Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Uverdig kristenkrangel

Publisert rundt 10 år siden

En skal være ganske innvidd i kristne stridstemaer for å følge noen av debattene her på bloggen. De to største stridstemaene er åpenbart dåp og Israel. 

I dåpsdebatten verserer det en ligning. Tro + frelse = dåp vs. tro + dåp = frelse (!). Dette er stridens kjerne. Og så hagler skriftsteder gjennom luften, for anledningen omgjort til dødlige giftpiler.

Det er mulig at jeg er for pragmatisk for denne verdens rettroende. Men jeg spør: Who cares? Hvilken rolle spiller det? Er Gud en pedant som bruker denne ligningen på dommens dag? De av av som ikke fikk helt taket på matematikken, går vi lukt til helvete? Jeg tillater meg å tro på en rettferdig Gud som evner å se stort på slike uvesentligheter. For mange er dåpen en symbolhandling - hverken mer eller mindre. Jeg kan forstå og respektere at noen legger mer i dette, men hvorfor denne uverdige fiendsaken og truslene om evig pine?   

Israeldebatten har en litt annen vri. Der løper de som arbeider for, ønsker eller ber om fred i Midt-Østen en risiko. De trosser Guds vilje og plan for israelsfolket. Og de som misjonerer blant jødene begår helligbrøde. Jødene skal ikke omvendes - enda.

Hva er det med kristne? Hvorfor alle denne kjeklingen? Hvor er storsinnet og nestekjæeligheten? Hva ønsker vi å oppnå? Hvorfor ikke forene kreftene om de store spørsmålene og truslene som kommer utenfra.

Og hvor står Gud? Mon tro om Han smiler lunt der oppe et sted, ser ned på oss og sier: "Velsigne dere, mine kjære barn, fortsett kjeklingen". I mitt stille sinn kan jeg tenke meg at Gud har opplevd stoltere øyeblikk enn når f.ek.s kranglingen om dåp andre stridstemaer og uvesentligheter raser.

Gå til innlegget

Når de korrekte blir politisk ukorrekte

Publisert rundt 10 år siden

For 17 år siden landsfaderns sønn, Rune Gerhardsen, skrev seg selv ut på den rikspolitiske sidelinjen.

Han ga ut boken "Snillismen". Det var fullstendig politisk ukorrekt, og det var utålelig for partiledelsen og det øvrige politiske establishment. Rett skal være rett, han stod igjen med én "venn" i det rikspolitiske miljøet; Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet. Det var trolig enda mer utålelig. 

Essensen i Gerhardsens bok var at samfunnet burde stille krav til innvandrere og flyktninger, f.eks. at de måtte lære seg norsk (i stedet for stor vektlegging av morsmålsundervisning som den gang var ansett som humant og viktig), ellers kunne integreringen bli vanskelig. I boken drøftet Gerhardsen flere sider ved datidens integreringspraksis.

Følgende stod å lese på nrk.no i dag - 28.05.09: 

"Regjeringen går nå inn for at innvandrere skal bestå en prøve i norsk og i norsk samfunnskunnskap for å få statsborgerskap her i landet. I dagens lov om statsborgerskap er det ikke noe krav om å beherske norsk. Dette vil regjeringen forandre på, og nå vil de rødgrønne innføre en statsborgerprøve, ... Regjeringen vil samtidig doble timetallet for innvandrere med plikt til norskkurs fra 300 til 600 timer norskundervisning, og de som står på denne prøven slipper statsborgerprøven, sier Libe Rieber-Mohn."

Fremskrittspartiet sier sikkert (nok en gang) velkommen etter. Vi andre kan nøye oss med å konstatere at politisk korrekthet, som stadig fremstår som elitens keiserklær, ofte oppleves som klamt, falskt og narraktig - og av og til komisk, slik som i dette og desverre alt for mange andre tilfeller.

Det er tillatt å dra på smilebånde, enda så galt det av og til blir når hopen av politisk korrekte meningsbærere uimotsagt får bale med sitt.

Gå til innlegget

Når de korrekte blir politisk ukorrekte

Publisert rundt 10 år siden

For 17 år siden skrev landsfaderns sønn, Rune Gerhardsen, seg selv ut på den rikspolitiske sidelinjen.

Han ga ut boken "Snillismen". Det fullstendig politisk ukorrekt, og det var utålelig for partiledelsen og det øvrige politiske establishment. Rett skal være rett, han stod igjen med én "venn" i det rikspolitiske miljøet; Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet. Det var trolig enda mer utålelig. 

Essensen i Gerhardsens bok var at samfunnet burde stille krav til innvandrere og flyktninger, f.eks. at de måtte lære seg norsk (i stedet for stor vektlegging av morsmålsundervisning som den gang var ansett som humant og viktig), ellers kunne integreringen bli vanskelig. I boken drøtet Gerhardsen flere sider ved datidens integreringspraksis.

Følgende stod å lese på nrk.no i dag - 28.05.09: 

"Regjeringen går nå inn for at innvandrere skal bestå en prøve i norsk og i norsk samfunnskunnskap for å få statsborgerskap her i landet. I dagens lov om statsborgerskap er det ikke noe krav om å beherske norsk. Dette vil regjeringen forandre på, og nå vil de rødgrønne innføre en statsborgerprøve, ... Regjeringen vil samtidig doble timetallet for innvandrere med plikt til norskkurs fra 300 til 600 timer norskundervisning, og de som står på denne prøven slipper statsborgerprøven, sier Libe Rieber-Mohn."

Fremskrittspartiet sier (nok en gang) velkommen etter. Vi andre kan nøye oss med å konstatere at politisk korrekthet, som stadig fremstår som elitens keiserklær, ofte oppleves som klamt, falskt og narraktig - og av og til komisk, slik som i dette og desverre alt for mange andre tilfeller.

Det er tillatt å dra på smilebånde, enda så galt det av og til blir når hopen av politisk korrekte meningsbærere uimotsagt får bale med sitt.

Politisk korrekthet kan ofte oppleves som klamt

Gå til innlegget

Kirken har det som Ludvig i Flåklypa - det blåser nordavind fra alle kanter.

Ikke nok med at kirkens tradisjonelle motstandere har vind i seilene, men de av oss som regner oss som kirkens tilhengere er også ofte svært kritiske - og da gjerne med helt forskjellige utgangspunkt og vinklinger. Det er langt mellom innleggene og kommentarene som forsvarer f.eks. kirkens liturgi. En får tro at det er den tause majoriteten som ikke lar høre fra seg.

Liv Riisers innlegg her på bloggen; "Gudstjeneste:Telys og teologi" (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread5763/) inspirerer til dette innlegget.

I denne anledning viser jeg i all beskjedenhet også til mitt eget tidligere innlegg; "En fantastisk mulighet for kirken" (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread4329/).

Noen etterlyser mer, mens andre ønsker mindre liturgi. Selv vet jeg faktisk ikke helt hvor jeg står i dette spørsmålet. På den ene siden har jeg naturligvis en klar oppfatning av hvordan jeg personlig ønsker at gudstjenesten burde være, men jeg er også opptatt av hva de mer kirkefremmede, de som i hopetall søker til kirken ved de store personlige og offentlige høytidene, opplever gudstjenestene. Blir de fristet til å komme tilbake - også utenom den kirkelige rushtiden?

Religionen(e) er noe mystisk. Den katolske og den ortodokse kirke ivaretar dette i sin liturgi. Ikke noe galt i det. Det andre ytterpunktet er jublende gospel og "flipovergudstjenester" i mer liberale menigheter, som bl.a. i Den norske kirke. DNK har også sin liturgi - et sted midt i mellom de forannevnte ytterpunktene. Ikke noe galt i det heller. Men det å være midt i mellom, kan også bety å falle mellom to stoler. Det er kanskje det DNK gjør? Det ideelle ville være om kirken fant en god kommunikativ form et sted på denne aksen og holdt fast ved denne (formen).

Her er noen eksempler på ting som med fordel kanskje kunne vært litt annerledes: 

Folk, som kanskje ellers ikke i særlig grad går i kirken, fyller gudshuset på juleaften. De søker høytid. Da passer det dårlig med flipover og en leken prest som kun snakker til barna. Selv om dette er familiegudstjenester, bør en etter min mening, være mest rettet mot flertallet i kirkerommet denne ettermiddagen. Det er utvilsomt de voksne. Barna får likevel sitt i rikt monn på julekvelden. "Strategisk" er det av og til riktig å "gi folk det folket vil ha". Hvis det høytidelige og stemningsfulle ikke er å finne i kirken, hva er da vitsen med å gå dit? - tenker kanskje de mindre trofaste kirkegjengerne. En bør ta vare på kundene når de først er kommet inn i butikken...

Selv stiller jeg spørsmål ved poenget ved at menigheten skal reise seg under tekstlesningen - og sitte under sangen. Kanskje burde det vært motsatt?

Rent pedagogisk kan det umulig være riktig at menigheten reiser seg under tekstlesningen. Det blir mye uro, og dessuten sliter noen med vonde rygger, hofter og bein - og en og annen kan muligens også streve med luftplager og annen styggedom. Når så alle har fått rettet ryggen, inntatt en slags "på stedet hvil"-stilling, skottet litt rundt seg og endelig falt til ro, begynner kanskje konsentrasjonen å rette seg mot tekstleseren, men da er det hele over. Værsågod og sitt. Det er slett ikke sikkert at særlig mange har fått med seg teksten, men øvelsen er utvilsomt bra for blodsirkulasjonen.

Poenget med at presten synger det som kan sies, er heller ikke i min "gate," for å si det slik. Uansett prestens sangkvaliteter, blir teksten overdøvet av sangen. Jeg tror jeg er i godt selskap når jeg hevder at jeg praktisk talt ikke får med meg noe av det tekstlige gjennom den tonale framførelsen. Og så lurer jeg ofte på hvem han Kyrie Elison er? Dette er ikke så respektløst som det kan høres. Jeg har trolig vært med å synge disse strofene noen hundre ganger, men jeg aner ikke hva teksten betyr. Er jeg den eneste?

Kirken ville antagelig være mer tjent med å være tydeligere, mer orientert mot at det som fremføres er forståelig og tilgjengelig for alle de tilstedeværende - og at den finner en form som samtidig ivaretar høytid og tradisjon.

Ludvig er trolig av den ortodokse typen og liker seg best når ting er stille, rolig og høytidelig, mens Solan trolig føler seg mest hjemme med frisk gospel og mye flipover. Hva med å lage en gudstjenesteform for folk flest? 

Gå til innlegget

EU og dødshjelp - samme sak

Publisert rundt 10 år siden

Jeg er enig med de indignerte og skuffede her på bloggen når det gjelder Frp sitt landsmøtevedtak om aktiv dødshjelp.

I det hele tatt er jeg uenig i flere sider ved Frp's politkk (selv om det kanskje ikke virker slik ut fra mine mange kommentarer her på bloggen). Saken er vel egentlig den at jeg ikke er tilstrekkelig uenig med Frp til at jeg anser det som "uspiselige". Tvert imot. Det er mye bra ved partiets politikk - i den forstand at flere sider ved den baserer seg på en solid og god ikke-sosialistisk tradisjon og grunnsyn.

Krf har flere ganger sittet i regjring med Høyre. En viktig forutseting for KrF har vært at en regjering der KrF inngår ikke skal søke medlemsskap i EU. Denne forutsetningen har Høyre måtte forholde seg til og respektere.

Dersom KrF hadde valgt å være en del av en ny borgerlig regjering, ville helt sikkert partiet stilt et ufravikelig krav om at aktiv dødshjelp ikke skal tas opp og vedtas av den samme regjeringen. Igjen, dette viser at KrF mest sannsynelig ville fått større makt og innflytelse i f.eks. verdispørsmål, i regjering - også med, eller kanskje spesielt med Frp - enn utenfor.

Kanskje suksessen med "EU-modellen" kunne være anvendelig også i dødshjelpsspørsmålet og i andre viktige verdispørsmål?  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
30 dager siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere