Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

I det siste årets abortdebatt har det oppstått kraftige reaksjoner fra kvinner som opplever at deres rett til selvbestemmelse er truet. På sosiale medier er det nå sterke reaksjoner mot uttalelsen om at den som kan bære fram et barn godt kan klare to. I en slik situasjon er det lite rom for den undrende samtalen om hva et barn og et liv egentlig er.

Jeg registrer at noen mener at menneske­verdet begynner med befruktningen, mens i noen gamle stammesamfunn var en ikke et menneske før en hadde inntatt morsmelk eller annen jordisk føde. Stamme­høvdingen vurderte hvert enkelt barn for å se om det ville bli en ressurs eller byrde for felles­skapet. Barn som ble funnet uegnet ble satt ut til rovdyrene slik at ikke noe menneske skulle bli pålagt skyld. Dette siste anser vi i dag som barbarisk, kanskje med unntak av noen folk i Østen som drukner nyfødte jentebabyer. Overalt er dette likevel en straffbar handling.

For meg virker det vanskelig å sette en klar grense for når et befruktet egg blir et individ med krav på menneskerettigheter. Det dreier seg om en gradvis utvikling hvor noen setter grensen ved at det begynner å ligne et barn, noen ved at det er i stand til å leve utenfor livmoren, mens andre hevder at det svært lenge kun er en del av kvinnens kropp. I dag er det vanskelig å åpne en undrende samtale om dette spørsmålet uten at man blir beskyldt for å være motstander av abortloven eller ute etter å påføre andre dårlig samvittighet. Jeg tror de fleste ønsker å få ned aborttallene og da er selvsagt prevensjonsveiledning og tilbud vesentlig, det samme er de økonomiske vilkårene for foreldre.

Jeg er ikke opptatt av å endre dagens lovgiving, men ønsker å få forstå mer av bakgrunnen for de ulike synene på embryoets og fosterets egenverdi. I undringen må det også være plass for den ufødtes perspektiv, av tanken om at ufødte sjeler vil til jorden for å bidra med nye impulser. Hva betyr det for dem at fosterutviklingen blir avbrutt, hva betyr det for dem å miste sin medtvilling og hva betyr det for dem ikke å kunne fødes med bestemte handikap? Det er mange store spørsmål hvor det kanskje ikke finnes enkle svar, men det kunne vært fruktbart med en fri, åpen og felles undring. Dessverre tror jeg KrFs abortutspill har begrenset denne muligheten.

Gå til innlegget

Hvem var Jesu far?

Publisert nesten 2 år siden

Prest Jostein Ørum beskriver i Vårt Land Josef som en hederlig sjel som tar til seg et barn med fremmede gener. Det må riktig nok til en overtalelse av en engel, men det er åpenbart at Josef ikke tror at han har noe med befruktningen å gjøre. Hvis dette hadde vært riktig må en jo undres på hvorfor begge juleevangeliene har lange ættetavler for nettopp Josef. Det virker som om det er et hovedpoeng å vise hvilken ætt det nyfødte barnet tilhørte. Når Maria sier at hun ikke vet av noen mann, kan det virke som om heller ikke hun kan erindre noen seksuell aktivitet.

I kilder som bygger på spirituell innsikt løses denne gåten ved å henvise til tempelsøvnen. Det vil si at de to ble ledet til et samleie i en tilstand av dyp søvn. En slik befruktning uten begjær gjorde at Maria fortsatt kunne kalles jomfruelig. Jeg kan selvsagt ikke hevde at det var slik det egentlig foregikk, men det er en mulig tanke. En like stor gåte er at de to stamtavlene til Josef ikke er like og at det er svært lite likt de to juleevangeliene. De fremstår som beskrivelser av to helt forskjellige fødsler. I den tyske teologen Emil Bocks bok Jesu barndom og ungdom (oversatt av André Bjerke) er disse gåtene belyst på en måte som mange vil betrakte som svært fantasifull fordi de avviker fra de vanlige oppfatningene, men på den andre siden så er de logisk konsistente og samsvarer med den vanlige oppfatningen om at et barn må ha en fysisk far.

Gå til innlegget

Jødehatets gåte

Publisert nesten 2 år siden

Det finnes noen jødekritiske uttalelser hos Rudolf Steiner, men dette er ubetydelig i forhold til alle hans angrep på antisemittismen.

Dette innlegget er et svar på Jan-Erik Ebbestad Hansens kronikk En antisemitt trer frem

For meg har det alltid vært uforståelig hvordan noen kan hate en hel folkegruppe. Spesielt de mange konsekvensene av jødehat er rystende. I middelalderen reagerte mange på at jødiske pengeutlånere tok renter, men dette kan ikke overføres til dagens jøder, og ingen ­uttrykker hat mot de som i dag låner ut med ågerrenter.

Som en kreftsvulst. 

Spesielt ­rystet ble jeg da Alt Larsens notater med ­jødehat ble kjent. Jeg hadde lest ­Larsens kraftige angrep på nazismen og at han i et avhør med tyskerne ­hadde sagt at han var «absolutt uenig i og mot hele nazismens ånd og alle dens ­prinsipper». Midt i Alf Larsens ­mange gode egenskaper vokste det ­likevel fram et jødehat. Hans kone holdt det i sjakk, men etter hennes død var det som en kreftsvulst som tok ufattelige dimensjoner, og han var totalt ­upåvirkelig av argumentasjon.

Like uforståelig for meg er det at ­Jan-Erik Ebbestad Hansen i Vårt Land og i sin bok prøver å knytte Alf ­Larsens jødehat til ­antroposofien. ­Ifølge Alf ­Larsen-kjenner Cato ­Schiøtz, ­begrunnet Larsen aldri sitt jødehat med Rudolf Steiners tanker. Det ­finnes noen jødekritiske uttalelser hos ­Rudolf ­Steiner, men dette er ubetydelig i ­forhold til alle hans angrep på antisemittismen.

Likegyldig for meg. 

I Magazin für litteratur skrev Steiner: «Jeg har ­aldri kunnet bedømme mennesker ut fra noe annet enn de ­individuelle, ­personlige, karakteregenskaper som jeg lærte å kjenne ved dem. Om noen var jøde ­eller ikke var alltid likegyldig for meg. (…) Og i anti­semittismen har jeg aldri ­kunnet se noe annet enn en ­anskuelse som tyder på ­åndelig ­underlegenhet, ­manglende etiske dømmekraft og usmakelighet hos dens ­representanter..» Rudolf ­Steiner ville utvilsomt fordømt Alf Larsens jødesyn. Utførlig om Steiners tanker om jødene kan en lese i Raseidealer er menneskehetens forfall (Antropos forlag).

I boka prøver Ebbestad ­Hansen å ­understøtte sine synspunkter med å henvise til enkeltpersoner som har kalt seg antroposofer ­samtidig som de ­hadde rasistiske og ­nazistiske ­sympatier. ­Antroposofer er ­mennesker som mener at de kan lære noe av ­Rudolf Steiner, de er ikke et meningsfellesskap, snarere pågår det ­mange ­diskusjoner i det antroposofiske ­miljøet. Det ­finnes noen som henter fra antroposofien ­akkurat det som ­passer med de meninger som de har fra før og overser antroposofiens grunn­leggende prinsipp om å søke sannhet. Den ­kristne historien har dessverre mange eksempler på det samme. En kan ikke føre sære enkelteksempler som bevis på at en stor gruppe har ­spesielle kjennetegn.

Løsrevne sitater. 

Ebbestad ­Hansens beskyldninger mot antroposofien samsvarer med angrep som har kommet fra Menighetsfakultetet, marxister, ­nazister, humanetikere og enkelt­personer. Felles for disse er at de ikke spør om de har forstått antroposofien riktig, men i stedet tar noen løsrevne Steiner-sitater, presenterer dem i sin egen sammenheng og koker sammen en svært usmakelig suppe. Mitt ønske for julen er at mennesker må bli mer opptatt av å spørre om hva som ­faktisk er sant og slutte å påstå at andre har tanker og holdninger som de faktisk ikke har.

Gå til innlegget

Kjærlighetens evangelium

Publisert nesten 2 år siden

Med jevne mellomrom leser jeg innlegg som drøfter hvilken verdi kristnes nestekjærlige handlinger kan ha. For meg våknet interessen for kristenliv med lignelsen om den barmhjertige samaritan.


Det var den tiden bibelhistorie ennå var et sentralt fag på barneskolen, lærerne fortalt og vi tegnet og skrev. Senere merket meg at menneskets oppgave var å elske sine neste, altså å la kjærligheten få utfolde seg her på jorda. For meg var det åpenbart at denne kjærligheten også måtte gjelde alt liv i naturen, for naturen er viktig for vår neste og spesielt de som kommer i senere generasjoner.

Jeg har ofte møtt folk som sier at det ikke kan finnes noen god Gud når det er så mye lidelse i verden. Mitt svar har alltid vært at menneskene ville mistet sin frihet om Gud skulle sendt et lyn i hodet på alle som begikk en ond handling, og at menneskene ville miste sin viktigste oppgave hvis det ikke var de som skulle bringe inn kjærligheten. Dessverre så er vi ikke kommet særlig langt med denne oppgaven. Som ung hippie på slutten av 60-tallet hadde jeg et håp om at folk endelig skulle forstå at det var kjærligheten som var viktig, men håpet ble slukket av bevissthetsdempende stoffer, autoritære ideologier og materialisme på alle plan. Verden er kanskje mer enn noen gang preget av begjær etter makt, penger og fysiske opplevelser.

Pensjonert prest Eiliv Andreas Larssen påpekte i Vårt Land for en tid siden at det er mange mennesker som ønsker å gjøre gode gjerninger og at dette ikke er noe særpreg for kristne. Det særegne som han ikke nevnte er at vi ved å forbinde oss med Kristus kan få en ekstra kraft og varme til å leve et nestekjærlig liv. Det klareste eksempelet på dette er Hans Nielsen Hauge. Mens han salmesyngende pløyde jordene ute på Rolvsøy, opplevde han et Kristusmøte som fylte hans hjerte med en brennende kjærlighet som varte resten av hans liv, en kjærlighet som blant annet fikk ham til å skape arbeidsplasser for de fattige og til å bringe fornyende impulser inn i kristentroen. Om ikke fullt så sterkt, har andre kristne hatt lignende opplevelser. Det er mange eksempler på at mennesker gjennom sitt kristenliv har fått kraft til nestekjærlig handling i verden. Nå i juletiden kan vi alle oppleve en åpenhet for Kristus. Det er ikke tilfeldig at flere nå finner veien til kirkene, for som Angelus Silesius skrev: «Ble Gud i Betlehem ti tusen gagner født, / men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt». Det er noe spesielt med denne mørke, kalde årstiden hvor naturens planteliv har trukket seg tilbake. Selv om forskerne diskuterer om Jesus egentlig ble født på denne tiden, kan vi oppleve at dette er en god tid for å forbinde seg med Kristus i våre hjerter.

Vi må ikke glemme korset påminnet Eiliv Andreas Larsen, men påskens mysterier er langt vanskeligere å forbinde seg med enn julens høytid. Som ung hippie opplevde jeg de kristnes budskap om synd og frelse som uberettiget mas. Jeg følte meg ikke som noen synder og min oppgave var jo å frelse verden. Det har tatt meg mange år å få et dypere forhold til Golgatahendelsen, og jeg undrer fremdeles på hva det egentlig betyr at Kristus døde for å påta seg våre synder. Det kan i hvert fall ikke bety at vi kan fare hensynsløst fram. Min samvittighet har bare blitt sterkere. Det samme har behovet for å gjøre godt igjen hvis jeg har påført andre mennesker lidelse. «Å gjøre godt igjen» er derfor et sentralt tema i flere av mine bøker som Terroristen som ingen vil tro og Hvor er min far den gamle hippien?. Men samtidig er jeg blitt stadig mer overbevist om at Kristi død og oppstandelse har en avgjørende betydning for oss mennesker. Han har befridd oss fra noe av tyngden i våre destruktive handlinger slik at vi kan ha et overskudd til å realisere nestekjærlighet. Dessuten har vi jo også muligheten til å forbinde oss med den oppstandne Kristus.

Om vi også kan få evig liv slik Eiliv Andreas Larsen påpeker, vil vi først få se på den ytterste dag. Det er ikke vår oppgave å dømme, og jeg er redd for at noe av den synkende interessen for kristenlivet skyldes at folk er lei av de mange som opphøyer seg til dommere. Det virker ikke som om alle har forstått dette med flis og bjelke. Et nestekjærlig liv vil innebære våkenhet for og kamp mot urett. Det vil aldri være noe enkelt liv, men det er mye inspirasjon å hente i Den kjerubiske vandringsmann av Angelus Silesius (1624-1677). Jeg avslutter med enda et av hans underfundige vers i André Bjerkes oversettelse: «Guds bolig er et lys. Kun én vei går dit inn: /Blir ikke du det lys, forblir du evig blind.»

Gå til innlegget

Kan kristne drive vitenskap?

Publisert nesten 2 år siden

Spørsmålet virker litt absurd for som Leon Bafondoko og Eskil G. Indrestrand nevner i sitt innlegg i Vårt Land 14. november, finnes det en rekke fremragende forskere som er kristne. De fleste av naturvitenskapens pionerer var kristne. For Johannes Kepler var naturvitenskap en form for dyp religiøs aktivitet.

Naturens lovmessigheter. 

I Aasmund Brynildsens biografi skildres det hvordan Kepler anså at Gud hadde skapt verden og at Gud hadde skapt menneskene for å kunne uttrykke naturens lovmessigheter. Uten denne motivasjonen ville Kepler neppe strevd i 30 år med å finne planetbanenes lovmessigheter.

Innlegget henviser til professor John Lennox som påpeker at det ikke er rasjonelt å tro på en verden er bygget opp gjennom tilfeldigheter, men så går forfatterne til det litt forunderlige skritt å påstå at kristne hevder at universet er skapt av en designer. Noen kristne vil kanskje bruke slike ord, men jeg tilhører dem som vil uttrykke meg mer forsiktig. Jeg opplever skapelseshistorien i det Gamle Testamentet som et mytologisk bilde og ser hoderystende på fundamentalister som påstår at verden ble skapt på seks dager.

Når jeg gjennom mine naturvitenskaplige studier har sett hvor visdomsfylt naturen fungerer, er det åpenbart for meg at vi og naturen rundt oss ikke kan ha blitt til gjennom en uendelig serie av tilfeldigheter. På et eller annet vis må en høyere visdom ha virket inn. For meg er det naturlig å kalle denne visdommen guddommelig, men å gi æren til en designer blir for enkelt.

Dette er gåtefullt. 

Alle kristne og alle som arbeider i naturvitenskapen burde kunne enes om at dette er gåtefullt. I den grad vi er stolte over vår egen intelligens bør vi også være ydmyke nok til å kunne tenke at det finnes høyere former for intelligens. Men hvordan en slik høyere intelligens i form av englehierarkier eller et overordnet guddommelig vesen har innvirket i vår jords tilblivelse og utvikling, må vi være forsiktige med å trekke lettvinte konklusjoner om.

Det finnes spirituell litteratur som gir omfattende skildringer om hvordan dette kan ha foregått. Men dette er litteratur som befinner seg langt utenfor naturvitenskapens arbeidsområde. Det er også litteratur som mange kristne er redd kan være ukristelige. Men hvis ingen våger fritt å undersøke slike ideer, er jeg redd kristentro og vitenskap ikke kan komme nærmere hverandre på dette området. Men når det gjelder de fleste andre områder av vitenskapene, kan kristne og ikke-kristne forskere lett arbeide på de ulike vitenskapenes premisser.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere