Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

En fantastisk mulighet for kirken!

Publisert over 9 år siden - 7 visninger

Som kirkegjenger – også utenom den kirkelige ”rushtiden” – hender det jeg gjør meg noen tanker om at et og annet burde vært gjort for å få opp interessen og besøkstallet i kirkene. Egentlig er hverken interessen og besøkstallet relativt sett dårlig, men det kunne likevel vært atskillig bedre enn det faktisk er.

I en tid med sekularisering og store endringer i samfunnet og i kirkeforfatningen i årene som kommer, burde kirken og dens våpendragere – eller korsbærere – etter min mening være mer innovative og proaktive enn de tilsynelatende er. Fra mitt ståsted som markedsfører i næringslivet, mener jeg at det kan være mye å hente på to områder; en klarere tilpasning til tidsånden, uten å gå på akkord med det kirken står for, og en atskillig bedre, mer målrettet og profesjonell kommunikasjon mot målgruppene – som vel er de aller fleste mennesker i dette landet.

Markedsføringsprosesser starter gjerne med en analyse av nå-situasjonen. Kirken har utrolig mye å selge og den har et eksepsjonelt godt omdømme. Da tenker jeg ikke på homostrid og bispeutnevnelser, men på folks overveldende oppslutning om og tiltro og søken til kirken i livets viktige faser.

Med et slikt utgangspunkt, ville det for dyktige markedsførere vært en spennende oppgave å gå løs på – dersom kirken valgte å outsource profileringen av sitt fantastiske tilbud. En viktig forutsetning ville være at kirkens folk ville være villig til å se på kirken som et produkt som skal ”selges”.

Når jeg går til gudstjeneste, er det for å finne ro, meditere, høre Guds ord og å oppleve det kristne fellesskapet. Det finner jeg ofte, men ikke alltid. Da, når jeg av og til nesten føler meg provosert over elendig kommunikasjon (i vid forstand – og ikke nødvendigvis av prestens personlige kvaliteter), begynner tankene i stedet å dreie seg om analyser, forbedringspotensialer, målgrupper og tiltak – ting som (med forholdsvis enkle grep?) kanskje kunne høyne kvaliteten og gjøre det mer attraktivt både for den primære og sekundære målgruppen å gå i kirken – oftere, og slik at de aller fleste ville oppleve at de får et større utbytte ved kirkebesøk og generelt i sitt møte med kirken.

Uten å gå konkret inn på alt det som trolig kunne vært gjort, velger jeg i denne omgang å utfordre kirken. Det dreier seg hverken om å tenke radikalt eller krampeaktig nyskapende, men rett og slett vurdere å engasjere rett folk på rett plass, og for eksempel å underkaste seg en grundig analyse, og deretter spent og åpensinnet imøtese en kompetent og målrettet handlingsplan for nyorientering av kirkens image og kommunikasjon. Igjen, kirkens konvensjoner og teologi ville ikke ha noen plass i en slik prosess – kun det ”ytre”, men likevel så viktige.

Det er pussige greier dette, men når et kirkebygg skal reises, er det en selvfølge og et krav å engasjere en dyktig arkitekt og en skikkelig entreprenør, noen som kan slikt. Når det kommer til områder som markedsføring og kommunikasjon, kan det nesten virke som at mange tror at dette er noe alle kan, så ”det ordner vi best sjøl” (dette var forsøksvis en spissformulering). Det finnes professorater også innenfor markedsføring. Minst én av professorene er, etter det jeg forstår, opptatt av og mye de samme problemstillingene som reises her. Slik sett er det jo egentlig bare å sette i gang.

En begynnelse kunne kanskje være å etablere en tankesmie for ”nyorientering, kommunikasjon og profilering av kirken”? Når det gjelder mulige deltakere, ville det være et uttall av spennende og høyst kompetente personer som trolig ville finne dette interessant, både innenfor kirken – men også ressurspersoner som er mer perifere eller som til vanlig befinner seg utenfor det kirkelige fellesskapet.

Med dette ønskes Kirken, det norske lykke til!

Gå til innlegget

H + Frp - Krf = neste regjering,

Publisert over 9 år siden - 29 visninger

Høyres landsmøte ble en opptur. ikke bare for høyrevelgerne, men for flertallet blant oss velgere som i nesten samtlige meningsmålinger siden forrige stortingsvalg har sagt klart fra at vi ønsker en borgerlige regjering - i steden for dagens rødgrønne. Høyre har nå åpnet for et samarbeid på borgerlig side - også med Frp dersom det er det som skal til for å få til et regjeringsskifte. Bra!

Mange hadde håpet at oppturen hadde kommet alle rede forrige helg under Krf sitt landsmøte. Det ble en skuffelse. Det er flott at partiet står rakrygget på egen politikk. Men er ikke dette mulig også i en regjeringskoalisjon med Frp?

Likhetene i standpunktenene mellom de to partiene, spesielt i verdispørsmål, er ikke ubetydelig, og i sum virker ikke avstanden større mellom Krf og Frp enn til andre partier. Snarere tvert imot. Partiledelsen prøver å forklare dette med at Frp står for langt unna KrF i de vesentligste sprøsmålene. Det tror jeg vel egentlig KrF kan si om alle partier - alt etter hvilken saker som er vesentlige.

Er det bordet som fanger? Er det den årelange prinsipielle og frenestiske motstanden mot Frp som gjør det så vanskelig for KrF å bøye av - og som gjør at eple blir så fryktelig surt å bite i? For oss her ute, som kan lene oss tilbake og observere, virker det uforståelig. I årevis har Frp blitt harselert og herjet med av "alle de andre" som partisenior Hagen pelier å uttrykke det, og i sak etter sak har "de andre" måtte bit i - ja, nettopp, det sureste av epler og selv enten foreslått eller støttet de samme sakene som tidligere gjorde Frp så uspiselig.

Med KrF sin betydelige tradisjon og gode evne til å samarbeide i forekjellige regjeringskonstellasjoner, burde man hatt selvtillitt nok til å kunne gå inn i en regjering der også Frp er med. Det er ikke så lett å forstå at det er mer atraktivt å være et lite parti i opposisjon enn i posisjon. Bare spør Sp. De ville nok ikke byttet ut de sist fire årene med sine fire statsråder og femten statssekretærer og politiske rådgiver - mot 11 stortingsrpresentater og en av parlamentets minste partier - i opposisjon. Sp her oppnådd langt mer i rgjering enn kjøttvekta skulle tilsi. Politikk er ikke bare å ville, men også å oppnå noe. Makt gir muligheter, avmakt gir lite...   

Gå til innlegget

Picknick hos Satan

Publisert over 9 år siden - 25 visninger

Da Moshe ble drept under Yom Kippurkrigen, var det et sjokk for en blond, blåøyd og solbrun kibbutzfrivillig fra Norge. Som ung var jeg to lange perioder på kibbutz. Jeg arbeidet hardt og iverig, fikk ros og anerkjennelse og mange gode og nære venner. Som ung og påvirkelig, ble dette en sjelsettende tid for meg - et dannelsesprosjekt som har preget meg resten av livet.

Synet på Israel var selvfølgelig ensidig positivt. Hadde jeg kun vært påvirket av mine isreaelske venner, og de erfaringene jeg selv høstet der nede, hadde nok holdningene vært mer nyansert, men da jeg også på den tiden hadde mye kontakt med norske kristne israelvenner, utviklet holdningen seg både til å bli ensidig og tildels hatsk og fanatisk i synet på forholdet mellom jøder og arabere.

Gjennom årene har egen visdom og dømmekraft slipt vekke fanatismen og for så vidt også ensidigheten. Jeg står på Israel sin side både når det gjelder retten til eget land, til å bygge gjerde for å hindre terrorister i drepe israelske sivile og retten til å angripe Gaza når Hamas fortsetter å skyte raketter etter gjentatte advarsler om at Israel ville angripe hvis det ikke ble slutt på rakettbeskytningen. Og jeg tror at Israel er Guds folk, men at Gud ikke har plassert andre folk i rollen son onde fiender av Israel til evig til. For Gud er alle menensker like verdifulle - både som enkeltmennesker og som folk.

I fjor satt jeg på en fin og kosleig restaurant et sted i utkanten av Damskus. Jeg var invitert av forretningsforbindelser. Med i i følget var også en venn av dem som visstnok var en høytstående offiser i den syriske hæren, en hær som to ganger var blitt slått av israelerne. Og her satt jeg, som i mitt stille sinn tenkte på at jeg hadde brukt mer enn ett år av mitt til da unge liv på å hjelpe nettopp isrelerne. Hvis det hadde vært mindre disig, kunne jeg kanskje også sett Hermonfjellet i sør - der jeg i sin to stod på ski på israelsk okkupert side. Nå satt jeg der altså, i et av de tre landene som av George Bush var erklært som "Ondskapens akse". Mange norske kristen israelvenner, ville nok ment at jeg satt til bords med selveste Satan.

Erfaringene med å ha hatt såpass nær kontakt og vennskap med folk fra begge sider i konflikten, er at folk er folk - de er fine og reflekterte mennesker, som faktisk omtaler hverandre med adskillig mer respkt enn det man skulle tro. Det de alle (i alle fall de jeg har møtt) sier, er at de mest av alt ønsker ferd. Det som overrasket meg, når det gjelder syrerne, var at de ser fram muligheten for en blomstrende økonomien i hele regionen - ikke etter at de har "kastet Israel på havet", men i samarbeid med Israel. Med israelsk teknologi og arbiske ressurser og solide handels- og håndverkstradisjoner, ville de tilsammen kunne skape noe stort. Dette ble ikke sagt for å snakke meg "etter munnen" (de har ingen anelse om at jeg også har vært i Israel). Det var helt tydlig at de ga uttrykk for sine oppriktige tanker - og drømmer.

I Norge er israeldebatten mye dominert av rabiate syttitallsradikale og kristenfundametalister. Begge grupper er like fanatiske - og etter min mening - like usympatiske.

Moshe var en ung mann med kone og et lite barn. Han var hjemme på kibbutzen i helgene. Til daglig var han sersjant i en falskjermjegertropp og hørte til den ypperste eliten av israelske soldater. Jeg beundret Moshe. Han var utrolig sympatisk. Han hadde spesiell omtanke og oppmerksom mot oss to norske, og han var interessert når vi fortalte om landet vårt. Når vi snakket om Israel og situsjonen i Midt-Østen, så var han aldri hatsk eller ensidig i forhold til "naboene". Tvert imot, han hadde også arabiske venner - "fine menekser", som han sa. Han mente at vanlige mennesker på begge sider av konflikten mest av alt vil ha fred og ikke vil ha noe problem med å leve sammen, men at ekstremsitene og krigshisserne på begge sider stod i veien for dette. Rett skal være rett, han mente nok at "den andre siden" hadde flest esktremister og krigshisser og at mye av ansvaret lå der.

Da general Ariel Sharon i 1973 trosset overkommandoen i Tel Aviv og beordret landsetting av styrker på vestsiden av Zuez-kanalen (senere kjent som en historisk knipetangsmanøver), var Moshe sin tropp en av de første som landet. Da han ledet sine unge menn fram mot en egyptisk stilling, ble Moshe skutt og drept.

Den gang døde en god venn - og et av mine største forbilder. Det som lever etter møte Moshe og andre mennesker i Midt-Østen, er toleranse og vissheten om at det onde ikke alltid er det eller slik folk forstiller seg, og tilsvarende at det gode ofte finnes der du ikke alltid venter å finne det. Det er håp for Midt-Østen, men ikke hvis fanatikere på begge sider av konflikten - blant arabere og jøder - og i Norge - ukritisk og uimotsagt stadig får sette dagsorden. 

Shalom 

Gå til innlegget

Kvinner, værsågod, stig på!

Publisert over 9 år siden - 20 visninger

Menn (gutter) skal gå foran og åpne døra for damer (jenter). Dette var en av flere manérer vi lærte hjemme og på skolen. Så kom 70-tallet. Da lærte vi at det skulle vi slett ikke! Kvinner skulle åpne døra si sjøl, og så skulle alle jenter bli snekkere eller noe slikt. Den viktigste prosessen, som ble staret den gangen, var rettet til lik lønn for likt arbeid. Den kampen er vunnet. Nå er dette en selvfølge i Norge. Det er bra, det skulle også bare mangle. Flott.

Nå på nittitallet har vi fortsatt lik lønn for lik lønn, men vi har ikke likelønn - sier de. Det er mange refleksjoner en kan gjøre seg etter 30 år med kamp for likestilling mellom kjønnene. En av dem kan være at det som startet med berettigede krav om basis menneskeretter som retten til å stemme, lik muligheten til utdanning, lik lønn osv. har endt opp i en pussighet av politisk korrekthet.

I en periode var den rådende holdningen at det overhode ikke var forskjell på kjønnene. Vi var egentlig prikk like og skulle behandles helt likt. Ok, hvis det var noen forskjeller, så måttte det være at kvinnene var flinkere enn mennene på en del områder. Etter hvert har det uviklet seg liten hær av forfattere som produserer små artikler som vi daglig kan lese i avisene, såkalt forskning, som friskt slår fast at menn ikke kan kommunisere, at de ikke føler nok empati, at de er voldelige, egoistiske, dårlige ledere og at de har en lang rekke andre lite flatterende egenskaper. Om kvinner derimot kan en lese at de på alle måter er det stikk motsatte. Det er ikke måte på hvor nedlesset kvinner er av gode egenskaper. Disse pussigheten er blitt en del av mediehverdagen. Det går helt greit så lenge ingen sier i fra. Det blir mest med lette skuldertrekk.

Når det derimot en sjelden gang kommer en melding om kvinnene ikke passer helt inn i bildet av den uskyldsrene og perfekte madonnaen, blir det rabalder. For et par uker siden ble det offentliggjort en stor europeisk rapport om at kvinner mobber mer enn menn. Vi menn gjorde som vi pleier, vi trakk på skuldrene (og kanskje litt på smilebåndet), men kvinnene derimot reagert spontant. Dette stemmer ikke, det kan forklarers med at kvinner har mer med personell å gjøre enn menn. Ja, vel, vi menn hører hva de sier og holder munn.

Så har vi områder der menn og kvinner konkurrerer om posisjonene - på likefot. I arbeidslivet er det greit, der skal kvinner gå foran ved ellers like kvalifikasjoner. Men ikke alle områder er kvotert, og det skal visstnok være en stor urettferdighet og en skamplett for samfunnet. Innenfor film, litteratur, annen kunst, idrett og andre områder der kriteriene for stipend, priser, eller hva det måtte være, kun basert på prestasjon og ikke på kjønn. Likevel er det alltid noen som stiller spørsmål ved kjønnsfordelingen - hvis da ikke prisvinneren er en kvinne. Og når styrer, juryer, utvalg, komiteer eller hva det måtte være fungerer helt bra, kan det synes som at det er en "naturlov" at noen må komme på banen og si at, ja, men det er med for få kvinner. At utvalget eller komiteen gjør en bra jobb, er uvesentlig. Det vesentlige er at den skal bestå av like mange kvinner som menn.

Foreldene har stort sett lik rett til barselspemisjon, men hvor blir det av far? Det ligger en delvis valgfrihet i foreldrepermisjonen. Noen par velger ofte en annen løsning enn det som tilsynelatende er akseptert. De unge velger det som er best for seg. Da blir det sutring og jamring. Slikt skal vi ikke ha noe av! Dere må se å likestille dere! Hold dere til den politisk korrekte normen - jo før jo heller, ellers bestemmer vi at pappa SKAL ta ut like mye eller helst mer permisjon enn mamma.

Darfur, Swat, Kongo, Gaza, Sri Lanka og andre katastrofer får i varierende grad oppmerksomhet i media, men ingenting får bredere dekning enn hvis noen har oppdaget at et viktig styre eller utvlag ikke overholder den lovpålagte kjønnsbalansen, eller at det er gitt en pris til en mann - når noen mener det skulle vært en kvinne.

Alt dette nærmer seg det absurde. Det var en gang en berettiget kamp for like rettigheter. Den kampen er vunnet. Det er bra! Likevel fortsetter store grupper politikere og kulturpersoner og leter med lys og lykte etter noe som kan ligne på en kjønslig "skjevhet". Og så er rabalderet løs. Da blekner alt annet.

De plukket av oss høflige manerer, slik som å åpne døra for damene, men har til gjengjeld krevd og fått gjennomslag for at samfunnet på alle områder skal smile, sette alle dører på vidt gap og si: "Kvinner, vær så god, stig på!" Tidligere var kvinnene diskriminert. Det ble til slutt uakspetbalet. Det var bra. I dag er det derimot helt greit å diskriminere menn. Er det iorden? 

En kan anta at et samfunn utvikler seg best når vi aksepterer forskjellene og utnytter det beste i oss alle på en god og naturlig måte - uavhengig av kjønn, alder, rase, tro og kultur. I dette ligger det mye uforløste ressurser i Norge. I mellomtiden bruker vi usannsynelig mye tid og oppmerksomhet på liksomdiskriminering av kvinner. La oss heller bruke tid og krefter på andre og viktigere ting.

Gå til innlegget

Sorry, Krf.

Publisert over 9 år siden - 232 visninger

For de av oss, som gjerne stemmer Krf, men som ikke tilhører grunnfjellet, er Krf-ledelsens og landsmøtets strategi foran årets viktige valg en skuffelse. Det signaliseres klart at man heller foretrekker å være et lite parti i oposisjon enn i posisjon - dersom sistnevnte forutsetter et samarbeid med Frp. Konsekvensen av dette vil være fire nye år med Stoltenberg. Dette ønsker ikke fertallet av velgerne.

Det avkrever respekt at partiet står fast på prinsippene selv om det skulle koste regjeringsmakt. Problemet er at det er vanskelig å forstå prinsippene. Partiledelsen prøver stadig og hardnakket å benekte det, men det er nå en gang slik at Frp står Krf adskillig nærmere i nesten alle verdispørsmål enn f.eks. Ap. Da er det rart at man heller vil beholde Stoltenberg ved makten i stedet for selv å ha makt - eventuelt i samarbeid med bl.a. Frp.

Når Høybråten skal forklare forskjellen på de to partiene, så har han, etter det undertegende oppfatter, kun bistandspolitikken å vise til. I nesten alle de øvrige verdispørsmålene er de to partiene stort sett enige. Da er det underlig at Krf heller velger å gi makten til de som er negative til privatskoler, som er for den nye ekteskapsloven og som heller ikke har de samme ambisjoner for bistand som Krf - for å nevne noe. 

Når i tillegg landsmøtet velger kampen mot fattigdom og økt bistand som hovedsaker(!) foran årets valg, er vel egentlig løpet kjørt. Det er selvfølgelig ikke noe galt med de to temaene, snarere tvert imot, det er noe de aller fleste av oss gjerne støtter opp om, men de er dog ikke det viktigste i en gjennomsnittsvelgers hverdag. De fleste søker naturlig nok til partier som har klare startegier for verdiskpaning, arbeid, infrastruktr, skole, forskning, helse, klima og miljø - det som er viktig for hvordan vi har det. Her er det fristende å låne Ap's slagord - først skape og så dele. Krf fremstår nå som et parti som kun er opptatt å dele og og som ikke bryr seg særlig om "å skape". Heldigvis er ikke folk flest fattige og vi er ikke avhenige av bistand. Imidlertid støtter vi gjerne opp om disse sakene, det er noe av grunnen til at vi gir vår stemme til Krf, men det er tross alt ikke det aller viktigste for folk flest - heller ikke for de fleste Krf-velgere.

Med dette sendes et helhjertet ønske til Krf om et godt valg - men denne gangen blir det desverre uten min stemme.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82136 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44609 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35526 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28862 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22861 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22488 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21970 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3018 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 354 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 36 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 385 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 792 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 757 visninger
Les flere