Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Nekrolog

Publisert 11 måneder siden

Sentrum som politisk kraft er dødt. Dette skjønte dessverre ikke KrF før det var for sent.

Skillet mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk går gjennom KrF. Dette deler partiet i to, og det er partiets nemesis.

KrF har alt for lenge levd på, og standhaftig inistert på illusjonen om at sentrum faktisk finnes. Dette har gjort dem forvirret og bokstavelig talt retningsløse, og har ført til feil valg gjennom mange år. Slik har de gjort seg selv stadig mer irrelevante for stadig flere.

Når partiledelsen endelig holder seg for nesen og tar sats, hopper de like godt ut i feil basseng – det med rødt vann. Hvordan ledelsen kan tro at et av landets historisk sett mest kulturkonservative borgerlige partier skal overleve et slik dramatisk stup, er mildt sagt uforståelig. Det vil ende i et voldsomt mageplask.

KrF er over år metodisk, og tilsynelatende målbevisst, blitt bygget ned til en skjør og sårbar konstruksjon som naturligvis ikke vil tåle en slik dramatisk påkjenning.

Det er noe suicidalt over det som nå skjer. I stedet for å gå inn i den regjeringen, som de aktivt har støttet i fem år, og hvor de ifølge dem selv har fått betydelige gjennomslag, snur de like godt helt om og kaster seg uti det – og drukner seg i selveste "Rødehavet".

I nekrologen over KrF, vil det trolig bli konkludert med at det var bibelske dimensjoner over partiets selvpåførte endelikt.

Gå til innlegget

Ja, det gjør vondt

Publisert rundt 1 år siden

Vi ønsker oss en kirke som igjen kan bli de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den ende som hoffnarr. Det ville være synd.

Vårt Land skriver i sin leder den 16. august, «Engasjert kyrkje», om kirkens politiske engasjement. «Det ligg eit moralsk imperativ i den kristne trua om å løfte fram etiske problemstillingar, pirke i oss der det gjer vondt.»

Jo da, det gjør vondt. Men det gjør ikke vondt på den måten som Vårt Lands lederartikkel antyder.

Når kirken tar tydelige politiske standpunkt, er det ikke den politiske og samfunnsengasjerte delen av sjelen som blir plaget, men den som bryr seg om kirken og om kristendommens og troens utbredelse og kår.

Grunnen til at kirkens politiske standpunkter ikke gjør vondt – i den politiske sjelen, er at de fleste av oss – selv ikke de blant oss som går i kirken – ikke bryr oss om hva kirken mener om ofte sterkt politiserte temaer.

I slike spørsmål er det (nesten) kun timelige forhold som avgjør. Det handler om ideologiske standpunkter og om et helthetlig syn på samfunnsutvikling. Det som teller er politiske realiteter og / eller vitenskapelige fakta. Med andre ord den virkeligheten vi lever i.

Jo da. Da (de fleste i) kirkeledelsen tok et klart standpunkt mot den tyske okkupasjonen, var det som det skulle være. Men det er når den engasjerer seg i hverdagspolitikken i et velfungerende demokrati, at det går galt. Vi har et godt fungerende samfunn med solide institusjoner, ytringsfrihet og en gjennomgående velutdannet befolkning. Dette er gode forutsetninger for at samfunnsutviklingen for det meste går i riktig retning.

Når det kommer til de litt større kampsakene har vi en viltvoksende flora av interesse- og aktivistorganisasjoner. Disse er ofte ressurssterke med statsstøtte og profesjonelle mediefolk. Det er en egen næring. Når kirken blander seg inn, blir det som spurv i tranedans. Mest av alt framstår det som irrelevant.

Og riktig galt går det når kirkens standpunkter gjennomgående hører til på den ene siden av politikken. Flere i dagens kirkeledelse kommer fra eller har en fortid nettopp fra den siden. Vårt Land skriver at kirken stadig blir anklaget for å være venstrevridd. Det er ikke en anklage, men et faktum.

Kirken oppfattes ikke lenger som samlende og overbyggende og at den rommer alle. Tvert imot oppfattes det som at den daglig og iherdig fører en kampanje for å støte fra seg et flertall i befolkningen og et enda større flertall i blant de faste kirkegjengerne.

«Vi treng ei kyrkje som vågar å stå for noko, men som samtidig rommar alle», skriver Vårt Land. Ja! Det er nettopp det vi trenger, og det er en slik rolle den bør fylle – ikke minst for sin egen del. Men det gjør den ikke. Den kan synes å være fanget i en misforstått rolle som sensor i hverdagspolitiske spørsmål. Og da er den naturligvis på ville veier – som kirke.

Vi må gå ut ifra at kirken og jeg leser den samme Bibelen. Ja, vi er enige om at Jesus ikke nølte med å støte og utfordre. Men han blandet seg i liten grad inn i politikken, det timelige. Derimot var han nådeløs mot den religiøse øvrigheten. Han tålte ikke hykleri, selvgodhet og falsk moralisme. 

Mesteren var opptatt av det enkelte menneskets forhold til Gud, til troen og til sin neste. Og så understreket han dette ved å vise til at det i et slikt henseende er et tydelig skille mellom gudstro og poltikk. Gi keiseren hva keiseren er, og Gud hva Guds er. La keiseren styre med sitt og vær i hovedsak opptatt av ditt forhold til Gud.

Kirkens måte å leve opp til dette på er nettopp å ikke politisere seg selv, men å være opptatt av og lære enkeltmennesket om forholdet til Gud, til troen og til sin neste. Kirkens oppgave er å gi håp, trøst og åndelig veiledning – og å være tydelig i etiske dilemmaer med solid forankring i Bibelen, slik som f.eks. sortering, surrogati og eutanasi

Og så kan den med trygg forankring i den samme Bibelen overlate keiserens anliggende til keiseren – som i denne sammenheng er Zero og Palestinakomitéen og andre spesialister.

Vi ønsker oss en kirke som igjen blir de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den fort ende som hoffnarr. Og det ville være synd – i et par betydninger.

(Innlegget ble først publisert som kommentar til VL’s lederartikkel)

 

Gå til innlegget

Den besværlige dåpen

Publisert rundt 1 år siden

Å, nei!! Skal barnet døpes i kirken!? Sukk!

De siste par desenniene har kirken forandret seg mye. Den har gått inn for å fange tidsånden. Noen vil kanskje mene at i strevet etter å fange tidsånden, så har det blitt mer strevsomt i fht Den Hellige Ånd. Om dette skal jeg naturligvis ikke dømme. Men det er i alle fall ikke til å unngå å legge merke til at tidsånden nå i stor grad preger kirken. Den kan av og til og til forveksling mer minne om en interesseorganisasjon og et seminar for liberale politiske ideer og standpunkter – de til enhver tid mest politisk korrekte. Dersom dette er målet, har den lykkes ganske godt. 

Omveltinger skaper uro. Evnen til å kommuniser behovet og målet er viktig for å unngå at uro fører til splittelse og frafall. Her har nok ikke kirken lykkes like godt – foreløpig. Men vi kan jo håpe at det går seg til – sånn litt etter hvert.

De to viktigste kommunikasjonsplattformene, som kirken har, er på den ene side deltakelse i samfunnsdebatten. Her har den ikke truffet helt. Den andre er kirkelige handlinger med formidable nesten seks millioner besøkende årlig. Her har kirken åpenbart sin store mulighet. Den bør kjenne sin besøkelsestid.

Ja, kirken er helt klart et gammelt hus, en institusjon med røtter flere hundre år tilbake i tid. Hver søndag og ved andre kirkelige handlinger, er den, spesielt gjennom liturgien en av de viktigste formidlerne og bærerne av vår kulturarv. Slikt skal man naturligvis ikke tukle med.

------------

Det er derfor med ærefrykt at jeg drister meg til å framføre en innvending når det gjelder nettopp gudstjenestene. Det handler om dåpen.

Ja, kirken har tilpasset dåpsritualet. Det starter med dåpsprosesjon, og dåpshandlingen kommer helt først i gudstjenesten. Barnet holdes opp og presenteres av presten, og det tennes dåpslys. En fin og verdig kirkelig handling. Det er imidlertid det som skjer i fortsettelsen som kan oppfattes som problematisk.

Gudstjenester passer best for de faste kirkegjengerne. Det handler mye om et ganske komplisert stammespråk. De mest trofaste i menigheten kan alt utenat. De faller ubesværet inn i den liturgiske dialogen. Selv om også jeg deltar i gudstjenester, og har en rimelig god forståelse og kjennskap til det som skjer, er jeg likevel ikke helt der – for å si det slik. Rett som det er må jeg henge meg på de andre, de mer øvede. Men det går greit. Jeg deltar i gudstjenester fordi det oppleves som berikende.

Dåpsfølget representerer et gjennomsnitt av befolkningen. Altså er det få av dem som er kirkevante og øvede i «faget». Tvert imot, de fleste av dem er kirkefremmede og har ikke særlig kunnskap om det som skal skje.

En del av ritualet er å reise seg og sette seg med ujevne mellomrom. Dåpsfølget sitter på de fremste benkene og har derfor ikke samme mulighet som meg – som gjerne sitter langt bak – til å følge med på det de andre i menigheten, det som de mer øvede gjør. Trikset med å sitte langt bak er at jeg slik gjør nesten alt rett – nesten hver gang.

------------

Her fra en barnedåp i sommer:

Prosesjonen var høytidelig og fin, og dåpshandlingen var vakker og verdig. Så langt, så bra. Vi må imidlertid erkjenne at dette trolig er det et flertall i dåpsfølget var kommet for.  Men så har de en god time foran seg med noe som flere av dem har et perifert forhold til. Vel, såpass må de tåle, tenker vi. Når de er i kirken, så er det på kirkens premisser. I utgangspunktet helt greit. Men, kanskje ikke helt … likevel?

Liturgien med sang, bønner, bekjennelse og velsignelse – og salmer og annet er slik det skal være. Det oppfattes nok som helt greit, noe de kjenner igjen fra tidligere kirkebesøk og som de forventer.

Men så kommer det som kompliserer. Det som noen litt respektløst tenker på som «gymnastikken». Det å reise seg og sette seg på de riktige tidspunktene. Presten dirigerer med øvet hånd, men det fordrer at de hele tiden følger med på prestens anvisninger. Usikkerheten i deler av dåpsfølget, når disse «øvelsene» utføres, er tydelig. Stillingen mellom dåpsfølget og kirken endte dessverre her med 0-1.

Prestens tale kan være alt fra drepende kjedelig til en ‘høydare’ i gudstjenesten. Den aktuelle presten er en god formidler. Det lå an til at talen kunne bli nettopp et høydepunkt – også for dåpsfølget. Men dagens tekst invitert ikke til pedagogisk løssluppenhet. Det ble i stedet en akademisk øvelse, en bibeltime om et vanskelig tema og som noen av oss synes var aktuelt.  Men trolig ikke alle … Stillingen: 0-2.

Og så er det innført et forholdsvis nytt element i gudstjenestene. Allmenn håndhilsning. Dette kommer nok fra mer sørlige egner enn våre egne – og der slikt kan være naturlig. «Ta sidemannen i håden og ønsk Guds fred», var prestens oppfordring. Det var lett å se at det var usikre og brydde bevegelser hos de som satt lengst fremme. Til og med lett rødming kunne anes – selv om observasjonen ble gjort fra nesten bakerste benk.

Her holder jeg med de i dåpsfølget som følte seg brydd. Dette oppleves som det motsatte av inkludering, og mer som fremmedgjøring eller påtrengende og påtatt invadering. Det er ikke naturlig for meg og trolig ikke for en del andre å bevege seg rundt i kirkebenkene og ønske folk Guds fred. Jeg er kommet for å ha en stund for meg selv og med min Gud, dog i felleskap med presten og menigheten, men ikke i intim nærkontakt med mine side-med-kirkegjengere. Jeg setter meg derfor gjerne litt strategisk der det er mest glissent med folk. Men dette gir ingen garanti for å få være i fred. Rett som det er kommer noen settende fra flere benkerader unna, smilende og med en ustrakt hånd. Stillingen: 0-3

Nattverden er et høydepunkt for alle kirkegjengere. Men når presten «nøder» de presumptivt kirkefremmede til også å delta i nattverden, kan også dette bli litt vanskelig. Selvfølgelig. Alle er velkomne til Herrens bord. Det er prestens privilegium og plikt å invitere alle og enhver. Slik sett gjorde naturligvis ikke presten noe galt. Egentlig tvert imot. Og dermed står man overfor et dilemma.

Det var to dåpsfølger i kirken denne søndagen. De satt på hver sin side av midtgangen. Alle i det ene følget reiste seg etter hvert, dog nølende og deltok i nattverden, mens ingen i det andre følget tok imot invitasjonen.

Her er det ikke unaturlig å tenke at sosiale mekanismer var det styrende. I det ene følget var det én eller flere modige sjeler, eller oppriktig interesserte troende, som førte an og slik dro med seg resten, mens i det andre følget var det ingen som brøt isen, og alle ble sittende. Noen i det ene følget, de som tok imot nattverden, opplevde det kanskje som en forventing, et press og som gjorde at noen følte seg ille til mote, mens i det andre følget kunne noen føle at de gjorde noe galt ved å bli sittende. I det hele tatt en vanskelig del av kirkebesøket. Stillingen: 0-4.

Men så – endelig, tenkte kanskje noen, nærmet gudstjenesten seg slutten. Bare postludiet gjenstod. Dette pleier å være rolige musikkstykker som inviterer til ettertanke. Denne dagen hadde imidlertid organisten valgt et opprivende og etter mitt skjønn et aldeles upassende stykke. Det var høyt, heftig og skingrende – rett og slett bråkete, og, som sagt, opprivende. Det som dagens hedersgjester trolig hadde opplevd som et litt vanskelig kirkebesøk, endte altså i et crescendo av sjelevrengende orgelmusikk. Stillingen: 0-5.

PS: Dette er ingen anklage mot presten, men mot en ordning med et betydelig forbedringspotensial.

--------------

Vi har alle vært i dåpsmiddager. Selve dåpen blir ofte kommentert, og gjerne blir presten omtalt spesielt. «Det var fint i kirken», kan noen si, mens en annen kanskje sier «cool prest», eller noe slikt. For de av oss som gjerne vil at folk skal trives i kirken, er slikt oppmuntrende. Vi liker det vi hører og tenker at slik skal det være.

Men så kan det også være motsatt. «Gudstjenesten var langtekkelig. Og så følte jeg det som et press at vi burde gå til nattverd». Og så har noen deltatt på humanetisk nevnefest og foreller entusiastisk om hyggelig sang og musikk, god tale og en fin seremoni. Kirken har med andre ord fått konkurranse. Apropos. Dette er også en del av tidsånden.

Hvordan bør en kirkedåp være? Når herværende skribent har vært så oppriktig, noen vil kanskje si tøff i trynet, om det jeg mener ikke fungerer særlig godt, bør jeg naturligvis også kunne mene noe om hvordan ting kanskje bør være, slik jeg ser det. Her er et forsøk:

De, som skal døpe barna sine, inviteres til egne dåpsgudstjenester som er merket i den lokale kirkekalenderen. Programmet og liturgien denne dagen er tilpasset det publikummet som da vil prege kirken. En forkortet gudstjeneste der liturgien er mindre omfattende, bare det aller mest nødvendige (hva nå det måtte være) og en kort og aktuell andakt. Og så er det hyggelig med et kulturelt innslag, gjerne sang og musikk – ikke et barnekor, men noe de voksne opplever som berikende. En kombinasjon av høytid og alvor – og litt feelgood skader ikke.

Dette er ikke en omfattende «resept», men en enkel tilpasning som kanskje kunne blitt skjellsettende? Og, dersom vi er litt optimistiske, kan vi kanskje se for oss at folk slik får lyst til komme i kirken – også utenom «rushtiden», eller i hvert ikke grue seg. Og, ikke minst, flere kunne kanskje ønske å døpe barna sine der. «For de har så fine seremonier», ville kanskje noen si.

Slik det er blitt, ringer kirken nå elektronisk med kirkeklokkene, den bruker Internett og Power Point og er imot oljeboring utenfor Lofoten og Senja. Den er med andre ord en del av sin tid. Da burde den også kunne oppdatere og tilpasse seg i fht dagens dåpsforeldre og dåpsfølger.  I dette tilfellet ville slett ikke kirken tape sin sjel på å rekke ut en hånd til ‘de som ikke alltid er hos meg’. Tvert imot.

Dersom dette blir forsøkt, og det fungerer, vil det heller ikke skremme de faste kirkegjengere. Det ville trolig glede de fleste av oss, flere enn meg å erfare at også presumptivt kirkefremmede opplever kirken som noe positivt og berikende. Vi ville møte opp og la oss begeistre.

Det var dette jeg hadde på hjertet. Lykke til!

Gå til innlegget

«Ap-hat» uten nyanser

Publisert rundt 1 år siden

Skjalg Fjellheim er en interessant kommentator. Men i debatten om Ap-hatet kan det se ut til at selv Fjellheim blir upresis.

I kronikken «Et ondartet hat» på 'Nordnorks debatt' kritiserer Fjellheim de som gjør Breivik sitt hat sturent og om taperne som skriver hatefullt om Ap. 

-----

ABB var en gal mann. Det han begikk var en gal manns verk. Alt han tenkte og gjorde var en ødelagt sjel, en galnings overdimensjonering av temaer som innvandring og holdninger i f.t. Ap. Han måtte skrive et eget manifest for å få den ideologiske ligningen til å gå opp.

Nasjonen valgte å underkjenne den første psykiatrirapporten for å få det oppgjøret som man mente ofrene fortjente. Det som skjedde var forferdelig, men dersom det «bare» hadde vært en gal manns verk, ville det vært enda mer meningsløst. For å gi det som skjedde en slags mening, måtte det til en ideologisk dimensjon. Undertegnede tenkte ikke slik da rettssaken pågikk, men i retrospektiv framstår dette som stadig mer plausibelt. Dessverre.

I et slik perspektiv, mener jeg det derfor er feil og også utidig og irrelevant å trekke inn ABB i det (angivelige?) Ap-hatet som Fjellheim og andre skriver om, og som blir stadig sterkere betonet – av Ap og i meidene – for hver 22. juli-markering. De som tjener på dette, altså fokuset på «Ap-hatet», er naturligvis Ap. Derfor er dette som i alle polariserte debatter, et spørsmål om redelighet og edruelighet, eller mangel på slikt. Fristelsen til å utnytte dette politisk er naturligvis stor. Og når alle landets kommentatorer stiller seg bak Ap's fortelling, representerer det en mulighet som ingen politiske partier ville latt gå fra seg.

Fenomenet handler slett ikke om å gjøre ABBs holdninger stuerene. Han stjal noens klær mens de var ute og badet. Det som gjenstår er to leirer som har et lite entusiastisk forhold til AP – i disse spørsmålene. Den ene gruppen er marginal, men gjør mye ut av seg. Det er de Fjellheim beskriver som tapere og navere, de marginaliserte. Her er det sannsynlig at også psykiatri er en faktor. Fjellheim legger alle eggene i denne kurven, altså at det er taperne og de marginaliserte som står for kritikken mot Ap. Det er for så vidt riktig – i den grad det handler om hat.

Men det er en langt større gruppe som er kritiske til Ap og som i denne debatten går med i det samme dragsuget. Det er alle de som mener at globaliseringen og overnasjonaliteten er gått for langt. Mest tydelig i folks hverdag er den fremmedkulturelle innvandringen. Dette framstår nok som det mest synlig destruktive – økonomisk, sosialt, kulturelt og demografisk.

Ap har styrt landet i lange perioder i etterkrigstiden. Tidvis har de vært maktarrogante. Og videre har de vært de sterkeste pådriverne for globalisering og overnasjonalitet. De to EU-avstemningene var, ved siden av Kings Bay de største nederlagene for partiet i morderne tid.

Det er dette som gjør at trolig mer enn halve befolkningen har et svært kritisk forhold til nettopp Ap. Det må partiet tåle. Men i de årlige 22. juli-debattene gjøres det åpenbare forsøk på å gjøre enhver kritikk mot Ap til et spørsmål om moral og umoral. Som nevnt, dette er utidig. Jeg er selv kritisk til f.eks. Document og Resett, men å redusere disse til en boltreplass for tapere og psykiatritilfeller, slik Fjellheim og flere andre gjør, er mildt sagt en betydelig undervurdering og en lite troverdig analyse.

Når det gjelder trumpisme relatert til norske forhold, som Fjellheim også skriver om, så er det en undervurdering å mene at den norske parallellen utgjøres av tapere. Det norske «rustbeltet» er den temmelig store gruppen – eller deler av denne – som er kritiske til den omfattende globaliseringen – og som de altså mener har gått for langt. De utgjør en parallell til det (valgtekniske) flertallet som valgte Trump og som stemte for Brexit.

Selv er jeg hverken for Trump eller Brexit, men erkjenner at dette er sterke krefter og bevegelser som bør tas på alvor. Å forsøke å redusere dem til Ap-hatende tapere, er trolig den største feilen vi kan gjøre. Da kan det fort ende med at vi selv til slutt får en norsk Trump og en norsk Brexit. Det ønsker vi ikke.

Gå til innlegget

Jo, Listhaug er politiker

Publisert rundt 1 år siden

Håvard Nyhus lever ikke opp til sin egen henstilling om en mer nøktern tilnærming til fenomenet Sylvi Listhaug.

Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus, skriver i et innlegg på Verdidebatt «Vi har henne ikke» (17.06.18) om Listhaug og media. Innledning og mye av innlegget handler om Listhaug, at hun har lite eller ingenting med politikk å gjøre, at hun rett og slett ikke er politiker, hun forsøpler debatten, inviterer til hets, dikterer og forvrenger … og så videre. 

Polariserende kraft. 

Ingen person i Norge har en så sterk polariserende kraft som nettopp Listhaug. De som elsker henne forguder henne, og de som misliker henne hater henne. Til og med en sindig kommentator som Håvard Nyhus er åpenbart preget av dette. Han er ikke bare uenig med henne, men fresende uenig. Jeg skal ikke tillegge ham å hate noen, men det ligner jo litt på nettopp det. Dette er ikke en beskylding mot Nyhus, men en relevant beskrivelse av Listhaugs evne til å engasjere – for å si det mildt. 

For ordens skyld; for egen del har jeg hatt sans for Listhaug. Hun har hatt og har en funksjon som politikkens enfant terrible som har pirket og røsket i de mer konforme og ofte både feige og handlingsvegrende etablerte politikerne. I Listhaugs tilfelle gjelder dette spesielt innenfor innvandringsfeltet. Hun har rett i denne kritikken – synes svært mange av oss (60 prosent ifølge Dagbladet). 

Hun har altså hatt og har en viktig oppgave som urokråke. Ikke minst har dette bidratt til at majoriteten, som ikke føler seg hørt, blir nettopp det. Hørt. Og så har hun fått innvandring høyere opp på agendaen – der den hører hjemme. 

Ikke nøktern. 

Men Nyhus er inne på noe. Det er blitt litt vel mye. Det er godt med en Listhaug-pause etter at hun fratrådte som minister. Men dog, å hevde at Listhaug har lite eller ingenting med politikk å gjøre og at hun rett og slett ikke er politiker, er et postulat som vitner om alt annet enn nøktern kritikk – slik han mener at pressen bør opptre i forhold til henne. Det kan synes som at Nyhus selv går i Listhaug-fella og blir aggressiv og ubalansert i sin tilnærming til fenomenet Listhaug. Han er i så fall ikke den første. 

Som politiker er Listhaug dyktig. For hun er faktisk politiker – for dem som måtte tvile. Kanskje ikke en tålmodig arbeidende strateg som skaper resultater på den måten, men hun er god på en annen side ved politikken. Det handler om å løfte fram en viktig sak, skape debatt og engasjement og, som tidligere nevnt, få saken høyere opp på dagsorden. Dette er også en del av det å være politiker, og det har hun altså lykkes med. 

Hun tråkker på mange tær, og hun skaper økt polarisering. Men igjen, en av politikerens oppgaver er nettopp å «brøyta seg veg». Er enig i at hun tidvis kan dømmes på stil, men innholdet er reelt nok. Oppsummert kan det slås fast at Listhaug både driver politikk og er politiker, så god som noen, og av og til bedre – på sitt noe snevre felt. 

Såre og vonbrotne. 

Til slutt er jeg enig i at det er grunn til å kritisere pressen som framstår som såre og vonbrotne fordi de i saken om St. Halvardshjemmet ikke har greid å provosere og lokke «fusentasta» ut i det grelle presselyset der de gjerne ville filleristet henne. 1-0 til Listhaug – nok en gang, og 0-1 til det som framstår som en selvhøytidelig presse som dessuten virker tungnemme. 

Frp kan delvis takke en aldri hvilende presses notoriske angrep på Carl I. Hagen gjennom flere tiår for deres fremgang og posisjon i norsk politikk. Når de tråkker på Hagen – og Listhaug, tråkker de også på en betydelig del, hvis ikke en brorpart av grasrota – som dessuten også er avisenes abonnenter. De, pressen, har høstet som de har sådd. Partiet sitter i regjering på femte året, Listhaug er ei stadig større stjerne blant mange – og tilliten til de tradisjonelle mediene er sterkt dalende.

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere