Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Å være sonoffer er slitsomt

Publisert over 2 år siden - 1767 visninger

Å bli straffet for andres misgjerninger kan være tøft. På bibelsk vis har jeg nylig tatt imot slag på vegne andre. Som ruspårørende er vi vant til å bli straffet for et system som ikke fungerer.

Jeg stoppet bilen. En veltrent og atletisk bygget kar midt i trettiårene, en tidligere utlandsoldat satt ved siden av meg. Han bruker mye av tiden på vektløfting og trening. Ut over dette har han god tid. Som rusmisbruker blir det liksom ikke så mye annet å holde på med. Nå var han ruset og sint. Han var rasende.

(Dette er tredje publisering her på VD om våre utfordringer som ruspårørende. Det er ikke ment som sosialpornografi, eller hva det nå måtte kalles. Tvert imot. Det er et inderlig ønske om å tale de / oss ruspårørendes sak, men også å gå i rette med et ofte udugelig helsevesenet innenfor rus og psykiatri. Det første innlegget på VD «Nå slipper vi taket» ble publisert for to år siden, anonymisert og derfor av debattredaktøren, det andre «Sverdet og æren» ble publisert i fjor. Publisering er i samråd med familien)

Han har kjempet med seg selv i årevis. Nå har han vilje til å komme ut av sitt eget helvete. Han har vært til behandling og venter på ny innleggelse. Tiden imellom er tøff. En sprekk rett etter han ble utskrevet gjorde at han ville bort fra den kommunale leiligheten. Han spurte om å få bo hos mor og stefar – hos oss. Her har han det bra. Men dagene snegler seg av gårde i påvente av en innleggelsesdato som kanskje ikke blir før utpå høsten. Dette er vanskelig både for han og for vertskapet, men det er håp i selve situasjonen. Han har holdt seg rusfri en god stund, er motivert og venter på ny behandling. Her ligger motivasjonen til å ta en dag av gangen.

For et par dager siden fikk han imidlertid en telefon. Det var Slangen – den i Paradis som vi alle har lest om og som de fleste også har møtt noen ganger i livet, som ringte. Den vislet og hveste, mens den gjorde seg lekker og lokket og smigret. Han ga etter. Det bar ut på byen. De som satt igjen hjemme regnet med en lengre sprekk. Mor sov ikke den natten. Hun er ellers den personifiserte punktligheten, men i går kom hun en halvtime for sent på jobben. For henne var dette leit, veldig leit. I en litt større sammenheng er det en av mange følger, og slik sett en liten parentes i det rushelvetet som rir mange familier.

Noen har sluppet en stein i vannet. Ringene brer seg. Enkelte av dem oppleves som tsunamier, mens andre er som krusninger. Det de har til felles, er at de alle gjør vont, innimellom fryktelig vondt. Og så gir de seg tilsynelatende aldri. De holder på i årevis. Dette har ført til at vi alle har blitt gode til å svømme. Vi svømmer for livet. Selv om vi ofte har nok med å trå vannet og ikke kommer oss av flekken, er evnen til å holde seg flytende temmelig imponerende – om vi skal si det selv.

I går sendte han en melding og spurte om vi kunne hente ham. Han var edru, skrev han. Vil han hjem alt nå – etter bare et døgn!? Jøss! Mor mente at vi ikke skulle hente ham denne gangen – slik vi har gjort et utall av ganger opp gjennom årene og til alle døgnets tider. Hvis han er edru og i orden og virkelig vil hjem, så kommer han seg hjem, mente hun. Jeg liker å tro at jeg er rasjonell, men her ble jeg irrasjonell. Mor hadde selvfølgelig rett. For min del mente jeg at han nå viser en så sterk vilje til å komme seg ut av elendigheten at vi bør gi ham denne muligheten – enda en sjanse.

Da han satte seg inn i bilen var det tydelig at han ikke var edru eller rusfri likevel. Han hadde løyet. Det var antakelig en blanding av alkohol og piller. Stemningen ble umiddelbart spent. Mens vi kjørte, steg temperaturen. Jeg stoppet bilen og sa at han ikke kunne bli med hjem. Mamma må få slippe å forholde seg til ham når han er ruset. Og dessuten kjenner han til avtalen vi har om at han ikke får komme hjem ruset. Han insiterte likevel på at vi skulle kjøre videre. Jeg sa nei – og holdt fast ved det. Situasjonen var truende. Det fikk bære eller briste.

Da det første slaget kom, var jeg nok forberedt. Det er nesten tretti år mellom oss. Det var like greit. Jevnbyrdighet i slik situasjon ville ført til et forferdelig spetakkel inne i en Volvo XC 60. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne og lykkes ganske godt, syntes jeg selv. Men en veltrent kar i sin beste alder, en ruset slagsmaskin uten hemninger og som slår etter hodet, er en utrivelig situasjon.

Slagene kom i en slags rytme. Fem rasende utfall, en kort pause og fem nye. Det må ha vært i fire vendinger, altså om lag tjue slag. Tellinga her er et selvstendig poeng i denne historien.

Sitasjonen roet seg. Jeg gikk ut av bilen, og andre trafikanter stoppet. De forstod at det var noe galt fatt. Det ble ringt etter politiet. Der ble vi stående han og jeg og vente på politiet. Det føltes lenge – sikkert både for han og meg. Mens politiet tok med seg han, måtte jeg først hjemom før jeg dro på legevakta. Mor fikk sjokk – hvis det lenger er mulig å bli sjokkert. Det hun så, behøvde ikke forklares. Vi hadde heldigvis aldri før opplevd fysisk vold mot oss. En barriere var brutt. Det var nok det som var det største sjokket.

Etter fjorten år med slit og strev der stemningen mellom han og oss har svingt mellom takknemmelighet og raseri – ofte ukontrollert, der han han har skyldt på alle andre inkludert oss for sin håpløse livssituasjon, har vi fått solid trening. Vi kunne hevdet oss i ruspårørendebirken. Mor tåler mye. Men dette ble for henne enda en voldsom påkjenning. Hun sank enda lenger ned i fortvilelse. Ruspårørendes fortvilelse er bunnløs, så vi kan like gjerne stålsette oss og forbedrede oss på at ting alltid kan bli verre.

Men i går fattet vi også et håp. Vi har i alle år hørt at det skal mye til for å bli akutt- eller tvangsinnlagt. Da må pasienten være til fare for seg selv eller andre. Ok. Nå er det dokumentert at han faktisk kan være til fare for andre. Kanskje det er dette som skal til for å få fortgang i prosessene? Da er i så fall en liten pris nå betalt og oppgjort – på forskudd.

Optimistisk spurte jeg vakthavende lege om dette. Fikk et kontant, og en anelse irritert svar. Nei, det går ikke. På den ene siden gjelder ikke dette dersom volden har skjedd i ruset tilstand. Og dessuten må han komme hit til legen selv, og han må ville det selv. Og så vil han bli undersøkt av lege og bli vurdert.

Som politiet sier: Nåløyet for tvangsinnleggelse har aldri vært stort, men det har blitt trangere og trangere. Politiet blir selv ofte avvist da de tar med åpenbart akutt syke folk til akuttmottaket. Institusjonsplassene legges ned og mye skal overlates til kommunene – det vil si DPS. Mye kan sikkert sies om DPS, men som rusbehandlere finnes det bedre løsninger, for å uttrykke det forsiktig. Hvor dette skal ende, er det vel ingen som aner. Rusbehandlingen har aldri vært noe å skryte av, men nå går den fra vondt til verre – kan det se ut til. I hvert fall deler av den

Slik som rus og rusproblematikken er et sorgens kapittel, er også rusomsorgen det. Har snakket med andre pårørende. Erfaringene er helt like – uansett hvor i landet man befinner seg. Rusomsorgen er teoretisert og regelstyrt, den er preget av fagre løfter, ressursmangel og handlingslammelse – et kløneri som er til å miste pusten av. Ett eksempel er ettervernet. Det snakkes mye om viktigheten av et godt ettervern, og vi har til og med hørt at helsevesenet har et godt ettervern. For de uinnvidde: Ettervern finnes i realiteten ikke. I hvert fall finnes det ikke i mange kommuner. Punktum!

For de pårørende er omsorgen for og omgangen med den rusavhengige en stor utfordring. Men det aller vanskeligste kan utrolig nok ofte være møtene med helsevesenet. Dette er så frustrerende og så vanskelig, at det i seg selv er til å bukke under av.

Da jeg kom ut fra legevakta i går kveld, registrerte jeg at jeg ikke et sekund hadde vært sint og forbitret på stesønnen. Ikke da han raste, skrek og truet, ikke da han slo, og ikke da jeg etterpå gjorde en opptelling over skadene. Han er syk. Men derimot var jeg rasende på helsevesenet. Jeg banner aldri. Det er ikke mi greie. Det er både unødvendig og en uting. Men mens jeg satt der i bilen og kjente på dette inderlige raseriet, opplevede jeg at jeg ikke kunne bli sint nok. Hva med et ‘fan i helvete’!? Jeg tenkte på det mer hypotetisk enn impulsivt. Det var ikke det at jeg satt der og bannet. Men aldri før har jeg kjent trangen til å utrykke meg på denne måten, og da så høyt og så rasende som jeg bare kunne. Rushelvete setter folk i en unntakstilstand. Og det har åpenbart mange og underlige konsekvenser for de berørte – også besvergelser.

Men så var det slagene. Det er ikke vi pårørende som skal ta imot disse. Herved fordeles de derfor på passende vis:

Fem av dem går til nåværende og tidligere helseministre. De neste fem går til de politiske partiene på Stortinget – de med alle de fagre løftene. Deretter fordeles fem til byråkratene som lager alle de begrensende reglene og de stadig mer håpløse reformene. Og til sist fordels fem av de sviende slagene til alle de lite kreative, regelstyrte og handlingslammede terapeutene som sitter i møter. Vi skal ikke frata dem viljen, men evnen er ofte langt under pari.

Her skal det sies at vi har møtt en og annen dyktig behandler. Det er en befrielse. Det som kjennetegner disse er at det kan virke som at de er noe mer lemfeldige i forhold til å overholde regelverket. Disse tar av og til en og annen snarvei for rusmisbrukeren og for de pårørende. Det må til for virkelig å kunne hjelpe. Takk til disse. Det kan gjøre en stor forskjell.

Da politikere og byråkrater er forskånet fra de knusende slagene – tildelingen er naturligvis metaforisk, og det er slett ikke meningen at de skal måtte lide slik som oss – så blir det altså vi pårørende som stadig må ta imot. Det svir og det gjør vondt. Men vi har lært oss å leve med det etter mange års kontakt med et totalt hjelpeløst helsevesen innenfor rus. De som gjør det best innenfor rusbehandling, er typisk nok enkelte av de private. Antakelig fordi de i noen grad kan følge sine egne regler.

Mesteren selv tok andre sin synd skyld og synd på seg. Det samme følte jeg at jeg gjorde i går – uten sammenligning forøvrig. For Ham ble det som skjedde fryktelig, og det ble fatalt. For meg fikk det ikke slike konsekvenser. Etter å ha vasket vekk blod, fått en midlertidig behandling hos tannlegen og med litt brun sminke på utsatte steder i ansiktet, kunne jeg igjen bevege meg blant folk uten å vekke oppsikt.

Det er også en annen forskjell på Mesteren og meg. Jeg er bare et menneske. Derfor kan jeg tillate meg å være rasende på et system som fungerer så elendig at det går på helsa løs for en i utgangspunktet uskyldig tredjepart.

Gå til innlegget

Grenseløs troféjakt

Publisert nesten 3 år siden - 1664 visninger

Den politiserte «godheten» og selvhevdelsen har åpenbart ingen grenser – og den er kvalmende.

Pave Frans har gjort det utilgivelige. Han har begått en utillatelig forskjellsbehandling på liv og død for de det gjelder – for å markere seg selv og sin egen sak. Altså skruppelløst og ren skjær egoisme. 

Paven har besøkt en interneringsleir for flyktninger og migranter på den greske øya Lesvos. Da han reiste igjen, røvet han med seg 12 av dem. Var det et rent trofétokt han var ute på?De heldig tolv, som vant trekningen, må jo være overlykkelige – i motsetningen til de tusener, hundretusener og millioner som aldri kommer til å trekke det heldige loddet.

Hva godt gjør dette for flyktningesituasjonen? Det vil ikke påvirke eller endre poltikken, det vil ikke gjøre noen forskjell for alle de som lider og som trenger vår oppmerksomhet og hjelp, og da med noe som monner, noe som faktisk vil gjøre en forskjell.

Oppskriften er, som vi alle (eventuelt innerst inne) vet, rimelig enkel; en godt organisert og massiv hjelp i nærområdene. Men dermed er den ikke "god" nok. Den blir kritisert for ikke å være "barmhjertig" eller vel egentlig at den ikke er spektakulær nok. Vi må føle det mer på kroppen liksom. Ellers er det jo meningsløst og nærmest bortkastet. En slik effektiv hjelpeoperasjon – som monner, gir ikke rom for enkeltindividers synlige og grenseløse "godhet" – på Tøyen, Tynset og i Balsfjord.

Selvhevdelse er en egen øvelse i disse tider, og den er bokstavelig talt grenseløs. Aktivister og naivister – nå er også paven en av disse, gjør det de kan, og de skyr åpenbart ingen midler for å vise hvor "selvoppofrende" de er – tydeligvis til enorm glede for dem selv.

De tolv utvalgte er blitt til godhetsgisler som kan vises fram. Det var slik de gjorde i slavetiden, og som vi er alle enige om at var smakløst.

Gå til innlegget

Åpen og utilslørt Folkekirkeoverkjøring

Publisert nesten 3 år siden - 1798 visninger

TENK OM. Tenk om Åpen Folkekirke hadde vært litt mer strategiske, litt smartere og litt mindre euforiske – eller høye på seg selv, som det også heter?

Først kuppet de kirkevalget i fjor. Det var en rimelig lett match i en organisasjon og blant medlemmer som ikke er vant til politisk strid ved valg. ÅF spilte ut krenkelseskortet for alt det det er verd. Folk som sjelden eller aldri setter sin fot i kirken og aldri har stemt ved kirkevalg, kom styrtende til. For hvis noen blir krenket, ja, så ... Slik er det en gang blitt her til lands.

De møtte med et solid flertall av delegatene til årets Kirkemøte og kunne i realiteten gjøre som de ville. Og det gjorde de. Ok, saken om likekjønnet vigsling var for så vidt grei. Det var jo hele poenget. Men når det kom til ledervalget, burde de for sin egen del og for kirkens del trukket pusten og talt til om ikke 666, så i alle fall til 12. For tenk om de i sin (eventuelle) skjulte og godt tildekkede visdom hadde resonert omtrent slik:

«Nå har vi fått det slik vi ville, og vi vil få det slik vi vil i overskuelig framtid. Så, for at folk ikke skal føle seg fullstendig overkjørt, så velger vi professor Harald Hegstad som ny leder i Kirkerådet og ikke vår egen, Kristin Gunleiksrud Raaum, en av stifterne av ÅF. Vi er da tross alt både åpne, inkluderende og rause. Alle skal med. Det er jo det som er hele poenget med ... oss.»

En ting er at likekjønnetvedtaket gir noen titusener av de mest aktive kirkegjengerne en solid ‘slap in the face’, men hvorfor i all verden gi dem et durabelig spark bak i tillegg? Det framstår mildest som unødvendig. Hvorfor ha det så voldsomt travelt, hvorfor ikke tenke seg litt om - i stedet for å handle i en salig og berusende likekjønneteufori?

Bare et tenkt tilfelle, altså.

Gå til innlegget

Hanne Skartveit, Usman Rana og idealmuslimen

Publisert nesten 3 år siden - 872 visninger

Usman Rana har skrevet reflektert om framtidens islam i Norge – om idealmuslimene. VG's Hanne Skartveit applauderer. Er det grunn til optemisme?

Hanne Skartveit skriver: «Norsk lov må gjelde for alle nordmenn. Og religion er en privatsak. Hvis vi er enige om dette, kan islam finne sin naturlige plass i Norge. Da kan vi diskutere om homofili er synd eller ikke, om unge mennesker kan ha sex før ekteskapet, og om kvinner kan kle seg som de vil.»

En vesentlig setningen synes å være «Hvis vi er enige om dette...» Mange applauderer Skartveits applaus. Vi deler alle hennes håp, men det er viktig å understreke at det er nettopp håp hun uttrykker. De to ordene "håp" og "hvis" er som kjent uløselig knyttet til hverandre.

Usman Rana peker i sin nye bok på USA. Mange muslimer i USA tilpasser seg i større grad enn det en stor del av muslimene i Europa åpenbart gjør. Men dette sier antakelig mer om forskjellen mellom USA og Europa enn om troende og kulturelt praktiserende muslimer.

Den viktigste forutsetningen i smeltedigelen USA er tilpasning. Uten at folk tilpasser seg, faller de gjennom og utenfor. Og da har de ingenting. Men tilpasser man seg, får man leve i fred. Diversitet på den ene siden og tilpasning på den annen – spesielt i arbeidslivet. Det er det som er samfunnskontrakten.

I Europa er kontrakten én-veis. Idealet er velferdsordninger og med en altoverskyggende respekt for annerledeshet og for menneskerettigheter – ofte med en ekstremtolkningen av dem. Europeiske politikere synes å være like bokstavtro i fht menneskerettighetene som mange muslimer er i fht Koranen. Slik stilles det få om noen krav til de som vil bo og leve blant oss. Tvert imot. Vi gjør mye for at de økonomisk, sosialt, kulturelt og religiøst i størst mulig grad kan holde på med sitt.

Av slikt blir det utfrysing og innfrysing, patriarkat, undertrykking, arbeidsledighet, parallellesamfunn og annet destruktivt. Alt er finansiert av den arbeidede delene av befolkningen som det også i særlig grad kreves toleranse og tilpasningsdyktighet i fra. Uten dette krenker vi de sist ankomne. De blant oss med sterk tilbøyelighet til moralsk fordømmelse omtaler dem helst som «vår neste». Dette kan også utlegges som «the untouchables». Det kreves at vi stiller opp både på tenkelig, men like ofte på utenkelig vis.

Nei, takke oss til. Heller USA – i så måte. Det er imidlertid noe usikkert om det er slike realiteter Usman Rana har i tankene når han framholder amerikanske muslimers levemåte. Å håpe at mange muslimer tilpasser seg – sånn helt av seg selv, fordi de de begynner å reflektere over deres egne verdier og våre, og finner ut av våre også er gode, framstår som i overkant optimistisk.

Først må vi gjøre noe med vår egen ideologiske, kulturelle og strukturelle tenkning – eller i hvert fall med tilnærmingen. Det er vi som må tilpasse oss – først. Vi må tilpasse oss virkeligheten. Vi må innse at ikke alle respekterer våre verdier, og at mange heller utnytter dem enn ønsker å leve i pakt med dem. Basert på en slik erkjennelse bør vi kanskje heller gjøre som amerikanerne...? Det kan kanskje bli bra  –  både for dem og oss?

Det finnes imidlertid gode og sterke beviser på at Usman Rana og dermed også Hanne Skartveit er inne på noe. Det finnes faktisk håp. De med muslimsk bakgrunn, som lykkes f.eks. i her i Norge, har for en stor del det til felles at de er mer kritiske til sin egen opprinnelseskultur enn til den norske. De verdsetter våre demokratiske, kristne og humanistiske verdier og lever åpenbart mer enn gjerne i pakt med dem. Jeg kjenner flere med muslimsk bakgrunn og opprinnelse som bidrar mer til det norske samfunnet og som om mulig er enda bedre integrert enn en del nordmenn er.

Men å tro på en massekonvertering til modernitet, synes naivt og alt for optimistisk. Det kan nesten framstå som en umulighet – gitt europeiske politikeres misforståtte oppfatning av velferdsstatens forpliktelser, til annerledeshet og deres fundamentalistiske holdning til menneskerettighetene.

VG-kommentaren er ikke en skivebom fra Skartveit, men heller ingen innertier. Hun er inne på noe, men fortjener kun dempet applaus.

Gå til innlegget

Dagen i dag - og alle andre dager

Publisert nesten 3 år siden - 334 visninger

Hører på gamle rocke-hits. Dyktige karer. Nå på 8. mars slo det meg at det er det det som regel er – dyktige karer på gitar. Ja, og det gjelder, som vi vet, også innen de fleste andre kunstarter.

Og så er det slik at det (for det aller meste) er dyktige karer som bygge byer, veier, bruer, tuneller, jernbaner, skip, flyplasser, demninger, kraftverk, biler, tog og fly og andre maskiner – og som kjører dem.

Videre er de rasende flinke som hjerne- og hjertekirurger og til å bryte nytt land og å drive jordbruk, fiske og fangst. Og så har de oppdaget og lagt under seg kloden og reist til månen.

Selv om det også kan sies mye imponerende om kvinner, synes jeg det er betimelig her å slå et slag for menn.

Dette er derfor en hilsen til alle gutter som blir opplært til at de i utgangspunktet er født som egoister med et avstumpet følelsesliv og som potensielle volds- og voldtektsmenn og at de må regne med at f.eks. skoledropouts blir registret med et skuldertrekk, mens jentene blir heiet fram og gjerne også kvotert inn, ikke for det de presterer, men fordi de er, ja, nettopp jenter.

Et skrått blikk på – og gjerne også en gratulasjon på 8. mars.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82137 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44609 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35526 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28862 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22861 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22488 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21970 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3018 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 354 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 36 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 386 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 792 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 757 visninger
Les flere