Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Bitch!

Publisert over 3 år siden

Når Vårt Land lar seg inspirere av Dagbladet på sitt mest tabloide eller da Klassekampen var på sitt mest aktivistiske, går det galt. Det første som ryker er etterretteligheten, og så er det noe med anstendigheten.

«Plyndrer eldre – vernes av Horne». Det store førstesideoppslaget i fredagens avis er sjokkerende. Noen driver og plyndrer eldre, men ministeren synes dette er helt greit. Ja, ikke bare det, men hun verner om dem også, de som altså plyndrer eldre, og slik at de kan fortsette sitt ufyselige og fullstendig uakseptable virke.

I underteksten får vi en utdypning: «Forbrukerombudet vil fjerne lovvernet som gjør det enkelt for useriøse, frivillige organisasjoner å samle inn penger ved telefonsalg. Forbrukerminister Solveig Horne vil ikke». Ok, så vet vi det.

Sjokkert og fortumlet blar vi raskt videre til side 4. Der får vi umiddelbart underbygget elendigheten. Siden prydes av et bilde av en minister i sorte gevanter. Skjelleriet er tatt i et øyeblikk der ministeren skotter litt morskt til siden. Selv damas sorte hår underbygger det strenge der noen lokker på hver side står litt ut i en slags gjenstridighet  –  en ond utgave av Ronja Røverdatter eller en skummel ninjafigur.

Bildet må være tatt i dunkle omgivelser ettersom alt, ikke bare klærne og håret er mørkt, men også huden i ansiktet og på hendene. Alternativt har VL-desken lagt en mørk tone over figuren. Slikt gjøres med et par tastetrykk, og det gjøres hele tiden før publisering. Litt mørkere eller litt lyser. Kontrasten mellom den mørke og bistre skikkelsen og den lysende, flotte og duse bakgrunnen er i konteksten nesten brutal. Billedvalget er ikke tilfeldig. Det er det aldri. Bildene skal underbygge eller også forsterke budskapet i teksten. Slik er det også med billedbehandlingen, eller retusjeringen, som vi pleide å kalle det. Til sammen framstår artikkelen med størst mulig slagkraft.

Forsiden med den brutale konstateringen i tittelen og underteksten – og bildet i oppslaget inne i avisen etterlater ingen tvil. Bitch! Dama er ei ond og kynisk bitch! Ferdig snakka!

Her må det leses. Grundig. Hva i all verden er det kjerringa holder på med?

Kort fortalt. Vi er alle enige om at telefonsalg er noe herk – spesielt når de ringer da vi minst ønsker å bli forstyrret. For det er det de som regel gjør. Og så er det mange eldre som av høflighet lytter til kaklingen og lar seg lure. Vi kan alle reservere oss, noe undertegnede også har gjort – for lengst, men det fungerer ikke. Gærningene ringer hele tiden – okke som. Vi forstår det slik at også Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er opptatt av dette og arbeider derfor nå med å revidere markedsføringsloven.

Saken i dette tilfellet dreier seg om at mange useriøse aktører utnytter mulighetene som finnes og utgir seg for å representere humanitære organisasjoner. Spesielt eldre svindles for titusener. Forbrukerombudet vil ha en kraftig innskjerping også for frivillige organisasjoner. Departementet skriver i høringsnotatet: «Frivillige organisasjoner skal slippe strammere regler fordi de driver samfunnsnyttig virksomhet og har derfor særskilte behov for å bruke telefonen som innsamlings- og salgskanal overfor reserverte givere og kunder».

Her er jeg hjertens enig med Forbrukerombudet. For meg, og jeg vil tro de fleste av oss, kan hele telefonsalgordningen forbys. Vekk med det! Men like fullt. Er det virkelig slik at Solveig Horne vil verne om kjeltringene og la dem plyndre de eldre? For det er akkurat det VL skriver. Nei, selvfølgelig ikke.

Som alle andre ansvarlige politikere må også Solveig Horne hver dag avveie og tenke så helhetlig som mulig. Ofte er det nesten uoverstigelige dilemmaer. Og nesten alltid blir avgjørelsen feil – for noen.

Her er det hensynet til at frivillige organisasjoner er samfunnsnyttige og har særskilte behov for å bruke telefonen som innsamlings- og salgskanal som har veid tyngst. Og så kan vi være enige eller uenige. En innstramming ville da også formentlig ramme de seriøse, slik som når Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre som samler inn midler til katastroferammede. Her må jeg for egen del ta forbehold om at jeg ikke kjenner til detaljene i lovforslaget. Dette går heller ikke fram av VL-artikkelen.

Men uansett må vi i anstendighetens navn være enige om at BLD sin høringsuttalelse ikke er ond(!). I beste eller verste fall kan vi slå fast at det er valg mellom to onder. Og de ulykksalige, de som må ta slik valg, vet godt at de risikerer å utsette seg for hemningsløs kritikk og stigmatisering av de som er uenige med dem. Når det er pressen som er uenig, har de all verdens mulighet til å tyne det verste ut av situasjonen. Og det gjør de. Grensen for anstendighet og alminnelig folkeskikk overskrides – åpenbart helt uten skrupler.

Det som gjør dette oppslaget særlig uanstendig, er at VL prisverdig nok ellers er en varm forsvarer av frivillighet. Det er nettopp dette BLD ser ut til å ville ivareta. De ønsker at de frivillige organisasjonene skal ha mulighet til fortsatt å være de samfunnsnyttige virksomhetene som de faktisk er. Også VL kommer derfor her i et dilemma. Her må det velges mellom å gi frivilligheten arbeidsrom eller å beskytte sårbare grupper. Dette er en kjempeskvis. Og dermed burde nettopp VL av alle ha sympati med og vise forståelse for ministerens vanskelige og nesten håpløse valg.

Men, akk. Fristelsen ble for stor. Ministeren «klines» utover hele førstesida og stemples på en særlig ufin måte. Og så på en fredag. Frp er ikke mitt parti, og slik er heller ikke Solveig Horne «min» minster. Men det får da være grenser. Eller kanskje det er der bikkja ligger begravet? Er det minsterens partitihørgihet som er avisens egentlig beveggrunn for å dælje løs?

Sjelden har «arbeidsuhell» vært en mer kjærkommen forklaring – eller halmstrå. Vårt Land burde beklage.

Gå til innlegget

Vendepunktet?

Publisert over 3 år siden

For lite, for sent, er blitt Jonas Gahr Støre sitt mantra som opposisjonspolitiker. Han sikter til uvesentligheter som den økende arbeidsledigheten spesielt i oljebransjen. Erna Solberg har annet å tenke på. Og hvor er Jonas Gahr Støre?

«Norge skal ikke framstå som mye bedre enn andre land», slo statsministeren fast. Hun sikter til den store tilstrømningen av asylsøkere. Dette kan synes å være en merkedag for alle som har sett på den stadige økningen i asylsøkere til landet med stigende uro. Varslet statsministren her et vendepunkt i tilnærmingen til norsk flyktninge- og asylpolitikk?

Det har alle rede gått en tid siden SSB offentliggjorde prognoser som antyder en totalkostnad for det daværende antall asylsøkere, som har fått opphold, og deres etterkommer på mellom 150 og 200 mrd. i et livsløpsperspektiv. Dette skyldes vesentlig to forhold; lav arbeidsdeltakelse og familiegjenforening. Den lave sysselsettingsgraden får vi trolig ikke gjort så mye med, mens når det gjelder familiegjenforeningen, så er det faktisk mulig å gjøre noe med den. Men da trengs et dypt savnet politisk lederskap i disse spørsmålene.

Utviklingen har gått i gal retning i mange år, og bærekraftpunktet er trolig passert for en god stund siden. Men uansett hvor alvorlig situasjonen har vært og stadig utvikler seg, har ansvarlige politikere fra nesten alle partier ment at 'a second thought' ikke har vært noe alternativ. Tvert imot.

For få og for sent, kan det synes som at de mener om asyltilstrømningen. Flere partier vedtok derfor til stor jubel på landsmøtene sine i vår at Norge skulle forplikte seg til å ta imot enda noen tusen ut over det vi årlig pleier å ta imot. Samtidig fnyser de av de som antyder at det ikke kan være bra for landet og de møysommelig opparbeidede velferdsordningene, at det ikke er bærekraftig for velferdssamfunnet å ta inn flere enn høyst påkrevet. Men dette har visst noe med menneskesyn å gjøre – hevder entusiastene.

Politikerne er i utakt med folket og også med egne velgere – kan det se ut til. Ingen av de innvandringsliberale partiene fikk økt oppslutning ved kommunevalget. Vel, det gjorde ikke Frp heller, men det skyldes nok trolig at de nå må administrere elendigheten. Et Frp i opposisjon ville trolig hatt en merkbar økt oppslutning – en SD-effekt. De som hadde en liten framgang fikk dette trolig på grunn av andre forhold enn en liberal innvandringspolitikk. Til det er det alt for mange om akkurat det beinet.

På nrk.no kunne vi i går lese at: «Statsminister Erna Solberg sier at tilstrømningen av flyktninger til Norge blir dyr. Hun varsler derfor en kritisk gjennomgang av offentlige ordninger for asylsøkere for å forsøke å få ned kostnadene.»

Regjeringen antyder at dersom prognosene for nyankomne i år og neste år slår til, vil det kunne koste opp mot 50 mrd.(!) bare de neste fem(!) årene. Lars Nehru Sand i NRK skriver at «Flyktningkrisen forandrer flere forutsetninger for norsk politikk. Og gjør at budsjetthøsten vil smerte.»

Vi vet hvordan de årlige budsjettforhandlingene foregår. Det er harde tak og mye bråk om noen få millioner til hjertesaker hist og pist. Nå innser partene at det må kuttes drastisk og at nødvendige reformer må settes på vent. Jo da, visst er vi privilegerte her til lands, men det er nettopp en relativt forsiktig husholdering og nøkternhet på tross av tusenvis av mrd. på bok som gjør at vi mestrer og balanserer den privilegerte stillingen. Derfor står viktige reformer på vent i årevis før de blir realisert – sånn delvis. Nå må noen av de reformene som har rykket fram i køen, og som nå skulle gjennomføres, avlyses.

I 1991 fikk Rune Gerhardsen ødelagt sin karriere i rikspolitikken. Han var så tankeløs å utgi boka «Snillisme». Det ble for meget av det gode. I alle år, som har gått siden da, har stort sett de fleste politikerne hatt det for seg at enhver kritisk innvending mot innvandringspoltikken er uakseptabel. Ja, det vitner altså om et dårlig menneskesyn. Intet mindre. Slik har det ballet på seg, og slik har vi endt opp med en uhåndterlig regning både økonomisk og også kulturelt – alle rede før den siste masseinnvandringen som vi har opplevd de siste par månedene.

Få eller ingen av de med det riktige menneskesynet har vist noen vilje til eller sett behovet for å sette ned foten og heller ikke å ta en ‘time out’. Tvert imot. For få og for sent, synes å ha vært den rådende politikken. Før altså nå:«Norge skal ikke framstå som mye bedre enn andre land». Jøss! Skulle vi få oppleve det også, en dæsj med realisme inn i flyktningpolitikken, og så fra høyeste hold!?

Kan hende Erna Solberg blir skremt av hvordan Angela Merkel nå får motbør for sin liberale innvandringspolitikk? Hun er inne i sin tredje periode som kansler. Hun har vært tyskerens «Mutti». Ingen over, ingen ved siden. Helt til nå. Politiske kommentatorer mener at Merkel gjennom den oppsiktsvekkende lemfeldigheten i immigrasjonsspørsmålet har gjort det umulig for seg selv å kunne bli gjenvalgt for en fjerde periode.

Et lands folk har rett til å ta valg for seg selv og for sine etterkommere. I et demokrati har de også en rett til å velge de politikerne som de mener best ivaretar dette. Og et lands politikere har som sin første og viktigste plikt å ivareta sitt eget folks interesser og ikke minst gi dem fysisk, men også økonomisk og kulturell trygghet.

-----------

Et mindretall av de som nå kommer er syriske flyktninger. Av disse igjen er det antakelig mange som har falske syriske pass, noe som har vært en attraktiv svartebørsvare i menneskesmuglerindustrien i sommer. Og så har en stor andel kommet fra det som kan defineres som trygge leirer i for eksempel Tyrkia. Det betyr at kun et lite mindretall syrere har en legitim rett til å søke asyl. Resten har kommet hit på feil og ulovlige premisser.

Alle som kommer til Norge har reist igjennom en rekke trygge land på vei hit, men de har ikke latt seg registrere og har slik ikke fulgt intensjonene i Dublinavtalen. Samtidig forventes det at Norge følger opp sine forpliktelser i f.h.t. til den samme avtalen. I det hele tatt er internasjonale konvensjoner, og da spesielt menneskerettighets og - flyktningkonvensjonene i denne situasjonen et Catch 22 for mottakerlandene i Europa. De har inngått avtaler og overenskomster som i sin tid var ment å gi beskyttelse og også retten til familiegjenforening for flykninger som greide å rømme fra landene bak Jernteppet. Nå er det en annen tid og en helt annen situasjon, men vi er bundet av tidligere tiders konvensjoner. De er mildt sagt modne for revisjon.

Europeiske politiker holder demokrati- og humanistfanen høyt. Mens få andre land følger konvensjonene, noe heller ikke immigrantene synes å gjøre, er vi for vår del bastet og bundet av vår egen moral. Bra! Men når det beste er blitt det godes fiende, er det på tide å drøfte kriteriene for den moralske standarden og praksisen.  

Ingenting av dette synes å være aktuelt. Ingen ansvarlige politikere synes å ville stille spørsmål ved disse vesentlige forholdene ved innvandringen. Men ett lite lyspunkt er kommet:"Norge skal ikke framstå som mye bedre enn andre land." Hurra! Ja, ikke at vi ønsker noen noe vondt. Men uten realisme i denne stadig tiltagende ekstreme situasjonen har vi alle tapt – både dem og oss. Noen av oss krysser fingrene og satser på at vi kanskje kan tolke Erna Solberg sin oppsiktsvekkende uttalelse som et lyspunkt for oss alle – også for ‘dem’ når alt kommer til alt.

Ut over dette er det oppsiktsvekkende at statsministeren holder en lengre redegjørelse om hvordan vi skal takle den store tilstrømningen til Norge uten med ett ord å si noe om mulige alternativer. F.eks. samordnede internasjonale tiltak for å redusere og eventuelt stanse menneskestrømmen ved å innføre midlertidig i stedet for livslangt opphold, opphør av familiegjenforening, massiv støtte til nærområdene og effektive anslag mot menneskesmuglerne. Hun nevnte dette uvesenet i sin redegjørelse, men sa ingenting om tiltak mot dem.

Norsk flyktningpolitikk utformes i dag på menneskesmuglernes premisser. Dess fler de pøser inn, dess større mottaksapparat bygger vi opp.

Og hvor blir det av Jonas Gahr Støre? Han refereres slik etter regjerings fremleggelse av de nye kostnadsestimatene:«Ap-leder Jonas Gahr Støre advarte i sitt innlegg mot å utarme tilbudet til flyktningene slik at de blir en ny og permanent underklasse i Norge». – Nettopp. Flyktninger i så store antall VIL bli akkurat det. Alternativt må vi alle redusere våre velferdsordninger og opparbeidede standarder. Dette er et valg politikerne må ta. Og det valget burde være rimelig enkelt.

Vår største utfordring for tiden er den økende arbeidsledigheten spesielt i oljebransjen. Men skal vi tolke politikerne, er dette en uvesentlighet i f.h.t. det å ta imot og håndtere titusentalls immigranter som for en stor del kommer urettmessig og ulovlig til Norge. Man teller milliarder av kroner i titalls. «Vi skal få innvandrerne i arbeid», sier Trine Skei Grande, mens våre egne arbeidsledige, vår egen velferd og vår egne reformer antakelig ikke bare må vente, men ikke usannsynlig legges på et varige lavere nivå.

Mens vi til nå er blitt vant til å bli fnyst av og blitt stemplet med et dårlig menneskesyn, når vi altså har pekt på den varslede katastrofen, er det ikke unaturlig om det nå er vår tur til å fnyse. For der ikke bare Angela Merkel som…

Gå til innlegget

Dårlige kår – også for sannheten?

Publisert over 3 år siden

Flyktningkrisen i Syria og nabolandene er så alvorlig og så kaotisk at også sannheten har elendige kår. Det hevdes f.eks. at rike Saudi Arabia ikke gjør noe for å hjelpe. Men er dette sant?

Stipendiat Laila Makboul ved UiO skriver i dag i en ytring på nrk.no at Saudi Arabia tvert imot tar imot hundretusener og millioner av syriske flyktninger, og at landet yter dobbelt så mye som Norge i nødhjelp til nærområdene. Du verden! Dette er godt nytt! Et lyspunkt i en verden der alle andre ser ut til å være handlingslammet. Men er det sant?

Her er det noe som skurrer.SA har egen ambassade i Oslo, og de har formentlig et velfungerende informasjonsdepartement eller noe slikt. Kritikken mot "drittlandet," en betegnelse som Makboul refererer til, har lenge vært massiv. Det er forsiktig sagt naturstridig at et ressurssterkt og eneveldig land, som er så vár for kritikk at de både pisker, halshugger og korsfester de som ytrer seg om slikt i hjemlandet, sitter stille og ikke sier et knyst mens media og bloggene i Europa pipler over av negativ kritikk mot land, og da i flg. kronikkforfatteren rene usannheter  –  altså løgn og fanteri.

Vi hører altså ingenting før en ung stipendiat ved UiO tilfeldigvis setter seg ved tastaturet og skriver en ytring på nrk.no. Også hun viser til noe som skurrer. Al Arabiya anslår 500.000 syriske flyktninger i SA, mens landet selv raskt kontrer med 2,5 mill. La oss slå fast at dersom 2,5 mill. syrere plutselig er søkk borte fra alle internasjonale statistikker, så ville det blitt head lines. Men altså; 2,5 mill. syrere dukker opp i SA, og ingen har visst at de har reist – eventuelt at de har eksistert. Den samme forundringen kan naturligvis også brukes om antallet er 500.000.

Dette er et spørsmål om definisjon og desinformasjon. En fjerdedel av befolkningen på 30 mill. har utenlandsk statsborgerskap – altså fremmedarbeidere som aldri vil oppnå de samme rettighetene som saudierne. Det vil si at 7,5 mill. er utenlandske statsborgere. Disse kommer fra hele regionen. At en del av disse, la oss anslå noen hundre tusen er fra Syria, er ikke usannsynlig. Som Laila Makboul skriver, så er dette ofte høyt utdannede og ressurssterke syrere. SA er helt avhengig av alle fremmedarbeiderne – på alle nivåer. Min påstand er at SA ikke har tatt imot syriske flyktninger, men sluppet inn kvalifisert arbeidskraft.

På økonomisiden er det også trolig et spørsmål om definisjon og eventuelt desinformasjon. SA har naturligvis sterke økonomiske interesser i Midtøsten. De investerer i og også støtter mange prosjekter. Mest i egeninteresse. De gir også ren nødhjelp. Men ettersom dette er så sammenvevd, er det vanskelig å tro at SA har bevilget nødhjelp via UNCHR i det omfanget som angis om ikke UNCHR bekrefter dette – og at det eksplisitt har gått til å hjelpe syriske flyktninger. Når Norge sier at vi har ytt et antall kroner til syriske flyktninger via bl.a. UNCHR, ja, så har vi gjort det. Når SA hevder at de har gitt dobbelt så mye til samme formål, bør det etterprøves.

Hva er Makboul sin motivasjon for å skrive denne kronikken? Hvorfor har ingen andre, eventuelt norske forskere og Midtøsten-kjenner eller SA selv korrigert dette for lenge siden?

Det er lov å spørre. Spesielt når sannheten ofte kan se ut til å ha like kaotiske kår som flyktningene selv.

Gå til innlegget

Sverdet og æren

Publisert over 3 år siden

En reise fra helvete til himmelen er spektakulært. Spesielt når reisen starter i et rushelvete. Vi har nettopp fullført en slik reise.

For noen år siden satt Terje, en god venn av meg og jeg og småpratet. I samtalens løp fortalte han lavmælte at han og kona helgen før hadde vært på Linnerud i Oslo. Sønnen hadde tatt en utdannelse i Forsvaret. Det hadde vært en avslutningsmarkering for hans krigsskolekull. Han fortalte om seremonien og om de stramme krigsskoleløytnantene i de plettfrie og flotte uniformene.

Det er tradisjon for at kullets beste elev blir tildelt et sverd. På den samme lavmælte måten fortalte Terje at sønnen hans ble kalt fram. Han ble tildelt sverdet og æren. Faren var nå blank i øynene. Du verden! Gratulerer! Så fantastisk! Han så på meg og smilte forlegent.

---------

I går opplevde vi noe av det samme. Vi har lenge sett fram til denne dagen – med spenning og forventing. Etter tretten lange år, som er tre ganger den tiden det tar å fullføre Krigsskolen, skulle min kones sønn og min stesønn opp til eksamen. Han skulle endelig innlegges på rusklinikk på Sørlihaugen. De siste dagene har han vært blid og forventningsfull. På formiddagen i går skrev han på Facebook: «Glad. Spent i dag.»

Han kom hjem for tre og en halv måned siden. Han orket ikke mer. Han ville ha hjelp, ville slutte med rus. Han ønsket seg et annet liv og ikke minst; han ønsket seg en framtid. Vi forstod at han var motivert. Han kunne naturligvis få være hos oss til han fikk hjelp.

Sommeren har for så vidt vært en liten unntakstilstand. Ferieturen ble avlyst. Vi ville være hjemme sammen med ham da vi hadde et felles prosjekt – han, mamma og jeg. Da den første sprekken kom, ble vi naturligvis triste. Men som mangeårige ruspårørerende har vi opparbeidet en viss kompetanse og innsikt. Vi trodde at han ville kom tilbake. Det gjorde han. Det ble noen flere «reiser», men de ble kortere og kortere. Han viste at han var motivert.

I utgangspunktet var det ingen selvfølge at han skulle komme til oss. Etter tolv lange år med slit og strev, skuffelser og nederlag og en kamp som bare ruspårørerende forstår rekkevidden av, kom vi for halvannet år siden til at vi ikke hadde mer å gi. Uansett hva vi gjorde, fortsatte den nedadgående trenden. Ingenting nyttet. Vi var slitne, kanskje også utmattet, men vi gjorde som andre i vår situasjon, vi hentet fram nye krefter til nye krafttak. Det mest håpløse var at ingenting nyttet.

Tvert imot, det virket som om vi med vår aldri sviktende tilstedeværelse bidro til å opprettholde den skjeve gangen mot avgrunnen. Vi var «krykkene». Vi holdt han oppe, slik at han aldri helt ble konfrontert med sin egen situasjon. 

Vi hadde blitt rådet til å vurdere å bakke ut og å overlate ham til seg selv. For snart halvannet år siden tok vi en slik beslutning. Den gang publiserte vi et anonymisert innlegg på Verdidebatt: «Nå må vi slippe taket».

Beretningen skapte engasjement. En del kjente seg nok igjen. Den gang kunne vi ikke delta i debatten. Men nå kan vi stå fram – som det heter. Han som dette gjelder har gitt tillatelse til publisering.

Det har endt godt. Ved siden av å formidle gleden, som vi opplever – håper vi også at dette kan være en oppmuntring for andre i samme situasjon.

Han er en ressurssterk person – med gode menneskelige kvaliteter og også på andre måter. Han har fullført videregående skole med gode karakterer, har vært grensejegersoldat og har tjenestegjort i KFOR-styrken med utmerkede tjenesteuttalelser. Vi visste at bare han kom til seg selv, slik at han kunne ta i bruk de ressursene han besitter, så ville det gå bra med ham. Men det er noe med ruspårørerende og erfaringer. Vi tror det likevel ikke før vi ser det.

I går passerte han målstreken etter å ha fullført første etappe, en halvmaraton som startet i mai i år da han tok sin beslutning. Løpet varte i tre og en halv måned. Han har motivert seg selv, og han har fullført løpet på egenhånd. Mamma og jeg har vært støtteapparatet, men æren er hans. En imponerende prestasjon.

I går begynte han på et nytt løp, en helmaraton som er ment å vare livet ut. Men i dette løpet er det et profesjonelt støtteapparat med coacher, medisinsk personell og alt det som skal til for å bli verdensmester – i sitt eget liv.

Vi, som er glade i ham, skal følge ham hele veien og være en trofast heiagjeng. Kan hende han på et eller annet tidspunkt underveis dreier av og bryter løpet. Det er vi forberedt på. Men på denne maratonen kan deltakerne begynne på nytt når de selv vil og når motivasjonen er der. Dette er en grunnleggende forutsetning. Nå vet vi at han har en slik motivasjon og at han kan fullføre løpet – og også at han kan komme helt i mål.

Da vi kjørte utover til Sørlihaugen, han og jeg, var stemningen god og ubesværet. Vi snakket ikke om det som lå foran. Det hadde vi gjort mange nok ganger den siste tiden. Vel framme var han raskt ute av bilen. Han hentet fram kofferten sin og var klar til å gå inn døra og å krysse den terskelen, som han selv nok har fryktet, men som vi, hans nærmeste så inderlig har håpet at han ene gang ville passere.

Han er ikke en typisk «klemme»-type. Det har han og stefaren faktisk aldri gjort. Det har ikke vært naturlig. Men der og da, og helt plutselig klemte vi hverandre, vi to – solid og skikkelig, slik to karer med respekt for hverandre gjerne gjør det.

I dette øyeblikket gikk det opp for meg. Han stod der i regnet som en blid, stolt og glad vinner – som en kullvinner. På kullet hans var det han selv og en hel tropp med spesialdemoner. Han hadde vunnet over dem alle. Slik har han gjort seg fortjent til sverdet som altså er en ære som kun er forbeholdt kullets beste elev.

Og nå vet jeg hvordan Terje hadde hatt det der inne på Linnerud for noen år siden. I regnværet ved inngangen til Sørlihaugen, og ved terskelen til en stesønns liv og framtid, er jeg sikker på at jeg følte det slik som Terje hadde opplevd sitt store øyeblikk som stolt far. En overveldende glede og en ubeskrivelig stolthet – ja, et av livets aller største øyeblikk. Intet mindre.

Lykke til, kjære venn!

(PUBLISERINGEN ER AVTALT MED HAM)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere