Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Må vi frykte sjamaner?

Publisert over 1 år siden

I Vårt Land, men også i andre media har Märtha Louises nye venn skapt uro. Han kaller seg sjaman, men hva vil det egentlig si og hva slags sjaman er han? Begrepet sjaman er ikke entydig, og det virker som om mange er mer opptatt av å dømme enn av å undersøke.

Sjamanismen er urgammel og vi finner mer eller mindre levende rester spesielt hos folkegrupper som lever nært knyttet til naturen. I de siste årene har det skjedd en gjenoppliving av en del av de gamle tradisjonene.

Et grunnprinsipp er at man tilstreber en utvidet bevissthet gjennom musikk, dans, plantedroger eller lignende. Men blant de som kan regnes til gruppen sjamaner finnes det også mennesker med en nedarvet utvidet bevissthet og noen har også helbredende evner. Hvor langt bevisstheten strekker seg kan være forskjellig, det kan være til de avdøde forfedrene, til å gjennomskue dypere sykdomsårsaker og helbredelsesmidler, til kontakt med det som for oss er usynlige naturvesener, men også til høyere vesener. Det finnes sjamaner som kan foreta tidsreiser. Noen kan bare noe av dette og for andre er sjamanismen bare en ytre tradisjon. Ut fra denne lille oversikten burde det være mulig å stille mange klargjørende spørsmål til Märtha Louises nye venn.

Viktige spørsmål er også om sjamaner kan være kristne eller om de de kan bidra til en fornyelse av kristendommen? Ordet hedning betyr de som dyrket det guddommelig ute på hedene og som forholdt seg til det de opplevde som åndelige vesener som virket over alt i naturen. For noen sjamaner har disse elementærvesenene vært et viktig kontaktpunkt, men hvis slike elementærvesener er en del av skaperverket, hvorfor skal vi da frykte dem? Å forholde seg til elementærvesener innebærer ikke nødvendigvis å gjøre dem til guder. Målet med kristendommen er å kunne forholde seg til høyere åndelige vesener som den oppstandne Kristus, den Hellige ånd og Gud Fader. Jeg har truffet mennesker som både har et nært forhold til elementærvesenene og som har hatt sterke møter med Kristus. For Helena Petrovna Blavatsky ble en utvidet bevissthet en stengsel for det kristne. For Rudolf Steiner ble det en åpning til en fordypet kristendom.

 Det avgjørende er ikke om man har en utvidet bevissthet, men hvordan denne er og hvordan man har skaffet seg den. Hvis ikke utvidelsen skjer i full bevissthet, men for eksempel gjennom ulike plantedroger er det en fare for at man kan bli forvirret av illusjonsskapende vesener. Når mennesker blir mer opptatt av sterke opplevelser enn av aktiv nestekjærlig handling, er jeg redd de har havnet på den gale veien. Dette er store og komplekse emner, så igjen antyder jeg bare et grunnlag for nye spørsmål.

I Vårt Land har noen uttrykt frykt for at sjamaner kan stå i kontakt med det onde.

Vi trenger ikke å søke bevissthetsutvidelse for å bli utsatt for onde impulser. De lever sterkt rundt oss i hverdagen. Fristeren lokker oss med all mulig ytre glans gjennom penger, ting, materielle opplevelser, rusmidler, berømmelse og alt annet som kan gi personlig oppmerksomhet og som får oss til å glemme søken etter en dypere mening og kontakt med det guddommelige. Samtidig er det krefter som legger seg som et lokk over vår bevissthet og gjør at vi ikke makter å tenke annet enn rent materielle tanker. Til slutt klarer vi ikke å se Jesus som annet enn et godt menneske som kanskje levde for 2000 år siden. Vi stivner i gamle forestillinger og uttrykker sekteriske tanker som snart vil bli fordømt som konspirasjonsteorier. De onde kreftene er ute etter å lamme det guddommelige som lever i oss. I verste fall kan det gjøre oss til grusomme monstre, men det vanligste er at vi stagnerer i vår menneskelig og religiøse utvikling. Dette kan fort føre til at vi fordømmer andre mennesker for å være noe helt annet enn de egentlig er.

Gå til innlegget

Gud er Gud

Publisert over 1 år siden

For en tid siden var det en leser som mente at Vårt Land måtte omtale muslimens gud som Allah. Men Allah betyr Gud, eller «den ene sanne Gud».

I min norske oversettelse av Koranen brukes ikke ordet Allah, men Gud. Å kreve at Vårt Land skal betegne muslimens gud for Allah vil være det samme som å kreve at Gud skal kalles Lord når han blir tilbedt av en engelskmann.

I forarbeidet til min bok Terroristen som ingen ville tro leste jeg Koranen grundig, og det slo meg hvor ofte teksten var tilknyttet gammeltestamentlige hendelser og skikkelser som spesielt Abraham, men også Moses. Forestillingen Abrahams barn på det Norske teateret viste jo også hvor viktig Abraham og hans Gud er for både jøder, kristne og muslimer. Når Koranen har klare henvisninger til Abrahams og Moses Gud, kan jo ikke muslimenes Gud være noe annet enn vår kristne Gud.

Målet med min undersøkelse var å finne vers (surer) som oppfordret til ikke-vold og tilgivelse for så å sette dem opp mot de versene som oppfordret til vold. Dette ga grunnlag for en dialog hvor de fredselskende muslimene seiret. Men det er åpenbart at det også er mulig å velge ut vers som understøtter en voldelig virksomhet slik vi har sett de siste årene. Etter min mening bygger ikke praksisen til IS på en helhetlig oppfatning av Koranen. Skjønt dette er en underlig bok som ikke er så lett å bli klok på.

I Koranen finner en ingen forståelse for at den oppstandne Kristus er virksom i vår tid og en støtte for nestekjærlig praksis. Men ut fra det jeg leser i Vårt Land finnes det også kristne som stiller seg uforstående til oppstandelsen mysterium.

Gå til innlegget

Religion ut av skolen?

Publisert over 1 år siden

Jeg leser i Vårt Land at flere ønsker religionsfaget ut av skolen. Kanskje bør faget fornyes, men hvis det ble kastet ut, vil det være en stor seier for dem som tror at materien er det enste virkelige.

Det skal ikke forkynnes i norsk skole. I den offentlige skolen er dette en illusjon. I mange fag forkynnes det materialistiske livssynet som om det skulle være en objektiv sannhet. I religionsfaget er det rom for samtale om alt som kalles sannheter, og et viktig spørsmål er hva mennesket er mer enn en tilfeldig samling av materie. Til en viss grad kan slike samtaler også knyttes til relevant litteratur i andre fag, men i KRLE-faget er slike spørsmål sentrale. I mange unge lever eksistensielle spørsmål om hvor de kommer fra, om livet har en dypere mening og hva som skjer etter døden. Gjennom religionsfaget kan en belyse ulike perspektiver på slike spørsmål, og i samtalene må det være rom for ulike tanker og anelser.

Moderne naturvitenskap har stor verdi, men livets sentrale spørsmål ligger utenfor denne vitenskapens arbeidsområde. Den naturvitenskaplige tenkningen gjennomsyrer i dag de fleste vitenskaper, og selv religionsforskere kan ha problemer med å forholde seg til den religiøse dimensjonen som realitet. Men lærere må fortsatt ha frihet til å kunne forholde seg til en større virkelighet.

I tidligere tider hadde de fleste mennesker en opplevelse av å tilhøre en større sammenheng. Dette gjenspeiles i mytologier og fortellinger. Vi kan selvsagt avvise disse som rene fantasier, men vi kan også oppleve dem som uttrykk for en dypere innsikt som moderne mennesker har mistet. Det at de store mytologiske fortellingene fortsatt berører oss, kan være et tegn på deres egenverdi.

Uten kunnskap om mytologier og religiøse tradisjoner, vil vi ha begrenset mulighet til å forstå kulturelle uttrykk og andre folks livsforståelse, men vi vil også mangle nødvendige forutsetninger for å finne selvstendig tilknytning til noe mer enn livets materielle aspekter. I min barndom var bibelhistorie et sentralt fag. Selv om mange av fortellingene hadde et visst eventyrpreg, har de fortsatt å leve i det jeg kaller mitt indre forundringsrom. Fortellingen om den barmhjertige samaritan vekket en anelse om at mitt liv hadde en mening. I mitt skolepensum var det få bidrag fra andre spirituelle kulturers visdomskatter, og dessverre en del religionsundervisning som virket mer avskrekkende en interessevekkende. Det kunne skyldes lærernes dogmatisme eller deres manglende fordypelse i stoffet. Etikkdiskusjonene ble ofte uinteressant prat, enten fordi de var for teoretiske eller fordi det ikke berørte de livsspørsmålene som opptok oss på det aktuelle alderstrinnet. Dette er et krevende fag å undervise, det krever både åpenhet, respekt og innsikt hos læreren. Men det er faget som i størst grad kan inspirere til en helhetlig virkelighetsforståelse.

Selv underviser jeg i enklere fag som naturfag, matematikk og samfunnslære i steinerskolen. Jeg har rikelig tid til å gi innsikt i fagforeninger, trepartssamarbeid og det meste som rører seg i økonomidebatten. Dette er temaer som noen mener er viktigere enn det religiøse.  Men de utfordringene vi dag opplever i forhold til urettferdighet, miljøproblemer og ekstremisme kan ikke løses ut fra faglig innsikt alene. Vi trenger moralske impulser som styrker oss i arbeidet med de mange påtrengende utfordringene. Slike impulser må enhver finne fram til selv, men religionsfaget kan gi inspirasjon og retning. Selv ble jeg inspirert av Hans Nielsen Hauge som gjennom sin «Damaskus- opplevelse» ble fylt av en uendelig kjærlighet som varte livet ut. En erfaring som inspirerte ham til kristen nytenkning og til sosiale tiltak som å skape nye arbeidsplasser. Det er nok ikke alle gitt å få en slik erfaring. Men kunnskapen om den har preget både mitt liv og mine bøker, hvor kristen nytenkning og kamp mot urettferdighet er sentrale temaer.

Mennesker med dype religiøse lengsler kan i dag ha vansker med å finne et miljø hvor de blir tatt på alvor og hvor de kan få satt relevante ord på sine følelser. I verste fall kan de bli fanget opp av livsfjerne sekter eller destruktive fanatikere. Vi trenger derfor et religionsfag som kan gi mennesker hjelp til å finne en fri og moderne religiøsitet, en religiøsitet som kan styrke deres nestekjærlige praksis og gi dem mot til å stå fram med religiøse og spirituelle tanker i en tid som er sterkt tynget av materialistiske livssyn.

Gå til innlegget

Den røde fare

Publisert over 1 år siden

I kampen for like rettigheter til et verdig liv, er det en fare for redusert respekt for de mangfoldige ideene vi trenger fra et fritt åndsliv.

Partiet Rødts oppslutning øker raskt. Det er neppe fordi mange har nilest partiprogrammet, men mer fordi partiet har en klar profil mot økonomisk og sosial ulikhet. Partiet har markert seg mot at næringslivet undergraves av underbetalte arbeidere og mot at velferdsprofitører henter ut store gevinster fra barnehager og omsorgsinstitusjoner. Partiet har også engasjert seg mot at norske soldater involveres i andre lands kriger. Lokalt har de også ofte engasjert seg mot ulike forhold som mange opplever som urettferdige.

Tåkeprat. 

Partiets helhetsløsninger kan derimot forsvinne i tåkeprat om at alt blir bedre når vi får innført sosialismen, og noen drømmer fortsatt om en kommende revolusjon. De jeg møter av Rødts tilhengere er ofte sterkt frihetselskende og jeg frykter derfor ikke at partiet noen gang vil innføre en totalitær stat. Jeg frykter mer den gjennomførte materialistiske tenkningen som mange har dratt med seg fra marxismen. Den gir liten forståelse for at religiøst og spirituelt liv har kvaliteter som kan tilføre samfunnet viktige impulser. I kampen for like rettigheter til et verdig liv, er det en fare for redusert respekt for de mangfoldige ideene vi trenger fra et fritt åndsliv. Et åndsliv som kan styrke vår innsikt og våre moralske impulser slik at vi blir i stand til å anvende de mange teknologiske nyvinningene mer bevisst og ansvarlig. Vi trenger også impulser til å utvikle nye former for økonomi som gir en mer rettferdig og bærekraftig fordeling. Dette har jeg utdypet grundig i boka En tredje vei.

Maktkamper og feiltrinn. 

I en tid hvor det politiske bildet preges både av personlige maktkamper og feiltrinn og manglende evne til å ta tak i de store utfordringene med ødeleggelse av miljø og klima og de store flyktningstrømmene, trenger vi partier som markerer seg klart i enkeltsaker. Men vi trenger også at de større partiene tar seg tid til nytenkning. De eksiterende tenketankene som Civita bidrar ikke til dette når de som Bård Larsen bruker tid på en ganske misvisende fremstilling av partiet Rødt. Dagens tenketanker er ideologisk forankret og bruker tid på å befeste de gamle høyre-venstre motsetningene. Det vi mest av alt trenger i dag er frie tenkeforum som kan utvikle ideer som kan bringe oss framover i helt nye retninger.

Gå til innlegget

Hva kan kristne spise?

Publisert over 1 år siden

Noen tanker om faste og vegetarkost.


I 3. Mosebok lanseres en temmelig snever meny. Skal det være kjøtt må det komme fra dyr med fire ben som har klauver og tygger drøv. Griser og kameler er dermed utelukket i likhet med en rekke andre former for kjøtt, sjømat, fugl og småkryp. I Apostlenes gjerninger forteller Peter derimot om en drøm hvor en himmelsk duk ble senket ned med alt av dyr og fugler, og Peter får bud om å slakte og spise. Det Gud har lyst rent skal ikke holdes for urent. Drømmen fortelles i en sammenheng hvor det diskuteres om hedninger kan bli kristne. Hvorvidt drømmen kan tolkes som en metafor i denne sammenhengen, skal jeg la stå usagt, men det er åpenbart at de kristne opplevde at de gammeltestamentlige matforordninger var utdatert og at det var fullt tillatt å glede seg over koteletter og svinestek. Jøder og muslimer har derimot videreutviklet de gammeltestamentlige reglene til strenge kostregimer.

På 60 tallet lærte vi imidlertid at katolikkene ikke spiste kjøtt i fasttiden og at dette var gunstig for norske fiskerier. Nå går vi snart inn i en ny fasteperiode, uten at det synes å prege folks meny på annen måte enn med de innledende krembollene. For hvorfor skal kristne egentlig faste? Den eneste forklaringen jeg har sett er hos Rudolf Steiner som hevder at et lettere kosthold vil gjøre det lettere å fordype seg i påskehøytidens store mysterie.

I kristenhetens historie har det alltid eksistert grupper som har ønsket å leve et asketisk liv med stort rom for bønn og meditasjon. Mennesker som har prøvd å distansere seg jordiske fristelser og begjær. Slike grupperinger finnes også innen andre religioner og blant åndelig søkende. Et fellestrekk er at medlemmene ofte har valgt et vegetarisk kosthold. Det kan ha varierte om ulike individer har opplevd dette som en form for selvpine eller som en befriende støtte i deres åndelige søken.  Det mangler historiske kilder som beskriver menneskenes egen opplevelse av det vegetariske kostholdet. Selv har jeg vært vegetarianer i over 40 år og har studert fenomenet både som ernæringsfysiolog og ut fra en vid interesse for hva det er å være menneske.

I studiene mine gjennomgikk flere undersøkelser av Syvende dags adventister. Deres utgangspunkt var en kristne bølge i USA som påminnet om at kroppen er sjelenes tempel. Det var viktig å holde tempelet rent, det vil si å sørge for en god helse. I første halvdel av 1900-tallet var det også andre som argumenterte for sammenhengen mellom vegetarkost og god helse i det jeg vil kalle den første helsekostbølgen. I Sverige var Are Waerland en viktig inspirasjonskilde, i Mellom-Europa Max Bircher- Benner  og i USA fortalte presbyterianerpresten Sylvester Graham om hvordan han spiste seg frisk med vegetarkost. Han fikk et brød oppkalt etter seg, men det var adventistene som ble de virkelige foregangsmenneskene for det vegetariske kostholdet og holdt fast ved det. Mange undersøkelser viser at adventistene har god helse og høy levealder, men det kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt at dette skyldes vegetarkosten alene eller andre helsetiltak som et aktivt religiøst liv eller avholdenhet fra alkohol og tobakk.

I min tid som vegetarianer har jeg møtt mange som vil være vegetarianere ut fra ulike prinsipper. De vil ikke at dyr skal drepes, de tror det er best for deres åndelige utvikling, de mener at kjøttetere beslaglegger for stor del verdens matvareproduksjon eller at kjøttproduksjon bidrar til global oppvarming. De fleste som blir vegetarianere ut fra prinsipp blir det for en periode. For meg personlig kom ikke prinsippene først, men derimot det at jeg gradvis mistet lysten på pølser og biff og begynte å lengte etter smaken av biologisk-dynamiske gulrøtter. Vegetarkosten gjorde at jeg følte meg lettere, mer energisk og trivdes bedre i hverdagen. Det er mange mennesker som har lignende opplevelser og ofte er dette mennesker som arbeider aktivt med sin indre utvikling enten det skjer innenfor eller utenfor en kristen kontekst. At vi har en slik indre opplevelse kan ikke forklares ut fra ernæringsfysiologien, men det er heller ingen begrunnelse for at vi er noe bedre eller høyerestående mennesker. Det er en individuell erfaring. Hva slags kosthold vi trives med har med dypere lag av vår personlighet å gjøre, men det har selvsagt også å gjøre om vegetarkosten er ernæringsriktig sammensatt og velsmakende. For min del passer det å være laktovegetarianer. Melkeprodukter må til for at jeg skal ha den energien og mentale tilstedeværelsen som trengs i et moderne samfunn. Andre kan trives med et rent vegansk kosthold, men jeg forstår ikke veganere som begrunner sitt kosthold ut fra sitt ønske om at dyrene skal få leve. Hvis alle ble veganere måtte de fleste husdyrene dø ut og det vil være et stort savn. Mennesker og husdyr har utviklet et gjensidig fellesskap gjennom tusener av år. Jeg aksepterer fullt ut at andre spiser kjøtt, men håper inderlig at folk interesserer seg for dyrenes livsforhold. Jeg har hatt noen rystende opplevelser med industrielt dyrehold, men jeg kjenner også økologiske bønder som gjør sitt ytterste for at dyra skal få et godt liv. Deres kjøtt er ikke det billigste i butikken, men når en kjenner omsorgen som er lagt ned i dette kjøttet er likevel prisen lav. Også blant konvensjonelle bønder finnes det omsorg og bevisst ressursutnytting.

Kristne kan fritt velge hva de vil spise. Men ut fra kjærlighet til medmenneskene, dyrene og naturen, er det mange grunner for oss i den rike verden til å redusere kjøttforbruket. Dette krever kunnskap og vilje til å endre vaner. Vi kan ikke bare gomle gulerøtter og salat, men en tradisjonell bibelsk rett som linsegryte kan derimot være et godt alternativ. EAT-forskernes rapport tilråder et minimalt kjøttforbruk.  For meg virker rapporten akademisk virkelighetsfjern. Som moderne og opplyste mennesker må vi ut fra vår samvittighet og vårt eget velbefinnende selv velge det som er riktig for hver enkelt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere