Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Kvinneperspektivet

Publisert over 2 år siden

Kun én av fem bispekandidater i Stavanger er kvinne. Ok, men hva er problemet?

I Vårt Lands lederartikkel lørdag 17/09 utrykkes det bekymring. Artikkelen er viet et merkelig fenomen. Kun én av fem bispekandidater er kvinner. Det merkelige er naturligvis ikke fordelingen mellom menn og kvinner på bispelisten, men at noen, og i dette tilfellet Vårt Land er så opptatt av denne fordelingen – i 2016.

Ja, for hvem bryr seg egentlig lenger? Jo da, da Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, var det mange som brydde seg. Huff! sa svært mange mens de himlet med øynene og ristet på hodet. Det var antakelig langt færre som ‘ojet’ seg da Rosemarie Køhn i 1993 ble landets første kvinnelige biskop. Men en del ‘huffing’ var det selvfølgelig også den gang. Mellom Bjerkås og Køhn hadde vi hatt den store kvinnekampen og vi hadde fått ny lovningen om diskriminering mellom kjønn og mot annen segregering i arbeidslivet.

Kvinnekampen – og for så vidt også homokampen er vunnet. All tenkelig lovgivning er på plass, holdninger er endret, og nåde den som … Men den som leter, den finner. Det søkes i de innerste gjømmer og kroker etter noe som fortsatt kan oppfattes som diskriminerende, og av og til finner man noe. Som Askeladden, ropes det: «Jeg fant, jeg fant!» og alle aktivisthjerter fryder seg. Ny kamp. Hurra! Det er slikt som gir tilværelsen mening. Sist ut var likekjønnet vigsling i kirken.

I vår ungdom lærte vi at vi skulle være høflige mot kvinner. Vi skulle blant annet åpne døren for dem. Bare hyggelig det, antakelig også for damene. Men så, en gang på syttitallet ble det brått slutt. Fy!! Slikt gjør man da ikke. Det er en stakkarsliggjøring av kvinner. Vi er likestilt. Hold dere unna, vi kan åpne døra sjøl! Ja vel. Helt greit. Men vi følte for å antyde at det ikke var vondt ment. Vi ville da ikke krenke noen. Fri og bevare oss.

Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke stakk særlig dypt – hos likestillingsforkjemperne. Den samme skikken ble videreført, men denne gangen i en langt mer tvilsom form. Nå ble det forlangt at menn skulle åpne dørene og tre til side – eventuelt galant og uten å mokke, i poltikken, i arbeidslivet og i enhver annen sammenheng i samfunnslivet. Ok, sa vi, men var det ikke slikt at …?  Vi vente vi oss rimelig fort til det.

Kvotering som prinsipp er diskriminering satt i system. Men dette ble fikset enkelt ved at det i likestillingens navn ble gitt et bokstavelig talt positivt innhold. Positiv diskriminering!? Nei da, vi er da ikke forstokket heller. Kvinnekampen har vært viktig. Det måtte til sterk lut for primært å endre holdninger. I dag tar vi det som en selvfølge at det like gjerne er kvinnen som er leder som at en mann er det.

Men så har det bikket over. Vi har havnet i pendelens motsatte ytterkant. Det som en gang var en rettferdig kamp for kvinners likestilte rettigheter, har endt opp som et slitsom pedanteri og en salongsyssel for folk som kjeder seg. Nå letes det med lys og lykte etter noe som kan minne om skjevdeling – den ene veien, men naturligvis ikke den andre. For når menn settes til side fordi de er menn, regnes det både som en selvfølge og som en seier blant de i salongene.

På min egen etter hvert lange ferd igjennom arbeidslivet har jeg møtt mange gode og også noen glitrende gode ledere, og så har jeg møtt en del dårlige og også noen som har vært elendige og som aldri skulle hatt en slik stilling. Noen har vært menn og noen har vært kvinner. Slik sett, på dette feltet er det likestilling. Det vil si; ikke helt. Ettersom en del kvinner blir kvotert eller på sett og vis presset inn i enkelte stillinger, har dette i noen tilfeller ført til vanskelige situasjoner – for lederen selv og for omgivelsene. Dette sier naturligvis ikke noe om kvinner, men om systemet.

Slikt er tragisk – først og fremst for den som likevel viste seg ikke å mestre oppgaven. Hun ble dyttet fram –  fordi hun altså er kvinne. Slikt er urettferdig for kvinner. Ja, det er riktig at det i noen tilfeller faktisk er forskjell på kvinnelige og mannlige egenskaper, men i de fleste lederstillinger, er det liten eller ingen forskjell. Derfor er det kun den faktiske kvalifikasjonen som skiller  –  uavhengig av kjønn. I en lederstilling holder det ikke bare å være kvalifisert. Det er naturligvis den med best kvalifikasjon som bør få stillingen. Og da skal ikke kjønn spille noen rolle. Hva er poenget med det, når det søkes etter den best kvalifiserte i en viktig og krevende stilling? Noen ting er for alvorlig til å tulle med.

Da Vårt Land for en tid siden fikk nye redaktør, fikk Åshild Mathisen stillingen. Flott! De fleste av oss kjenner henne fra spaltene. Der framstår hun som en dyktig og reflektert skribent. Og så har sikkert styret valgt henne ut blant flere kandidater og funnet at hun er den aller best skikkede. Alt så lovende ut, helt til avisenes egne journalister og kommentatorer sporet det hele av og ødela festen. Jo da, det er naturlig å nevne at hun er avishusets første kvinnelige redaktør – eventuelt i bisetning. Alt annet er unfair overfor Åshild Mathisen.

Det ble «mast» så mye om det såkalte kvinneperspektivet at man til slutt greide å så en gryende tvil hos oss her ute. Kanskje hun ikke var den aller beste og dyktigste kandidaten likevel? Fikk hun stillingen, selv om hun reelt sett var nr. to eller nr. tre på listen  –  fordi hun er kvinne? Nei, og atter nei! Vi vil ikke tro at det er slik. Men de frenetiske greide altså etter hvert å så en slik tvil.

Hvilken hensikt tjener dette? Den personlige euforien over den nye redaktørens kjønn, kunne jo de, som åpenbart er mest opptatt av slikt, ta i salongene. Så hadde både Åshild Mathisen og vi sluppet å bli plaget med dette aldeles oppblåste poenget – i den grad det er noe poeng.

Her et lite kommunikasjonstips til de mest iherdige: Heretter anbefales det, når en (kvinnelig) leder ansettes eller gjør det ekstra bra, å fokusere på det som betyr noe og som sier noe om personen – de positive egenskapene og intet annet. Vi ser jo selv at det er en kvinne – selv om vi ikke er opptatt av kjønn – i hvert fall ikke i en slik sammenheng.

Det er all grunn til å tro at en dyktig leder eller samfunnstopp ikke reflekterer over sitt eget kjønn i jobbsammenheng. Hun eller han er for sin del kun opptatt av én ting, og det er å gjøre en best mulig jobb. Men stadig kommer noen å ødelegger. Se, hun er kvinne! sier likestillingsforkjemperne. Ok? Hva så?

Så til det klerikale dilemmaet i Stavanger. Det vil si, dilemmaet kan synes å være størst hos Vårt Lands lederskribent. Her snakker vi antakelig om dårlig nattesøvn. Stiftsdirektøren sier på spørsmål fra VL at de har spurt en rekke kvinner, men at disse har takket nei. Ja vel, da er jo den saken avklart. Så hvorfor mase mer om bispelisten? Man hadde gjort akkurat som VL og andre kjønnsfokuserte ønsket, man hadde spurt kvinner. Og så får det bli opp til den enkelte. Slikt bør fortsatt være frivillig, men muligens ikke i salongene der idelogi og teori synes å være mer rådende enn realitetene.

Lederskribenten begrunner sin bekymring med at kvinneandelen er for lav i kirkens lederskap. Er den? Kan hende. Ja, prosentvis, men sammensetning av et lederteam er ikke matematikk. Det som avgjør slikt, i det likestilte og lovregulerte samfunnet vi lever i, der holdningene nå er mer i favør av kvinner enn av menn, er omstendighetene. Problemet er ikke lenger menneskeskapt. Derfor bør vi akseptere – omstendighetene.

Til slutt, en liten kuriositet. I den samme lederartikkelen kan vi lese at menn ofte er mer selvsikre enn kvinner og at dette underforstått kan være et problem. Ja, mulig det? De siste 40 årene er det publisert pallevis med mursteinstykke «forskingsrapporter» der menn ender med alskens dårlige egenskaper, mens kvinner har alle de gode. Og har de noen tvilsomme, skyldes det dobbeltarbeid og samfunnets (urimelige) forventninger. Men ettersom vi ikke blir fortalt noe om kvinners egenskap på dette aktuelle området, kan vi da kanskje anta at de er det motsatte enn hos menn, altså at de er mer usikre på seg selv. Vel, dette er heller ingen innertier når det kommer til lederegenskaper.

Fram for kampa, og løft gjerne fanene! Men gjør det for noe som er reelt og viktig, og spar oss andre for alle uvesentlighetene.

(MODERATOR HAR FORANDRET OVERSKRIFTEN)

Gå til innlegget

Klima og den grønne distraksjonen

Publisert over 2 år siden

Klimadebatten ruler, mens verden forgår – av helt andre årsaker.

Av alle utfordringer i verden er ikke klimautfordringene det verste. Jo da, utsiktene er temmelig pessimistisk, men det finnes det som er verre. Klimautfordringene er et symptom på noe langt mer alvorlig.

Klodens og menneskehetens desidert største utfordring er overbefolkning. Ingenting kommer opp imot dette. Overbefolkning er de fleste av nåtidens store utfordringers mor.

Da jeg gikk på folkeskolen, var vi til sammen tre milliarder mennesker. Nå er vi sju. Bare i løpet av én mannsalder har altså befolkningen vokst med 4 milliarder – eller med 133 %. Alle som vil, skjønner at dette må gå galt, og det temmelig raskt – antakelig i løpet av neste mannsalder.

Overbefolkningen tapper jorden for ressurser. Vann, matressurser, mineraler og energi er livsviktig, men tømmes i et høyt og akselererende tempo. Når vi til slutt går tom for vitale ressurser, vil svært mange av oss dø. Så, slik sett, vil det løse seg – på et vis.

Andre konsekvenser er trengsel, sykdom, fattigdom, utbytting og undertrykkelse, ufred, krig, folkevandringer og dermed forflytning og spredning av konflikter – og altså også klimaendringer.

Paradoksalt nok har det blitt og blir stadig færre fattige i verden. Verden er slik blitt et bedre sted for svært mange. Men dette er et Catch 22. Dess flere mennesker som får det materielt bedre, dess raskere forbruker vi de gjenværende ressursene og dess raskere går vi mot vårt eget Armageddon.

Før klimaendringene slår inn – for alvor, har vi antakelig brukt opp viktige ressurser – som for eksempel fosfat. Fosfattoppen anslås til omkring 2030. Fra da av reduseres tilgangen og vil til slutt bli uttømt. Uten fosfat vil matproduksjonen reduseres så kraftig at det vil ta livet av millioner eventuelt milliarder. Lite lystelig med andre ord.

Derfor er det mildt sagt underlig at klimaet, som altså er et symptom, har så stor plass i media og blant aktivister og politikere. Det framstår som et hysteri der ellers kloke og reflekterte mennesker blir revet med og plutselig reiser seg på stolene og bedriver tungetale.

De ansvarlige på kloden må få kontroll med befolkningsveksten, og parallelt må de arbeide for bedre ressursutnyttelse og nye energiløsninger. Og vips, så er også tiltakene for et bedre klima på plass. Alt henger samen med alt.

Hvorfor arrangeres det ikke store statslederkonferanser om overbefolkning? Hvorfor har ikke FN satt ned et «Befolknings, -ressurs og overlevelsespanel» i stedet for et «klimapanel»? Uten å bekjempe befolkningsveksten, spiller det ingen rolle hvilke tiltak vi iverksetter for å bekjempe symptomene – herunder klima.

Jo da, vi forstår at uten klimakampen ville mange «idealister» miste levebrødet sitt – og muligens også meningen med tilværelsen. Svære organisasjoner må legges ned og politiske én-saks-partier ville forsvinne. Da er det, etter det vi forstår, bedre å opprettholde illusjonen om klimaet som vår største og mest truende utfordring.

I mellomtiden snakker politikere om «klima og det grønne skriftet» – på inn- og utpust. Det har gått automatikk i det. Nesten uansett hvilke temaer som debatteres, så dukker klima opp på en eller annen måte. Malplassert i debatten, men like fullt …

Politikerne responderer instinktivt på medias forventninger. Og ettersom det ofte er en symbiose mellom aktivister og media, og enkelte «sannheter» lett får sitt eget momentum, kan politikerne styres i de mest absurde retninger. Nå er det «klima og det grønne skifte» som gjelder. Og da snakker man naturligvis om det – og later som man både er indignert, engasjert.

Slikt er dessuten som manna fra himmelen for idealist- og én-sakspartier. Slik greier de å tilrive seg en slags relevans – enda så irrelevant selve saken er i den riktig store sammenhengen og i den virkelige og egentlige verden.

Mens verden forgår, trives media, aktivister og politikere i sin egen boble og pludrer monomant om sitt. Vi andre stålsetter oss.

------

(Tidligere publisert på Debatt1

Gå til innlegget

Muslimfrykt i porselenshuset

Publisert nesten 3 år siden

Det brenner i islams hus, mens illusjonen om vårt eget porselenshus heldigvis ser ut til å gå i knas.

Vårt Land publiserte fredag 19/08 en artikkel med ingressen: «Islamofobi går ut over muslimers psykiske helse. – Får angst og stress, selv om de ikke opplever diskriminering, sier forsker.»

"Selv om de ikke opplever diskriminering ... (?)" For gjør de det i særlig grad? Opplever de diskriminering og til med hat, slik det bekrives, som er til å bli syk av?

Det er mye ladet og mye som rører ved følelsene i denne ingressen og i artikkelen. Noen blir lei seg, mens andre antakelig blir rasende. Noen på muslimers vegne, andre på Vårt Land og på det evinnelige fokuset på «oss» og «dem» i mediene – der «oss» alltid kommer dårligst ut.

I faktaboksen i artikkelen presenteres en definisjon av «Islamofobi». Islamofobi kan sammenlignes med antisemittisme, får vi vite. Og ettersom bordet fanger, er vi sjakk matt.

Det er for lengst slått fast. Det er påfallende lite rasisme i Norge. I én kontekst vil nok noen si at det er oppsiktsvekkende lite rasisme. Men i mediene og blant såkalte antirasister, som vel selv er de mest synlige rasistene her til lands – ettersom det kan tolkes som at alle andre raser er bedre og mer høyverdig enn vår egen, får vi stadig høre hvor rasistiske vi er, og ikke minst at vi både er drevet av frykt og at vi sprer frykt. Vi her ute er fulle av fordommer, og så frykter vi den minste lille forandring. Vi er redde og egentlig ganske ynkelige.

Det er ikke frykten som har grepet oss, men derimot en høyst berettiget uro og skepsis over en politikk som er i ferd med å endre Norge fra et rimelig homogent, trygt og velordnet velferdssamfunn, til et land med betydelige demografiske og sosiale endringer.

I denne sitasjonen blir vi av medier og aktivister – og også av politikere «beroliget» med rent nonsens og svada om «berikelse», «dette har vi råd til» og «menneskesyn». Av slikt blir ikke folk beroliget, men antakelig heller fortvilet, men mest sannsynlig forbannet. Hva tar de oss for? At vi er idioter? Og så – i tillegg beskylder de oss for å være redde, ynkelige, fulle av fordommer og at vi er rasister. Det er ikke folket som polariserer og skaper konflikter, men mediene og aktivistene.

Et godt stykke nede i VL-artikkelen, som i hele sitt vesen er lagt opp som eneste stor pekefinger og en moralsk korreks mot «oss», framkommer det at opplysningene ikke er hentet fra Norge, men fra en undersøkelse i Frankrike, Storbritannia og Tyskland(!?). Et stykke lenger ut i artikkelen henvises det også til en undersøkelse som er gjort blant 200 norske pakistanere «for noen år tilbake».

Vi blir også opplyst om at en psykologspesialist ikke er overrasket over funnene: «…det kan skape utrygghet ikke lenger å bli betraktet som et individ, men som representant for en gruppe hvor man blir tillagt kontroversielle holdninger og meninger. For eksempel kan man bli redd for represalier.»

Represalier? Nordmenn er et langmodig og fredsælt folk. Selv ikke i de første timene etter hendelsene 22. juli, da en islamistisk gruppe hadde tatt på seg ansvaret for ugjerningen, kom det til kontroverser mellom nordmenn og norske muslimer – selv om «antirasister» forsøkte å lage historier og ljuge på oss rasistiske handlinger. De eneste represaliene norske muslimer frykter er fra andre muslimer. Det er en kjent sak at en del muslimer  –  spesielt jenter  –  blir utsatt for trusler og vold fra sine egne – rett og slett fordi de er muslimer. Det vil si, de er ikke gode nok muslimer. Det brenner i Islams hus, skriver Usman Rana.

Og for riktig å gni det inn, følger VL opp med en leder lørdag 20/08. «Det har ikke manglet på advarsler om at islamofobi og rasisme vil virke negativt inn på integreringen av muslimske flyktninger og innvandrere». Altså, nå er det endelig bevist. Nordmenns utilbørlige oppførsel fører til syke muslimer. Kjære Vårt Land og andre. Dette er en forferdelig beskyldning og en tilsnikelse som dere ikke har belegg for å hevde.

Muslimer i Norge møter verdens beste betingelser når de kommer hit. De blir vist respekt, de som får bli, går rett i trygde- og pensjonssystemet, de får familiegjenforening, vi tilpasser skolen, svømmeundervisning, skolegudstjenester – og så spiser vi alle halalmat for å imøtekomme dem. De blir kvotert inn i arbeidslivet, og de opplever langt på veg null rasisme i ordets egentlige betydning. Muslimer i Norge får en ekstrem særbehandling  –  også i forhold til alle andre innvandrergrupper. 

Når det gjelder integrering, så har VL selv en artikkel om dette temaet samme dag som de publiserte den omtalte undersøkelsen. Forsker Kristian Tronstad sier: «Det er en myte at norsk integrering av asylsøkere har sviktet.» Han sier at vi er best i Europa på å få folk i arbeid.

Videre kan vi lese: «Still strengere krav, er rådet fra suksesskommune.» Grimstad kommune er kåret til best i landet på integrering. Der stiller de tøffe krav til de som deltar på introduksjonskurset. «Vi stiller strenge krav til for eksempel deltakelse, for slik er det også i arbeidslivet».

For å lage en diagnose, frykt er, som kjent, en diagnose – eller kan være det, må en se på årsakene. Kjell Skartveit skriver: «Av en eller annen grunn finner ikke forskerne grunn til å stille spørsmål ved hvorfor muslimer utsettes for denne typen holdninger, og om muslimer kan ha mulighet til å gjøre noe med situasjonen selv. Det hele handler om at det eneste som kan redde situasjonen, er den totale underkastelse fra majoritetssamfunnet».

Det kan se ut til at kulturer kan gjøre en betydelig forskjell på evnen til å passe inn og å bli integrert. Det finnes flotte eksempler på god integrering. Båtflyktningen fra Vietnam, som kom på åttitallet, med sin i utgangspunktet totalt forskjellige kultur fra vår egen, er en suksesshistorie. Det samme gjelder også den store innvandringen fra Balkan på slutten av nittitallet og begynnelsen av totusentallet.

Det gjennomgående er at disse verdsetter våre verdier, setter pris på å være en del av det norske samfunnet og de viser en takknemlighet for de muligheter som er gitt dem. Jeg har jeg ikke registrert beskyldinger fra disse gruppene mot nordmenn om rasisme og utestengelse. Tvert imot. En forklaring kan være at mange av vietnameseren er katolikker, og at de fra Balkan kommer fra vår egen kulturkrets. Altså er de kulturuelle kodene ikke så ulike som en først skulle tro.

Muslimene representerer på mange måter de mest fremmedkulturelle blant de som kommer hit – både rent kulturelt, men også religiøst. Slikt skaper ekstra utfordringer – ikke minst for de som kommer hit. Det er selvfølgelig grenser for hvor mye majoritetssamfunnet kan tilpasse seg denne spesielle gruppen, og de må akseptere at resten er opp til dem. Men ettersom en del i majoritetssamfunnet stadig krever det motsatte, blir de i villrede. De «velmenende» gjør de nyankomne til skjør porselen. Dette gjør naturligvis stor skade og er en sterkt medvirkede årsak til polariseringen og de problemene som en del muslimer måtte slite med. 

Dette merkelige fenomenet, det at en del i majoritetssamfunnet har forestillinger om at det er «oss» og ikke «dem» som hele tiden må tilpasse seg, kan ha sin bakgrunn i noe av det den bokaktuelle Sanna Sarromaa skriver: «I Norge er alle like flinke – eller like middelmådige – for at ingen skal bli lei seg.» Det ekstreme likhetsidealet, alternativt likhetstyranniet de siste tiårene er destruktivt og ødeleggende.

Det største håpet ligger i de mange veltilpassede muslimske innvandrerne. Mange av dem er toneangivende i det norske samfunnet. Så hvorfor er ikke alle eller de fleste muslimer slik? Kan det ha noe med våre lave forventinger til dem å gjøre? Selv om noen insisterer på det motsatte, kan vi enes om at det ikke skyldes manglende vilje fra oss – og det skyldes heller ikke frykt og påstått rasisme.   

For de muslimene som insisterer på å være introverte og selvsentrert og som viser ekstremt liten respekt for og vilje til å tilpasse seg våre skikker og levemåte, og som blir syke av det, sitter selv med nøkkelen til et godt liv i Norge. De må tilpasse seg. Verre er det ikke. Bare spør alle de andre innvandrergruppene som er kommet hit og som har fått det til på en god måte – og ikke minst som blir verdsatt for dette.

Og så, til Vårt Land og andre som stadig ynder å peke på all oss andre. Slutt med det. Det er ureflektert og dumt. Og ikke minst er urettferdig – overfor både dem og oss.

Det brenner i islams hus, mens illusjonen om vårt eget porselenshus heldigvis ser ut til å gå i knas.

Gå til innlegget

I det godes tjeneste?

Publisert nesten 3 år siden

Den katolske presten Mussie Zerai har de siste fem årene hjulpet 150.000 migranter som forsøker å krysse Middelhavet. Han er et godt menneske. Men er det han gjør i det godes tjeneste?

Den første setningen i denne ingressen er hentet fra faktaboksen i et portrettintervju med Zerai som Vårt Land publiserte lørdag 6. august. I avisens egen ingress, er imidlertid teksten mindre nøktern:

«Om sommeren trenger ikke den katolske presten Mussie Zerai vekkerklokke. Han blir uansett vekket midt på natten av flyktninger som holder på å drukne».


Zerai er eritreer og ble foreldreløs som liten gutt. Moren døde i barsel, mens faren måtte flykte. Mussie og hans søsken vokste opp hos bestemor som tok seg av dem som best hun kunne. Da han var 17 år, valgte han selv å flykte. Han reiste til sin far i Italia der han etter hvert utdannet seg til prest.

Han har selv vært flyktning, han vet hvilke lidelser de gjennomlever. Hans engasjement er ekte og inderlig. Zerai er bosatt og arbeider som sogneprest i Sveits. Med dagens teknologi er han likevel alltid tilgjengelig. Hans telefonnummer er kjent blant alle eritreere som er på flukt, men også blant en rekke andre nasjonaliteter, slik det framgår av intervjuet.

Folk, som sitter i båtene på vei over Middelhavet, ringer til Zerai som deretter kontakter den italienske kystvakten som plukker dem opp. I artikkelen får vi inntrykk av at det er de, som er i havsnød og som er i ferd med å drukne, som ringer ham. Men er dette riktig, kan dette stemme? Har 150.000 av migrantene vært i havsnød de siste fem årene? Kan hende, men det høres mye ut.

Båtflyktningene, som legger ut fra kysten i Nord-Afrika, gjør det mer eller mindre på «måfå». De håper å bli plukket av et skip, eller at de faktisk greier å komme seg over til den andre siden for egen maskin.

Alle disse 150.000 må ha hatt med seg det forløsende telefonnummeret til mannen i Sveits. Det synes lite sannsynlig at de lar være å benytte seg av denne muligheten før vannet begynner å fylle båtene – da de er i fare. Mest sannsynlig kontaktes Zerai da de er ute på det skremmende havet og det ikke er noe skip i sikte. Slik sikrer de seg at de kan bli plukket opp.

Alt dette er forståelig – både at folk ringer nødnummeret for å sikre seg at de blir plukket opp, og at Zerai på denne måten hjelper flest mulig trygt i land i Europa. Det er utvilsomt en god gjerning – isolert sett. Men det er også et dilemma. Eller, det bør også være et dilemma.

I VL-intervjuet kan vi lese at: «De siste årene har han vært en sterk forkjemper for en større innstas mot disse bakmennene (menneskesmuglerne). Likevel blir han kritisert for at rollen som mellommann mellom båtflyktningene og kystvakten egentlig bare er til hjelp for menneskesmuglerne.»

Zerai avviser dette. Han minner om at menneskesmuglerne ikke bryr seg om livene til flyktningene. Han selv kan ikke la dem seile sin egen sjø. Han ser det som sin plikt å redde liv, samtidig som han kjemper mot menneskesmuglerne.

Av intervjuet framgår det også at han hjelper de som ankommer Europa med å søke asyl «og hva de bør svare under intervjuene». Asylsøkerne får i hovedsak spørsmål om identitet og om grunnen til at de er på flukt. Vi må forstå det slik at presten anbefaler dem å ikke svare direkte på disse spørsmålene, slik det faller dem inn, men svare noe annet, noe som kan sikre dem asyl. Altså å lyve. Dette er naturligvis uakseptablet.

Mussie Zerai framstår slik som en ikke uvesentlig pull-faktor. Dersom vi forutsetter at de, som bestemmer seg for å legge ut på denne reisen, er klar over farene – blant kyniske menneskesmuglere og en høyst usikker sjøreise og andre risikofaktorer, veier dette opp mot muligheten for å lykkes, så vil det å ha telefonnummeret til presten i Sveits sannsynligvis for mange veie opp for en del av risikoen.

Dette kan være nok til at de tar beslutningen og legger ut på den farlige reisen. I så fall er Zerai sin virksomhet tvilsom, eventuelt kritikkverdig i et større perspektiv.  Det varme hjertet styrer handlingene. Det kalde hodet, som alltid også må være med for å kunne gjøre en god humanitær og er riktig innstas, synes ikke å være en del av dette.

Det er imidlertid ikke vanskelig å forstå den gode presten. Han har selv vært flyktning, han vet hvordan folk lider. Han gjør det han kan for å hjelpe dem. Men dersom det også fører til at flere legger ut på reisen, risikerer også flere å dø – enten blant kyniske menneskesmuglere eller på havet.

Av de som kommer fram, venter en ørkesløs tilværelse i asylsystemet eller langt verre som illegale innvandrere i gettoer i Europa.  Noen vil komme i arbeid, andre ender som livslange klienter, eller at de må livnære seg på tvilsomt vis.

Mange gode mennesker stiller opp, noen med velkommen-plakater og litt mat på en jernbanestasjon, slikt som er synlig for all verden, mens andre gjør det grundigere. Men få om noen gjør en slik innsats som Mussie Zerai.

Å stille spørsmål ved en slik selvoppofrelse, oppfattes kanskje ikke som nobelt eller passende. I en situasjon der menneskeskjebner står på spill, er det imidlertid mer enn noe viktig å være kritisk – også i forhold til det umiddelbart gode, dersom det altså skulle vise seg ikke å være til det beste for de lidende, eller tvert imot viser seg ikke å være til gunst for de utsatte i et større perspektiv. Kanskje jeg tar feil, men da har jeg i alle fall stilt spørsmålet. Det kan ikke være feil.

Når det gode blir det bestes fiende, er det som mest påkrevet med et kaldt hode. Dette kan synes å mangel hos mange både i handling og i debattene om dette vanskelige temaet.

Gå til innlegget

En verden av murbyggere?

Publisert nesten 3 år siden

Er vi på vei mot et oppsplittet Europa bak fysiske murer og en nedbygging av internasjonalt samarbeid og dermed økt isolasjonisme? I så fall, hvem har skylden?

Den liberale avisen The Economist er bekymret for framtiden. De ser for seg en verden av murbyggere og at Brexit vil føre til oppsplitting og nedbygging av et til nå vellykket internasjonalt samarbeid – og dermed økt isolasjonisme.

De fleste vurderinger – også politiske analyser er gjerne farget av eget ideologisk ståsted. Det kan derfor være grunn til å tenke at The Economist er for pessimistisk. Men de har naturligvis likevel et poeng. Avisen mener at det nå går mot slutten for venstre og høyre i politikken. Det som nå teller er «åpen» eller «lukket».

I USA aner vi konturene av et historisk politisk jordskjelv. Donald Trump, som ut ifra enhver tenkelig målestokk framstår som politisk og personlig uegnet til å inneha et viktig politisk verv, har nå støtte av et flertall blant velgerne foran årets presidentvalg.   

Jan Arild Snoen forklare fantomet bl.a. slik:

«USA har 11 millioner illegale innvandrere. Det betyr at den føderale regjeringen enten ikke vil håndheve reglene eller ikke evner å gjøre det. (…) mange amerikanere er lut lei av at grensene ikke voktes og at de ikke kan snakke om problemene uten å bli oppfattet som umenneskelige eller noe enda verre.

Når Donald Trump snakker som han gjør – til dels ved å spille på rasisme – skutter mange seg, samtidig som de liker det også. Trump bryter lydmuren for dem. Det går an å snakke friere.

Noe av det samme gjelder andre Trump-utspill, for eksempel det om å stenge USA for muslimske innvandrere (om ikke annet fra «terroristland») … Mange elsker å høre slikt, det hjelper mot frykten, men antakelig tror få at han mener det bokstavelig».

……….

Etter Andre verdenskrig oppstod det en optimisme og glød uten like. Land og folk kastet seg med iver på gjenoppbyggingen. Viktig overnasjonalt samarbeid ble etablert. Det umiddelbart viktigste var Marshall-hjelpen. Og så ble organisasjoner som FN og NATO etablert og etter hvert også EU. Menneskerettighetserklæringen ble inkarnasjonen på en mer rettferdig verden der hvert individ hadde samme verdi og der grunnleggende demokratisk rettigheter for alle ble nedfelt. Det var optimisme og begrunnet framtidshåp.

Men et sted på veien må det ha vært noe som gikk galt, noe «tippet». Suksessen var påtakelig, og noen, det er greit å kalle dem for elitene, trodde antakelig at trær faktisk kan vokse inn i himmelen.

EU har hatt en formidabel suksess – både som handelsorganisasjon og som fredsbygger. Derfor fikk de fortjent Fredsprisen. Men igjen kan det se ut til at utviklingen har tippet over. De, som leder EU, mangler ikke tro på hva som kan utrettes. Tvert imot. I deres noe avsondrede verden finnes det ikke grenser for hva som er mulig. Derfor blir de stadig enige med seg selv om å utvide organisasjonens funksjoner – og da kanskje primært med Tyskland som pådriver.

Men etter hvert er det blitt for mye av det gode. Det kan, slik sett, synes som at EF var mer tilpasset virkeligheten enn EU. Med de tre traktene Maastricht, Schengen og Lisboa, har EU beveget seg fra et velfungerende økonomisk handlessamarbeid til en byråkratisk kjempe og som stadig griper mer inn folk sine liv. Både borgerne og enkelte land føler seg overkjørt og presset inn i et system de ikke har bedt om. Protestene blir stadig mer synlige, mens eliten lukker ører og øyne og sysler videre med sitt.

Den økende innvandringen til Europa er et produkt av bl.a. dette. Dypest sett er det naturligvis primært et produkt overbefolkning, men mekanismene, som gjør at stadig flere reiser til Europa, er «institusjonalisert».

Den europeiske menneskerettighetserklæringen og flyktningkonvensjonen, som var skrevet i og for en annen tid, binder oss selv og gir de, som kan påberope seg nød, nærmest uinnskrenkede rettigheter og privilegier – i Europa. Schengen og misforstått «humanisme», der politikere, medier, opinionsdanner, NGO’er og individer av uforståelige grunner aktivt ønsker alle, de som altså kan påberop seg nød, velkommen hit til Europas velstand, velferdsordninger og åpne grenser. Dette blir for mye av det gode for mennesker i Den tredje verden. De satser alt – også livet for å komme hit.

……….

De, som har makt, styrer. Dette krever respekt og en grad av fintfølelse overfor de som styres. Det gikk bra lenge. Etter krigen ble nasjoner gjenoppbygget og demokratiet utviklet på en slik måte at selveste Solon ville blitt målløs. Det ble skapt økonomisk, sosial og internasjonal trygghet – spesielt her i Europa. Det meste ble utviklet til det bedre – helt til noe tippet over. Eliten ble for introvert og selvsikker. Ta det med ro, sa de. Vi vet best.

Det har endt med overnasjonal overstyring, mindre makt til de enkelte landene og mer press på borgerne. De opplever mindre økonomisk, sosial og internasjonal trygghet og en total manglende vilje til fra de styrende til å gjøre noe med det. Tvert imot, når folk protestere, får de kjeft og blir kalt uvitende, egoistiske og rasistiske.

Slik presser eliten ‘populus’ til å gå sine egne veier. Resultatet er ikke overaskende. Den eneste politiske makten folk har er ved stemmeurnene.  Og den bruker de nå på en måte som ryster elitene. Deres svar er igjen å irettesette folket. De kaller dem ignorante og at de ikke forstår sitt eget beste. Men det hjelper ikke. Folk vil ikke lenger å høre etter. De stemmer på de som de føler at tar dem på alvor. Og spesielt stemmer de på de som står opp mot nettopp elitene. Hevnen er muligens søt.

Derfor bygges det nå murer i Europa, og det er en oppblomstring av partier på fløyene. Derfor ble det Brexit – og derfor kan Donald Trump vinne det amerikanske presidentvalget i november.

Tilbake sitter elitene og rister på hodet og nekter plent å forstå hva som skjer. Noen bør hviske dem i øret og fortelle dem at de kan takke seg selv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere