Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Kirken har det som Ludvig i Flåklypa - det blåser nordavind fra alle kanter.

Ikke nok med at kirkens tradisjonelle motstandere har vind i seilene, men de av oss som regner oss som kirkens tilhengere er også ofte svært kritiske - og da gjerne med helt forskjellige utgangspunkt og vinklinger. Det er langt mellom innleggene og kommentarene som forsvarer f.eks. kirkens liturgi. En får tro at det er den tause majoriteten som ikke lar høre fra seg.

Liv Riisers innlegg her på bloggen; "Gudstjeneste:Telys og teologi" (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread5763/) inspirerer til dette innlegget.

I denne anledning viser jeg i all beskjedenhet også til mitt eget tidligere innlegg; "En fantastisk mulighet for kirken" (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread4329/).

Noen etterlyser mer, mens andre ønsker mindre liturgi. Selv vet jeg faktisk ikke helt hvor jeg står i dette spørsmålet. På den ene siden har jeg naturligvis en klar oppfatning av hvordan jeg personlig ønsker at gudstjenesten burde være, men jeg er også opptatt av hva de mer kirkefremmede, de som i hopetall søker til kirken ved de store personlige og offentlige høytidene, opplever gudstjenestene. Blir de fristet til å komme tilbake - også utenom den kirkelige rushtiden?

Religionen(e) er noe mystisk. Den katolske og den ortodokse kirke ivaretar dette i sin liturgi. Ikke noe galt i det. Det andre ytterpunktet er jublende gospel og "flipovergudstjenester" i mer liberale menigheter, som bl.a. i Den norske kirke. DNK har også sin liturgi - et sted midt i mellom de forannevnte ytterpunktene. Ikke noe galt i det heller. Men det å være midt i mellom, kan også bety å falle mellom to stoler. Det er kanskje det DNK gjør? Det ideelle ville være om kirken fant en god kommunikativ form et sted på denne aksen og holdt fast ved denne (formen).

Her er noen eksempler på ting som med fordel kanskje kunne vært litt annerledes: 

Folk, som kanskje ellers ikke i særlig grad går i kirken, fyller gudshuset på juleaften. De søker høytid. Da passer det dårlig med flipover og en leken prest som kun snakker til barna. Selv om dette er familiegudstjenester, bør en etter min mening, være mest rettet mot flertallet i kirkerommet denne ettermiddagen. Det er utvilsomt de voksne. Barna får likevel sitt i rikt monn på julekvelden. "Strategisk" er det av og til riktig å "gi folk det folket vil ha". Hvis det høytidelige og stemningsfulle ikke er å finne i kirken, hva er da vitsen med å gå dit? - tenker kanskje de mindre trofaste kirkegjengerne. En bør ta vare på kundene når de først er kommet inn i butikken...

Selv stiller jeg spørsmål ved poenget ved at menigheten skal reise seg under tekstlesningen - og sitte under sangen. Kanskje burde det vært motsatt?

Rent pedagogisk kan det umulig være riktig at menigheten reiser seg under tekstlesningen. Det blir mye uro, og dessuten sliter noen med vonde rygger, hofter og bein - og en og annen kan muligens også streve med luftplager og annen styggedom. Når så alle har fått rettet ryggen, inntatt en slags "på stedet hvil"-stilling, skottet litt rundt seg og endelig falt til ro, begynner kanskje konsentrasjonen å rette seg mot tekstleseren, men da er det hele over. Værsågod og sitt. Det er slett ikke sikkert at særlig mange har fått med seg teksten, men øvelsen er utvilsomt bra for blodsirkulasjonen.

Poenget med at presten synger det som kan sies, er heller ikke i min "gate," for å si det slik. Uansett prestens sangkvaliteter, blir teksten overdøvet av sangen. Jeg tror jeg er i godt selskap når jeg hevder at jeg praktisk talt ikke får med meg noe av det tekstlige gjennom den tonale framførelsen. Og så lurer jeg ofte på hvem han Kyrie Elison er? Dette er ikke så respektløst som det kan høres. Jeg har trolig vært med å synge disse strofene noen hundre ganger, men jeg aner ikke hva teksten betyr. Er jeg den eneste?

Kirken ville antagelig være mer tjent med å være tydeligere, mer orientert mot at det som fremføres er forståelig og tilgjengelig for alle de tilstedeværende - og at den finner en form som samtidig ivaretar høytid og tradisjon.

Ludvig er trolig av den ortodokse typen og liker seg best når ting er stille, rolig og høytidelig, mens Solan trolig føler seg mest hjemme med frisk gospel og mye flipover. Hva med å lage en gudstjenesteform for folk flest? 

Gå til innlegget

EU og dødshjelp - samme sak

Publisert nesten 10 år siden

Jeg er enig med de indignerte og skuffede her på bloggen når det gjelder Frp sitt landsmøtevedtak om aktiv dødshjelp.

I det hele tatt er jeg uenig i flere sider ved Frp's politkk (selv om det kanskje ikke virker slik ut fra mine mange kommentarer her på bloggen). Saken er vel egentlig den at jeg ikke er tilstrekkelig uenig med Frp til at jeg anser det som "uspiselige". Tvert imot. Det er mye bra ved partiets politikk - i den forstand at flere sider ved den baserer seg på en solid og god ikke-sosialistisk tradisjon og grunnsyn.

Krf har flere ganger sittet i regjring med Høyre. En viktig forutseting for KrF har vært at en regjering der KrF inngår ikke skal søke medlemsskap i EU. Denne forutsetningen har Høyre måtte forholde seg til og respektere.

Dersom KrF hadde valgt å være en del av en ny borgerlig regjering, ville helt sikkert partiet stilt et ufravikelig krav om at aktiv dødshjelp ikke skal tas opp og vedtas av den samme regjeringen. Igjen, dette viser at KrF mest sannsynelig ville fått større makt og innflytelse i f.eks. verdispørsmål, i regjering - også med, eller kanskje spesielt med Frp - enn utenfor.

Kanskje suksessen med "EU-modellen" kunne være anvendelig også i dødshjelpsspørsmålet og i andre viktige verdispørsmål?  

Gå til innlegget

Liberalisme - et utrivelig skjellsord.

Publisert nesten 10 år siden

Liberalisme er for mange et skjellsord. I USA bruker de konservative (republikanerne) "liberal" om de som anses for å befinne seg godt ute på vesntresiden. I Europa derimot, er det venstresiden som bruker "liberal" - om de som befinner seg på den ytterste høyre fløy.

Vårt Land sin redaksjon befinner seg i så måte på trygg europeisk grunn. I VL omtales gjerne Frp, og deler av Høyres politikk - som liberalistisk i nedsettende betydning. En kan kanskje gå ut fra at VL bygger dette på den tolkningen at liberalismen kun vektlegger indvidets rettigheter (seg selv og sitt) og ikke i sælrig grad bryr seg om andre - f.eks. i betydningen gode sosiale ordninger og en sterk stat som tar vare på individet osv.

Når Framskrittspartiet profilerer seg som et liberalistisk parti, så kan en anta at de selv vektlegger det som anses for å være den opprinnelige eller etter hvert mest aksepterte definisjonen av liberal: religiøs toleranse, ytringsfrihet, verdipluralisme, antipaternalisme, frie valg, maktfordeling, offentlig innsyn i statens anliggender, kontraktsfrihet, fri konkurranse og eiendomsrett. - Liberalister oppfatter ikke staten som et onde. Liberalister ønsker en sterk stat, men understreker samtidig at dens domene må være begrenset.

Et eksempel på liberalisme, som trolig ikke passer inn i den nedsettende betydningen, er at Frp er det første og foreløpig eneste partiet som har vedtatt lovfestet rett til eldreomsorg. Rett til aktiv dødshjelp kan for så vidt være et annet utslag av den samme ismen. Frp er riktignok ikke nådige mot trygdemisbrukere og urettmessige asylsøkere, men det er vanskelig å påstå med troverdighet at Frp er et usosialt parti, snarere tvert imot. Men tilnærmingen er nok gjerne noe annerleds enn det som er mest politisk akseptert. Det kan være helt greit.

Avslutningsvis vil jeg understreke at mitt anliggende ikke er Frp, men en etter min mening destruktiv og misforstått polarisering mellom partiene på borgerlig side. Forskjellene mellom partiene er ofte svært liten, men støynivået er dessto høyere.

Det er synd for alle som anser seg for å være verdikonservative og som ønsker regjeringsskifte i det kommende stortingsvalget - nettopp for å forsvare de verdiene vi har tro på og som vi gjerne vil bevare og styrke.

----------------------

For de som måtte være interessert, er det nedenfor gjengitt utdrag fra Wikipedia og Dagbladet om liberalismen.

Wikipedia:

Liberalisme (latin: liber; fri) er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig.

I dag er det flere politiske retninger som kaller seg eller blir kalt liberalistiske, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I De forente stater er eksempelvis liberalisme en betegnelse som brukes om venstredreide personer og grupperinger, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyreside som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet.

Liberalister vil ofte fremheve retten til avvik fra sosiale normer og politiske eller religiøse tradisjoner. Her står liberalismen i kontrast til konservatismen på den tradisjonelle høyresiden i vestlig politikk. Ettersom liberalismen også legger vekt på individet som drivkraft i et samfunn, står liberalistiske ideologier også i motsetning til totalitære og kollektivistiske ideologier som kommunisme og fascisme.

Dagbladet 25. okt. 2007

 Av Lars Fr. H Svendsen

Det er notorisk vanskelig å definere «liberalisme», siden uttrykket er brukt til å betegne et stort mangfold av ideer, holdninger, praksiser og grupper i ulike samfunn. Alt dette har også fått svært ulike begrunnelser fra naturrett til utilitarisme til verdipluralisme. Det grunnleggende poenget er uansett at alle mennesker tilkjennes en ukrenkelig frihet, og at enhver som ønsker å begrense denne friheten, vil ha begrunnelsesbyrden. Sentrale elementer i liberalismen er: religiøs toleranse, ytringsfrihet, verdipluralisme, antipaternalisme, frie valg, maktfordeling, offentlig innsyn i statens anliggender, kontraktsfrihet, fri konkurranse og eiendomsrett.

Liberalister oppfatter ikke staten som et onde. Liberalister ønsker en sterk stat, men understreker samtidig at dens domene må være begrenset. En sterk stat er en forutsetning for et liberalt samfunn, for friheten som er liberalismens kjerne, og samtidig må staten være begrenset for ikke selv å bli en trussel mot den samme friheten. Et av de viktigste kapitlene i Adam Smiths «Wealth of Nations» viser hvordan den individuelle frihetens fremvekst er uløselig knyttet til statsdannelse og styrking av sentrale institusjoner. Smith sier eksplisitt at friheten bare kan eksistere der det finnes institusjoner som håndhever lover. Det må finnes grenser for friheten, for at friheten overhodet skal kunne bestå.

(Artikkelen er her forkortet)

Gå til innlegget

VL's korstog - og fluer og kameler

Publisert nesten 10 år siden

Hva er det med VL sitt innbitte korstog mot Frp?

Kan hende undertegnede oppfattes som FrP sin forsvarer her på bloggen. Det er i såfall feil. Jeg har aldri stemt på Frp, og kommer vel trolig heller ikke til å gjøre det. Det kan være symptomatisk for debatten og den politiske situasjonen.

Mange av oss blir utfordret og provosert til nettopp å peke på nyansene eller unyansene og ender opp med stadig å måtte "gå i krigen", ikke for Frp som parti, men for Frp som en akseptabel deltaker i en bred borgerlig regjering. 

De som ikke respekterer Frp som et seriøst, skikkelig - og nå også ansvarlig parti, på linje med hvilke som helst annet parti, begår i beste fall en grov undervurdering, og i verste fall en stor feil.

Mange av oss som i sjel og sinn støtter andre partier på den borgerlige siden, begynner å gå lei - av den frenetiske og tilsynelatende irrasjonelle motstanden mot å samarbeide med Frp.

Mens småpartier som V og KrF bruker energi på markere motstand, feier Frp ufortrødent videre på sin ferd mot mulig regjeringsmakt. Det er ikke lett å forstå strategien. Halmstrået er naturligvis en strategisk vippeposisjon. Det kan være et høyst usikkert spill.

Jeg er blant VL's torfaste lesere - også papirutgaven, og setter stor pris på den gode veridprofilen. Og jeg kan faktisk forstå at liberalisme ikke redaksjonens foretrukne isme, men når det kommer til politsike allianser, så er det rart med det. Noe spiser fluer mens andre svelger kameler. Det gjelder å komme seg noen lunde helskinnet igjennom prosessen fram mot makt og posisjoner.

Når KrF er så kresne i "matvegen" at de avstår fra å fortære noen av de forannevnte av Guds skapninger, velger de seg bort fra makt og innflytlse. Det gir andre større innflytlese - også når de store verdispørsmålene skal avgjøres.

Velkommen til bords!:) 

Gå til innlegget

Er skriftemål synd?

Publisert nesten 10 år siden

Kirken har mye å tilby, og har stor oppslutning i befolkningen.

Dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser - og julaften trekker mer folk enn noe annet i dette landet. Prestens samtale med aktørene i forbindelse med kirkelige handlinger styrker båndene mellom kirke og folk. I mange tilfeller hentes trøst, forståelse, visdom og styrke gjennom disse "tett på"-møtene. Forholdet til kirken blir enda mer rotfestet.

Den katolske kirke har skriftemål som et av sine sakramenter. Skriftemålet er en troshandling - og det er terapi. God terapi. En kan snakke ut med noen som lytter (anonymt?), og har en et snev av tro, kan en også trøste seg med full tilgivelse og renselse. Et flott tilbud til folket.

Som, døpt, konfirmert og gift i Den norske kirke, har jeg aldri hørt at skriftemål praktiseres eller tilbys. Det er synd.

Så, her forleden, etter å ha vært statskirkemedlem i nesten seks tiår, fortalte en lutersk prest meg at han gjør nettopp det; tilbyr skriftemål til de han tror kan være åpne for slikt. Det er bra, men hvorfor er ikke denne fine - kanskje også etterlengtede handlingen et "offisielt" tilbud. Er skriftemål synd i Den norske kirken?

Er det flere synspunkter på skriftemål i Luthers kirke?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere