Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Time out for biskopene

Publisert over 2 år siden

Refserne på bedehusene på femti- og sekstitallet, de selvoppnevnte rettferdige som talte strengt til de ydmykt lyttende, ser ut til å ha fått sine etterfølgere i biskopene.

Lekpredikantene fra den gang var ofte uskolerte, men hadde et talent som talere. Og dermed hadde de makt over folk. En del av dem forstod ikke hvilken skade de gjorde på sarte sjeler og heller ikke at de også ofte gjorde skade på kristendommens troverdighet. De skapte og dyrket et «dem-og-oss»-bilde.

Med økt utdanningsnivå og syttitallets oppgjør med autoriteter, da greia var å tenke sjæl, ble det etter hvert stadig flere av «dem» og det ble færre av «oss» (i hvert fall etter at Jesus-vekkelsen ebbet ut). Predikantenes skarpe fordømmelse av de der ute, de som levende i synd, og oss frelste her inne, materialiserte seg i et større og skarpere skille mellom troende og ikke-troende og mellom troen og mostand mot troen. De ikke-troende vant – naturligvis. I dag «ruler» de.

Kirkeledelsen er i ferd med å gå i lekmannsfella fra den gang. De insiterer på en selektiv inkludering, men støter fra seg og nekter å inkludere helt vanlig folk, det store flertallet blant oss.

Kirken har to sider. Den sterke kirketradisjonen og -kulturen er rotfestete blant folk. Ukrutt forgår ikke så lett. I år var det derfor flere på julegudstjenesten i Vardal kirke enn på lenge. Det var fullt av folk som søker til kirken denne ene gangen i året – og i barnedåper og begravelser. Det har med tradisjon å gjøre, men må ha litt med tro å gjøre også. Det er lite sannsynlig at deler av menigheten avviser troen helt. For ellers ville de ikke gått i kirken – heller ikke på juleaften. For øvrig, så er dette et svimlende potensial for kirken – når den kjenner sin besøkelsestid.

Den andre siden ved kirken er den nye herlighetsteologien, den om det krenkelsesfrie felles multiplum. Skjønt felles multiplum …? Og så er det pekefingeren. Det er langt fra forrige generasjons refsere til dagens klerikale moralister. Men det de har til felles er det selektive, det om «dem» og «oss», og den uvettige forkynnelsen som irriterer – ikke så mye makthaverne, som dagens refselser er rettet mot – de bryr seg antakelig ikke i særlig grad, men den store hopen av helt vanlige folk – og som til nå gjerne har gått i kirken på julaften.

Biskoper og andre kristne ledere skal naturligvis både utfordre og kritisere – når de mener dette er nødvendig, når det dreier seg om moral, etikk og kristne dyder – og da naturligvis selv om det irriterer. Men hvorfor så selektive  og dermed og paradoksalt nok – så stereotype?

---------

Ute i verden bygger det seg opp til ny atomvåpenopprustning mellom stormaktene. Kunnskap og teknologi om atomvåpen kan ha kommet avveie og vil slik snart kunne være anvendelig for terrorister. Potensialet for cyberkrigføring øker. Med et tastetrykk kan hele lands elektroniske systemer slås ut og lamme all vital kommunikasjon og infrastruktur. Verdens reserver av fosfat vil nå toppen omkring 2030. Fosfat er en avgjørende bestanddel i kunstgjødsel som er en betingelse for å opprettholde og helst øke den store produksjonen av mat i verden. – Hver for seg vil disse truslene kunne ta millioner av liv, i noen tilfeller milliarder – og vil på alle måter kunne gjøre enrom skade.

 

Og så, alle konflikters mor; befolkningsveksten og overbefolkning. Dette tapper jorden for ressurser. Vann, matressurser, mineraler og energi er livsviktig, men tømmes i et høyt og i et akselererende tempo. Når vi til slutt går tom for vitale ressurser, vil svært mange av oss dø. Så, slik sett, vil det løse seg – på et vis. Kloden vil regulere seg selv. Andre konsekvenser er trengsel, sykdom, fattigdom, utbytting, undertrykkelse, ufred, krig og folkevandringer – og dermed forflytning og spredning av konflikter. Klimaendringer er ved siden av den industrialiserte verdens høye forbruk av energi også en følge av overbefolkning og et stadig økt behov for mer energi.

 

Det er dessverre ikke usannsynlig at én eller flere av de nevnte katastrofene kan inntreffe før vi har nådd det mye omtalte to-graders-målet, med mindre vi har flaks, … eller at noen eller mange bryr seg og tar til motmæle – i fht det aller mest presserende. Her ville vi heiet på f.eks. biskoper og andre. Det ville gitt mening.

 

Men av en eller annen grunn har ingen sak de senere årene fått mer oppmerksomhet enn klimaspørsmålet. Dette mens verden risikerer å forgå av andre og mer presserende årsaker.

 

Gjennom sitt engasjement – spesielt i de to utvalgte temaene; klima og flytningenes situasjon i Norge, viser kirkeledelsen og biskopene at de lar seg distrahere – eller lede ut i fristelse som det kanskje også heter. Ettersom de finner det riktig å engasjere seg spesielt i disse to sakene, må det være snakk om en «helliggjørelse», at akkurat disse to sakene er mer bibelstridige og kristenetiske problematiske enn andre og det de fleste ville oppfatte som langt verre ting. Det er en uendelig rekke av «ukristeligheter» å gripe fatt i. Når biskopene sorterer bort alt det andre og konsentrere seg om disse to, stusser folk – og ikke bare statsministeren.

 

Biskopen lar seg påvirke av at noen synes synd på folk som har lurt seg inn i landet, som har løyet og som rettmessig er utvist. Disse blir naturligvis behandlet som andre som begår ulovligheter her til lands. Også da handler politiet resolutt, «braser» inn i private hjem og henter ut de mistenkte. Tilbake sitter et stort antall sjokkerte barn og andre pårørende med skammen, stigmatiseringen og savnet. Dette er vanlige norske unger. Kan ikke huske at det vært kampanjer eller følelsesladde aksjoner for disse – heller ikke fra biskopene.

 

Biskopene krever «juleamnesti» for fusentastene. De mener at de som har løyet og bedratt og er utvist, bør slippe å bli sendt hjem i jula!? Få av dem feirer for øvrig jul. Hva i all verden skulle dette tjene til? Det framstår som er totalt forfeilet og også naivt utspill i en samfunnsdebatt som ofte er preget av føleri og irrasjonalitet. De elleve klerikale svir av noe av sin troverdighetskapital. Utspill i utide er å rope ulv titt og ofte. Til slutt er det ingen som lytter, selv når ulveflokken lusker i buskene.

 

Biskopene har angivelig fått rapporter fra lokalsamfunn der folk synes synd på migranter som blir sendt ut – også midt på natten. Trøste og bære. Her kan det høres ut som at biskopene sitter på hemmelig og sjokkerende informasjon. Men slik er det jo ikke. Vi blir alle løpende informert om situasjonen. Aktivister, støttegrupper og oppøste «nabokjerringer», som bryr seg om folk, holder en høy profil og lar ikke en eneste mulighet gå fra seg. Pressen formilder «dramaet».

 

Mens seksti millioner flyktninger sliter med sitt, pusler biskopene med sitt. Kirkelederne velger å konsentrerer seg om noen av de ressurssterk som har greid å krysse halvannet kontinent på veg til Norge og som lyver og bedrar i håp om å få del i våre mangeårige opparbeidende velferdsgoder. I en slik situasjon finner altså biskopene grunn til å kritisere regjeringen og norske myndigheter. Hva med å kritisere de som begår ulovligheter, som legger beslag på våre ressurser, som vi heller kunne brukt på andre, og som slik tråkker på sine fortvilte søstre og brødre som lever i total håpløshet og uverdighet?

 

Få land gir så mye – ikke bare relativt, men totalt sett til de syriske flyktningene som Norge. Norge er også det landet i verden som både i fht pro capita og i fht nasjonalbudsjettet gir aller mest til verdens nødstedte, og som gjør alt det kan for å etterleve alle tenkelig og utenkelige internasjonale avtaler og konvensjoner i behandlingen av flyktninger og andre minoriteter her til lands. Med andre ord et mønsterbruk – uten at vi skal slå oss på brystet av den grunn. Men i en slik kontekst er det ikke det minste rart at statsministeren – i likhet med de fleste av oss andre – rister på hodet over biskopenes totalt misforståtte engasjement.

 

Mens altså landets biskoper konsentrerer seg om et par mediefokuserte saker, som er i skuddet, og som det i selektive kretser tar seg pent å snakke om, fylles Vardal kirke til julegudstjeneste. Men det er ikke på grunn av biskopene.

 

Ettersom julegudstjenestemenigheten antakelig utgjør et tverrsnitt av folket, er et flertall av dem enig i stortingets asylforlik og dermed også i regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk – og med Listhaug (fri og bevare…). Videre er de ikke nødvendigvis uenige i klimaproblematikken og –truslene, men er kritiske til det politiske spillet og det de oppfatter som symbolpolitikk som lempes over på oss alle her ute.

 

Mens biskopene innunder jul bedrev naiv aktivisme innenfor et vanskelig politikkområdet, holdt presten i Vardal en flott og relevant julepreken om «Å kommå hemmat tel jul». Han nevnte både Vazelina og Chris Rea, men mest snakket han om Bibelens budskap og om barnet i krybben i en stall i Betlehem og om hvilken betydning dette har hatt og har for hver og en av oss, for menneskene og for verden – og om håp og liv. Enkelt og greit. Respektfullt og pedagogisk – og forøvrig helt i tråd med kirkens oppdrag.

 

Neste år blir Vardal kirke om mulig enda fullere på juleaften – og kanskje noen lar seg inspirere til å slenge innom en og annen søndag ellers i året også? Men det forutsetter naturligvis at folk ikke har latt seg affisere av biskopenes stadige merkelige utspill.

 

Chris Rea’s «Driving home for Christmas» står høyt i kurs hos undertegnede, men overgås nok likevel av «Nordnorsk Julesalme». Den burde vi alle – også biskopene lytte nøye til. Den handler om hverdagslivet og -slitet og om et enkelt og folkelig, men respektfullt forhold til den Allmektige.

 

«Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa, vi som du».

-------------

«Guds fred over dyran på båsen – og ei frossen og karrig jord.

Du ser oss i mørketidslandet, du signe med evige ord».

 

Dette er kjernen i troen og om forholdet mellom mennesker og Gud, uttrykt på nordnorsk vis, Det viser en jordnær symbiose mellom hverdagsslitet og troen, mellom det virkelige livet og det himmelske som vi alle forstår og har bruk for. Det er dette som er kirken oppgave, det å fundere sammen med oss og kanskje også rettledes oss – både på Yttersida langt oppe i nord og her i Vardal på tjukkeste Innlandet. – Stillingen 1-0 til Trygve Hoff og presten i Vardal. Hvis ikke biskopene tar en time out og legger om «taktikken», vil de ende i den absolutte irrelevans og vil tape kampen.

Gå til innlegget

Kirkens avmakt

Publisert over 2 år siden

Dermed har Den norske kirkes miljøengasjement fått sin første store sier, skriver Vårt Land. Trøste og bære, sukker andre.

Statoil trekker seg ut av oljesandprosjektet i Canada. I en lederartikkel 16. desember har avisen en gledesstrålende hyllest til Den norske kirkes miljøengasjement. Vårt Land smiler hengivent, lukker øyene, strekker armene mot himmelen og roper et høyt og inderlig «Halleluja!». VL skriver riktignok at kirkens store seier selvsagt også må deles med miljøbevegelsen i hele sin bredde.

I «hele sin bredde» er her viktig. Miljøbevegelsen i hele sin bredde har påvirkningsmakt i miljøsaker. De rår over betydelige økonomisk og strategiske ressurser. Og som myndighetenes dårlige samvittighet, blir de tilgodesett med milde gaver – fra nettopp myndighetene.

Miljøbevegelsen initierer forskningsprosjekter eller kan støtte seg på eksisterende forskning, og får oppbakking og anerkjennelse fra forskere og forskingsmiljøer. De har alltid støtte fra deler av det politiske miljøet og fra politiske partier, spesielt på venstresiden. Og ikke minst har de media på sin side. «Miljøorganisasjonene sier at …» eller «Miljøorganisasjonene demonstrere mot …» er nærmest daglige temaer og ikke sjelden hovedoppslag i de fleste medier og nyhetssendinger.

Kirkens rolle og gjennomslagskraft derimot er i så måte i disse sakene høyst beskjeden. En langt mer kraftfull part i f.eks. oljesandsaken enn kirken er antakelig verdens urbefolkning sitt engasjement. Her i Norge respektert ved Sametinget.

En litt mer edruelig, noe mindre euforisk og ikke minst, mer relevant oppsummering av utviklingen i oljesandsaken, ville derfor vært om VL hadde skrevet: «Dermed har miljøbevegelsen og verdens urbefolkning fått en stor sier. Protestene mot Statoils involvering i oljesand har også støtte fra Den norske kirke».

Det er vanligvis to grunner til at de store selskapene endrer adferd i slike spørsmål:

Myndighetspåbud eller -forbud. I vestlige demokratier retter selskapene seg etter offentlige påbud og forbud. I de tilfellene der enkelte forsøker å unndra seg, vil pressen følge opp og ofte avsløre ulovligheter. Dette kan være ødeleggende for omdømmet og i neste omgang kan det påvrike kunndeadferden og er i så måte disiplinerende.

Markedsforhold. Konkurranse, råstofftilgang, markedsbehov, kundeadferd, omdømme – herunder forholdet til etiske spørsmål som kan innvirke på kundeadferden – og finansielle og økonomiske forhold.

Når Statoil i sin pressemelding, etter beslutning om å trekke seg ut av oljesand, begrunner dette med «porteføljeoptimalisering», så betyr det at man av økonomiske strategiske grunner har valgt å konsentrere seg om andre, mer lønnsomme og eventuelt færre prosjektområder. Det er antakelig liten grunn til å tro at miljøprotester, noe oljeselskaper er vant til, har hatt en avgjørende betydning – nettopp fordi det ikke har ført til endret kundeadferd. Salget går uansett strykende, men for tiden til lave priser.

---------

En vesentlig strategi for Miljøorganisasjonene er derfor å forsøke å endre kundeadferd – noe som sjelden lykkes. Miljøorganisasjonen har, kan det se ut til, brukt opp denne delen av sin kapital ved å rope ulv i tide, men enda oftere i utide. Ingen sak for stor, ingen for liten. Dommedagsvarslene kommer jevnlig. Et flertall av oss trekker etter hvert på skuldrene. Ikke fordi vi ikke bryr oss om miljø og klima, men fordi vi ikke greier å forholde oss til all den varslede elendigheten.

Men anstrengelsene er likevel ikke fånyttes. Det andre satsningsområdet er rettet mot myndighetene. For enkelte politikere blir det aldri nok av ulverop og varslede armageddoner. En del av dem lytter intenst og reagerer instinktivt. «Her må vi vedta (enda et) forbud, og ikke minst vil vi bevilge mer penger til dette viktige arbeidet». Bærekraft er et viktig prinsipp, spesielt i miljø- og klimasaken. Ulveropene er således en bevisst strategi for å opprettholde bærekraften – organisasjonenes økonomiske bærekraft.

--------

Men hva så med kirken? I dette globale vepsebolet, i denne massive alliansen mellom miljøorganisasjoner, underpriviligerte grupper som gis en tydelig og klar stemme, forskningmiljøer, store deler av det politiske miljøet – og en aktiv og lydhør presse, skal det mye til å hevde seg. Om også kirken hiver seg på, gjør det liten eller ingen forskjell. Dette fordi kirkens identitet er knyttet til andre oppgaver, og dermed i noen saker blir oppfattete som et vedheng som ytrer seg programmessig om krig og fred og sånn.

Kirken er et gammelt hus. Og det er fordi den er et gammelt hus, med alt det som dette i denne sammenhengen innebærer, at den er en kirke. Dette er dens styrke. Når krefter innenfor kirken kjemper målrettet og strategisk for å endre kirkens teologi på flere viktige saksfelt, river de ned det gamle huset. De ender med å skape noe nytt og identitetsløst. Forskjellen mellom kirken og HEF er i en del saker marginal, og blir stadig mer marginal. De politisk vedtattet «universelle» menneskerettighetene synes å være den hellige gral og det førende.

 

Fra et konseptuelt- og «markedsstrategisk» synspunkt er dette i sin natur feilslått. Det andre aktører har eierskap til og er gode på fra før, er det som regel fåfengt å begi seg inn på. I utgangspunktet vil dette ofte være en tapt sak. Miljøsaken ivaretas av miljøorganisasjonene. Her kan det også legges til et «punktum».

Jo, men, sier mann. Det er ikke det dette dreier seg om. Det handler ikke om å være oppdatert og tidsriktig i vårt engasjement, men å følge Bibelen og vår egen samvittighet. Det handler om å følge i Mesterens fotspor.

Ok? Men er dette sant? Er det det dette det handler om – egentlig?

Det er mye å forholde seg til i Bibelen, og det er åpenbart rom for tolkninger. Én oppsummering er naturligvis De ti bud, mens Den katolske kirkes sju dødssynder er en annen samling av Bibelens lære og moral. Disse tar dessuten også utgangspunkt i NT – altså i hele Bibelen. Hvis vi som lutheranere velger å ikke forholde oss til dødssynder som begrep, men til disse som en oppsummering av morallære, så gir hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap mening – også for oss.

Klimasaken kommer antakelig under begrepene grådighet, fråtseri og hovmod. Problemet er at det meste vi gjør, hele vår tilværelse rammes av en eller flere av disse sju begrepene. Hva skal vi velge? Hvor radikalt skal vi gå til verks?

Foruten generelle uttalelser og kommentarer til den rådende klimapolitikken, er kirkens mest tydelige og konkrete engasjement på dette feltet i fht oljeutvinning – oljesand i Canada og motstand mot utvinning utenfor Lofoten. Altså mainstream, noen av de mest medieomtale sakene, saker som er i vinden og som det slik sett kan være ufarlig å engasjere seg i – for det gjør jo alle andre. Men da blir det rævdilting, vil noen innvende. Dette kan også lett rammes av den siste av de sju dødssyndene – den om latskap.

Når Kirkemøtet fattet vedtaket om homofil vigsel, var tiden moden. Tidsånden, som for så vidt kan fremstå som den åttende dødssynden, hadde talt. Den ruler. Den kan flytte fjell. Den er blitt enkelhetens og lettvinthetens evangelium som kan endre hevdvunnen og etablert teologi. Derfor kan det å bli styrt av tidsånden også være å gi etter for den den sjuende dødssynden – i samme slengen.

Kirkens dilemma er at den selv må sette grenser for hvor radikalt og hvor bokstavtro den skal være, eller hvor drastisk den skal gå til verks. Dersom den mener at vern om Skaperverket i en radikal form er riktig teologi, må hele den morderne livsformen straks forbys. Hvorfor være selektiv, hvorfor være slapp og unnfallende og å sette en grense ved Lofoten og ved generelle politisk kompromisstiltak? Eller hvorfor bare vedta homofil vigsel og ikke for alle andre samlivsformer? Er ikke det strengt tatt menneskefiendtlig? Teologien kan alltids tilpasses.

I lørdagens VL, kan vi lese at det har pågått et prosjekt(!?) i ni år for å endre kirkens teleologi når det gjelder klima. Prosjektet har til og med en egen prosjektleder, kan vi lese.

Klima- og miljøkampen berører på den ene siden noe viktig, men det er også politikk og ideologi. Når kirken engasjerer seg, er det vanskelig å skjelne på et idealistisk åndelig og bibelsk motivert engasjement og et politisk og ideologisk. Dette framstår mildt som sagt diffust når også noen av biskopene – som biskoper tilkjennegir meninger om skattepolitikken og om andre typiske politikkområder, og når de gir uttrykk for at den ene siden i norsk politikk passer bedre med bibelske verdier enn den andre.

Kirken gjør seg best når den er et åndelig origo i folks liv, en hyrde i åndelige spørsmål om velsignelse, tilgivelse, nåde – og om troen, håpet og kjærligheten, og når den ivaretar folk sitt behov for det åndelige og religiøse felleskapet.

Og så er det kirkens oppgave å være moralsk rettleder. Den skal gjennom sitt eksempel peke på moralske verdier og stå opp mot urett, men må styre klar av, og den må være påpasselig med å ikke bli identifisert med politiske og idoslogiske retninger – i det alminnelige. Dette er kirkens Rubicon.

Kirken er gammelt hus. Og bare slik vil den ha en mening og en funksjon også i den nye tid, slik at den kan leve godt med tidsånden, men ikke la seg styre av den.

 

Gå til innlegget

Look to Trondheim! Kommune-Norges nye Gosen

Publisert over 2 år siden

Trondheim kommune har skaffet seg sin egen utenrikspolitikk.

 Oppgaven kan vise seg å bli stor og krevende – kanskje til og med for stor, selv for de Nordenfjeldske rene og rank.

Kommunen har besluttet å boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Samtidig oppfordrer bystyret alle innbyggerne i Trondheim til å gjøre det samme.

Det skjer daglig hundrevis av brudd på folkeretten. Mange av dem er vedvarende.

Russland har langt flere krenkelser og overgrep mot folkegrupper og områder enn på Krim å svare for. Kina har i tillegg til okkupasjonen av Tibet en massiv undertrykkelse av uigurene på samvittigheten – hvis de har samvittighet? Marokko okkuperer folkerettsstridig Vest-Sahara, Tyrkia undertrykker kurderne, Myanmar undertrykker den muslimske minoriteten og hundretusener av kristne er de siste tiårene enten drept eller fordrevet fra muslimske land – osv.

Listen er lang og lengre enn lang – eventuelt som et vondt år. Det er imidlertid er paradoks at av alle de nevnte er antakelig palestinerne de som har flest rettigheter og som relativt sett blir behandlet mest anstendig. Som sagt, relativt sett.

Trondheim kommune har gjort en fantastisk jobb de senere årene. Det finnes trolig ikke en eneste rusmisbruker eller ensom eldre som ikke får førsteklasses oppfølging, eller skoler som trenger vedlikehold og sykehjem som sliter. Kort sagt, det finnes ikke flere uløste oppgaver for offentlig sektor i byen. Selv det å sysle med planlegging for framtiden trenger de ikke lenger å bruke tid på. Med andre ord; alt er såre vel.

Politikerne i Trondheim kjeder seg. The mission is accomplished. Så, hva gjør man da? Noe må man da kunne finne på?

Yezz!! Eureka!!! ropes det. Man gjør som bispekollegiet, en del frivillige organisasjoner, ganske mange nyhetsredaksjoner, og andre som også kjeder seg, og sier det eneste forløsende: Palestina! Der har vi det!

Det finnes knapt noe annet som gir tilværelsen mer mening enn nettopp Palestina. Hva skulle man gjort uten? Bygge ut rusomsorgen, eller et nytt eldresenter på Bakklandet, liksom?

 

 

Gå til innlegget

Steng og legg ned!

Publisert over 2 år siden

Etter å ha hatt nærkontakt med alkoholhelvete, trodde jeg aldri at jeg skulle argumenter mot ytterligere restriksjoner på alkoholsalg.

Mor stod i døra og tok imot oss da vi kom fra skolen. Hun smilte mildt og sa at vi skulle bli med henne inn på kjøkkenet. Vi skjønte med en gang hvorfor. Vi hadde opplevd det flere ganger før. Far, som arbeidet i Blå Kors, hadde besøk. Rett som det var kom det slitne og forkomne mennesker som trengte hjelp. Av og til hørte vi gråt fra stua. En voksen manns gråt. Slikt satte spor i et ungt guttesinn.

I lørdagens leder i Vårt Land reises det kritikk mot taxfree-ordningen på OSL og mot at regjeringen ikke velger å legge ned virksomheten – og om ikke annet lar Vinmonopolet overta som operatør.

Ja, steng dritten! Få det vekk! Eller …?

Selv smakte jeg ikke alkohol som ungdom. Fra jeg var 23 valgte jeg litt annerledes og har vært måteholden siden. Dermed er jeg i den overveldende store gruppen her til lands som har respekt for alkohol, men som også kan nyte det og ha glede av det – av og til. De fleste av oss synes den strenge alkoholpolitikken her til lands er av det gode.

Korsfest! Korsfest! ropte mobben i sin tid. Forby! Forby! roper politikerne når de skal vise handlekraft. Akkurat som korsfestelsen den gang fikk et annet utfall enn det mobben hadde forstilt seg, viser det seg ikke sjelden at politikerens straffetokter mot befolkningen kan ha tvilsom effekt. Men uansett. Man viser om ikke annet at man tar saken på alvor – og gjør noe med det. Så får heller resultatet bli som det blir. Matmetaforen for dette er, som vi alle vet, skuebrød.

Vårt Land referer til et utvalg som konkluderer med at «taxfreeordningen (på flyplassene) bidrar til økt alkoholkonsum her i landet, noe som bidrar til flere dødsfall, helseskader og sosiale problemer»

Gjør den det? Hvordan kan de vite det? Vet de hva alkoholkonsumet hadde vært uten taxfreeordningen. Kanskje folk hadde konsumert akkurat like mye, men altså brukt mer penger på det? Det er svært sannsynlig at for de aller fleste som handler alkohol på f.eks. Gardermoen ikke legger opp til noen ekstra runder med fest og fanteri, men er glade for å spare noen kroner på alkohol som de ellers hedde kjøpt på Vinmonopolet. Og så er det nok en del som kjøper et par flakse årgangsvin i stedet for de to langt yngre på Polet, eller en sjelden cognac som ellers ville vært en skarve ‘Eau de vie’. Men altså volumet endrer seg ikke.

Det er i hovedsak tre grupper alkoholkonsumenter. Den store hopen som koser seg innimellom – og som ikke endrer konsumet – med eller uten taxfree. Den andre gruppen er de noe mer «målbevisste», og så kommer de slitne misbrukerne. Den først gruppen, den overveldede majoriteten synes tilbudet på Gardermoen er hyggelig, den andre gruppen – som er langt færre, takker og bukker og bunkrer, mens den sistnevnte gruppen ikke er ‘frequent travelers’. De flyr ikke.

Og dermed kan vi konsentrere oss om ‘mellomgruppen’. Med nedlagt taxfree, kjøper de kvoten når de er i utlandet og kommer hjem med det samme som de ellers hadde kjøp ved ankomst. Slik blir det ingen inntekter til staten, men like mye til fest og moro. Tidligere bidro de til å holde liv i flyplassen i Svolvær, mens nå er det Palma de Mallorca Airport som får gleden av avgiftene. Det er også denne gruppen som kan velge å handle på en parkeringsplass en mørk kveld, eller som mer enn gjerne tar seg en 15-20 mils til Strømstad eller Charlottenberg og laster opp der. Tack så mycke! sier Løfven og smiler.

Min sterke og klink edrue antakelse er at taxfreeordningen i svært liten grad – hvis overhodet bidrar til økt alkoholkonsum, flere dødsfall, helseskader og sosiale problemer. Årsakene og kildene (bokstavelig talt) finnes helt andre steder.

Og så kommer kanskje overraskelsen for de som måtte lese dette. Jeg bryr meg ikke, ikke det døyt. Som sagt, steng gjerne hele greie – for min del. I couldn’t care less.

Mitt anliggende er politikernes meningsløse puslerier, den evinnelige trangen til å øke avgifter, stenge, forby, innskrenke og gjøre livet vanskeligere for folk. Antakelig finnes det et eller annet sted i det politiske miljøet, kanskje i en bortgjemt krok på Stortinget ei korktavle der det henger en ‘plagekalender’ med avkrysningsrubrikker. Der i kosekroken møtes de, sjekker status eller krysser triumferende av. En som ligger dårlig an, får skjeve smil og det tiskes og hviskes. «Nå? Hvor mange innskrenkinger og begrensinger har du fått til da? Bare tre!? Jøss! Ha-ha!»

Nå ligger det an til at vi skal betale 15 øre mer for bensin og 35 øre mer for diesel. Overskriften er «Klima». Som med alkohol har klima den effekten på politikerne at de kan vandre rallende rundt som fulle sjøfolk og hive på noen avgifter her og noen begrensinger der – og komme unna med det. Det er slikt som gir kryss i rubrikken og klapp på skuldra – i det politiske miljøet riktignok.

For ordens skyld. Jeg er for klimatiltak og for tiltak mot alkohol – som er hensiktsmessige, fornuftige og som virker. Men som med (eller uten) taxfreeordningen, ville det vært et under om avgiftsøkningen på drivstoff har annen effekt enn at folk irriterer seg – enda mer. Ettersom Grünerløkka-trikken stopper der, må resten av oss velge bil – okke som. Men noen kan glede seg, de i kosekroken. Den nye avkryssingen på korktavla skjer med høytid og andakt. Hurra!

Mord er forbudt, og dessuten er det forferdelige greier. Gledesdrap, derimot, finnes det ingen lov imot, og gjerningsmennene- og kvinnene går fri. De blir til og med gjenvalgt. Til sjuende og sist får vi skylde oss sjøl.

Gå til innlegget

På limpinnen

Publisert over 2 år siden

Vårt lands tidligere sjefredaktør, Helge Simonnes, har skrevet bok. Han er opptatt av de som går på limpinnen.

Som en del av oppkjøringen til boklanseringen publiserte han 22/09 en kronikk i Aftenposten. (Her yter for øvrig også herværende skribent sitt bidrag til forhåndsomtalen).

Simonnes er kritisk til det han kaller «usunn åndelighet». Vi er mange som deler denne bekymringen. Det er mye galskap – også i enkelte kristne miljøer. Som han skriver: «Det er da følelsene (…) løper løpsk og fiendebildene utvikles». Som eksempler nevner Simonnes bl.a. holdninger som at «Gud er på parti med israelere, men ikke med palestinere». De fleste av oss er antakelig enige om at en slik selektiv tulle-Gud tror vi ikke noe på. Det grunnleggende er at Gud har omsorg for alle mennesker, alle hans skapninger har like stor verdi.

Simonnes skriver om et viktig tema, spesielt i lys av de siste månedenes oppmerksomhet om usunne kristne karismatiske miljøer. Her er det antakelig nok stoff til å fylle flere bøker. Likevel er den tidligere redaktøren blitt fristet – antakelig over evne. Og dermed skilles våre veier – altså Simonnes sine og mine.

I stedet for å konsentrere seg om utskeielsene og de farlige tendensene i disse miljøene, skriver han i kronikken mest om at «en del troende kristne kjøper retorikken til Listhaug og Storhaug». Ikke bare at de «troende så lettvint går på limpinnen», men at de også mangler evne til kritisk analyse. Kombinasjonen av de nevnte damene og ukritiske og dømmende kristne – som altså ikke aner hva de holder på med, skaper større avstand til muslimer, skaper et skille mellom «dem» og «oss» og svekker religionen sitt alminnelige omdømme. Det er ikke småtteri hva de to slue fristerinnene og en flokk med refleksjonsløse kristne kan stelle i stand.

Derfor er Simonnes i kronikken om sin kommende bok, som egentlig handler om at Gud er for de mange, bekymret for Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug sin negative påvirkning på i utgangspunktet sakesløse, men enfoldige kristne sjeler og hele forsamlinger. Og, overraskende nok minner han oss enda en gang om damens korssmykke. Her gjøres det for ordens skyld oppmerksom på, noe som for oss andre er innlysende, at korssmykker er det mest vanlig og mest brukte smykket her til lands og har vært det i generasjoner – og at Simonnes i mange år var redaktør for en kristen dagsavis. Skulle derfor tro at han verdsetter denne tilstanden.

Så når Listhaugs korssmykket nok en gang nevnes, må det være fordi Simonnes mener at, når Listhaug bærere det, så er det ikke slik som når alle andre bærer det, men noe mer og noe annet. Skal vi driste oss til å anta at Simonnes mener at Listhaug bruker det like mye av taktiske og politiske grunner? For hvorfor skulle det ellers i det hele tatt være et tema? Utlagt betyr det at Simonnes antyder at Listhaug er en hykler når hun som troende kristen politiker bærer korssmykket etter sin bestemor.

I følge Simonnes har Listhaug, etter at hun ble minister for innvandring, «hyppig besøkt kristne forsamlinger». Ja? Er det ikke det politikere gjør, besøker forsamlinger der folk er interessert i høre på dem? Krf’s ledelse har siden tidenes morgen hyppig besøkt kristne forsamlinger – og også på en fellesutflukt med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Så hvorfor kan ikke Sylvi Listhaug? Hvem som er jøde og hvem som er greker i denne lignelsen – eller ligningen, vet jeg ikke. Men i Guds øyne er det antakelig ikke forskjell på dem. For som Simonnes skriver: Gud er for de mange. Eller mener Simonnes at når Listhaug eller Frp besøker kristne forsamlinger, så har det en politisk hensikt, og at når KrF gjør det, så har det ikke en slik hensikt?

Simonnes gjør sitt ytterste for å stigmatisere kristne som også er innvandringskritiske.  «For noen kristne miljøer er det smigrende å få besøk av en statsråd». Her går det an å bryte ut i et «Herregud!», men det gjør vi jo ikke. Noen kristne miljøer … !? Hva mener Simonnes med dette? Hvilke kristne miljøer ville ikke bli smigret over å få besøk av en statsråd? Eller hvilke lag, forening, klubb, bedrift, sykehjem, vegstasjon eller hva det måtte være, ville ikke bli smigret og vise betydelig interesse for et ministerbesøk?

Oppsummert om Listhaug og Frp – og om Hege Storhaug – så mener Simonnes at de skaper frykt, spiller på frykt og pisker opp stemningen blant enkle og emosjonelle kristne sjeler i Norge, og som ukritisk responderer med fordømmelse av og fiendskap mot islam.

Simonnes, som altså mener at mange kristne ikke evner å analysere kritisk nok, står her selv for en særlig grunn analyse. Han representerer typisk den innvandringsliberale siden som kritiserer alle de som er kritiske til innvandringspolitikken. Dette framstilles som om det har med menneskesyn og moral å gjøre. Det må være derfor Simonnes forfekter at når kristne er kritiske til den rådene poltikken, så begår de underforstått helligbrøde. Eller, vet han bedre? Ja, det gjør han sikkert. I så fall er det en ufin hersketeknikk.

I et integreringsperspektiv er det mennesker fra Midtøsten og Afrika som scorer lavest. Felles for de fleste av disse er at de kommer fra en den muslimske kulturen. Denne kulturen er som alle annen kultur preget av mange impulser og faktorer, men det viktigste er antakelig religionen. Et lite apropos her kan være de to nabolandene, Somalia og Eritrea, som har mange felles trekk, men har hver sin religiøse forankring. Somalia er islamsk og Eritrea er overveiende kristent. Integreringsmessig gjør eritreerne det relativt bra, mens somalierne gjør det dårlig – dog uten at vi skal trekke vidtrekkende konklusjoner av dette.

Å bedrive teologisk diskusjon – med ståsted i hver sin religion, er naturligvis fåfengt. Men for å sitere én av dem: På fruktene skal treet kjennes. Den muslimske kulturen er svært forskjellig fra vår, så forskjellig at det kan synes vanskelig for svært mange av dem å bli integrert – selv i et multikulturelt samfunn, noe som medfører store ekstra belastninger og omkostninger for det nye vertslandet.

Dette er en sunn og riktig bekymring. Vi er opptatt av samfunnet vårt, har respekt for det som er bygget opp og ønsker å overlate det til våre etterkommere i enda bedre skikk og stand. Dette er også vår plikt. Det uforståelige er motstanden mot å snakket åpent og fordomsfritt om dette og å adressere utfordringene.

Simonnes gjør som alle sine likesinnede. Han marginaliserer og føyser bort særtrekkene ved den muslimske kulturen. Han mener at vi behandler muslimer urettferdig «når vi stigmatiserer en hel gruppe av troende ut fra det som noen ytterliggående gjør».

Tjue prosent, det vil si 300 millioner muslimer mener at den strengeste formen for Sharia skal gjelde. De støtter IS. Mer enn halvparten, altså om lag 600 millioner muslimer støtter deler av Sharia. Dette er bl.a. holdninger til kvinner, homofile og vantroe – og foreskrevne straffer mot disse – som bryter fullstendig både med lovgivningen og normene i våre frie vestlige demokratier. Og, vi må kunne gå ut ifra at den andre halvaperten av muslimene, som består av både troende muslimer, kulturmuslimer og også sekulære, er kjent med og er vant til å leve med disse særtrekkene i den muslimsk tradisjonen. En god del av denne andre halvparten er antakelig kritiske, men det er få, ofte skuffende få som står åpent fram som sterke kritikere av egen religion. – Vi må ha lov til å bekymre oss over disse faktiske forholdene uten å bli stemplet som avstumpede rasister av de som på sin side plent nekter å forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er.

Nakketaket og hersketeknikken, som «krenkelsestyranniet» har representert i den offentlige debatten, er kvelende og av og til kvalmende – og det er et misbruk av demokratiet. Men heldigvis er dette i ferd med å forta seg. Krenkelsesmagien er i ferd med å miste sin kraft. Folk ser hva de ser, og de tenker sjøl.

Det norske samfunnet og nordmenn flest er inkluderende, men det hverken kan eller skal frata oss både retten og plikten vi har til å være kritiske til sider og konsekvenser ved den store innvandringen til landet. Tvert imot. De innvandringsliberale ynder å kalle dette «frykt», at de som er kritiske til poltikken «spiller på frykt". Dette er både en stakkarsliggjøring av de som er kritiske og det er sterke beskyldninger. De aller fleste av oss er naturligvis ikke plaget frykt, men har en begrunnet, nøktern og sunn skepsis, og så drister vi oss til å uttrykk for det.

Vi kan også lese i den nevnte kronikken at både «troende kristne og kulturkristne ut fra dyp innvandringsfrykt(?) fristes til å bruke det kristne verdigrunnlaget som brekkstang.» Dette høres merkelig ut. Er det først og fremst ut ifra det kristne verdigrunnlaget at vi er skeptiske til den store innvandringen og de betydelige sosiale, kulturelle, demografiske og økonomiske konsekvensene? Nei! At de fleste av oss gjerne ønsker å bevare sekkeposten «den kristne kulturtradisjonen og -arven», er noe helt annet.

Kristendommen går ikke løs på islam, slik Simonnes hevder. Dersom han virkelig mener at det er slik, må han dokumentere det. Men derimot er det en kjensgjerning at de fleste kristne – og naturligvis også jøder er drevet ut av mange av de muslimske landene – og at kristne og spesielt jøder er et av målene for islamistisk terror også i Europa. Hvorfor er ikke Simonnes opptatt av dette – noe som er reelt og som viser at sterke krefter innenfor én religion fordriver – «går løs på» – en annen religion? I stedet snur han det annet kinn til, eller snur ting fullstendig på hodet på en absurd måte. Simonnes sitt merkelige budskap her vil nødvendigvis måtte bli returnert med påskriftene «adresse ukjent».

Det er selvfølgelig bra å ta et oppgjør med den marginale delen av kristne miljøer som forfekter marginale synspunkter, og som mener at Gud gjør forskjell på jøde og greker – eller palestiner som det heter i dag. Men i samme slengen å rette en advarende pekefinger mot at troende kristne deltar i den alminnelige og høyst legitime innvandringsdebatten – og da på innvandringskritisk side – er å gå på den innvandringsliberale limpinnen.

For de fleste av oss er det høyst rasjonelt og også moralsk riktig – og en plikt å dele damen med krossmykket sine bekymringer for våre etterkommere. Det burde Simonnes også gjøre – om ikke annet for sine barn og barnebarns skyld. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere