Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Je vil ha klining!

Publisert 4 måneder siden

Vår viktigste og mest synlig markering og innsats for vår dyrebare frihet og demokrati synes å være 17. mai-feiringen. Men Hans Rotmo hadde dessverre rett: «D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl.»

Vi velter oss i fred, frihet og velstand, roper hurra og lukker øyene for at en slik luksus koster. Den er dyrebart. Og, det som er dyrebart må voktes. Ellers risikerer vi å miste det. 

Ikke bare er vi fornøyd med tilværelsen, men vi slår oss hovmodig på brystet og tar åpenbart det meste som en selvfølge. Ha!! sier noen. Vi gir da 1 prosent i bistand. Og så har vi TV-aksjonen, og vi driver fredsmekling.

NATOs to-prosent-mål er fair, og det er nødvendig. Norge bruker 1,6 prosent – 0,6 prosent mer av BNP enn vi bruker på bistand.

Norge har altså et stykke å gå. I dag oppfyller disse landene målet: USA, Hellas, Estland, Storbritannia, Romania og Polen. Latvia og Litauen ventes å passere to prosent i år.

Norges BNP er 18 ganger så stort som Estlands. Altså vil Norge i utgangspunktet, når vi når målet – eventuelt i 2024, bruke 18 ganger mer enn Estland. Det er formidabelt. Korrigert for ulikt prisnivå og andre forhold, er differansen litt lavere – når altså begge land bruker like mye av eget BNP. Av slikt vil det (kanskje) kunne bli et godt og effektivt forsvar.

To prosent av BNP er to prosent av BNP – uavhengig av størrelsen på brutto nasjonalprodukt. Det er minst like smertefullt for Estland å bruke en slik andel av BNP som for Norge. 

Norge har en lang kyst, et gigantisk havområde og en særlig strategisk beliggenhet. Videre har vi svært sårbare og kritiske offshore-installasjoner og er et høyteknologisk land og slik sett også et sårbart samfunn. Det burde vært en selvfølge at Norge alle rede nå hadde oppfylt målet om to prosent av BNP til forsvar. Eventuelt overoppfylt dette målet.

Dersom vi ser bort fra stormaktene USA og Storbritannia, er det altså relativt fattige land, hovedsakelig i Baltikum, som har oppfylt sine forpliktelser. Hvorfor gjør de det? De har sitt å stri med på en rekke andre områder, men likevel oppfyller de denne forpliktelsen. Er det for å blidgjøre USA og NATO? Nei, en slik luksus kunne de nok ikke unne seg, om de aldri så gjerne ville. De har en helt annen dimensjon og motivasjon.

Det handler om realpolitikk, strategisk beliggenhet og historiske erfaringer. Og så er det en verdsetting av egen frihet og et ønske om å forsvare et hardt tilkjempet demokrati. På Baltikum er Russland og autokraten Vladimir Putin en reel trussel som de må ta på alvor. Hellas har det samme forholdet til sin nabo Tyrkia og diktatoren Recep Erdogan. Dette er alle fattige land, men som forholder seg til den virkeligheten de befinner seg i.

Norge, som også er nabo med Putins Russland og som på mange måter har en enda mer kritisk strategisk plassering,  og som et av verdens rikeste land, burde naturligvis alt nå oppfylt sine forpliktelser – på linje med land som Estland og det økonomisk utpinte Hellas. Ikke for USA og NATOs skyld, men for vår egen.

I stedet har vi et forsvar som, ifølge Forsvarssjefen, er under et kritisk nivå for et minimumsforsvar.

På materiellsiden har vi kjøpt fregatter hvorav en er havarert – eventuelt på grunn av vesentlige mangler. Av de andre fire ligger én i opplag – på grunn av mannskaps- og ressursmangel.

Vi har kjøpt ubrukelige helikoptre som er levert ti år for sent og som fortsatt ikke er operative. Tolv forsvarsministere, som har hatt befatning med saken, toer hendene og tar ikke ansvar.

Stridsvognene i det norske forvaret er 30 år gamle. Det planlegges å kjøpe nye, men innen den tid er de gamle utslitt. Vi kan ende opp med en lengre periode uten(!) stridsvogner.  

Den topphemmelige ubåtbasen Olavsvern i Ramfjord er solgt til private og leies nå ut til russerne(!?).

Det mest banebrytende vi har gjort i fht Forsvaret de senere årene er flere kvinner i tjeneste. Disse kommer ikke som en antallsmessig økning av personell. De erstatter en del av mennene. Og så har noen funnet ut at unge menn og unge kvinner skal bo på samme rom. Det er visst best slik. Hvorfor, er litt uklart. Men at det mildt sagt kan skape, hva skal vi kalle det, spenninger og distraksjon? er naturlig. Og så hører vi om økt seksuell trakassering i Forsvaret. Forsvarssjefen og andre rister oppgitt og indignert på hodet. Jøss!

Som andre bortskjemte, lever politikerne i Norge i sin egen boble. Med «sjokk og vantro» diskuterer de i fullt alvor en endeløs rekke av bagateller. Som f.eks. å gå i Pride. Politikerne irettesetter hverandre og later som de fråder. Men det er forståelig. Det er tross alt ikke stridsvogner og fregatter man diskuter – og heller ikke noe så fjernt og noe så diffust – og vanskelig som landets forsvarsevne.

Bare en liten påminnelse: Dersom vår fred og frihet trues eller krenkes, er bistand, fredsmekling og kjønnskvotering i Forsvaret det aller første som ryker. Det er noe vi kan unne oss i smul sjø. Dypest sett avhenger vår eksistens, i den form vi kjenner den, av at vi fortsatt kan leve i fred og frihet. Det er ikke det viktigste, men det aller viktigste. Slikt koster, vil noen innvende. Ja, hva så? vil andre spørre.

Men som odelsgutten på Evenstad så fyndig sa det: «Je vil ha klining!»

Gå til innlegget

Pride som politikkens moralske origo

Publisert 4 måneder siden

Når ble det slik? Og hvem har bestemt at politikere og kulturelite må og skal gå i Pride?

«Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd», skriver Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus. Når Ropstad ikke ønsker å gå i Pride-toget, mener Nyhus at den nyslåtte statsråden ikke har grep om sin nye rolle. Å gå i Pride er en del av statsrådens seremonielle plikter – som å møte kongen på Slottet og å få overrakt nøkkelen til departementskontoret fra avtroppende statsråd. Så langt er vi altså kommet. Så galt er det blitt.

Pride-fenomenet har noe underlig ved seg. For de av oss, som bokstavelig talt ser dette på avstand, handler det alt vesentlig om to ting: På den ene siden en markering av fri, hemningsløs og promiskuøs seksualitet, og så er vi vitner til det nærmeste vi kommer den årvisse og vårlige begivenheten på den røde løperen utenfor Dolby Theatre i Los Angeles. Ved siden av det promiskuøse er Pride en promenade av politiker- og kulturkjendiser. Endelig er det tid for å lufte seg. Det handler om å vise hvor liberal, tolerant og storsinnet man er. For noen er det trolig på liksom.

Som vanlig er mange sent ute. De henger seg på når kampen er over og tar gjerne del i seieren. Ingenting er som å befinne seg i rampelyset som omgir en vinner.

Å kjempe for en god og vanskelig sak dreier seg historisk sett om å gå motstrøms og å kjempe i motbakke. Noen har sloss heroisk for de homofiles rettigheter. Ære være dem. Og gratulerer med det de har oppnådd. De har revet ned stengsler og de har bygget broer. De fleste, av de som henger seg på nå, har aldri deltatt i denne kampen. Det følger ingen omkostninger, ingen forsakelser med å delta. Tvert imot. Det er å la seg flyte medstrøms – under alle broene.  

De homofiles seier er formidabel. Fra å ha levd i skyggene, stigmatisert, underkuet og straffeforfulgt, har denne gruppen endt opp som Norges mest suksessfulle og slik også som Norges mest privilegerte minoritet. De har vunnet nærmest alle slag. Det er bra. For så vidt. Hadde det ikke vært for pendelen.

Når en minoritet har fått «fripass» til rettigheter og helt ukritisk og nyanseløst blir bejublet, og når den har endt med selve definisjonsmakten på hva som er rett og galt – også når det gjelder hva personer i posisjoner kan foreta seg eller ikke forta seg, er det grunn til om ikke annet å stusse.

Marie Simonsen og Donald Trump har noe til felles. De går berserk på Twitter. Simonsen har de siste dagene kalt Kjell Ingolf Ropstad både for «den verste sorten» og for ei lus. For henne og for store deler av pressen, er det helligbrøde og ikke gå i Pride. Det demonstrerer en forstokket nedrighet, en mørkmannsholdning som er til å le av. Derfor ler man av Ropstad – når han ikke forbannes. Det er som når en og annen ordfører drister seg til ikke å flagge med Regnbueflagget på rådhusets flaggstang. Makan! Hvor ond og forstokket går det an å bli!? Pressen og andre, som driver medstrøms, og som er godt plassert innenfor konformiteten, akker og ojer seg.

Men så er det faktisk slik at svært mange andre også hadde trengt oppmerksomheten fra "aktivister" fra Oslo 3. Hva med et tog for rusmisbrukere, skole-dropouts, ungdom, som i stadig større grad sliter med psykiske lidelser, og en lang rekke andre? Vel, det er å gå motstrøms, så det overlates til andre. Og man er ikke en gang beskjemmet. Man går da i Pride. Da er poseringen unnagjort, og det moralske selvbildet og omverdenens bilde er intakt.

I våre «mørke stunder» tenker nok mange av oss slik: Vi er vitne til et etablert identitetspolitisk fenomen der politikere og andre samfunnstopper løper om kapp for å gå i tog. Det er blitt en überpolitich korrekt posering og egenmassasje, et rituelt pliktløp der man viser «solidaritet» og «toleranse». Det framstår som identitetspolitisk koketteri.

Når pendelen har svingt ut til den ene eller den andre siden, er det alltid bra at noen modige sjeler stanser opp og tør å stille spørsmål. Kan hende Ropstad ikke verdsetter den promiskuøse delen av Pride, kan hende han mener at kampen for de homofiles rettigheter mer er blitt en polisk liberal markering – mer enn en kamp for en minoritets rettigheter, eller det kan være at han er blant de mange som mener at likekjønnet vigsel i kirken ikke er riktig?

Hver for seg, og i særlig grad samlet, er dette gode nok grunner for en politiker – også for en statsråd til å kunne ta et slik standpunkt som Ropstad her gjør. Og det bør naturligvis respekteres. Men det gjør man ikke. Tvert imot.

Det er Kjell Ingolf Ropstad som er modig, langt mer enn de som går i tog.

Gå til innlegget

KrFs uvenner

Publisert 4 måneder siden

Hva skal KrF med fiender, når de har slike venner, spør sikkert mange i partiet seg, og tenker bl.a. på avisen Vårt Land.

Avisen har i årtier vært partiets presseorgan framfor noen. Redaksjonen har imidlertid de senere årene tydelig markert seg som mer liberal enn partiet. 28. september 2018 ble i så måte en stor dag – for Vårt Land. Det var da partilederen utfordret partiet til å foreta et retningsvalg – mot venstre. Vårt Land frydet seg. Endelig! 

I tiden som er gått, og gjennom den påfølgende smertefulle prosessen, er det ingen som har vært i tvil hvor Vårt Lands posisjon. Etter at regjeringsplattformen var klar, har avisen, i skinn av å være kommentator og formidler av saker, hatt en gjennomgående negativ vinkling.

KrF sliter. Det kan bli utradert som stortingsparti. Den faren har vært der siden landsmøtet i 2009 da det ble besluttet at partiet ikke skulle være del av et borgerlig regjeringsalternativ – som også Frp er en del av. Da beseglet et av landets mest konservative partier sin skjebne.

Eller det vil si, det startet enda tidligere. Under Dagfinn Høybråten var oppslutningen rekordlav etter de oppslutningsmessig gode årene under Valgerd Svarstad Haugland. Da Hareide ble leder, var det med håp om økt oppslutning. Men den har falt ytterligere.

Men altså, i 2009 forærte KrF fire nye år til den rødgrønne regjeringen. Det gjorde inntrykk på mange tradisjonelle støttespillere og sympatisører – og på borgerlige velgere generelt. 

Selv hadde jeg stemt på KrF ved flere valg – inntil 2009. Da valgte jeg annet parti og har siden blitt der. I perioden fra 2009 og fram til nå har partiet hanglet og slitt. Redningen, det som har gjort at partiet har holdt seg over sperregrensen, er den solide støtten som partiet har på Sør- og Vestlandet.

Etter Hareides initiativ i høst, og etter at prosessen var igangsatt, meldte et par tusen seg inn. Dette ble tolket som en positiv reaksjon på Hareides ønske om å gå til venstre. Det er derfor grunn til stusse over at relativt få foreløpig har meldt seg ut. 

At også noen tillitsvalgte har valgt å forlate partiet var forutsigbart. De som gikk ‘all in’ for et skifte til venstre – tapte. Slikt takles forskjellig. Noen eller mange blir værende i lojalitet til partiet, som de har ofret mye for og som de tross alt er glade i, mens enkelte er så skuffet at de melder seg ut. Ingen av disse valgene overrasker.

Kan hende partiet har gjort sitt i norsk poltikk og at KrF ender i historiebøkene. Men med det retningsvalget som nå er gjort, kan det kanskje fortsatt være håp. Krf’s representanter på Stortinget i inneværende periode kommer alle (unntatt én) nettopp fra fylkene fra Agder til Møre og Romsdal. Kanskje disse kan få nok oppslutning i 2021 også? Hvem vet? 

Det eneste sikre er at, om partiet hadde gått til venstre, så hadde mange av disse ikke kommet inn. Og ettersom det er illusorisk å tro at røde fylker på Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge ville kunne oppveie et slik «mannefall», ville partiet definitivt være over og ut i norsk poltikk.

Situasjonen kan minne litt om KD i Sverige som har vært igjennom noe av det samme som KrF. Da Ebba Busch Thor ble partileder, lå partiet tidvis nede på 2 % oppslutning. Hun tok partiet mot høyre, og ved valget i høst ble partiet et av valgets vinnere. Det skal i noen grad ha vært en utskiftning av velgere. En del liberale velgere har forlatt partiet, og det har vært et større tilsig av blå velgere. Dette er interessant og relevant.

Det er sannsynlig at det er et velgerpotensial for et mer tydelig konservativt KrF. Og så er det like sannsynlig at det ikke er et nevneverdig potensial for velgere på rød side i norsk poltikk. Hvor skulle de komme fra? Slik kan det, som nå er skjedd, være livgivende for partiet. Det kan være redningen.

I likhet med de andre partiene – utenom Arbeiderpartiet og Høyre – er KrF et typisk særinteresseparti. Typisk for særinteressepartier er at de har klart definerte målgrupper og avgrenset geografisk og demografisk oppslutning. Typisk har Frp og spesielt Sp lav oppslutning i Oslo, mens SV og MDG står sterkt på f.eks. Grünerløkka og i traktene er omkring. I Lom og på Tynset derimot…

Det er ingenting i KrF sitt program som gjør det til et allment og samlende parti for hele landet eller for "folk flest". I «elite»-undersøkelsen, som er aktuell i disse dager, står KrF typisk sterkt blant kirkelige ansatte, men ikke i andre grupper. Geografisk er Sør- og Vestlandet partiets kjerneområder.

Dersom KrF skulle bli et samlende og allment interessant parti, måtte det lage et helt nytt partiprogram, og de måtte f.eks. tone ned saker som kontantstøtte, abort og bioteknologi. (PS. For egen del mener jeg at KrF burde hegne om disse sakene, kanskje bortsett fra kontantstøtten.)

Konklusjonen er at KrF klart og tydelig må definere sine målgrupper, sitt kjernevelgerpotensial og rette poltikken og all sin oppmerksomhet inn mot disse. Dette selv om de for en stor del har en konservativ innstilling og befinner seg på Sør- og Vestlandet. Det betyr ikke at ambisjonen ikke i størst mulig grad er å være landsdekkende.

Alle i det ganske land, som er glade i KrF, og som ønsker det beste for partiet, bør roe ned og gi det, som nå skjer, en fair sjanse. Dette gjelder i særdeleshet partiets liberale fløy og avisen Vårt Land.

Gå til innlegget

Logikken vi ikke ser

Publisert 4 måneder siden

Med tittelen «Lidinga me ikkje ser – i Europa» skriver Vårt Land om forholdene for flyktningene i Moria-leieren på Lesvos. Men også denne saken har flere sider.

Empati er viktig. Men det er også logikk og en rasjonell tilnærming. I noen situasjoner er empati og logikk som ild og vann. Effektiv hjelp ytes best med et kaldt hode. For virkelig å kunne gjøre en forskjell, trengs altså et kaldt hode – gjerne i kombinasjon med et varmt hjerte. Det betyr at logikken og det rasjonelle er det viktigste. Viktigere enn empati.

Perspektiv

Et annet forhold er perspektiv. Å ha et realistisk perspektiv er avgjørende for å fatte riktige beslutninger, spesielt i kompliserte spørsmål. Ett perspektiv er de vanskelige forholdene på Lesvos. Et annet er å vurdere situasjonen der i forhold til andre flyktningleirer i det samme området og situasjonen for flyktninger generelt.

Det mest spesielle med Moria-leieren er ikke forholdene i leiren, men lokaliseringen. Den ligger på vestsiden av det smale Mytilínis-stredet, på øya Lesbos på Tyrkias asiatiske kyst. Men ettersom Lesbos hører til Hellas og Hellas er en del av Europa, mener noen at dette gir en annen moralsk tilnærming og forpliktelse når det gjelder vår hjelp til flyktningene. Kan hende det gjør det, men det er ikke åpenbart.

I flg. Flyktninghjelpen er 68 mill. mennesker i verden på flukt. I disse dager finner den største folkevandringen sted i Mellom-Amerika, mens de verste humanitære krisene er i Yemen og for en stor del i sentralafrikanske land. I en rekke land lever flyktningene ikke sjelden under forferdelige forhold. Sør-Sudan, Syria, Myanmar og Kongo er de landene som for tiden flest flykter i fra. (Noen av disse tallene er 2017).

Slavemarked og torturkamre

Ved Middelhavet er det en rekke leirer eller tilfeldig opphopning av migranter. Noen av disse er lovløse, helt uten internasjonal overvåkning og beskyttelse. De er rene slavemarkeder og torturkamrene. Spesielt i Libya. Moria og de andre leirene på Lesvos er – på tross av de kritikkverdige forholdne – i så måte «velordnet» med internasjonal overvåkning og med tilførsel av det mest nødvendige. Norge er en av bidragsyterne.

Et annet forhold, som må vurderes, er hvorfor det stadig kommer nye migranter til øya. Internett er flyktningenes viktigste kompass og reisehåndbok. De gjør seg kjent med fluktruter, om forhold i de forskjellige landene og om muligheter og farer. Vi må gå ut ifra at de er godt kjent med forholdene i Moria. Antakelig er det bedre eller enklere å være i Tyrkia enn å krysse stredet over til Lesvos. Men likevel gjør de det. Grunnen til at de tar sjansen på den usikre overfarten og de dårlige forholdene på land er den sterke drømmen om Europa. Altså er det en overveid handling å «flytte» til Moria. Det er en omkostning de tar for om mulig å oppfylle drømmen.

Moralsk feil

Rent praktisk – logisk og rasjonelt – ville det derfor ut fra disse kjensgjerningene være moralsk feil å hente dem ut og gi dem opphold i europeiske land. 

Det er to grunner til dette: Det ene er at det ville være en urimelig handling overfor titusenvis av andre flyktninger rundt Middelhavet, som har det like vanskelig eller verre – noen langt verre. Det andre er at om leirene på Lesvos ble tømt, så ville det sette ytterligere fart i trafikken over Mytilínis-stredet, og leierne ville raskt fylles opp igjen. Altså har man ikke bare løst et problem, men det er etablert et nytt.

Farida-syndromet

Farida-saken på Dokka har fått sin egen dynamikk.

Den afghanske jenta og hennes familie har fått en god, grundig og rettferdig behandling i Norge – fra de ankom, og til de måtte reise igjen. Også i fire rettsrunder etter at de forlot landet. Det liberale demokratiets lover og rettsprinsipper er fulgt, og saken er for alle praktiske formål blitt prøvd og er uttømt.

Men damene på Dokka gir ikke opp. De synes å være fanget av sitt eget prosjekt. De er et godt eksempel på det psykologiprofessor Paul Bloom skriver om i boka «Against Empathy»:

«Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati. Jeg er motstander av empati som moralsk rettesnor. (…) Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i samfunnet vårt? (…) Det høres ganske innlysende ut. Hvis alle klarte å se verden gjennom de som er annerledes enn oss – ville verden vært et bedre sted. Helt feil», sier Bloom.

Yale-professoren argumenterer ikke imot empati. Men han sier, som sant er, at empati er dårlig egnet som moralsk rettesnor.

------------------

De, som nå har kommet hjem fra et besøk i Moria-leieren, er rystet og mener at Norge og andre land bør hente ut de som har tilhold der. Det er forståelig. Empatien slår inn. Slik er det med de fleste av oss. Men det betyr ikke at det nødvendigviser en riktig vurdering. Snarere tvert imot – når vi får tenkt oss om.

Gå til innlegget

Njåstads effektive planlegging av møter og samvær med familie vitner om en samvittighetsfull og hardtarbeidende folkevalgt. Eller, gjør det det?

'Vår moralske forargelse er en begrenset ressurs. Da må vi forvalte den annerledes», skriver Håvard Nyhus og omtaler Njåstad-saken som en «distraksjon» som avleder oss fra å gå i rette med «synden slik den gir seg til kjenne i mer komplekse strukturer». Som eksempel nevner han byggeskandalen rundt stortingsgarasjen.

Media er fulle av «saker», som får urimelig mye oppmerksomhet – mener noen eller mange av oss. Som eksempler kan nevnes metoo, identitetspolitisk dilettanteri, enkeltskjebner – som egentlig er uvesentlige for de aller fleste av oss, idrettsakilleser, ulv-sau, køer på Gardermoen og mye annet som alle får like mye eller også langt større oppmerksomhet enn Njåstad-saken.

Ikke irrelevante. 

Hver for seg kan nok disse sakene ha en relevans – for noen. Men i en litt større sammenheng er de uvesentlige eller irrelevante. Men det er ikke irrelevant når det oppstår tvil om stortingsrepresentanters integritet og holdning til samfunnets- og velgernes midler – som jo er deres fremste oppgave å ivareta på best mulig måte.

Undertegnede har reist mye i jobbsammenheng, også til land der korrupsjon er fullstendig ødeleggende for samfunnsutviklingen. Der er media ofte tause. De er en del av systemet. I vårt åpne demokrati har vi noe så sjeldent som en fri og uavhengig presse. Blant annet derfor har vi heller ingen eller svært lite korrupsjon. Og slik har vi et sundt og godt samfunn. Metoo og andre temporære stemningsbølger blir for uvesentligheter å regne målt mot den farlige og destruktive kraften som en korrupsjonskultur har.

Det er avgjørende for samfunnets utvikling og sunne bærekraft at vi både er pedantiske og sterkt hegner om nullvisjonen for korrupsjon – der politikere og andre tar seg til rette og tolker regelverk etter eget forgodtbefinnende eller bevisst omgår reglene.

Ingen fillesak. 

Vi forventer og tar det som en selvfølge at lovgiverne, våre aller fremste tillitsvalgte går foran med 100 prosent integritet og heller tolker regelverket på strengest mulig måte. Bare slik vil de få tillit, og bare slik kan vi bevare det liberale demokratiet i den form vi har det her i vår del av verden. Derfor er ikke dette en «fillesak», som Nyhus hevder, og derfor er det viktig at media er årvåkne og avdekker selv det minste avvik.

Jo da, det finnes nok snusk, i hvert fall småsnusk som en etablert kultur blant en del. Her vil jeg tro at folk i store selskaper og kanskje også i det offentlige lettere kan henfalle til slikt. Vel, også i private bedrifter. Men min erfaring, etter et helt yrkesliv for forskjellige private oppdragsgivere og selskaper, er at slikt følges tett opp og gjerne også pedantisk. Grunnen er det strenge lovverket som lovgiverne har utformet.

Og slik er det jo. Lovgiverne har bestemt at lover og regler skal praktiseres med millimeterpresisjon. Trafikkforseelser er et godt eksempel. No pardon. Diskusjon er bortkastet. Det samme gjelder regnskapsregler, anbudsregler og alt annet som det offentlig har lagt av føringer i interaksjonen mellom aktørene i samfunnet.

Tøyer reglementet. 

Er Njåstad korrupt? Nei, det er han ikke. Men som høyt lønnet stortingsrepresentant tøyer eller tolker han et reglement på en slik måte at han mister tillit. Like kritikkverdig er det at det åpner opp for en kreativ tolkning og praksis som igjen kan føre til en lemfeldig og etter hvert farlig kultur som vi absolutt ikke ønsker.

Noen argumenterer med at de folkevalgte har en krevende jobb og må være mye borte fra familien. Ok, men hva så?

Det er helt umulig for mange av oss å mobilisere noen som helst medlidenhet med storingsrepresentantenes arbeidssituasjon, som jo er svært privilegert, eller med deres familiesituasjon. Det er selvvalgt, og de har det naturligvis ikke verre enn tusener av ukependlere og andre sitt strev med å kombinere jobb og familieliv. Tvert imot.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
6 dager siden / 4917 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
17 dager siden / 4740 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 2538 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
22 dager siden / 2301 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
20 dager siden / 1783 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
7 dager siden / 1734 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
19 dager siden / 1504 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
12 dager siden / 1344 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
11 dager siden / 1291 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
7 dager siden / 1141 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere