Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Redaktørplakat mot uforstand

Publisert over 3 år siden

Noen milliarder mennesker kunne kanskje tenke seg å vurdere å bo i Norge. Av disse igjen er det noen hundre millioner barn, slike som Negin, Natan, Neda, Farida og andre.

(Innlegget ble først skrevet som en kommentar på Helge Simonnes sin tråd)

Redaktør Helge Simonnes er i innlegget «Barn av midlertidighet» kritisk til at politikerne samler seg om innstrammingstiltak i forhold til den store migrasjonen til Norge. Simonnes er særlig kritisk til at asylantene blir tilbudt mildertidig opphold.

Han tar utgangspunkt i de såkalte «asylbarna» sin situasjon: «Norske politikere er ikke mer følelseskalde enn at de forstår det samme som (advokat) Keiserud. Men de har også en annen oppgave. De skal roe ned befolkningen og de skal gi inntrykk av å ha kontroll.»

Hos mange skjer det åpenbart noe med vurderingsevnen når ordet «asylbarn.» nevnes. Det er noe magisk over selve begrepet, det er selve triggeren som gjør at ellers oppgående og vettuge folk tilsynelatende mister grepet. Selv en redaktør og en profesjonell kommentator som Simonnes kan miste perspektivene og realitetene av syne.

Simonnes mener tydeligvis og på ramme alvor at norsk asyl- og innvandringspolitikk blir til etter påtrykk fra folket. Da hadde ikke Jonas Gahr Støre med betydelig patos lansert landsmøtevedtaket: «Vi skal ta inn 10.000 syriske flyktninger  fem tusen i år og fem tusen neste år».

Dersom landsmøtene hadde lyttet til folket, hadde de i stedet vedtatt at det skulle settes inn massive tiltak for å hjelpe folk «der de er» slik at UNHCR om ikke annet hadde fått et minimum av midler til å gi et tilstrekkelig tilbud til flyktningene. Og så hadde det antakelig blitt vurdert å gjøre som Ungarn å stenge grensene.

Ok. Mye kan sikkert sies om slike tilnærminger. Men det viser at avstanden mellom den rådende poltikken og det som rører seg ute i befolkningen er svært stor. Lite tyder på at politikerne i særlig grad tar hensyn til befolkningens ønsker. I stedet er vi i alle blitt fortalt hvor feil vi tar, når vi uttrykker sterk skepsis til den rådende asyl- og innvandringspolitikken, hvor lite human en slik kritikk er og hvor uaktuelt det er å endre praksisen. For det har noe med liberale og humanistiske verdier og tradisjoner å gjøre og ikke minst handler det om menneskesyn.

Der altså her at Simonnes sitt resonnement svikter mest, det at uten et påtrykk fra opinion, så hadde ikke politikerne selv ment at situasjonen er så vanskelig at den ville kreve ekstraordinære tiltak. Dette er å frata politikerne fornuft og ansvarlighet.

Simonnes kan tolkes slik at når regjeringen og partiene på Stortinget alle nå er opptatt av dette, eventuelt tilsynelatende opptatt av det, så er det ikke fordi de selv mener at det er nødvendig – sånn egentlig, men fordi det er et påtrykk i befolkningen – en slags konsensuspopulisme.

Ja, politikerne har i mange år sviktet i asyl- og innvandringspolitikken, men det er å frata dem deres troverdighet og egen vurderingsevne å tillegge dem ren og skjær populisme i den rådende situasjonen – og at de plutselig skulle ha blitt nikkedukker for folket i denne saken.

Jo da, alle partier er til alle tider og i påkomne tilfeller populistiske. Det er en del av politikkens natur. Men av og til oppstår det situasjoner og politiske realiteter som er større enn politikernes kortsiktige egeninteresser. Dette er definitivt en slik sak.

Midlertidighet for asylantene, for de som søker trygghet er ikke et forslag som fremsettes for å tekkes befolkningen – et skuebrød for folket. Her er tre særlig gode grunner:

1.   Folk på flukt, og som trenger beskyttelse, er velkommen til Norge. Her vil de kunne leve trygt – så lenge de har behov for det. Dette er i beste humanistiske og liberale tradisjon. Å søke tilflukt, er implisitt å søke «midlertidighet». Håpet og drømmen er å vende hjem, så snart situasjonen tillater det. Jo før, jo heller.

2.   Det gir et klart signal om at Norge ikke er stedet å søke til for de som mest av alt ønsker seg et bedre liv og som ønsker ei framtid i landet med verdens beste velferdsordninger. Slik vil migrasjonen trolig avta med 70-80 %, og slik vil vi bli bedre i stand til å ta oss av de som virkelig trenger beskyttelse – og vi kan også frigjøre ressurser til å yte en formidabel innstas i nærområdene.

3.    Vedtaket vil også i større grad sikre vår egen økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraft. Vi er, i det meste andre vi fortar oss innenfor økonomi, miljø og annet, opptatt av framtidige generasjoner. Det er vår plikt og vårt ansvar å gi best mulige betingelser til de som kommer etter oss. Den rådende asyl- og innvandringspolitikken gir det stikk motsatte resultatet. Den bidrar til en sterk svekkelse av den økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraften. Midlertidighet vil her kunne utgjøre den store forskjellen. På denne måten kan vi både ivareta de som trenger beskyttelse og også sikre framtidige generasjoner best mulige kår.

En vinn-vinn-vinn-situasjon.

For mange av de såkalte «asylbarna», som egentlig ikke er asylbarn – for de får jo bli, så vil dette også være redningen. Med klare og tydelige signaler om lett forståelige og konsekvente regler, vil færre familier bryte opp og ta med seg barna ut på en hasardiøs reise. Da hadde Negin, Natan, Neda, Farida og alle de andre barna, som det lages filmer om og som det skrives artikler om – som det lages følelsesladde fortellinger om og som folk går i fakkeltog for, sluppet å bryte opp og bli plassert i midlertidighet i et annet og helt fremmed miljø.

Dette er foreldrene sitt ansvar. Ja, bortsett da fra at det skapes et inntrykk av at det er lett å få opphold i Norge, i hvert fall dersom sakene ved hjelp av støttegrupper, presse og filmskapere treneres lenge nok. Men da er det ikke lenger beskyttelsesbehovet som gjelder, men «lengeværenhet»  –  som om de to skulle være synonymer.

Slik har derfor også støttegrupper, filmskapere og pressen (redaktører og kommenterer) et betydelig ansvar – og naturligvis også norske politikere som ikke har bestrebet seg på å lage klare nok regler og som ikke har klart å sende tydelige nok signaler til de som kunne tenke seg et bedre liv. Ja, det er forståelig at folk søker bedre forhold for seg og sine, men det er naturligvis ikke en legitim grunn til å flytte til Norge.

Det finnes uten overdrivelse og trolig til enhver tid noen milliarder mennesker som kunne tenke seg å vurdere å bo i Norge, og av disse er det noen hundre millioner barn, slike som Negin, Natan, Neda, Farida og andre.

Gå til innlegget

Kirkens godhet – og selvutslettelse

Publisert over 3 år siden

Ateisten Bjørn Stærk har åpenbart et langt mer positivt forhold til den katolske paven enn statskirkemedlemmet Sylvi Listhaug har til sine egne biskoper. Begge deler er forståelig.

Bjørn Stærk har skrevet en interessent kronikk om Paven, altså om Jorge Bergoglio og om Den katolske kirken. For oss ikke-katolikker er det her mye innsiktsfull og spennende refleksjon. For min egen del er kronikken opplysende. Den anbefales.

Videre har Sylvi Listhaug gått i rette med både Kjell Magne Bondevik og med biskop Helga Byfuglien. Listhaug mener at de begge, kanskje spesielt kirken ut fra sitt kristne og teologisk ståsted blander seg inn i politikken på en utidig måte.

Når det gjelder Bondevik, så er det for så vidt greit – eller egentlig ikke så greit. Han har åpenbart et mer enn anstrengt forhold til Fremskrittspartiet, og han lar ingen mulighet gå fra seg til å ta rennefart og lange ut mot landets tredje største parti. Sist da han mente at Frp ikke burde være en del av et flyktningeforlik på Stortinget. Som VG skrev på lederplass:«…et merkelig og hodeløst utspill fra den politiske veteranen Bondevik». Bondevik har for lengst forspilt sine muligheter til å framstå som en klok eldre mann som folk lytter, slik som hans satsministerkollega Kåre Willoch. Tvert imot. Bondevik gjør seg selv stadig mer irrelevant i den politiske debatten.

Sylvi Listhaug reagerer spesielt på uttalelsen som Helga Byfuglien kom med på fredag. Listhaug mener at alle, som tar til orde for en streng innvandringspolitikk, framstilles som «fæle mennesker», og at de,som er bekymret for utviklingen, er usolidariske. Meningsmotstanderne framstiller forslag om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause. «Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare», sier hun.

Bjørn Stærk tar for seg både Den katolske kirken sin historie, sosiallæren fra slutten av 1800-tallet, kirkens rolle spesielt i Sør-Amerika og altså Jorge Bergoglio sitt sosiale og politiske engasjement som munk, prest, rektor, biskop, erkebiskop og pave. Stærk synes å la seg imponere. I en Facebook-debatt mener han at Den katolske kirken har en sterkere sosial tradisjon enn den lutherske.

Selv mener jeg at Den lutherske kirken også typisk har kjempet for de fattige og lidende, men det er nok riktig å hevde at den ikke så uttalt og så grunnleggende har holdt denne fanen så høyt som Den katolske kirken. Bortsett fra at begge kirkene også hele tiden har vært barn av sin tid – til enhver tid, og slik i vårt perspektiv på uheldig vis også har vært en del av den politiske og verdslige makten, som vi i dag kan kritisere dem for, så kan de begge være stolte av sin kristenhumanistiske gjerning – ofte kompromissløst og til tider selvutslettende. Mange av kirkens folk har måtte bøte med livet for den gode sak.

Det denne debatten handler om her hjemme, er ikke om hvorvidt kirken i dag skal ha et sosialt sinnelag og stå på de svakes side. Uten dette ville den blitt ugjenkjennelig. Når Jorge Bergoglio stod opp mot skruppelløs undertrykkelse, tortur og drap, ja, så var det det han gjorde. I vårt «sosialdemokratiske» demokrati med svært få forskjeller mellom partiene og politiske retninger, der alle partiene ligger innenfor samme humanistisk ramme, og der alle kjemper mot samme mål, det å skape et samfunn som beste tjener alle innbyggerne på beste mulig måte, men med litt ulike tilnærminger og løsninger, er det ikke plass for opprørske prester og en kirke som skifter sol og vind i politikken. Det er rett og slett ikke mulig for kirken å involvere seg i politiske spørsmål uten å bli partipolitisk. 

Kirken har reelt sett de senere årene knapt beveget politikken en millimeter. I dag er det mange nok som kjemper for den gode sak og som har det som sitt levebrød, enten det er klima og miljø, helse, arbeidsliv og alt annet. Kirkens stemme blir bare en enkel stemme i det store koret. I den voldsomme støyen og i det det enorme samfunnsengasjementet er det knapt noen som hører denne ene og ofte litt irrelevante stemmen. Men kirkens politiske engasjement gir om ikke annet ett tydelig utslag – og da gjerne med stor kraft. Utspillene polariserer og splitter. Til enhver tid er omlag halvparten av befolkningen uenig når kirken beveger seg ut i det partipolitiske landskapet.

Ettersom alle, absolutt alle partier i Norge kjemper for de fattiges sak og for likeverd, men altså på litt ulik måte, gjør de i så måte og grunnleggende sett også kirkens jobb. Det er ikke plass for en opprørsk og refsende Jorge Bergoglio i Norge – for tiden.

Den norske kirke er derfor i den privilegerte stillingen at den mer enn de fleste kirker på kloden kan konsentrere seg om teologien og om å være åndelig hyrde for sin flokk. Fantastisk! Kirken burde takke sin Gud. Jeg er selv kirkemedlem og til dels aktivt kirkebesøkende, men kan ikke huske sist biskopene og kirken kom med viktige teologiske uttalelser – bortsett da naturligvis fra trendsaken om likekjønnet vigsling. Men derimot har det vært mye om oljeboring og slikt.

Så, når kirken likevel velger å blande seg inn i politiske spissfindigheter, ja, så er det akkurat det den gjør. Det er trist fordi det er polariserende i en urolig tid da kirken mer enn noen gang burde framstå som smalende og være en sterk åndelig og moralsk motkraft til sekularisering og hedonisme.

Bjørn Stærk konkluderer slik: «Godheten må være ydmyk. Den bør heller peke mot det riktige enn å anklage de onde. Den må sette virkelighet over teori.»

Uten at målet om å gjøre det gode ikke vektes mot virkeligheten, kan godheten ende i et moralsk tyranni og i selvhevdende populisme. Temmelig ekkelt i grunnen. Og det er her at også Sylvi Listhaug har et poeng.

For noen av oss er det ikke til å forstå at kirken ikke selv forstår. Selvutslettende godhet er prisverdig, mens selvutslettende "godhet" er bare – dumt.

Gå til innlegget

Aylan – og oss

Publisert over 3 år siden

Bildet av Aylan forandret Europas holdning til flyktningekrisen. Hvordan kunne den døde gutten på stranden få en slik effekt? Hvorfor måtte Aylan dø før myndigheter og befolkningen fikk øynene opp for tragedien?

Første gang mange av oss så nærbilder av døde og lidende barn, og som gjorde et uutslettelig inntrykk på oss, var på slutten av sekstitallet da Erik Bye på fjernsynet holdt et forkomment og avmagret lite barn i de digre nevene sine. Den lille klumpen av en uttørket menneskeskapning ble symbolet på lidelsene i Biafra, og det utløste et enormt engasjement.

Siden den gang har vi sett et utall av slike bilder. Under Band Aid på åttitallet så vi tusenvis av dem i Etiopia. Årlig dør titusenvis av barn i naturkatastrofer og som følge av krigshandlinger. Hver gang gjør det inntrykk på oss. Men kanskje litt mindre for hver gang? Ja, ikke at vi er blitt likegyldige, men fordi vi har forstått at verden faktisk er slik, og at det er uoverkommelig å hjelpe alle. Vi forholder oss til den virkeligheten som faktisk finnes.

Det beste vi kan gjøre er å yte langsiktig bistand. Slik vil situasjonen sakte, men sikkert kunne endre seg. Det gjør den faktisk også. Færre mangler utdanningstilbud, færre dør av sult og barnedødeligheten reduseres. Og, gledelig nok er det færre kriger og konflikter enn det var tidligere.

Så hva var det med bildet av Aylan som berørte så mange og som ga en slik reaksjon? Det kan ikke isolert sett ha vært at en tre år gammel gutt omkom. Det skjer dessverre stadig vekk – også her til lands. Og det kan heller ikke ha noe å gjøre med omstendighetene han omkom under. For det skjer også dessverre hele tiden. I sommer så vi akkurat det samme, men da på Sicilia. En fisker bar en livløs liten kropp i land. Gutten hadde ei rød norsk topplue på hodet. Hvorfor endret ikke dette bildet holdningene i Europa – på dramatisk vis?

Svaret kan være timing og pressedynamikk. Vi hadde en stund vært vitne til den massive strømmen av mennesker i gummibåter. Tusenvis av disse hadde begynt å bevege seg nordover i Europa, grensegjerdet i Ungarn skapte engasjement. Det ble tolket som et manglende positivt menneskesyn. Og så kom bildet av Aylan.

Men ettersom det i særlig grad ikke noe var nytt før og etter at bildet ble publisert, bortsett da fra omfanget av krisen – og spesielt ikke for ansvarlige nasjonale og europeiske politikere, kan en lure på hva som gjorde at man akkurat da lot seg bevege til å endre holdning, til å slippe opp og åpne opp for (enda) større generøsitet?

På den annen side er det ikke til å komme ifra at vi alle, ikke bare politikere og pressen ble berørt av situasjonen. Mange mente at nå må vi trå til å slutte å stenge flyktningene ut, men heller ta i mot dem og i vise hjertelag, mens andre, deriblant meg selv, endte opp med enn annen konklusjon:

Nå må vi trå til å gjøre noe som virkelig monner, og slik at folk ikke legger ut på disse farefulle reisene og setter sine egne og sin barns liv i fare. Dess mer vi åpner opp, dess mer vi legger til rette og dess mindre vi yter i nærområdene, dess flere vil ta sjansen på den farefulle reisen over havet. Og da vil flere måtte dø slik som Aylan.

Slik er det ikke feil å slå fast at om vi hadde hatt en annen tilnærming til flyktigesituasjonen, så hadde Aylan i dag kunne vært i live sammen med sin familie under trygge omstendigheter med beskyttelse fra det internajsonale samfunnet i f.eks. Tyrkia. I stedet ble han skyldt død i land på en strand i Helles. Men paradoksalt nok reagerer og handler politikerne på en måte som gjør at flere sannsynligvis vil måtte dø slik som Aylan.

Politikere skal først og fremst og på vegne av oss alle tenke og handle rasjonelt. Det motsatte er emosjonelle og hodeløse tilnærminger og løsninger. Dette er i så fall det siste vi trenger – et skrekkscenario. Men langt på veg er det dette som tilsynelatende skjer. Slikt skaper oppgitthet og frustrasjon. Når ikke politikerne er til å stole på, hvem skal vi da henvende oss til?

I andre enden kan dette trigge de mørkeste kreftene blant oss, slik vi har sett spesielt i Tyskland og Sverige de siste ukene. Disse må stå til rette for sine egne ugjerninger, men politikerne kan dessverre heller ikke fritas for ansvar. Unnsett hvordan vi velger å se dette, er politikerne sin primære og viktigste oppgave å ta vare på egen befolkning – først. De har valgt bort dette til fordel for en ‘åpne dørers’ politikk som til sjuende og siste ikke vil gangen noen – hverken dem eller oss.

Det hevdes at dette er den verste flyktigekatastrofen siden Andre verdenskrig. Nå viser det seg at den likevel ikke er den verste, men at den er en av de verste. Men hvorfor reagerer vi, slik vi nå gjør, først nå når den "verste" oppstår. Mange titalls andre flyktigesituasjoner er også de "verste" for de ti- eller hundretusener – eller millioner som rammes. Nøden er like stor eller eventuelt større, og bestialitetene, som de utsettes for, er kanskje enda verre?

Når nød og katastrofer oppstår, yter verdenssamfunnet nødhjelp. Det har skjedd en rekke ganger og det skjer stadig. Det er slik «kloden» forholder seg til kriser. Og det kan synes å fungere. Krisene og nøden går over, og livet går videre. Så hva er det som gjør at vi nå forholder oss helt annerledes?

For det det som skjer nå er en helt ny måte å forholde seg til flyktningsituasjoner på – i moderne tid. I stedet for å yte nødhjelp der nøden er, kommer menneskene hit som flyktninger, og så hjelper vi et mindretall her i stedet for at vi gjør det vi kan i de områdene der nøden finnes. Dette er altså en helt ny situasjon og med i utgangspunktet ukjente utfordringer.

Måten, som politikerne forholder seg til dette på, er i høyeste grad«utradisjonell». Vi står overfor en svært alvorlig situasjon, der utfordringene, som på historisk vis også berøre innenlandske forhold, i utgangspunktet vurderes utelukkende og ensidig ut fra migrantenes situasjon. De som er opptatt av de samlede utfordringene – helhetsbildet, blir hysjet ned. Her skal vi ikke snakke om konsekvenser hos oss som folk eller for nasjonen. Når folk er i nød, skal vi hjelpe!!(?)

Nettopp. Er det ikke det vi alltid har gjort og gjør – både med akutt hjelp der nøden herjer og mer langsiktig med mer enn tretti mrd. kroner i årlig bistand? Det er slik vi har ordnet oss – trolig til beste både for «dem» og for «oss». I løpet av kort tid er alt dette endret. Landene, som har brukt for sine, tømmes for de mest resurssterke, barn dør på reisen, leirene i Europa fylles til randen, det er umulig å skaffe boliger til alle i overskuelig framtid, og jobber… Det er en umulighet i et Europa og i en befolkning som alle rede sliter med høye arbeidsledighet og for noen lands del, elendige statsfinanser.

Det finnes noen «lysende» eksempler på at politikere strever med å forholde seg rasjonelt og til realitetene. Trine Skei Grand og Venstre sier nei til å bruke av oljeformuen  for slik å dekke noe av behovet til de som kommer. KrF sier nei til at det skal brukes noe av bistandsmidlene. Samtidig mener begge at alle, som påberoper seg nød og som ønsker det, skal få komme til landet, og at de skal gis alle rettigheter i h.h.t. internasjonale konvensjoner og våre egne sosiale ordninger og velferdsgoder.

Men hvem skal da til slutt betale for de enorme økte kostandene? For noen må vel ta regningen?

Enkelte begynner åpenbart å bli benekt. I Klassekampen i dag advarer SP-leder Trygve Salgsvold Vedum mot lønnspress og grunnløse asylsøkere.

«Vedum er bekymret for at økt tilgang på arbeidskraft kommer til å presse ned lønningene i yrker som allerede er lavtlønnete. Av erfaring vet vi at arbeidsinnvandring fører til at lønningene synker, sier han.»

Helga Pedersen i Ap ble stilt det samme spørsmålet:

«Frykter du at flyktning­strømmen vil presse ned lønningene for lavtlønte arbeidstakere, Pedersen? Det er åpenbart en risiko. Det har vi blant annet sett med arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa.»

Er det riktig å sende en del av regningen til de lavtlønte?

Det er noe med rasjonalitet. Det kan se ut til at politikerne taper sitt primære ansvar og oppgave av synet. Det er noe med dynamikken i denne helt spesielle situasjonen som nok framtidige historikere vil bruke en del tid på.

Tidligere var det de, som var skeptiske til den rådende innvandringspolitikken, som ble beskyldt for å ri kjepphester. Nå er det motsatt. Det kan se ut til at entusiastene velger kjepphestene framfor realitetene. Det er skummelt, vil sikkert mange tenke.

I sommer gikk mye av debatten på om vi skulle hjelpe dem her eller der de er. Etter hvert som migrantene begynte å fylle opp plassen foran PU’s kontorer på Tøyen, ble det argumentert med at «nå er de her, så nå er det her vi må hjelpe dem.» Dette naturligvis med adresse til de som hadde argumentert for «vi må hjelpe dem der de er». Her kunne man ane en retorisk triumf. Vel, da må det samme argumentet og logikken også kunne anvendes slik: Nå er nøden kommet hit, så da må vi bruke noen av midlene fra bistandsbudsjettet her. Og dette er ikke retorikk, men en reell problemstilling.

Mange er også bekymret for de kulturelle endringene. På den ene siden hevder en del av entusiastene at norsk kultur ikke finnes, og på den andre siden peker de på at kulturer alltid er i endring og at impulser utenfra bare er av det gode.

Det er ikke uvanlig at mange av entusiastene også er opptatt av klima og miljø. De er imot ethvert inngrep i naturen. Naturen skal bevares slik den har vært. Koste hva det koste vil. Men også her finnes det åpenbart en og annen som bruker det samme argumentet som entusiastene ellers pleier å bruke i debatten om norsk kultur. Høyskolelektor i naturvitenskap Erik Tunstad sier til Forsning.no at «Vi må tåle at naturen forandrer seg»

Vil tro at entusiastene er uenige, og at de mener at Tunstad er på ville veier. Her forstår vi faktisk entusiastene. Vi kjenner igjen følelsen. Den om at noen tilsynelatende har så liten respekt for verdien av vår egen kultur  –  og natur  –  selv om begge deler er i stadig forandring.

Gå til innlegget

Bitch!

Publisert over 3 år siden

Når Vårt Land lar seg inspirere av Dagbladet på sitt mest tabloide eller da Klassekampen var på sitt mest aktivistiske, går det galt. Det første som ryker er etterretteligheten, og så er det noe med anstendigheten.

«Plyndrer eldre – vernes av Horne». Det store førstesideoppslaget i fredagens avis er sjokkerende. Noen driver og plyndrer eldre, men ministeren synes dette er helt greit. Ja, ikke bare det, men hun verner om dem også, de som altså plyndrer eldre, og slik at de kan fortsette sitt ufyselige og fullstendig uakseptable virke.

I underteksten får vi en utdypning: «Forbrukerombudet vil fjerne lovvernet som gjør det enkelt for useriøse, frivillige organisasjoner å samle inn penger ved telefonsalg. Forbrukerminister Solveig Horne vil ikke». Ok, så vet vi det.

Sjokkert og fortumlet blar vi raskt videre til side 4. Der får vi umiddelbart underbygget elendigheten. Siden prydes av et bilde av en minister i sorte gevanter. Skjelleriet er tatt i et øyeblikk der ministeren skotter litt morskt til siden. Selv damas sorte hår underbygger det strenge der noen lokker på hver side står litt ut i en slags gjenstridighet  –  en ond utgave av Ronja Røverdatter eller en skummel ninjafigur.

Bildet må være tatt i dunkle omgivelser ettersom alt, ikke bare klærne og håret er mørkt, men også huden i ansiktet og på hendene. Alternativt har VL-desken lagt en mørk tone over figuren. Slikt gjøres med et par tastetrykk, og det gjøres hele tiden før publisering. Litt mørkere eller litt lyser. Kontrasten mellom den mørke og bistre skikkelsen og den lysende, flotte og duse bakgrunnen er i konteksten nesten brutal. Billedvalget er ikke tilfeldig. Det er det aldri. Bildene skal underbygge eller også forsterke budskapet i teksten. Slik er det også med billedbehandlingen, eller retusjeringen, som vi pleide å kalle det. Til sammen framstår artikkelen med størst mulig slagkraft.

Forsiden med den brutale konstateringen i tittelen og underteksten – og bildet i oppslaget inne i avisen etterlater ingen tvil. Bitch! Dama er ei ond og kynisk bitch! Ferdig snakka!

Her må det leses. Grundig. Hva i all verden er det kjerringa holder på med?

Kort fortalt. Vi er alle enige om at telefonsalg er noe herk – spesielt når de ringer da vi minst ønsker å bli forstyrret. For det er det de som regel gjør. Og så er det mange eldre som av høflighet lytter til kaklingen og lar seg lure. Vi kan alle reservere oss, noe undertegnede også har gjort – for lengst, men det fungerer ikke. Gærningene ringer hele tiden – okke som. Vi forstår det slik at også Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er opptatt av dette og arbeider derfor nå med å revidere markedsføringsloven.

Saken i dette tilfellet dreier seg om at mange useriøse aktører utnytter mulighetene som finnes og utgir seg for å representere humanitære organisasjoner. Spesielt eldre svindles for titusener. Forbrukerombudet vil ha en kraftig innskjerping også for frivillige organisasjoner. Departementet skriver i høringsnotatet: «Frivillige organisasjoner skal slippe strammere regler fordi de driver samfunnsnyttig virksomhet og har derfor særskilte behov for å bruke telefonen som innsamlings- og salgskanal overfor reserverte givere og kunder».

Her er jeg hjertens enig med Forbrukerombudet. For meg, og jeg vil tro de fleste av oss, kan hele telefonsalgordningen forbys. Vekk med det! Men like fullt. Er det virkelig slik at Solveig Horne vil verne om kjeltringene og la dem plyndre de eldre? For det er akkurat det VL skriver. Nei, selvfølgelig ikke.

Som alle andre ansvarlige politikere må også Solveig Horne hver dag avveie og tenke så helhetlig som mulig. Ofte er det nesten uoverstigelige dilemmaer. Og nesten alltid blir avgjørelsen feil – for noen.

Her er det hensynet til at frivillige organisasjoner er samfunnsnyttige og har særskilte behov for å bruke telefonen som innsamlings- og salgskanal som har veid tyngst. Og så kan vi være enige eller uenige. En innstramming ville da også formentlig ramme de seriøse, slik som når Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre som samler inn midler til katastroferammede. Her må jeg for egen del ta forbehold om at jeg ikke kjenner til detaljene i lovforslaget. Dette går heller ikke fram av VL-artikkelen.

Men uansett må vi i anstendighetens navn være enige om at BLD sin høringsuttalelse ikke er ond(!). I beste eller verste fall kan vi slå fast at det er valg mellom to onder. Og de ulykksalige, de som må ta slik valg, vet godt at de risikerer å utsette seg for hemningsløs kritikk og stigmatisering av de som er uenige med dem. Når det er pressen som er uenig, har de all verdens mulighet til å tyne det verste ut av situasjonen. Og det gjør de. Grensen for anstendighet og alminnelig folkeskikk overskrides – åpenbart helt uten skrupler.

Det som gjør dette oppslaget særlig uanstendig, er at VL prisverdig nok ellers er en varm forsvarer av frivillighet. Det er nettopp dette BLD ser ut til å ville ivareta. De ønsker at de frivillige organisasjonene skal ha mulighet til fortsatt å være de samfunnsnyttige virksomhetene som de faktisk er. Også VL kommer derfor her i et dilemma. Her må det velges mellom å gi frivilligheten arbeidsrom eller å beskytte sårbare grupper. Dette er en kjempeskvis. Og dermed burde nettopp VL av alle ha sympati med og vise forståelse for ministerens vanskelige og nesten håpløse valg.

Men, akk. Fristelsen ble for stor. Ministeren «klines» utover hele førstesida og stemples på en særlig ufin måte. Og så på en fredag. Frp er ikke mitt parti, og slik er heller ikke Solveig Horne «min» minster. Men det får da være grenser. Eller kanskje det er der bikkja ligger begravet? Er det minsterens partitihørgihet som er avisens egentlig beveggrunn for å dælje løs?

Sjelden har «arbeidsuhell» vært en mer kjærkommen forklaring – eller halmstrå. Vårt Land burde beklage.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere