Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Religion uten tro

Publisert over 6 år siden

Det åndelige er ikke underligere enn det vi møter i vår erkjennelsestrang og vår medmenneskelighet.

 «Jeg er en dypt religiøs ikke-troende, dette er på en måte en ny slags religion», uttalte Albert Einstein.  Asmund Brynildsen tok også et oppgjør med de troende i essayet «Medmenneske»: «Vi har opplevet de troendes raseri – og når man hører teologene tale om hvordan man igjen skal få folk til å tro – ja da fristes man til å si, at for Guds skyld, det gjelder ikke om å få folk til å tro! Hva det gjelder, er endelig en gang å få dem til å holde opp med å tro! Eller for å være mer nøyaktig:Holde opp med den tro som utelukker springerfrem av følelses- og viljeslivet, og som rettere burde kalles suggesjon, den emosjonelle subjektivisme, som setter vår eneste mulighet for objektivitet, selvovervinnelse, sannhet og erkjennelse ut av spillet, nemlig tanken og refleksjonen.» Brynildsen angriper ikke bare den religiøse troen, men også troen på partiet, på klassen, på rasen, på nasjonen og all annen tro som har fått mennesker til å ta livet av hverandre.

Einstein skrev: « Min religion består av den ydmyke beundring for den ubegrensbare høyere ånd som åpenbarer seg i den minste detalj som vi er i stand til å oppfatte med vår skrøpelige og svake forstand».

Den samme hovedtanken går igjen i flere av Asmund Brynildsens essays som nå er nyutgitt under tittelen: «Til forsvar for mennesket». Det åndelig må det moderne mennesket søke med sin erkjennelse, og man må søke det slik det uttrykker seg i det fysiske. Naturvitenskapen kan utforske naturen, men forskeren bør også utforske det i ham selv som får ham til å bedrive sin naturforskning. Det åndelige er ikke underligere enn det vi møter i vår erkjennelsestrang og vår medmenneskelighet.

Til tross for at han ikke vil tro, er Brynildsen en kristen tenker. I «Autoriteten, makten og mennesket» skriver han: «Jeg kan personlig ikke se annet enn at den første klare og utvetydige hevdelse av menneskehetens enhet, det første revolusjonære brudd med alle naturgitte skiller, stamme, nasjon, rase og kjønn finnes i de kristne evangelier. Men kristendommen er jo, for å endre litt på Kierkegaards påstand, knapt nok kommet inn i verden».

Brynildsen søkte i kulturhistorien og fant mennesker og tanker som sammenfalt med hans egen sannhetsfølelse. Hos Johannes Kepler var det kristne drivkraften i de naturvitenskaplige studiene. Det å formulere skaperverket i ord var en viktig drivkraft og gudommelig oppgave. Kirken var ikke i stand til å følge denne utviklingen, men ble snarer et hinder for en sannhetssøkende kristendom. I essayet «Kirken – et tankekors» belyser Brynildsen hvordan de kristne ødela for seg selv ved å overta romersk ledelsesstruktur og rettstenkning.

Brynildsens argumenterer for at vi kan lære noe av alle religioner. Vi må løsrive oss fra «våre egne snusfornuftige formørkede forestillinger» og et «forkrøplet kristendoms hovmot». Brynildsen har lært både av gamle og nye mystikere og avslutter med et innblikk i Simone Weil. Hun skrev: «Troen, det er det som erfares når forstanden opplyses av kjærligheten». I en av de mørke stundene, tentes hennes indre lys ved følgende opplevelse – « med ett og for bestandig ble den visshet gitt meg at et hvert menneskelig vesen, endog det hvis naturlige evner er nesten for ingenting å regne, kan trenge inn i dette sannhetens kongerike som hører geniet til, hvis det virkelig begjærer sannheten og uavlatelig anstrenger seg for å nå den». Den reneste form for kristenliv blir dermed til en hver tid å søke sannheten og aldri tro at man har den.

 

 

 

Gå til innlegget

Alle tror

Publisert nesten 8 år siden

I dag skal du helst vite. Men alle tror på noe og de som er sterkest i troen er de som tror at de vet.

Den mest utbredte troen i dag er materialismen, det vil si de som tror at virkeligheten kun består av materie og fysisk energi. Bak denne troen ligger det ofte en forestilling om at dagens naturvitenskap har besvart alle vesentlig livsspørsmål og at det derfor er helt unødvendig å forholde seg til alt som formidles av religiøse og spirituelle tradisjoner.

Mens jeg studerte fysikk, kjemi, biologi og ernæring på universitet, la jeg merke til at de fleste var fornøyd med å tilegne seg de kunnskapene som ble formidlet. Selv hadde jeg også stor begeistring for naturvitenskapelig kunnskap og arbeidsmetoder, men desto mer jeg lærte desto flere spørsmål dukket det opp. Mens andre ble begeistret for alt de lærte, ble jeg overrasket over hvor lite vi faktisk visste. Hos foreleserne møtte jeg to ulike holdninger. Noen var ydmyke og spørrende, men mange ga et noe arrogant uttrykk av at de visste alt som var å vite.

Det første spørsmålet som opptok meg var livets gåte. Man latterliggjorde med god grunn tidligere forestillinger om at mus kunne oppstå i en haug med gammel mat. I stedet beskrev man forsøk hvor lynnedslag i en suppe av uorganiske forbindelser skapte de første enkle organiske molekylene. Slik blir livets opprinnelse fremdeles forklart, men som en av mine gamle lærere nå sier så er dette egentlig det samme som historien med musene. En haug med de mest avanserte organiske molekyler vil aldri kunne bli levende før den tiltrekker seg en eller annen form for levende organisme. Livets gåte er fremdeles uløst.

Darwin gjorde en viktig innsats med å understøtte ideen om at jordlivet er inne i en kontinuerlig evolusjon. Han hadde også et viktig poeng ved å påpeke at naturlig utvalg er en avgjørende faktor i denne prosessen. Men for at det skal kunne skje utvalg må det være en stor variasjon og velge ut i fra. Den store gåten er hvordan de mange ulike organismene kan ha oppstått og har dannet et så komplekst og vakkert samspill med hverandre. Noen tror at det kun skyldes tilfeldige mutasjoner. Ut fra alt jeg har sett av fakta kan jeg ikke dele denne troen, for meg er det fortsatt en gåte.

Ved grundig genetiske studier lærte vi hvordan våre DNA-tråder er en oppskrift for dannelsen av proteiner. Hva som driver og regulerer disse prosessene er i seg selv gåtefullt, men det som forundret meg var at man ut i fra denne kunnskapen kunne trekke slutninger om at alle menneskelig egenskaper måtte ligge i det vi dag kaller genene. Her dreide seg åpenbart om former for tro som strakte seg mye lenger enn det som fantes av faktisk viten.

Det fjerde som opptok meg var spørsmålet om bevissthet. Hva innebar egentlig det at jeg hadde en klar jeg-bevissthet hvor jeg opplevde meg selv unik i forhold til alle andre mennesker. Hva var det som gjorde at jeg ble begeistret for bestemte idealer og moralske forestillinger, at jeg stilte så mange spørsmål som ikke andre gjorde osv. Den eksisterende hjernekunnskapen kunne på ingen måte besvare slike spørsmål. Likevel tror mange at det er hjernen som styrer det meste i våre liv.

Dette er tanker som jeg nå har beskjeftiget meg med i over 40 år. Jeg holder meg rimelig oppdatert og er fortsatt begeistret for naturvitenskap, men jeg innser stadig klarer at denne vitenskapen kun kan undersøke en mindre del av virkeligheten. Mange av de vesentligste livsspørsmålene ligger utenfor dens arbeidsområde. Det er meningsløst å spørre en som arbeider med naturvitenskap om hva nestekjærlighet er, hva som får oss til å ofre egne goder og trygghet for å hjelpe andre.

Naturvitenskapens utgangspunkt var å ta menneskelig erfaringer på alvor. I dag finnes det et stort antall mennesker som opplever at naturvitenskapen ikke tar deres erfaringer på alvor, enten det er erfaringer med naturmedisinsk behandling eller religiøse erfaringer. Dette dreier seg om erfaringer som ofte er knyttet til bestemte individer og situasjoner og som ikke gjelder for større grupper. De er derfor er vanskelig å vurdere med dagens naturvitenskapelige metoder. Men at noe ikke kan bekreftes av naturvitenskapen betyr ikke at det ikke er sant. Ofte avvises slike erfaringer fordi de ikke passer inn i materialistenes forenklede virkelighetbilde.

Rupert Sheldrake har gjennom et langt liv som natrurvitenskapligforsker arbeidet for å påpeke dogmatiske trosforestillinger innenfor de vitenskaplige miljøene. Hans bok «Vitenskapens vrangforestillinger» (Flux 2012) er ingen kritikk av vitenskapen, men en kamp for å erstatte dogmer med spørsmål. Han argumenterer for at vi må godta at virkeligheten består både av materielle og ikke-materielle realiteter. Til nå har denne boken fått svært liten oppmerksomhet til tross for at argumentene er svært godt underbygget.

Et grunnleggende spørsmål i dag er hvordan vi skal forholde oss til den delen av virkeligheten som ligger utenfor naturvitenskapens arbeidsområde. Det vesentlige er ikke hva vi tror eller ikke tror, men at vi har vilje til å undersøke. Som Askeladden må vi ikke la noe stå uprøvd enten det gjelder nye erfaringer eller nye tanker. Verden er fremdeles full av spørsmål og jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre er å engasjere oss i fri og udogmatisk utforskning. Målet må ikke være å finne nye dogmer, men å lære stadig mer.

Dette gjelder også i forhold til de religiøse overleveringene. De fleste grunntekstene er meget gamle. Det er derfor et spørsmål både om de er bevart korrekt og om de fortsatt er aktuelle. Mange kristne vet i dag ikke helt hva de skal tro, mens mange muslimer har veldig bastante oppfatninger. I begge grupper er det lite vilje til bevisst utforskning av hvordan vi skal kunne nå fram til en moderne religionsforståelse. En forståelse som samsvarer med våre dypeste følelser og ikke bare med en hendøende dogmatikk. Å tilegne seg en slik forståelse er selvsagt ikke lett i en tid hvor de fleste tror at bare det materielle er virkelig og hvor vi mangler et felles språk for ikke-materielle realiteter. Utfordringen med å forstå mer av oss selv og verden er derfor store.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere