der, noe vår pietistiske tradisjon i aller høyeste grad sluttet opp om. Selvfølgelig er vi en del av et større fellesskap, og vi skal alltid søke kirkens enhet og være ydmyke for den tradisjonen som kirken er bærer av, men det er jo nettopp den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen som alltid har vært en av reformasjonens fanesaker – noe som f.eks. førte til oversettelsen av Bibelen til våre ulike morsmål. Likevel kommer Kjøde og mange andre med argumentet at siden flertallet i den verdensvide kirke fortsatt står på den klassiske linjen i dette spørsmålet, så skal også vi gjøre det - av hensyn til kirkens enhet. Kirkens enhet er et svært viktig anliggende – ikke minst forankret i Jesu egne ord – men som teologisk argument i et spørsmål man er uenige om er det i aller høyeste grad ugyldig. Likevel er dette et ofte brukt argument fra de som målbærer et klassisk syn i homofilispørsmålet.

Som kristne er vi alle kalt til å lese vår Bibel og be Gud om veiledning om hvordan vi skal tolke våre liv og våre erfaringer i lys av Den hellige skrift. At flere og flere kristne – både lekfolk, biskoper, teologer, forskere og prester i både inn- og utland de siste tiårene har kommet frem til et annet standpunkt enn det klassiske i homofilispørsmålet, kan ganske enkelt ikke bare defineres som at de gir etter for press. Dette er mennesker som har kjempet sin egen kamp, og ofte har stått alene år etter år – og nettopp ikke gitt etter for presset fra et massivt flertall i kirken både her hjemme og i verden for øvrig.

Ethvert teologisk spørsmål må vurderes og diskuteres på grunnlag av hva Bibelen lærer oss – og da må vi ta i bruk hele vårt tilfang av teologiske disipliner for å belyse dette; både bibelteologi, systematisk teologi, religionsfilosofi, kirkehistorie og alle underdisipliner under disse. Dette har kirken gjort til gangs de siste 20 årene og vel så det - og derom strides fortsatt de lærde. Men likevel - hva kirkens flertall måtte mene om dette og hint er prinsipielt sett irrelevant. Hvis jeg som kristen – etter å ha lest og studert Bibelen, og søkt Guds veiledning i et gitt spørsmål, kommer frem til noe annet enn det flertallet i vår kirke mener, ja da handler det jo om min samvittighet over for Gud og min neste hva jeg da vil foreta meg. Tør jeg stå opp og ta kampen mot flertallet? Eller lar jeg det være og gir etter for presset? Jeg håper at de som er kalt til å være våre biskoper og hyrder i kirken ikke skjeler vil hva folk flest måtte mene – om dette nå er den alminnelige folkeopinion her hjemme eller «den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» - når de skal gå foran og lede kirken på veien videre, men følger sin samvittighet og det kall de har fått fra Gud – enten de står for et klassisk eller liberalt syn i homofilisaken.

Og så er det min bønn og mitt håp om at kirkens enhet faktisk kan bevares i den tiden vi nå går i møte, og at vi fortsatt kan stå sammen om kirkens viktigste oppdrag: å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner. 

Dette oppdraget vet jeg at både Kjøde og den såkalt liberale fløy i kirken står sammen om - la oss holde fast på dette, og ikke bidra til unødig splittelse og posisjonering i kirken. Kirken går en krevende tid i møte, og vi trenger at alle gode krefter står sammen om vårt felles kall og oppdrag. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere