Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Takk, far - du hadde fortjent bedre.

Publisert nesten 10 år siden

Du vokste opp i nøysomme kår i en typisk arbeiderfamilie på tjue- og trettitallet, "de harde trevdeåra" - som du fortalte oss om. Ditt yrkesvalg ble smed. Dette var ikke arbeid for sveklinger. Og du jobbet en tid på anlegg. Det var heller ingen "søndagsskole".

Så kom krigen - og nesten tok livet ditt. Du havnet på Grini og ble hardt og brutalt torturert - og du ble dødsdømt.  Noen ba for livet ditt, både i direkte og i åndelig betydning. Før dødsdommen ble fullbyrdet, ble du satt fri. Det ble etter hvert usikkerhet om du var den skyldige. Det opplevde du som et under. Du takket din Gud, dypt og inderlig, og du ga Ham et løfte.

Da du kom tilbake til hjembyen din fra oppholdet på Grini, steg du av toget og gikk i møte med din far. Han så etter sin sønn, men gikk rett forbi deg. Han gjenkjente deg ikke. Så sønderslått og maltraktert var du. Du var 21 år den gangen. Et hardt prøvet ungt menneske.

Du lovet Gud at du resten av livet skulle følge Hans kall. Det har du gjort. Du og mor var en stund bestyrerpar på et alkoholikerhjem i kristen regi, og du arbeidet i årevis, ja praktisk talt resten av livet, blant alkoholikere. - Det satt stadig nedbrutte voksne mannfolk i stua vår. Det var ikke uvanlig at de gråt – og de ba. Mange fikk orden på livet sitt. Det var til stor velsignelse for dem selv og for kona og barna deres. Barn, slik som oss. Du var hele resten av livet en innsiktsfull og etterspurt forkynner og sjelesørger. Du ga deg ikke før du var åtti år gammel.

Jeg husker deg som en god og kjærlig far. Full av liv og veldig blid og imøtekommende mot oss – og mot alle andre. Jeg husker godt da du lærte meg å svømme. Jeg var trygg da du holdt meg i de sterke armene dine. Du bar meg på ryggen over moer og myrer fram til et tjern inne i skogen. Du lærte meg å feste marken på kroken og kaste uti snøret. Vi satt der sammen, du og jeg, og opplevde at duppen først snudde seg litt, for så plutselig å forsvinne ned i dypet og bli borte. Da jeg frydefullt dro opp min første sprellende ørret, lo og jublet du sammen med meg og du roste meg og hjalp meg med fangsten.

Jeg var med da du snekret og gjorde andre spennende ting. Du var nevenyttig, og jeg var imponert over alt det du fikk til – og jeg fikk prøve meg selv. På juleaftener og andre familiebegivenheter, var du alltid oppglødd og nesten litt barnslig. Du gledet deg veldig med oss. Du ga mye ros, og du støttet de valg vi gjorde i livet. Far, du var et godt menneske, og du var en god far for oss. Du var rettskaffen og jeg beundret deg for det du stod for.

Du er ikke død, far, men vi er i ferd med å miste deg – og du oss. Du husker lite eller ingenting av det jeg her har rekapitulert – kanskje noen bruddstykker, men det er det hele.

------------

Du greier deg egentlig ikke selv lenger. Både vi, familien din, og hjemmetjenesten gjør så godt vi kan, men det er ikke nok. Du får hjelp til alt det praktiske, men ingen av oss har anledning til å være der hele tiden. Slik er det dessverre.

Det er veldig vondt hver gang vi må gå fra deg. Du blir sittende igjen alene, og de er sikkert både forvirret og utrygg. Vi stryker deg på kinnet og gir deg en god klem, men det er vondt å møte det usikre blikket ditt. Vi har plikter, og vi kommer tilbake så fort vi kan, men det blir mange stunder der du må sitte helt alene – i din egen forvirrede verden. Jeg skulle så gjerne vært der, far, og holdt deg i hånden, slik du holdt min - fast og omsorgsfullt. Noen skulle i alle fall vært der… Det hadde du fortjent, far.

Vi har søkt om plass for deg, slik at du kan få all den hjelp du trenger og å ha noen rundt deg hele tiden, slik at du kan føle deg trygg og ivaretatt. Vi har ”mast” og forklart, men det er ingen ledig plass, i alle fall ikke enda. Vi har kontaktet alle ledd i beslutningssystemet, men nei, det er mange på venteliste. Hvor syk og forkommen skal du måtte bli – og hvor gammel må du bli for å kvalifisere for profesjonell omsorg?

Etter et langt liv i trofast slit for mennesker og for samfunnet, og i en alder av snart 90 år skulle en tro at du ville bli funnet verdig? Det hadde du fortjent far.

Nå er det snart fire år siden noen snakket om at det skulle skinne av eldreomsorgen, og det gjør ”noen” hvert fjerde år, men fire år går jo så fort…

Du hadde fortjent bedre enn dette, far!

Gå til innlegget

Om å bryte tausheten - om Israel

Publisert nesten 10 år siden

Her er noen utdrag fra en artikkel på nrk.no - i dag.

"Organisasjonen Breaking the Silence har intervjua 26 soldater som deltok i militæroperasjonen på Gazastripa i vinter. Soldatene har svart på en rekke spørsmål om krigføringa.

- Skyt hvis du er usikker

Soldatene ble blant annet bedt om å avfyre skudd mot enhver bygning eller person som virka mistenkelig. - Hvis du ikke er sikker, så skyt. Ildkrafta var helt sinnsyk, forteller en av soldatene om beskjedene han fikk da de israelske styrkene rykka inn på Gazastripa. Soldatene forteller også at de ofte brukte sivile som skjold når de skulle ta seg inn i mistenkelige hus.

- Sindige og angrende

Breaking the Silence beskriver de fleste soldatene som ble intervjua som sindige, angrende og sjokkerte. Mange av vitnesbyrdene er i tråd med anklagene om at de israelske militæraksjonene i Gaza var ukritisk og overdimensjonert. Intervjuene viser at mange av soldatene føler at beskjedene de fikk var uklare, og at ordlyden oppmuntra dem til å gjøre deres beste, selv om palestinske liv gikk tapt.

Israelske offiserer hevder imidlertid at soldatene alltid strakk seg langt for å beskytte sivile palestinere, og at bolighus og bygninger bare ble ødelagt dersom det var høyst nødvendig.

Ifølge palestinske menneskerettighetsgrupper ble omtrent 1.400 palestinere drept under krigen i Gaza, mens 13 israelere døde mens konflikten pågikk. 50.000 hjem, 800 industriområder, 200 skoler, 39 moskeer og to kirker skal ha blitt ødelagt av krigføringa, viser tall fra FN."

---------------

Har virkelig Israel gjort dette? Ja, det er mer sannsynelig enn usannsynelig.

Krig er skittet, brutalt - og i høyeste grad dødelig. Og når kamper kjempes på liv og død, er det få som der og da reflekterer over vedtatte konvensjoner. Den vanskeligste av all krigføring er når kamper foregår i tettbebyggede områder. Gaza er verdens tettest befolkede område, og da blir det ekstra "vanskelig" - for å uttrykke det på den måten. Det som forundrer, er faktisk at ikke flere enn 1400 palistinere ble drept.

Når norske Israelvenner konsekvent benekter disse bruddene på krigens lover og alt annen som de oppfatter som urettferdige angrep på Israel, er det trist, og om jeg får lov; patetisk. Det fratar dem selv autoritet i debatter. De norske Israelvennene er ofte mer "katolske enn paven" i Midtøsten-spørsmålet. De ville blitt plassert langt ute på den israelske høyresida og dermed ville de blitt marginalisert i det landet som de selv så blindt forsvarer - om de hadde vært borgere der.

Det ville være mer troverdig å erkjenne alle fakta, så langt de er tilgjengelige, og ta debatten derfra, men det kan virke som en slik strategi er for sofistikert for mange av de mest trofaste og gjerne bibellesende Israelvenner her i Norge.

Handlingene Israel begikk under krigen i Gaza er sjokkerende, men jeg er redd for at de kunne vært begått av soldater fra hvilken som helst land - også fra Norge. Slik er det desverre ofte i krig. Dette er ikke for å forsvare det som skjedde, men et forsøk på sette ting i et større perspektiv - og ta debatten derfra,

Tro det eller ei, men jeg er også en venn av Israel.

Gå til innlegget

Kriterier for "headlines" på bloggen

Publisert nesten 10 år siden

Lurer på hva som er kriteriet for utvelgelse av "rulletkesten" med utvalgte innlegg på forsiden? Av og til finner jeg spennende innlegg der som jeg kanskje ellers ville gått glipp av. Det er bra.

Flere av innleggene (overksirftene) som presenteres har imidlertid liten interesse. En av innleggene på dagens forside er en navnerettelse - en rettelse i f.h.t. et tidligere innlegg. Er et slik innlegg ansett for å være så viktig at den bør være en av utvalgte "head lines"? Videre står samme artikkel ofte to ganger. Det er sløsing med plass på en viktig del av bloggen.

Denne funksjonen er i utgangspunktet ypperlig - og den bør vel også fornyes jevnlig. Når redaksjonen velger ut varierte og etter deres faglige vurdering interessante, tankevekkende og/eller spennende innlegg og gir disse ekstra oppmerksomhet, ja, så kan vi andre gå innom å hente ut innlegg som vi kanskje ellers ville gått glipp av. Da fungerer dette "verktøyet" bra.

Så derfor, hvilke kriterier bruker redaksjonen for å løfte opp aktulle innlegg på forsiden? 

Gå til innlegget

Hjelperytter

Publisert nesten 10 år siden

For noen av oss er Tour de France sommerens viktigste begivenhet. Et spektakulært skue med blodslit, dramatikk, ned- og oppturer, vakre bilder av flott natur og kulturhistorie - og ikke minst målgang og vinnere som feires. Det er bare dette som kan få mange oss til å smette innenfor stuedøra på varme sommerdager.

Troens og kristenlivets TdF er også slik - et slags livslangt høydepunkt, men også med "blodslit" og dramatikk - og opp- og nedturer. Det er vakre opplevelser og øyeblikk - og vi imøteser en målgang der alle som tror er vinnere.

I det "vanlige" TdF er lagene bygget opp om kapteinene, de som har vinnersjanser, og det er flere vinnermuligheter. Alle de andre er hjelperyttere som har én oppgave; å hjelpe kapteinen til best mulig posisjon og resultat. Ligger forholdene til rette for det, får de kanskje lov av lagledelsen til å kjempe om en etappeseier. Det blir i så fall høydepunktet. Ellers gjør de en fenomenal innsats uten å bli lagt spesielt merke til. Den største gleden mange av disse landeveiens riddere kan oppnå er hvis deres kaptien skulle oppnå et bra resultat. Snakk om å glede seg over andres suksess! Hjelperytterne er mine uovertrufne helter.

I troens og kristenlivets TdF er det også slik. Noen er framtredene, mens den store hopen ikke gjør så mye av seg. I menighetslivet er analogien til forannevnte grei nok.

Andre sider av det kristne samfunnet er ikke like vakkert. Det er de selvutnevnte vinnerne, de som har svaret på egne og andres vegne, de som kun aksepterer sin tolkning av skriften og som anser seg vinnere - og overlegen andre alle rede ved start. De har tydligvis ikke evnen til å ta til seg inntrykk under veis i det lange og skiftende løpet - og de bryr seg knapt om hjelperytterne - mest om seg selv. Måtte Gud gi meg rollen som troens hjelprytter. Det holder for meg.

Gå til innlegget

Likhetsprinsippet er viktig - når det gjelder stemmerett, arbeid (ut fra forutsetninger), lik lønn for likt arbeid, helsestell, offentlig sosiale rettigheter - osv.

Vår samfunnsmodell er basert på at disse rettighetene skal være gitt alle i samfunnet, uavhengig av andre forutsetninger - enn det å være borger i landet. Det er bra.

Men har vi i vår streben etter det rettferdige mistet det idelle av syne?

Likhet er, som sagt viktig, men det er mangfold også, og disse står av og til i motstrid til hverandre.

Av og til kan det synes som at mange av de som også snakker om mangfold, faktisk mener det, helt til mangfoldet synliggjør forskjeller - som jo naturlig følger av mangfold.

Likestilling mellom kjønnene er bra, men uten å akseptere de helt naturlige og åpenbare ulikhetene mellom kjønnene blir likhetsprinsippet oppkonstruert, slik det da også kan bli innenfor arbeid, økonomi, kultur, idrett, mellom kommuner, religioner osv.

I denne anledning er det naturlig å nevne to av disse spesielt: idrett, fordi likehetsprisnippet i idretten diskuteres i disse dager, og kristendommens plass i det norske samfunnet - noe som opptar mange av oss her på verdidebatt.no.

Barneidretten har vært diskutert lenge. Den har skapt massevis av tapere, de som sitter på benken det meste av kampen, og har i så måte hatt flere uheldige utslag. Dette aksepteres ikke, og alle får nå sin sjanse - alle får gleden av å delta. Resultatet er, etter noens mening, at enerne ikke får utvikle seg og får den nødvendige oppmerksomheten og oppbakkingen. Det blir pekt på nivåsenkning eliteserien og på landslaget. Det er sannsynlig at dette er er en riktig analsye eller slutning.

Det er et bra humanistisk prinsipp at religionene behandles likt. At den kristne alminnelige tro i denne prosessen fratas privilegier, er en naturlig følge av prosessen mot likebehandling, men det blir feil når en tusenårig viktig del av vår kuturtradisjon nedprioriteres og nærmest viskes ut i løpet ev et par stortingsperioder, slik som f.eks. kristendommens plass i skolen.

I løpet av forholdsvis kort tid har begrep og innholdet i undervsiningen gått fra kristendomsundervisning, via religionsundervisning til KRL og RLE. Hva blir det neste?

Det er alltid interessant å følge pendelsvingninger i et historisk perspektiv. Som regel må vi lese oss til det. Nå får vi en uvanlig anledning til å følge denne svingningen i løpet av et lite decendium. Når snur pendelen, og hva blir det neste?

Konklusjonen må derfor bli at likhet er bra, men det må balanseres mot behovet for mangfold. I motsatt rekkefølge; slipp enrne til, la dem lede an i samfunnet, samtidig som i vi innenfor rammen av mangfoldet ivaretar likhetsprisnippet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2565 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2234 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1950 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1421 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1169 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere