Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Våre barnebarns fremtid

Publisert rundt 2 måneder siden

Fremtiden kommer fortere enn vi aner. Mange har angst for det som kommer, andre håper det beste. Men hva kan vi egentlig gjøre for at våre barnebarn skal få en fremtid?

John M. Keynes spådde at den teknologiske utviklingen kunne frigjøre oss fra mye av lønnsarbeidet slik at vi ville få mer fritid til å berike våre liv. Men hvorfor gikk det ikke slik?

Etter krigen ble vi overveldet av amerikanske filmer med lykkelige familier i moderne bungalower. De kjørte store biler og bar elegante klær. Slik ville vi også ha det. Vi ville være som de på film, ha flere ting og mer penger. Dermed gjaldt det å skaffe seg jobb med høyest mulig inntekt. I stedet for fritid tok vi heller overtid. For hva skulle vi egentlig med mye fritid? Det er fint å ha kone og barn, men det går alltid best når en ikke er for mye sammen. Selv om vi ikke sa det høyt, opplevde vi jobben som det egentlige livet. I begynnelsen gjaldt dette bare menn, men da kjøkkenteknologi og barnehager frigjorde husmødrene, kastet også kvinnene seg ut i arbeidslivet. Der kunne vi tjene penger. Penger som ga status og tilgang til nye opplevelser. Det ga i det minste en illusjon av et rikt liv.

Noen ropte stopp

Vi levde lykkelige i troen på evig forbruksvekst. Mer eller mindre ubevisst trodde vi på markedsøkonomenes budskap om at jo mer vi kjøpte desto flere ville få arbeid. Når flere fikk arbeid kunne de også kjøpe mer osv., helt til alle i hele verden laget nye ting som de solgte til hverandre. Da ville alle få lønnsarbeid og så mange ting at all nød i verden ville være utryddet. En vakker visjon, men som Kenneth Boulding sa: «Den som tror at uendelig vekst er mulig i en endelig verden, er enten gal eller økonom». Mange hadde sagt noe lignende, men det gikk liksom ikke inn. Vi bare fortsatte å bruke flere og flere ting selv om det begynte å tære jordas ressurser. Samtidig hopet det seg opp avfall, havet fyltes av plast og atmosfæren av drivhusgasser. Noen ropte stopp, men markedsøkonomiens egen drivkraft lot seg i liten grad påvirke av protester og politisk styring.

De gamle volvene som kunne se inn i fremtiden har trukket seg tilbake. Men vi har pessimistene som spår at alt går til helvete. De tiltagende klimaendringene vil medføre ødeleggende ekstremvær. Sult, flom, ras, tørke og store branner vil enten ta livet av folk eller drive dem på flukt. I møtet mellom flyktninger og fastboende, kan det oppstå blodige kriger om de siste ressursene. I verste fall med atomvåpen. Kort sagt vil livet på jorda gå tapt i et forferdelig ragnarok. Fordelen med pessimister er at de sjelden har helt rett. Det eneste sikre er at våre barnebarn vil møte store endinger og utfordringer. Vi som vokste opp i vesten etter krigen har opplevd et materielt høydepunkt som neppe lar seg gjenskape.

Samme levestandard

Våre barnebarn vil bli de som overlever år med dramatiske kriser. Uansett om de overlevende blir mange eller få, vil de bli nødt til å bygge mye opp på nytt, og da trenger de andre forbilder enn glamorøse Hollywoodfilmer. Forhåpentligvis vil de lære noe av våre feil. De må forstå at økonomi betyr en rettferdig fordeling av varer og tjenester. Selv om vi i dag er mange på jorda, er det mat nok til alle. Vi har bare vært så elendige til å hjelpe hverandre til å skape gode liv for mennesker, dyr og naturen som helhet. Hvordan i all verden kunne vi tro at det skulle komme noe godt ut av begjær og grådighet ble sluppet fri som drivkrefter for samfunnsutviklingen?

Vi skulle i stedet satset på skaperglede og samarbeid. Jeg ser for meg at i fremtiden vil forbrukere, produsenter og mulige mellomledd møtes og avtale hva som skal produseres, og på hvilken måte. De vil også avtale hva som er en riktig pris slik at alle kan ha den samme levestandarden.

Bedre skole

Mange snakker om å ta vare på jorda, men i praksis bidrar de fleste mest til å bryte den ned. Vi gjennomskuer ikke i tilstrekkelig grad hva som driver oss. Pengene får lett makt over oss i stedet for at vi klarer å bruke pengemakten kreativt. Hvordan i all verden skal vi unngå dette? Jeg ser bare en vei, det er at når pengene har gjort sin funksjon gjennom handel og nyetableringer må de forvandles til lønnspenger for folk som driver med omsorg, forskning, undervisning og kunst. Det vi trenger mest av alt er et fritt kulturliv som inspirerer og gir oss innsikt i hvordan vi kan leve et godt liv uten et høyt materielt forbruk. Et kulturliv som styrker vår evne til samarbeid og til et liv som frie mennesker. Et kulturliv som får oss til å innse at å arbeide er å gjøre meningsfulle oppgaver og ikke en kamp for høyest mulig lønn.

Forutsetningen for at barnebarna skal få et rikere og mer inspirerende kulturliv er at de får en bedre skole. I dag snakker skolepolitikerne bare om regning, lesing og engelsk. Ingen spør om hvordan skolen kan utvikle fantasi og medmenneskelighet. Det aner meg at frykten for å henge etter i teorifagene ødelegger noe av det viktigste i barndommen, nemlig kreativiteten barna utfolder i rollelek. Det er utrolig hva barn kan fremtrylle av indre bilder. Denne billeddannelsen, evnen til å se for seg ny muligheter er kanskje noe av det viktigste skolen kan ivareta og videreutvikle gjennom en kunstnerisk undervisning. Jeg frykter at en generasjon som blir dressert til at læring er å hente informasjon fra nettbrett, har lite å stille opp når det kreves praktiske endringshandlinger.

Gå til innlegget

Kristendom og reinkarnasjon

Publisert 3 måneder siden

Kan en ikke være kristen hvis en husker sine tidligere liv?


Det har vært flere debatter om temaet i Vårt Land, og de fleste har konkludert med at det dreier seg om to former for tro som ikke er forenelige. Men hvis man opplever reinkarnasjon som en realitet, kan man ikke da bli en kristen? For meg er ikke reinkarnasjonstanken tro, men logikk. Som ganske ung observerte jeg at jeg hadde helt andre verdier og lengsler enn mine foreldre, slektninger og venner. Den eneste løsningen var at jeg måtte ha noe særegent med meg da jeg ble født. Jeg så ingen grunn til at dette særegne var noe som skulle ha oppstått av seg selv eller ha noe med gener å gjøre. Min logiske slutning ble derfor at jeg måtte ha noe med meg fra et tidligere liv.

I dag finnes det en omfattende litteratur om mennesker som kan beskrive sine tidligere liv.  I boka Shanti Devi møter vi ei ung jente som er misfornøyd med sin oppvekstfamilie fordi hun vet at hun egentlig er en godt gift frue med fine smykker og dyre kjoler. Hun kan oppgi en rekke detaljer fra sitt tidligere liv, men blir først avvist som fantasifull. Hennes lærer sørger imidlertid for at det blir nedsatt en undersøkelseskommisjon med støtte fra selveste Mahatma Gandhi. I Sture Lönnestrands bok får vi følge en nøyaktig etterprøving av Shanti Devis utsagn.

Det er få fenomener som er så godt dokumentert som reinkarnasjon, og mange av mine livserfaringer og menneskemøter støtter opp om denne dokumentasjonen. Dette gjør at jeg oppfatter reinkarnasjon en realitet. I motsetning til mange i mine omgivelser har jeg også dype religiøse lengsler. Etter å ha søkt rundt i flere år kom jeg fram til at Kristus måtte bli en del av mitt liv. Jeg våger å kalle meg en kristen til tross for at dette i mange miljøer er et svært belastet begrep som forbindes med trangsyn, dømmesyke og undertrykking.  Men dermed oppstod spørsmålet om sammenhengen mellom reinkarnasjon og den kristne nåden? Først hos Rudolf Steiner fant jeg tanker som løste denne gåten. Steiners utlegninger er ganske omstendelige, men jeg kan forenkle dem til et enkelt bilde. I min barndom var det ikke uvanlig at barn fikk fysisk straff. Knuste du en rute kunne det først bli en omgang med bjerkeriset (noe jeg heldigvis slapp) og etterpå måtte du rydde opp og eventuelt erstatte. I følge Rudolf Steiner så innebærer det at Jesus døde for våre synder at vi slipper omgangen med bjerkeriset, mens den kristne nåden innebærer at vi kan fødes på nytt og gjøre godt igjen det gale vi har gjort. Vi må derfor være forberedt på å møte mennesker vi har behandlet dårlig i tidligere liv.

Et annet spørsmål er hvorfor det ikke står mer enn antydninger om reinkarnasjon i Bibelen. I følge Rudolf Steiner er det fordi menneskene ikke var tilstrekkelig modne. Reinkarnasjonstanken kan virke som motvekt mot nestekjærlighetsprinsippet, hvis man for eksempel tenker at noen er født fattige som en straff for tidligere synder.  I India finnes eksempler på at slike holdninger bidrar til opprettholdelse av fattigdom. Hos Steiner er reinkarnasjon aldri straff, men mulighet til å bidra positivt til vår egen og jordas utvikling. Reinkarnasjonstanken kan også føre til at noen blir mer opptatt av hvem de var i tidligere liv enn av hva de kan gjøre i dette.  Men i dag hvor mange opplever livet som meningsløst, kan reinkarnasjonstanken være en styrke. Den kan vekke en bevissthet om at vi alle har viktige oppgaver å gjøre i dette livet, og at vi må være forberedt på å møte utfordringer.

Gå til innlegget

Norske verdier

Publisert 4 måneder siden

Vi nordmenn omtaler ofte oss selv som en nærmest overlegen folkegruppe. Men er de norske verdiene egentlig så gode som vi gjerne vil ha det til?


Vårt Lands debattredaktør, Alf Gjøsund, nevner (28.08) tilgivelse, velvilje og sjenerøsitet som norske verdier som er på retur. Men jeg må innrømme at jeg har møtt mer velvillige og sjenerøse mennesker i andre land. Tilgivelse er en kristen grunnverdi, men det er et stort spørsmål om Norge noen gang har blitt virkelig kristnet. Det lever fortsatt mye grums i den norske folkesjelen. Det slår ut i nedrakking på folk som tenker og lever annerledes enn en selv. Ute på landet har jeg møtt på uvennskap basert på hendelser svært langt tilbake i tid. Ved arveoppgjør kan det gå svært lite velvillig for seg. På arbeidsplasser kan det være både mobbing og dyp bitterhet, og mennesker fra andre kulturer opplever daglig diskriminering.

Jeg har lenge fundert på hva slags folk det var som fulgte brekantene da isen smeltet etter siste istid. De bosatte seg lengst mulig fra hverandre, og mange fant etter hvert sin største glede i å plyndre og voldta rundt i Europa. Møtet med Kristusimpulsen bremset noe på dette, men jevnlig har folk fra ulike bygder og bydeler møttes for å slåss. At gjenger med russ nå også møtes for å denge løs på hverandre, er et tegn på at den kristne påvirkningen er i tilbakegang. Politikerne som fremstiller andre partier i et feilaktig lys, vitner heller ikke om høysinn eller generøsitet. Det bor kanskje noe i oss nordmenn som kunne heve dette opp på et høyere nivå, men da må vi bekjempe det asosiale og dømmesyke som ligger som arv i vår folkesjel.

Det finnes heldigvis også eksempler på at nestekjærlighet har fått god grobunn i Norge. Men det er ingen selvfølge å bli møtt av velvilje og sjenerøsitet. Selv blant det som kalles kristenfolket har jeg opplevd mye unødvendig nedrakking, spesielt av andre kristne med litt avvikende trosoppfatninger. Alt for mange setter seg i Guds sted og ser det som sin oppgave å dømme andre. I det siste har jeg likevel møtt stadig flere varmhjertede kristne som både er sjenerøse og har velvilje. Men Alf Gjøsund kan ha rett i at slike verdier er på tilbakegang i deler av befolkningen. Vi lever i et samfunn hvor den mest utbredte troen, er troen på at materien er det eneste virkelige. Dette er en tro som kan medføre høy grad av arroganse, og det er ikke noe i denne troen som inspirerer til tilgivelse og nestekjærlighet.

Gå til innlegget

Etter tragedien i Bærum fylles media med ordet muslimhat, men er det den riktige betegnelsen?


 Jeg har sett folk som hater, hvor øynene gnister og kropp og stemme strammes. Det er gjerne mennesker som er blitt utsatt for overgrep, undertrykking eller grov urettferdighet. Hatet er gjerne rettet mot dem som har forvoldt smerte. Jeg ser ikke det samme hos dagens terrorister, og deres handlinger er rettet mot tilfeldige. Jeg opplever deres holdninger mer som forakt og umenneskeliggjøring av medmennesker. Forakt er ofte knyttet til frykt, frykt for det ukjente og frykt for forandring. Men de fleste som rammes av slike følelser begynner ikke å drepe. Så hvor kommer denne drapstrangen fra? Det aner meg at dette dreier som om dype krefter som vi trenger tid og åpenhet for å gjennomskue. Et spørsmål er om det dreier seg om ubevisst ondskap? Det er et stort og vanskelig spørsmål, her kan jeg bare peke på noen momenter.

Jeg har møtt holocaustfornektere, og disse fremsto som rimelige fornuftige i forhold til de fleste andre spørsmål. Men i forhold til jødeforfølgelsene var de totalt uten vilje til å innse faktiske realiteter. De samme menneskene var også sterke motstandere av raseblanding og hadde et forherliget syn på norrøn mytologi og historie. Dette dreide seg ikke om meninger eller ideologier som det var mulig å diskutere, men om dypt sittende holdninger. Jeg opplevde dette som både uforståelige og skremmende. For meg fremstår det å holde blodet «rent» som en sterk primitiv drift. En drift som tilhører en førkristen tid, men som fikk en gjenoppblomstring med nazismen.  Jødehatet har jeg aldri forstått, men historien har mange eksempler på at dette også har fremstått som en blind drift med de verste konsekvenser. Konsekvenser som det er umulig å forstå hvis vi ikke aksepterer ondskap som en realitet og drivende kraft i verden.

Et viktig spørsmål er hva slags mennesker som lar seg overmanne av slike drifter i en så stor grad at de begynner å drepe. Det kan være for lett å avfeie dem som psykisk syke. I et forsøk på finne terroristen i meg selv kom jeg fram til at sterkt utenforskap kan være en drivende kraft. Dette har jeg utarbeidet kunstnerisk i boka Terroristen som ingen ville tro. Men ved å studere andres biografier ser jeg også at det er mennesker som opplever vårt samfunn som overfladisk og meningsløst, og som søker en livsform der det skapes alvor ved at livet settes på spill. Det er forunderlig å se hvordan mennesker som søker slikt alvor ofte kan slutte seg til svært destruktive grupper. Vi så slike eksempler hos IS hvor det gjaldt å holde troen ren. Det kan synes som om det kan være kort vei fra blod til tro. Noen av våre norske terrorister har hevdet at de ville forsvare kristendommen. Men det egentlig kristne er det motsatte av blodsprinsippet og blind tro. Vi kristne tilstreber å elske vår neste uansett etnisitet og hudfarge. Vi har nok ikke alltid vært så flinke til å gjennomføre dette i praksis. Vi har heller ikke vært så flinke til å forhindre at våre medmennesker opplevelser utenforskap, men tiden krever aktiv nestekjærlighet. Vi må vise at det er det som er vår tids alvor.

Gå til innlegget

Tanken om et demokrati uten partier kan virke absurd. Likevel argumenter Simone Weil for dette i den lille boken "Om de politiske partiernas allmänna avskaffande".


Den svenske utgaven kom i 2014, mens den franske originalen kom i 1943, noen måneder før hun døde av tuberkulose. Tittelen kan virke forståelig når Hitler noen år tidligere kom til makten ved et demokratisk valg. Men det er viktig å se denne teksten i et videre perspektiv.

Et demokrati kan bli et flertallsdiktatur, men det kan også være en helhetsløsning for likevekt mellom ulike interessegrupper. Simone Weil henviser til Rousseaus begrep allmennviljen. Han trodde at alle mennesker kan dele de samme resonnementene og komme til konsensusløsninger. I motsetning til fornuften er følelsene og dermed lidelsen individuell, men i Rousseaus visjon skulle de ulike lidelsene oppheve hverandre. Simone Weil argumenterte mot dette og skrev at kollektive lidelser kan forsterke hverandre og forløse destruktive krefter. Kollektive lidelser oppstår når de styrende ikke lytter til medborgerens behov. I dag ser vi mange eksempler på at mennesker føler seg marginalisert og tilsidesatt.  De franske gule vestene er et eksempel på at ulike lidelser har ført til et kollektivt opprør. I flere land har opplevelsen av utenforskap ført til rasistiske og voldelige grupper. Ut fra et klimaperspektiv kan det være at myndighetene må gjøre drastiske tiltak, men da beveger de seg på kanten av demokratiet. Noe som igjen kan føre til destruktiv reaksjon. Drastiske tiltak kan bare gjennomføres når mennesker har tilstrekkelig innsikt. Simone Weil argumenterte derfor for et aktivt og fritt kulturliv med kunnskapsspredning og ideutveksling. Hun hadde ingen klare alternativer til å avskaffe partiene, men så det innsiktsfulle og frittenkende samfunnet som en forutsetning.

 Simone Weil var en av Europas mest originale tenkere og aktivister. Hun er kjent som forfatter, mystiker og filosof, men hun skiller seg ut med virkelighetserfaring fra både jordbruk og industri. Hun var aktiv i fagbevegelsen, og under den spanske borgerkrigen deltok hun i den anarkistiske Durutti-kolonnen. Et typisk sitat fra henne er: «Fornuften sier oss at det fornuften ikke fatter, er viktigere enn det den fatter». Hennes foreldre var jøder, men selv omtaler hun seg som født kristen. Hennes kristenliv var sterkt asketisk. Hun var kritisk til både kristen og jødisk tradisjon og historie samtidig som hun så verdier i andre religioner. Hun var en sterk motstander av vold og hykleri og opptatt av sannhet. Hun etterlot seg en rekke løse notater som på norsk er utgitt med tittelen Tyngden og nåden. Men hun skrev også flere bøker hvor hun blant annet omtaler egne møter med Kristus.

Det indre lyset

Ut fra Simone Weils perspektiv må man søke sannheten i det indre lyset. Der finnes det alltid en sannhet som er til allmennhetens beste. Men det er ikke enkelt å utforske det indre lyset. Det må være en kontinuerlig prosess slik at vi i hvert øyeblikk kan finne stadig bedre løsninger. Det er her partistrukturen etter hennes syn skaper problemer. Partiene har landsmøter hvor de vedtar hva de skal mene. Men dermed er tenkning låst, et partimedlem som i den videre prosessen kommer til helt nye tanker, kan ikke forholde seg til sitt eget sannhetslys før debatten på neste landsmøte. Det skjer dermed en umenneskeliggjøring av partimedlemmene.

Simone Weil kritiserte også politikerne for å låse sin tenkning til vage ideologier uten helt å gjennomskue hvor disse ideologiene ville bringe verden videre.  Hun så også at politikere ofte ble mer opptatt av egen makt og partiets vekst enn av innsikt i verdens realiteter. Vi ser dette fortsatt i vår tids politiske debatter som ofte er mer preget av selvmarkering enn av vilje til å finne gode løsninger. Ubetydelige meningsforskjeller blåses opp, og når media jakter på alt som kan ligne konflikter blir resultatet ofte et usmakelig show. Denne fremstillingen er selvsagt ensidig, men kan likevel være en årsak til at de tradisjonelle partiene i mange land er i sterk tilbakegang.

Alternativer

Vi nærmer oss kommunevalg. Jeg tilhører dem som overser partidebatter, men heller gransker partilistene etter mennesker med omtanke for alle som bor i kommunen. På Cuba spurte jeg min guide om hun ikke savnet å leve i et demokrati. Hun svarte at hun levde i et demokrati. I sitt lokalmiljø valgte de representanter til større grupperinger som igjen valgte ut de best egnede til å ivareta landets utvikling. Dette var åpenbart ikke hele sannheten for toppledelsen ble sittende i år etter år, men hun var opptatt av et demokrati uten partier. Det er mulig å se for seg et demokrati basert på valg av egnede personer og gjerne i kombinasjon med flere folkeavstemminger.

I boka Demokratiets gjennomføring av Eiliv Bakke kan vi lese at det i 1906 var skepsis til at partiene skulle ha for stor innflytelse i nominasjonsprosessen. Bakke var opptatt av mange av de samme tankene som Simone Weil. Han påpekte også at for mye makt var samlet i Stortinget. Et eksempel er at norsk skole har lidd mye av politikernes manglende pedagogisk forståelse. Nye reformer har blitt presset fram ut fra kunnskapsløse visjoner. Bakke påpekte at skoleutvikling må overlates til folk med pedagogisk innsikt og erfaring, og det kan sikkert også sies om helsevesenet, kirken og mye annet. Eiliv Bakke var opptatt av at poltikk har en plass når det gjelder rettsforhold, mens nyutvikling av samfunnet må skje i et fritt åndsliv.

Vi trenger en fri og fantasirik tenkning om hvordan vi kan utvikle demokratiet videre. Jeg tror ikke vi uten videre kan fjerne partiene, men jeg etterlyser nye former for partikultur og en spredning av samfunnsmakt. I debatten om hvordan dette kan foregå, er det verd å lytte til innspillene fra Simone Weil.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere