Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Hva kan kristne spise?

Publisert 5 dager siden

Noen tanker om faste og vegetarkost.


I 3. Mosebok lanseres en temmelig snever meny. Skal det være kjøtt må det komme fra dyr med fire ben som har klauver og tygger drøv. Griser og kameler er dermed utelukket i likhet med en rekke andre former for kjøtt, sjømat, fugl og småkryp. I Apostlenes gjerninger forteller Peter derimot om en drøm hvor en himmelsk duk ble senket ned med alt av dyr og fugler, og Peter får bud om å slakte og spise. Det Gud har lyst rent skal ikke holdes for urent. Drømmen fortelles i en sammenheng hvor det diskuteres om hedninger kan bli kristne. Hvorvidt drømmen kan tolkes som en metafor i denne sammenhengen, skal jeg la stå usagt, men det er åpenbart at de kristne opplevde at de gammeltestamentlige matforordninger var utdatert og at det var fullt tillatt å glede seg over koteletter og svinestek. Jøder og muslimer har derimot videreutviklet de gammeltestamentlige reglene til strenge kostregimer.

På 60 tallet lærte vi imidlertid at katolikkene ikke spiste kjøtt i fasttiden og at dette var gunstig for norske fiskerier. Nå går vi snart inn i en ny fasteperiode, uten at det synes å prege folks meny på annen måte enn med de innledende krembollene. For hvorfor skal kristne egentlig faste? Den eneste forklaringen jeg har sett er hos Rudolf Steiner som hevder at et lettere kosthold vil gjøre det lettere å fordype seg i påskehøytidens store mysterie.

I kristenhetens historie har det alltid eksistert grupper som har ønsket å leve et asketisk liv med stort rom for bønn og meditasjon. Mennesker som har prøvd å distansere seg jordiske fristelser og begjær. Slike grupperinger finnes også innen andre religioner og blant åndelig søkende. Et fellestrekk er at medlemmene ofte har valgt et vegetarisk kosthold. Det kan ha varierte om ulike individer har opplevd dette som en form for selvpine eller som en befriende støtte i deres åndelige søken.  Det mangler historiske kilder som beskriver menneskenes egen opplevelse av det vegetariske kostholdet. Selv har jeg vært vegetarianer i over 40 år og har studert fenomenet både som ernæringsfysiolog og ut fra en vid interesse for hva det er å være menneske.

I studiene mine gjennomgikk flere undersøkelser av Syvende dags adventister. Deres utgangspunkt var en kristne bølge i USA som påminnet om at kroppen er sjelenes tempel. Det var viktig å holde tempelet rent, det vil si å sørge for en god helse. I første halvdel av 1900-tallet var det også andre som argumenterte for sammenhengen mellom vegetarkost og god helse i det jeg vil kalle den første helsekostbølgen. I Sverige var Are Waerland en viktig inspirasjonskilde, i Mellom-Europa Max Bircher- Benner  og i USA fortalte presbyterianerpresten Sylvester Graham om hvordan han spiste seg frisk med vegetarkost. Han fikk et brød oppkalt etter seg, men det var adventistene som ble de virkelige foregangsmenneskene for det vegetariske kostholdet og holdt fast ved det. Mange undersøkelser viser at adventistene har god helse og høy levealder, men det kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt at dette skyldes vegetarkosten alene eller andre helsetiltak som et aktivt religiøst liv eller avholdenhet fra alkohol og tobakk.

I min tid som vegetarianer har jeg møtt mange som vil være vegetarianere ut fra ulike prinsipper. De vil ikke at dyr skal drepes, de tror det er best for deres åndelige utvikling, de mener at kjøttetere beslaglegger for stor del verdens matvareproduksjon eller at kjøttproduksjon bidrar til global oppvarming. De fleste som blir vegetarianere ut fra prinsipp blir det for en periode. For meg personlig kom ikke prinsippene først, men derimot det at jeg gradvis mistet lysten på pølser og biff og begynte å lengte etter smaken av biologisk-dynamiske gulrøtter. Vegetarkosten gjorde at jeg følte meg lettere, mer energisk og trivdes bedre i hverdagen. Det er mange mennesker som har lignende opplevelser og ofte er dette mennesker som arbeider aktivt med sin indre utvikling enten det skjer innenfor eller utenfor en kristen kontekst. At vi har en slik indre opplevelse kan ikke forklares ut fra ernæringsfysiologien, men det er heller ingen begrunnelse for at vi er noe bedre eller høyerestående mennesker. Det er en individuell erfaring. Hva slags kosthold vi trives med har med dypere lag av vår personlighet å gjøre, men det har selvsagt også å gjøre om vegetarkosten er ernæringsriktig sammensatt og velsmakende. For min del passer det å være laktovegetarianer. Melkeprodukter må til for at jeg skal ha den energien og mentale tilstedeværelsen som trengs i et moderne samfunn. Andre kan trives med et rent vegansk kosthold, men jeg forstår ikke veganere som begrunner sitt kosthold ut fra sitt ønske om at dyrene skal få leve. Hvis alle ble veganere måtte de fleste husdyrene dø ut og det vil være et stort savn. Mennesker og husdyr har utviklet et gjensidig fellesskap gjennom tusener av år. Jeg aksepterer fullt ut at andre spiser kjøtt, men håper inderlig at folk interesserer seg for dyrenes livsforhold. Jeg har hatt noen rystende opplevelser med industrielt dyrehold, men jeg kjenner også økologiske bønder som gjør sitt ytterste for at dyra skal få et godt liv. Deres kjøtt er ikke det billigste i butikken, men når en kjenner omsorgen som er lagt ned i dette kjøttet er likevel prisen lav. Også blant konvensjonelle bønder finnes det omsorg og bevisst ressursutnytting.

Kristne kan fritt velge hva de vil spise. Men ut fra kjærlighet til medmenneskene, dyrene og naturen, er det mange grunner for oss i den rike verden til å redusere kjøttforbruket. Dette krever kunnskap og vilje til å endre vaner. Vi kan ikke bare gomle gulerøtter og salat, men en tradisjonell bibelsk rett som linsegryte kan derimot være et godt alternativ. EAT-forskernes rapport tilråder et minimalt kjøttforbruk.  For meg virker rapporten akademisk virkelighetsfjern. Som moderne og opplyste mennesker må vi ut fra vår samvittighet og vårt eget velbefinnende selv velge det som er riktig for hver enkelt.

Gå til innlegget

I det siste årets abortdebatt har det oppstått kraftige reaksjoner fra kvinner som opplever at deres rett til selvbestemmelse er truet. På sosiale medier er det nå sterke reaksjoner mot uttalelsen om at den som kan bære fram et barn godt kan klare to. I en slik situasjon er det lite rom for den undrende samtalen om hva et barn og et liv egentlig er.

Jeg registrer at noen mener at menneske­verdet begynner med befruktningen, mens i noen gamle stammesamfunn var en ikke et menneske før en hadde inntatt morsmelk eller annen jordisk føde. Stamme­høvdingen vurderte hvert enkelt barn for å se om det ville bli en ressurs eller byrde for felles­skapet. Barn som ble funnet uegnet ble satt ut til rovdyrene slik at ikke noe menneske skulle bli pålagt skyld. Dette siste anser vi i dag som barbarisk, kanskje med unntak av noen folk i Østen som drukner nyfødte jentebabyer. Overalt er dette likevel en straffbar handling.

For meg virker det vanskelig å sette en klar grense for når et befruktet egg blir et individ med krav på menneskerettigheter. Det dreier seg om en gradvis utvikling hvor noen setter grensen ved at det begynner å ligne et barn, noen ved at det er i stand til å leve utenfor livmoren, mens andre hevder at det svært lenge kun er en del av kvinnens kropp. I dag er det vanskelig å åpne en undrende samtale om dette spørsmålet uten at man blir beskyldt for å være motstander av abortloven eller ute etter å påføre andre dårlig samvittighet. Jeg tror de fleste ønsker å få ned aborttallene og da er selvsagt prevensjonsveiledning og tilbud vesentlig, det samme er de økonomiske vilkårene for foreldre.

Jeg er ikke opptatt av å endre dagens lovgiving, men ønsker å få forstå mer av bakgrunnen for de ulike synene på embryoets og fosterets egenverdi. I undringen må det også være plass for den ufødtes perspektiv, av tanken om at ufødte sjeler vil til jorden for å bidra med nye impulser. Hva betyr det for dem at fosterutviklingen blir avbrutt, hva betyr det for dem å miste sin medtvilling og hva betyr det for dem ikke å kunne fødes med bestemte handikap? Det er mange store spørsmål hvor det kanskje ikke finnes enkle svar, men det kunne vært fruktbart med en fri, åpen og felles undring. Dessverre tror jeg KrFs abortutspill har begrenset denne muligheten.

Gå til innlegget

Hvem var Jesu far?

Publisert rundt 2 måneder siden

Prest Jostein Ørum beskriver i Vårt Land Josef som en hederlig sjel som tar til seg et barn med fremmede gener. Det må riktig nok til en overtalelse av en engel, men det er åpenbart at Josef ikke tror at han har noe med befruktningen å gjøre. Hvis dette hadde vært riktig må en jo undres på hvorfor begge juleevangeliene har lange ættetavler for nettopp Josef. Det virker som om det er et hovedpoeng å vise hvilken ætt det nyfødte barnet tilhørte. Når Maria sier at hun ikke vet av noen mann, kan det virke som om heller ikke hun kan erindre noen seksuell aktivitet.

I kilder som bygger på spirituell innsikt løses denne gåten ved å henvise til tempelsøvnen. Det vil si at de to ble ledet til et samleie i en tilstand av dyp søvn. En slik befruktning uten begjær gjorde at Maria fortsatt kunne kalles jomfruelig. Jeg kan selvsagt ikke hevde at det var slik det egentlig foregikk, men det er en mulig tanke. En like stor gåte er at de to stamtavlene til Josef ikke er like og at det er svært lite likt de to juleevangeliene. De fremstår som beskrivelser av to helt forskjellige fødsler. I den tyske teologen Emil Bocks bok Jesu barndom og ungdom (oversatt av André Bjerke) er disse gåtene belyst på en måte som mange vil betrakte som svært fantasifull fordi de avviker fra de vanlige oppfatningene, men på den andre siden så er de logisk konsistente og samsvarer med den vanlige oppfatningen om at et barn må ha en fysisk far.

Gå til innlegget

Jødehatets gåte

Publisert 2 måneder siden

Det finnes noen jødekritiske uttalelser hos Rudolf Steiner, men dette er ubetydelig i forhold til alle hans angrep på antisemittismen.

Dette innlegget er et svar på Jan-Erik Ebbestad Hansens kronikk En antisemitt trer frem

For meg har det alltid vært uforståelig hvordan noen kan hate en hel folkegruppe. Spesielt de mange konsekvensene av jødehat er rystende. I middelalderen reagerte mange på at jødiske pengeutlånere tok renter, men dette kan ikke overføres til dagens jøder, og ingen ­uttrykker hat mot de som i dag låner ut med ågerrenter.

Som en kreftsvulst. 

Spesielt ­rystet ble jeg da Alt Larsens notater med ­jødehat ble kjent. Jeg hadde lest ­Larsens kraftige angrep på nazismen og at han i et avhør med tyskerne ­hadde sagt at han var «absolutt uenig i og mot hele nazismens ånd og alle dens ­prinsipper». Midt i Alf Larsens ­mange gode egenskaper vokste det ­likevel fram et jødehat. Hans kone holdt det i sjakk, men etter hennes død var det som en kreftsvulst som tok ufattelige dimensjoner, og han var totalt ­upåvirkelig av argumentasjon.

Like uforståelig for meg er det at ­Jan-Erik Ebbestad Hansen i Vårt Land og i sin bok prøver å knytte Alf ­Larsens jødehat til ­antroposofien. ­Ifølge Alf ­Larsen-kjenner Cato ­Schiøtz, ­begrunnet Larsen aldri sitt jødehat med Rudolf Steiners tanker. Det ­finnes noen jødekritiske uttalelser hos ­Rudolf ­Steiner, men dette er ubetydelig i ­forhold til alle hans angrep på antisemittismen.

Likegyldig for meg. 

I Magazin für litteratur skrev Steiner: «Jeg har ­aldri kunnet bedømme mennesker ut fra noe annet enn de ­individuelle, ­personlige, karakteregenskaper som jeg lærte å kjenne ved dem. Om noen var jøde ­eller ikke var alltid likegyldig for meg. (…) Og i anti­semittismen har jeg aldri ­kunnet se noe annet enn en ­anskuelse som tyder på ­åndelig ­underlegenhet, ­manglende etiske dømmekraft og usmakelighet hos dens ­representanter..» Rudolf ­Steiner ville utvilsomt fordømt Alf Larsens jødesyn. Utførlig om Steiners tanker om jødene kan en lese i Raseidealer er menneskehetens forfall (Antropos forlag).

I boka prøver Ebbestad ­Hansen å ­understøtte sine synspunkter med å henvise til enkeltpersoner som har kalt seg antroposofer ­samtidig som de ­hadde rasistiske og ­nazistiske ­sympatier. ­Antroposofer er ­mennesker som mener at de kan lære noe av ­Rudolf Steiner, de er ikke et meningsfellesskap, snarere pågår det ­mange ­diskusjoner i det antroposofiske ­miljøet. Det ­finnes noen som henter fra antroposofien ­akkurat det som ­passer med de meninger som de har fra før og overser antroposofiens grunn­leggende prinsipp om å søke sannhet. Den ­kristne historien har dessverre mange eksempler på det samme. En kan ikke føre sære enkelteksempler som bevis på at en stor gruppe har ­spesielle kjennetegn.

Løsrevne sitater. 

Ebbestad ­Hansens beskyldninger mot antroposofien samsvarer med angrep som har kommet fra Menighetsfakultetet, marxister, ­nazister, humanetikere og enkelt­personer. Felles for disse er at de ikke spør om de har forstått antroposofien riktig, men i stedet tar noen løsrevne Steiner-sitater, presenterer dem i sin egen sammenheng og koker sammen en svært usmakelig suppe. Mitt ønske for julen er at mennesker må bli mer opptatt av å spørre om hva som ­faktisk er sant og slutte å påstå at andre har tanker og holdninger som de faktisk ikke har.

Gå til innlegget

Kjærlighetens evangelium

Publisert 2 måneder siden

Med jevne mellomrom leser jeg innlegg som drøfter hvilken verdi kristnes nestekjærlige handlinger kan ha. For meg våknet interessen for kristenliv med lignelsen om den barmhjertige samaritan.


Det var den tiden bibelhistorie ennå var et sentralt fag på barneskolen, lærerne fortalt og vi tegnet og skrev. Senere merket meg at menneskets oppgave var å elske sine neste, altså å la kjærligheten få utfolde seg her på jorda. For meg var det åpenbart at denne kjærligheten også måtte gjelde alt liv i naturen, for naturen er viktig for vår neste og spesielt de som kommer i senere generasjoner.

Jeg har ofte møtt folk som sier at det ikke kan finnes noen god Gud når det er så mye lidelse i verden. Mitt svar har alltid vært at menneskene ville mistet sin frihet om Gud skulle sendt et lyn i hodet på alle som begikk en ond handling, og at menneskene ville miste sin viktigste oppgave hvis det ikke var de som skulle bringe inn kjærligheten. Dessverre så er vi ikke kommet særlig langt med denne oppgaven. Som ung hippie på slutten av 60-tallet hadde jeg et håp om at folk endelig skulle forstå at det var kjærligheten som var viktig, men håpet ble slukket av bevissthetsdempende stoffer, autoritære ideologier og materialisme på alle plan. Verden er kanskje mer enn noen gang preget av begjær etter makt, penger og fysiske opplevelser.

Pensjonert prest Eiliv Andreas Larssen påpekte i Vårt Land for en tid siden at det er mange mennesker som ønsker å gjøre gode gjerninger og at dette ikke er noe særpreg for kristne. Det særegne som han ikke nevnte er at vi ved å forbinde oss med Kristus kan få en ekstra kraft og varme til å leve et nestekjærlig liv. Det klareste eksempelet på dette er Hans Nielsen Hauge. Mens han salmesyngende pløyde jordene ute på Rolvsøy, opplevde han et Kristusmøte som fylte hans hjerte med en brennende kjærlighet som varte resten av hans liv, en kjærlighet som blant annet fikk ham til å skape arbeidsplasser for de fattige og til å bringe fornyende impulser inn i kristentroen. Om ikke fullt så sterkt, har andre kristne hatt lignende opplevelser. Det er mange eksempler på at mennesker gjennom sitt kristenliv har fått kraft til nestekjærlig handling i verden. Nå i juletiden kan vi alle oppleve en åpenhet for Kristus. Det er ikke tilfeldig at flere nå finner veien til kirkene, for som Angelus Silesius skrev: «Ble Gud i Betlehem ti tusen gagner født, / men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt». Det er noe spesielt med denne mørke, kalde årstiden hvor naturens planteliv har trukket seg tilbake. Selv om forskerne diskuterer om Jesus egentlig ble født på denne tiden, kan vi oppleve at dette er en god tid for å forbinde seg med Kristus i våre hjerter.

Vi må ikke glemme korset påminnet Eiliv Andreas Larsen, men påskens mysterier er langt vanskeligere å forbinde seg med enn julens høytid. Som ung hippie opplevde jeg de kristnes budskap om synd og frelse som uberettiget mas. Jeg følte meg ikke som noen synder og min oppgave var jo å frelse verden. Det har tatt meg mange år å få et dypere forhold til Golgatahendelsen, og jeg undrer fremdeles på hva det egentlig betyr at Kristus døde for å påta seg våre synder. Det kan i hvert fall ikke bety at vi kan fare hensynsløst fram. Min samvittighet har bare blitt sterkere. Det samme har behovet for å gjøre godt igjen hvis jeg har påført andre mennesker lidelse. «Å gjøre godt igjen» er derfor et sentralt tema i flere av mine bøker som Terroristen som ingen vil tro og Hvor er min far den gamle hippien?. Men samtidig er jeg blitt stadig mer overbevist om at Kristi død og oppstandelse har en avgjørende betydning for oss mennesker. Han har befridd oss fra noe av tyngden i våre destruktive handlinger slik at vi kan ha et overskudd til å realisere nestekjærlighet. Dessuten har vi jo også muligheten til å forbinde oss med den oppstandne Kristus.

Om vi også kan få evig liv slik Eiliv Andreas Larsen påpeker, vil vi først få se på den ytterste dag. Det er ikke vår oppgave å dømme, og jeg er redd for at noe av den synkende interessen for kristenlivet skyldes at folk er lei av de mange som opphøyer seg til dommere. Det virker ikke som om alle har forstått dette med flis og bjelke. Et nestekjærlig liv vil innebære våkenhet for og kamp mot urett. Det vil aldri være noe enkelt liv, men det er mye inspirasjon å hente i Den kjerubiske vandringsmann av Angelus Silesius (1624-1677). Jeg avslutter med enda et av hans underfundige vers i André Bjerkes oversettelse: «Guds bolig er et lys. Kun én vei går dit inn: /Blir ikke du det lys, forblir du evig blind.»

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere