Arne Johan Vetlesen

Alder:
  RSS

Om Arne

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Følgere

For vår jord

Publisert 15 dager siden - 1343 visninger

Pave Frans’ encyklika Laudato Si’ utfordrer alt det Parisavtalens hule optimisme styrer unna.

Moralsk sett kan vi godt unne alle verdens 7,4 milliarder mennesker et like høyt velstandsnivå som vi – den jevne norske statsborger – nyter godt av. Alle mennesker har berettiget krav på det samme høye velstandsnivået.

Like fullt påstår jeg at intet ville være mindre ønskverdig enn at alle kommer opp på samme nivået som vi i Norge har vært på de siste to generasjonene. Grunnen er ikke moralsk – mangelen på ønskverdighet skyldes ikke at noen dermed skulle få et gode de ikke er berettiget til, ut fra en sondring mellom de som fortjener og de som ikke gjør det.


Dramatisk overbelastning. Når grunnen ikke er av moralsk karakter, hva er den da? Den er økologisk. Dersom hele verdens befolkning skulle praktisere nordmannens livsstil, ville det bety en dramatisk overbelastning av begrensede og per i dag alvorlig truede (forsvinnende) naturgoder. I 2016 var fire av ni identifiserte «planetary boundaries» overtrådt; flere av de resterende fem er i ferd med å bli det.

Konflikten er ikke mellom moral og økologi, men mellom økologi og økonomi. Ikke med økonomi som sådan, men det økonomiske systemet som har oppnådd globalt herredømme og rekkevidde de siste tiårene, nemlig den kapitalistiske markedsliberalismen hvis overordnede mål er vekst, vekst som muliggjort av, og muliggjørende for, profitt i private hender. Trekk tvillingene vekst og profitt ut av økonomien slik vi praktiserer den i våre ulike roller der, og den faller sammen som et korthus.


Unntatt fra kritikk. I den mye omtalte Parisavtalen er det ikke én eneste formulering som kan tolkes som en kritikk av de økonomiske og politiske praksisene som har ført verden ut i den krisen avtalen adresserer. Den veletablerte, nå globalt knesatte og virksomme modellen for samfunnsutvikling, der kontinuerlig vekst for de rikeste så vel som fattigste landene er det selvskrevne målet, er unntatt fra kritikk gjennom hele avtaleteksten.

Kontrasten til Pave Frans’ encyklika Laudato Si’, med undertittelen Om omsorgen for vårt felles hjem, er slående. Gjentatte ganger går teksten hardt ut mot «ideen om uendelig eller ubegrenset vekst, som har vist seg så attraktiv for økonomer, spekulanter og teknologieksperter».

Encyklikaen insisterer på at det er på grunn av innflytelsen fra «det teknologiske paradigmet» at «vi mislykkes i å innse de dypeste røttene til vår nåværende misere, som har å gjøre med retningen, målene, meningen og de sosiale implikasjonene av teknologisk vekst».


Business as usual. Aller tydeligst er kontrasten mellom de to tekstene i de avsluttende avsnittene. Parisavtalen tar for gitt at det som de signerende lands regjeringer lover å gjøre for å «redde kloden», kan gjøres innenfor rammen av business, politikk og etikk as usual.

Laudato Si’ utfordrer eksplisitt alt det som Parisavtalen gjennom sin hule optimisme og sin konfliktskyhet styrer unna: At jorden nå er så vanskjøttet at tiden er overmoden for å erkjenne at vi som samfunn er på villspor, og at det å være en menneskelig aktør ikke er ensbetydende med grenseløs frihet, men tvert om er rammet inn av noen absolutte grenser.

Perioden vi ifølge Pavens skrift må bryte opp fra og bryte med, jo før jo heller, er preget av det han kaller «irrasjonell tiltro til fremskrittet og menneskets evner». Fremfor alt er det ideen om at menneskets frihet er grenseløs, og at vi har rett til å utnytte og gjøre om på alt ikke-menneskelig i lys av våre ønsker, som vi nå må stille spørsmål ved.

Vi har glemt, heter det, at vi ikke bare er en frihet som vi skaper for oss selv»; «vi er ånd og vilje, men også natur». Det er den dype samhørigheten – innvevdheten og avhengigheten – med alt annet som lever og eksisterer på jorden som utgjør conditio humana.


Destruktivt av natur. Pave Frans slår fast: «Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt oss.» Beretningen i Første Mosebok, der mennesket blir bedt om å legge jorden under seg (1 Mos 1, 28), har «oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen idet mennesket fremstilles som hersende og destruktivt av natur» (Enc. 67).

Paven går uttrykkelig i rette med både en slik lesemåte og praksisen det har ledet til: «Om det stemmer at vi kristne mange ganger har tolket Skriften galt, må vi i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger».

Lest i deres rette kontekst ber de bibelske tekstene oss om å «dyrke og passe verdens hage» (1 Mos 2, 15). Paven påpeker at det med «dyrkes» menes å kultivere, pløye og bearbeide, vil «passe» si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde.

Dermed møter Pavens lesning av skriften innsiktene i vitenskapen økologi: Forholdet mellom menneskene og naturen er preget av ansvarlig gjensidighet.


Omdefinere fremskritt. Veien fremover, ut av uføret vi er havnet i, kan nettopp ikke skapes i form av kompromiss, av at de ulike veletablerte interessene og aktørene møtes på halvveien, gir litt og får litt. Nei, fremholder Pave Frans, «det holder ikke med en middelvei hvor vern av naturen balanseres mot økonomisk profitt, eller miljøvern balanseres mot frem-skritt.

Mellomløsninger er i denne sammenheng bare å skyve katastrofen litt frem i tid.» Hva gjør vi da? Vi må rett og slett «omdefinere hva fremskritt er».

Pavens encyklika og moderne ikke-antroposentrisk, biosentrisk miljø-filosofi slik jeg selv har forsøkt å utarbeide den i boken The Denial of Nature, møtes i dette: Mennesket har noen evner som andre arter, selv de mest avanserte, ikke har, i alle fall ikke på samme nivå. Fornuft og frihet er to av dem, ansvar en tredje.

Det avgjørende er at fornuften og friheten brukes ansvarsfullt, i forpliktelse overfor erkjennelsen av takknemligheten vi mennesker står i til alt annet liv.


(En lengre versjon av teksten ble første gang publisert i tidsskriftet Kirke og Kultur, # 03/2017.)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
9 minutter siden / 4212 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
13 minutter siden / 4212 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
26 minutter siden / 167 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
29 minutter siden / 167 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
31 minutter siden / 4212 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
31 minutter siden / 4212 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Fattigdom som ideal
37 minutter siden / 1756 visninger
Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
39 minutter siden / 4212 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4212 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 1 time siden / 167 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4212 visninger
Les flere