Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Om å gjøre seg relevant

Publisert over 1 år siden

Knut Arild Hareide kritiserer eggdonasjonsvedtaket på Høyres landsmøte. Det er forståelig. Men hvorfor velger han å stå på utsiden å protestere – når han kan gå inn og avgjøre saken?

For ett år siden skrev VG: «Venstre-Trine vil felle Høyre/Frp-regjeringen – etter valget». I Vårt Land lørdag skriver Berit Aalborg: "Venstres inntreden i regjering ble ­mindre smertefull enn kritikerne ­trodde" og "I dag fremstår det utvidede­ ­regjeringsprosjektet som det mest naturlige i verden for Venstre". 

I sin landsmøtetale nå i helgen brukte Trine Skei Grande lang tid på en omfattende skryteliste over hva partiet har fått gjennomslag for ved å gå inn i regjering. 

Aalborg beskriver utviklingen Vestre har vært igjennom de siste 20 årene: "Venstre (var) et aktivistisk miljøparti, med tydelige elementer av selvbergingstenkning. Det var et sosialliberalt raddisparti, med mange likhetstrekk med SV ..." (..) "Venstres tillitsvalgte og velgere har beveget seg bit for bit i en mer liberalistisk, urban og borgerlig retning". 

Men også tidligere har Venstre vært et typisk borgerlig, slik som KrF. De to har en felles historie både som borgerlig opposisjon til Arbeiderpartiet i alle årene etter krigen og som deltakere i (nesten) alle borgerlige regjeringer etter 1965 (1963) – og som avtalepartnere til den borgerlige regjeringen i 2013. Til en viss grad har de også hatt et felles velgergrunnlag, den kristenkulturelle landsbygdbefolkningen.

Venstre har gjort en venstresving, men er nå igjen et bekjennende borgerlig parti – og tilbake i regjering. Så langt har det ikke vært noen tydelig avskalling – selv om det var noen pessimistiske spådommer fra motstanderne av regjeringsdeltakelse. Tvert imot. Som regjeringsparti gjør Venstre det relativt bra eller stabilt på meningsmålingene.

Nå har også KrF forvillet seg ut på en tur mot venstre. Riktignok ikke like radikalt og markant som Venstres venstreeventyr – eller -mareritt som mange gjerne kaller det. På den annen side har KrF i stor grad tiltatt seg en annen av Venstres særtrekk. Vingling. KrF strever med retningen.

Partiet har imidlertid en fordel. De ligger etter Venstre i løypa. Så, dersom de ønsker å jukse litt, så kan de bare se mot Venstre – og bli kurert.

--------------

Det er flere som er enig med KrF – i noen av de typiske verdisakene – enn de som stemmer på dem. Eggdonasjon – for eksempel. Her er det derfor sannsynlig at flere enn KrF’s velgere er glade for at Hareide kjemper for barns rettigheter og mot sorteringssamfunnet.

«Høyre har vært en av KrFs allierte i viktige verdispørsmål, men sist helg beveget partiet seg dessverre mange skritt i liberal retning», var Hareides budskap til NRK. «Jeg frykter hva som skjer når barn i større grad blir en rettighet for voksne. Da endres synet på hva et menneske og verdien av et menneske er. Da kan veien bli kort til at mennesker lages på bestilling», sa Hareide.

Et viktig og godt poeng. Ja, så viktig er det at mange blant oss lurer på hvorfor KrF insisterer på å stå utenfor når denne og andre verdispørsmål avgjøres – på innsiden.

Som nevnt, Trine Skei Grande brukte mye tid i sin landsmøtetale på stolt å fortelle om alle seirene det lille partiet har fått ved å gå inn i regjering. Som Aalborg skriver: «Det grønne skiftet har i mange år vært Venstres mantra. Nå er det også blitt Høyres».

Nå venter vi bare på at KrF skal slutte å se mot venstre, men heller gjøre som Venstre. Det første er å bære havre til en død hest. Det andre er å få makt, sette dagsorden i viktige verdispørsmål og å bli relevant. Det er ikke lite – for et lite parti.

 

Gå til innlegget

”Nu gælder det at holde kæft”

Publisert over 1 år siden

I 1905 gikk Christian Michelsen i rette med Bjørnstjerne Bjørnson. Dikteren lot følelsene løpe av med seg – mens statsministeren tenkte og opptrådte rasjonelt. Det bør også Vårt Lands abonnenter gjøre.

I konflikten mellom Mentor Media og VL’s redaktør, er det naturlig nok mye engasjement og følelser – også blant avisens abonnenter. Noen sier opp abonnementet og tar til ordet for boikott.

En av de som støtter en slik aksjon, er Frode Rekve som skriver på Facebook: «Da jeg ble truet med sparken som redaktør i Halden Arbeiderblad for snart ti år siden, sa faste lesere opp avisa og annonsører trakk sine annonser. Etter kort tid måtte styret gå og jeg fortsatte som redaktør. En boikott er et tydelig språk som styrer og konsern forstår!»

Abonnementsboikott av VL er imidlertid en elendig ide – og da spesielt i den nåværende situasjonen. Avisen kan ikke sammenlignes med en lokalavis – heller ikke i så måte.

En lokal avis og en lokal redaktør har gjerne stor oppslutning lokalt. Avisen er en del av den lokale historien og identiteten gjennom generasjoner. Folk, som blir provosert eller såret, kan bestemme seg for å brette opp skjorteermene og kollektivt gå til aksjon, helt til de får viljen sin. Og så komme tilbake i flokk og følge – pluss enda noen til.

En ytterligere nedgang i VL's abonnementstall vil svekke avisen. Det er det siste den trenger i dagens utfordrende avismarked og i den turbulente situasjonen som de ansatte nå befinner seg i.

Dersom generalforsmalingen i Mentor Media skulle gjeninnsette Mathisen, er det et skjørt markedsgrunnlag der ute. Det er ikke et homogent og samkjørt lokalsamfunn som da står parat til å melde seg inn igjen – koordinert og i flokk og følge. Noen eller mange, av de som eventuelt har meldt seg ut, kan ha funnet seg andre alternativer. Lojaliteten vil trolig være en høyst usikker og variabel størrelse.

Boikott er altså det miste VL trenger akkurat nå. Spesielt akkurat nå. Det er et svik mot de som er igjen der og som jobber hardt for å gi oss et godt produkt hver dag. Dersom antall abonnenter går ned, spesielt i denne perioden, hvor ting er vanskelig nok som de er, er det utakknemlig og demotiverende, og avisen kan ta sin død av det. Intet mindre.

Som Erling Rimehaug skriver: «Det hevdes at det et en konflikt i Vårt Land, og så vil man straffe avisa for det. Men det er ingen konflikt i Vårt Land. Det er Vårt Land som er i konflikt med Mentor Medier.»

En omskrivning av Christian Michelsen: Nå gjelder det å være lojal – mot VL og mot de ansatte som har sitt virke der.

Og så får vi tro at de som er i konflikt finner ut av det. Det er ingenting vi andre kan gjøre.

 

Gå til innlegget

Drittlei!

Publisert over 1 år siden

Uredeligheten blant politikere – på begge sider av debatten og blant politiske journalister er uverdig og ubehagelig. For mange av oss er det kvalmende.

Dersom denne artikkelen på NRK.no forstås rett, sier PST at det ikke er kommet drapstrusler mot noen i forbindelse med den opphetede debatten de siste dagene.

Listhaug har livvakter fordi hun inntil i går var minister, og Støre har hatt politibeskyttelse de siste dagene fordi han potensielt kunne bli statsminister – dersom Stortinget hadde stemt ned regjeringen. På samme måte hadde han politibeskyttelse under valgkampen – også da med en slik begrunnelse.

Begge leirene har behendig latt oss forstå at det handler om drapstrusler – for slik å øke konfliktnivået i debatten. Uærligheten blant politikere er gjennomgripende og lite aktverdig.

Da NRK ba Støre kommentere at han var blitt utsatt for drapstrusler, svarte han først unnvikende, altså uredelig, og så legger han inn en virkningsfull emosjonell effekt og kopler enda en gang inn 22. juli:

«Min sikkerhet blir godt ivaretatt av de som har ansvaret for det. Det jeg har vært urolig for, har vært de menneskene som ikke blir passet på hver for seg, som har opplevd seg sårbare, som har gjemt seg og som har følt at dette har truffet dem. Nå har vi alle et ansvar for å ta denne temperaturen ned, for å sørge for at vi omtaler hverandre på en måte som ikke ilegger hverandre motiver eller hensikter som vi ikke måtte ha, og er bevisst vekten og tyngden av både ord og bilder. Men min sikkerhet, den føler jeg er godt ivaretatt.»

 «… at vi ikke omtaler hverandre på en måte som ikke ilegger hverandre motiver eller hensikter som vi ikke måtte ha», sier altså Støre. Uansett må vi alle kunne være enige om at det ikke var noe i den famøse Listhaug-posteringen som knyttet den til 22. juli. Det var det Ap og Støre som gjorde. Altså tilla de en annen person motiver eller hensikter som vedkommende ikke hadde.

Og, om de «som har gjemt seg … (og) som har følt at dette har truffet dem». Hva er «dette» som har truffet dem? Det kan umulig være den mye omtalte Facebook-ytringen. For den hadde altså hverken direkte eller indirekte henvisninger til 22. juli. Dette ble imidlertid brakt inn i debatten av de som ønsket å gi næring og legitimitet til sin egen indignasjon – og som naturligvis var politisk og taktisk begrunnet.

Forøvrig. Utøya-ofre kan ha følt sterkt ubehag den siste halvannen uken. Men det skyldes ikke det som ble postet på Facebook, men prosessen Ap, opposisjonen og pressen har kjørt med stor intensitet i ettertid.

Etter den siste tidens hendelser, går det derfor an å forstå hvorfor en ellers sindig kar som Jan Tore Sanner, formentlig i affekt skrev det han skrev om «korttrekking» – noe han altså slettet straks etterpå.

Ja, Facbook-postering var flåsete og slik sett dum. Dersom det hadde blitt en debatt om akkurat dette, hadde den (debatten) vært over et halvt døgn etter posteringen. Det hadde vært nok å påpeke nettopp dette, at publiseringen var flåsete og dum. Ap ville fått solid støtte for dette i hele opposisjonen, i Høyre fra («sikre kilder»), i pressen og i hele kommentariatet.

Men ved å kople saken til 22. juli og å tvære den, slik det ble gjort, fikk vi det vi fikk – halvannen uke med et uverdig spill hvor aktørene var en Støre og en opposisjon, som ble stadig høyre på seg selv, og en presse og politiske journalister som været krise og aller helst kanossagang og et #herlig# spetakkel. Pressen hadde mye av regien – og fikk full uttelling.

Med bakgrunn i den uakseptable oppførselen fra politikere på begge sider av debatten og en hissig presse, bør det være forståelig at svært mange av oss er lei av all uverdigheten – med falskhet og pretensjon.

Og, etter det som skjedd i løpet av prosessen og med henvising bl.a. til podcast-avskriften ovenfor, erklærer jeg etter overveielse dette: Ja, Støre og Ap trekker «Utøy-kortet». Det er utilbørlig og umoralsk. De og deres uærbødige motpart i debatten burde skamme seg.

Nei, jeg skulle jo egentlig ikke skrive slikt, for det passer seg ikke. Dette ligger implisitt i den felles og etablerte forståelsen og er noe av effekten når kortet først trekkes. Det innsnevrer all debatt om flerkultur, innvandring og terror til et smalt felt og som defineres av de som har nytte av kortet. Men nå er jeg kommet dit hen at jeg ikke bryr meg. For nå er jeg lei. Drittlei!

Gå til innlegget

Skyting pågår

Publisert over 1 år siden

USA er i ferd med å gi opp kampen mot skoleskytingene. Bevæpnet personell på skolene betyr ikke at skytinger hindres, men begrenses. Altså er det ingen løsning.

Forbannet

"Fiks det!" sa en fortvilet far, Andrew Pollack, til president Trump da han under den såkalte ‘listening session’ i Det hvite hus i går kveld fortalte om drapet på datteren Meadow (18) i Parkland i forrige uke. "Etter én skoleskyting burde vi ha løst det," sa Pollack. "Jeg er forbannet!"

«Hvordan kan det være så enkelt å kjøpe denne typen våpen? Hvorfor har vi ikke stoppet dette etter Columbine, etter Sandy Hook? ... Vi må gjøre noe!» sa unge Sam Zeif gråtende. Han hadde mistet en kamerat: «Jeg er her for å bruke min rett til å si min mening – fordi han ikke kan.»

 

Grunnlovens logikk

I det 2. tillegget (1791) til den amerikanske grunnloven står det: «A well regulated Militia, being necessary to the security of a free State, the right of the people to keep and bear Arms, shall not be infringed. »

Logikken i dette var for så vidt ikke urimelig. Det var vanskelig for sentralmakten og også for delstatsmyndighetene å ha kontroll på det enorme landet som den gang var tynt befolket. Folk skulle ha mulighet til stå opp imot despoter – enten de kom innenfra eller utenfra – ved å organisere seg i en «godt regulert milits». For å gjøre dette mulig, måtte folk gis en «ukrenkelig» rett til å ha sine egne våpen. For så vidt slik vårt eget heimevern ble bygget opp etter krigen.

Dette var også en tillitserklæring fra grunnlovsfedrene til folket. Det bygget på en forstilling om et ordnet tillitsamfunn der borgerne ville kjempe for gode felles verdier – om så med våpen.

 

Den sterkestes rett

Men det gikk galt. Villmarken kunne være farlig for nybyggerne. Folk bevæpnet seg derfor når de skulle ferdes i områder der de ikke følte seg trygge. Men de uhederlige blant dem ble fristet til å bruke våpenet til noe mer enn å forsvare seg. Dette igjen førte til at mange følte det tryggest å være bevæpnet. Det ble den sterkestes rett. Den sterkeste var den som hadde våpen og som skjøt først. Slik ble det etablert en uunngåelig negativ og nedadgående spiral. Dess fler våpen, dess flere hendelser, mer blod og mer død – og enda flere våpen.

På tjuetallet kom Forbudstiden med sitt gangstervelde. Igjen fant folk beskyttelse i å ha våpen. Våpenprodusentene spilte naturligvis på dette. Slik ble det ‘big busniss’, lobbying, NRA og det vi nå oppfatter som forkvaklede holdninger i et land som vi ellers på mange måter har sett opp til. Noe har gått fullstendig galt.

 

Overgivelse

Bevæpnet personell på skolene betyr ikke at skytinger hindres, men at de kan begrenses. Lærere eller andre, som har våpen, vil tre aksjon når skyting pågår / er påbegynt. Altså når noen alle rede er drept. Tiltaket er derfor ikke preventivt, men begrensende.

Det er åpenbart to ting som ville kunne gjøre en forskjell: En sterk begrensing av våpensalget og våpen i omløp, forbud mot salg av automatvåpen og grundig bakgrunnssjekk av våpenkjøpene – og / eller å gjøre alle skoler om til "flyplasser" med nitidig (væpnet) kontroll av alle som går inn på skolene.

Dette siste ville nok gjør en nytte. Det ville kunne begrense eller kanskje også gjøre slutt på skoleskytingene. Men, du verden! Det er dramatisk.

Den amerikanske våpenkulturen har spilt fullstendig falitt, og USA ser ut til å være rammet av handlingslammelse. De er i ferd med å gi opp kampen – også mot skoleskytinger.

 

 

Gå til innlegget

Uønsket føleri

Publisert over 1 år siden

Korsfest! Korsfest! ropte folkemengden – og redaktørene vasket hendene sine.

 

Trond Giske er ingen helgen. Ikke han heller. Men vi må være enige om at han har fått et tungt kors å bære. Han er blitt pisket og hånet, og det ser ikke ut til at det gjør inntrykk at han for lengst er en slagen mann. Han er knust. Likevel fortsetter «mobbens» herjinger. Om Giske i fortvilelse hadde ropt ut «Den som er ren, kan kaste den første sten», ville trolig redaktørene og alle i folkemengden kjent at det krympet seg i dem, de hadde slått blikket ned, skrapet litt med foten i grusen og rødmet. Men i neste øyeblikk ville de igjen ropt: «Korsfest!». Slik er dynamikken i denne historien.

Olav Rune Ekeland Bastrup skriver på sin Facebook-side: «(…) når offentligheten skal være skriftestol for alle våre misgjerninger, betyr det bare en ting: At nåden har trange kår. Mediene er nådeløshetens skriftestol. Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. (…) Min sympati for politikeren Trond Giske har aldri vært stor. Men jeg unner verken ham eller noen annen å få sitt liv hakket i stykker slik som nå»

Begrepene florerer for tiden: ‘Uønsket oppmerksomhet’, ‘upassende oppførsel’, ‘krenkelse’, ‘trakassering’, ‘overgrep’. Betydningen av dem flyter i hverandre. Ingen har lenger klart for seg hvor grensene for den ene eller den andre overtredelsen går. En uskyldig ment kommentar kan fort bli utlagt som trakassering – eller det som verre er. Den ene parten har definisjonsmakten. I dagens klima kan det medføre offentlig korreks, eventuelt degradering eller tap av jobb – og familien legges i potten.

Det er blitt langt vanskeligere å være menneske. Som om vi ikke hadde nok fra før?

Metoo-kampanjen oppstod spontant. Den hadde en betimelig intensjon. Den skulle gi kvinner mulighet til å ta et oppgjør med en ukultur. Men det sporet raskt av. Fra det ene øyeblikket til andre ble det et frislipp av alvorlige anklager.

Og, ikke minst oppstod det raskt en konsensus – av det fordummende og farlige slaget. Den som gjør at meningsdannere og -bærere ukritisk støtter det som «alle» andre støtter. De kritiske la seg lavt. Dette gir en farlig dynamikk.

Det har endt med unisone ovasjoner og heiarop – og en tsunami av sympati med de som har pådratt seg hedersbetegnelsen «varsler». Etter at Alyssa Milano den 16. oktober, med de beste intensjoner, twitret og slik startet Metoo-kampanjen, har det knapt vært mulig å registrere en eneste kritisk kommentar eller betenking – fra de som burde mene noe om slikt.

Men én modig sjel prøvde seg. Den 12. november skrev forfatteren Arne Berggren en ytring på nrk.no:  «Hvor er de kvinnelige svina?». Han beskrev nøkternt og forståelig om hans erfaring fra kulturlivet der også kvinner tok for seg. Ikke verre enn det. For det visste vi jo – at også kvinner tar for seg. Men den 24. november greide han ikke lenger å motstå det massive presset. Han var blitt sablet ned, latterliggjort og hatet av flokken på den brede Cyber-avenyen, der det bare var å følge strømmen, der det var lett og gå og der én eneste allmenn oppfatning var gyldig. «Pakk ned tissen for godt», var en av overskriftene. Berggren tuslet til skafottet, la hodet på blokken og publiserte «Et fullstendig mislykket forsøk». Full retrett. Orden var gjenopprettet.

-----------------

Kvinner og menn er ulike, men det meste har vi til felles, slik som at vi elsker eller hater, er sannferdige eller løgnaktige, er oppmerksomhetssøkende eller anonyme, imøtekommende eller tilgivende, – eller bitre og hatefulle. Og så har noen blant oss diagnoser som preger oss som mennesker.

Slik formes også våre fortellinger. Vi snakker helt sant, eller «pynter» litt på sannheten. Kan hende vi underslår ting eller finner det opportunt å snakke direkte usant. Er vi motivert av hevn, kan vi konstruere stygge eller farlige historier.

Metoo er et carte blanche der alle oppmuntres til å stå fram og fortelle sine historier – som samtlige involverer en tredjeperson. Dette er et farlig lende. Med alle de svakheter vi drass med som mennesker – kvinner som menn, er dette en invitasjons ikke bare til endelig å fortelle den sanne historien, men også til løgn og hevn – eller som i Ap ren maktkamp.

For noen er en slik fristelse uimotståelig. Og, når det i varslingssaker, motsatt av all annen rettspraksis, er en omvendt bevisbyrde, der den tiltalte må bevise sin uskyld, er han, for det er som regel en ‘han’, i utgangspunktet dømt og dermed fortapt. Varslere, som eventuelt har vitnet falsk, går fri. Jo da, løgn kan nok avsløres, men med en slik praksis skal det mye til.

Dette er hverken juridisk, menneskerettslig eller allment til å leve med. Metoo er i noen tilfeller en atomknapp i gale hender. Selve kampanjen, den omvendte bevisbyrden og i særlig grad den hodeløse og ukritiske konsensusen er en farlig blanding. For noen kan den bokstavelig talt være livsfarlig. Metoo har komment skjevt ut og står i fare for å ende langt ute på viddene.

Her må det for perspektivets skyld skytes inn at undertegnede smertelig har erfart overgrepshelvetet i nær familie. Slikt må tas på største alvor og bekjempes med alle de midler samfunnet har.

Metoo er ikke innrettet mot denne typen alvorlige overgrep, men om å bekjempe en ukultur med uønsket oppmerksomhet og variasjoner over dette – primært i arbeidslivet. Det er viktig at denne ukulturen får oppmerksomhet og bekjempes. Det er altså noe med måten det gjøres på, som det er grunn til å kritisere, og ikke hensikten og målet.

-----------

Trond Giske har beklaget – muligens halvhjertet, men han har beklaget. I ettertid har han også ytret én setning om at ikke alle varslene stemmer med slik han husker det. Dette er han blitt skarpt kritisert for – også av Jonas Gahr Støre. «Nå må vi ta vare på varslerne», sa Støre. Varsleren er viktigere enn den tiltalte i en sak der varslerne uansett kan gå videre, og hvor den tiltalte risikerer et totalt havari.  

Dette sier mye om dynamikken og den merkelige logikken. De som fremsetter beskyldinger trenger ikke å bevise noe som helst. De snakker implisitt sant. Og, når han, som står segneferdig med favnen full av anklager, gjør det som reglene legger opp til og framfører sitt spede forsvar, blir han sparket – igjen. Hysj! Hold kjeft! Det er ikke du som er offeret, men de stakkars kvinnen som sier at du har bedrevet uønsket adferd.

Offerrollen er kraftfull, spesielt i det krenkelsesfrie samfunnet der det er et overgrep å se en varsler inn i øynene å si: Takk for at du står fram! Det er vi oppriktig glade for. Vi skal gjøre alt vi kan for å støtte deg. Men hvordan kan vi vite at du snakker sant? Den siste setningen synes å være like utenkelig å si som den er nødvendig. Uten den åpnes det for et rettsløst angiversamfunn.

-----------

Selv om vi ikke kjenner detaljene, så tegner det seg et bilde av at «upassende adferd» er en egnet gradsangivelse for det som har skjedd i denne saken. Giske har prøvd seg og, kan det se ut til, på en vel offensiv og klein måte – og blitt avvist. Han har akseptert avvisningen og trukket seg unna. Ved noen anledninger har han fulgt opp på på telefon eller med SMS i etterkant. Men så har det blitt stille, og begge parter har gått videre.

Ja, slikt kan kanskje oppleves som ubehagelig. Men hvor krenkende kan det være å bli utsatt for «uønsket oppmerksomhet». De fleste av oss blir jevnlig utsatt for uønsket oppførsel fra andre mennesker. Det er en del av livet. Vi irriterer oss eller sukker og går videre – uten særlig besvær. Er det føleriet som tar overhånd?

----------

Den anklagede har vokst opp i den mye omtalte ukulturen. Dette kombinert med festing og alkohol har gjort ham ukritisk. Han har mistet hodet, og han har gjort seg ut. Han har ikke oppført seg som det forventes og kreves av en topptillitsvalgt i et politisk parti. Han har spilt seg selv utover sidelinjen.

Dette er leit, spesielt for Giske selv, for hans nærmeste og for partiet. Og så er det leit for de som ufrivillig er blitt trukket inn i dette.

Nei, jeg hører ikke til den såkalte Giske-fløyen. Har heller aldri stemt på partiet hans. Men jeg plages av det jeg ser, og jeg lider med Trond Giske og hans nærmeste.  Ja, han har klønet det til for seg, og han må ta konsekvensen. Det tror jeg han ser og erkjenner. Mange år i poltikken, i partiet som ikke er noen søndagsskole, gir sterk rygg og tjukk hud. Men det voldsomme som nå rammer er ingen eslet for å tåle.

Med dette vil jeg ønske deg alt godt, Trond. Vi har altså ikke møtt hverandre og vi er derfor ikke på fornavn. Men nå er vi det – fra et menneske til et annet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere