Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Slitsom evighet?

Publisert nesten 10 år siden

Er et liv i evigheten belønning for et godkjent Gudsforhold - i sitt første liv?

I en interessant debatt, som nå går her på bloggen, drøftes det om hvorvidt det kristne budskapet forplikter til å ofre seg / alt(?) for våre medmennesker eller om det i hovedsak handler om å leve et liv nærmest mulig Gud (underforstått i bønn og bibellesning) - slik at vi kan "arve evig liv". 

Personlig ville jeg like å tro at Gud er romselig nok til å tilgi at ganske mange av oss først og fremst synes det er meningsfylt - og også at det er en troshandling - å bidra til at de mindre heldige av Guds skapninger her på jorden kan få et litt bedre liv. Dette oppleves faktisk som selve ponget med det å være kristen, men selvfølgelig også det å ha mest mulig orden på sitt åndelige liv. Men er dette godt nok for evigheten? Noen mener tydligvis ikke det.

Hva er egentlig poenget med å leve evig? Hvordan kan det være en belønning? Av og til opplever jeg det som "slitsomt" å tenke på at jeg eventuelt må ta fatt igjen - og da for evig, etter et forhåpentlig langt liv og mett av dage her på jorden. På meg virker det uforståelig at noen argumenterer med at frelse i betydning evig liv er det eneste viktige for kristne mens de lever sitt jordiske liv.

Vi er blitt ganske flinke til å stille spørsmål, også om tro, og f.eks. i hvilke perspektiv en skal sette bibelens omtale av og løfter om et evig liv. Som sagt, jeg har ikke helt skjønt belønningspoenget.

Gå til innlegget

Tredjeperson...

Publisert nesten 10 år siden

Har nettopp kommet inn fra terassen der vi har hatt besøk av et yngre par i familien. Sommerdagen er fin og solfylt, og rammen rundt besøket var slik sett nærmest ideell - med kaffe og is, hageblomster på bordet og fire voksne i samtale godt plassert i dype stoler. Hadde det ikke vært for at en tredjeperson overksygget besøket og samtalen, hadde det hele vært perfekt.

De to er ressursterke og veleatblerte yngre voksne med utdannelse, interessante jobber, to flotte barn, fint hus og en tilsynelatende grei tilværelse. Hun er blid og utadvendt, typisk empatisk og engajsert og ærlig og oppriktig - og er glad i og oppofrende overfor barna og familien. Han er en arbeidssom og pliktoppfyllende kar, er stødig og rolig og en likandes fyr. Også han er glad i barna og kona si og har tydelig omtanke for familien.

Flott! Et ypperlig utgangspunkt for et godt samliv. Og igjen, slik sett, var rammen om besøket og samtalen utmerket, hadde det altså ikke vært for at den omtalte tredjepersonen la en skygge over det hele.

Han pleier ikke å vise følelser på den måten, men i dag kunne vi for første gang registrere en tåre i øyekroken hans. Det var leit, og det vekket sympati. Hun var nedfor og fortvilet. Vi ble etter hvert innviet i et følelsesmessig drama. En tillstand av nedbrutthet, håpløshet og fortvilelse. Etter hvert i samtalen åpnet begge seg for oss. De snakket om hvor vondt de hadde det og hvor fastlåst de synes alt er.

De fortalte om hvordan forholdet hadde utviklet seg fra godt til etter hvert å bli vanskelig, om hvordan begge savnet bekrefetelse og gjelgjeldelse av følelser. De erkjente at de egentlig var veldig forskjellige og at de ikke kommuniserte slik de skulle.

Vi kjente til noe av dette alle rede i fjor høst. Da foreslo vi at de kanskje skulle vurdere et week-end-kurs på et høyfjellshotell i regi av familievernkontoret. Vi ville gjerne betale for kurs og opphold, hvis de altså synes det var en god idé. Begge var instilt på dette. Og i ettertid ga de begge uttrykk for at oppholdet hadde gitt dem mye.

I tiden etterpå har begge oppriktig prøvd, men god kommunikasjon mellom to (ulike) personer er åpenbart en krevende øvelse. Det hele er vel egentlig et spørsmål om å endre litt på personligheten - og det er som kjent ikke gjort i en håndvendig. Det å slipe bort kanter, legge bort unoter, og samtidig skru ned urealistsike forventinger til den andre parten, er vanskelig. Det krever tålmodighet og modenhet - og ikke så rent lite offevilje. Og så må begge parter virkelig ønske det.

Men så har det "uungåelige" skjedd. En av dem har fått følelser for en annen - den omtalte tredjepersonen. - Av og til er det godt å ha levd en stund. Det gir erfaring og en viss kunnskap - om livet. Jeg ser derfor at denne personen egentlig ikke har kommet inn og aktivt bidratt til å sette forholdet mellom de to i spill. Vedkommende er på sett og vis selv et "offer". Det er den av de to i forholdet som har trukket inn denne personen som må bære ansvaret - i første omgang. Forelskelse i en annen er enten et sympom på et skrantene forhold og kaos i følelseslivet til den som på denne måten bryter ut, eller så er det en katalysator for det samme.

Vi har ingen illusjoner om at vi kan bidra med all verden i en så vanskelig situasjon i andre menenskers liv. Men vi sitter igjen med følelsen av at vi fikk bidatt litt likevel. De vil konkret gjøre noen praktiske grep som kanskje kan bidra i riktig retning. Situasjonen er kanskje ikke helt låst?

Som beskrevet innledningsivs, dreier det seg om to fornuftige mennesker som ser at det tross alt ikke finnes noen kjappe og enkle løsninger på den vanskelige sitausjoenen. Uten at vi har for store forventinger til hvordan ting kan utvikle seg, sitter vi likevel tilbake med følelsen av at de oppriktig vil gi forholdet og foreldreskapet til sine to barn flere sjanser. Får håpe at de gjennom dette finner nøkkelen til det magiske; nemlig den Gode Kommunikajsonen.

Vel, slik er livet. Fra i går til i dag, hadde vi besøk to flotte barnebarne og kunne glede oss over dette, og for litt siden var rollen vår å være samtalepartnere for to dypt fortvilte forleldre. Det er fint at de ville snakke med oss om dette, og det gjør godt å føle at en har tillit i slike vanskelige situasjoner. På denne måte har min kone og jeg i dag fått være viktige samtalepartnere - en nyttig "tredjeperson" - for to unge mennesker som vi er glade i.

Da har ikke dagen vært forgjeves. 

------------------

(Da dette er familienært, er det under sterk tvil at historien "blogges", men med håp om at noen i en tilsvarende situasjon leser dette, så ville det vært flott hvis det kunne inspirere til å tore å opne seg for andre, drøfte ting, forsøke å komme til bunns i det som måtte være problemene i samlivet - og ikke minst, ikke søke det kjappe og lettvindte - og kanskje umiddlebart mest forlokkende - men gi samlive en ny eller flere sjanser...)

Gå til innlegget

Hva er det med Pia Haraldsen?

Publisert nesten 10 år siden

Ja, hva er det med Pia Haraldsen? De siste par årene har dette navnet rett som det er dukket opp i meida -  og i de underligste sammenhenger - nå sist på VG's førsteside da hun prøvekjørte "toppløse" biler.

Jeg aner ikke hvem Pia Haraldsen er, hva hun har gjort eller hva hun står for. Jeg har stilt spørsmålet til husets yngre - og eldre, og til venner og kollegaer. Ingen har noe godt svar på dette, annet enn at hun har vært med i et TV-show en gang, og siden har hun "blitt værende på skjermen".

Jeg har selvfølgelig ikke noe imot Pia Haraldsen, jeg kjenner henne jo ikke, men jeg har problmer med media som stadig bruker en "figur uten innhold" (i f.h.t. saken) for å si det slik.

Hvilke verdier ønsker vi å tilstrebe og å etterlate oss? En skulle stro at også redaksjoner innimellom stiller seg dette spørsmålet? Er det bimboidealet, eller er det innhold og substans som teller? Er slanke ben en kvalifikasjon i seg selv? Hva da med de med mindre idelle ben?

Det er forståelig at mange redaksjoner i disse ulvetider først og fremst vektlegger opplag og salgstall. Hvis, imidlertid, Pia Haraldsen øker salgstallene, åpner det for en ny fundering. Hvem er disse menneskene som kjøper VG fordi Pia Haraldsen har kjørt bil?

Til slutt. Hva gjør det med en person (sitt selvbilde) når en tilsynelatende kun med sitt blotte nærvær på kloden blir viet så mye oppmerkomhet? Jeg kjenner, som sagt, ikke Pia Haraldsen, men jeg er lei meg på hennes vegne. Å bli utsatt for så store doser av innholdsløs oppmerklsomhet kan umulig være sunt for noe menneske...

Gå til innlegget

Har vært med her på vd.no en tid. Har deltatt i flere diskusjoner og igangsatt noen selv. Dette er alt fra grei tidtrøyte til meget interessant - alt etter som.

Det forundrer meg noe at at de som virkelig kunne være meningsberettigede om forskjellige temaer - og kanskje kunne gi svar på noen av problemstillingene som resies, tilsynelatende er fraværende.

Når teologiske temaer drøftes, hadde det vært interessant å vite hva teleoger mener, og når kirken er oppe til debatt, skulle vi gjerne fått noen synspunkter fra "autoriserte" represetnatnter fra kirkens osv.

Eksemplevis var jeg en stund med på en meingsutveksling om skriftemål i Den norske kirke. Flere av oss etterlyste i løpet av debatten svar og kommentarer fra noen som kunne tilkjennegi kirkens synspunkter på dette, men det kom aldri slike innspill.

PÅ den annen side kan det naturligvis hende at det tidvis er slike "eksperter" innom og kommenterer, men det ville faktsik vært greit om de som representerer det debatten gjelder, tilkjennega sitt ståsted. Det er ikke alt som står i profilen.

Uansett så ville det bidra til å styrke interessen omkring debattene her på loggen og det ville trolig gjøre diskusjoner og drøftinger enda mer spennende. Det er alltid greit å få svar på ting som går rundt og en lurer på.

Er det flere som ser dette på samme måten - eller ulikt det jeg forfekter her i innlegget? Kanskje noen av de virkelig meningsberettigede også har en kommentar til dette?

Gå til innlegget

Uverdig kristenkrangel

Publisert nesten 10 år siden

En skal være ganske innvidd i kristne stridstemaer for å følge noen av debattene her på bloggen. De to største stridstemaene er åpenbart dåp og Israel. 

I dåpsdebatten verserer det en ligning. Tro + frelse = dåp vs. tro + dåp = frelse (!). Dette er stridens kjerne. Og så hagler skriftsteder gjennom luften, for anledningen omgjort til dødlige giftpiler.

Det er mulig at jeg er for pragmatisk for denne verdens rettroende. Men jeg spør: Who cares? Hvilken rolle spiller det? Er Gud en pedant som bruker denne ligningen på dommens dag? De av av som ikke fikk helt taket på matematikken, går vi lukt til helvete? Jeg tillater meg å tro på en rettferdig Gud som evner å se stort på slike uvesentligheter. For mange er dåpen en symbolhandling - hverken mer eller mindre. Jeg kan forstå og respektere at noen legger mer i dette, men hvorfor denne uverdige fiendsaken og truslene om evig pine?   

Israeldebatten har en litt annen vri. Der løper de som arbeider for, ønsker eller ber om fred i Midt-Østen en risiko. De trosser Guds vilje og plan for israelsfolket. Og de som misjonerer blant jødene begår helligbrøde. Jødene skal ikke omvendes - enda.

Hva er det med kristne? Hvorfor alle denne kjeklingen? Hvor er storsinnet og nestekjæeligheten? Hva ønsker vi å oppnå? Hvorfor ikke forene kreftene om de store spørsmålene og truslene som kommer utenfra.

Og hvor står Gud? Mon tro om Han smiler lunt der oppe et sted, ser ned på oss og sier: "Velsigne dere, mine kjære barn, fortsett kjeklingen". I mitt stille sinn kan jeg tenke meg at Gud har opplevd stoltere øyeblikk enn når f.ek.s kranglingen om dåp andre stridstemaer og uvesentligheter raser.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere