Arne Sand

Alder: 80
  RSS

Om Arne

Pensjonert prest som gir åndelig veiledning bl a på St Joseph retrettsenter

Følgere

Nattverden - fellesskapets sakrament

Publisert rundt 2 måneder siden

Vår felles kommunion er i denne tiden gjennom bønnen, sier dominikanerne.

Nattverden - fellesskapets sakrament.

Av Arne Sand


Dominikanerne her på Majorstuen kunngjorde at katolikkenes messeplikt nå er opphevet og skriver så: 

"Men vi står alle sammen om dette, og ber for hverandre, for andre og for oss selv, hjemme eller der vi til enhver tid befinner oss. Vår felles kommunion er i denne tiden gjennom bønnen."

Det samme kan vel også andre kristne si, selv om vi ikke har noen formell messeplikt.

Hvorfor har vi ikke det forresten? 

Veldig mange kristne i Den norske kirke våger ikke å komme til alters. Jeg fikk en slags forklaring på hvorfor da jeg en gang hørte Tor Aukrust fortalte om sine besøk i hjembygda i Bøverdalen i Lom. Det måtte en sterk selvovervinnelse til for ham å gå fram i sin barndoms kirke for å ta imot nattverd. Det til tross for at han da hadde vært prest i mange år. Han fryktet at mange av de som satt igjen i kirkebenkene tenkte i sitt  stille sinn:- Så han Tor tror harn er bedre enn oss andre.

Håper ikke at det er så mange som tenker slik, men at Aukrust opplevde det slik forklarer vel mye av nølingen med å ta imot nattverden hos mange. Messeplikt hadde nok ikke løst det problemet, men at barna nå får være med har ført til at mange flere deltar enn i hans tid.

For tiden er vi alle i samme båt: vi må nøye oss med å si: «alene er vi sammen». Det gjelder også det kristne felleskap.

«Vår felles kommunion er i denne tiden gjennom bønnen», sier katolikkene. Det sies at i nødstider som disse får Vårherre mange bønner. Også i slike bønner kommuniserer vi altså med hverandre som om vi knelte ved samme alterbord. Mange av de som ikke riktig våger gå til nattverd, er nå med på det kristne fellesskapets kommunion. 

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.



Gå til innlegget

Sorg og tro

Publisert over 4 år siden

Mot Allehelgensdag tenker jeg på alle som som har fått sin tro utfordret av sorgen fordi de ikke helt har regnet med at de har noen tro

Foran Allehelgensdag har jeg meditert litt over hva våre bønner forteller om vår tro? Og hva sorgen gjør med oss mennesker? De jeg har i tankene er alle som har fulgt noen til graven det siste året og som da har hatt et nytt møte med sin tro, stor eller liten. Da jeg i sin tid lærte konfirmantene den kristne tro på det evige liv og oppstandelsen fra de døde trakk jeg fram de bønner vi bruker i kirken ved gravferd. Kirkens bønner viser hva kirken tror, hva kristen tro er.

Våre egne bønner viser hva vi tror og hvem vi tror på. For når vi ber tror vi at Gud hører, eller i hvertfall håper vi at han gjør det. Vår måte å be på avspeiler vår måte å tro på. For også tvileren ber. Er nøden stor så ber vi alle. Men hva sier en slik bønn om troen til den som ber? Den viser for det første at det er en tro der tross alt. En tro som håper inderlig at Gud fins og kan hjelpe.

Og for det andre viser en slik bønn en tro som er lite brukt. Den er derfor usikker og famlende i sin overbevisning og for lite erfart til å gi støtte og trygghet. Likevel står det fast at Gud hører slike bønner også.

Men hva forteller så kirkens bønner om kirkens tro? Etter minneordene pleier jeg å be denne bønnen for den døde og for de sørgende : "Allmektige Gud, himmelske far, vi takker deg for det liv som NN har levd. Vi takker deg for alt vakkert og godt som står igjen etter ham/henne. Og framfor alt takker vi deg for at vi får overgi våre kjære i dine hender når de dør fra oss. Styrk nå vår tro Herre, så vi ved våre kjæres båre kan sette vårt håp til deg". Denne bønnen handler om overgivelse.

Den hjelper oss til å overgi den døde i Guds hender. Her overgir vi også vår egen sorg og smerte, vårt savn og våre bekymringer til Gud. Og til slutt ber vi om at vi må gå stryket ut av denne sorg.

Det er et faktum at møtet med døden mange ganger fører mennesker nærmere Gud. Sorgen gjør noe med oss mennesker. Sorg er ikke bare noe trist. Sorg er noe av det viktigste som hender oss mennesker. Ved å gjennomleve en sorg erfarer mange at deres liv oppnår større modning, de lever nå på et dypere plan.

Både det å oppleve selve døden nær innpå seg og opplevelsen i kirken av at den hellige handling hjalp dem med å bearbeide sorgreaksjonene, gjør at de opplever sin egen tro og sin egen kirke på en ny måte. Troen har nok vært der hele tiden selv om den har vært lite prøvet og brukt.

Det er derfor vi ber om at denne tro kan komme styrket ut av sorgen. Når vi ber om det, tror vi og at det kan skje. Vi regner med det på en måte. Å be er å øve seg i sin tro, å be er å bruke troen slik at den kan vokse seg sterkere og kunne være til hjelp både i gode og onde dager. At vi ber viser at vi ikke har gitt opp håpet.

Når vi i kirken ber Gud om å ta imot våre døde, viser det at vi tror han vil gjøre det. Dette er vår kristne tro som vi øver oss i når vi ber: Øver oss i å tro at Gud er der på den andre siden av det store ukjente. Han er der og tar imot oss.

Denne tro kommer fint til uttrykk i den bønn jeg pleier å be rett etter prekenen i gravferden når jeg med Svein Ellingsen sier: Snart går vi ut av tiden, og våre navn blir glemt, Men, Gud i din erindring er vi for evig gjemt. Det liv som blir til intet, er i din sterke hånd. I trygghet overgir vi til deg, o Gud, vår ånd. Slik innbys vi til å tro når vi er i kirken: Gud i din erindring er vi for evig gjemt. (Norsk salmebok nr 870 vers 3)

I kirkens forbønn uttrykkes vår tro på det evige liv bl a slik: "Miskunn deg Gud over alle mennesker for Jesu Kristi skyld. Og gi oss, når vår time kommer, å dø salig bort fra denne verden og på den ytterste dag stå opp til din herlighet."

Denne bønnen forteller oss noe om den tro vi er døpt til å leve av og til å dø på: Når livet er levd ferdig og vi har fullført det som skulle bli vårt liv, da er det dette vi har å se fram til som kristne mennesker: Å dø salig bort fra denne verden og gå over i den verden som venter oss. Hvordan er så den?

Jeg husker ennå hvor lettet jeg ble da Jon Johnson i Uranienborg kirke sa da jeg var ung student at om himmelen har vi bare bilder. Og de må bare høres som det. Fortellerteksten på årets Allehelgensdag gir oss i glimt noen slike enkle bilder fra livet i det fullkomne Guds rike. Hør bare: "Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte". K

an godheten og fullkommenheten skildres bedre, mer jordnært og kraftfullt. Eller i disse ordene: " Han skal tørre hver tåre fra deres øyne. Den som tørster vil jeg la drikke av livets vann for intet".

Det er vel ingen som betyr mer for oss enn de som tørrer våre tårer, de som lindrer og gjør smertene til å holde ut, de som virkelig er der når de trengs. "Se, Guds bolig er hos menneskene", står det og.

I grunnen er det ikke vi som skal komme til Gud, eller vi som skal komme til en himmel når vi dør. Det er Gud som skal komme til oss, det er himlenes rike som skal komme til jorden, til den nyskapte jorden. Gud vil bo sammen med oss. Han sier: Se! jeg gjør alle ting nye! Han skal en gang skape en helt ny jord og en helt ny himmel.

Det er vel derfor det er så vanskelig for oss å forestille oss hvordan det er i den nye Guds verden. For meg er det i grunnen nok å hvile i dette at jeg er gjemt i Guds erindring. Det liv som blir til intet, er i hans sterke hånd.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere