Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Elendig håndverk

Publisert 9 måneder siden - 407 visninger

Useriøs forskning, privatpraktiserende forskere og utilslørt kampanjejournalistikk om innvandring.

NOVA-forskere har gjort en omfattende studie. Vårt Lands journalist intervjuer forsker Kristian Heggebø om resultatene. Men begge virker motvillige. Hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til funnene? Kan det være fordi temaet er innvandringen til Europa?

Forskere avdekker til stadighet mye rart og også mye grums og elendighet. Typisk referer de funnene nøkternt og uten andre mål enn å presentere dem saklig og troverdig. Dette er de flinke til.

Men når temaet er innvandring og den europeiske befolkingens holdninger, ja, så er det tydelig at hverken journalist og forsker evner å skjule sine antipatier – mot europeernes holdninger. Hvorfor blir en nøktern forsker så emosjonell av sine egne funn at han setter egen seriøsitet og troverdighet på spill?

Etter å ha lest intervjuet, er det antakelig flere enn meg som er usikre på om undersøkelsen skjuler enda mer markante holdninger i den europeiske befolkningen i fht spesielt den muslimske innvandringen.

I artikkelen med tittelen «Vil ikkje ha innvandring frå muslimske land», står det blant annet: «Europa er under press, det breie lag i mange land er redde for innvandring, særleg bør folk frå muslimske land stengjast ute».

Ja, dette er nok riktig. Men det er noe med måten det skrives på. Å være redd for noe kan like gjerne være noe irrasjonelt og fobisk – som i «fremmedfrykt» og andre begreper som de innvandringsliberale konsekvent bruker om de innvandringskritiske – gjerne også nedlatende og med dårlig skjult fordømmelse.

For egen del er jeg kritisk til den høye innvandringen. Samtidig er jeg for å ta inn kvoteflyktninger, og ellers at vi skal yte vårt beste for å hjelpe verdens lidende så langt vi formår. Norge er et av få land som bruker 1% av BNI på bistand. Altså er vi blant de som gir mest i verden – dersom det skulle være et poeng. Videre er Norge spesielt opptatt av flyktningenes situasjon. I 2016 besluttet regjeringen å gi 10 mrd. kroner over en fireårsperiode f.o.m. 2016 til flyktninger i Syria og i nærområdene. Slik er Norge ikke bare en av de største bidragsyterne i fht BNI, men også faktisk.

Dette er vi glade for. Det er bra, synes de fleste av oss som er bekjennende innvandringskritiske.  Ikke som et skuebrød, men fordi vi har en sterk vilje til å hjelpe folk i nød. Men vi ønsker å gjøre det på en annen og etter vårt syn riktigere måte. Med et forholdstall på 1:10, d.v.s. at vi kan hjelpe ti ganger flere «der» enn «her» for den samme innsatsen, ville det være galskap å ikke yte mest mulig «der» og minst mulig «her». Når folk kommer hit til et av verdens dyreste land, sier det selv at vi kan hjelpe langt færre "her". For de 60 millioner på flukt blir det vi gjør her et musepiss i havet. Det gjør så godt som ingenting for verdens flyktninger, men det gjør åpenbart godt for de innvandringsliberal, de med et selverklært anstendig menneskesyn.

De har overbevist seg selv om at dette handler om menneskesyn, og at de selv ikke bare har det beste menneskesynet, men også det eneste gangbare. Alt annet er egoisme, rasisme og brungrums. I dagligtalen samles alt dette i det fobiske begrepet «fremmedfrykt». Den, som lider av fremmedfrykt, har ikke legitimitet i debattene og trenger opplysning og eventuelt behandling.

Nei, vi er ikke redde for muslimer. Men vi ser at mange muslimer fungerer – ikke bare dårlig, men ofte også dårligste av alle innvandrergrupper, og at dette – for mange sin del – vedvarer over år, trolig livet ut. Vi ser at mange muslimer blir boende i gettoer, og at flere tydelige og sterke stemmer blant dem misliker våre verdier og vår kultur og motarbeider dette med stort engasjement blant sine egne. Vi ser også at de undertrykker sine egne, spesielt jenter og kvinner og at de er oppsiktsvekkende høyt representert på statistikken for skole-dropouts og kriminalitet.

Dette er ikke bra, og det er ikke bærekraftig. Som et eksempel på manglende bærekraft kan nevnes at barnevernskostnadene alene – for nesten 6.000 enslige mindreårige asylsøkere i 2017 – var i underkant av 7 milliarder kroner. Dette tilsvarer 1,13 millioner kroner per person.

Bærekrafthensynet slår ut på mer enn økonomi, og på mer enn det migranter i Norge koster i dag. Langt mer alvorlig er selve velferdssamfunnets bærekraft. På sikte vil det undergraves – det som møysommelig er bygget opp over år – for kommende generasjoner. Andre bærekraftfaktorer er kulturelle, sosiale og demografiske.

Nei, vi er ikke redde for muslimer, men er bekymret – for innvandringspolitikken og for våre etterkommeres velbefinnende. For svært mange av oss i Norge og i Europa, ja, for et flertall, er det på den annen side forunderlig at enda flere ikke er bekymret, og at disse samtidig rakker ned på de av oss som er det, og at de konsekvent også tillegger oss meninger og holdninger vi ikke har.

Noen avsløringer fra det tendensiøse intervjuet i Vårt Land:

«Borgarar i land som blei hardt herja av finanskrisa i åra etter 2008, strevar kanskje med å opptre solidarisk med dei mange flyktningane og immigrantane som kom i 2015, seier NOVA-forskar Kristian Heggebø.» Han forklarar kvifor over halvparten av dei spurte i ei stor europeisk undersøking vil stengje grensene for innvandring frå muslimske land.

Er det det? Er finanskrisen forklaringen på folks negative holdninger til den store innvandringen? Hva med den økonomiske, kulturelle, sosiale og demografiske bærekraften som følge av masseinnvandring av ofte lavt utdannede mennesker? Hva med presset på boliger og jobber – og på offentlige budsjetter? Og hva med økt kriminalitet og også terror?

«Europa er under press, det breie lag i mange land er redde for innvandring. Ei spørjeundersøking i ti europeiske land viser at halvparten meiner at all innvandring frå muslimske land bør stoppast, at innvandring fører til auka kriminalitet og at innvandring truar velferdsstaten»

Her skinner det igjennom – også i fht det som blir sagt ellers intervjuet – at forskerens holdning er at en slik frykt egentlig er irrasjonell. Altså fobisk. Men det er den jo ikke. I motsatt fall ligger bevisbyrden hos forskeren.

«Norge er blitt eit kaldare samfunn. Den kvalitative undersøkinga forskarane har gjennomført melder om «meir kulde ovanfrå» og «meir varme» nedanfrå. Oppsummert kan ein sei at Norge er blitt eit kaldare samfunn. Debattklimaet er tøffare. Grensene er flytta når det gjeld kva ord ein brukar …»

Hvordan er «mer kulde ovenfra» og «mer varme nedenfra» målt? Står vi her overfor et subjektivt «forskningsresultat», og slik at resultatet er forenlig med forskernes egne subjektiv oppfatning? Hvorfra kommer denne kulden og varmen? Det er ingenting ved myndighetenes kommunikasjon som er blitt kaldere. Men kanskje den er blitt mer realistisk og dermed også mer nøktern? Og, hva slags økt varme kommer nedenfra? «Varmen» var trolig på sitt mest intense under flyktningkrisen i 2015 med velkommenplakater, matutdelinger, privat gjestfrihet og mye annet. Siden da har den fortatt seg. Ikke fordi vi er blitt kaldere, men fordi resultatet av den store innvandringen er kommet mer til syne. Og, målt i fht debattklimaet, så er det heller ikke noe som tyder på økt begeistring – les varme – i den betydningen.

VL: I undersøkinga går det hardt utover innvandrarar frå muslimske land, kvifor?

«Som gruppe blir muslimar i Europa møtte med mykje mistru, for mange evnar ikkje å sjå henne som ei svært heterogen gruppe, der spennet er stort. I Europa har mange eit negativt bilete av muslimar fordi ein blir prega av dei som er mest ekstreme, muslimske terroristar – og desse nører opp under frykta.»

Hva maner forskeren med «svært heterogen gruppe»? Vil tro at ingen europeere ikke er innforstått med et også muslimer er forskjellige – altså slik sett heterogene. Men «svært» heterogen? I forhold til hva? Betyr det at muslimer f.eks. er mer heterogene enn europeere? Dette er naturligvis feil og eventuelt igjen et utrykk for at forskeren ikke liker sine egne funn. Han strever med å forklare det han har funnet. For er det ikke slik at bortsett fra østasiatiske kulturer så er den muslimske kulturen særlig ensrettet og slik også mer homogen enn de fleste andre kulturer?

VL: Kvar finn folk næring til bileta av muslimar?

«Først og fremst media. Lat meg ta eit konkret døme. I 2015 blei den einslege, unge, mannlege flyktningen sjølve bilete på dei som kom til Europa. Vi såg dei i alle kanalar. Dette førte til ei utbreidd oppfatning om at storparten av dei som kom var «lukkejegarar», noko som openbart ikkje stemmer.»

Først og fremst media? Jo da, informasjonen kommer via media. Men er det slik at media overdriver utfordringene med innvandring? Det er nettopp dette som med god grunn er et av ankepunktene mot media og andre sterke meningsdannere og -bærere. De har underkommunisert utordringene med innvandring – inntil Finansavisen i 2013, basert på tall fra SSB, satte opp et reelt innvandrerregnskap. Hva forskeren mener med «dette førte til ei utbreidd oppfatning om at storparten av dei som kom var «lukkejegarar», noko som openbart ikkje stemmer» er uvisst. Men uansett er det feil. Av totalt 43.242 ankomster i 2015 og 2016, fikk 20024 opphold som asylanter eller på humanitært grunnlag. Altså var over halvparten, eller «storparten» grunnløse asylsøkere eventuelt også kalt «lukkejegerar».

VL: NOVA-forskarane peikar på at innvandring er eit like heitt tema i Skandinavia som i landa på kontinentet. Men årsaka til uroa har andre forklaringar enn finanskrise og flyktningkrise.

«Vårt samfunn, Norge, har ikkje alvorlege suter. Vi er ikkje heimsøkt av korkje stigande arbeidsløyse eller sviktande velferdsordningar. Likevel er innvandring eit tema som får umåteleg mykje merksemd i det offentlege ordskiftet. Men kanskje er innvandring og integrering det einaste som er att å uroe seg over», seier Heggebø.

Ja, monn det? I Norge er vi urolige for innvandring fordi «det er det einaste som er att å uroe seg over»!? Hvor subjektiv og full av synsing kan en forsker tillate seg å være? Når kostandene for 100.000 asylanter i flg SBB beløper seg 430 milliarder, og vi tar med de kulturelle, sosiale og demografiske utfordringene i tillegg – herunder også store utfordringer med økt kriminalitet, så er det sannelig godt at i hvert fall noen og stadig flere vurderer dette som «alvorlege suter».

--------
Beklager langt skriveri. Dette var ikke ment som enda et innlegg i den evinnelige innvandringsdebatten, men som mediekritikk og kritikk mot et forskningsmiljø som åpenbart bruker offentlige midler til useriøs og subjektiv misjonering og synsing.

Gå til innlegget

Om å gjøre seg relevant

Publisert 9 måneder siden - 606 visninger

Knut Arild Hareide kritiserer eggdonasjonsvedtaket på Høyres landsmøte. Det er forståelig. Men hvorfor velger han å stå på utsiden å protestere – når han kan gå inn og avgjøre saken?

For ett år siden skrev VG: «Venstre-Trine vil felle Høyre/Frp-regjeringen – etter valget». I Vårt Land lørdag skriver Berit Aalborg: "Venstres inntreden i regjering ble ­mindre smertefull enn kritikerne ­trodde" og "I dag fremstår det utvidede­ ­regjeringsprosjektet som det mest naturlige i verden for Venstre". 

I sin landsmøtetale nå i helgen brukte Trine Skei Grande lang tid på en omfattende skryteliste over hva partiet har fått gjennomslag for ved å gå inn i regjering. 

Aalborg beskriver utviklingen Vestre har vært igjennom de siste 20 årene: "Venstre (var) et aktivistisk miljøparti, med tydelige elementer av selvbergingstenkning. Det var et sosialliberalt raddisparti, med mange likhetstrekk med SV ..." (..) "Venstres tillitsvalgte og velgere har beveget seg bit for bit i en mer liberalistisk, urban og borgerlig retning". 

Men også tidligere har Venstre vært et typisk borgerlig, slik som KrF. De to har en felles historie både som borgerlig opposisjon til Arbeiderpartiet i alle årene etter krigen og som deltakere i (nesten) alle borgerlige regjeringer etter 1965 (1963) – og som avtalepartnere til den borgerlige regjeringen i 2013. Til en viss grad har de også hatt et felles velgergrunnlag, den kristenkulturelle landsbygdbefolkningen.

Venstre har gjort en venstresving, men er nå igjen et bekjennende borgerlig parti – og tilbake i regjering. Så langt har det ikke vært noen tydelig avskalling – selv om det var noen pessimistiske spådommer fra motstanderne av regjeringsdeltakelse. Tvert imot. Som regjeringsparti gjør Venstre det relativt bra eller stabilt på meningsmålingene.

Nå har også KrF forvillet seg ut på en tur mot venstre. Riktignok ikke like radikalt og markant som Venstres venstreeventyr – eller -mareritt som mange gjerne kaller det. På den annen side har KrF i stor grad tiltatt seg en annen av Venstres særtrekk. Vingling. KrF strever med retningen.

Partiet har imidlertid en fordel. De ligger etter Venstre i løypa. Så, dersom de ønsker å jukse litt, så kan de bare se mot Venstre – og bli kurert.

--------------

Det er flere som er enig med KrF – i noen av de typiske verdisakene – enn de som stemmer på dem. Eggdonasjon – for eksempel. Her er det derfor sannsynlig at flere enn KrF’s velgere er glade for at Hareide kjemper for barns rettigheter og mot sorteringssamfunnet.

«Høyre har vært en av KrFs allierte i viktige verdispørsmål, men sist helg beveget partiet seg dessverre mange skritt i liberal retning», var Hareides budskap til NRK. «Jeg frykter hva som skjer når barn i større grad blir en rettighet for voksne. Da endres synet på hva et menneske og verdien av et menneske er. Da kan veien bli kort til at mennesker lages på bestilling», sa Hareide.

Et viktig og godt poeng. Ja, så viktig er det at mange blant oss lurer på hvorfor KrF insisterer på å stå utenfor når denne og andre verdispørsmål avgjøres – på innsiden.

Som nevnt, Trine Skei Grande brukte mye tid i sin landsmøtetale på stolt å fortelle om alle seirene det lille partiet har fått ved å gå inn i regjering. Som Aalborg skriver: «Det grønne skiftet har i mange år vært Venstres mantra. Nå er det også blitt Høyres».

Nå venter vi bare på at KrF skal slutte å se mot venstre, men heller gjøre som Venstre. Det første er å bære havre til en død hest. Det andre er å få makt, sette dagsorden i viktige verdispørsmål og å bli relevant. Det er ikke lite – for et lite parti.

 

Gå til innlegget

”Nu gælder det at holde kæft”

Publisert 10 måneder siden - 310 visninger

I 1905 gikk Christian Michelsen i rette med Bjørnstjerne Bjørnson. Dikteren lot følelsene løpe av med seg – mens statsministeren tenkte og opptrådte rasjonelt. Det bør også Vårt Lands abonnenter gjøre.

I konflikten mellom Mentor Media og VL’s redaktør, er det naturlig nok mye engasjement og følelser – også blant avisens abonnenter. Noen sier opp abonnementet og tar til ordet for boikott.

En av de som støtter en slik aksjon, er Frode Rekve som skriver på Facebook: «Da jeg ble truet med sparken som redaktør i Halden Arbeiderblad for snart ti år siden, sa faste lesere opp avisa og annonsører trakk sine annonser. Etter kort tid måtte styret gå og jeg fortsatte som redaktør. En boikott er et tydelig språk som styrer og konsern forstår!»

Abonnementsboikott av VL er imidlertid en elendig ide – og da spesielt i den nåværende situasjonen. Avisen kan ikke sammenlignes med en lokalavis – heller ikke i så måte.

En lokal avis og en lokal redaktør har gjerne stor oppslutning lokalt. Avisen er en del av den lokale historien og identiteten gjennom generasjoner. Folk, som blir provosert eller såret, kan bestemme seg for å brette opp skjorteermene og kollektivt gå til aksjon, helt til de får viljen sin. Og så komme tilbake i flokk og følge – pluss enda noen til.

En ytterligere nedgang i VL's abonnementstall vil svekke avisen. Det er det siste den trenger i dagens utfordrende avismarked og i den turbulente situasjonen som de ansatte nå befinner seg i.

Dersom generalforsmalingen i Mentor Media skulle gjeninnsette Mathisen, er det et skjørt markedsgrunnlag der ute. Det er ikke et homogent og samkjørt lokalsamfunn som da står parat til å melde seg inn igjen – koordinert og i flokk og følge. Noen eller mange, av de som eventuelt har meldt seg ut, kan ha funnet seg andre alternativer. Lojaliteten vil trolig være en høyst usikker og variabel størrelse.

Boikott er altså det miste VL trenger akkurat nå. Spesielt akkurat nå. Det er et svik mot de som er igjen der og som jobber hardt for å gi oss et godt produkt hver dag. Dersom antall abonnenter går ned, spesielt i denne perioden, hvor ting er vanskelig nok som de er, er det utakknemlig og demotiverende, og avisen kan ta sin død av det. Intet mindre.

Som Erling Rimehaug skriver: «Det hevdes at det et en konflikt i Vårt Land, og så vil man straffe avisa for det. Men det er ingen konflikt i Vårt Land. Det er Vårt Land som er i konflikt med Mentor Medier.»

En omskrivning av Christian Michelsen: Nå gjelder det å være lojal – mot VL og mot de ansatte som har sitt virke der.

Og så får vi tro at de som er i konflikt finner ut av det. Det er ingenting vi andre kan gjøre.

 

Gå til innlegget

Drittlei!

Publisert 10 måneder siden - 607 visninger

Uredeligheten blant politikere – på begge sider av debatten og blant politiske journalister er uverdig og ubehagelig. For mange av oss er det kvalmende.

Dersom denne artikkelen på NRK.no forstås rett, sier PST at det ikke er kommet drapstrusler mot noen i forbindelse med den opphetede debatten de siste dagene.

Listhaug har livvakter fordi hun inntil i går var minister, og Støre har hatt politibeskyttelse de siste dagene fordi han potensielt kunne bli statsminister – dersom Stortinget hadde stemt ned regjeringen. På samme måte hadde han politibeskyttelse under valgkampen – også da med en slik begrunnelse.

Begge leirene har behendig latt oss forstå at det handler om drapstrusler – for slik å øke konfliktnivået i debatten. Uærligheten blant politikere er gjennomgripende og lite aktverdig.

Da NRK ba Støre kommentere at han var blitt utsatt for drapstrusler, svarte han først unnvikende, altså uredelig, og så legger han inn en virkningsfull emosjonell effekt og kopler enda en gang inn 22. juli:

«Min sikkerhet blir godt ivaretatt av de som har ansvaret for det. Det jeg har vært urolig for, har vært de menneskene som ikke blir passet på hver for seg, som har opplevd seg sårbare, som har gjemt seg og som har følt at dette har truffet dem. Nå har vi alle et ansvar for å ta denne temperaturen ned, for å sørge for at vi omtaler hverandre på en måte som ikke ilegger hverandre motiver eller hensikter som vi ikke måtte ha, og er bevisst vekten og tyngden av både ord og bilder. Men min sikkerhet, den føler jeg er godt ivaretatt.»

 «… at vi ikke omtaler hverandre på en måte som ikke ilegger hverandre motiver eller hensikter som vi ikke måtte ha», sier altså Støre. Uansett må vi alle kunne være enige om at det ikke var noe i den famøse Listhaug-posteringen som knyttet den til 22. juli. Det var det Ap og Støre som gjorde. Altså tilla de en annen person motiver eller hensikter som vedkommende ikke hadde.

Og, om de «som har gjemt seg … (og) som har følt at dette har truffet dem». Hva er «dette» som har truffet dem? Det kan umulig være den mye omtalte Facebook-ytringen. For den hadde altså hverken direkte eller indirekte henvisninger til 22. juli. Dette ble imidlertid brakt inn i debatten av de som ønsket å gi næring og legitimitet til sin egen indignasjon – og som naturligvis var politisk og taktisk begrunnet.

Forøvrig. Utøya-ofre kan ha følt sterkt ubehag den siste halvannen uken. Men det skyldes ikke det som ble postet på Facebook, men prosessen Ap, opposisjonen og pressen har kjørt med stor intensitet i ettertid.

Etter den siste tidens hendelser, går det derfor an å forstå hvorfor en ellers sindig kar som Jan Tore Sanner, formentlig i affekt skrev det han skrev om «korttrekking» – noe han altså slettet straks etterpå.

Ja, Facbook-postering var flåsete og slik sett dum. Dersom det hadde blitt en debatt om akkurat dette, hadde den (debatten) vært over et halvt døgn etter posteringen. Det hadde vært nok å påpeke nettopp dette, at publiseringen var flåsete og dum. Ap ville fått solid støtte for dette i hele opposisjonen, i Høyre fra («sikre kilder»), i pressen og i hele kommentariatet.

Men ved å kople saken til 22. juli og å tvære den, slik det ble gjort, fikk vi det vi fikk – halvannen uke med et uverdig spill hvor aktørene var en Støre og en opposisjon, som ble stadig høyre på seg selv, og en presse og politiske journalister som været krise og aller helst kanossagang og et #herlig# spetakkel. Pressen hadde mye av regien – og fikk full uttelling.

Med bakgrunn i den uakseptable oppførselen fra politikere på begge sider av debatten og en hissig presse, bør det være forståelig at svært mange av oss er lei av all uverdigheten – med falskhet og pretensjon.

Og, etter det som skjedd i løpet av prosessen og med henvising bl.a. til podcast-avskriften ovenfor, erklærer jeg etter overveielse dette: Ja, Støre og Ap trekker «Utøy-kortet». Det er utilbørlig og umoralsk. De og deres uærbødige motpart i debatten burde skamme seg.

Nei, jeg skulle jo egentlig ikke skrive slikt, for det passer seg ikke. Dette ligger implisitt i den felles og etablerte forståelsen og er noe av effekten når kortet først trekkes. Det innsnevrer all debatt om flerkultur, innvandring og terror til et smalt felt og som defineres av de som har nytte av kortet. Men nå er jeg kommet dit hen at jeg ikke bryr meg. For nå er jeg lei. Drittlei!

Gå til innlegget

Skyting pågår

Publisert 11 måneder siden - 649 visninger

USA er i ferd med å gi opp kampen mot skoleskytingene. Bevæpnet personell på skolene betyr ikke at skytinger hindres, men begrenses. Altså er det ingen løsning.

Forbannet

"Fiks det!" sa en fortvilet far, Andrew Pollack, til president Trump da han under den såkalte ‘listening session’ i Det hvite hus i går kveld fortalte om drapet på datteren Meadow (18) i Parkland i forrige uke. "Etter én skoleskyting burde vi ha løst det," sa Pollack. "Jeg er forbannet!"

«Hvordan kan det være så enkelt å kjøpe denne typen våpen? Hvorfor har vi ikke stoppet dette etter Columbine, etter Sandy Hook? ... Vi må gjøre noe!» sa unge Sam Zeif gråtende. Han hadde mistet en kamerat: «Jeg er her for å bruke min rett til å si min mening – fordi han ikke kan.»

 

Grunnlovens logikk

I det 2. tillegget (1791) til den amerikanske grunnloven står det: «A well regulated Militia, being necessary to the security of a free State, the right of the people to keep and bear Arms, shall not be infringed. »

Logikken i dette var for så vidt ikke urimelig. Det var vanskelig for sentralmakten og også for delstatsmyndighetene å ha kontroll på det enorme landet som den gang var tynt befolket. Folk skulle ha mulighet til stå opp imot despoter – enten de kom innenfra eller utenfra – ved å organisere seg i en «godt regulert milits». For å gjøre dette mulig, måtte folk gis en «ukrenkelig» rett til å ha sine egne våpen. For så vidt slik vårt eget heimevern ble bygget opp etter krigen.

Dette var også en tillitserklæring fra grunnlovsfedrene til folket. Det bygget på en forstilling om et ordnet tillitsamfunn der borgerne ville kjempe for gode felles verdier – om så med våpen.

 

Den sterkestes rett

Men det gikk galt. Villmarken kunne være farlig for nybyggerne. Folk bevæpnet seg derfor når de skulle ferdes i områder der de ikke følte seg trygge. Men de uhederlige blant dem ble fristet til å bruke våpenet til noe mer enn å forsvare seg. Dette igjen førte til at mange følte det tryggest å være bevæpnet. Det ble den sterkestes rett. Den sterkeste var den som hadde våpen og som skjøt først. Slik ble det etablert en uunngåelig negativ og nedadgående spiral. Dess fler våpen, dess flere hendelser, mer blod og mer død – og enda flere våpen.

På tjuetallet kom Forbudstiden med sitt gangstervelde. Igjen fant folk beskyttelse i å ha våpen. Våpenprodusentene spilte naturligvis på dette. Slik ble det ‘big busniss’, lobbying, NRA og det vi nå oppfatter som forkvaklede holdninger i et land som vi ellers på mange måter har sett opp til. Noe har gått fullstendig galt.

 

Overgivelse

Bevæpnet personell på skolene betyr ikke at skytinger hindres, men at de kan begrenses. Lærere eller andre, som har våpen, vil tre aksjon når skyting pågår / er påbegynt. Altså når noen alle rede er drept. Tiltaket er derfor ikke preventivt, men begrensende.

Det er åpenbart to ting som ville kunne gjøre en forskjell: En sterk begrensing av våpensalget og våpen i omløp, forbud mot salg av automatvåpen og grundig bakgrunnssjekk av våpenkjøpene – og / eller å gjøre alle skoler om til "flyplasser" med nitidig (væpnet) kontroll av alle som går inn på skolene.

Dette siste ville nok gjør en nytte. Det ville kunne begrense eller kanskje også gjøre slutt på skoleskytingene. Men, du verden! Det er dramatisk.

Den amerikanske våpenkulturen har spilt fullstendig falitt, og USA ser ut til å være rammet av handlingslammelse. De er i ferd med å gi opp kampen – også mot skoleskytinger.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82137 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44611 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35527 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28863 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22861 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22489 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21971 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 39 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 71 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 153 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 357 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3020 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 354 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 37 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 39 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 71 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 153 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 388 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 357 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 796 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 758 visninger
Les flere