Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Opprop for systemdebatt

Publisert 12 dager siden

Livsgrunnlaget er truet. Vi trenger et nytt økonomisk system som kan gi oss et godt liv uten å øke forbruket av energi og materielle ressurser. Arbeidet med de nødvendige endringene må begynne umiddelbart!


Forskningen er entydigvi er i ferd med å undergrave vårt eksistensgrunnlag. Arter og viktige naturområder utryddes i raskt tempo, fiskebestander overbeskattes, matjord ødelegges og råstoffkilder tømmes. Samtidig hoper det seg opp avfallsstoffer og fremmedstoffer i naturen, som plast i havet og drivhusgasser i atmosfæren.

Teknologien kan ikke redde oss. Resirkulering, energisparing og effektivisering er utmerket, men hjelper ikke så lenge det totale forbruket av energi og råstoffer stiger sammen med en økning av avfalls- og fremmedstoffer i naturen.

Mens vi bruker opp naturens bufferkapasitet, lever mange politikere i illusjonen om at alt kan fortsette nesten som før. Vi skremmes av at dagens politikk kun dreier seg om å flikke på det samme systemet som styrer oss mot stupet - løsninger som kun gjør at vi utsetter den påkrevde kursendringen! Korona-krisen har imidlertid avdekket mange problematiske sider ved vårt økonomiske system. Vi har nå en gyllen anledning til å velge en ny retning for samfunnet, framfor å returnere til «normalen».

Det finnes fortsatt millioner av mennesker i verden som ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende behov. En rettferdig fordeling vil derfor innebære en betraktelig reduksjon i vårt forbruk av energi og materielle ressurser. Vi mener at en slik reduksjon kan gi økt livskvalitet. Nå er vi fanget i et system der selv de som «lykkes» ikke finner lykken. Barn og unge, voksne og gamle lider alle under prestasjonspress, konkurranse og manglende tilstedeværelse. En ny utviklingsmodell vil bli et frigjøringsprosjekt og en vei til et mer meningsfullt liv.

Behovet for arbeidsplasser er det vanligste argumentet for fortsatt økonomisk vekst. Om det er slik at økonomisk vekst undergraver miljøet, samtidig som folk er avhengig av denne veksten for å ha jobber, er vi fanget i en destruktiv felle. Korona-krisen har eksponert denne svakheten ved vårt økonomiske system til det fulle. I et samfunn vil det til enhver tid være nok av nødvendige arbeidsoppgaver. Det vi trenger er et bedre system for å sørge for at alle får dekket sine grunnleggende behov.

Vi kan ikke lenger basere oss på profittmaksimering som drivkraft i økonomien. Et nytt system må drives av kunnskap, skaperglede og samarbeid. Det økonomiske systemet er skapt av mennesker, samfunnsstrukturene også. Derfor kan de forandres av oss.

Mange forskere og miljøaktivister har stilt krav om systemendring. Til nå har disse blitt ansett som naive og virkelighetsfjerne utopister. Men det som virkelig er naivt, er å fortsette som før.

Så la oss ta demokratiet i bruk til det det var ment for – å utforme et samfunn som vi, naturen og fremtiden kan leve med. En systemendring som utfordrer vekstparadigmet vil virke truende for mange av dagens rike og mektige. Endring er likevel nødvendig, og ikke minst mulig.

Vi som har signert dette oppropet krever at valget i 2021 må bli et valg med konkrete tiltak for systemendring! Å endre systemet er ikke lett, og ingen har alle svarene. Derfor er det nødvendig at alle politiske grupperinger, sivilsamfunnsorganisasjoner og andre engasjerte myldrer i gang en idé-dugnad om hva som må gjøres.

Media må oppdage og gi stort rom for denne prosessen. Systemendring krever både langtidsplanlegging, debatt og kompromisser - men nettopp derfor haster det med å komme i gang! Vi kan ikke ha enda et stortingsvalg uten at disse temaene settes øverst på dagsorden.

Aksjonsgruppen består av:

  • Tone Smith, Arne Øgaard, Ole-Jacob Christensen og Stig Braathen

Undertegnet av:

  • Steinar Winther Christensen på vegne av Besteforeldrenes Klimaaksjon
  • Kjersti Hoff på vegne av Norsk Bonde- og Småbrukarlag
  • Nina Ossavy på vegne av Concerned Artists Norway
  • Julie Rødje på vegne av Spire
  • Hege Skarrud på vegne av Attac Norge
  • Carlo Aall (professor)
  • Kathrine Aspaas (journalist/økonom)
  • Rasmus E. Benestad (forsker)
  • Tor A. Benjaminsen (professor)
  • Anne Bregnballe (førsteamansuensis)
  • Ingvild Burkey (forfatter)
  • Werner Christie (tidl. helseminister)
  • Sigvart Dagsland (sanger/musiker)
  • Laila Riksaasen Dahl (biskop emeritus)
  • Erik Dammann (forfatter)
  • Anders Dunker (skribent)
  • Inge Eidsvåg (forfatter/lektor)
  • Rune Eraker (fotograf)
  • Thomas Hylland Eriksen (professor)
  • Freddy Fjellheim (forfatter)
  • Einar Flaa (musiker)
  • Kari Gåsvatn (journalist)
  • Silje (Bendik) Halstensen (artist)
  • Asgeir Helgestad (naturfotograf)
  • Vigdis Hjorth (forfatter)
  • Helge Hognestad (prest)
  • Andrea Bræin Hovig (skuespiller)
  • Ove Jakobsen (professor)
  • Erland Kiøsterud (forfatter)
  • Knut Kjeldstadli (professor emeritus)
  • Hanne Kolstø (artist)
  • Erling Krogh (professor)
  • Andrew Kroglund (skribent)
  • Roy Krøvel (professor)
  • Gunnar Kvåle (professor emeritus)
  • Marianne Leisner (landskapsarkitekt/gartner)
  • Ketil Lund (høyesterettsdommer emeritus)
  • Dag Jørund Lønning (professor)
  • Sjur Miljeteig (musiker)
  • Frederica Miller (arkitekt)
  • Robert Mood (tidl. generalløytnant)
  • Sidsel Mørck (forfatter)
  • Iver Neumann (professor)
  • Siri Nilsen (sanger/musiker)
  • Gro Nylander (lege/forfatter)
  • Kristine Næss (forfatter)
  • Kjell Erik Killi Olsen (maler)
  • Torgeir Rebolledo Pedersen (forfatter/dramatiker)
  • Charlotte Qvale (artist)
  • Jørgen Randers (professor emeritus)
  • Ibrahima K.M. Saidy (imam)
  • Astrid Sandvik (miljøaktivist)
  • Cato Schiøtz (advokat)
  • Wenche Frogn Sellæg (tidl. justisminister)
  • Torild Skard (psykolog/tidl. stortingsrepresentant)
  • Linn Stalsberg (skribent)
  • Einar Stenseng (musiker)
  • Erik Stenvik (veterinær/forfatter)
  • Roger Strand (professor)
  • Hanne Svarstad (professor)
  • Wera Sæther (forfatter)
  • Ane Dahl Torp (skuespiller)
  • Andreas Utnem (musiker)
  • Marthe Valle (artist)
  • Arild Vatn (professor)
  • Arne Johan Vetlesen (professor)
  • Jan Erik Vold (lyriker)
  • Finn Wagle (biskop emeritus)
  • Fay Wildhagen (artist)
  • Nina Witoszek (professor)
  • Marte Wulff (artist)
Gå til innlegget

Pinse, en påminnelse om åndens realitet

Publisert rundt 1 måned siden

Mange vet ikke hva pinse betyr. Men vi som hadde Bibel-historie på skolen, glemmer ikke hvordan vi tegnet ildtungene som strømmet ned mot disiplenes hoder. Etter å ha blitt fylt av Den hellige ånd kunne disiplene snakke slik at alle folk forsto.



I dag er det nesten ingen som forstår hva prestene og teologene sier, og derfor er det rimelig å spørre om hvor det har blitt av Den hellige ånd. 10 dager etter at Kristus steg opp kom ånden ned. Å være fylt av Den hellige ånd kan gi mennesker et løft.  Det kan gi større frihet, men også større ansvar. Den hellige ånd kan gi samvittigheten en klarere stemme og hjelpe oss å tilpasse budene til den komplekse virkeligheten. I Den hellige ånd er vi individuelle, men også en enhet slik at vi sammen kan skape en god og rettferdig verden.

Til oss kommer ikke ånden sånn uten videre dalende fra det høye. Vi må arbeide med oss selv og åpne våre hjerter. Vi må praktisere nestekjærlighet, og vi må bidra til å skape harmoni ved ikke å grafse til oss mer enn vår lille del av jorden ressurser. En del som bør være så liten at vi ikke belaster klimaet og den økologiske balansen.

Nøysomhet og måtehold har vært sentralt i de fleste religioner. Vi som våger å kalle oss kristne burde ha noe å si om dette som alle mennesker kan forstå.  Verden trenger mer enn noen gang materielt måtehold og rettferdig fordeling. Dessverre så kan det virke som om mange har blitt mer fristet av å fylle livene med materiell velstand enn av å åpne hjertene for Den hellige ånd. Materialistisk tenkning og materialistisk livsstil lukker hjertene.

 I Bibelens fortelling om fristelsens i ørkenen får vi høre at det også finnes ånder som kan villede mennesket. Skal vi lytte til vårt indre må vi være våken for hvem som påvirker oss. Men hvis veien peker fram mot en praksis med ydmykhet, fred, harmoni og kjærlighet, er jeg ikke i tvil om at det er Den hellige ånd.

Den hellige ånd kan fylle oss med liv. Når mange ikke forstår de kristnes språk, kan det være fordi de savner hjertevarmen og kun hører fordømmelser. Vi kan alle trå feil, men det er ikke vår oppgave å dømme vår neste. Vi kan alle hente lærdom i Bibelen, men hvis det vi bringer videre ikke er fylt med ånd, blir det uforståelig og kan i verste fall vekke avsky.

Nå om våren kan vi oppleve det guddommelige i naturen, og hvis vi møter mennesker med et åpent sinn, kan vi også finne det guddommelige i våre medmennesker. Virkelig interesse for alt rundt oss, er ekte kjærlighet, og gjennom kjærlighet kan vi bli fylt av ånd. Dette kan pinsen påminne oss om.

Gå til innlegget

Klimaoppropet må videreføres

Publisert 4 måneder siden

Teologens klimaopprop er et nødvendig varsel, men ikke nok til at det vil komme konkrete endringer.

63 teologer har stilet et klimaopprop til regjerningen ved Erna Solberg. Teksten er velformulert og ender i fire klare krav. Paris-avtalen må oppfylles, oljeleting må avvikles og produksjonen utfases, rask omstilling til fornybar energi og miljøvennlige arbeidsplasser og til sist, hjelp til utsatte folk og samfunn.

I tillegg inviterer de 63 til etisk refleksjon og samtale om ti punkter. Skjønt disse punktene ligner også krav da de er preget av ordet må. Det er prisverdig at folk i kirken viser engasjement i viktige samtidsutfordringer. De har klart å erte på seg Sylvi Listhaug, men dette er ikke partipolitikk. Vi må alle vise ansvar i en situasjon hvor selve skaperverket er truet. Som prester må de formulere seg med forsiktighet. Det har jeg respekt for, men det er også viktig å være bevisst at to av de viktigste utfordringene ikke er omtalt i oppropet.

Selv om det skjer mye positivt for å redusere Norges klimautslipp, går det veldig sakte. Det er svært langt igjen til vi kan oppfylle de fire kravene. Hovedårsaken er at vi er fanget i et økonomisk system som er basert på kontinuerlig forbruksvekst. Stopper veksten, kan hele systemet bryte sammen. Vi trenger derfor å begynne en samtale om hvordan vi kan utvikle en mer fremtidsrettet økonomi. Kommunistisk planøkonomi er ikke et alternativ, men et viktig skritt i riktig retning kan være å erstatte konkurranse med samarbeid. I professor Ove Jakobsens siste bok Økologisk økonomi, henviser han til 40 ulike økonomer og tenkere, som påpeker at dette vil være nødvendig. I denne boka finnes også andre forslag til hvordan et nytt økonomisk system kan bygges opp. I min bok En tredje vei, er mange av de samme tankene fremstilt ut fra en mer praktisk synsvinkel.

I et av prestenes ti punkter påpekes det at endringene ikke må føre til økt ulikhet. Et nytt økonomisk system bør snarere føre til økt likhet. Vi lever i et system hvor stadig større summer samles på noen få hender. Dette innebærer en uheldig maktkonsentrasjon. Det å bli rik fremstilles også ofte som et noe en bør strebe etter, men materiell rikdom fører ikke nødvendigvis til et bedre liv. Snarere kan mye av det destruktive i vår verden føres tilbake til dyrking av mammon.

Velferd forbindes i dag med høyt forbruk av energi og materielle ressurser. Det er derfor viktig å vise at vi kan oppnå en høyere velferd med et lavere forbruk. Det er ikke flere ting og reiser vi trenger, men omsorg, kulturelle impulser og mening.  Det overrasker meg derfor at en gruppe prester ikke har med grunnleggende livsverdier i sine samtalepunkter. Snakker ikke kirken lenger et språk som kan inspirere til en utvidet virkelighetsforståelse? I et samfunn som er gjennomsyret av troen på at det materielle er det eneste reelle, er det ikke så merkelig at livspraksisen er preget materielt forbruk.  For oss som har erfart eller er overbevist om at virkeligheten er noe mer enn materie, er det lettere å finne verdier og impulser som gir kraft til et mer nestekjærlig liv både i forhold til våre medmennesker og naturen som helhet.

Gå til innlegget

Ord ved livets slutt

Publisert 6 måneder siden

Ved det vi kaller døden oppstår mange spørsmål. Et er hvilke ord vi skal bruke, et annet er hvordan vi skal forholde oss til de som ikke lenger er fysisk tilstede.



Like før jul kunne vi lese at en tidligere redaktør i Vårt Land hadde «gått bort». Det er jo en vanlig talemåte, men hvor hadde han egentlig gått? For mennesker med en ateistisk og materialistisk virkelighetsoppfatning, vil det vært naturlig å si «gått bort», hvis de ikke ønsker å bruke det mer dramatiske ordet død. Disse menneskene har jo ikke noen forestilling om at det er noe sted å gå, og vedkommende er jo tross alt borte, selv om liket eller asken fortsatt finnes.

I følge Luther skal vi sove til vi våkner på dommedag, så for en lutheraner er det ikke unaturlig å si at noen «har sovnet inn». Dette samsvarer med den mye omtalte hilsningen «hvil i fred». Skjønt dette passer ikke helt med det som ble sagt i min barndom. Da fikk vi høre at de døde kom til Jesus og hadde det godt. Det var mye trøst i de ordene.

I samme avis som er omtalt over skrev, Thorbjørn R. Johansen om forskning som viser at vi på ferden inn i det ukjente, kan møte slekt og venner som har forlatt legemet på et tidligere tidspunkt. Slik forskning rokker ved Luthers forestilling om den lange søvnen.

I følge katolisismen er det mer komplekst og også ut fra andre livssyn legger det indre mennesket ut på en lang og også utfordrende reise. En reise som kan ende med en ny jordisk fødsel. I slike sammenhenger ville det kanskje vært mest naturlig å bruke betegnelsen «har gått videre» eller er «gått over til den andre siden».

Men så til det andre spørsmålet om hvordan vi kan forholdet oss til de som er på vei inn i det ukjente. Adskillelsen vil medføre ulike former for sorg, men vi kan også forholde oss aktivt til de som har forlatt oss. Vi kan dvele ved gode minner og ved takknemlighet for alt vi fikk og lærte gjennom glede og smerte. I følge Rudolf Steiner, som hevder å ha en dypere innsikt på dette området, er gode minner og takknemlighet den beste støtten vi kan gi på veien. Steiner råder oss også til å lese for de døde fra hans skildringer av den videre ferden. Han hevder at det kan trengs som hjelp for å orientere seg på den andre siden.

Men det er ikke bare de døde som trenger hjelp av oss, hjelpen kan også gå den andre veien. Etter at min mor forlot dette livet da jeg var 8 år, hadde jeg flere ganger en fornemmelse av at hun hjalp meg i vanskelige situasjoner. Skjønt helt sikker kan jeg selvsagt ikke være. Hjelpen jo også kommet fra andre eller kanskje alt var ren flaks.

Nå i julen er vi blitt påminnet om selvmordets realitet. Dessverre er det en ganske daglig hendelse her i Norge. Det er flest menn, men blant mine kjente også flere unge jenter. Hver historie er spesiell og jeg skal ikke dvele ved årsaker, men i følge Rudolf Steiner kan en slik overgang være spesielt utfordrende. Steiner har utformet flere bønner som hjelp for alle som dør og også noen som er spesielt for dem som selv har avsluttet sitt liv. En av dem lyder slik:

Din vilje var svak.

Styrk din vilje.
Jeg sender deg varme for din kulde.

Jeg sender deg lys for dit mørke.

Min kjærlighet være med deg.

Min tanke være med deg.

Vord videre.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1476 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1287 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1051 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 940 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 601 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 539 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere