Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Klimaoppropet må videreføres

Publisert rundt 1 måned siden

Teologens klimaopprop er et nødvendig varsel, men ikke nok til at det vil komme konkrete endringer.

63 teologer har stilet et klimaopprop til regjerningen ved Erna Solberg. Teksten er velformulert og ender i fire klare krav. Paris-avtalen må oppfylles, oljeleting må avvikles og produksjonen utfases, rask omstilling til fornybar energi og miljøvennlige arbeidsplasser og til sist, hjelp til utsatte folk og samfunn.

I tillegg inviterer de 63 til etisk refleksjon og samtale om ti punkter. Skjønt disse punktene ligner også krav da de er preget av ordet må. Det er prisverdig at folk i kirken viser engasjement i viktige samtidsutfordringer. De har klart å erte på seg Sylvi Listhaug, men dette er ikke partipolitikk. Vi må alle vise ansvar i en situasjon hvor selve skaperverket er truet. Som prester må de formulere seg med forsiktighet. Det har jeg respekt for, men det er også viktig å være bevisst at to av de viktigste utfordringene ikke er omtalt i oppropet.

Selv om det skjer mye positivt for å redusere Norges klimautslipp, går det veldig sakte. Det er svært langt igjen til vi kan oppfylle de fire kravene. Hovedårsaken er at vi er fanget i et økonomisk system som er basert på kontinuerlig forbruksvekst. Stopper veksten, kan hele systemet bryte sammen. Vi trenger derfor å begynne en samtale om hvordan vi kan utvikle en mer fremtidsrettet økonomi. Kommunistisk planøkonomi er ikke et alternativ, men et viktig skritt i riktig retning kan være å erstatte konkurranse med samarbeid. I professor Ove Jakobsens siste bok Økologisk økonomi, henviser han til 40 ulike økonomer og tenkere, som påpeker at dette vil være nødvendig. I denne boka finnes også andre forslag til hvordan et nytt økonomisk system kan bygges opp. I min bok En tredje vei, er mange av de samme tankene fremstilt ut fra en mer praktisk synsvinkel.

I et av prestenes ti punkter påpekes det at endringene ikke må føre til økt ulikhet. Et nytt økonomisk system bør snarere føre til økt likhet. Vi lever i et system hvor stadig større summer samles på noen få hender. Dette innebærer en uheldig maktkonsentrasjon. Det å bli rik fremstilles også ofte som et noe en bør strebe etter, men materiell rikdom fører ikke nødvendigvis til et bedre liv. Snarere kan mye av det destruktive i vår verden føres tilbake til dyrking av mammon.

Velferd forbindes i dag med høyt forbruk av energi og materielle ressurser. Det er derfor viktig å vise at vi kan oppnå en høyere velferd med et lavere forbruk. Det er ikke flere ting og reiser vi trenger, men omsorg, kulturelle impulser og mening.  Det overrasker meg derfor at en gruppe prester ikke har med grunnleggende livsverdier i sine samtalepunkter. Snakker ikke kirken lenger et språk som kan inspirere til en utvidet virkelighetsforståelse? I et samfunn som er gjennomsyret av troen på at det materielle er det eneste reelle, er det ikke så merkelig at livspraksisen er preget materielt forbruk.  For oss som har erfart eller er overbevist om at virkeligheten er noe mer enn materie, er det lettere å finne verdier og impulser som gir kraft til et mer nestekjærlig liv både i forhold til våre medmennesker og naturen som helhet.

Gå til innlegget

Ord ved livets slutt

Publisert 3 måneder siden

Ved det vi kaller døden oppstår mange spørsmål. Et er hvilke ord vi skal bruke, et annet er hvordan vi skal forholde oss til de som ikke lenger er fysisk tilstede.



Like før jul kunne vi lese at en tidligere redaktør i Vårt Land hadde «gått bort». Det er jo en vanlig talemåte, men hvor hadde han egentlig gått? For mennesker med en ateistisk og materialistisk virkelighetsoppfatning, vil det vært naturlig å si «gått bort», hvis de ikke ønsker å bruke det mer dramatiske ordet død. Disse menneskene har jo ikke noen forestilling om at det er noe sted å gå, og vedkommende er jo tross alt borte, selv om liket eller asken fortsatt finnes.

I følge Luther skal vi sove til vi våkner på dommedag, så for en lutheraner er det ikke unaturlig å si at noen «har sovnet inn». Dette samsvarer med den mye omtalte hilsningen «hvil i fred». Skjønt dette passer ikke helt med det som ble sagt i min barndom. Da fikk vi høre at de døde kom til Jesus og hadde det godt. Det var mye trøst i de ordene.

I samme avis som er omtalt over skrev, Thorbjørn R. Johansen om forskning som viser at vi på ferden inn i det ukjente, kan møte slekt og venner som har forlatt legemet på et tidligere tidspunkt. Slik forskning rokker ved Luthers forestilling om den lange søvnen.

I følge katolisismen er det mer komplekst og også ut fra andre livssyn legger det indre mennesket ut på en lang og også utfordrende reise. En reise som kan ende med en ny jordisk fødsel. I slike sammenhenger ville det kanskje vært mest naturlig å bruke betegnelsen «har gått videre» eller er «gått over til den andre siden».

Men så til det andre spørsmålet om hvordan vi kan forholdet oss til de som er på vei inn i det ukjente. Adskillelsen vil medføre ulike former for sorg, men vi kan også forholde oss aktivt til de som har forlatt oss. Vi kan dvele ved gode minner og ved takknemlighet for alt vi fikk og lærte gjennom glede og smerte. I følge Rudolf Steiner, som hevder å ha en dypere innsikt på dette området, er gode minner og takknemlighet den beste støtten vi kan gi på veien. Steiner råder oss også til å lese for de døde fra hans skildringer av den videre ferden. Han hevder at det kan trengs som hjelp for å orientere seg på den andre siden.

Men det er ikke bare de døde som trenger hjelp av oss, hjelpen kan også gå den andre veien. Etter at min mor forlot dette livet da jeg var 8 år, hadde jeg flere ganger en fornemmelse av at hun hjalp meg i vanskelige situasjoner. Skjønt helt sikker kan jeg selvsagt ikke være. Hjelpen jo også kommet fra andre eller kanskje alt var ren flaks.

Nå i julen er vi blitt påminnet om selvmordets realitet. Dessverre er det en ganske daglig hendelse her i Norge. Det er flest menn, men blant mine kjente også flere unge jenter. Hver historie er spesiell og jeg skal ikke dvele ved årsaker, men i følge Rudolf Steiner kan en slik overgang være spesielt utfordrende. Steiner har utformet flere bønner som hjelp for alle som dør og også noen som er spesielt for dem som selv har avsluttet sitt liv. En av dem lyder slik:

Din vilje var svak.

Styrk din vilje.
Jeg sender deg varme for din kulde.

Jeg sender deg lys for dit mørke.

Min kjærlighet være med deg.

Min tanke være med deg.

Vord videre.

 

Gå til innlegget

Våre barnebarns fremtid

Publisert 5 måneder siden

Fremtiden kommer fortere enn vi aner. Mange har angst for det som kommer, andre håper det beste. Men hva kan vi egentlig gjøre for at våre barnebarn skal få en fremtid?

John M. Keynes spådde at den teknologiske utviklingen kunne frigjøre oss fra mye av lønnsarbeidet slik at vi ville få mer fritid til å berike våre liv. Men hvorfor gikk det ikke slik?

Etter krigen ble vi overveldet av amerikanske filmer med lykkelige familier i moderne bungalower. De kjørte store biler og bar elegante klær. Slik ville vi også ha det. Vi ville være som de på film, ha flere ting og mer penger. Dermed gjaldt det å skaffe seg jobb med høyest mulig inntekt. I stedet for fritid tok vi heller overtid. For hva skulle vi egentlig med mye fritid? Det er fint å ha kone og barn, men det går alltid best når en ikke er for mye sammen. Selv om vi ikke sa det høyt, opplevde vi jobben som det egentlige livet. I begynnelsen gjaldt dette bare menn, men da kjøkkenteknologi og barnehager frigjorde husmødrene, kastet også kvinnene seg ut i arbeidslivet. Der kunne vi tjene penger. Penger som ga status og tilgang til nye opplevelser. Det ga i det minste en illusjon av et rikt liv.

Noen ropte stopp

Vi levde lykkelige i troen på evig forbruksvekst. Mer eller mindre ubevisst trodde vi på markedsøkonomenes budskap om at jo mer vi kjøpte desto flere ville få arbeid. Når flere fikk arbeid kunne de også kjøpe mer osv., helt til alle i hele verden laget nye ting som de solgte til hverandre. Da ville alle få lønnsarbeid og så mange ting at all nød i verden ville være utryddet. En vakker visjon, men som Kenneth Boulding sa: «Den som tror at uendelig vekst er mulig i en endelig verden, er enten gal eller økonom». Mange hadde sagt noe lignende, men det gikk liksom ikke inn. Vi bare fortsatte å bruke flere og flere ting selv om det begynte å tære jordas ressurser. Samtidig hopet det seg opp avfall, havet fyltes av plast og atmosfæren av drivhusgasser. Noen ropte stopp, men markedsøkonomiens egen drivkraft lot seg i liten grad påvirke av protester og politisk styring.

De gamle volvene som kunne se inn i fremtiden har trukket seg tilbake. Men vi har pessimistene som spår at alt går til helvete. De tiltagende klimaendringene vil medføre ødeleggende ekstremvær. Sult, flom, ras, tørke og store branner vil enten ta livet av folk eller drive dem på flukt. I møtet mellom flyktninger og fastboende, kan det oppstå blodige kriger om de siste ressursene. I verste fall med atomvåpen. Kort sagt vil livet på jorda gå tapt i et forferdelig ragnarok. Fordelen med pessimister er at de sjelden har helt rett. Det eneste sikre er at våre barnebarn vil møte store endinger og utfordringer. Vi som vokste opp i vesten etter krigen har opplevd et materielt høydepunkt som neppe lar seg gjenskape.

Samme levestandard

Våre barnebarn vil bli de som overlever år med dramatiske kriser. Uansett om de overlevende blir mange eller få, vil de bli nødt til å bygge mye opp på nytt, og da trenger de andre forbilder enn glamorøse Hollywoodfilmer. Forhåpentligvis vil de lære noe av våre feil. De må forstå at økonomi betyr en rettferdig fordeling av varer og tjenester. Selv om vi i dag er mange på jorda, er det mat nok til alle. Vi har bare vært så elendige til å hjelpe hverandre til å skape gode liv for mennesker, dyr og naturen som helhet. Hvordan i all verden kunne vi tro at det skulle komme noe godt ut av begjær og grådighet ble sluppet fri som drivkrefter for samfunnsutviklingen?

Vi skulle i stedet satset på skaperglede og samarbeid. Jeg ser for meg at i fremtiden vil forbrukere, produsenter og mulige mellomledd møtes og avtale hva som skal produseres, og på hvilken måte. De vil også avtale hva som er en riktig pris slik at alle kan ha den samme levestandarden.

Bedre skole

Mange snakker om å ta vare på jorda, men i praksis bidrar de fleste mest til å bryte den ned. Vi gjennomskuer ikke i tilstrekkelig grad hva som driver oss. Pengene får lett makt over oss i stedet for at vi klarer å bruke pengemakten kreativt. Hvordan i all verden skal vi unngå dette? Jeg ser bare en vei, det er at når pengene har gjort sin funksjon gjennom handel og nyetableringer må de forvandles til lønnspenger for folk som driver med omsorg, forskning, undervisning og kunst. Det vi trenger mest av alt er et fritt kulturliv som inspirerer og gir oss innsikt i hvordan vi kan leve et godt liv uten et høyt materielt forbruk. Et kulturliv som styrker vår evne til samarbeid og til et liv som frie mennesker. Et kulturliv som får oss til å innse at å arbeide er å gjøre meningsfulle oppgaver og ikke en kamp for høyest mulig lønn.

Forutsetningen for at barnebarna skal få et rikere og mer inspirerende kulturliv er at de får en bedre skole. I dag snakker skolepolitikerne bare om regning, lesing og engelsk. Ingen spør om hvordan skolen kan utvikle fantasi og medmenneskelighet. Det aner meg at frykten for å henge etter i teorifagene ødelegger noe av det viktigste i barndommen, nemlig kreativiteten barna utfolder i rollelek. Det er utrolig hva barn kan fremtrylle av indre bilder. Denne billeddannelsen, evnen til å se for seg ny muligheter er kanskje noe av det viktigste skolen kan ivareta og videreutvikle gjennom en kunstnerisk undervisning. Jeg frykter at en generasjon som blir dressert til at læring er å hente informasjon fra nettbrett, har lite å stille opp når det kreves praktiske endringshandlinger.

Gå til innlegget

Kristendom og reinkarnasjon

Publisert 6 måneder siden

Kan en ikke være kristen hvis en husker sine tidligere liv?


Det har vært flere debatter om temaet i Vårt Land, og de fleste har konkludert med at det dreier seg om to former for tro som ikke er forenelige. Men hvis man opplever reinkarnasjon som en realitet, kan man ikke da bli en kristen? For meg er ikke reinkarnasjonstanken tro, men logikk. Som ganske ung observerte jeg at jeg hadde helt andre verdier og lengsler enn mine foreldre, slektninger og venner. Den eneste løsningen var at jeg måtte ha noe særegent med meg da jeg ble født. Jeg så ingen grunn til at dette særegne var noe som skulle ha oppstått av seg selv eller ha noe med gener å gjøre. Min logiske slutning ble derfor at jeg måtte ha noe med meg fra et tidligere liv.

I dag finnes det en omfattende litteratur om mennesker som kan beskrive sine tidligere liv.  I boka Shanti Devi møter vi ei ung jente som er misfornøyd med sin oppvekstfamilie fordi hun vet at hun egentlig er en godt gift frue med fine smykker og dyre kjoler. Hun kan oppgi en rekke detaljer fra sitt tidligere liv, men blir først avvist som fantasifull. Hennes lærer sørger imidlertid for at det blir nedsatt en undersøkelseskommisjon med støtte fra selveste Mahatma Gandhi. I Sture Lönnestrands bok får vi følge en nøyaktig etterprøving av Shanti Devis utsagn.

Det er få fenomener som er så godt dokumentert som reinkarnasjon, og mange av mine livserfaringer og menneskemøter støtter opp om denne dokumentasjonen. Dette gjør at jeg oppfatter reinkarnasjon en realitet. I motsetning til mange i mine omgivelser har jeg også dype religiøse lengsler. Etter å ha søkt rundt i flere år kom jeg fram til at Kristus måtte bli en del av mitt liv. Jeg våger å kalle meg en kristen til tross for at dette i mange miljøer er et svært belastet begrep som forbindes med trangsyn, dømmesyke og undertrykking.  Men dermed oppstod spørsmålet om sammenhengen mellom reinkarnasjon og den kristne nåden? Først hos Rudolf Steiner fant jeg tanker som løste denne gåten. Steiners utlegninger er ganske omstendelige, men jeg kan forenkle dem til et enkelt bilde. I min barndom var det ikke uvanlig at barn fikk fysisk straff. Knuste du en rute kunne det først bli en omgang med bjerkeriset (noe jeg heldigvis slapp) og etterpå måtte du rydde opp og eventuelt erstatte. I følge Rudolf Steiner så innebærer det at Jesus døde for våre synder at vi slipper omgangen med bjerkeriset, mens den kristne nåden innebærer at vi kan fødes på nytt og gjøre godt igjen det gale vi har gjort. Vi må derfor være forberedt på å møte mennesker vi har behandlet dårlig i tidligere liv.

Et annet spørsmål er hvorfor det ikke står mer enn antydninger om reinkarnasjon i Bibelen. I følge Rudolf Steiner er det fordi menneskene ikke var tilstrekkelig modne. Reinkarnasjonstanken kan virke som motvekt mot nestekjærlighetsprinsippet, hvis man for eksempel tenker at noen er født fattige som en straff for tidligere synder.  I India finnes eksempler på at slike holdninger bidrar til opprettholdelse av fattigdom. Hos Steiner er reinkarnasjon aldri straff, men mulighet til å bidra positivt til vår egen og jordas utvikling. Reinkarnasjonstanken kan også føre til at noen blir mer opptatt av hvem de var i tidligere liv enn av hva de kan gjøre i dette.  Men i dag hvor mange opplever livet som meningsløst, kan reinkarnasjonstanken være en styrke. Den kan vekke en bevissthet om at vi alle har viktige oppgaver å gjøre i dette livet, og at vi må være forberedt på å møte utfordringer.

Gå til innlegget

Norske verdier

Publisert 7 måneder siden

Vi nordmenn omtaler ofte oss selv som en nærmest overlegen folkegruppe. Men er de norske verdiene egentlig så gode som vi gjerne vil ha det til?


Vårt Lands debattredaktør, Alf Gjøsund, nevner (28.08) tilgivelse, velvilje og sjenerøsitet som norske verdier som er på retur. Men jeg må innrømme at jeg har møtt mer velvillige og sjenerøse mennesker i andre land. Tilgivelse er en kristen grunnverdi, men det er et stort spørsmål om Norge noen gang har blitt virkelig kristnet. Det lever fortsatt mye grums i den norske folkesjelen. Det slår ut i nedrakking på folk som tenker og lever annerledes enn en selv. Ute på landet har jeg møtt på uvennskap basert på hendelser svært langt tilbake i tid. Ved arveoppgjør kan det gå svært lite velvillig for seg. På arbeidsplasser kan det være både mobbing og dyp bitterhet, og mennesker fra andre kulturer opplever daglig diskriminering.

Jeg har lenge fundert på hva slags folk det var som fulgte brekantene da isen smeltet etter siste istid. De bosatte seg lengst mulig fra hverandre, og mange fant etter hvert sin største glede i å plyndre og voldta rundt i Europa. Møtet med Kristusimpulsen bremset noe på dette, men jevnlig har folk fra ulike bygder og bydeler møttes for å slåss. At gjenger med russ nå også møtes for å denge løs på hverandre, er et tegn på at den kristne påvirkningen er i tilbakegang. Politikerne som fremstiller andre partier i et feilaktig lys, vitner heller ikke om høysinn eller generøsitet. Det bor kanskje noe i oss nordmenn som kunne heve dette opp på et høyere nivå, men da må vi bekjempe det asosiale og dømmesyke som ligger som arv i vår folkesjel.

Det finnes heldigvis også eksempler på at nestekjærlighet har fått god grobunn i Norge. Men det er ingen selvfølge å bli møtt av velvilje og sjenerøsitet. Selv blant det som kalles kristenfolket har jeg opplevd mye unødvendig nedrakking, spesielt av andre kristne med litt avvikende trosoppfatninger. Alt for mange setter seg i Guds sted og ser det som sin oppgave å dømme andre. I det siste har jeg likevel møtt stadig flere varmhjertede kristne som både er sjenerøse og har velvilje. Men Alf Gjøsund kan ha rett i at slike verdier er på tilbakegang i deler av befolkningen. Vi lever i et samfunn hvor den mest utbredte troen, er troen på at materien er det eneste virkelige. Dette er en tro som kan medføre høy grad av arroganse, og det er ikke noe i denne troen som inspirerer til tilgivelse og nestekjærlighet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
18 dager siden / 1215 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
24 dager siden / 1209 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1056 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
10 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 629 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 581 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere