Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Jødehatets gåte

Publisert rundt 19 timer siden - 139 visninger

Det finnes noen jødekritiske uttalelser hos Rudolf Steiner, men dette er ubetydelig i forhold til alle hans angrep på antisemittismen.

Dette innlegget er et svar på Jan-Erik Ebbestad Hansens kronikk En antisemitt trer frem

For meg har det alltid vært uforståelig hvordan noen kan hate en hel folkegruppe. Spesielt de mange konsekvensene av jødehat er rystende. I middelalderen reagerte mange på at jødiske pengeutlånere tok renter, men dette kan ikke overføres til dagens jøder, og ingen ­uttrykker hat mot de som i dag låner ut med ågerrenter.

Som en kreftsvulst. 

Spesielt ­rystet ble jeg da Alt Larsens notater med ­jødehat ble kjent. Jeg hadde lest ­Larsens kraftige angrep på nazismen og at han i et avhør med tyskerne ­hadde sagt at han var «absolutt uenig i og mot hele nazismens ånd og alle dens ­prinsipper». Midt i Alf Larsens ­mange gode egenskaper vokste det ­likevel fram et jødehat. Hans kone holdt det i sjakk, men etter hennes død var det som en kreftsvulst som tok ufattelige dimensjoner, og han var totalt ­upåvirkelig av argumentasjon.

Like uforståelig for meg er det at ­Jan-Erik Ebbestad Hansen i Vårt Land og i sin bok prøver å knytte Alf ­Larsens jødehat til ­antroposofien. ­Ifølge Alf ­Larsen-kjenner Cato ­Schiøtz, ­begrunnet Larsen aldri sitt jødehat med Rudolf Steiners tanker. Det ­finnes noen jødekritiske uttalelser hos ­Rudolf ­Steiner, men dette er ubetydelig i ­forhold til alle hans angrep på antisemittismen.

Likegyldig for meg. 

I Magazin für litteratur skrev Steiner: «Jeg har ­aldri kunnet bedømme mennesker ut fra noe annet enn de ­individuelle, ­personlige, karakteregenskaper som jeg lærte å kjenne ved dem. Om noen var jøde ­eller ikke var alltid likegyldig for meg. (…) Og i anti­semittismen har jeg aldri ­kunnet se noe annet enn en ­anskuelse som tyder på ­åndelig ­underlegenhet, ­manglende etiske dømmekraft og usmakelighet hos dens ­representanter..» Rudolf ­Steiner ville utvilsomt fordømt Alf Larsens jødesyn. Utførlig om Steiners tanker om jødene kan en lese i Raseidealer er menneskehetens forfall (Antropos forlag).

I boka prøver Ebbestad ­Hansen å ­understøtte sine synspunkter med å henvise til enkeltpersoner som har kalt seg antroposofer ­samtidig som de ­hadde rasistiske og ­nazistiske ­sympatier. ­Antroposofer er ­mennesker som mener at de kan lære noe av ­Rudolf Steiner, de er ikke et meningsfellesskap, snarere pågår det ­mange ­diskusjoner i det antroposofiske ­miljøet. Det ­finnes noen som henter fra antroposofien ­akkurat det som ­passer med de meninger som de har fra før og overser antroposofiens grunn­leggende prinsipp om å søke sannhet. Den ­kristne historien har dessverre mange eksempler på det samme. En kan ikke føre sære enkelteksempler som bevis på at en stor gruppe har ­spesielle kjennetegn.

Løsrevne sitater. 

Ebbestad ­Hansens beskyldninger mot antroposofien samsvarer med angrep som har kommet fra Menighetsfakultetet, marxister, ­nazister, humanetikere og enkelt­personer. Felles for disse er at de ikke spør om de har forstått antroposofien riktig, men i stedet tar noen løsrevne Steiner-sitater, presenterer dem i sin egen sammenheng og koker sammen en svært usmakelig suppe. Mitt ønske for julen er at mennesker må bli mer opptatt av å spørre om hva som ­faktisk er sant og slutte å påstå at andre har tanker og holdninger som de faktisk ikke har.

Gå til innlegget

Kjærlighetens evangelium

Publisert 7 dager siden - 300 visninger

Med jevne mellomrom leser jeg innlegg som drøfter hvilken verdi kristnes nestekjærlige handlinger kan ha. For meg våknet interessen for kristenliv med lignelsen om den barmhjertige samaritan.


Det var den tiden bibelhistorie ennå var et sentralt fag på barneskolen, lærerne fortalt og vi tegnet og skrev. Senere merket meg at menneskets oppgave var å elske sine neste, altså å la kjærligheten få utfolde seg her på jorda. For meg var det åpenbart at denne kjærligheten også måtte gjelde alt liv i naturen, for naturen er viktig for vår neste og spesielt de som kommer i senere generasjoner.

Jeg har ofte møtt folk som sier at det ikke kan finnes noen god Gud når det er så mye lidelse i verden. Mitt svar har alltid vært at menneskene ville mistet sin frihet om Gud skulle sendt et lyn i hodet på alle som begikk en ond handling, og at menneskene ville miste sin viktigste oppgave hvis det ikke var de som skulle bringe inn kjærligheten. Dessverre så er vi ikke kommet særlig langt med denne oppgaven. Som ung hippie på slutten av 60-tallet hadde jeg et håp om at folk endelig skulle forstå at det var kjærligheten som var viktig, men håpet ble slukket av bevissthetsdempende stoffer, autoritære ideologier og materialisme på alle plan. Verden er kanskje mer enn noen gang preget av begjær etter makt, penger og fysiske opplevelser.

Pensjonert prest Eiliv Andreas Larssen påpekte i Vårt Land for en tid siden at det er mange mennesker som ønsker å gjøre gode gjerninger og at dette ikke er noe særpreg for kristne. Det særegne som han ikke nevnte er at vi ved å forbinde oss med Kristus kan få en ekstra kraft og varme til å leve et nestekjærlig liv. Det klareste eksempelet på dette er Hans Nielsen Hauge. Mens han salmesyngende pløyde jordene ute på Rolvsøy, opplevde han et Kristusmøte som fylte hans hjerte med en brennende kjærlighet som varte resten av hans liv, en kjærlighet som blant annet fikk ham til å skape arbeidsplasser for de fattige og til å bringe fornyende impulser inn i kristentroen. Om ikke fullt så sterkt, har andre kristne hatt lignende opplevelser. Det er mange eksempler på at mennesker gjennom sitt kristenliv har fått kraft til nestekjærlig handling i verden. Nå i juletiden kan vi alle oppleve en åpenhet for Kristus. Det er ikke tilfeldig at flere nå finner veien til kirkene, for som Angelus Silesius skrev: «Ble Gud i Betlehem ti tusen gagner født, / men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt». Det er noe spesielt med denne mørke, kalde årstiden hvor naturens planteliv har trukket seg tilbake. Selv om forskerne diskuterer om Jesus egentlig ble født på denne tiden, kan vi oppleve at dette er en god tid for å forbinde seg med Kristus i våre hjerter.

Vi må ikke glemme korset påminnet Eiliv Andreas Larsen, men påskens mysterier er langt vanskeligere å forbinde seg med enn julens høytid. Som ung hippie opplevde jeg de kristnes budskap om synd og frelse som uberettiget mas. Jeg følte meg ikke som noen synder og min oppgave var jo å frelse verden. Det har tatt meg mange år å få et dypere forhold til Golgatahendelsen, og jeg undrer fremdeles på hva det egentlig betyr at Kristus døde for å påta seg våre synder. Det kan i hvert fall ikke bety at vi kan fare hensynsløst fram. Min samvittighet har bare blitt sterkere. Det samme har behovet for å gjøre godt igjen hvis jeg har påført andre mennesker lidelse. «Å gjøre godt igjen» er derfor et sentralt tema i flere av mine bøker som Terroristen som ingen vil tro og Hvor er min far den gamle hippien?. Men samtidig er jeg blitt stadig mer overbevist om at Kristi død og oppstandelse har en avgjørende betydning for oss mennesker. Han har befridd oss fra noe av tyngden i våre destruktive handlinger slik at vi kan ha et overskudd til å realisere nestekjærlighet. Dessuten har vi jo også muligheten til å forbinde oss med den oppstandne Kristus.

Om vi også kan få evig liv slik Eiliv Andreas Larsen påpeker, vil vi først få se på den ytterste dag. Det er ikke vår oppgave å dømme, og jeg er redd for at noe av den synkende interessen for kristenlivet skyldes at folk er lei av de mange som opphøyer seg til dommere. Det virker ikke som om alle har forstått dette med flis og bjelke. Et nestekjærlig liv vil innebære våkenhet for og kamp mot urett. Det vil aldri være noe enkelt liv, men det er mye inspirasjon å hente i Den kjerubiske vandringsmann av Angelus Silesius (1624-1677). Jeg avslutter med enda et av hans underfundige vers i André Bjerkes oversettelse: «Guds bolig er et lys. Kun én vei går dit inn: /Blir ikke du det lys, forblir du evig blind.»

Gå til innlegget

Kan kristne drive vitenskap?

Publisert 30 dager siden - 510 visninger

Spørsmålet virker litt absurd for som Leon Bafondoko og Eskil G. Indrestrand nevner i sitt innlegg i Vårt Land 14. november, finnes det en rekke fremragende forskere som er kristne. De fleste av naturvitenskapens pionerer var kristne. For Johannes Kepler var naturvitenskap en form for dyp religiøs aktivitet.

Naturens lovmessigheter. 

I Aasmund Brynildsens biografi skildres det hvordan Kepler anså at Gud hadde skapt verden og at Gud hadde skapt menneskene for å kunne uttrykke naturens lovmessigheter. Uten denne motivasjonen ville Kepler neppe strevd i 30 år med å finne planetbanenes lovmessigheter.

Innlegget henviser til professor John Lennox som påpeker at det ikke er rasjonelt å tro på en verden er bygget opp gjennom tilfeldigheter, men så går forfatterne til det litt forunderlige skritt å påstå at kristne hevder at universet er skapt av en designer. Noen kristne vil kanskje bruke slike ord, men jeg tilhører dem som vil uttrykke meg mer forsiktig. Jeg opplever skapelseshistorien i det Gamle Testamentet som et mytologisk bilde og ser hoderystende på fundamentalister som påstår at verden ble skapt på seks dager.

Når jeg gjennom mine naturvitenskaplige studier har sett hvor visdomsfylt naturen fungerer, er det åpenbart for meg at vi og naturen rundt oss ikke kan ha blitt til gjennom en uendelig serie av tilfeldigheter. På et eller annet vis må en høyere visdom ha virket inn. For meg er det naturlig å kalle denne visdommen guddommelig, men å gi æren til en designer blir for enkelt.

Dette er gåtefullt. 

Alle kristne og alle som arbeider i naturvitenskapen burde kunne enes om at dette er gåtefullt. I den grad vi er stolte over vår egen intelligens bør vi også være ydmyke nok til å kunne tenke at det finnes høyere former for intelligens. Men hvordan en slik høyere intelligens i form av englehierarkier eller et overordnet guddommelig vesen har innvirket i vår jords tilblivelse og utvikling, må vi være forsiktige med å trekke lettvinte konklusjoner om.

Det finnes spirituell litteratur som gir omfattende skildringer om hvordan dette kan ha foregått. Men dette er litteratur som befinner seg langt utenfor naturvitenskapens arbeidsområde. Det er også litteratur som mange kristne er redd kan være ukristelige. Men hvis ingen våger fritt å undersøke slike ideer, er jeg redd kristentro og vitenskap ikke kan komme nærmere hverandre på dette området. Men når det gjelder de fleste andre områder av vitenskapene, kan kristne og ikke-kristne forskere lett arbeide på de ulike vitenskapenes premisser.

Gå til innlegget

Kristenlivets utfordringer

Publisert rundt 1 måned siden - 356 visninger

Kristendommens dypeste sannheter kan kun forstås gjennom en utvidet virkelighetsoppfatning. Det er ingen enkel sak å forklare.

På et bruktmarked fant jeg nylig et hefte om Lebesbymannen, Anton Johansens liv og profetiske syner. Der skildres et dypt kristent menneske som blir fremsynt. I sitt indre så han først sine brødres forlis, men senere fikk han store ­visjoner om utbruddet av 1. verdenskrig, Titanics forlis og en rekke branner og naturkatastrofer. Beskyldningene om at han var en sinnsforvirret eller fusker som «forutså» hendelser som alt var hendt, ble grundig tilbakevist. Heftet skildrer også hans Kristus-møte.

Varme hender. 

At det finnes kristne med spesielle evner er også kjent i vår tid, gjennom Snåsamannens lindrende hjelp og nå sist ved teologiprofessor Jon-Olav Henriksens varme hender. Da Henriksen holdt foredrag i Moss, nevnte han at han jevnlig ble oppsøkt av teologistudenter som hadde spirituelle opplevelser og spesielle evner. En sentral utfordring er hvordan vi som moderne kristne skal forholde oss til slike evner og erfaringer. De kan ­betraktes som nådegaver, men er det mulig å få en dypere innsikt hva dette innebærer?

Vi lever i naturvitenskapens tidsalder. En vitenskap som har medført klarhet i tenkningen, dypere naturforståelse og en ufattelig teknologisk utvikling. Men det er en stor misforståelse å tro at denne vitenskapen kan besvare alle vesentlige spørsmål. Natur­vitenskapen er en utforskning av det materielle, mens det religiøse og spirituelle livet tilhører en annen dimensjon.

For andre er skjult. 

Klarest forholder vi oss til denne dimensjonen gjennom våre moralske impulser og samvittigheten. Men det finnes også mennesker som har evner til å sanse det som for andre er skjult. Selv om forskerne ikke finner engler i sine tele­skoper og mikroskoper, utelukker ikke dette at hyrdene kunne sanse dem julenatten. Selv om forskerne ikke finner noen materiell begrunnelse for religiøst liv, kan vi likevel stå fram med vår religiøsitet og eventuelle spirituelle erfaringer med verdighet.

I Vårt Land var det nylig en artikkel om tid. Det er ikke lett å begripe Einsteins tidsforståelse, men det er heller ikke lett å forstå hvordan mennesker kan se inn i fortid og fremtid. At noen ser inn i fremtiden betyr nødvendigvis ikke at alt de ser må bli realitet. Ikke alle Anton Johansens visjoner ble virkelighet. Mange vil avvise slike erfaringer med at de ikke er sanne eller at det kan være onde krefters verk. Selv velger jeg å lytte og undre meg med åpenhet for at andres erfaringer er ­reelle. Naturvitenskapens utgangspunkt var også å ta egne erfaringer på alvor, men ikke alle erfaringer kan testes med naturvitenskaplige metoder.

I Vårt Land leste jeg om en som valgte å slutte som prest fordi han ikke kunne tro på Kristi oppstandelse (VL 3. ­november). Hvis ens kristentro er fastlåst til det materialistiske verdensbildet, er dette en logisk konsekvens. Kristi oppstandelse og daglige nærvær kan kun forstås gjennom en utvidet virkelighetsoppfatning. I eldre tider forsto menneskene dette i sine hjerter og mange gjør det fortsatt, men i dag vil andre kreve en tankemessig forståelse. Det finnes forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, den ikke-materielle eller spirituelle delen av virkeligheten.

Hvis vi ikke tar utfordringen med å undersøke disse, er jeg redde vi aldri vil forstå hverken slike fenomener som Anton Johansen eller hva som trengs for at moderne og dogmekritiske mennesker skal få et forhold til Kristus. Det må være mulig å gjøre dette uten å bli en svermerisk eller å forlate kjernen i sin kristentro.

Gå til innlegget

1968 -forhåpningenes år

Publisert 11 måneder siden - 307 visninger

Vi trenger noe å leve for, ikke bare å leve av sa Kjell Magne Bondevik i 1968. Utsagnet er fortsatt like aktuelt.

 

«Vi unge trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av. Vi trenger noe å leve for i en tid som er overmett av materialisme». Dette uttalte Kjell Magne Bondevik, lederen av Kristelig Folkepartis Ungdom, i en fjernsynsdebatt i 1968. Han ble bryskt avfeid av marxist-leninisten Trond Øgrim. Øgrim trodde på systemforandring og revolusjon, mens Bondevik argumenterte for forandring av mennesket.

I første omgang var det Øgrims revolusjonstro som fikk størst oppslutning. I Norge var det overraskende mange unge akademikere som sluttet seg til den autoritære ml-bevegelsen som medlemmer eller sympatisører. På universitetene fantes det også andre marxister som var mer reformvillig innstilt og som etter hvert sluttet seg til det som ble SV. Felles for alle disse var imidlertid troen på at marxismen var veien til samfunnsforandring. Deres tenkning var basert på et materialistisk livssyn. Det fantes riktig nok noen kristensosialister som blant annet var inspirert av de katolske opprørsprestene i Sør-Amerika. Noen noe stor oppslutning fikk aldri denne gruppen, selv ikke etter at den søramerikanske erkebiskopen Dom Helder Camara holdt sin tordentale i Oslo Domkirke. Jeg opplevde hans kritikk av kapitalismen som langt skarpere enn ml-erenes.

Som en frihetselskende opprører førte jeg jeg ofte lange diskusjoner med marxist-leninistene og etter min oppfatning var de mer opptatt av å kunne sin Marx og Lenin enn av å forstå hva som foregikk i verden. De stilte flittig opp på demonstrasjoner mot universitetsledelsen og amerikanernes krigføring i Vietnam, men de var ikke opptatt av å tilføre samfunnet noe nytt. Alt det gode skulle jo komme etter revolusjonen. Mange av oss andre som hadde forhåpninger om en bedre verden ble inspirert av Erik Dammanns bok  Fremtiden i våre hender. Vi ville være med å skape en ny og mer meningsfull fremtid og opprettet lokallag av «Framtiden i våre hender» på Blindern. Dette provoserte ml-erene som angrep oss med metervis av veggaviser. De argumenterte iherdig for at det å arbeide for forbedringer ville forsinke revolusjonen.

Vi var mange som tenkte om Kjell Magne Bondevik at vi unge trengte noe nytt å leve for. Våre foreldre hadde bygget opp landet etter krigen, men de kunne ikke gi oss noen dypere verdier. Noe som ga livene våre mening. Vi følte enn viss avsky mot foreldrenes strev med stadig ny oppussing og innkjøp av nyere og større. Men hvor skulle vi finne de verdiene vi lenget etter? Noen fant det i kristendommen og ble med i Guds Fred-bevegelsen som blant annet hadde et kollektiv på Krokskogen. Men vi var flere som søkte rundt i alle verdens religioner og spirituelle verdensoppfatninger. Vi lette etter noe som hadde gått tapt i den vestlige samfunnsutviklingen. Flere ble tiltrukket av hippienes paroler om fred, kjærlighet og flower power, men dessverre ble mange av disse avledet av de mange nye rusmidlene som dukket opp på denne tiden. I disse miljøene ble alkohol forbundet med det gamle, med vold undertrykking og dumheter. Å drikke alkohol ble kalt å krympe, altså noe som gjorde en mindre enn seg selv. Mange lengtet etter noe som kunne gjøre en høy, altså større. Den naive troen på cannabis og LSD førte ikke til mer fred og kjærlighet og arbeid for en virkelig forandring av mennesket. I stedet førte disse stoffene til rusfiksering, selvopptatthet og i alt for mange tilfelle dessverre også død.

De fleste marxistene har etter hvert tatt sjølkritikk og tror ikke lenger revolusjon. Men de har beholdt sitt materialistiske livssyn, og i og med at mange av dem også var skoleflinke, har de også inntatt sentrale posisjoner i akademia. Dette har bidratt til en viss ensretting hvor religiøse og spirituelle ideer har ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Forhold av mer spirituell karakter som ikke hadde en mekanistisk forklaring ble ofte avfeid selv om det forelå et stort erfaringsmateriale.

Ikke alle som var unge i 1968 ble fanget av autoritære ideologier eller bevissthetsdempende rusmidler. Mange utfoldet en kreativitet og frihetstenkning som har skapt et mangfold innen musikk, klesstiler og kultur og spesielt kvinnenes posisjon i samfunnet fikk et stort løft. Mange prøvde å bygge opp jordbrukskollektiver, startet alternative tidsskrifter og deltok på andre måter i det som kalles motkulturene. De ville bygge opp noe nytt i det de opplevde som en verden i forfall. En sentral person i norsk motkultur er Jan Bojer Vindheim. Han var med i kollektivet på Karlsøy, startet det inspirerende tidsskriftet Vannbæreren, har hatt eget forlag og har gitt ut både poesi og sakprosa. Nylig skrev han en informativ bok om kurderne og i tillegg til at han har vært med på å bygge opp Miljøpartiet de Grønne. Et annet eksempel er Elisabeth Husebø som i Pengevirke 1.16, beskriver hvordan hun som ung tilbrakte mange kvelder med å drikke øl og diskuterte hvor flott alt skulle bli etter revolusjonen. Men så oppdaget hun Hogganvik landsby hvor psykisk utviklingshemmede bor og arbeider sammen med såkalt normale, og hvor de har en felles økonomi. Her var det å yte etter evne å få etter behov gjennomført i praksis. Hun har senere tilbragt et helt liv i denne landsbybevegelsen som Nils Christie har skrevet bøker om. Andre tok arbeid på Steinerskoler, i alternativ bankvirksomhet og jordbruksutvikling og mye annet hvor de så at det var mulig å skape en forskjell. For mange ble 1968 året som tente en livslang idealisme, en tro på at det å gjøre noe meningsfylt var viktigere enn å tjene mye penger. Dette gjaldt både innen- og utenfor kristne miljøer.

Men slik Kjell Magne Bondevik uttrykte det på fjernsynet, er det nok fortsatt mange som lengter etter noe å leve for, noe annet enn flere ting og lange reiser. I en tid med økning i psykiske problemer, klimakrise og andre miljøtrusler, er det viktigere enn noen gang å ta fatt i dette spørsmålet på nytt og se om vi kan finne bedre svar enn de gjorde for 50 år siden.

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77593 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43576 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34901 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27894 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22467 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22168 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20080 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19083 visninger

Lesetips

Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 19 timer siden / 91 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 19 timer siden / 139 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 19 timer siden / 129 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
2 dager siden / 196 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
2 dager siden / 136 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
2 dager siden / 197 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
3 dager siden / 198 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
4 dager siden / 423 visninger
Les flere

Siste innlegg

Makt, privilegier og julens budskap
av
Jarle Haugland
rundt 17 timer siden / 95 visninger
Jødenes rett til landet Israel
av
Svein Grav
rundt 17 timer siden / 170 visninger
Angående "Statsfinansiert hatblogg"
av
Robin Tande
rundt 17 timer siden / 181 visninger
Identitet og miljø
av
Leif Halvard Silli
rundt 17 timer siden / 56 visninger
Stemmerett for 6-åringer?
av
J.K. Baltzersen
rundt 17 timer siden / 155 visninger
På lag med Listhaug
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 292 visninger
Våpen og verdier i Jemen
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 19 timer siden / 348 visninger
Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 19 timer siden / 91 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 19 timer siden / 139 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 19 timer siden / 129 visninger
Les flere