Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Er Gud nådeløs og egoistisk?

Publisert nesten 10 år siden

Det er noen temaer som garantert hisser folk til debatt her på bloggen. Skriv et innlegg om dåp, skapelsen eller om tro generelt – eller om alkohol og Israel for den saks skyld, ja, så har man det gående – bokstavelig talt.

Det er ikke til å undres over at vi kristne mister respekt og innflytelse når dette er det viktigste i en verden som ellers roper etter medmenneskelighet og rettferdighet – som mange forbinder med kjernen i det kristne budskapet.

For egen del er de åndelige og teologiske temaene ofte av mindre interesse. Det er sløsing med tid og ressurser i det uendlige å diskutere små tolkningsforksjeller i skriftene.  Det som er mer interessant, er mitt personlige forhold til troen og gudsforholdet og hvordan troen griper inn i våre liv og som gjør at vi handler i pakt med troens intensjon til beste for oss selv og for menneskeheten – og dermed for Gud.

Det er vanskelig å forstå at dåp diskuteres med så stor intensitet – om att og om att – uten at debattantene kommer en millimeter videre. For meg er det helt ok at noen mener at barnedåp er greit og at noen velger voksendåp. Ingen kan påstå at en stakkar, som eventuelt har misforstått, taper sin sjel og mister retten til evig liv dersom en var uheldig å velge dåp på feil tidspunkt i livet – eller på feil måte.

Videre er det uforståelig at spørsmålet om skapelsen hisser til slik debatt. Jeg tror at Gud har skapt oss alle, også Ida. At noen mener at ting er blitt til helt av seg selv, er greit. Det må de få lov til.

Når troslivet generelt diskuteres, så hender det at jeg blir svært forundret (for å si det mildt) – og ikke minst skuffet. I et trosperspektiv er livet her på jorden en kort mellomstopp på veien mot evigheten. Det er greit nok, men når noen mener at mellomstoppen kun har én hensikt, nemlig det å ha blikket fast rettet mot evigheten og verken se til høyre eller venstre – ikke bry seg om noe annet – kun leve et liv for og med Gud, ja, så begynner jeg å lure.

Er Gud en selvsentrert egoist og en ekshibisjonist - en som kun er opptatt seg selv og oppmerksomhet om sin ”person”? Er Gud uten nåde? Jeg som trodde at nåde er et av de virkelig magiske ordene i den kristne tro. Er Gud likegyldig til hvordan vi opptrer overfor mennesker og verden omkring?

Her er min tro. Etter evne å leve et liv til beste for Gud og mennesker, å kjempe ondskap, nød ødeleggelse av skaperverket, å bidra så godt jeg kan til å skape rettferdighet, å leve slik at jeg ikke vekker anstøt eller krenker andre, å bekjenne min tro (forkynnelse er ikke mitt kall) og ha et tettest mulig forhold til Gud gjennom bønn og gudstjenesteliv.

Måtte Gud være med oss...

Gå til innlegget

"Pappa kom hjem,..."

Publisert nesten 10 år siden

ANB har i dag sendt ut følgende sjokkmelding:

"Mamma er hjemme under pappapermen. Og pappapermen brukes ofte til lange familieferier. - Bekymringsfullt, mener likestillingsombudet.

Denne uka ble fedrekvoten av foreldrepermisjonen utvidet fra seks til ti uker. Hensikten er at pappaene skal ha omsorgen for barna sine disse ukene. - Men tall fra NAV viser at hele 54 prosent av norske mammaer er helt eller delvis hjemme med pappa når han tar ut pappaperm, i følge NAV. - Dette bekymrer oss, sier Ylva Lohne ved likestillingsombudet"

-------

Mitt spørsmål blir da: Hvordan kan dette bekymre? Er det ikke flott at det unge paret benytter de muligheter som finnes til å få mer "kvalitetstid" sammen - som også er et mye brukt ord i denne sammenheng? Hvem har rett til å bestemme at det de unge velger ikke er bra for dem? Hvem har gitt politikere og ombud retten til å blande seg slik inn i privatsfæren til folk?

Ylva Lohne forklarer dette slik:

"Det er nettopp i familieetableringsfasen at forskjellene mellom kjønnene på arbeidsmarkedet tar fart. At mamma er hjemme med far, eller at familien drar på ferie, hindrer at far blir en omsorgsperson på linje med mor, sier Lohne til Dagsavisen."

Igjen; er ikke dette opp til de unge selv å bestemme? Det finnes knapt noen i dette landet som ikke har hørt dette argumentet eller faktumet (konsekvensen av ikke å være ute i arbeid mest mulig). Så når over halvparten velger noe annet, det som de selv mener er best for seg, så må vi tro at de er ved sine fulle fem når de foretar sine valg. 

- De politisk korrekte har gode tider - spesielt når det er sommerstille i redaksjonene.

Gå til innlegget

Liberal, og økonomisk ansvarlig(?)

Publisert nesten 10 år siden

Begrepet ”liberal” er et yndet skjellsord blant politikere av flere valører – unntatt i H og FrP – og i Venstre. Sponheim understreker at Venstre er et liberalt parti – og gjerne med ettertrykk.

Når det skjer ofte nok, at ”liberal” blir brukt som skjellsord, er det lett å glemme hva som egentlig ligger i begrepet. Som etablert skjellsord begynner det etter hvert å leve sitt eget liv. 

Kortversjonen av definisjonen på liberal er stor grad av personlig frihet innenfor rammen av en sterk stat.

Når det gjelder forholdet stat og liberalisme, så er en sterk stat en av forutsetningene for et liberalistisk samfunn, men den er forskjellig fra den sosialdemokratiske og sosialistiske statsmaken. Et liberalt samfunn forutsetter at staten legger til rette for og ivaretar individets frihet og påser at handel og økonomi får best mulige kår – gjennom en kontrollert avveining av hva som måtte tjene individets frihet og en friest mulig handel best. 

Det er ikke forenlig med liberale prinsipper at ting kommer ut av kontroll, slik som f.eks. en finanskrise. I et liberalistisk økonomisk samfunn ville man altså passe på at det ikke oppstår slike kriser eller andre ekstreme lavkonjunkturer. Når spesielt de norske regjeringspartiene skylder finanskrisen på ”liberalistisk frislepp”, så er det trolig mot bedre vitende, men det er opertunt i et valgår.

Det er (teoretisk) to økonomiske systemer som ville hindret finanskrisen i å oppstå og å utvikle seg; den kommunistsiske (fordi den ikke tillater privat økonomi) og den liberalistsike - fordi den pålegger staten å sette grenser for og reguelere alt som kan true idividets frihet (i denne sammenheng; den økonomisk trygghet).

--------------------------

Det som var vendepunktet og som sterkest bidro til det finansielle sammenbruddet i USA var konkursen i de amerikanske boliglånsbankene Freddy Mac og Fanny Mae. Disse bankene ble etablert av den republikanske regjeringen (staten) for noen år siden – til store protester fra økonomer. Det brøt fullstendig med amerikansk tradisjon og politikk. Staten skal ikke drive banker.

Myndighetenes hensikt var å stimulere til økt boligbygging for å få fart på den innenlandske økonomien. Virkemiddelet, eller lokkemiddelet om man vil, var det nå kjente låneproduktet ”Subprime”. Dette innebar så høy risiko at det private markedet selv ikke ville tore å lansere det.– I et ideologisk liberalt økonomisk samfunn ville dette ikke vært mulig, fordi staten ikke skal drive banker, men påse at markedet ikke setter individets økonomiske trygghet / frihet i fare.

At finansmarkedene også gikk amok i denne perioden og sterkt bidro til krisen er en annen historie. Når staten eller det private markedet opptrer ”usunt”, er det i motstrid til liberalistisk økonomisk ideologi.

Gå til innlegget

Slitsom evighet?

Publisert nesten 10 år siden

Er et liv i evigheten belønning for et godkjent Gudsforhold - i sitt første liv?

I en interessant debatt, som nå går her på bloggen, drøftes det om hvorvidt det kristne budskapet forplikter til å ofre seg / alt(?) for våre medmennesker eller om det i hovedsak handler om å leve et liv nærmest mulig Gud (underforstått i bønn og bibellesning) - slik at vi kan "arve evig liv". 

Personlig ville jeg like å tro at Gud er romselig nok til å tilgi at ganske mange av oss først og fremst synes det er meningsfylt - og også at det er en troshandling - å bidra til at de mindre heldige av Guds skapninger her på jorden kan få et litt bedre liv. Dette oppleves faktisk som selve ponget med det å være kristen, men selvfølgelig også det å ha mest mulig orden på sitt åndelige liv. Men er dette godt nok for evigheten? Noen mener tydligvis ikke det.

Hva er egentlig poenget med å leve evig? Hvordan kan det være en belønning? Av og til opplever jeg det som "slitsomt" å tenke på at jeg eventuelt må ta fatt igjen - og da for evig, etter et forhåpentlig langt liv og mett av dage her på jorden. På meg virker det uforståelig at noen argumenterer med at frelse i betydning evig liv er det eneste viktige for kristne mens de lever sitt jordiske liv.

Vi er blitt ganske flinke til å stille spørsmål, også om tro, og f.eks. i hvilke perspektiv en skal sette bibelens omtale av og løfter om et evig liv. Som sagt, jeg har ikke helt skjønt belønningspoenget.

Gå til innlegget

Tredjeperson...

Publisert nesten 10 år siden

Har nettopp kommet inn fra terassen der vi har hatt besøk av et yngre par i familien. Sommerdagen er fin og solfylt, og rammen rundt besøket var slik sett nærmest ideell - med kaffe og is, hageblomster på bordet og fire voksne i samtale godt plassert i dype stoler. Hadde det ikke vært for at en tredjeperson overksygget besøket og samtalen, hadde det hele vært perfekt.

De to er ressursterke og veleatblerte yngre voksne med utdannelse, interessante jobber, to flotte barn, fint hus og en tilsynelatende grei tilværelse. Hun er blid og utadvendt, typisk empatisk og engajsert og ærlig og oppriktig - og er glad i og oppofrende overfor barna og familien. Han er en arbeidssom og pliktoppfyllende kar, er stødig og rolig og en likandes fyr. Også han er glad i barna og kona si og har tydelig omtanke for familien.

Flott! Et ypperlig utgangspunkt for et godt samliv. Og igjen, slik sett, var rammen om besøket og samtalen utmerket, hadde det altså ikke vært for at den omtalte tredjepersonen la en skygge over det hele.

Han pleier ikke å vise følelser på den måten, men i dag kunne vi for første gang registrere en tåre i øyekroken hans. Det var leit, og det vekket sympati. Hun var nedfor og fortvilet. Vi ble etter hvert innviet i et følelsesmessig drama. En tillstand av nedbrutthet, håpløshet og fortvilelse. Etter hvert i samtalen åpnet begge seg for oss. De snakket om hvor vondt de hadde det og hvor fastlåst de synes alt er.

De fortalte om hvordan forholdet hadde utviklet seg fra godt til etter hvert å bli vanskelig, om hvordan begge savnet bekrefetelse og gjelgjeldelse av følelser. De erkjente at de egentlig var veldig forskjellige og at de ikke kommuniserte slik de skulle.

Vi kjente til noe av dette alle rede i fjor høst. Da foreslo vi at de kanskje skulle vurdere et week-end-kurs på et høyfjellshotell i regi av familievernkontoret. Vi ville gjerne betale for kurs og opphold, hvis de altså synes det var en god idé. Begge var instilt på dette. Og i ettertid ga de begge uttrykk for at oppholdet hadde gitt dem mye.

I tiden etterpå har begge oppriktig prøvd, men god kommunikasjon mellom to (ulike) personer er åpenbart en krevende øvelse. Det hele er vel egentlig et spørsmål om å endre litt på personligheten - og det er som kjent ikke gjort i en håndvendig. Det å slipe bort kanter, legge bort unoter, og samtidig skru ned urealistsike forventinger til den andre parten, er vanskelig. Det krever tålmodighet og modenhet - og ikke så rent lite offevilje. Og så må begge parter virkelig ønske det.

Men så har det "uungåelige" skjedd. En av dem har fått følelser for en annen - den omtalte tredjepersonen. - Av og til er det godt å ha levd en stund. Det gir erfaring og en viss kunnskap - om livet. Jeg ser derfor at denne personen egentlig ikke har kommet inn og aktivt bidratt til å sette forholdet mellom de to i spill. Vedkommende er på sett og vis selv et "offer". Det er den av de to i forholdet som har trukket inn denne personen som må bære ansvaret - i første omgang. Forelskelse i en annen er enten et sympom på et skrantene forhold og kaos i følelseslivet til den som på denne måten bryter ut, eller så er det en katalysator for det samme.

Vi har ingen illusjoner om at vi kan bidra med all verden i en så vanskelig situasjon i andre menenskers liv. Men vi sitter igjen med følelsen av at vi fikk bidatt litt likevel. De vil konkret gjøre noen praktiske grep som kanskje kan bidra i riktig retning. Situasjonen er kanskje ikke helt låst?

Som beskrevet innledningsivs, dreier det seg om to fornuftige mennesker som ser at det tross alt ikke finnes noen kjappe og enkle løsninger på den vanskelige sitausjoenen. Uten at vi har for store forventinger til hvordan ting kan utvikle seg, sitter vi likevel tilbake med følelsen av at de oppriktig vil gi forholdet og foreldreskapet til sine to barn flere sjanser. Får håpe at de gjennom dette finner nøkkelen til det magiske; nemlig den Gode Kommunikajsonen.

Vel, slik er livet. Fra i går til i dag, hadde vi besøk to flotte barnebarne og kunne glede oss over dette, og for litt siden var rollen vår å være samtalepartnere for to dypt fortvilte forleldre. Det er fint at de ville snakke med oss om dette, og det gjør godt å føle at en har tillit i slike vanskelige situasjoner. På denne måte har min kone og jeg i dag fått være viktige samtalepartnere - en nyttig "tredjeperson" - for to unge mennesker som vi er glade i.

Da har ikke dagen vært forgjeves. 

------------------

(Da dette er familienært, er det under sterk tvil at historien "blogges", men med håp om at noen i en tilsvarende situasjon leser dette, så ville det vært flott hvis det kunne inspirere til å tore å opne seg for andre, drøfte ting, forsøke å komme til bunns i det som måtte være problemene i samlivet - og ikke minst, ikke søke det kjappe og lettvindte - og kanskje umiddlebart mest forlokkende - men gi samlive en ny eller flere sjanser...)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere