Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Den bortkomne sauen og firhjulingen

Publisert over 3 år siden

Det mangler en sau i flokken. Gjeteren forlater de andre nittini sauene og begir seg ut på leting. Det er kirkesauen som mangler. Dette skulle bli en merkelig opplevelse – for gjeteren.

Flokkens vandring tok til for uhorvelig lenge siden. Det var den gang alle sauene var hvite og gjeteren gikk i sandaler og pleide å støtte seg til en stav. Flokken var stort sett grei å ha med å gjøre. Hver morgen og hver kveld talte gjeteren til hundre og alt var såre vel.

Tidene kom og gikk. Flokken ble utsatt rovdyr og sauetjuver og været kunne skifte mellom storm og stille. Men så begynte det å skje uventende ting. Flokken og gjeteren var kommet helt fram til den moderne tiden – til vår tid. Det endte med at gjeteren kastet staven og kjøpte seg en firhjuling, og at alle sauene fikk montert GPS rundt halsen.

En av sauene, den litt myndige kirkesauen, som i lange perioder under vandringen hadde vært bjellesauene i flokken, slet litt med å takle alle endringene i den moderne tiden. Ettersom alle nå hadde GPS var det ikke brukt for en bjellesau slik som før. Men likevel flokket de de fleste av de andre seg omkring ham – spesielt i høytidene.

Men den nye tiden skulle altså vise seg å bli vanskelig. Det er rart med det. Fra å være en bjellesau, som alle fulgte, til å bli utkonkurrert av GPS og andre nymotens ting, begynte kirkesauen litt rådvill å vandre fra side til side i flokken og prøvde å fange de andres oppmerksomhet. Flokken gikk for det meste rett fram eller hadde en tendens til å dreie litt mot høyre. Gjeteren la imidlertid merke til at stort sett de samme sauene holdt seg i samme posisjon i flokken.

I midten gikk sentrumsflokken. De hadde det til felles at de enten stemte på KrF, Venstre eller på Sp, men også på Ap. Ap-sauene utgjorde omkring tretti av de hundre sauene. Tidligere hadde det vært flere av dem, både førti og helt opp i femti prosent hadde tilhørt Ap-flokken. Men det var nå blitt en god stund siden.

Ap-flokken var så mange at de hadde det med å gå litt i bredden. Derfor befant en god del seg i sentrum, men også en del litt ute på venstre flanke og mange også på den andre siden. H og Frp-sauene holdt seg for det meste i sentrum og litt utover mot høyre.

I alle flokker finnes det alltid noen særinger. I denne flokken var det SV-sauene. Det var riktignok bare tre-fire stykker av dem, men de gikk og vaset så langt ute til venstre at de knapt ble lagt merke til av noen. 

Til sist var det den ene MDG-sauen – den yngste, mest sprelske og ikke minst den med det størst selvbildet. Han var ung til sinns og lett til beins. Han insisterte på at han ikke hørte til i noen av flokkene og løp fram og tilbake mellom dem alle og gjorde seg til. Men om natten sov han alltid sammen med den lille SV-flokken – og dessuten hadde han lagt seg til uvanen med å breke akkurat som dem også. Ok, tenkte de andre. Det er nok der du hører til.

Slik forholdt nittini av sauene seg til hverandre. Men hva med kirkesauen – den gamle bjellesauen? Jo, han ble stadig mer mismodig.  Han følte seg til overs og temmelig unyttig. I et desperat opprør og kanskje i et forsøk på å vekke oppmerksomhet, farget han ulla si rødgrønn – men mest rød. Og så rev han av seg GPS'en og bestemte seg for å gå sin egen vei. Han dreide av til venstre, gikk en stund sammen med SV-flokken der MDG-sauen for det meste også befant seg, før han til slutt kom helt ut på viddene.

Gjeteren dro avgårde på firhjulingen sin for å lete etter den villfarne. Etter en stund fikk han se kirkesauen stå alene oppe på en liten stein. Der stod den å brekte helt for seg selv. Da gjeteren kom fram, spurte han hvorfor han stod der å brekte. «Jeg breker ikke», brummet kirkesauen, «Jeg preker». «Preker du? Hva preker du om?».

Da ramset kirkesauen opp sitt politiske program, det om asylsøkere, lengeværende asylbarn, unge enslige asylsøkere, innstramninger, familiegjenforening, Listhaug (her fikk ulldotten brekningsfornemmelser), tigging, oljeboring, Palestina og en del andre kampsaker. Videre nevnte han saker som likekjønnet ekteskap, interreligiøst dialogsenter på Stiklestad, demonstrasjonstog i Oslo til forsvar for muslimers rett til å la seg krenke og mye annet.

Gjeteren kremtet forsiktig og spurte hvorfor akkurat disse sakene opptok den brek… unnskyld den prekende sauen så sterkt. «Det har med solidaritet å gjøre», svarte kirkesauen. «For noen få tiår siden ble jeg overbevist om at sosialisme og solidaritet er samsvarende med det jeg står for».

Gjeteren, som var en klok og sindig kar, antydet da at den sosialistiske ideen vel må ha spilt falitt. Jo da, det hadde vært mye snakk om solidaritet og den slags da den hadde sin glanstid. Men det var jo også slik at på den tiden var alle sauer grå i ulla og alle gikk i takt, noe som i høysete grad er unaturlig for sauer. Derfor gikk alle med senket hode, og de hadde et trist og tomt blikk – tommer enn det sauer vanligvis har. De så dypt ulykkelige ut alle sammen. Og så ble det rapportert fra flere sosialistiske land at eliten, som kalte seg «arbeidere», mesket seg i overdådig luksus mens mange sauer ble satt i små og trange innhegninger og at noen av dem ble plaget og pint og til og med drept – ikke fordi de skulle slaktes, men fordi de ikke var grå nok i ulla – slik alle skulle være på den tiden.

«Jeg foreslår at du gjør det du er best på,» så gjeteren mildt til kirkesauen. «Jo da, det er en ny tid. Sauer bruker GPS, men likevel trenger de en ledersau, en som kan vise vei åndelig og gjerne også moralsk og ellers lede an når sauene ikke helt stoler på GPS’en sin.»

Men så ble han med ett litt bestemt: «Kom deg tilbake i flokken og slutt å vingle fra side til side, eller rettere sagt, slutt å virre omkring på venstre side av flokken. Gå foren, vis vei og framstå som en ekte bjellesau. Da skal du se at de fleste i flokken vil sette pris på at du er der – og at du er den du er, og de vil følge deg.»

«Ja. Jo,» mumlet kirkesauen lavt og betenkt. «Det er sant som du sier. Det er slik jeg har gjort før og til alle tider. Kanskje jeg skulle begynne med det igjen?» «Ja, gjør det» sa gjeteren. Han var glad på den forvirrede og bortkomnes vegne. «Hopp opp på firhjulingen, så skal du få sitte på tilbake til flokken». Men da stilte sauen seg bredbeint i lyngen. Han så trassig ut. «Hva er det nå?» spurte gjeteren. «Det er ikke bra for klimaet,» sa kirkesauen bestemt. «Å kjøre firhjuling er ikke klimavennlig,» insisterte han.

«Ok» kommenterte gjeteren, «kan hende det ikke er det, men like fullt kan du sitte på tilbake til flokken.» «Nei!» sa den rødgrønne ulldotten enda mer bestemt. «Jeg vil ikke bidra til økte utslipp av CO2.» Gjeteren framførte det innlysende: «Jeg skal jo uansett kjøre tilbake til flokken. Om du sitter på, så slipper vi ikke ut (vesentlig) mer CO2 enn om jeg kjører alene.» «Det kan godt være,» svarte sauen, «Men jeg vil ikke bidra til økte klimautslipp. Hører du!?» Gjeteren var i ferd med å gi opp, men gjentok enda en gang det innlysende.

Da bekjente sauen sin egentlig bekymring. «Dette er viktig symbolpolitikk. Hvis jeg kommer tilbake til flokken på en firhjuling, vil hverken SV, han MDG eller Trine Skei Grande ha noe mer med meg å gjøre.» Gjeteren så oppgitt på dotten. «Det er godt mulig. Men hva med de øvrige fem og åtti eller nitti prosentene, hva med hele resten av flokken? De vil sikker mer enn gjerne snakke med deg.» Den bortkomne så enda mer bortkommen ut. «Nei, hører du! Klima er viktig!»

Da innså gjeteren at dette var et meget alvorlig kasus. Han begynte å kjøre tilbake mot flokken – uten den den forvirrede.

Mens han satt der og kjørte, forstod han at flokken heretter ikke kunne regne med kirkesauen. Han kom til at de kanskje måtte greie seg uten. Og så sendte han i stedet av gårde en takksigelse til Gud Fader – for GPS’ens velsignelser.

Gå til innlegget

Det psykotiske paradokset

Publisert over 3 år siden

Klimatrussel! Varsko her! Saken får massive medieoppslag, politikerne nevner «klima», «miljø» og «grønt skifte» i annenhver setning – og er fornøyd med seg selv. Og alle verdens toppledere forter seg til Paris. – Invasjon! roper andre. Hæ!?

Denne uka har vi fått vår dose av klimastoff – spesielt på NRK. Vel, nå er ikke akkurat det noen nyhet i seg selv. Det får vi jo egentlig hele året, og vi har fått det i årevis. «Dagens nyhet om klima er …» «Gjesp, var det noe mer?» Jo da, klima er viktig – det også. Helt klart. Det må vi ta på alvor. Men har det bikket over i det psykotiske?

Kristin Clemet publiserte 17. november kronikken: «Politiske psykoser og politisk panikk». Som «gode» eksempler på hodeløse politiske vedtak med vidtrekkende konsekvenser nevner hun bl.a. vedtaket om «Eldremilliarden» i 1990.

«I et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingsmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.»

Haken ved vedtaket, som ble gjort, var at bevilgningen måtte gå gjennom kommunene. I ettertid viste det seg at kanskje bare halvparten av pengene ble brukt til eldre­formål.

Det andre eksemplet er av ny dato. Flyktningevedtaket, som ble vedtatt på partilandsmøtene i vår, kom som et påhitt fra NGO’ene. Plutselig og uten antydning til konsekvensutredning, fattet et flertall av partiene vedtaket om å ta imot ti tusen syriske flyktninger – til akklamasjon og jubel(!). Høyre gikk inn i forhandlingene og fikk redusert antallet til åtte tusen. Ikke så mye å skryte av det heller. Men flyktningene tok partiene på ordet. Bare i forrige uke kom det åtte tusen. Professor Terje Tvedt kaller vedtaket for narsissismens triumf.

I klimaspørsmålet ser vi mye av den samme effekten – og det har etter hvert gitt flere merkelige utslag. Vi pøser ut milliarder på «gode» klimatiltak. Kjempebra! Hvis det bare hadde virket. I flere tilfeller viser det seg at milliardene sildre ut både her og der til rene symboltiltak.

Men så kommer det andre og revolusjonerende ideer til nye og kraftfulle tiltak, nye ressurser settes inn, og så… Igjen viser det seg å være feil satsning med minimal effekt på klimaet. Tesla for eksempel. Miljøeffekten skal visstnok være Zero. Bare spør klimaorganisasjonen Zero.

Men en av de snodigste klimaeffektene så langt er Rasmus Hansson og Miljøpartiet de grønne. Sjelden har begrepet én-saksparti vært mer passende, og sjelden har et merkelig lite parti med én representant på Stortinget hatt større gjennomslag og makt.

Hansson får taletid både hist og pist, og hver gang sitter han med alvorlig mine og skifter sol og vind i politikken. Han blir brukt som fasit. Intet mindre. Arbeiderpartiet har rett i at…, og Høyre tar feil når de… og omvendt. Klimaypperstepresten Hansson har talt. Saken er klar.

Det er ikke noe rart at mannens selvbilde blir stadig mer oppblåst. For Hansson er i år juleaften flyttet fram tre uker. Den er i år lagt til Paris. Vi andre stålsetter oss. Hanssons alvorlige stemme og selvhøytidelige mine vil fylle heimen gjennom mye av førjula. Og så vi som hadde tenkt å…

Uansett hvordan vi snur og vender på det er asyltilstrømningen nå det mest prekære vi står overfor. På kort sikt er det mangel på boliger, kapasiteten er sprengt. Politi og helsevesenet er overarbeidet, UDI jobber på spreng, men det hele blir som å stoppe et takras med bare hendene.

På litt lengre sikt vet vi at det er umulig å integrere de som kommer – selv om Trine Skei Grande og Audun Lysbakken mener at den store tilstrømningen ikke er noe problem bare vi er flinke til å integrere dem. Det er ikke nok jobber til alle som bor her fra før, og langt mindre til de som kommer hit hvorav de fleste er uten utdanning, uten norskkunnskaper, uten kulturell forståelse og uten kunnskap om det norske samfunnet og om arbeidslivet. De aller fleste av dem vil bli klienter livet ut.

Dette igjen fører til store endringer i budsjettene i årene som kommer. Det blir naturligvis mindre til andre ting som vi til nå har ment har vært viktig – herunder også til klimatiltak. Innvandringen vil endre Norge økonomisk, sosialt og kulturelt. Det vil rett og slett bli store endringer og også dårligere økonomiske kår for alle her til lands i årene som kommer.

I klimaspørsmålet snakker politikerne gravalvorlig om ansvaret for kommende generasjoner. I innvandringsspørsmålet er det stort sett bare Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde og andre undermålere som snakker om slikt. Og da fnyses det i korridorene på Løvebakken og på Marienlyst.

I klimaspørsmålet hersker det en del usikkerhet om virkningene og framtidsutsiktene. De lærde strides – også blant de som er «for» klimaendringene. Mens i innvandringsspørsmålet finnes det ikke tvil. Det er alle rede prekært. Og med økt tilstrømning neste år og kanskje også eskalering i årene som kommer, blir det ødeleggende – både kort og lang sikt. 

Mens klimaendringene går langsomt, noe som gjør at vi i et visst monn kan forberede oss og omstille oss, er innvandringene over oss nå, og vil altså kunne bli enda mer alvorlig i de neste årene.

I denne situasjonen er det derfor et paradoks, som åpenbart skyldes en «politisk psykose og politisk panikk» (for å sitere Kristen Clemet) som rir oss. Akkurat som det finnes klimaskeptikere, finnes det også innvandringsfnysere. Dette er folk som kjøper seg hørselvern på Europris og vandrere rundt med lukkede øyne og befinner seg mer i grøftene enn oppe på veien. Men de hevder at de har rett – okke som. Slikt gir grobunn for psykoser i poltikken.

Helt fint med toppmøte i Paris om klimaet. Men hvor er det internasjonale alvoret i innvandringsspørsmålet? Jo da, det har vært et og annet møte på topp-plan, men de har alle endt som klimatoppmøtene – i ingenting.

Vi er hverken ignorante eller likegyldige. Vi forstår alvoret med klimaendringene, men akkurat nå er det stort sett miljøorganisasjoner, journalister og politikere – ja, og Rasmus Hansson selvfølgelig, som i hovedsak bryr seg.

Vi andre er naturlig nok mer opptatt av det prekære og det som kan se ut til å gi langt verre langsiktige konsekvenser enn klimaendringene. Vi er opptatt av oss selv, ja, men også av konsekvensene for våre etterkommere. Men det er nå bare oss…

Gå til innlegget

Redaktørplakat mot uforstand

Publisert over 3 år siden

Noen milliarder mennesker kunne kanskje tenke seg å vurdere å bo i Norge. Av disse igjen er det noen hundre millioner barn, slike som Negin, Natan, Neda, Farida og andre.

(Innlegget ble først skrevet som en kommentar på Helge Simonnes sin tråd)

Redaktør Helge Simonnes er i innlegget «Barn av midlertidighet» kritisk til at politikerne samler seg om innstrammingstiltak i forhold til den store migrasjonen til Norge. Simonnes er særlig kritisk til at asylantene blir tilbudt mildertidig opphold.

Han tar utgangspunkt i de såkalte «asylbarna» sin situasjon: «Norske politikere er ikke mer følelseskalde enn at de forstår det samme som (advokat) Keiserud. Men de har også en annen oppgave. De skal roe ned befolkningen og de skal gi inntrykk av å ha kontroll.»

Hos mange skjer det åpenbart noe med vurderingsevnen når ordet «asylbarn.» nevnes. Det er noe magisk over selve begrepet, det er selve triggeren som gjør at ellers oppgående og vettuge folk tilsynelatende mister grepet. Selv en redaktør og en profesjonell kommentator som Simonnes kan miste perspektivene og realitetene av syne.

Simonnes mener tydeligvis og på ramme alvor at norsk asyl- og innvandringspolitikk blir til etter påtrykk fra folket. Da hadde ikke Jonas Gahr Støre med betydelig patos lansert landsmøtevedtaket: «Vi skal ta inn 10.000 syriske flyktninger  fem tusen i år og fem tusen neste år».

Dersom landsmøtene hadde lyttet til folket, hadde de i stedet vedtatt at det skulle settes inn massive tiltak for å hjelpe folk «der de er» slik at UNHCR om ikke annet hadde fått et minimum av midler til å gi et tilstrekkelig tilbud til flyktningene. Og så hadde det antakelig blitt vurdert å gjøre som Ungarn å stenge grensene.

Ok. Mye kan sikkert sies om slike tilnærminger. Men det viser at avstanden mellom den rådende poltikken og det som rører seg ute i befolkningen er svært stor. Lite tyder på at politikerne i særlig grad tar hensyn til befolkningens ønsker. I stedet er vi i alle blitt fortalt hvor feil vi tar, når vi uttrykker sterk skepsis til den rådende asyl- og innvandringspolitikken, hvor lite human en slik kritikk er og hvor uaktuelt det er å endre praksisen. For det har noe med liberale og humanistiske verdier og tradisjoner å gjøre og ikke minst handler det om menneskesyn.

Der altså her at Simonnes sitt resonnement svikter mest, det at uten et påtrykk fra opinion, så hadde ikke politikerne selv ment at situasjonen er så vanskelig at den ville kreve ekstraordinære tiltak. Dette er å frata politikerne fornuft og ansvarlighet.

Simonnes kan tolkes slik at når regjeringen og partiene på Stortinget alle nå er opptatt av dette, eventuelt tilsynelatende opptatt av det, så er det ikke fordi de selv mener at det er nødvendig – sånn egentlig, men fordi det er et påtrykk i befolkningen – en slags konsensuspopulisme.

Ja, politikerne har i mange år sviktet i asyl- og innvandringspolitikken, men det er å frata dem deres troverdighet og egen vurderingsevne å tillegge dem ren og skjær populisme i den rådende situasjonen – og at de plutselig skulle ha blitt nikkedukker for folket i denne saken.

Jo da, alle partier er til alle tider og i påkomne tilfeller populistiske. Det er en del av politikkens natur. Men av og til oppstår det situasjoner og politiske realiteter som er større enn politikernes kortsiktige egeninteresser. Dette er definitivt en slik sak.

Midlertidighet for asylantene, for de som søker trygghet er ikke et forslag som fremsettes for å tekkes befolkningen – et skuebrød for folket. Her er tre særlig gode grunner:

1.   Folk på flukt, og som trenger beskyttelse, er velkommen til Norge. Her vil de kunne leve trygt – så lenge de har behov for det. Dette er i beste humanistiske og liberale tradisjon. Å søke tilflukt, er implisitt å søke «midlertidighet». Håpet og drømmen er å vende hjem, så snart situasjonen tillater det. Jo før, jo heller.

2.   Det gir et klart signal om at Norge ikke er stedet å søke til for de som mest av alt ønsker seg et bedre liv og som ønsker ei framtid i landet med verdens beste velferdsordninger. Slik vil migrasjonen trolig avta med 70-80 %, og slik vil vi bli bedre i stand til å ta oss av de som virkelig trenger beskyttelse – og vi kan også frigjøre ressurser til å yte en formidabel innstas i nærområdene.

3.    Vedtaket vil også i større grad sikre vår egen økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraft. Vi er, i det meste andre vi fortar oss innenfor økonomi, miljø og annet, opptatt av framtidige generasjoner. Det er vår plikt og vårt ansvar å gi best mulige betingelser til de som kommer etter oss. Den rådende asyl- og innvandringspolitikken gir det stikk motsatte resultatet. Den bidrar til en sterk svekkelse av den økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraften. Midlertidighet vil her kunne utgjøre den store forskjellen. På denne måten kan vi både ivareta de som trenger beskyttelse og også sikre framtidige generasjoner best mulige kår.

En vinn-vinn-vinn-situasjon.

For mange av de såkalte «asylbarna», som egentlig ikke er asylbarn – for de får jo bli, så vil dette også være redningen. Med klare og tydelige signaler om lett forståelige og konsekvente regler, vil færre familier bryte opp og ta med seg barna ut på en hasardiøs reise. Da hadde Negin, Natan, Neda, Farida og alle de andre barna, som det lages filmer om og som det skrives artikler om – som det lages følelsesladde fortellinger om og som folk går i fakkeltog for, sluppet å bryte opp og bli plassert i midlertidighet i et annet og helt fremmed miljø.

Dette er foreldrene sitt ansvar. Ja, bortsett da fra at det skapes et inntrykk av at det er lett å få opphold i Norge, i hvert fall dersom sakene ved hjelp av støttegrupper, presse og filmskapere treneres lenge nok. Men da er det ikke lenger beskyttelsesbehovet som gjelder, men «lengeværenhet»  –  som om de to skulle være synonymer.

Slik har derfor også støttegrupper, filmskapere og pressen (redaktører og kommenterer) et betydelig ansvar – og naturligvis også norske politikere som ikke har bestrebet seg på å lage klare nok regler og som ikke har klart å sende tydelige nok signaler til de som kunne tenke seg et bedre liv. Ja, det er forståelig at folk søker bedre forhold for seg og sine, men det er naturligvis ikke en legitim grunn til å flytte til Norge.

Det finnes uten overdrivelse og trolig til enhver tid noen milliarder mennesker som kunne tenke seg å vurdere å bo i Norge, og av disse er det noen hundre millioner barn, slike som Negin, Natan, Neda, Farida og andre.

Gå til innlegget

Kirkens godhet – og selvutslettelse

Publisert over 3 år siden

Ateisten Bjørn Stærk har åpenbart et langt mer positivt forhold til den katolske paven enn statskirkemedlemmet Sylvi Listhaug har til sine egne biskoper. Begge deler er forståelig.

Bjørn Stærk har skrevet en interessent kronikk om Paven, altså om Jorge Bergoglio og om Den katolske kirken. For oss ikke-katolikker er det her mye innsiktsfull og spennende refleksjon. For min egen del er kronikken opplysende. Den anbefales.

Videre har Sylvi Listhaug gått i rette med både Kjell Magne Bondevik og med biskop Helga Byfuglien. Listhaug mener at de begge, kanskje spesielt kirken ut fra sitt kristne og teologisk ståsted blander seg inn i politikken på en utidig måte.

Når det gjelder Bondevik, så er det for så vidt greit – eller egentlig ikke så greit. Han har åpenbart et mer enn anstrengt forhold til Fremskrittspartiet, og han lar ingen mulighet gå fra seg til å ta rennefart og lange ut mot landets tredje største parti. Sist da han mente at Frp ikke burde være en del av et flyktningeforlik på Stortinget. Som VG skrev på lederplass:«…et merkelig og hodeløst utspill fra den politiske veteranen Bondevik». Bondevik har for lengst forspilt sine muligheter til å framstå som en klok eldre mann som folk lytter, slik som hans satsministerkollega Kåre Willoch. Tvert imot. Bondevik gjør seg selv stadig mer irrelevant i den politiske debatten.

Sylvi Listhaug reagerer spesielt på uttalelsen som Helga Byfuglien kom med på fredag. Listhaug mener at alle, som tar til orde for en streng innvandringspolitikk, framstilles som «fæle mennesker», og at de,som er bekymret for utviklingen, er usolidariske. Meningsmotstanderne framstiller forslag om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause. «Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare», sier hun.

Bjørn Stærk tar for seg både Den katolske kirken sin historie, sosiallæren fra slutten av 1800-tallet, kirkens rolle spesielt i Sør-Amerika og altså Jorge Bergoglio sitt sosiale og politiske engasjement som munk, prest, rektor, biskop, erkebiskop og pave. Stærk synes å la seg imponere. I en Facebook-debatt mener han at Den katolske kirken har en sterkere sosial tradisjon enn den lutherske.

Selv mener jeg at Den lutherske kirken også typisk har kjempet for de fattige og lidende, men det er nok riktig å hevde at den ikke så uttalt og så grunnleggende har holdt denne fanen så høyt som Den katolske kirken. Bortsett fra at begge kirkene også hele tiden har vært barn av sin tid – til enhver tid, og slik i vårt perspektiv på uheldig vis også har vært en del av den politiske og verdslige makten, som vi i dag kan kritisere dem for, så kan de begge være stolte av sin kristenhumanistiske gjerning – ofte kompromissløst og til tider selvutslettende. Mange av kirkens folk har måtte bøte med livet for den gode sak.

Det denne debatten handler om her hjemme, er ikke om hvorvidt kirken i dag skal ha et sosialt sinnelag og stå på de svakes side. Uten dette ville den blitt ugjenkjennelig. Når Jorge Bergoglio stod opp mot skruppelløs undertrykkelse, tortur og drap, ja, så var det det han gjorde. I vårt «sosialdemokratiske» demokrati med svært få forskjeller mellom partiene og politiske retninger, der alle partiene ligger innenfor samme humanistisk ramme, og der alle kjemper mot samme mål, det å skape et samfunn som beste tjener alle innbyggerne på beste mulig måte, men med litt ulike tilnærminger og løsninger, er det ikke plass for opprørske prester og en kirke som skifter sol og vind i politikken. Det er rett og slett ikke mulig for kirken å involvere seg i politiske spørsmål uten å bli partipolitisk. 

Kirken har reelt sett de senere årene knapt beveget politikken en millimeter. I dag er det mange nok som kjemper for den gode sak og som har det som sitt levebrød, enten det er klima og miljø, helse, arbeidsliv og alt annet. Kirkens stemme blir bare en enkel stemme i det store koret. I den voldsomme støyen og i det det enorme samfunnsengasjementet er det knapt noen som hører denne ene og ofte litt irrelevante stemmen. Men kirkens politiske engasjement gir om ikke annet ett tydelig utslag – og da gjerne med stor kraft. Utspillene polariserer og splitter. Til enhver tid er omlag halvparten av befolkningen uenig når kirken beveger seg ut i det partipolitiske landskapet.

Ettersom alle, absolutt alle partier i Norge kjemper for de fattiges sak og for likeverd, men altså på litt ulik måte, gjør de i så måte og grunnleggende sett også kirkens jobb. Det er ikke plass for en opprørsk og refsende Jorge Bergoglio i Norge – for tiden.

Den norske kirke er derfor i den privilegerte stillingen at den mer enn de fleste kirker på kloden kan konsentrere seg om teologien og om å være åndelig hyrde for sin flokk. Fantastisk! Kirken burde takke sin Gud. Jeg er selv kirkemedlem og til dels aktivt kirkebesøkende, men kan ikke huske sist biskopene og kirken kom med viktige teologiske uttalelser – bortsett da naturligvis fra trendsaken om likekjønnet vigsling. Men derimot har det vært mye om oljeboring og slikt.

Så, når kirken likevel velger å blande seg inn i politiske spissfindigheter, ja, så er det akkurat det den gjør. Det er trist fordi det er polariserende i en urolig tid da kirken mer enn noen gang burde framstå som smalende og være en sterk åndelig og moralsk motkraft til sekularisering og hedonisme.

Bjørn Stærk konkluderer slik: «Godheten må være ydmyk. Den bør heller peke mot det riktige enn å anklage de onde. Den må sette virkelighet over teori.»

Uten at målet om å gjøre det gode ikke vektes mot virkeligheten, kan godheten ende i et moralsk tyranni og i selvhevdende populisme. Temmelig ekkelt i grunnen. Og det er her at også Sylvi Listhaug har et poeng.

For noen av oss er det ikke til å forstå at kirken ikke selv forstår. Selvutslettende godhet er prisverdig, mens selvutslettende "godhet" er bare – dumt.

Gå til innlegget

Aylan – og oss

Publisert over 3 år siden

Bildet av Aylan forandret Europas holdning til flyktningekrisen. Hvordan kunne den døde gutten på stranden få en slik effekt? Hvorfor måtte Aylan dø før myndigheter og befolkningen fikk øynene opp for tragedien?

Første gang mange av oss så nærbilder av døde og lidende barn, og som gjorde et uutslettelig inntrykk på oss, var på slutten av sekstitallet da Erik Bye på fjernsynet holdt et forkomment og avmagret lite barn i de digre nevene sine. Den lille klumpen av en uttørket menneskeskapning ble symbolet på lidelsene i Biafra, og det utløste et enormt engasjement.

Siden den gang har vi sett et utall av slike bilder. Under Band Aid på åttitallet så vi tusenvis av dem i Etiopia. Årlig dør titusenvis av barn i naturkatastrofer og som følge av krigshandlinger. Hver gang gjør det inntrykk på oss. Men kanskje litt mindre for hver gang? Ja, ikke at vi er blitt likegyldige, men fordi vi har forstått at verden faktisk er slik, og at det er uoverkommelig å hjelpe alle. Vi forholder oss til den virkeligheten som faktisk finnes.

Det beste vi kan gjøre er å yte langsiktig bistand. Slik vil situasjonen sakte, men sikkert kunne endre seg. Det gjør den faktisk også. Færre mangler utdanningstilbud, færre dør av sult og barnedødeligheten reduseres. Og, gledelig nok er det færre kriger og konflikter enn det var tidligere.

Så hva var det med bildet av Aylan som berørte så mange og som ga en slik reaksjon? Det kan ikke isolert sett ha vært at en tre år gammel gutt omkom. Det skjer dessverre stadig vekk – også her til lands. Og det kan heller ikke ha noe å gjøre med omstendighetene han omkom under. For det skjer også dessverre hele tiden. I sommer så vi akkurat det samme, men da på Sicilia. En fisker bar en livløs liten kropp i land. Gutten hadde ei rød norsk topplue på hodet. Hvorfor endret ikke dette bildet holdningene i Europa – på dramatisk vis?

Svaret kan være timing og pressedynamikk. Vi hadde en stund vært vitne til den massive strømmen av mennesker i gummibåter. Tusenvis av disse hadde begynt å bevege seg nordover i Europa, grensegjerdet i Ungarn skapte engasjement. Det ble tolket som et manglende positivt menneskesyn. Og så kom bildet av Aylan.

Men ettersom det i særlig grad ikke noe var nytt før og etter at bildet ble publisert, bortsett da fra omfanget av krisen – og spesielt ikke for ansvarlige nasjonale og europeiske politikere, kan en lure på hva som gjorde at man akkurat da lot seg bevege til å endre holdning, til å slippe opp og åpne opp for (enda) større generøsitet?

På den annen side er det ikke til å komme ifra at vi alle, ikke bare politikere og pressen ble berørt av situasjonen. Mange mente at nå må vi trå til å slutte å stenge flyktningene ut, men heller ta i mot dem og i vise hjertelag, mens andre, deriblant meg selv, endte opp med enn annen konklusjon:

Nå må vi trå til å gjøre noe som virkelig monner, og slik at folk ikke legger ut på disse farefulle reisene og setter sine egne og sin barns liv i fare. Dess mer vi åpner opp, dess mer vi legger til rette og dess mindre vi yter i nærområdene, dess flere vil ta sjansen på den farefulle reisen over havet. Og da vil flere måtte dø slik som Aylan.

Slik er det ikke feil å slå fast at om vi hadde hatt en annen tilnærming til flyktigesituasjonen, så hadde Aylan i dag kunne vært i live sammen med sin familie under trygge omstendigheter med beskyttelse fra det internajsonale samfunnet i f.eks. Tyrkia. I stedet ble han skyldt død i land på en strand i Helles. Men paradoksalt nok reagerer og handler politikerne på en måte som gjør at flere sannsynligvis vil måtte dø slik som Aylan.

Politikere skal først og fremst og på vegne av oss alle tenke og handle rasjonelt. Det motsatte er emosjonelle og hodeløse tilnærminger og løsninger. Dette er i så fall det siste vi trenger – et skrekkscenario. Men langt på veg er det dette som tilsynelatende skjer. Slikt skaper oppgitthet og frustrasjon. Når ikke politikerne er til å stole på, hvem skal vi da henvende oss til?

I andre enden kan dette trigge de mørkeste kreftene blant oss, slik vi har sett spesielt i Tyskland og Sverige de siste ukene. Disse må stå til rette for sine egne ugjerninger, men politikerne kan dessverre heller ikke fritas for ansvar. Unnsett hvordan vi velger å se dette, er politikerne sin primære og viktigste oppgave å ta vare på egen befolkning – først. De har valgt bort dette til fordel for en ‘åpne dørers’ politikk som til sjuende og siste ikke vil gangen noen – hverken dem eller oss.

Det hevdes at dette er den verste flyktigekatastrofen siden Andre verdenskrig. Nå viser det seg at den likevel ikke er den verste, men at den er en av de verste. Men hvorfor reagerer vi, slik vi nå gjør, først nå når den "verste" oppstår. Mange titalls andre flyktigesituasjoner er også de "verste" for de ti- eller hundretusener – eller millioner som rammes. Nøden er like stor eller eventuelt større, og bestialitetene, som de utsettes for, er kanskje enda verre?

Når nød og katastrofer oppstår, yter verdenssamfunnet nødhjelp. Det har skjedd en rekke ganger og det skjer stadig. Det er slik «kloden» forholder seg til kriser. Og det kan synes å fungere. Krisene og nøden går over, og livet går videre. Så hva er det som gjør at vi nå forholder oss helt annerledes?

For det det som skjer nå er en helt ny måte å forholde seg til flyktningsituasjoner på – i moderne tid. I stedet for å yte nødhjelp der nøden er, kommer menneskene hit som flyktninger, og så hjelper vi et mindretall her i stedet for at vi gjør det vi kan i de områdene der nøden finnes. Dette er altså en helt ny situasjon og med i utgangspunktet ukjente utfordringer.

Måten, som politikerne forholder seg til dette på, er i høyeste grad«utradisjonell». Vi står overfor en svært alvorlig situasjon, der utfordringene, som på historisk vis også berøre innenlandske forhold, i utgangspunktet vurderes utelukkende og ensidig ut fra migrantenes situasjon. De som er opptatt av de samlede utfordringene – helhetsbildet, blir hysjet ned. Her skal vi ikke snakke om konsekvenser hos oss som folk eller for nasjonen. Når folk er i nød, skal vi hjelpe!!(?)

Nettopp. Er det ikke det vi alltid har gjort og gjør – både med akutt hjelp der nøden herjer og mer langsiktig med mer enn tretti mrd. kroner i årlig bistand? Det er slik vi har ordnet oss – trolig til beste både for «dem» og for «oss». I løpet av kort tid er alt dette endret. Landene, som har brukt for sine, tømmes for de mest resurssterke, barn dør på reisen, leirene i Europa fylles til randen, det er umulig å skaffe boliger til alle i overskuelig framtid, og jobber… Det er en umulighet i et Europa og i en befolkning som alle rede sliter med høye arbeidsledighet og for noen lands del, elendige statsfinanser.

Det finnes noen «lysende» eksempler på at politikere strever med å forholde seg rasjonelt og til realitetene. Trine Skei Grand og Venstre sier nei til å bruke av oljeformuen  for slik å dekke noe av behovet til de som kommer. KrF sier nei til at det skal brukes noe av bistandsmidlene. Samtidig mener begge at alle, som påberoper seg nød og som ønsker det, skal få komme til landet, og at de skal gis alle rettigheter i h.h.t. internasjonale konvensjoner og våre egne sosiale ordninger og velferdsgoder.

Men hvem skal da til slutt betale for de enorme økte kostandene? For noen må vel ta regningen?

Enkelte begynner åpenbart å bli benekt. I Klassekampen i dag advarer SP-leder Trygve Salgsvold Vedum mot lønnspress og grunnløse asylsøkere.

«Vedum er bekymret for at økt tilgang på arbeidskraft kommer til å presse ned lønningene i yrker som allerede er lavtlønnete. Av erfaring vet vi at arbeidsinnvandring fører til at lønningene synker, sier han.»

Helga Pedersen i Ap ble stilt det samme spørsmålet:

«Frykter du at flyktning­strømmen vil presse ned lønningene for lavtlønte arbeidstakere, Pedersen? Det er åpenbart en risiko. Det har vi blant annet sett med arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa.»

Er det riktig å sende en del av regningen til de lavtlønte?

Det er noe med rasjonalitet. Det kan se ut til at politikerne taper sitt primære ansvar og oppgave av synet. Det er noe med dynamikken i denne helt spesielle situasjonen som nok framtidige historikere vil bruke en del tid på.

Tidligere var det de, som var skeptiske til den rådende innvandringspolitikken, som ble beskyldt for å ri kjepphester. Nå er det motsatt. Det kan se ut til at entusiastene velger kjepphestene framfor realitetene. Det er skummelt, vil sikkert mange tenke.

I sommer gikk mye av debatten på om vi skulle hjelpe dem her eller der de er. Etter hvert som migrantene begynte å fylle opp plassen foran PU’s kontorer på Tøyen, ble det argumentert med at «nå er de her, så nå er det her vi må hjelpe dem.» Dette naturligvis med adresse til de som hadde argumentert for «vi må hjelpe dem der de er». Her kunne man ane en retorisk triumf. Vel, da må det samme argumentet og logikken også kunne anvendes slik: Nå er nøden kommet hit, så da må vi bruke noen av midlene fra bistandsbudsjettet her. Og dette er ikke retorikk, men en reell problemstilling.

Mange er også bekymret for de kulturelle endringene. På den ene siden hevder en del av entusiastene at norsk kultur ikke finnes, og på den andre siden peker de på at kulturer alltid er i endring og at impulser utenfra bare er av det gode.

Det er ikke uvanlig at mange av entusiastene også er opptatt av klima og miljø. De er imot ethvert inngrep i naturen. Naturen skal bevares slik den har vært. Koste hva det koste vil. Men også her finnes det åpenbart en og annen som bruker det samme argumentet som entusiastene ellers pleier å bruke i debatten om norsk kultur. Høyskolelektor i naturvitenskap Erik Tunstad sier til Forsning.no at «Vi må tåle at naturen forandrer seg»

Vil tro at entusiastene er uenige, og at de mener at Tunstad er på ville veier. Her forstår vi faktisk entusiastene. Vi kjenner igjen følelsen. Den om at noen tilsynelatende har så liten respekt for verdien av vår egen kultur  –  og natur  –  selv om begge deler er i stadig forandring.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2565 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2234 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1950 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1421 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1169 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere