Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

KrFs uvenner

Publisert 2 måneder siden

Hva skal KrF med fiender, når de har slike venner, spør sikkert mange i partiet seg, og tenker bl.a. på avisen Vårt Land.

Avisen har i årtier vært partiets presseorgan framfor noen. Redaksjonen har imidlertid de senere årene tydelig markert seg som mer liberal enn partiet. 28. september 2018 ble i så måte en stor dag – for Vårt Land. Det var da partilederen utfordret partiet til å foreta et retningsvalg – mot venstre. Vårt Land frydet seg. Endelig! 

I tiden som er gått, og gjennom den påfølgende smertefulle prosessen, er det ingen som har vært i tvil hvor Vårt Lands posisjon. Etter at regjeringsplattformen var klar, har avisen, i skinn av å være kommentator og formidler av saker, hatt en gjennomgående negativ vinkling.

KrF sliter. Det kan bli utradert som stortingsparti. Den faren har vært der siden landsmøtet i 2009 da det ble besluttet at partiet ikke skulle være del av et borgerlig regjeringsalternativ – som også Frp er en del av. Da beseglet et av landets mest konservative partier sin skjebne.

Eller det vil si, det startet enda tidligere. Under Dagfinn Høybråten var oppslutningen rekordlav etter de oppslutningsmessig gode årene under Valgerd Svarstad Haugland. Da Hareide ble leder, var det med håp om økt oppslutning. Men den har falt ytterligere.

Men altså, i 2009 forærte KrF fire nye år til den rødgrønne regjeringen. Det gjorde inntrykk på mange tradisjonelle støttespillere og sympatisører – og på borgerlige velgere generelt. 

Selv hadde jeg stemt på KrF ved flere valg – inntil 2009. Da valgte jeg annet parti og har siden blitt der. I perioden fra 2009 og fram til nå har partiet hanglet og slitt. Redningen, det som har gjort at partiet har holdt seg over sperregrensen, er den solide støtten som partiet har på Sør- og Vestlandet.

Etter Hareides initiativ i høst, og etter at prosessen var igangsatt, meldte et par tusen seg inn. Dette ble tolket som en positiv reaksjon på Hareides ønske om å gå til venstre. Det er derfor grunn til stusse over at relativt få foreløpig har meldt seg ut. 

At også noen tillitsvalgte har valgt å forlate partiet var forutsigbart. De som gikk ‘all in’ for et skifte til venstre – tapte. Slikt takles forskjellig. Noen eller mange blir værende i lojalitet til partiet, som de har ofret mye for og som de tross alt er glade i, mens enkelte er så skuffet at de melder seg ut. Ingen av disse valgene overrasker.

Kan hende partiet har gjort sitt i norsk poltikk og at KrF ender i historiebøkene. Men med det retningsvalget som nå er gjort, kan det kanskje fortsatt være håp. Krf’s representanter på Stortinget i inneværende periode kommer alle (unntatt én) nettopp fra fylkene fra Agder til Møre og Romsdal. Kanskje disse kan få nok oppslutning i 2021 også? Hvem vet? 

Det eneste sikre er at, om partiet hadde gått til venstre, så hadde mange av disse ikke kommet inn. Og ettersom det er illusorisk å tro at røde fylker på Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge ville kunne oppveie et slik «mannefall», ville partiet definitivt være over og ut i norsk poltikk.

Situasjonen kan minne litt om KD i Sverige som har vært igjennom noe av det samme som KrF. Da Ebba Busch Thor ble partileder, lå partiet tidvis nede på 2 % oppslutning. Hun tok partiet mot høyre, og ved valget i høst ble partiet et av valgets vinnere. Det skal i noen grad ha vært en utskiftning av velgere. En del liberale velgere har forlatt partiet, og det har vært et større tilsig av blå velgere. Dette er interessant og relevant.

Det er sannsynlig at det er et velgerpotensial for et mer tydelig konservativt KrF. Og så er det like sannsynlig at det ikke er et nevneverdig potensial for velgere på rød side i norsk poltikk. Hvor skulle de komme fra? Slik kan det, som nå er skjedd, være livgivende for partiet. Det kan være redningen.

I likhet med de andre partiene – utenom Arbeiderpartiet og Høyre – er KrF et typisk særinteresseparti. Typisk for særinteressepartier er at de har klart definerte målgrupper og avgrenset geografisk og demografisk oppslutning. Typisk har Frp og spesielt Sp lav oppslutning i Oslo, mens SV og MDG står sterkt på f.eks. Grünerløkka og i traktene er omkring. I Lom og på Tynset derimot…

Det er ingenting i KrF sitt program som gjør det til et allment og samlende parti for hele landet eller for "folk flest". I «elite»-undersøkelsen, som er aktuell i disse dager, står KrF typisk sterkt blant kirkelige ansatte, men ikke i andre grupper. Geografisk er Sør- og Vestlandet partiets kjerneområder.

Dersom KrF skulle bli et samlende og allment interessant parti, måtte det lage et helt nytt partiprogram, og de måtte f.eks. tone ned saker som kontantstøtte, abort og bioteknologi. (PS. For egen del mener jeg at KrF burde hegne om disse sakene, kanskje bortsett fra kontantstøtten.)

Konklusjonen er at KrF klart og tydelig må definere sine målgrupper, sitt kjernevelgerpotensial og rette poltikken og all sin oppmerksomhet inn mot disse. Dette selv om de for en stor del har en konservativ innstilling og befinner seg på Sør- og Vestlandet. Det betyr ikke at ambisjonen ikke i størst mulig grad er å være landsdekkende.

Alle i det ganske land, som er glade i KrF, og som ønsker det beste for partiet, bør roe ned og gi det, som nå skjer, en fair sjanse. Dette gjelder i særdeleshet partiets liberale fløy og avisen Vårt Land.

Gå til innlegget

Logikken vi ikke ser

Publisert 2 måneder siden

Med tittelen «Lidinga me ikkje ser – i Europa» skriver Vårt Land om forholdene for flyktningene i Moria-leieren på Lesvos. Men også denne saken har flere sider.

Empati er viktig. Men det er også logikk og en rasjonell tilnærming. I noen situasjoner er empati og logikk som ild og vann. Effektiv hjelp ytes best med et kaldt hode. For virkelig å kunne gjøre en forskjell, trengs altså et kaldt hode – gjerne i kombinasjon med et varmt hjerte. Det betyr at logikken og det rasjonelle er det viktigste. Viktigere enn empati.

Perspektiv

Et annet forhold er perspektiv. Å ha et realistisk perspektiv er avgjørende for å fatte riktige beslutninger, spesielt i kompliserte spørsmål. Ett perspektiv er de vanskelige forholdene på Lesvos. Et annet er å vurdere situasjonen der i forhold til andre flyktningleirer i det samme området og situasjonen for flyktninger generelt.

Det mest spesielle med Moria-leieren er ikke forholdene i leiren, men lokaliseringen. Den ligger på vestsiden av det smale Mytilínis-stredet, på øya Lesbos på Tyrkias asiatiske kyst. Men ettersom Lesbos hører til Hellas og Hellas er en del av Europa, mener noen at dette gir en annen moralsk tilnærming og forpliktelse når det gjelder vår hjelp til flyktningene. Kan hende det gjør det, men det er ikke åpenbart.

I flg. Flyktninghjelpen er 68 mill. mennesker i verden på flukt. I disse dager finner den største folkevandringen sted i Mellom-Amerika, mens de verste humanitære krisene er i Yemen og for en stor del i sentralafrikanske land. I en rekke land lever flyktningene ikke sjelden under forferdelige forhold. Sør-Sudan, Syria, Myanmar og Kongo er de landene som for tiden flest flykter i fra. (Noen av disse tallene er 2017).

Slavemarked og torturkamre

Ved Middelhavet er det en rekke leirer eller tilfeldig opphopning av migranter. Noen av disse er lovløse, helt uten internasjonal overvåkning og beskyttelse. De er rene slavemarkeder og torturkamrene. Spesielt i Libya. Moria og de andre leirene på Lesvos er – på tross av de kritikkverdige forholdne – i så måte «velordnet» med internasjonal overvåkning og med tilførsel av det mest nødvendige. Norge er en av bidragsyterne.

Et annet forhold, som må vurderes, er hvorfor det stadig kommer nye migranter til øya. Internett er flyktningenes viktigste kompass og reisehåndbok. De gjør seg kjent med fluktruter, om forhold i de forskjellige landene og om muligheter og farer. Vi må gå ut ifra at de er godt kjent med forholdene i Moria. Antakelig er det bedre eller enklere å være i Tyrkia enn å krysse stredet over til Lesvos. Men likevel gjør de det. Grunnen til at de tar sjansen på den usikre overfarten og de dårlige forholdene på land er den sterke drømmen om Europa. Altså er det en overveid handling å «flytte» til Moria. Det er en omkostning de tar for om mulig å oppfylle drømmen.

Moralsk feil

Rent praktisk – logisk og rasjonelt – ville det derfor ut fra disse kjensgjerningene være moralsk feil å hente dem ut og gi dem opphold i europeiske land. 

Det er to grunner til dette: Det ene er at det ville være en urimelig handling overfor titusenvis av andre flyktninger rundt Middelhavet, som har det like vanskelig eller verre – noen langt verre. Det andre er at om leirene på Lesvos ble tømt, så ville det sette ytterligere fart i trafikken over Mytilínis-stredet, og leierne ville raskt fylles opp igjen. Altså har man ikke bare løst et problem, men det er etablert et nytt.

Farida-syndromet

Farida-saken på Dokka har fått sin egen dynamikk.

Den afghanske jenta og hennes familie har fått en god, grundig og rettferdig behandling i Norge – fra de ankom, og til de måtte reise igjen. Også i fire rettsrunder etter at de forlot landet. Det liberale demokratiets lover og rettsprinsipper er fulgt, og saken er for alle praktiske formål blitt prøvd og er uttømt.

Men damene på Dokka gir ikke opp. De synes å være fanget av sitt eget prosjekt. De er et godt eksempel på det psykologiprofessor Paul Bloom skriver om i boka «Against Empathy»:

«Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati. Jeg er motstander av empati som moralsk rettesnor. (…) Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i samfunnet vårt? (…) Det høres ganske innlysende ut. Hvis alle klarte å se verden gjennom de som er annerledes enn oss – ville verden vært et bedre sted. Helt feil», sier Bloom.

Yale-professoren argumenterer ikke imot empati. Men han sier, som sant er, at empati er dårlig egnet som moralsk rettesnor.

------------------

De, som nå har kommet hjem fra et besøk i Moria-leieren, er rystet og mener at Norge og andre land bør hente ut de som har tilhold der. Det er forståelig. Empatien slår inn. Slik er det med de fleste av oss. Men det betyr ikke at det nødvendigviser en riktig vurdering. Snarere tvert imot – når vi får tenkt oss om.

Gå til innlegget

Njåstads effektive planlegging av møter og samvær med familie vitner om en samvittighetsfull og hardtarbeidende folkevalgt. Eller, gjør det det?

'Vår moralske forargelse er en begrenset ressurs. Da må vi forvalte den annerledes», skriver Håvard Nyhus og omtaler Njåstad-saken som en «distraksjon» som avleder oss fra å gå i rette med «synden slik den gir seg til kjenne i mer komplekse strukturer». Som eksempel nevner han byggeskandalen rundt stortingsgarasjen.

Media er fulle av «saker», som får urimelig mye oppmerksomhet – mener noen eller mange av oss. Som eksempler kan nevnes metoo, identitetspolitisk dilettanteri, enkeltskjebner – som egentlig er uvesentlige for de aller fleste av oss, idrettsakilleser, ulv-sau, køer på Gardermoen og mye annet som alle får like mye eller også langt større oppmerksomhet enn Njåstad-saken.

Ikke irrelevante. 

Hver for seg kan nok disse sakene ha en relevans – for noen. Men i en litt større sammenheng er de uvesentlige eller irrelevante. Men det er ikke irrelevant når det oppstår tvil om stortingsrepresentanters integritet og holdning til samfunnets- og velgernes midler – som jo er deres fremste oppgave å ivareta på best mulig måte.

Undertegnede har reist mye i jobbsammenheng, også til land der korrupsjon er fullstendig ødeleggende for samfunnsutviklingen. Der er media ofte tause. De er en del av systemet. I vårt åpne demokrati har vi noe så sjeldent som en fri og uavhengig presse. Blant annet derfor har vi heller ingen eller svært lite korrupsjon. Og slik har vi et sundt og godt samfunn. Metoo og andre temporære stemningsbølger blir for uvesentligheter å regne målt mot den farlige og destruktive kraften som en korrupsjonskultur har.

Det er avgjørende for samfunnets utvikling og sunne bærekraft at vi både er pedantiske og sterkt hegner om nullvisjonen for korrupsjon – der politikere og andre tar seg til rette og tolker regelverk etter eget forgodtbefinnende eller bevisst omgår reglene.

Ingen fillesak. 

Vi forventer og tar det som en selvfølge at lovgiverne, våre aller fremste tillitsvalgte går foran med 100 prosent integritet og heller tolker regelverket på strengest mulig måte. Bare slik vil de få tillit, og bare slik kan vi bevare det liberale demokratiet i den form vi har det her i vår del av verden. Derfor er ikke dette en «fillesak», som Nyhus hevder, og derfor er det viktig at media er årvåkne og avdekker selv det minste avvik.

Jo da, det finnes nok snusk, i hvert fall småsnusk som en etablert kultur blant en del. Her vil jeg tro at folk i store selskaper og kanskje også i det offentlige lettere kan henfalle til slikt. Vel, også i private bedrifter. Men min erfaring, etter et helt yrkesliv for forskjellige private oppdragsgivere og selskaper, er at slikt følges tett opp og gjerne også pedantisk. Grunnen er det strenge lovverket som lovgiverne har utformet.

Og slik er det jo. Lovgiverne har bestemt at lover og regler skal praktiseres med millimeterpresisjon. Trafikkforseelser er et godt eksempel. No pardon. Diskusjon er bortkastet. Det samme gjelder regnskapsregler, anbudsregler og alt annet som det offentlig har lagt av føringer i interaksjonen mellom aktørene i samfunnet.

Tøyer reglementet. 

Er Njåstad korrupt? Nei, det er han ikke. Men som høyt lønnet stortingsrepresentant tøyer eller tolker han et reglement på en slik måte at han mister tillit. Like kritikkverdig er det at det åpner opp for en kreativ tolkning og praksis som igjen kan føre til en lemfeldig og etter hvert farlig kultur som vi absolutt ikke ønsker.

Noen argumenterer med at de folkevalgte har en krevende jobb og må være mye borte fra familien. Ok, men hva så?

Det er helt umulig for mange av oss å mobilisere noen som helst medlidenhet med storingsrepresentantenes arbeidssituasjon, som jo er svært privilegert, eller med deres familiesituasjon. Det er selvvalgt, og de har det naturligvis ikke verre enn tusener av ukependlere og andre sitt strev med å kombinere jobb og familieliv. Tvert imot.

Gå til innlegget

Og så kom dommedag

Publisert 2 måneder siden

På den 8. dagen i året 2019 inntraff en dramatisk hendelse. Nei, det var ikke et meteorittnedslag, men det var da Amazon ble større enn Microsoft.

Begrepet ‘disruptive innovasjon’ (eller ‘disruptive technologies’) ble i 1995 lansert av Harvard-professor Clayton M. Christensen. Det beskriver innovasjoner som forbedrer et produkt eller en tjeneste på en måte som markedet ikke forventer, vanligvis ved å senke prisen eller å designe for et annet sett med forbrukere. Den disruptive innovasjonen vil som regel være enklere, billigere og mer praktisk enn de etablerte produktene i de tradisjonelle markedene. Den «forstyrrer» markedet.

I de to tiårene som er gått, har utviklingen vært overveldende. Den har til fulle bekreftet Christensens tese. Trolig langt ut over det Harvard-professoren så for seg i 1995. For det meste har det handlet om teknologiutvikling.

I min levetid har jeg opplevd sveivetelefon, den manuelle telefonsentralen, tallskivetelefon, rikstelefon, noteringsoverføring, ISDN, de første digre mobiltelefonene med åpent samband som alle kunne lytte til, NMT, GSM, 3G både 1, 2, 3 og 4, GPS, kryptovaluta og …

Videre har jeg hentet posten ved å banke på kjøkkenvinduet til Kirsten – som alene drev både telefonsentral og poståpneri, har brukt postsparbankbok, telex, telefaks, datamaskin, Internett og app’er.

Nå gjør jeg alle banktransaksjoner på egen PC, bestiller legetime, sender epost til folk over hele verden i løpet av sekunder, skanner og printer trådløst, har møter på Skype, strømmer film og musikk – i strie strømmer og sjekker åpningstidene på det lokale kjøpesenteret. Og så googler jeg. Alt i løpet ‘no time’ og ved den samme pulten og laptop’en som jeg nå sitter og skriver denne epistelen. Jeg behøver ikke flytte meg en meter annet enn når jeg henter en kaffekopp eller må ut i nødvendige ærend som følger av kaffekoppen. Det meste henger jo sammen – selv i en cyberpreget tidsalder.

Historisk har min generasjon opplevd større og raskere utvikling enn noen har gjort før oss. Det måtte i så fall være våre foreldre som ble født i inn i det gamle bondesamfunnet på tjuetallet og som endte sine liv i en verden dominert av Cyber Space.

Da Kirsten døde for omtrent femti år siden, ble hun ikke erstattet. Sentralen og poståpneriet ble lagt ned. Det ble rasjonalisert bort. Folk i bygda synes det var rart, et savn kanskje, men vendte seg fort til den nye tiden som faktisk viste seg å fungere vel så bra.  Framskritt ble det kalt. Og det var det jo.

Optimismen og framtidstroen etter krigen holdt seg til utpå sekstitallet. Teknologiutviklingen gikk sakte nok til at folk greide å absorbere den. Vaskemaskin, kjøleskap, fjernsyn – og ikke minst bil til folk flest var en velsignelse. Det gjorde hverdagen betydelig enklere. Det var framskritt uten synlige negative sideeffekter.

To oppfinnelser var imidlertid banebrytende. Den ene var mikroprosessoren, og det andre var Internett. Dette la grunnlaget for informasjonsrevolusjonen.

I dag kan vi tydelig se den disruptive eller også destruktive effekten. Den er skremmende. Ja, det har vært en imponerende utvikling som i svært stor grad også har vært til det gode, men altså, ikke bare det. 

De negative sidene rokker ved oss som menneskelige vesener. Det viktigste er at vi blir stadig mer fysisk og mental inaktivitet – og måten vi forholder oss til hverandre på. Vi er i ferd med miste viktige drivere for en normal menneskelig utvikling. Vi svekkes fysisk og mentalt, mens våre sosiale ferdigheter ikke lenger blir satt på nødvendig prøve. Det som former oss som mennesker.

Med den nye teknologien følger automasjon. Først outsourcet vi tusenvis av arbeidsplasser til lavkostland. Men dette ble oppveid at de økonomiske mulighetene og utviklingen som globaliseringen ga. De, som før hadde jobbet i tekoindustrien og andre utfasede yrker, endte i den stadig voksende servicenæringen. Og nå insourcer vi. 

Stadig mer av det som millioner av "billige hender" i Asia til nå ha gjort billigst og best, kan nå gjøres av roboter i norske bedrifter. Slik har vi igjen fått en voksende industriproduksjon her til lands og i Vesten for øvrig. Men hele poenget er at det ikke er brukt for mye folk. Men en del trengs. Og det er viktig.

Til sammen har disse faktorene gjort at vi har hatt lav arbeidsledighet på tross av globaliseringen – og både på tross av, men også på grunn av teknologirevolusjonen. Men hva har dette med Amazon å gjøre?

Fram til syttitallet og litt ut på åttitallet var det nærbutikker nærmest over alt. Der det bodde folk, der tjue eller tretti var samlet, der var det en levedyktig nærbutikk. Der fikk folk det de behøvde av dagligvarer. Der møttes de, og der var grendas oppslagstavle. 

På den tiden var det 1.000 flere vanlige postkontorer enn i dag og 18.000 flere postarbeidere. Den samme utviklingen er også tydelig innen f.eks. banktjenester, innen faghandel og i andre bransjer. Som eksempler kan nevnes bokhandlere som sliter og fotobutikker som knapt lenger eksisterer.

Da nærbutikkene forsvant, tok de store kjedene over. Og så hadde vi jo bysentra. Men så kom kjøpesentrene som la sentrumsgatene mer eller mindre øde. Der er det snart bare kontorer, frisørsalonger og kafeer igjen. 

Netthandelen legger press også på kjøpesentrene som i dag er en av de siste allmene møteplassen der folk fysisk kan myldre og treffe hverandre. Nå er også dette truet. I USA er utviklingen dramatisk. «Kjøpesentrene er i ferd med å forsvinne (…). Kjøpesenteret som samlingssted er i ferd med å bukke under», skrev Stavanger Aftenblad for en tid tilbake.

Amazon er den største netthandleaktøren i verden, og er selve symbolet på historiens mest disruptive innovasjon. Takke oss til informasjonsteknologien som sådan – med Microsoft og Apple og andre giganter. Ja, den er både positiv og disruptive. Men samlet har den bragt oss framover. Helt til … Med Amazon, og den bransjen de representerer, har det tippet over.

Netthandelen har noen få positive sider. Som at folk i avsidesliggende avkroker har like enkel tilgang til å kjøpe det de vil – som de som taster inn bestillingene sine over en latte på Grünerløkka. Men utover dette er netthandelen destruktiv. 

I raskt tempo raserer den etablerte næringsstrukturer. Arbeidsplasser forsvinner i tusentall i Norge og i milliontall globalt. Og slik ødelegger den enda mer for vår fysiske og sosiale interaksjon og utvikling. Den gjør oss enda mer inaktive og passive. Det går på helsa og eksistensen løs.

Vinnerne er eierne av Amazon – og håndverkere. Det vil si de som driver de nye teknologiene, og mest av alt de som driver netthandelen. Og så er det de som er så heldige å ha yrker som fortsatt krever bevegelse og som utfordre både kroppen og hodet. 

Alle vi andre står i fare for å sykne hen bak hvert vårt tastatur. Før vi slukker lyset og legger oss, sender vi et smilefjes til barn eller barnebarn – eller til en nabo, kollega eller kanskje en jaktkamerat eller ei elskerinne. Normoppløsning er også en av det nye universets skyggesider.

Det dystopiske er påtrengende. Å streve med å stoppe klimaendringene virker meningsløst uten at vi får kontroll over de ødeleggende sidene ved teknologiutviklingen. Mennesker uten livskraft og håp blir likegyldig til det meste. Går menneskene til grunne, kan det være det samme med kloden.

Statsministeren er opptatt at vi skal lage flere barn. Spørsmålet er om vi etter hvert ender opp som kraftløse teknologiamøber – uten fysisk evne til selv det å lage barn. Men da har vi jo bioteknologien. Slik vil vi kunne hangle videre i en meningsløs eksistens.

Har jeg greie på det jeg skriver om her? Tja, jo. Men jeg har jo Google. Nå tasser jeg ut på kjøkkenet der kaffemaskina står. Såpass aktiv er jeg da fortsatt. Dette og andre nødvendige ærend innenfor husets fire vegger er snart det eneste som kreves av oss – som en gang var livskraftige Homo Sapiens med håp, drømmer og skjerpede sanser, og som gjorde at vi greide å utvikle oss på imponerende vis gjennom noen tusen år.

WARNING! Vi er i ferd med bli forvandlet til en hvilken som helst ubetydelig app, og til viljeløse konsumenter på borgerlønn – svevende rundt i et glorete og meningsløst cyberunivers.

Gå til innlegget

Wunderbaum-underet

Publisert 4 måneder siden

Åttitre kroner for ei flaske vin er sympatisk. Men den kan jo også veksles inn i barnetrygd.

Fremskrittspartiet har fått pes fordi de ble sure over at KrF allierte seg med opposisjonen om å reversere loven om taxfreehandel, slik at de to ekstra vinflaskene, som Frp fikk igjennom i 2014, ble fjernet. Vedtaket vekket begeistring blant de som av prinsipp er opptatt av en restriktiv alkoholpolitikk, men også hos andre, men da med vikarierende motiver.

Men det var ikke bare de to vinflaskene, som gjorde at frp’erne tiltet. KrF’s karakteristikker av og holdninger til Frp oppleves forståelig nok urettferdig og provoserende. 

Temperaturmål har vært et hot tema i det senere. Det handler om et kaldere eller et varmere samfunn. Regjeringens, og spesielt Frp’s poltikk, gir i flg. KrF et kaldere samfunn. Og så er det noe med menneskesynet.

KrF’s partileder mener at dette er så graverende at Erna Solbergs regjering må kastes. Man bør heller gå i regjering med Ap og Sp – og med SV som støtteparti. Norgeshistorien må skrives om for å skape et (enda!) varmere samfunn. Vi andre må jo da forstå det slik at det i utgangspunktet er uutholdelig kaldt. Slikt skaper ikke akkurat et varmere klima – for å si det slik. Men dermed har man jo for så vidt også løst klimasaken. Eller hvordan det nå enn er?


Hump i veien

Og så var det vinflaskene. Dagen da Ropstad satt i møte med regjeringspartiene, for å sluttføre budsjettforhandlingene, inngikk altså KrF en avtale med opposisjonen. De to ekstra vinflaskene skal fjernes fra taxfreekvoten. Arbeiderpartiet justerte sitt forslag, slik at KrF kunne stemme for. Dette var utvilsomst viktig nettopp den dagen budsjettforhandlingene skulle sluttføres.

Mye kan sikkert sies om Jonas Gahr Støre. Men noen dumming er han ikke. Mens Frp ble provosert, ble det nye stortingsvedtaket, og kanskje spesielt timingen det hadde fått, feiret med jubel blant opposisjonspartiene – og på den røde siden i KrF. Alkoholpolitikk er nå en ting, men ingenting slår en real hump i veien for drømmen om en borgerlig flertallsregjering.


Bruktbil

Politikere kan lett forveksles med bruktbilselgere. De lakkerer skjermen og peker på den med euforisk begeistring og sier: «Se så fin den er!» – mens de holder kjeft om rusten som er skjult under den fine fernissen. Og så henger de gjerne opp en Wunderbaum eller to for å gi et fresht inntrykk av interiøret.

Symbolsaker heter dette. Og de er åpenbart viktige. De betyr langt mer enn det som egentlig betyr noe. For de av oss, som symbolsakene ikke appellerer til, virker de fullstendig meningsløse – eller litt sånn rånete.

Men på den annen side kan politikerne også oppføre seg på en saklig og anstendig måte. De kan når de vil.

Noe er faktisk viktig, slik som f.eks. fjerning av momsgrensen på 350 kr. på netthandleimport. Handelsnæringen er truet, og tusenvis av arbeidsplasser kan stå i fare. Da er det greit å kunne gi en fair sjanse til vår egen handelsnæring. For oss forbrukere gjør det ingenting om prisen på ‘wall stickers’ eller caps, som likevel brukes bak-fram, går litt opp. Og også andre gjennomslag skal KrF ha ros for.

 

Godlukt

Men så er det også noen ‘wunderbaum’-gjennomslag. Et av dem er økning av barnetrygden.

På partiets hjemmeside kan vi lese om «en historisk satsning på familiene» og at «vi gleder oss sammen med familiene som nå for første gang siden 1996 får økt barnetrygd. Den økes nå med 1000 kroner i året per barn. Dette vil styrke familiens valgfrihet og reduserer barnefattigdom.»

Vil dette vedtaket, som koster 1 mrd. kroner, faktisk styrke familienes valgfrihet og redusere barnefattigdommen!? Da må det i så fall stå elendig til med barnefamiliene. Men det gjør det jo ikke. I hvert fall ikke elendig. 1000 kr. per år, tilsvarer 83 kr. per mnd. Hva får man egentlig for åttitre kroner – bortsett fra ei vinflaske? Så, igjen, på hvilken måte vil dette kunne styrke familienes valgfrihet og redusere barnefattigdommen – nå som også «billiggrensa» på netthandel fjernes?

Det er ikke usannsynlig at mange barnefamilier faktisk heller kunne tenke seg nettopp ei flaske vin – gjerne sendt fra KrF’s sekretariat, som en synlig og hyggelig oppmuntring én gang i måneden. Men også da ville valgfriheten være lite å skryte av – ettersom utvalget er begrenset på dette prisnivået.

En skal ikke kimse av Wunderbaum. Bare spør rånerne på Ørsta. Kan hende at hengepynten ikke bare dufter godt, men også på mystisk vis kan bidra til et varmere samfunn? Da har vi et skikkelig Wunderbaum-under. For en dyktig bruktbilselger, eller for poltikere er det umulige mulig. Å gjøre vann om til vin er en velkjent øvelse i bransjen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
28 dager siden / 2706 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
17 dager siden / 2536 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 2344 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 2192 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1539 visninger
En journalistisk dødssynd
av
Vårt Land
3 dager siden / 1216 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere