Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Og så kom dommedag

Publisert 4 måneder siden

På den 8. dagen i året 2019 inntraff en dramatisk hendelse. Nei, det var ikke et meteorittnedslag, men det var da Amazon ble større enn Microsoft.

Begrepet ‘disruptive innovasjon’ (eller ‘disruptive technologies’) ble i 1995 lansert av Harvard-professor Clayton M. Christensen. Det beskriver innovasjoner som forbedrer et produkt eller en tjeneste på en måte som markedet ikke forventer, vanligvis ved å senke prisen eller å designe for et annet sett med forbrukere. Den disruptive innovasjonen vil som regel være enklere, billigere og mer praktisk enn de etablerte produktene i de tradisjonelle markedene. Den «forstyrrer» markedet.

I de to tiårene som er gått, har utviklingen vært overveldende. Den har til fulle bekreftet Christensens tese. Trolig langt ut over det Harvard-professoren så for seg i 1995. For det meste har det handlet om teknologiutvikling.

I min levetid har jeg opplevd sveivetelefon, den manuelle telefonsentralen, tallskivetelefon, rikstelefon, noteringsoverføring, ISDN, de første digre mobiltelefonene med åpent samband som alle kunne lytte til, NMT, GSM, 3G både 1, 2, 3 og 4, GPS, kryptovaluta og …

Videre har jeg hentet posten ved å banke på kjøkkenvinduet til Kirsten – som alene drev både telefonsentral og poståpneri, har brukt postsparbankbok, telex, telefaks, datamaskin, Internett og app’er.

Nå gjør jeg alle banktransaksjoner på egen PC, bestiller legetime, sender epost til folk over hele verden i løpet av sekunder, skanner og printer trådløst, har møter på Skype, strømmer film og musikk – i strie strømmer og sjekker åpningstidene på det lokale kjøpesenteret. Og så googler jeg. Alt i løpet ‘no time’ og ved den samme pulten og laptop’en som jeg nå sitter og skriver denne epistelen. Jeg behøver ikke flytte meg en meter annet enn når jeg henter en kaffekopp eller må ut i nødvendige ærend som følger av kaffekoppen. Det meste henger jo sammen – selv i en cyberpreget tidsalder.

Historisk har min generasjon opplevd større og raskere utvikling enn noen har gjort før oss. Det måtte i så fall være våre foreldre som ble født i inn i det gamle bondesamfunnet på tjuetallet og som endte sine liv i en verden dominert av Cyber Space.

Da Kirsten døde for omtrent femti år siden, ble hun ikke erstattet. Sentralen og poståpneriet ble lagt ned. Det ble rasjonalisert bort. Folk i bygda synes det var rart, et savn kanskje, men vendte seg fort til den nye tiden som faktisk viste seg å fungere vel så bra.  Framskritt ble det kalt. Og det var det jo.

Optimismen og framtidstroen etter krigen holdt seg til utpå sekstitallet. Teknologiutviklingen gikk sakte nok til at folk greide å absorbere den. Vaskemaskin, kjøleskap, fjernsyn – og ikke minst bil til folk flest var en velsignelse. Det gjorde hverdagen betydelig enklere. Det var framskritt uten synlige negative sideeffekter.

To oppfinnelser var imidlertid banebrytende. Den ene var mikroprosessoren, og det andre var Internett. Dette la grunnlaget for informasjonsrevolusjonen.

I dag kan vi tydelig se den disruptive eller også destruktive effekten. Den er skremmende. Ja, det har vært en imponerende utvikling som i svært stor grad også har vært til det gode, men altså, ikke bare det. 

De negative sidene rokker ved oss som menneskelige vesener. Det viktigste er at vi blir stadig mer fysisk og mental inaktivitet – og måten vi forholder oss til hverandre på. Vi er i ferd med miste viktige drivere for en normal menneskelig utvikling. Vi svekkes fysisk og mentalt, mens våre sosiale ferdigheter ikke lenger blir satt på nødvendig prøve. Det som former oss som mennesker.

Med den nye teknologien følger automasjon. Først outsourcet vi tusenvis av arbeidsplasser til lavkostland. Men dette ble oppveid at de økonomiske mulighetene og utviklingen som globaliseringen ga. De, som før hadde jobbet i tekoindustrien og andre utfasede yrker, endte i den stadig voksende servicenæringen. Og nå insourcer vi. 

Stadig mer av det som millioner av "billige hender" i Asia til nå ha gjort billigst og best, kan nå gjøres av roboter i norske bedrifter. Slik har vi igjen fått en voksende industriproduksjon her til lands og i Vesten for øvrig. Men hele poenget er at det ikke er brukt for mye folk. Men en del trengs. Og det er viktig.

Til sammen har disse faktorene gjort at vi har hatt lav arbeidsledighet på tross av globaliseringen – og både på tross av, men også på grunn av teknologirevolusjonen. Men hva har dette med Amazon å gjøre?

Fram til syttitallet og litt ut på åttitallet var det nærbutikker nærmest over alt. Der det bodde folk, der tjue eller tretti var samlet, der var det en levedyktig nærbutikk. Der fikk folk det de behøvde av dagligvarer. Der møttes de, og der var grendas oppslagstavle. 

På den tiden var det 1.000 flere vanlige postkontorer enn i dag og 18.000 flere postarbeidere. Den samme utviklingen er også tydelig innen f.eks. banktjenester, innen faghandel og i andre bransjer. Som eksempler kan nevnes bokhandlere som sliter og fotobutikker som knapt lenger eksisterer.

Da nærbutikkene forsvant, tok de store kjedene over. Og så hadde vi jo bysentra. Men så kom kjøpesentrene som la sentrumsgatene mer eller mindre øde. Der er det snart bare kontorer, frisørsalonger og kafeer igjen. 

Netthandelen legger press også på kjøpesentrene som i dag er en av de siste allmene møteplassen der folk fysisk kan myldre og treffe hverandre. Nå er også dette truet. I USA er utviklingen dramatisk. «Kjøpesentrene er i ferd med å forsvinne (…). Kjøpesenteret som samlingssted er i ferd med å bukke under», skrev Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Amazon er den største netthandleaktøren i verden, og er selve symbolet på historiens mest disruptive innovasjon. Takke oss til informasjonsteknologien som sådan – med Microsoft og Apple og andre giganter. Ja, den er både positiv og disruptive. Men samlet har den bragt oss framover. Helt til … Med Amazon, og den bransjen de representerer, har det tippet over.

Netthandelen har noen få positive sider. Som at folk i avsidesliggende avkroker har like enkel tilgang til å kjøpe det de vil – som de som taster inn bestillingene sine over en latte på Grünerløkka. Men utover dette er netthandelen destruktiv. 

I raskt tempo raserer den etablerte næringsstrukturer. Arbeidsplasser forsvinner i tusentall i Norge og i milliontall globalt. Og slik ødelegger den enda mer for vår fysiske og sosiale interaksjon og utvikling. Den gjør oss enda mer inaktive og passive. Det går på helsa og eksistensen løs.

Vinnerne er eierne av Amazon – og håndverkere. Det vil si de som driver de nye teknologiene, og mest av alt de som driver netthandelen. Og så er det de som er så heldige å ha yrker som fortsatt krever bevegelse og som utfordre både kroppen og hodet. 

Alle vi andre står i fare for å sykne hen bak hvert vårt tastatur. Før vi slukker lyset og legger oss, sender vi et smilefjes til barn eller barnebarn – eller til en nabo, kollega eller kanskje en jaktkamerat eller ei elskerinne. Normoppløsning er også en av det nye universets skyggesider.

Det dystopiske er påtrengende. Å streve med å stoppe klimaendringene virker meningsløst uten at vi får kontroll over de ødeleggende sidene ved teknologiutviklingen. Mennesker uten livskraft og håp blir likegyldig til det meste. Går menneskene til grunne, kan det være det samme med kloden.

Statsministeren er opptatt at vi skal lage flere barn. Spørsmålet er om vi etter hvert ender opp som kraftløse teknologiamøber – uten fysisk evne til selv det å lage barn. Men da har vi jo bioteknologien. Slik vil vi kunne hangle videre i en meningsløs eksistens.

Har jeg greie på det jeg skriver om her? Tja, jo. Men jeg har jo Google. Nå tasser jeg ut på kjøkkenet der kaffemaskina står. Såpass aktiv er jeg da fortsatt. Dette og andre nødvendige ærend innenfor husets fire vegger er snart det eneste som kreves av oss – som en gang var livskraftige Homo Sapiens med håp, drømmer og skjerpede sanser, og som gjorde at vi greide å utvikle oss på imponerende vis gjennom noen tusen år.

WARNING! Vi er i ferd med bli forvandlet til en hvilken som helst ubetydelig app, og til viljeløse konsumenter på borgerlønn – svevende rundt i et glorete og meningsløst cyberunivers.

Gå til innlegget

Wunderbaum-underet

Publisert 6 måneder siden

Åttitre kroner for ei flaske vin er sympatisk. Men den kan jo også veksles inn i barnetrygd.

Fremskrittspartiet har fått pes fordi de ble sure over at KrF allierte seg med opposisjonen om å reversere loven om taxfreehandel, slik at de to ekstra vinflaskene, som Frp fikk igjennom i 2014, ble fjernet. Vedtaket vekket begeistring blant de som av prinsipp er opptatt av en restriktiv alkoholpolitikk, men også hos andre, men da med vikarierende motiver.

Men det var ikke bare de to vinflaskene, som gjorde at frp’erne tiltet. KrF’s karakteristikker av og holdninger til Frp oppleves forståelig nok urettferdig og provoserende. 

Temperaturmål har vært et hot tema i det senere. Det handler om et kaldere eller et varmere samfunn. Regjeringens, og spesielt Frp’s poltikk, gir i flg. KrF et kaldere samfunn. Og så er det noe med menneskesynet.

KrF’s partileder mener at dette er så graverende at Erna Solbergs regjering må kastes. Man bør heller gå i regjering med Ap og Sp – og med SV som støtteparti. Norgeshistorien må skrives om for å skape et (enda!) varmere samfunn. Vi andre må jo da forstå det slik at det i utgangspunktet er uutholdelig kaldt. Slikt skaper ikke akkurat et varmere klima – for å si det slik. Men dermed har man jo for så vidt også løst klimasaken. Eller hvordan det nå enn er?


Hump i veien

Og så var det vinflaskene. Dagen da Ropstad satt i møte med regjeringspartiene, for å sluttføre budsjettforhandlingene, inngikk altså KrF en avtale med opposisjonen. De to ekstra vinflaskene skal fjernes fra taxfreekvoten. Arbeiderpartiet justerte sitt forslag, slik at KrF kunne stemme for. Dette var utvilsomst viktig nettopp den dagen budsjettforhandlingene skulle sluttføres.

Mye kan sikkert sies om Jonas Gahr Støre. Men noen dumming er han ikke. Mens Frp ble provosert, ble det nye stortingsvedtaket, og kanskje spesielt timingen det hadde fått, feiret med jubel blant opposisjonspartiene – og på den røde siden i KrF. Alkoholpolitikk er nå en ting, men ingenting slår en real hump i veien for drømmen om en borgerlig flertallsregjering.


Bruktbil

Politikere kan lett forveksles med bruktbilselgere. De lakkerer skjermen og peker på den med euforisk begeistring og sier: «Se så fin den er!» – mens de holder kjeft om rusten som er skjult under den fine fernissen. Og så henger de gjerne opp en Wunderbaum eller to for å gi et fresht inntrykk av interiøret.

Symbolsaker heter dette. Og de er åpenbart viktige. De betyr langt mer enn det som egentlig betyr noe. For de av oss, som symbolsakene ikke appellerer til, virker de fullstendig meningsløse – eller litt sånn rånete.

Men på den annen side kan politikerne også oppføre seg på en saklig og anstendig måte. De kan når de vil.

Noe er faktisk viktig, slik som f.eks. fjerning av momsgrensen på 350 kr. på netthandleimport. Handelsnæringen er truet, og tusenvis av arbeidsplasser kan stå i fare. Da er det greit å kunne gi en fair sjanse til vår egen handelsnæring. For oss forbrukere gjør det ingenting om prisen på ‘wall stickers’ eller caps, som likevel brukes bak-fram, går litt opp. Og også andre gjennomslag skal KrF ha ros for.

 

Godlukt

Men så er det også noen ‘wunderbaum’-gjennomslag. Et av dem er økning av barnetrygden.

På partiets hjemmeside kan vi lese om «en historisk satsning på familiene» og at «vi gleder oss sammen med familiene som nå for første gang siden 1996 får økt barnetrygd. Den økes nå med 1000 kroner i året per barn. Dette vil styrke familiens valgfrihet og reduserer barnefattigdom.»

Vil dette vedtaket, som koster 1 mrd. kroner, faktisk styrke familienes valgfrihet og redusere barnefattigdommen!? Da må det i så fall stå elendig til med barnefamiliene. Men det gjør det jo ikke. I hvert fall ikke elendig. 1000 kr. per år, tilsvarer 83 kr. per mnd. Hva får man egentlig for åttitre kroner – bortsett fra ei vinflaske? Så, igjen, på hvilken måte vil dette kunne styrke familienes valgfrihet og redusere barnefattigdommen – nå som også «billiggrensa» på netthandel fjernes?

Det er ikke usannsynlig at mange barnefamilier faktisk heller kunne tenke seg nettopp ei flaske vin – gjerne sendt fra KrF’s sekretariat, som en synlig og hyggelig oppmuntring én gang i måneden. Men også da ville valgfriheten være lite å skryte av – ettersom utvalget er begrenset på dette prisnivået.

En skal ikke kimse av Wunderbaum. Bare spør rånerne på Ørsta. Kan hende at hengepynten ikke bare dufter godt, men også på mystisk vis kan bidra til et varmere samfunn? Da har vi et skikkelig Wunderbaum-under. For en dyktig bruktbilselger, eller for poltikere er det umulige mulig. Å gjøre vann om til vin er en velkjent øvelse i bransjen.

Gå til innlegget

Nedsmelting

Publisert 7 måneder siden

Tåler vi et enda varmere samfunn? Kan det stadig ropet om «eit varmare samfunn» føre til moralsk og samfunnsmessig nedsmelting?

Noe av det stolteste ved vår historie er utviklingen av samarbeid, fellesskap, sosiale normer og humanisme.

Det er det barske klimaet og de tøffe kårene som har skylda. Da menneskene fulgte isen nordover, måtte de samarbeide for å overleve. Det var ingen opsjon å rusle bort til nærmeste tre å plukke ned en mango eller ei banan. De måtte organisere seg og planlegge for å greie seg i den mørke, kalde og snørike årstida. Samarbeidet utviklet fellesskapsfølelse og lojalitet.

Vikingene skapte velutviklede og velfungerende samfunn med tingsvesen og leidang. Lojaliteten til felleskapet var så sterk at, når skip var i havsnød, og det var fare for å synke under tung last, meldte menn seg frivillig til å gå over bord for slik å lett børa og å berge de andre. Da er lojaliteten til felleskapet sterk.

Magnus Lagabøte, inspirert av Bibelens budskap om at alle er like for Gud, vedtok i 1274 sin landslov der alle, høy og lav var like for loven. Dette var den første loven i Europa (og trolig verden) med et slik prinsipp. Grunnloven av 1814, som var inspirert den franske og amerikanske, ble en modernisert og en enda mer radikal utgave, og ble slik en modell for andre.

Kommunalt selvstyre, Thranebevegelsen, allmueskole og senere folkeskole, lov om barnearbeid og lov om ulykkestrygd kom utover på og i andre halvdel av 1800-tallet. I 1898 ble det allmenn stemmerett for menn, og femten år senere for kvinner. Begge lovendingene om stemmerett var blant de første i Europa. De Castbergske barnelover sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Og så kom den viktige arbeiderkampen som endte med vidtfavnende sosiale rettigheter og arbeidslivsregler.


Verdensmester i humanisme og fredsarbeid – hjemme og ute

Med dette som fundament, fikk vi Folketrygden og en av verdens mest omfattende arbeidsmiljølover. Videre kom en rekke endringer med lovfestede rettigheter og tryggere kår for svake grupper som eldre, funksjonshemmede og minoriteter. I 1988 ble sametinget åpnet, og i 1991 vedtok Norge som en av få nasjoner å ratifisere den omseggripende FN’s urbefolkningskonvensjon. Våre naboland har fortsatt ikke ratifisert den.

Norge er også et av verdens mest likestilte land – både mellom kjønnene og når det gjelder utsatte gruppers rettigheter. Det er kvinnelige ledere i Høyesterett, Stortinget, regjeringen, og så har de tre regjeringspartiene kvinnelige ledere.

Sivilsamfunnet, med et mylder av frivillige organisasjoner, har tatt på seg oppgaven med å fremme interessene til alle tenkelige – og kanskje også utenkelige grupperinger – ned til den minste minoritet og gruppe. I det hele tatt, vi blir passet på og ivaretatt fra vugge til grav.

Norge har ikke bare sosial samvittighet for sine egne. Vi har også satt oss som mål å være en humanitær stormakt for verdens lidende. Dette har materialisert seg gjennom verdens største bistandsbudsjett – målt mot BNI. I det fremlagte statsbudsjettet for 2019 foreslås det formidable 35 mrd. til bistand. Videre har vi en av verdens mest omfattende og vellykkede innsamlingsdugnader, TV-aksjonen – som oftest går til formål i utviklingsland.

Fredsprosjekter er en annen del av den humanitære stormakten Norge sitt virke. Som nasjon har vi gått «all inn». Av og til har man lykkes, andre ganger mislykkes – noen ganger grundig. Men vi fortsetter å gjøre det vi kan for å skape fred i verden. Norge er leder av giverlandsgruppa for Palestina, og er politisk og økonomisk i fremste rekke i andre konflikter og kriseområder.

Alt dette går opp i en moralsk og humanitær enhet i innsatsen for flyktninger – ute og hjemme. Norge er blant de som tar i imot flest flyktninger i fht eget folketall i Europa.

Alle land blir kritisismer av FN, som har som oppgave å fordele et uoverkommelig antall mennesker på flukt – og å arbeide for best mulig integrering. Også Norge har fått sin del av kritikken, men samtidig har Norge fått ros for å være blant de beste på integrering. Også.

Når det gjelder klima og miljø, har vi verdens høyeste andel el-biler, verdens laveste utslipp fra biler og verdens reneste energiproduksjon. Selv olje- og gass-produksjonen er den renset i verden.  Relativt sett. Norge har den strengeste ressursforvaltingen av fiskeriressursene og en særlig god og ansvarlig forvalting av natur og det biologiske mangfoldet – sammenlignet med andre land.

Om det meste av alt dette er det i hovedsak tverrpolitisk enig. Dagens regjering har videreført og legger enda større ressurser inn i alle hjelpeområder som er nevnt foran. Men djevelen ligger i detlajene ...


Selvskading

Norge topper altså en rekke internasjonale statistikker. Kort sagt, Norge er verdens beste land å bo i – og vi er sannelig også blant de lykkeligste i verden.

Alt dette gjør at vi naturligvis har grunn til å være stolte av våre verdier og hvordan samfunnet har utviklet seg.

Men Adam’s opphold i Paradis var av begrenset varighet. Slangen, den listige, hvisker innsmigrende til folk og overbeviser dem om at selvskading er nobelt. Mange lar seg overbevise. Slik har det utviklet seg en destruktiv og på alle måter ødeleggende kultur der det å piske seg selv til blods oppleves som helt nødvendig og som den ypperste askese.

Jødeparagrafen i Grunnloven av 1814 er slik sett kjærkommen – for selvskaderne. Den blir stadig trukket fram som nasjonens nedrighet. Lovparagrafen ble opphevet (så tidlig som) i 1851. At kvinner ikke fikk allmenn stemmerett før i 1913, blir nevnt som et annet eksempel på våre diskriminerende holdninger. Norge var det andre landet i Europa (det fjerde i verden) som slik vedtok dette skjellsettende demokratiske prinsippet. Og videre framholdes det at vi ikke gjør nok for svake grupper og for verdens lidende – herunder flyktninger både hjemme og ute (sic!).


Når det et bikker over …

Enkeltskjebner er uslåelig. De berører oss. Da Erik By forsiktig holdt opp et lite utmagret og døende barn et sted i jungelen i Biafra på sekstitallet, og vi alle kunne se det på TV, skjedde det noe. Vi hadde aldri sett noe slikt før – i hvert fall ikke på den måten. Det åpnet hjertene og lommebøkene på en skjellsettende måte. Den norske folkesjelen ble berørt. Det skjedde en oppvåkning. Klart vi skal hjelpe!

Effekten av å bli innviet i enkeltskjebner er uslåelig – og den er uslitelig. Det samme skjer hver gang. Vi blir berørt og vi blir beveget til å gi. Siden sekstitallet har vi bokstavelig talt sett tusenvis av enkeltskjebner – og blitt berørt. Det har ikke bare bidratt til økt nødhjelp, men det har også formet oss som nasjon. Menneskerettighetene er en selvfølgelig rettesnor – i vår del av verden. Politikken og lovgivingen er endret og er tilpasset viktige humanistiskes prinsipper.

Men det er grense for alt – også for statlig hjertevarme og sjenerøsitet. Jøss, er det det!? vil trolig mange utbryte. For slik er premissene og tenkningen. Vår streben etter det perfekte – også på dette feltet er en selvfølge – for mange.

Men en stat er ikke empatisk. Den skal ikke være empatisk. Empati betyr implisitt forfordeling. Den som lider, og som vi ser, eller som blir skjøvet fram, får hjelp. Men hva med de vi ikke ser?

Statens oppgave er å bygge et rammeverk, et så godt og humant rammeverk som mulig, men innenfor økonomiske og praktisk forsvarlige og gjennomførbare rammer. Den skal ivareta helheten. I dette er humanisme og gode menneskelige verdier viktig, men ikke det eneste viktige.

For statens to viktigste oppgaver er faktisk noe helt annet. Det er å ivareta nasjonens og folkets sikkerhet, trygghet, fred og frihet og å sørge for en økonomisk bærekraft og overlevelse nå og på lengre sikt. Dess tryggere og fredeligere vi selv har det, og dess større økonomisk bærekraft nasjonen har, dess mer kan det bevilges til undervisning, infrastruktur, forsvar, politi, naturvern, klimatiltak – og til helse og velferd.

Det er her enkeltskjebnene kommer inn. Spesielt media, frivillige organisasjoner – og også politikere bruker enkeltskjebner i sin kamp for «eit (enda) varmare samfunn». De spiller på empati – som altså staten verken skal eller kan la seg styre etter. Men ettersom politikere, som jo legger premissene for statens anliggender, er mennesker, og som lett lar seg bevege av empati, endres og korrigeres stadig lover og regler slik at de tilpasses den sist framviste enkeltskjebnen. Det betyr at ressursene rettes inn mot en synlig eller framvist gruppe, eller kanskje en liten minoritet, mens andre, som ikke synes eller som blir vist fram, ikke blir slike korrigeringer til del.

Forutsetningen, som må legges til grunn for en slik humanitær tilfeldighetspoltikk, er at nasjonen ikke er begrenset av økonomiske lover og rammer og heller ikke er basert på en helhetlig politikk. Slik rammes andre deler av samfunnsutviklingen, og slik undergraves bærekraften og langsiktigheten. Dette er naturligvis svært risikofylt. Men en grenseløs humanisme og godhet, og prinsippet om at ingen, i hvert fall ikke de som blir vist fram og som synes, skal lide, slår alt – i en mediedrevet virkelighet.

Den omseggripende identitetspoltikken gjør at stadig nye enkeltindivider og grupper både blir «oppfunnet» og blir synligjort med det ene premisset om at de er forsømt. Skylda har den stadig mer utsatte majoriteten – altså de fleste av oss, som er egoistiske og som blir beskyldt for ikke å se enkeltskjebner.

Og ettersom «vi» er staten, må denne rydde opp – umiddelbart. Dette skjer hele tiden, enten det gjelder «nyoppfunnene» eller mer etablerte minoriteter, flyktninger, syke, medisinbrukere, funksjonshemmede, barn eldre, enslige mødre osv. Lista er uendelig, og iveren og dyktigheten er imponerende. Det eneste aktivister av alle valører nekter å ta innover seg eller å forholde seg til, er det nøkterne, men livsviktige og bokstavelig talt statsbærende ordet «å prioritere».

Når ansvarlige politikere – i posisjon, som jo har et like stort hjerte for de lidende som alle andre, er seg sitt tunge ansvar bevisst og gjør sin plikt og prioriterer – som alltid er en vanskelig avveining, blir de buet ut av horden av de gode og velvillige i media, i organisasjonene og også av andre politikere – de som til enhver tid befinner seg i opposisjon. Det er noe lovmessig over denne dynamikken.

Ja, vi skal hele tiden forsøke å forbedre oss. Det er vår plikt. Men vi skal også verdsette og anerkjenne hvor langt vi faktisk er kommet – i verdens beste land å bo i og blant verdens lykkeligste – når det gjelder vår streben etter det paradisiske. Her er selvfølgelig løsningsordet «nøkternhet».

Med en inflatorisk moralisme og en løssluppenhet som rask går over i det uansvarlige, står vi i fare for å miste grepet, og vi risikerer å stå foran en moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Det ønsker vi ikke. De første som vil lide er de svakeste, og i neste omgang alle våre etterkommer. Det er ei tung bør å bære, spesielt for et varmt hjerte.


The final count down

KrF er blant de som har utmerket seg på en positiv måte. Partiet har en stolt historie der nestekjærlighet og kristen moral og etikk har vært viktig. Dette har riktignok ført til mange tapte slag, men også noen seiere. Well done! Godt kjempet!

Men også KrF har endt opp i den stadig mer omfangsrike sekken av moralske velmenere som roper på paradis på ren refleks. Slik bidrar også KrF til å rive ned mer enn å bygge opp. Som nevnt, dette vil til slutt true de svakeste blant oss – og vår etterslekt. Takk og pris for at det finnes rakryggede politikere som holder ting sammen og som ikke lar seg rive med av fremvist lidelse og enkeltskjebner.

Men KrF ser det ikke slik. De har tatt moralismen til nye høyder. Dagens regjering er ikke varmhjertet nok – enda den bruker mer på gode formål enn noen har gjort før den. Men KrF lukker øynene og roper på «eit (enda) varmare samfunn». Slik har partiet plassert seg selv i en meget utsatt posisjon, på en moralsk pidestall som savner sidestykke i norsk poltikk. Alt dette er det motsatte av hva nasjonen trenger – slik som ansvarlighet, nøkternhet, skjønnsomhet og bærekraft.

Dette vil føre til moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Nedtellingen er begynt.

Gå til innlegget

KrF. Godhet, kynisme og maktkamp

Publisert 7 måneder siden

«Eit varmare samfunn». Med et slikt imperativ skal ingen midler stå ubrukt, selv om det betyr at landets populære og respekterte statsminister må kastes. Hensikten er helliggjort, og hensikten helliger middelet.

Knut Arild Hareide har ikke pekt på konkret politikk, som regjeringen fører, som årsak til at han vil bytte den ut, men kun det mange vil oppfatte som et diffust «temperaturmål» på godhet og varme.

KrF har understreket at de er fornøyde med det de har oppnådd politisk – med KrF utenfor og med Frp som del av regjeringen. Hele førti saker har KrF anført på bunnlinjen. Men, når det handler om «eit varmare samfunn», så …

Ja, Frp har som eneste parti tatt inn i sitt prinsipprogram at de er for aktiv dødshjelp. Det er synd. Ikke fordi de vil få det gjennomført – i overskuelig framtid, men fordi det gir kjærkommen ammunisjon til sideskiftefraksjonen i KrF i debatten om veivalg for partiet.

I KrF har debatten fått sin egen dynamikk. De mest negative sidene ved Frp trekkes fram, og de oppdimensjoneres. Og så sier man: "Det var det vi tenkte. Dere er ikke så kristelige som dere sier, og i hvert fall ikke så kristelige som oss. Egentlig er dere ikke kristelige i det hele tatt."

Og så leses SV's partiprogram med størst mulig velvilje. Slik kommer man til den motsatte konklusjonen. "SV er i bunn og grunn et kristelig parti, selv om de ikke tror det selv. I hvert fall har de det samme gode menneske- og verdisynet som oss".

Godhet er grunnleggende sett godt. Men i poltikken er det ikke like enkelt. Det er flere definisjoner av det som er godt – i et helhetlig perspektiv. Men enda viktigere, det kan være flere veier til det samme gode målet.

KrF har imidlertid kommet til at deres definisjon av godhet er det eneste som er godt, og at partiet har den eneste og beste måten å nå dette målet på.

Bistand. Det kan se ut til at KrF mener at det er viktigere å øke de årlige bevilgningene til bistand med noen milliarder enn hvordan pengene brukes. 1%-regelen er hellig. Og det som er hellig skal en ikke tukle med.

De fleste av oss tenker nok at den, som er opptatt av de lidende, burde være mer opptatt av hvordan pengene brukes enn hvor mye som gis. Norsk bistand er kritisert i flere rapporter, av bistandsarbeidere og i en omfattende NRK-dokumentar. Slikt gjør inntrykk, men tilsynelatende ikke på de som er opptatt av et bistandsmål i kroner og øre.

De ekte samaritanene må vel være de som er opptatt å få mest mulig hjelp (og godhet) ut av hver krone, mer enn de som er opptatt av å kunne si at vi gir så det svir. Øyentjenester kalles dette. Bare spør Paulus. Han var ikke nådig i fht slikt. Bistandsmålet på 1 % av nasjonalproduktet har vært bevilget i flere år av den sittende regjeringen med KrF som pådriver – men altså med KrF utenfor og med Frp som del av regjeringen.

Alternativet kunne jo kanskje vært å nedjustere beløpet til et håndterlig og effektivt hjelpenivå – til beste for de lidende, og så deretter øke bevilgningene i takt med hjelpeevnen? Men det tar seg ikke like pent ut her hjemme – mener man åpenbart. For mange kan det herske tvil om hvem som her har det beste menneskesynet.

Skatt. "Skattelette til de rikeste" er opposisjonens og deler av KrF sitt favorittmantra når regjeringens skattepolitikk beskrives. Det har visst noe med menneskesyn å gjøre – dette også.

Velferdssamfunnet er grunnlagt på profitt. Her bannes det trolig i kjerka, men la gå. Planøkonomien er kastet på historiens skraphaug for lenge siden, og på nitti- og totusentallet ble de siste statlige industrimastodontene enten nedlagt eller slått konkurs. Staten egner seg ikke som industribygger og -eier.

Verdiskapningen er basert på privat eierskap. Det har vært en suksess. Slik har et stadig mer svulmende velferdsbudsjett blitt finansiert. Dette bygger på fire pilarer; profittmotiv som drivkraft, som gir sysselsetting, verdiskapning og skatteinntekter til fellesskapet. I prinsippet er det derfor slik: Dess større profittmulighet, dess større sysselsetting, verdiskapning og skatteinntekter – og altså mer velferd.

Dette er prinsippet. Men en løssluppen profittmulighet vil gi mindre til fellesskapet. Så, i vår del av verden, der et egalitært samfunn og der fellesskapsfølelsen og -ansvaret står sterkt i alle samfunnslag, er det viktig at staten lager regler og styringsverktøy som sikrer fordeling. Dette er alle partier enige om – kanskje bortsett fra Rødt og deler av SV som helst ser at staten selv står for det meste av verdiskapningen.

Når regjeringen gir lette f.eks. i formuesbeskatningen eller også i selskapsskatten, så er det motivert av målet om økt verdiskapning, til tross for at de vet at dette gir kjærkommen ammunisjon til opposisjonen. De vet at i hver debatt, og når anledningen byr seg, vil det bli sagt at regjeringen «gir skattelette til de rikeste», eller enda mer fyndig «tar fra de som har mist fra før og gir til de som mest fra før».

Ettersom regjeringen er avhengig av støtte fra et flertall i befolkingen, så er det risikabelt å føre en slik politikk. Men de gjør det likevel. Det er modig. Målet med en relativt forsiktig korrigering av beskatningen er bl.a. å utjevne ulikheter for bedriftseiere og bedrifter i fht andre europeiske land – i et globalisert marked. Men mest av alt handler det om økt verdiskapning, økt sysselsetting – og å styrke velferdsstaten. Det er et godt menneskesyn. Ok, så kan man være uenige om effekten, men dette er det åpenbare målet og hensikten med middelet.

Alkohol og hvile. Ja, Frp ønsker å liberaliseres alkoholpolitikken, og samme parti og deler av Høyre vil ha søndagsåpent. Men så lenge KrF har samarbeidet med regjeringen, har det ikke blitt noe av. Flott! En solid sier til vippepartiet. Det bør de sette pris på, slik bl.a. jeg gjør. For egen del er jeg enig med KrF i begge disse sakene. Men det kunne ikke falle meg inn å kople de jeg er uenig med til dårlige holdninger og et dårlig menneskesyn – selv om de altså ser dette annerledes enn meg. Det er mildt sagt utidig og ufin moralisering – spesielt når det kommer til politiske standpunkter – og som nevnt, i et helhetlig perspektiv.

-------

En annen betent politisk sak er naturligvis innvandring. Den har jeg latt ligge som tema her for ikke å havne i enda en innvandringsdebatt. Men her gjelder det samme som i det øvrige. Det er temmelig «spenstig» av KrF å hevde at de har det eneste rette synet og den beste politiske løsningen på et av vår tids vanskeligste utfordringer. Også her gjelder det å komme til et felles mål. Hva er best for verdens flyktninger? Veien dit er åpenbart ulik. Men å bedømme intensjonen og å legge et moralsk imperativ i en slik bedømmelse framstår som ... umoralsk.

-------

Når Knut Arild Hareide sier at det handler om «eit raust «vi», eller eit fryktande «vi»», understreker han poengene i dette innlegget.

Utlagt blir det slik: Vi, KrF, har et bedre menneskesyn enn de andre – i hvert fall de på den ene siden av politikken. Og ikke bare har disse et annet syn, men de har et så dårlig verdisyn at regjeringen må kastes og historien endres – med utgangspunkt i dens dårlige holdninger. Det mer enn antydes at de holder seg med et kynisk menneskesyn som altså skaper frykt og som er utålelig. Hørt på makan? Her stiller KrF seg i et mildest talt underlig og lite troverdig lys.

Handler ikke dette mest av alt om frustrasjon i et lite parti som selvforskyldt har plassert seg i dødens posisjon og som nå har endt opp i åndenød (må ikke forveksles med åndsnød) og som desperat og kynisk kaster egen moral og redelighet over bord og uhemmet forherliger eget verdisyn og tilsvarende sverter andre sitt?

Her holder jeg med Paulus.

Gå til innlegget

Nekrolog

Publisert 8 måneder siden

Sentrum som politisk kraft er dødt. Dette skjønte dessverre ikke KrF før det var for sent.

Skillet mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk går gjennom KrF. Dette deler partiet i to, og det er partiets nemesis.

KrF har alt for lenge levd på, og standhaftig inistert på illusjonen om at sentrum faktisk finnes. Dette har gjort dem forvirret og bokstavelig talt retningsløse, og har ført til feil valg gjennom mange år. Slik har de gjort seg selv stadig mer irrelevante for stadig flere.

Når partiledelsen endelig holder seg for nesen og tar sats, hopper de like godt ut i feil basseng – det med rødt vann. Hvordan ledelsen kan tro at et av landets historisk sett mest kulturkonservative borgerlige partier skal overleve et slik dramatisk stup, er mildt sagt uforståelig. Det vil ende i et voldsomt mageplask.

KrF er over år metodisk, og tilsynelatende målbevisst, blitt bygget ned til en skjør og sårbar konstruksjon som naturligvis ikke vil tåle en slik dramatisk påkjenning.

Det er noe suicidalt over det som nå skjer. I stedet for å gå inn i den regjeringen, som de aktivt har støttet i fem år, og hvor de ifølge dem selv har fått betydelige gjennomslag, snur de like godt helt om og kaster seg uti det – og drukner seg i selveste "Rødehavet".

I nekrologen over KrF, vil det trolig bli konkludert med at det var bibelske dimensjoner over partiets selvpåførte endelikt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere