Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Kristenlivets utfordringer

Publisert nesten 2 år siden

Kristendommens dypeste sannheter kan kun forstås gjennom en utvidet virkelighetsoppfatning. Det er ingen enkel sak å forklare.

På et bruktmarked fant jeg nylig et hefte om Lebesbymannen, Anton Johansens liv og profetiske syner. Der skildres et dypt kristent menneske som blir fremsynt. I sitt indre så han først sine brødres forlis, men senere fikk han store ­visjoner om utbruddet av 1. verdenskrig, Titanics forlis og en rekke branner og naturkatastrofer. Beskyldningene om at han var en sinnsforvirret eller fusker som «forutså» hendelser som alt var hendt, ble grundig tilbakevist. Heftet skildrer også hans Kristus-møte.

Varme hender. 

At det finnes kristne med spesielle evner er også kjent i vår tid, gjennom Snåsamannens lindrende hjelp og nå sist ved teologiprofessor Jon-Olav Henriksens varme hender. Da Henriksen holdt foredrag i Moss, nevnte han at han jevnlig ble oppsøkt av teologistudenter som hadde spirituelle opplevelser og spesielle evner. En sentral utfordring er hvordan vi som moderne kristne skal forholde oss til slike evner og erfaringer. De kan ­betraktes som nådegaver, men er det mulig å få en dypere innsikt hva dette innebærer?

Vi lever i naturvitenskapens tidsalder. En vitenskap som har medført klarhet i tenkningen, dypere naturforståelse og en ufattelig teknologisk utvikling. Men det er en stor misforståelse å tro at denne vitenskapen kan besvare alle vesentlige spørsmål. Natur­vitenskapen er en utforskning av det materielle, mens det religiøse og spirituelle livet tilhører en annen dimensjon.

For andre er skjult. 

Klarest forholder vi oss til denne dimensjonen gjennom våre moralske impulser og samvittigheten. Men det finnes også mennesker som har evner til å sanse det som for andre er skjult. Selv om forskerne ikke finner engler i sine tele­skoper og mikroskoper, utelukker ikke dette at hyrdene kunne sanse dem julenatten. Selv om forskerne ikke finner noen materiell begrunnelse for religiøst liv, kan vi likevel stå fram med vår religiøsitet og eventuelle spirituelle erfaringer med verdighet.

I Vårt Land var det nylig en artikkel om tid. Det er ikke lett å begripe Einsteins tidsforståelse, men det er heller ikke lett å forstå hvordan mennesker kan se inn i fortid og fremtid. At noen ser inn i fremtiden betyr nødvendigvis ikke at alt de ser må bli realitet. Ikke alle Anton Johansens visjoner ble virkelighet. Mange vil avvise slike erfaringer med at de ikke er sanne eller at det kan være onde krefters verk. Selv velger jeg å lytte og undre meg med åpenhet for at andres erfaringer er ­reelle. Naturvitenskapens utgangspunkt var også å ta egne erfaringer på alvor, men ikke alle erfaringer kan testes med naturvitenskaplige metoder.

I Vårt Land leste jeg om en som valgte å slutte som prest fordi han ikke kunne tro på Kristi oppstandelse (VL 3. ­november). Hvis ens kristentro er fastlåst til det materialistiske verdensbildet, er dette en logisk konsekvens. Kristi oppstandelse og daglige nærvær kan kun forstås gjennom en utvidet virkelighetsoppfatning. I eldre tider forsto menneskene dette i sine hjerter og mange gjør det fortsatt, men i dag vil andre kreve en tankemessig forståelse. Det finnes forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, den ikke-materielle eller spirituelle delen av virkeligheten.

Hvis vi ikke tar utfordringen med å undersøke disse, er jeg redde vi aldri vil forstå hverken slike fenomener som Anton Johansen eller hva som trengs for at moderne og dogmekritiske mennesker skal få et forhold til Kristus. Det må være mulig å gjøre dette uten å bli en svermerisk eller å forlate kjernen i sin kristentro.

Gå til innlegget

1968 -forhåpningenes år

Publisert nesten 3 år siden

Vi trenger noe å leve for, ikke bare å leve av sa Kjell Magne Bondevik i 1968. Utsagnet er fortsatt like aktuelt.

 

«Vi unge trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av. Vi trenger noe å leve for i en tid som er overmett av materialisme». Dette uttalte Kjell Magne Bondevik, lederen av Kristelig Folkepartis Ungdom, i en fjernsynsdebatt i 1968. Han ble bryskt avfeid av marxist-leninisten Trond Øgrim. Øgrim trodde på systemforandring og revolusjon, mens Bondevik argumenterte for forandring av mennesket.

I første omgang var det Øgrims revolusjonstro som fikk størst oppslutning. I Norge var det overraskende mange unge akademikere som sluttet seg til den autoritære ml-bevegelsen som medlemmer eller sympatisører. På universitetene fantes det også andre marxister som var mer reformvillig innstilt og som etter hvert sluttet seg til det som ble SV. Felles for alle disse var imidlertid troen på at marxismen var veien til samfunnsforandring. Deres tenkning var basert på et materialistisk livssyn. Det fantes riktig nok noen kristensosialister som blant annet var inspirert av de katolske opprørsprestene i Sør-Amerika. Noen noe stor oppslutning fikk aldri denne gruppen, selv ikke etter at den søramerikanske erkebiskopen Dom Helder Camara holdt sin tordentale i Oslo Domkirke. Jeg opplevde hans kritikk av kapitalismen som langt skarpere enn ml-erenes.

Som en frihetselskende opprører førte jeg jeg ofte lange diskusjoner med marxist-leninistene og etter min oppfatning var de mer opptatt av å kunne sin Marx og Lenin enn av å forstå hva som foregikk i verden. De stilte flittig opp på demonstrasjoner mot universitetsledelsen og amerikanernes krigføring i Vietnam, men de var ikke opptatt av å tilføre samfunnet noe nytt. Alt det gode skulle jo komme etter revolusjonen. Mange av oss andre som hadde forhåpninger om en bedre verden ble inspirert av Erik Dammanns bok  Fremtiden i våre hender. Vi ville være med å skape en ny og mer meningsfull fremtid og opprettet lokallag av «Framtiden i våre hender» på Blindern. Dette provoserte ml-erene som angrep oss med metervis av veggaviser. De argumenterte iherdig for at det å arbeide for forbedringer ville forsinke revolusjonen.

Vi var mange som tenkte om Kjell Magne Bondevik at vi unge trengte noe nytt å leve for. Våre foreldre hadde bygget opp landet etter krigen, men de kunne ikke gi oss noen dypere verdier. Noe som ga livene våre mening. Vi følte enn viss avsky mot foreldrenes strev med stadig ny oppussing og innkjøp av nyere og større. Men hvor skulle vi finne de verdiene vi lenget etter? Noen fant det i kristendommen og ble med i Guds Fred-bevegelsen som blant annet hadde et kollektiv på Krokskogen. Men vi var flere som søkte rundt i alle verdens religioner og spirituelle verdensoppfatninger. Vi lette etter noe som hadde gått tapt i den vestlige samfunnsutviklingen. Flere ble tiltrukket av hippienes paroler om fred, kjærlighet og flower power, men dessverre ble mange av disse avledet av de mange nye rusmidlene som dukket opp på denne tiden. I disse miljøene ble alkohol forbundet med det gamle, med vold undertrykking og dumheter. Å drikke alkohol ble kalt å krympe, altså noe som gjorde en mindre enn seg selv. Mange lengtet etter noe som kunne gjøre en høy, altså større. Den naive troen på cannabis og LSD førte ikke til mer fred og kjærlighet og arbeid for en virkelig forandring av mennesket. I stedet førte disse stoffene til rusfiksering, selvopptatthet og i alt for mange tilfelle dessverre også død.

De fleste marxistene har etter hvert tatt sjølkritikk og tror ikke lenger revolusjon. Men de har beholdt sitt materialistiske livssyn, og i og med at mange av dem også var skoleflinke, har de også inntatt sentrale posisjoner i akademia. Dette har bidratt til en viss ensretting hvor religiøse og spirituelle ideer har ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Forhold av mer spirituell karakter som ikke hadde en mekanistisk forklaring ble ofte avfeid selv om det forelå et stort erfaringsmateriale.

Ikke alle som var unge i 1968 ble fanget av autoritære ideologier eller bevissthetsdempende rusmidler. Mange utfoldet en kreativitet og frihetstenkning som har skapt et mangfold innen musikk, klesstiler og kultur og spesielt kvinnenes posisjon i samfunnet fikk et stort løft. Mange prøvde å bygge opp jordbrukskollektiver, startet alternative tidsskrifter og deltok på andre måter i det som kalles motkulturene. De ville bygge opp noe nytt i det de opplevde som en verden i forfall. En sentral person i norsk motkultur er Jan Bojer Vindheim. Han var med i kollektivet på Karlsøy, startet det inspirerende tidsskriftet Vannbæreren, har hatt eget forlag og har gitt ut både poesi og sakprosa. Nylig skrev han en informativ bok om kurderne og i tillegg til at han har vært med på å bygge opp Miljøpartiet de Grønne. Et annet eksempel er Elisabeth Husebø som i Pengevirke 1.16, beskriver hvordan hun som ung tilbrakte mange kvelder med å drikke øl og diskuterte hvor flott alt skulle bli etter revolusjonen. Men så oppdaget hun Hogganvik landsby hvor psykisk utviklingshemmede bor og arbeider sammen med såkalt normale, og hvor de har en felles økonomi. Her var det å yte etter evne å få etter behov gjennomført i praksis. Hun har senere tilbragt et helt liv i denne landsbybevegelsen som Nils Christie har skrevet bøker om. Andre tok arbeid på Steinerskoler, i alternativ bankvirksomhet og jordbruksutvikling og mye annet hvor de så at det var mulig å skape en forskjell. For mange ble 1968 året som tente en livslang idealisme, en tro på at det å gjøre noe meningsfylt var viktigere enn å tjene mye penger. Dette gjaldt både innen- og utenfor kristne miljøer.

Men slik Kjell Magne Bondevik uttrykte det på fjernsynet, er det nok fortsatt mange som lengter etter noe å leve for, noe annet enn flere ting og lange reiser. I en tid med økning i psykiske problemer, klimakrise og andre miljøtrusler, er det viktigere enn noen gang å ta fatt i dette spørsmålet på nytt og se om vi kan finne bedre svar enn de gjorde for 50 år siden.

 

Gå til innlegget

Hva er det med påsken?

Publisert over 5 år siden

For meg er påsken først og fremst et mysterium og en utfordring til å erkjennelse.

Mange lever godt med påsken som en tradisjon enten den er knyttet til kristentro, fjellturer, marsipanegg eller bare rolige fridager. Et spørsmål er om den også kan bli en høytid som kan inspirere og utfordre.

De første vårblomstene titter allerede opp, skudd på trær og busker svulmer bristeferdige og trekkfuglene kommer i store flokker. Vi letter litt om våren og kanskje spesielt hvis vi tar oss tid til å leve med i alt det fantastiske som skjer. Vi nyter solas varme og trives, men kan samtidig lengte etter et indre løft.

Evangeliets budskap om korsfestelse, død og oppstandelse faller ikke alle like lett. For noen er det et sentralt holdepunkt i livet at Jesus Kristus ofret seg for menneskenes frelse. For andre er dette en helt ufattelig historie, og ord som synd og frelse er begreper uten mening. Men det finnes også noen av oss som har en tiltrekning til det uforståelige. Ikke fordi vi trenger et fast trosinnhold, men fordi det gåtefulle påskeevangeliet appellerer til noe i vårt indre. Et eller annet vesentlige må ha hendt den dramatiske påsken for snart 2000 år siden, noe som har skapt indre bevegelse i ufattelig mange mennesker. At et stort antall har misbrukt kristennavnet til å styrke egen makt, egne sekteriske meninger og andre former for grov og undertrykkende egoisme, kan ikke overskygge de mange som har fått inspirasjon og kraft til nestekjærlighet gjennom å søke den oppstandne Kristus.

Veien fra Krist til Anti-Krist er kort. Den daglige og forferdelige ondskap som praktiseres i religionenes navn er dystre påminnelser om hvor lett religiøs søken kan føre inn på de dystreste avveier. Et klart eksempel på det motsatte var Hans Nielsen Hauge. Han sang salmer mens han pløyde på Rolvsøy en vårdag i 1796. Selv beskriver hvordan hans sinn ble løftet og fylt med en brennende kjærlighet til Gud og alle medmennesker, en tilstand som fortsatte å vare i over 20 år. Men folk som selv hadde opplevd noe guddommelig og som hadde andre tanker enn datidens presteskap, ble satt i fengsel. Hauge rakk likevel å inspirere mange til et fornyet kristenliv, og for å hjelpe de fattige satte han også i gang inkluderende bedrifter hvor det hersket en stor grad av brorskap. Det er få andre som kan beskrive like kraftfulle opplevelser som Hauge, men mange har likevel opplevd noe som har beveget deres sinn i en nestekjærlig retning. En liten indre oppstandelse. Jeg har også møtt flere som har blitt løftet ut av narkoslaveriet gjennom sin kristentro.

For å vite når påsken kommer må vi heve blikket. Vi må se når vi har første fullmåne etter vårjevndøgn. Skal vi ha noe håp om å forstå mer av hva påsken kan være, må vi også heve vår tenkning. Vi lever i materialismens tidsalder, en tid som preges av høyt materielt forbruk, av at verdier måles i tall og hvor tenkningen blir stadig mer fastlåst i naturvitenskapelige modeller. Naturvitenskapen har selvsagt gitt oss mye verdifull kunnskap og mange moderne oppfinnelsene som daglig beriker livene våre. Naturvitenskap og matematikk har klarnet menneskenes tenkning og frigjort oss fra mange dogmer. Men det ligger ikke i disse vitenskapenes natur at de skal kunne besvare et hvert vesentlig spørsmål. Skal vi forstå mer av hva som kan begeistre og tenne nestekjærlighetskraften, trenger vi en tenkning som også kan gripe ikke-materielle realiteter. Dessverre mangler vi en felles tilnærming til dette i vår kultur. Det finnes mange ulike erfaringer og ansatser til slik tenkning, men ikke noe som vi til nå har klart å dele og utvikle i fellesskap. Å utarbeide en større innsikt i det gåtefulle vil kreve åpenhet og anstrengelse. I vår protestantiske tradisjon har det vært mye dogmer og mindre rom for fri tenkning. Den kjente legen Albert Schweitzer hevdet at Paulus var den frie tenkningens beskytter i kristendommen. Det har vi ikke merket så mye til, men hvis kristenlivet skal få de nødvendige fornyelsesimpulsene må vi våge å tenke helt nye tanker og stille helt nye spørsmål. Hvis Kristus virkelig er oppstått og samtidig nær oss, hva har han i så fall med oss moderne mennesker å gjøre? Hva ville han sagt hvis han hadde kommet til orde i dagens mediemangfold? Det er åpenbart at han ikke griper inn og rister oss i nakken for hver lille eller store synd. Jordelivet er fortsatt menneskenes ansvar. Men kan Kristus bistå oss hvis vi virkelig ønsker? Kan vi også få oppleve en belivende kraft i hjerteområdet som kan styrke vår nestekjærlige praksis? Hvis jeg ber som Paulus: «Ikke jeg, men Kristus i meg», kan jeg samtidig bli en tydeligere individualitet? Dette er bare noen av spørsmålene som vi kan undersøke. Men logisk tenkning alene kan ikke gi oss svarene, det trengs en tenkning som har klar forbindelse med våre dypeste og edleste følelser. Vi trenger en oppstandelse i vår erkjennelse, og sett ut i fra dette perspektivet er påsken kanskje ikke noe å feire, men mer en oppfordring til det indre arbeid som trengs til en fornyet forståelse av Golgatamysteriet.

 

Gå til innlegget

Rockesalme

Publisert over 5 år siden

Et aktivt kristenliv kan gi kraft til å overvinne krenkelser, men det kan også hejlpe med en kraftfull sang!

Humor er ikke krenkende

Den beste humoren er den som får oss til å le av våre egne svakheter og inspirerer oss til å skape endringer. Wesenlunds prekenparodier fikk forhåpentligvis mang en prest til å skjerpe seg. Chaplins «Diktatoren» kunne endret mye hvis Hitler hadde evnet å le av seg selv. Dessverre hadde Adolf ikke tilstrekkelig humoristisk sans.

Som aktivt religiøst menneske har jeg tilgang til en indre kraft som gjør at jeg sjelden føler meg krenket. Hovmodet og manglende vilje til å forstå fra enkelte mennesker med materialistisk livssyn, er ikke alltid like inspirerende, men så lenge ingen driver hærverk på kirker og kirkegårder, kan jeg tåle det meste. Når jeg møter mennesker som viser forakt og grov uforstand er min nærmeste tanke: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Bak et hvert voldsomt angrep, kan det ligge stor lidelse.

For mennesker som liker å styrke seg på moderne musikk har jeg laget en liten rockesamle. Melodien er Joan Jets « I hate myself for loving you». Last ned melodien og syng med:

 

Aldri gjorde de deg noe greit

rett i fjeset kalte de deg teit

bak om ryggen sa de du var feit.

En stakk av med kjærst’en din

du ble spydd ned av et fyllesvin.

Nei, den festen ble’ke særlig fin

 

Ref:

Men ikke la de tråkke ned

Vis at du kan skape fred

 

Elsk den som du hater mest

Bær ikke med deg en bitter rest

Andres dritt ska’ke styre deg

Elsk den som du hater mest

 

Alle hånte din Guds tro

smilte skjevt og stille lo.

Ingen knyttet vennskapsbro.

Hellighet var ei for dem

selvopptatt de buset frem.

Deres ironi var slem.

 

 

Refreng

+

Siste del  av refereng

Gå til innlegget

Rockesalme

Publisert over 5 år siden

I et aktivt kristenliv finnes kraften til å overvinne krenkelser. Men det kan også hjelpe med en inspirerende sang!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere