Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Etter tragedien i Bærum fylles media med ordet muslimhat, men er det den riktige betegnelsen?


 Jeg har sett folk som hater, hvor øynene gnister og kropp og stemme strammes. Det er gjerne mennesker som er blitt utsatt for overgrep, undertrykking eller grov urettferdighet. Hatet er gjerne rettet mot dem som har forvoldt smerte. Jeg ser ikke det samme hos dagens terrorister, og deres handlinger er rettet mot tilfeldige. Jeg opplever deres holdninger mer som forakt og umenneskeliggjøring av medmennesker. Forakt er ofte knyttet til frykt, frykt for det ukjente og frykt for forandring. Men de fleste som rammes av slike følelser begynner ikke å drepe. Så hvor kommer denne drapstrangen fra? Det aner meg at dette dreier som om dype krefter som vi trenger tid og åpenhet for å gjennomskue. Et spørsmål er om det dreier seg om ubevisst ondskap? Det er et stort og vanskelig spørsmål, her kan jeg bare peke på noen momenter.

Jeg har møtt holocaustfornektere, og disse fremsto som rimelige fornuftige i forhold til de fleste andre spørsmål. Men i forhold til jødeforfølgelsene var de totalt uten vilje til å innse faktiske realiteter. De samme menneskene var også sterke motstandere av raseblanding og hadde et forherliget syn på norrøn mytologi og historie. Dette dreide seg ikke om meninger eller ideologier som det var mulig å diskutere, men om dypt sittende holdninger. Jeg opplevde dette som både uforståelige og skremmende. For meg fremstår det å holde blodet «rent» som en sterk primitiv drift. En drift som tilhører en førkristen tid, men som fikk en gjenoppblomstring med nazismen.  Jødehatet har jeg aldri forstått, men historien har mange eksempler på at dette også har fremstått som en blind drift med de verste konsekvenser. Konsekvenser som det er umulig å forstå hvis vi ikke aksepterer ondskap som en realitet og drivende kraft i verden.

Et viktig spørsmål er hva slags mennesker som lar seg overmanne av slike drifter i en så stor grad at de begynner å drepe. Det kan være for lett å avfeie dem som psykisk syke. I et forsøk på finne terroristen i meg selv kom jeg fram til at sterkt utenforskap kan være en drivende kraft. Dette har jeg utarbeidet kunstnerisk i boka Terroristen som ingen ville tro. Men ved å studere andres biografier ser jeg også at det er mennesker som opplever vårt samfunn som overfladisk og meningsløst, og som søker en livsform der det skapes alvor ved at livet settes på spill. Det er forunderlig å se hvordan mennesker som søker slikt alvor ofte kan slutte seg til svært destruktive grupper. Vi så slike eksempler hos IS hvor det gjaldt å holde troen ren. Det kan synes som om det kan være kort vei fra blod til tro. Noen av våre norske terrorister har hevdet at de ville forsvare kristendommen. Men det egentlig kristne er det motsatte av blodsprinsippet og blind tro. Vi kristne tilstreber å elske vår neste uansett etnisitet og hudfarge. Vi har nok ikke alltid vært så flinke til å gjennomføre dette i praksis. Vi har heller ikke vært så flinke til å forhindre at våre medmennesker opplevelser utenforskap, men tiden krever aktiv nestekjærlighet. Vi må vise at det er det som er vår tids alvor.

Gå til innlegget

Tanken om et demokrati uten partier kan virke absurd. Likevel argumenter Simone Weil for dette i den lille boken "Om de politiske partiernas allmänna avskaffande".


Den svenske utgaven kom i 2014, mens den franske originalen kom i 1943, noen måneder før hun døde av tuberkulose. Tittelen kan virke forståelig når Hitler noen år tidligere kom til makten ved et demokratisk valg. Men det er viktig å se denne teksten i et videre perspektiv.

Et demokrati kan bli et flertallsdiktatur, men det kan også være en helhetsløsning for likevekt mellom ulike interessegrupper. Simone Weil henviser til Rousseaus begrep allmennviljen. Han trodde at alle mennesker kan dele de samme resonnementene og komme til konsensusløsninger. I motsetning til fornuften er følelsene og dermed lidelsen individuell, men i Rousseaus visjon skulle de ulike lidelsene oppheve hverandre. Simone Weil argumenterte mot dette og skrev at kollektive lidelser kan forsterke hverandre og forløse destruktive krefter. Kollektive lidelser oppstår når de styrende ikke lytter til medborgerens behov. I dag ser vi mange eksempler på at mennesker føler seg marginalisert og tilsidesatt.  De franske gule vestene er et eksempel på at ulike lidelser har ført til et kollektivt opprør. I flere land har opplevelsen av utenforskap ført til rasistiske og voldelige grupper. Ut fra et klimaperspektiv kan det være at myndighetene må gjøre drastiske tiltak, men da beveger de seg på kanten av demokratiet. Noe som igjen kan føre til destruktiv reaksjon. Drastiske tiltak kan bare gjennomføres når mennesker har tilstrekkelig innsikt. Simone Weil argumenterte derfor for et aktivt og fritt kulturliv med kunnskapsspredning og ideutveksling. Hun hadde ingen klare alternativer til å avskaffe partiene, men så det innsiktsfulle og frittenkende samfunnet som en forutsetning.

 Simone Weil var en av Europas mest originale tenkere og aktivister. Hun er kjent som forfatter, mystiker og filosof, men hun skiller seg ut med virkelighetserfaring fra både jordbruk og industri. Hun var aktiv i fagbevegelsen, og under den spanske borgerkrigen deltok hun i den anarkistiske Durutti-kolonnen. Et typisk sitat fra henne er: «Fornuften sier oss at det fornuften ikke fatter, er viktigere enn det den fatter». Hennes foreldre var jøder, men selv omtaler hun seg som født kristen. Hennes kristenliv var sterkt asketisk. Hun var kritisk til både kristen og jødisk tradisjon og historie samtidig som hun så verdier i andre religioner. Hun var en sterk motstander av vold og hykleri og opptatt av sannhet. Hun etterlot seg en rekke løse notater som på norsk er utgitt med tittelen Tyngden og nåden. Men hun skrev også flere bøker hvor hun blant annet omtaler egne møter med Kristus.

Det indre lyset

Ut fra Simone Weils perspektiv må man søke sannheten i det indre lyset. Der finnes det alltid en sannhet som er til allmennhetens beste. Men det er ikke enkelt å utforske det indre lyset. Det må være en kontinuerlig prosess slik at vi i hvert øyeblikk kan finne stadig bedre løsninger. Det er her partistrukturen etter hennes syn skaper problemer. Partiene har landsmøter hvor de vedtar hva de skal mene. Men dermed er tenkning låst, et partimedlem som i den videre prosessen kommer til helt nye tanker, kan ikke forholde seg til sitt eget sannhetslys før debatten på neste landsmøte. Det skjer dermed en umenneskeliggjøring av partimedlemmene.

Simone Weil kritiserte også politikerne for å låse sin tenkning til vage ideologier uten helt å gjennomskue hvor disse ideologiene ville bringe verden videre.  Hun så også at politikere ofte ble mer opptatt av egen makt og partiets vekst enn av innsikt i verdens realiteter. Vi ser dette fortsatt i vår tids politiske debatter som ofte er mer preget av selvmarkering enn av vilje til å finne gode løsninger. Ubetydelige meningsforskjeller blåses opp, og når media jakter på alt som kan ligne konflikter blir resultatet ofte et usmakelig show. Denne fremstillingen er selvsagt ensidig, men kan likevel være en årsak til at de tradisjonelle partiene i mange land er i sterk tilbakegang.

Alternativer

Vi nærmer oss kommunevalg. Jeg tilhører dem som overser partidebatter, men heller gransker partilistene etter mennesker med omtanke for alle som bor i kommunen. På Cuba spurte jeg min guide om hun ikke savnet å leve i et demokrati. Hun svarte at hun levde i et demokrati. I sitt lokalmiljø valgte de representanter til større grupperinger som igjen valgte ut de best egnede til å ivareta landets utvikling. Dette var åpenbart ikke hele sannheten for toppledelsen ble sittende i år etter år, men hun var opptatt av et demokrati uten partier. Det er mulig å se for seg et demokrati basert på valg av egnede personer og gjerne i kombinasjon med flere folkeavstemminger.

I boka Demokratiets gjennomføring av Eiliv Bakke kan vi lese at det i 1906 var skepsis til at partiene skulle ha for stor innflytelse i nominasjonsprosessen. Bakke var opptatt av mange av de samme tankene som Simone Weil. Han påpekte også at for mye makt var samlet i Stortinget. Et eksempel er at norsk skole har lidd mye av politikernes manglende pedagogisk forståelse. Nye reformer har blitt presset fram ut fra kunnskapsløse visjoner. Bakke påpekte at skoleutvikling må overlates til folk med pedagogisk innsikt og erfaring, og det kan sikkert også sies om helsevesenet, kirken og mye annet. Eiliv Bakke var opptatt av at poltikk har en plass når det gjelder rettsforhold, mens nyutvikling av samfunnet må skje i et fritt åndsliv.

Vi trenger en fri og fantasirik tenkning om hvordan vi kan utvikle demokratiet videre. Jeg tror ikke vi uten videre kan fjerne partiene, men jeg etterlyser nye former for partikultur og en spredning av samfunnsmakt. I debatten om hvordan dette kan foregå, er det verd å lytte til innspillene fra Simone Weil.

Gå til innlegget

Ondskapens mangfoldige realitet

Publisert over 1 år siden

Når mennesker mishandles på det verste, vil jeg ikke nøle med å kalle det ondskap. Spørsmålet blir da hvor ondskapen kommer fra?

Djevelen sto sentralt i Vårt Lands lørdags­utgave (29.06). I Ane Bamle Tjellaugs ­artikkel fikk flere ­skriftlærde ­bidra med sine synspunkter. Men så i neste artikkel ble vi konfrontert med ondskapens realitet gjennom dystre beskrivelser av barne­mishandling i en nonne­skole. Selv i det vi kunne forvente som trygge kristne miljøer, kan de verste ting skje. Historien og samtiden er full av tragiske ­eksempler. Men spørsmålet blir da, er det bare oss selv, eller også noe utenfor oss som bidrar til de onde handlingene?

Destruktive handlinger 

Det er riktig, som Cato Gulaker sier i Tjellaugs artikkel, at vi mennesker må ta ansvar for våre handlinger. Men er vi alltid i stand til å styre handlingene i gjerningsøyeblikket? Nonnene som utførte disse overgrepene, gikk neppe inn i klosterlivet med en plan om å plage barn. De drømte nok heller om å bli gode mennesker i et liv med hengivenhet til Kristus. Jeg vil ikke spekulere i hva som skjedde, men ut fra erfaring vet vi at det verste kan skje når mennesker slutter å betrakte hverandre som likeverdige skapninger. Når noen føler seg utrygge ­eller truet, kan det også lett hende at de gjør handlinger de senere ­angrer på. Vi kaller det å miste seg selv, men hva er det som virker i oss når vi selv er borte? I noen tilfeller ser vi at mennesker ikke angrer, men gjennomgår personlighetsendringer og fortsetter å utføre destruktive handlinger.

Noen vil kalle dette en besettelse, men jeg vil heller kalle det en formørkelse. Idet vi mister kontakten med samvittigheten, det guddommelige lyset i oss selv, kan vi gjøre de verste ting. Men hva skyldes denne formørkelsen, dreier det seg bare om psykologi eller dreier det seg også om reelle onde krefter? Det er et spørsmål vi må tillate oss å leve med uten å lande på et forhastet svar. Som kristne må vi imidlertid våge tanken på at det kan finnes noe utenfor som kan påvirke oss. Det er ikke tilfeldig at vi i Fader Vår ber om frelse fra det onde.

Moderne djevler 

Under sjamandebatten ble det advart mot å forbinde seg med onde krefter. Mange kristne er opptatt av at slike krefter finnes. I Bibelen møter vi demoner, Lucifer, Satan og drager. De kan være en del av den store Gud Fader, men de kan også være opprørere mot Gud Faders vilje. Det kan være vesener som har egne mål som er noe annet en Gud Faders plan for menneskeheten. Bibelen gir ­ingen grundig systematisk oversikt over disse vesenenes slektskap og særtrekk. Det er heller ikke slik at de nødvendigvis er onde i en hver sammenheng, men det er åpenbart at noe av deres oppgave er å prøve menneskene gjennom fristelser. Vi ber jo om at vi ikke skal bli ledet inn i fristelse, og Jesus ble fristet på berget og Eva i paradiset.

De mange daglige fristelsene trekker oppmerksomheten bort fra alle de ansvarlige handlingene vi kan gjøre både personlig og politisk. Dette får alvorlige konsekvenser både for miljøet og våre medmennesker. Steinar Sneås Skauge skildrer i sitt debattinnlegg (også i lørdagens avis) hvordan vi passivt forholder oss til et økonomisk system hvor mange varer blir produsert under slavelignende tilstander samtidig som systemet fremkaller alvorlige miljøproblemer. ­Moderne djevler kan ha byttet ut hov og fork med laptop og mobiltelefon og inneha høye stillinger i påvirkningsbyråer.

Nyansert fremstilling 

I ­Rudolf Steiners komplekse ­skrifter kan en finne mer nyanserte fremstillinger av de onde skikkelsene som er nevnt i Bibelen. Han skiller mellom de som frister oss til å tro at vi selv er som guder og lar oss gå rundt i en opphøyet ånd­elig selvgodhet. Veien fra selvgodhet til ­destruktive handlinger er ofte kort. På den motsatte ­siden setter han de vesenene som frister oss til å fornekte Gud og lokker oss til å tro at det materielle er det eneste virkelige. For å klare balansen mellom disse ytter­punktene påpeker Steiner at vi trenger støtte i den oppstandne Kristus. Uten denne støtten kan vi i verste fall bli redskaper for langt mer destruktive krefter.

Dette er en svært forenklet fremstilling av Steiners skildringer, men ut fra hans syns­vinkel er en av det ondes ­viktigste funksjoner å fremme benektelse av at det onde virkelig finnes. Når selv kristne vegrer seg for å ­omtale det onde som en realitet, har dette åpenbart fått gjennomslag. Men selv mange av de som avviser tanken om det ondes realitet, beklager seg over at verden er full av djevelskap.

Mange oppsøker det onde i litteratur, spill og film. Kan det være fordi de innerste inne vet at dette er realiteter som det er deres oppgave å 
bekjempe?

Gå til innlegget

Er dødshjelp til hjelp?

Publisert over 1 år siden

Når mange opplever aktiv dødshjelp som galt i dypet av sin samvittighet, kan det være fordi samvittigheten vet noe som er skjult for moderne vitenskap.

I min barndom ble døden fremstilt vakker, man kom til Jesus og fikk det godt. Hvis man som kristen har en lignende tro, hvorfor skal man da ikke kunne hjelpe de sterkt lidende før døden selv melder sin ankomst? Dette er et av spørsmålene som Thorbjørn R. Johansen stiller i mandagens Vårt Land. Det er selvsagt mange spørsmål knyttet til dette. Hvor lidende skal man for eksempel være og hvor gammel? Kan en dypt deprimert ungdom få slik hjelp? Vi vet fra Nederland at det er mange som gjerne vil ut av livet, men de færreste av dem har noen forestillinger om hva de kommer til.

Medisinsk livsforlengelse

Et helt annet spørsmål er kunstig opprettholdelse av livet. Jeg ser at noen av mine kreftsyke venner har motsatt seg dette. De var klar for å møte den andre siden. En medisinsk livsforlengelse kunne blitt en alvorlig belastning. I vår kultur har vi ikke noen felles oppfatning av hva som møter oss når vi forlater kroppen. Thorbjørn R. Johansen henviser til litteratur om blant annet nær døden opplevelser og reinkarnasjon. Han har rett i at det er sterke indisier på at det er en fortsettelse og at livet aldri tar slutt, men at det bare dreier seg om overganger. Men hvordan disse overgangene vil arte seg, kan avhenge av hvordan de foregår.

Da min gamle far syntes at han var gammel nok og var lei av å slepe rundt i et stadig mer ubrukelig legeme, gikk han i butikken og kjøpte en klessnor. Oppskriften på en rask død hadde han funnet på internett. Han hadde valgt å overse det jeg hadde skrevet om selvmord, men da det nå hadde hendte, dukket det hos meg opp et indre bilde. Jeg så ham virre rundt på en stasjon hvor toget ennå ikke var klart. Det kan være han virrer rundt der ennå, ensom og uten retning. Jeg ber daglig om at Kristus må gi ham hjelp.

Spirituell virkelighetsforståelse

Dette bildet kan selvsagt være preget av alt jeg har lest hos Rudolf Steiner og andre om livet etter døden og selvmord. Men selv om jeg har lest mye og har en spirituell virkelighetsforståelse, er det ikke så lett å forstå at det kan være stor forskjell på brå død i en ulykke og brå død forårsaket av en selv.

Nylig har en klarsynt lege stått fram og fortalt om hva han observerte ved et tilfelle av aktiv dødshjelp. De giftstoffene som ble brukt forårsaket et kaos som skapte store problemer da den døde ankom på den andre siden. Jeg forventer ikke at noen skal tro på det jeg skriver, men jeg vil hevde sterkt at ingen bør anbefale aktiv dødshjelp uten at de har sikker innsikt i hva som skjer når vi forlater legemet. Når mange leger, kristne og også andre opplever aktiv dødshjelp som galt i dypet av sin samvittighet, kan det være fordi samvittigheten vet noe som er skjult for moderne vitenskap.

Arne Øgaard

Moss

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere