Arne Johan Vetlesen

Alder:
  RSS

Om Arne

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Følgere

Unnfallenhet som dyd

Publisert rundt 1 måned siden - 1330 visninger

Den «gode» regelen om ikke-innblanding i andres anliggende er ofte det stikk motsatte: et uttrykk for konfliktskyhet og regelrett feighet.

EN VINTER FOR NOEN år tilbake ble jeg oppmerksom på at mange foreldre – særlig pappaer – i forbindelse med henting av barn lot bilen gå på tomgang. Jeg snakker ikke om et par minutters tomgang, men ti, noen ganger 20 minutter, og med en sky av eksos som resultat. Ved et tilfelle så jeg en stor SUV stå på tomgang utenfor en veikro, og da jeg gikk bort for å be sjåføren om å være så snill å slå av motoren, viste det seg at bilen var tom.

Jeg gikk inn på veikroen, stilte meg opp midt i lokalet og
spurte om noen der var eier av den grønne Land Cruiser parkert utenfor. Det ble helt tyst, men da jeg gjentok spørsmålet fra bord til bord, sa en kar i 30-årene at det var hans bil. Jeg spurte om hva som var grunnen til at
bilen gikk på tomgang mens han var inne og spiste. Han mumlet noe om et teknisk problem, men trodde visst ikke på sin egen bløff, tok seg i det og gikk på
offensiven ved å spørre: «Og hva har du med det å gjøre?»

Stirret opp fra tallerkenene. Jeg svarte som jeg pleide overfor pappaene som skulle hente barn, at når bilen går på tomgang over tid «forurenser den lufta som er for alle». Stemningen ble fortettet, samtlige stirret opp fra tallerkenene og mannen reiste seg og gikk mot meg, rød i ansiktet. Han ga til kjenne at jeg blandet meg med noe jeg ikke hadde noe med og at jeg for øvrig kunne dra dit peppern gror.

Jeg var i ferd med å svare, men lot være siden han åpenbart var i affekt og – hva vet jeg – troendes til å slå meg ned eller ta meg med utenfor for et oppgjør der. Derfor holdt jeg tett, snudde meg og gikk ut så rolig jeg kunne.

Min åtte år gamle sønn hadde fulgt opptrinnet og var tydelig skjelven. Senere ba han meg love ham aldri igjen å snakke til sjåfører av biler på tomgang. Muligens var det noe riktig i det pappa ville oppnå – men når reaksjonen ble som den ble, var det ganske
enkelt ikke verdt det.

Utbredt syn. Eksemplet illustrerer slik jeg ser det et utbredt syn på moralisering, der den som blir tiltalt med henvisning til noe presumptivt moralsk kritikkverdig ved egen atferd, avviser kritikken som uberettiget: Det er den som fremmer kritikken som anses å gjøre noe kritikkverdig, ikke den som er ansvarlig for
atferden kritikken retter seg mot.

To forskyvninger er dermed på ferde. For det første en forskyvning fra den som blir kritisert til den som fremmer kritikk (altså fra objekt til avsender), og for det andre fra saken (i form av atferden) som kritikken omhandler til personen som ytrer den, forstått som en person som ikke har noen rett til å gjøre det.

En av mine beste venner, la oss kalle ham «Ola», er stadig på farten til utlandet, både i jobbsammenheng og på ferieturer. Han reiser bestandig med fly. Han er også en person som plasserer seg langt ute på den politiske venstresiden og bedyrer at han er svært bekymret for klimakrisen.

De vanlige klagemålene. I årenes løp har vi mange ganger delt vår felles bekymring for alt som har med det stigende alvoret i klimasaken å gjøre. Vi har vært gjennom de vanlige klagemålene: at politikere og myndigheter krever for lite av folk, det perverse ved at klimaskadelig transport (fly) er billigst og klimavennlig (tog) dyrest, og det totalt urealistiske ved mantraet om at fortsatt økonomisk vekst er «del av løsningen» på klimakrisen. Vi er samstemte i våre synspunkter.

Så hva er problemet? Problemet er at Ola fortsetter å gi sitt bidrag til at nordmenn de siste årene har ligget på verdenstoppen i antall utenlandsreiser med fly. I så henseende er Ola altså en del av klimakrisen han uttrykker slik bekymring for; han personifiserer hvordan det har seg at problemet bare blir større for hvert år som går.

Det som interesserer her, er ikke motsigelsen Ola står i mellom hva han sier og hva han gjør, med den kognitive dissonansen det innebærer, men snarere hva jeg kan tillate meg å si i form av å kritisere atferden hans. Jeg merker at jeg holder tilbake alle tilløp til ramsalt moralsk kritikk, altså ren fordømmelse av alle flyreisene hans.

Ironiske bemerkninger. I stedet kommer jeg med ironiske
bemerkninger om hvor vanskelig det er selv for de mest miljøopptatte av oss å handle slik vi vet vi burde gjøre. Jeg alminneliggjør problemet – motsigelsen – for å unngå å gå rett på hans person og valgene han gjør i livet sitt.

Hvorfor? Dels er jeg usikker på hvordan han vil reagere – om han vil ta slik direkte kritikk ille opp og bli irritert og sint, slik at vennskapet – i verste fall – trues. Og dels er jeg usikker på en mindre personlig, mer saklig måte, nemlig ved å stille meg spørsmålet om jeg virkelig har rett til – er i en posisjon til – å fremsette moralsk kritikk av hans handlinger. Hvem har rett til – ubedt av noen – å fremsette slik kritikk?

Er vi ikke to godt voksne personer som må få lov til å handle slik vi ønsker uten å skulle bli kritisert på moralsk grunnlag, det være seg av en nær venn?

Kritikere og korrektiver. Noe av det viktigste gode venner kan gjøre – eller være – for hverandre, er kritikere og korrektiver i moralske anliggender, slik jeg ser det. Hvis ikke dine nærmeste venner skal si fra til deg om at du gjør – eller er i ferd med å gjøre – noe moralsk problematisk, hvem da? Og hva er vennskapet verdt, hvis man holder inne med det man tenker om den andres atferd?

Ekte vennskap må vel tåle oppriktighet, selv om den kan røpe uenighet og føre til konflikt? Skal man ikke si fra hvor man har hverandre, snarere enn å forstille seg og holde inne med det som kan vise seg krevende? Og hvordan skal noen kunne justere kursen der den er gal, hvis ingen sier fra?

Eksemplet med «Ola» er relativt enkelt i den forstand at jeg, ved å påtale hans flyreiser, anvender en standard han selv påberoper seg: at folk må ta miljøproblemene på alvor. Det må jo være moralsk enklere å appellere til vennens postulerte verdier enn helt andre sådanne? Så kan man selvfølgelig si at det er det faktum at Ola møter seg selv i døra som er det smertelige ved å ytre kritikken, og som man så vil spare ham – eller kanskje mer presist: relasjonen, og dermed også seg selv – for.

Suverene individer. Vi oppdras til å stå for det vi gjør, til å gjøre egne valg som uttrykker hvem vi vil være. Spørsmålet er hvordan den mentaliteten og det selvbildet som dette gir opphav til, slår ut i tilfeller der vi får vår atferd kritisert av
andre, det være seg en venn eller en fremmed.

Dersom vi forstår oss som
moralsk suverene individer, aktører som forfølger de verdier hver og en forplikter seg til som «sine», så kan det at andre bryr seg fremstå som prinsipielt problematisk:

De overtrer en grense ved å mene noe (kritisk) om meg og mitt som de ikke er bedt om, og ikke er i posisjon til, å gjøre.

Andres innblanding kan da tilbakevises på enkleste vis: Den avvises fordi den er et eksempel på innblanding, og innblanding er i seg selv problematisk: Den krenker min integritet og selvstendighet som voksen,
autonom aktør, med den respekten jeg fortjener å bli vist av andre. Avvisningen tar da form av en bemerkning om at «slik du nå blander deg inn i hva jeg gjør, ville jeg aldri gjøre overfor deg.» Å la være å blande seg i andres gjøren og laden blir da «god
moral», en dyd å beflitte seg på å praktisere.

Når unnfallenhet blir en dyd. Spørsmålet er om ikke en så flatterende vurdering av aktørens rett til uforstyrret selvbestemmelse, korrelert med andres plikt om ikke-innblanding, fremstiller som moralsk høyverdig det som er det motsatte: Konfliktskyhet, unnfallenhet og regelrett feighet, utgitt som respekt, takhøyde og toleranse for at andre må få ha sin suverene frihet til å gjøre det de vil, selv om jeg ikke ville handlet slik for min del.

Kort sagt, ikke-innblanding som et bevis på egen moralske fortreffelighet.

(En lengre utgave av teksten ble første gang publisert i Norsk filosofisk tidsskrift. Gjengitt med tillatelse).

Arne Johan Vetlesen, Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Gå til innlegget

For vår jord

Publisert 2 måneder siden - 2022 visninger

Pave Frans’ encyklika Laudato Si’ utfordrer alt det Parisavtalens hule optimisme styrer unna.

Moralsk sett kan vi godt unne alle verdens 7,4 milliarder mennesker et like høyt velstandsnivå som vi – den jevne norske statsborger – nyter godt av. Alle mennesker har berettiget krav på det samme høye velstandsnivået.

Like fullt påstår jeg at intet ville være mindre ønskverdig enn at alle kommer opp på samme nivået som vi i Norge har vært på de siste to generasjonene. Grunnen er ikke moralsk – mangelen på ønskverdighet skyldes ikke at noen dermed skulle få et gode de ikke er berettiget til, ut fra en sondring mellom de som fortjener og de som ikke gjør det.


Dramatisk overbelastning. Når grunnen ikke er av moralsk karakter, hva er den da? Den er økologisk. Dersom hele verdens befolkning skulle praktisere nordmannens livsstil, ville det bety en dramatisk overbelastning av begrensede og per i dag alvorlig truede (forsvinnende) naturgoder. I 2016 var fire av ni identifiserte «planetary boundaries» overtrådt; flere av de resterende fem er i ferd med å bli det.

Konflikten er ikke mellom moral og økologi, men mellom økologi og økonomi. Ikke med økonomi som sådan, men det økonomiske systemet som har oppnådd globalt herredømme og rekkevidde de siste tiårene, nemlig den kapitalistiske markedsliberalismen hvis overordnede mål er vekst, vekst som muliggjort av, og muliggjørende for, profitt i private hender. Trekk tvillingene vekst og profitt ut av økonomien slik vi praktiserer den i våre ulike roller der, og den faller sammen som et korthus.


Unntatt fra kritikk. I den mye omtalte Parisavtalen er det ikke én eneste formulering som kan tolkes som en kritikk av de økonomiske og politiske praksisene som har ført verden ut i den krisen avtalen adresserer. Den veletablerte, nå globalt knesatte og virksomme modellen for samfunnsutvikling, der kontinuerlig vekst for de rikeste så vel som fattigste landene er det selvskrevne målet, er unntatt fra kritikk gjennom hele avtaleteksten.

Kontrasten til Pave Frans’ encyklika Laudato Si’, med undertittelen Om omsorgen for vårt felles hjem, er slående. Gjentatte ganger går teksten hardt ut mot «ideen om uendelig eller ubegrenset vekst, som har vist seg så attraktiv for økonomer, spekulanter og teknologieksperter».

Encyklikaen insisterer på at det er på grunn av innflytelsen fra «det teknologiske paradigmet» at «vi mislykkes i å innse de dypeste røttene til vår nåværende misere, som har å gjøre med retningen, målene, meningen og de sosiale implikasjonene av teknologisk vekst».


Business as usual. Aller tydeligst er kontrasten mellom de to tekstene i de avsluttende avsnittene. Parisavtalen tar for gitt at det som de signerende lands regjeringer lover å gjøre for å «redde kloden», kan gjøres innenfor rammen av business, politikk og etikk as usual.

Laudato Si’ utfordrer eksplisitt alt det som Parisavtalen gjennom sin hule optimisme og sin konfliktskyhet styrer unna: At jorden nå er så vanskjøttet at tiden er overmoden for å erkjenne at vi som samfunn er på villspor, og at det å være en menneskelig aktør ikke er ensbetydende med grenseløs frihet, men tvert om er rammet inn av noen absolutte grenser.

Perioden vi ifølge Pavens skrift må bryte opp fra og bryte med, jo før jo heller, er preget av det han kaller «irrasjonell tiltro til fremskrittet og menneskets evner». Fremfor alt er det ideen om at menneskets frihet er grenseløs, og at vi har rett til å utnytte og gjøre om på alt ikke-menneskelig i lys av våre ønsker, som vi nå må stille spørsmål ved.

Vi har glemt, heter det, at vi ikke bare er en frihet som vi skaper for oss selv»; «vi er ånd og vilje, men også natur». Det er den dype samhørigheten – innvevdheten og avhengigheten – med alt annet som lever og eksisterer på jorden som utgjør conditio humana.


Destruktivt av natur. Pave Frans slår fast: «Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt oss.» Beretningen i Første Mosebok, der mennesket blir bedt om å legge jorden under seg (1 Mos 1, 28), har «oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen idet mennesket fremstilles som hersende og destruktivt av natur» (Enc. 67).

Paven går uttrykkelig i rette med både en slik lesemåte og praksisen det har ledet til: «Om det stemmer at vi kristne mange ganger har tolket Skriften galt, må vi i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger».

Lest i deres rette kontekst ber de bibelske tekstene oss om å «dyrke og passe verdens hage» (1 Mos 2, 15). Paven påpeker at det med «dyrkes» menes å kultivere, pløye og bearbeide, vil «passe» si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde.

Dermed møter Pavens lesning av skriften innsiktene i vitenskapen økologi: Forholdet mellom menneskene og naturen er preget av ansvarlig gjensidighet.


Omdefinere fremskritt. Veien fremover, ut av uføret vi er havnet i, kan nettopp ikke skapes i form av kompromiss, av at de ulike veletablerte interessene og aktørene møtes på halvveien, gir litt og får litt. Nei, fremholder Pave Frans, «det holder ikke med en middelvei hvor vern av naturen balanseres mot økonomisk profitt, eller miljøvern balanseres mot frem-skritt.

Mellomløsninger er i denne sammenheng bare å skyve katastrofen litt frem i tid.» Hva gjør vi da? Vi må rett og slett «omdefinere hva fremskritt er».

Pavens encyklika og moderne ikke-antroposentrisk, biosentrisk miljø-filosofi slik jeg selv har forsøkt å utarbeide den i boken The Denial of Nature, møtes i dette: Mennesket har noen evner som andre arter, selv de mest avanserte, ikke har, i alle fall ikke på samme nivå. Fornuft og frihet er to av dem, ansvar en tredje.

Det avgjørende er at fornuften og friheten brukes ansvarsfullt, i forpliktelse overfor erkjennelsen av takknemligheten vi mennesker står i til alt annet liv.


(En lengre versjon av teksten ble første gang publisert i tidsskriftet Kirke og Kultur, # 03/2017.)

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4549 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
4 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
23 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Les flere