Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Steng og legg ned!

Publisert rundt 2 år siden - 538 visninger

Etter å ha hatt nærkontakt med alkoholhelvete, trodde jeg aldri at jeg skulle argumenter mot ytterligere restriksjoner på alkoholsalg.

Mor stod i døra og tok imot oss da vi kom fra skolen. Hun smilte mildt og sa at vi skulle bli med henne inn på kjøkkenet. Vi skjønte med en gang hvorfor. Vi hadde opplevd det flere ganger før. Far, som arbeidet i Blå Kors, hadde besøk. Rett som det var kom det slitne og forkomne mennesker som trengte hjelp. Av og til hørte vi gråt fra stua. En voksen manns gråt. Slikt satte spor i et ungt guttesinn.

I lørdagens leder i Vårt Land reises det kritikk mot taxfree-ordningen på OSL og mot at regjeringen ikke velger å legge ned virksomheten – og om ikke annet lar Vinmonopolet overta som operatør.

Ja, steng dritten! Få det vekk! Eller …?

Selv smakte jeg ikke alkohol som ungdom. Fra jeg var 23 valgte jeg litt annerledes og har vært måteholden siden. Dermed er jeg i den overveldende store gruppen her til lands som har respekt for alkohol, men som også kan nyte det og ha glede av det – av og til. De fleste av oss synes den strenge alkoholpolitikken her til lands er av det gode.

Korsfest! Korsfest! ropte mobben i sin tid. Forby! Forby! roper politikerne når de skal vise handlekraft. Akkurat som korsfestelsen den gang fikk et annet utfall enn det mobben hadde forstilt seg, viser det seg ikke sjelden at politikerens straffetokter mot befolkningen kan ha tvilsom effekt. Men uansett. Man viser om ikke annet at man tar saken på alvor – og gjør noe med det. Så får heller resultatet bli som det blir. Matmetaforen for dette er, som vi alle vet, skuebrød.

Vårt Land referer til et utvalg som konkluderer med at «taxfreeordningen (på flyplassene) bidrar til økt alkoholkonsum her i landet, noe som bidrar til flere dødsfall, helseskader og sosiale problemer»

Gjør den det? Hvordan kan de vite det? Vet de hva alkoholkonsumet hadde vært uten taxfreeordningen. Kanskje folk hadde konsumert akkurat like mye, men altså brukt mer penger på det? Det er svært sannsynlig at for de aller fleste som handler alkohol på f.eks. Gardermoen ikke legger opp til noen ekstra runder med fest og fanteri, men er glade for å spare noen kroner på alkohol som de ellers hedde kjøpt på Vinmonopolet. Og så er det nok en del som kjøper et par flakse årgangsvin i stedet for de to langt yngre på Polet, eller en sjelden cognac som ellers ville vært en skarve ‘Eau de vie’. Men altså volumet endrer seg ikke.

Det er i hovedsak tre grupper alkoholkonsumenter. Den store hopen som koser seg innimellom – og som ikke endrer konsumet – med eller uten taxfree. Den andre gruppen er de noe mer «målbevisste», og så kommer de slitne misbrukerne. Den først gruppen, den overveldede majoriteten synes tilbudet på Gardermoen er hyggelig, den andre gruppen – som er langt færre, takker og bukker og bunkrer, mens den sistnevnte gruppen ikke er ‘frequent travelers’. De flyr ikke.

Og dermed kan vi konsentrere oss om ‘mellomgruppen’. Med nedlagt taxfree, kjøper de kvoten når de er i utlandet og kommer hjem med det samme som de ellers hadde kjøp ved ankomst. Slik blir det ingen inntekter til staten, men like mye til fest og moro. Tidligere bidro de til å holde liv i flyplassen i Svolvær, mens nå er det Palma de Mallorca Airport som får gleden av avgiftene. Det er også denne gruppen som kan velge å handle på en parkeringsplass en mørk kveld, eller som mer enn gjerne tar seg en 15-20 mils til Strømstad eller Charlottenberg og laster opp der. Tack så mycke! sier Løfven og smiler.

Min sterke og klink edrue antakelse er at taxfreeordningen i svært liten grad – hvis overhodet bidrar til økt alkoholkonsum, flere dødsfall, helseskader og sosiale problemer. Årsakene og kildene (bokstavelig talt) finnes helt andre steder.

Og så kommer kanskje overraskelsen for de som måtte lese dette. Jeg bryr meg ikke, ikke det døyt. Som sagt, steng gjerne hele greie – for min del. I couldn’t care less.

Mitt anliggende er politikernes meningsløse puslerier, den evinnelige trangen til å øke avgifter, stenge, forby, innskrenke og gjøre livet vanskeligere for folk. Antakelig finnes det et eller annet sted i det politiske miljøet, kanskje i en bortgjemt krok på Stortinget ei korktavle der det henger en ‘plagekalender’ med avkrysningsrubrikker. Der i kosekroken møtes de, sjekker status eller krysser triumferende av. En som ligger dårlig an, får skjeve smil og det tiskes og hviskes. «Nå? Hvor mange innskrenkinger og begrensinger har du fått til da? Bare tre!? Jøss! Ha-ha!»

Nå ligger det an til at vi skal betale 15 øre mer for bensin og 35 øre mer for diesel. Overskriften er «Klima». Som med alkohol har klima den effekten på politikerne at de kan vandre rallende rundt som fulle sjøfolk og hive på noen avgifter her og noen begrensinger der – og komme unna med det. Det er slikt som gir kryss i rubrikken og klapp på skuldra – i det politiske miljøet riktignok.

For ordens skyld. Jeg er for klimatiltak og for tiltak mot alkohol – som er hensiktsmessige, fornuftige og som virker. Men som med (eller uten) taxfreeordningen, ville det vært et under om avgiftsøkningen på drivstoff har annen effekt enn at folk irriterer seg – enda mer. Ettersom Grünerløkka-trikken stopper der, må resten av oss velge bil – okke som. Men noen kan glede seg, de i kosekroken. Den nye avkryssingen på korktavla skjer med høytid og andakt. Hurra!

Mord er forbudt, og dessuten er det forferdelige greier. Gledesdrap, derimot, finnes det ingen lov imot, og gjerningsmennene- og kvinnene går fri. De blir til og med gjenvalgt. Til sjuende og sist får vi skylde oss sjøl.

Gå til innlegget

På limpinnen

Publisert over 2 år siden - 1195 visninger

Vårt lands tidligere sjefredaktør, Helge Simonnes, har skrevet bok. Han er opptatt av de som går på limpinnen.

Som en del av oppkjøringen til boklanseringen publiserte han 22/09 en kronikk i Aftenposten. (Her yter for øvrig også herværende skribent sitt bidrag til forhåndsomtalen).

Simonnes er kritisk til det han kaller «usunn åndelighet». Vi er mange som deler denne bekymringen. Det er mye galskap – også i enkelte kristne miljøer. Som han skriver: «Det er da følelsene (…) løper løpsk og fiendebildene utvikles». Som eksempler nevner Simonnes bl.a. holdninger som at «Gud er på parti med israelere, men ikke med palestinere». De fleste av oss er antakelig enige om at en slik selektiv tulle-Gud tror vi ikke noe på. Det grunnleggende er at Gud har omsorg for alle mennesker, alle hans skapninger har like stor verdi.

Simonnes skriver om et viktig tema, spesielt i lys av de siste månedenes oppmerksomhet om usunne kristne karismatiske miljøer. Her er det antakelig nok stoff til å fylle flere bøker. Likevel er den tidligere redaktøren blitt fristet – antakelig over evne. Og dermed skilles våre veier – altså Simonnes sine og mine.

I stedet for å konsentrere seg om utskeielsene og de farlige tendensene i disse miljøene, skriver han i kronikken mest om at «en del troende kristne kjøper retorikken til Listhaug og Storhaug». Ikke bare at de «troende så lettvint går på limpinnen», men at de også mangler evne til kritisk analyse. Kombinasjonen av de nevnte damene og ukritiske og dømmende kristne – som altså ikke aner hva de holder på med, skaper større avstand til muslimer, skaper et skille mellom «dem» og «oss» og svekker religionen sitt alminnelige omdømme. Det er ikke småtteri hva de to slue fristerinnene og en flokk med refleksjonsløse kristne kan stelle i stand.

Derfor er Simonnes i kronikken om sin kommende bok, som egentlig handler om at Gud er for de mange, bekymret for Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug sin negative påvirkning på i utgangspunktet sakesløse, men enfoldige kristne sjeler og hele forsamlinger. Og, overraskende nok minner han oss enda en gang om damens korssmykke. Her gjøres det for ordens skyld oppmerksom på, noe som for oss andre er innlysende, at korssmykker er det mest vanlig og mest brukte smykket her til lands og har vært det i generasjoner – og at Simonnes i mange år var redaktør for en kristen dagsavis. Skulle derfor tro at han verdsetter denne tilstanden.

Så når Listhaugs korssmykket nok en gang nevnes, må det være fordi Simonnes mener at, når Listhaug bærere det, så er det ikke slik som når alle andre bærer det, men noe mer og noe annet. Skal vi driste oss til å anta at Simonnes mener at Listhaug bruker det like mye av taktiske og politiske grunner? For hvorfor skulle det ellers i det hele tatt være et tema? Utlagt betyr det at Simonnes antyder at Listhaug er en hykler når hun som troende kristen politiker bærer korssmykket etter sin bestemor.

I følge Simonnes har Listhaug, etter at hun ble minister for innvandring, «hyppig besøkt kristne forsamlinger». Ja? Er det ikke det politikere gjør, besøker forsamlinger der folk er interessert i høre på dem? Krf’s ledelse har siden tidenes morgen hyppig besøkt kristne forsamlinger – og også på en fellesutflukt med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Så hvorfor kan ikke Sylvi Listhaug? Hvem som er jøde og hvem som er greker i denne lignelsen – eller ligningen, vet jeg ikke. Men i Guds øyne er det antakelig ikke forskjell på dem. For som Simonnes skriver: Gud er for de mange. Eller mener Simonnes at når Listhaug eller Frp besøker kristne forsamlinger, så har det en politisk hensikt, og at når KrF gjør det, så har det ikke en slik hensikt?

Simonnes gjør sitt ytterste for å stigmatisere kristne som også er innvandringskritiske.  «For noen kristne miljøer er det smigrende å få besøk av en statsråd». Her går det an å bryte ut i et «Herregud!», men det gjør vi jo ikke. Noen kristne miljøer … !? Hva mener Simonnes med dette? Hvilke kristne miljøer ville ikke bli smigret over å få besøk av en statsråd? Eller hvilke lag, forening, klubb, bedrift, sykehjem, vegstasjon eller hva det måtte være, ville ikke bli smigret og vise betydelig interesse for et ministerbesøk?

Oppsummert om Listhaug og Frp – og om Hege Storhaug – så mener Simonnes at de skaper frykt, spiller på frykt og pisker opp stemningen blant enkle og emosjonelle kristne sjeler i Norge, og som ukritisk responderer med fordømmelse av og fiendskap mot islam.

Simonnes, som altså mener at mange kristne ikke evner å analysere kritisk nok, står her selv for en særlig grunn analyse. Han representerer typisk den innvandringsliberale siden som kritiserer alle de som er kritiske til innvandringspolitikken. Dette framstilles som om det har med menneskesyn og moral å gjøre. Det må være derfor Simonnes forfekter at når kristne er kritiske til den rådene poltikken, så begår de underforstått helligbrøde. Eller, vet han bedre? Ja, det gjør han sikkert. I så fall er det en ufin hersketeknikk.

I et integreringsperspektiv er det mennesker fra Midtøsten og Afrika som scorer lavest. Felles for de fleste av disse er at de kommer fra en den muslimske kulturen. Denne kulturen er som alle annen kultur preget av mange impulser og faktorer, men det viktigste er antakelig religionen. Et lite apropos her kan være de to nabolandene, Somalia og Eritrea, som har mange felles trekk, men har hver sin religiøse forankring. Somalia er islamsk og Eritrea er overveiende kristent. Integreringsmessig gjør eritreerne det relativt bra, mens somalierne gjør det dårlig – dog uten at vi skal trekke vidtrekkende konklusjoner av dette.

Å bedrive teologisk diskusjon – med ståsted i hver sin religion, er naturligvis fåfengt. Men for å sitere én av dem: På fruktene skal treet kjennes. Den muslimske kulturen er svært forskjellig fra vår, så forskjellig at det kan synes vanskelig for svært mange av dem å bli integrert – selv i et multikulturelt samfunn, noe som medfører store ekstra belastninger og omkostninger for det nye vertslandet.

Dette er en sunn og riktig bekymring. Vi er opptatt av samfunnet vårt, har respekt for det som er bygget opp og ønsker å overlate det til våre etterkommere i enda bedre skikk og stand. Dette er også vår plikt. Det uforståelige er motstanden mot å snakket åpent og fordomsfritt om dette og å adressere utfordringene.

Simonnes gjør som alle sine likesinnede. Han marginaliserer og føyser bort særtrekkene ved den muslimske kulturen. Han mener at vi behandler muslimer urettferdig «når vi stigmatiserer en hel gruppe av troende ut fra det som noen ytterliggående gjør».

Tjue prosent, det vil si 300 millioner muslimer mener at den strengeste formen for Sharia skal gjelde. De støtter IS. Mer enn halvparten, altså om lag 600 millioner muslimer støtter deler av Sharia. Dette er bl.a. holdninger til kvinner, homofile og vantroe – og foreskrevne straffer mot disse – som bryter fullstendig både med lovgivningen og normene i våre frie vestlige demokratier. Og, vi må kunne gå ut ifra at den andre halvaperten av muslimene, som består av både troende muslimer, kulturmuslimer og også sekulære, er kjent med og er vant til å leve med disse særtrekkene i den muslimsk tradisjonen. En god del av denne andre halvparten er antakelig kritiske, men det er få, ofte skuffende få som står åpent fram som sterke kritikere av egen religion. – Vi må ha lov til å bekymre oss over disse faktiske forholdene uten å bli stemplet som avstumpede rasister av de som på sin side plent nekter å forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er.

Nakketaket og hersketeknikken, som «krenkelsestyranniet» har representert i den offentlige debatten, er kvelende og av og til kvalmende – og det er et misbruk av demokratiet. Men heldigvis er dette i ferd med å forta seg. Krenkelsesmagien er i ferd med å miste sin kraft. Folk ser hva de ser, og de tenker sjøl.

Det norske samfunnet og nordmenn flest er inkluderende, men det hverken kan eller skal frata oss både retten og plikten vi har til å være kritiske til sider og konsekvenser ved den store innvandringen til landet. Tvert imot. De innvandringsliberale ynder å kalle dette «frykt», at de som er kritiske til poltikken «spiller på frykt". Dette er både en stakkarsliggjøring av de som er kritiske og det er sterke beskyldninger. De aller fleste av oss er naturligvis ikke plaget frykt, men har en begrunnet, nøktern og sunn skepsis, og så drister vi oss til å uttrykk for det.

Vi kan også lese i den nevnte kronikken at både «troende kristne og kulturkristne ut fra dyp innvandringsfrykt(?) fristes til å bruke det kristne verdigrunnlaget som brekkstang.» Dette høres merkelig ut. Er det først og fremst ut ifra det kristne verdigrunnlaget at vi er skeptiske til den store innvandringen og de betydelige sosiale, kulturelle, demografiske og økonomiske konsekvensene? Nei! At de fleste av oss gjerne ønsker å bevare sekkeposten «den kristne kulturtradisjonen og -arven», er noe helt annet.

Kristendommen går ikke løs på islam, slik Simonnes hevder. Dersom han virkelig mener at det er slik, må han dokumentere det. Men derimot er det en kjensgjerning at de fleste kristne – og naturligvis også jøder er drevet ut av mange av de muslimske landene – og at kristne og spesielt jøder er et av målene for islamistisk terror også i Europa. Hvorfor er ikke Simonnes opptatt av dette – noe som er reelt og som viser at sterke krefter innenfor én religion fordriver – «går løs på» – en annen religion? I stedet snur han det annet kinn til, eller snur ting fullstendig på hodet på en absurd måte. Simonnes sitt merkelige budskap her vil nødvendigvis måtte bli returnert med påskriftene «adresse ukjent».

Det er selvfølgelig bra å ta et oppgjør med den marginale delen av kristne miljøer som forfekter marginale synspunkter, og som mener at Gud gjør forskjell på jøde og greker – eller palestiner som det heter i dag. Men i samme slengen å rette en advarende pekefinger mot at troende kristne deltar i den alminnelige og høyst legitime innvandringsdebatten – og da på innvandringskritisk side – er å gå på den innvandringsliberale limpinnen.

For de fleste av oss er det høyst rasjonelt og også moralsk riktig – og en plikt å dele damen med krossmykket sine bekymringer for våre etterkommere. Det burde Simonnes også gjøre – om ikke annet for sine barn og barnebarns skyld. 

Gå til innlegget

Kvinneperspektivet

Publisert over 2 år siden - 516 visninger

Kun én av fem bispekandidater i Stavanger er kvinne. Ok, men hva er problemet?

I Vårt Lands lederartikkel lørdag 17/09 utrykkes det bekymring. Artikkelen er viet et merkelig fenomen. Kun én av fem bispekandidater er kvinner. Det merkelige er naturligvis ikke fordelingen mellom menn og kvinner på bispelisten, men at noen, og i dette tilfellet Vårt Land er så opptatt av denne fordelingen – i 2016.

Ja, for hvem bryr seg egentlig lenger? Jo da, da Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, var det mange som brydde seg. Huff! sa svært mange mens de himlet med øynene og ristet på hodet. Det var antakelig langt færre som ‘ojet’ seg da Rosemarie Køhn i 1993 ble landets første kvinnelige biskop. Men en del ‘huffing’ var det selvfølgelig også den gang. Mellom Bjerkås og Køhn hadde vi hatt den store kvinnekampen og vi hadde fått ny lovningen om diskriminering mellom kjønn og mot annen segregering i arbeidslivet.

Kvinnekampen – og for så vidt også homokampen er vunnet. All tenkelig lovgivning er på plass, holdninger er endret, og nåde den som … Men den som leter, den finner. Det søkes i de innerste gjømmer og kroker etter noe som fortsatt kan oppfattes som diskriminerende, og av og til finner man noe. Som Askeladden, ropes det: «Jeg fant, jeg fant!» og alle aktivisthjerter fryder seg. Ny kamp. Hurra! Det er slikt som gir tilværelsen mening. Sist ut var likekjønnet vigsling i kirken.

I vår ungdom lærte vi at vi skulle være høflige mot kvinner. Vi skulle blant annet åpne døren for dem. Bare hyggelig det, antakelig også for damene. Men så, en gang på syttitallet ble det brått slutt. Fy!! Slikt gjør man da ikke. Det er en stakkarsliggjøring av kvinner. Vi er likestilt. Hold dere unna, vi kan åpne døra sjøl! Ja vel. Helt greit. Men vi følte for å antyde at det ikke var vondt ment. Vi ville da ikke krenke noen. Fri og bevare oss.

Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke stakk særlig dypt – hos likestillingsforkjemperne. Den samme skikken ble videreført, men denne gangen i en langt mer tvilsom form. Nå ble det forlangt at menn skulle åpne dørene og tre til side – eventuelt galant og uten å mokke, i poltikken, i arbeidslivet og i enhver annen sammenheng i samfunnslivet. Ok, sa vi, men var det ikke slikt at …?  Vi vente vi oss rimelig fort til det.

Kvotering som prinsipp er diskriminering satt i system. Men dette ble fikset enkelt ved at det i likestillingens navn ble gitt et bokstavelig talt positivt innhold. Positiv diskriminering!? Nei da, vi er da ikke forstokket heller. Kvinnekampen har vært viktig. Det måtte til sterk lut for primært å endre holdninger. I dag tar vi det som en selvfølge at det like gjerne er kvinnen som er leder som at en mann er det.

Men så har det bikket over. Vi har havnet i pendelens motsatte ytterkant. Det som en gang var en rettferdig kamp for kvinners likestilte rettigheter, har endt opp som et slitsom pedanteri og en salongsyssel for folk som kjeder seg. Nå letes det med lys og lykte etter noe som kan minne om skjevdeling – den ene veien, men naturligvis ikke den andre. For når menn settes til side fordi de er menn, regnes det både som en selvfølge og som en seier blant de i salongene.

På min egen etter hvert lange ferd igjennom arbeidslivet har jeg møtt mange gode og også noen glitrende gode ledere, og så har jeg møtt en del dårlige og også noen som har vært elendige og som aldri skulle hatt en slik stilling. Noen har vært menn og noen har vært kvinner. Slik sett, på dette feltet er det likestilling. Det vil si; ikke helt. Ettersom en del kvinner blir kvotert eller på sett og vis presset inn i enkelte stillinger, har dette i noen tilfeller ført til vanskelige situasjoner – for lederen selv og for omgivelsene. Dette sier naturligvis ikke noe om kvinner, men om systemet.

Slikt er tragisk – først og fremst for den som likevel viste seg ikke å mestre oppgaven. Hun ble dyttet fram –  fordi hun altså er kvinne. Slikt er urettferdig for kvinner. Ja, det er riktig at det i noen tilfeller faktisk er forskjell på kvinnelige og mannlige egenskaper, men i de fleste lederstillinger, er det liten eller ingen forskjell. Derfor er det kun den faktiske kvalifikasjonen som skiller  –  uavhengig av kjønn. I en lederstilling holder det ikke bare å være kvalifisert. Det er naturligvis den med best kvalifikasjon som bør få stillingen. Og da skal ikke kjønn spille noen rolle. Hva er poenget med det, når det søkes etter den best kvalifiserte i en viktig og krevende stilling? Noen ting er for alvorlig til å tulle med.

Da Vårt Land for en tid siden fikk nye redaktør, fikk Åshild Mathisen stillingen. Flott! De fleste av oss kjenner henne fra spaltene. Der framstår hun som en dyktig og reflektert skribent. Og så har sikkert styret valgt henne ut blant flere kandidater og funnet at hun er den aller best skikkede. Alt så lovende ut, helt til avisenes egne journalister og kommentatorer sporet det hele av og ødela festen. Jo da, det er naturlig å nevne at hun er avishusets første kvinnelige redaktør – eventuelt i bisetning. Alt annet er unfair overfor Åshild Mathisen.

Det ble «mast» så mye om det såkalte kvinneperspektivet at man til slutt greide å så en gryende tvil hos oss her ute. Kanskje hun ikke var den aller beste og dyktigste kandidaten likevel? Fikk hun stillingen, selv om hun reelt sett var nr. to eller nr. tre på listen  –  fordi hun er kvinne? Nei, og atter nei! Vi vil ikke tro at det er slik. Men de frenetiske greide altså etter hvert å så en slik tvil.

Hvilken hensikt tjener dette? Den personlige euforien over den nye redaktørens kjønn, kunne jo de, som åpenbart er mest opptatt av slikt, ta i salongene. Så hadde både Åshild Mathisen og vi sluppet å bli plaget med dette aldeles oppblåste poenget – i den grad det er noe poeng.

Her et lite kommunikasjonstips til de mest iherdige: Heretter anbefales det, når en (kvinnelig) leder ansettes eller gjør det ekstra bra, å fokusere på det som betyr noe og som sier noe om personen – de positive egenskapene og intet annet. Vi ser jo selv at det er en kvinne – selv om vi ikke er opptatt av kjønn – i hvert fall ikke i en slik sammenheng.

Det er all grunn til å tro at en dyktig leder eller samfunnstopp ikke reflekterer over sitt eget kjønn i jobbsammenheng. Hun eller han er for sin del kun opptatt av én ting, og det er å gjøre en best mulig jobb. Men stadig kommer noen å ødelegger. Se, hun er kvinne! sier likestillingsforkjemperne. Ok? Hva så?

Så til det klerikale dilemmaet i Stavanger. Det vil si, dilemmaet kan synes å være størst hos Vårt Lands lederskribent. Her snakker vi antakelig om dårlig nattesøvn. Stiftsdirektøren sier på spørsmål fra VL at de har spurt en rekke kvinner, men at disse har takket nei. Ja vel, da er jo den saken avklart. Så hvorfor mase mer om bispelisten? Man hadde gjort akkurat som VL og andre kjønnsfokuserte ønsket, man hadde spurt kvinner. Og så får det bli opp til den enkelte. Slikt bør fortsatt være frivillig, men muligens ikke i salongene der idelogi og teori synes å være mer rådende enn realitetene.

Lederskribenten begrunner sin bekymring med at kvinneandelen er for lav i kirkens lederskap. Er den? Kan hende. Ja, prosentvis, men sammensetning av et lederteam er ikke matematikk. Det som avgjør slikt, i det likestilte og lovregulerte samfunnet vi lever i, der holdningene nå er mer i favør av kvinner enn av menn, er omstendighetene. Problemet er ikke lenger menneskeskapt. Derfor bør vi akseptere – omstendighetene.

Til slutt, en liten kuriositet. I den samme lederartikkelen kan vi lese at menn ofte er mer selvsikre enn kvinner og at dette underforstått kan være et problem. Ja, mulig det? De siste 40 årene er det publisert pallevis med mursteinstykke «forskingsrapporter» der menn ender med alskens dårlige egenskaper, mens kvinner har alle de gode. Og har de noen tvilsomme, skyldes det dobbeltarbeid og samfunnets (urimelige) forventninger. Men ettersom vi ikke blir fortalt noe om kvinners egenskap på dette aktuelle området, kan vi da kanskje anta at de er det motsatte enn hos menn, altså at de er mer usikre på seg selv. Vel, dette er heller ingen innertier når det kommer til lederegenskaper.

Fram for kampa, og løft gjerne fanene! Men gjør det for noe som er reelt og viktig, og spar oss andre for alle uvesentlighetene.

(MODERATOR HAR FORANDRET OVERSKRIFTEN)

Gå til innlegget

Klima og den grønne distraksjonen

Publisert over 2 år siden - 337 visninger

Klimadebatten ruler, mens verden forgår – av helt andre årsaker.

Av alle utfordringer i verden er ikke klimautfordringene det verste. Jo da, utsiktene er temmelig pessimistisk, men det finnes det som er verre. Klimautfordringene er et symptom på noe langt mer alvorlig.

Klodens og menneskehetens desidert største utfordring er overbefolkning. Ingenting kommer opp imot dette. Overbefolkning er de fleste av nåtidens store utfordringers mor.

Da jeg gikk på folkeskolen, var vi til sammen tre milliarder mennesker. Nå er vi sju. Bare i løpet av én mannsalder har altså befolkningen vokst med 4 milliarder – eller med 133 %. Alle som vil, skjønner at dette må gå galt, og det temmelig raskt – antakelig i løpet av neste mannsalder.

Overbefolkningen tapper jorden for ressurser. Vann, matressurser, mineraler og energi er livsviktig, men tømmes i et høyt og akselererende tempo. Når vi til slutt går tom for vitale ressurser, vil svært mange av oss dø. Så, slik sett, vil det løse seg – på et vis.

Andre konsekvenser er trengsel, sykdom, fattigdom, utbytting og undertrykkelse, ufred, krig, folkevandringer og dermed forflytning og spredning av konflikter – og altså også klimaendringer.

Paradoksalt nok har det blitt og blir stadig færre fattige i verden. Verden er slik blitt et bedre sted for svært mange. Men dette er et Catch 22. Dess flere mennesker som får det materielt bedre, dess raskere forbruker vi de gjenværende ressursene og dess raskere går vi mot vårt eget Armageddon.

Før klimaendringene slår inn – for alvor, har vi antakelig brukt opp viktige ressurser – som for eksempel fosfat. Fosfattoppen anslås til omkring 2030. Fra da av reduseres tilgangen og vil til slutt bli uttømt. Uten fosfat vil matproduksjonen reduseres så kraftig at det vil ta livet av millioner eventuelt milliarder. Lite lystelig med andre ord.

Derfor er det mildt sagt underlig at klimaet, som altså er et symptom, har så stor plass i media og blant aktivister og politikere. Det framstår som et hysteri der ellers kloke og reflekterte mennesker blir revet med og plutselig reiser seg på stolene og bedriver tungetale.

De ansvarlige på kloden må få kontroll med befolkningsveksten, og parallelt må de arbeide for bedre ressursutnyttelse og nye energiløsninger. Og vips, så er også tiltakene for et bedre klima på plass. Alt henger samen med alt.

Hvorfor arrangeres det ikke store statslederkonferanser om overbefolkning? Hvorfor har ikke FN satt ned et «Befolknings, -ressurs og overlevelsespanel» i stedet for et «klimapanel»? Uten å bekjempe befolkningsveksten, spiller det ingen rolle hvilke tiltak vi iverksetter for å bekjempe symptomene – herunder klima.

Jo da, vi forstår at uten klimakampen ville mange «idealister» miste levebrødet sitt – og muligens også meningen med tilværelsen. Svære organisasjoner må legges ned og politiske én-saks-partier ville forsvinne. Da er det, etter det vi forstår, bedre å opprettholde illusjonen om klimaet som vår største og mest truende utfordring.

I mellomtiden snakker politikere om «klima og det grønne skriftet» – på inn- og utpust. Det har gått automatikk i det. Nesten uansett hvilke temaer som debatteres, så dukker klima opp på en eller annen måte. Malplassert i debatten, men like fullt …

Politikerne responderer instinktivt på medias forventninger. Og ettersom det ofte er en symbiose mellom aktivister og media, og enkelte «sannheter» lett får sitt eget momentum, kan politikerne styres i de mest absurde retninger. Nå er det «klima og det grønne skifte» som gjelder. Og da snakker man naturligvis om det – og later som man både er indignert, engasjert.

Slikt er dessuten som manna fra himmelen for idealist- og én-sakspartier. Slik greier de å tilrive seg en slags relevans – enda så irrelevant selve saken er i den riktig store sammenhengen og i den virkelige og egentlige verden.

Mens verden forgår, trives media, aktivister og politikere i sin egen boble og pludrer monomant om sitt. Vi andre stålsetter oss.

------

(Tidligere publisert på Debatt1

Gå til innlegget

Muslimfrykt i porselenshuset

Publisert over 2 år siden - 1289 visninger

Det brenner i islams hus, mens illusjonen om vårt eget porselenshus heldigvis ser ut til å gå i knas.

Vårt Land publiserte fredag 19/08 en artikkel med ingressen: «Islamofobi går ut over muslimers psykiske helse. – Får angst og stress, selv om de ikke opplever diskriminering, sier forsker.»

"Selv om de ikke opplever diskriminering ... (?)" For gjør de det i særlig grad? Opplever de diskriminering og til med hat, slik det bekrives, som er til å bli syk av?

Det er mye ladet og mye som rører ved følelsene i denne ingressen og i artikkelen. Noen blir lei seg, mens andre antakelig blir rasende. Noen på muslimers vegne, andre på Vårt Land og på det evinnelige fokuset på «oss» og «dem» i mediene – der «oss» alltid kommer dårligst ut.

I faktaboksen i artikkelen presenteres en definisjon av «Islamofobi». Islamofobi kan sammenlignes med antisemittisme, får vi vite. Og ettersom bordet fanger, er vi sjakk matt.

Det er for lengst slått fast. Det er påfallende lite rasisme i Norge. I én kontekst vil nok noen si at det er oppsiktsvekkende lite rasisme. Men i mediene og blant såkalte antirasister, som vel selv er de mest synlige rasistene her til lands – ettersom det kan tolkes som at alle andre raser er bedre og mer høyverdig enn vår egen, får vi stadig høre hvor rasistiske vi er, og ikke minst at vi både er drevet av frykt og at vi sprer frykt. Vi her ute er fulle av fordommer, og så frykter vi den minste lille forandring. Vi er redde og egentlig ganske ynkelige.

Det er ikke frykten som har grepet oss, men derimot en høyst berettiget uro og skepsis over en politikk som er i ferd med å endre Norge fra et rimelig homogent, trygt og velordnet velferdssamfunn, til et land med betydelige demografiske og sosiale endringer.

I denne sitasjonen blir vi av medier og aktivister – og også av politikere «beroliget» med rent nonsens og svada om «berikelse», «dette har vi råd til» og «menneskesyn». Av slikt blir ikke folk beroliget, men antakelig heller fortvilet, men mest sannsynlig forbannet. Hva tar de oss for? At vi er idioter? Og så – i tillegg beskylder de oss for å være redde, ynkelige, fulle av fordommer og at vi er rasister. Det er ikke folket som polariserer og skaper konflikter, men mediene og aktivistene.

Et godt stykke nede i VL-artikkelen, som i hele sitt vesen er lagt opp som eneste stor pekefinger og en moralsk korreks mot «oss», framkommer det at opplysningene ikke er hentet fra Norge, men fra en undersøkelse i Frankrike, Storbritannia og Tyskland(!?). Et stykke lenger ut i artikkelen henvises det også til en undersøkelse som er gjort blant 200 norske pakistanere «for noen år tilbake».

Vi blir også opplyst om at en psykologspesialist ikke er overrasket over funnene: «…det kan skape utrygghet ikke lenger å bli betraktet som et individ, men som representant for en gruppe hvor man blir tillagt kontroversielle holdninger og meninger. For eksempel kan man bli redd for represalier.»

Represalier? Nordmenn er et langmodig og fredsælt folk. Selv ikke i de første timene etter hendelsene 22. juli, da en islamistisk gruppe hadde tatt på seg ansvaret for ugjerningen, kom det til kontroverser mellom nordmenn og norske muslimer – selv om «antirasister» forsøkte å lage historier og ljuge på oss rasistiske handlinger. De eneste represaliene norske muslimer frykter er fra andre muslimer. Det er en kjent sak at en del muslimer  –  spesielt jenter  –  blir utsatt for trusler og vold fra sine egne – rett og slett fordi de er muslimer. Det vil si, de er ikke gode nok muslimer. Det brenner i Islams hus, skriver Usman Rana.

Og for riktig å gni det inn, følger VL opp med en leder lørdag 20/08. «Det har ikke manglet på advarsler om at islamofobi og rasisme vil virke negativt inn på integreringen av muslimske flyktninger og innvandrere». Altså, nå er det endelig bevist. Nordmenns utilbørlige oppførsel fører til syke muslimer. Kjære Vårt Land og andre. Dette er en forferdelig beskyldning og en tilsnikelse som dere ikke har belegg for å hevde.

Muslimer i Norge møter verdens beste betingelser når de kommer hit. De blir vist respekt, de som får bli, går rett i trygde- og pensjonssystemet, de får familiegjenforening, vi tilpasser skolen, svømmeundervisning, skolegudstjenester – og så spiser vi alle halalmat for å imøtekomme dem. De blir kvotert inn i arbeidslivet, og de opplever langt på veg null rasisme i ordets egentlige betydning. Muslimer i Norge får en ekstrem særbehandling  –  også i forhold til alle andre innvandrergrupper. 

Når det gjelder integrering, så har VL selv en artikkel om dette temaet samme dag som de publiserte den omtalte undersøkelsen. Forsker Kristian Tronstad sier: «Det er en myte at norsk integrering av asylsøkere har sviktet.» Han sier at vi er best i Europa på å få folk i arbeid.

Videre kan vi lese: «Still strengere krav, er rådet fra suksesskommune.» Grimstad kommune er kåret til best i landet på integrering. Der stiller de tøffe krav til de som deltar på introduksjonskurset. «Vi stiller strenge krav til for eksempel deltakelse, for slik er det også i arbeidslivet».

For å lage en diagnose, frykt er, som kjent, en diagnose – eller kan være det, må en se på årsakene. Kjell Skartveit skriver: «Av en eller annen grunn finner ikke forskerne grunn til å stille spørsmål ved hvorfor muslimer utsettes for denne typen holdninger, og om muslimer kan ha mulighet til å gjøre noe med situasjonen selv. Det hele handler om at det eneste som kan redde situasjonen, er den totale underkastelse fra majoritetssamfunnet».

Det kan se ut til at kulturer kan gjøre en betydelig forskjell på evnen til å passe inn og å bli integrert. Det finnes flotte eksempler på god integrering. Båtflyktningen fra Vietnam, som kom på åttitallet, med sin i utgangspunktet totalt forskjellige kultur fra vår egen, er en suksesshistorie. Det samme gjelder også den store innvandringen fra Balkan på slutten av nittitallet og begynnelsen av totusentallet.

Det gjennomgående er at disse verdsetter våre verdier, setter pris på å være en del av det norske samfunnet og de viser en takknemlighet for de muligheter som er gitt dem. Jeg har jeg ikke registrert beskyldinger fra disse gruppene mot nordmenn om rasisme og utestengelse. Tvert imot. En forklaring kan være at mange av vietnameseren er katolikker, og at de fra Balkan kommer fra vår egen kulturkrets. Altså er de kulturuelle kodene ikke så ulike som en først skulle tro.

Muslimene representerer på mange måter de mest fremmedkulturelle blant de som kommer hit – både rent kulturelt, men også religiøst. Slikt skaper ekstra utfordringer – ikke minst for de som kommer hit. Det er selvfølgelig grenser for hvor mye majoritetssamfunnet kan tilpasse seg denne spesielle gruppen, og de må akseptere at resten er opp til dem. Men ettersom en del i majoritetssamfunnet stadig krever det motsatte, blir de i villrede. De «velmenende» gjør de nyankomne til skjør porselen. Dette gjør naturligvis stor skade og er en sterkt medvirkede årsak til polariseringen og de problemene som en del muslimer måtte slite med. 

Dette merkelige fenomenet, det at en del i majoritetssamfunnet har forestillinger om at det er «oss» og ikke «dem» som hele tiden må tilpasse seg, kan ha sin bakgrunn i noe av det den bokaktuelle Sanna Sarromaa skriver: «I Norge er alle like flinke – eller like middelmådige – for at ingen skal bli lei seg.» Det ekstreme likhetsidealet, alternativt likhetstyranniet de siste tiårene er destruktivt og ødeleggende.

Det største håpet ligger i de mange veltilpassede muslimske innvandrerne. Mange av dem er toneangivende i det norske samfunnet. Så hvorfor er ikke alle eller de fleste muslimer slik? Kan det ha noe med våre lave forventinger til dem å gjøre? Selv om noen insisterer på det motsatte, kan vi enes om at det ikke skyldes manglende vilje fra oss – og det skyldes heller ikke frykt og påstått rasisme.   

For de muslimene som insisterer på å være introverte og selvsentrert og som viser ekstremt liten respekt for og vilje til å tilpasse seg våre skikker og levemåte, og som blir syke av det, sitter selv med nøkkelen til et godt liv i Norge. De må tilpasse seg. Verre er det ikke. Bare spør alle de andre innvandrergruppene som er kommet hit og som har fått det til på en god måte – og ikke minst som blir verdsatt for dette.

Og så, til Vårt Land og andre som stadig ynder å peke på all oss andre. Slutt med det. Det er ureflektert og dumt. Og ikke minst er urettferdig – overfor både dem og oss.

Det brenner i islams hus, mens illusjonen om vårt eget porselenshus heldigvis ser ut til å gå i knas.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82141 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44611 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35537 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28865 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22862 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22494 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21978 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 42 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 75 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 6 timer siden / 154 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 362 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3023 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 359 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 44 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 42 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 75 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 6 timer siden / 154 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 10 timer siden / 395 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 362 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 812 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 769 visninger
Les flere