Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Den unevnelige frykten

Publisert over 3 år siden

«Skape frykt» er blitt en av de mange og forslitte sjargongene i den evinnelige innvandringsdebatten. «Du skaper frykt!» sies det med indignasjon. Utlagt: Temaet er ugyldig fordi det kan skape frykt – eller engstelse og uro.

Med dette vokser haugen under teppet seg større. Mange er mer opptatt av å bruke feiekosten i innvandringsdebattene enn å drøfte realitetene. Realiteter kan være ubehagelige på minst to måter. Enten fordi de faktisk er ubehagelige, men da er folk ofte likevel opptatt av å drøfte dem, eller fordi de er politisk ubehagelige. Det er da at enkelte heller velger feiekosten. Under teppet med det! Det er best slik.

Debatten om debatten har vist seg av og til å være enda mer skjellsettende en selve debatten. Grunnen er at debatten rett som det er ender i det absurde – slik som når frykten for frykt brukes som et en utidig hersketeknikk.

Den massive innvandringen til Europa og Norge – spesielt det siste året – er den alvorligste sitasjonen landet har stått overfor etter krigen. Den har både etiske og praktiske implikasjoner.

Noen liker ikke å snakke om de praktiske utfordringene. De konsentrerer seg derfor kun om de etiske spørsmålene. Denne gruppen debattanter er naturligvis fullstendig uinteressante og irrelevante i denne sammenheng. Slik er det også med de som kun er opptatt av de praktiske spørsmålene. Disse får holde på med sitt.

Det store flertallet av oss og også et solid flertall på Stortinget forsøker imidlertid etter beste evne å hensynta begge deler. En fornuftig avveining er minst like viktig i denne saken som på alle andre politikkområder.

Etikkflokken siterer gjerne fra Bibelen. Men så er det slik at en nasjon ikke kan styres på bibelsitater – og slett ikke av det løsrevne slaget. Men derimot er Bibelens ånd en god veileder. Både Mesteren selv og Luther skilte klart mellom det som er Gud sitt og det som er Keiseren sitt. Heldigvis. For dermed viser det nok en gang at evangeliene og Jesus liv og lære er uangripelig. Det holder vann – også når det kommer til våre praktiske liv som folk og nasjon.

Den moralske indignasjonen synes å være et argument eller et «våpen» i seg selv. «Thi, vik fra meg! Du kan ikke si slikt! Det stigmatiserer og det skaper frykt.» Basta! End of discussion. I realiteten betyr det at en praktisk tilnærming ikke er mulig.

Det er av dette det erklærte fy-ordet «godhetstyranni» er utledet. Det rimer seg – at det er nettopp det; et «godhetstyranni». For når moral og etikk skyves fram og de praktiske spørsmålene havner under teppet, er vi vitne til en retorikk og hersketeknikk som forsøpler eller eventuelt også «tyranniserer» debatten. Det samme med «gullstol»-begrepet som innvandringslibralistene begjærlig tok til sitt bryst. «Ha! Sa hun gullstol? Ja, så sannelig. Hun sa gullstol!» Og dermed var det i gang – igjen.

At ministeren med denne metaforen kritisert oss selv og ikke innvandrerne, er noe av det som har havnet i den stadig voksende haugen under teppet. De fleste av oss forstod godt hva hun mente.Vi må ikke stelle oss slik at vi lokker titusener og hundretusener ut på en farefull og av og til livsfarlig ferd mot et Nirvana som ikke finnes. For alle uten et reelt beskyttelsesbehov, vil bli sendt hjem igjen.

Sant nok. Vi må ikke gjøre det så forlokkende at folk setter seg i bunnløs gjeld for en utopi. Utopier finnes, som kjent, ikke. Vi kan godt la være å kalle det for «gullstol». Hva med en imaginær «lottogevinst». Skitt au! Det spiller ingen rolle hva vi kaller det. Det er en poltikk som må endres – straks, før vi leder enda fler ut i elendighet.

Så til det som skaper frykt. I et land der vi forbyr «onga våre» å bruke lekeapparater uten at det er EU-godkjent sand under dem, hvor vi reimer fast en sykkelhjelm på hodet deres når de skal svinse rundt på tunet på sykkel og hvor vi forbyr speiderbevegelsen å sende «onga» på alenetuer i skogen fordi de kan skade seg, er det helt åpenbart veldig mye frykt – spesielt for våre etterkommere.

Innvandringsministeren mener at de, som sier at de ikke frykter for sine barns framtid, lyver. Det er hun naturligvis helt rett. Det er de fleste av oss enige i – i alle fall vi som ikke lyver. Men ettersom hun knyttet dette til den store innvandringen til Norge, ble det selvfølgelig et forutsigbart lurveleven. Her kom det rekende en ny mulighet som ble grepet med begjær av de som holder orden på etikken.

De aller fleste av oss forstår hva hun mener, mens noen – de som ikke har noe til overs for ministerne er «rystet» – av innlysende kommunikasjonsmessige årsaker. En stadig krympende velgergruppe skal ha sitt.

I utgangspunktet er prinsippet for så vidt nobelt. Innvandringen innebærer store utfordringer, den er helt klart sterkt belastende og den kan også gjøre stor skade. Men alle innvandrere medfører naturligvis ikke utfordringer og problemer, og vi skal jo ikke stigmatisere de som tvert imot beriker det samfunnet de lever i. Dette er de aller fleste av oss helt enige i. Men disse får gjerne sitt. NRK har en egen TV-redaksjon for slikt, og riksmedier og lokalaviser er fulle av suksesshistorier om dugelige og godt integrerte fremmedekulturelle innvandrere. Til alt overmål kjenner vi flere av dem personlig. Vi snakker gjerne om suksesshistoriene, om alle de fredsæle, de ofte godt utdannede og om de velintegrerte. Veldig bra!

Men betyr det at vi ikke kan snakke om alle de andre? Om økt trygdemisbruk, økt kriminalitet, økt vold og overfallsvoldtekter, om mafiatilstander i hele bydeler i europeisere storbyer – kort sagt om vår egen og våre barns trygghet og sikkerhet og om økonomisk, sosial, etnisk, kulturell og velferdsmessig bærekraft?

Selv er jeg blant de som frykter for mine barnebarns framtid. Jeg er urolig for om de kanskje ikke vil oppleve Norge som et like trygt og godt samfunn som det jeg har vært så heldig å vokse opp i, og om velferdsstaten, som min generasjon har tatt som en selvfølge, vil kunne opprettholdes på dagens nivå  –  også for våre etterkommere. Jeg er enig med ministeren. De som ikke frykter for hva dette kan føre til for deres barn og barnebarn, lyver. Vel, en viktig forutseting her er naturligvis at de tar virkeligheten innover seg. Ikke alle i stand til dette, mens andre igjen ser den, men velger å fornekte den.

På den annen side må jeg innrømme at jeg har et mildt sagt lemfeldig forhold til EU-godkjent lekesand og for så vidt også til sykkelhjelmer – i en del situasjoner. Gi heller onga en kniv og ei økes og send dem ut i skauen, sier nå jeg.

Slik er jeg temmelig fryktløs.

Gå til innlegget

Det handler om onga våre

Publisert over 3 år siden

I føljetongen om tendensiøse og kampanjepregede NRK-stunt, renner det på.

Statskanalen svikter aldri når det kommer til slikt. I dagens episode handler det tilsynelatende om mattelærer Kristin Sandberg som helt plutselig etter 30 år ikke lenger er kompetent etter at regjeringen og Stortinget har innført nye kompetansekrav. Men så viser det seg at dette egentlig ikke handler om mattelærer Kristin Sandberg.

Hun er valgt som illustrasjon til saken fordi hun er flink pike, kanskje flinkeste i klasse. Hun har fem års høgskoleutdanning og 30 års erfaring. Fotografen jobbet en del med bildet. Til slutt, etter at hun endelig så mest mulig trist og oppgitt ut, var han fornøyd. Dermed hadde man et uskyldig og sakesløst offeret, slik alle disse kampanjen baserer seg på.

«Regjeringen mener at hun ikke lenger er egent,» skriver NRK retorisk og feilaktig.

Nei, det mener ikke regjeringen: «….lærerne bekymrer seg unødvendig. (…) kommunene og lærerne har ti år på seg til å skaffe seg den kompetansen som formelt trengs. Når vi stiller det kravet vi gjør nå, så stiller vi det til arbeidsgiverne, til kommunene, slik at de skal gi lærerne et faglig påfyll. Lærerne har fortsatt det samme oppsigelsesvernet, det samme vernet i arbeidsmiljøloven, som de alltid har hatt.»

Pressgruppene, i dette tilfellet det evinnelig Utdanningsforbundet, setter seg ned med mediebyrået sitt og lager en mediestrategi. Og media, som naturligvis forstår hva som foregår, griper det begjærlig og lar seg villig bruke.

(Og hvis de ikke gjør det, har Utdanningsforbundet et Ess i ermet. De truer med å marsjere inn i redaksjonene å begynne å synge. Trøste og bære).

Enig med Kristin Halvorsen og hennes mantra som undervisningsminister. «Det handler om onga våre». Da får voksne folk slutte med den barnslige og selvsentrerte sutringa si.

Gå til innlegget

Den bortkomne sauen og firhjulingen

Publisert over 3 år siden

Det mangler en sau i flokken. Gjeteren forlater de andre nittini sauene og begir seg ut på leting. Det er kirkesauen som mangler. Dette skulle bli en merkelig opplevelse – for gjeteren.

Flokkens vandring tok til for uhorvelig lenge siden. Det var den gang alle sauene var hvite og gjeteren gikk i sandaler og pleide å støtte seg til en stav. Flokken var stort sett grei å ha med å gjøre. Hver morgen og hver kveld talte gjeteren til hundre og alt var såre vel.

Tidene kom og gikk. Flokken ble utsatt rovdyr og sauetjuver og været kunne skifte mellom storm og stille. Men så begynte det å skje uventende ting. Flokken og gjeteren var kommet helt fram til den moderne tiden – til vår tid. Det endte med at gjeteren kastet staven og kjøpte seg en firhjuling, og at alle sauene fikk montert GPS rundt halsen.

En av sauene, den litt myndige kirkesauen, som i lange perioder under vandringen hadde vært bjellesauene i flokken, slet litt med å takle alle endringene i den moderne tiden. Ettersom alle nå hadde GPS var det ikke brukt for en bjellesau slik som før. Men likevel flokket de de fleste av de andre seg omkring ham – spesielt i høytidene.

Men den nye tiden skulle altså vise seg å bli vanskelig. Det er rart med det. Fra å være en bjellesau, som alle fulgte, til å bli utkonkurrert av GPS og andre nymotens ting, begynte kirkesauen litt rådvill å vandre fra side til side i flokken og prøvde å fange de andres oppmerksomhet. Flokken gikk for det meste rett fram eller hadde en tendens til å dreie litt mot høyre. Gjeteren la imidlertid merke til at stort sett de samme sauene holdt seg i samme posisjon i flokken.

I midten gikk sentrumsflokken. De hadde det til felles at de enten stemte på KrF, Venstre eller på Sp, men også på Ap. Ap-sauene utgjorde omkring tretti av de hundre sauene. Tidligere hadde det vært flere av dem, både førti og helt opp i femti prosent hadde tilhørt Ap-flokken. Men det var nå blitt en god stund siden.

Ap-flokken var så mange at de hadde det med å gå litt i bredden. Derfor befant en god del seg i sentrum, men også en del litt ute på venstre flanke og mange også på den andre siden. H og Frp-sauene holdt seg for det meste i sentrum og litt utover mot høyre.

I alle flokker finnes det alltid noen særinger. I denne flokken var det SV-sauene. Det var riktignok bare tre-fire stykker av dem, men de gikk og vaset så langt ute til venstre at de knapt ble lagt merke til av noen. 

Til sist var det den ene MDG-sauen – den yngste, mest sprelske og ikke minst den med det størst selvbildet. Han var ung til sinns og lett til beins. Han insisterte på at han ikke hørte til i noen av flokkene og løp fram og tilbake mellom dem alle og gjorde seg til. Men om natten sov han alltid sammen med den lille SV-flokken – og dessuten hadde han lagt seg til uvanen med å breke akkurat som dem også. Ok, tenkte de andre. Det er nok der du hører til.

Slik forholdt nittini av sauene seg til hverandre. Men hva med kirkesauen – den gamle bjellesauen? Jo, han ble stadig mer mismodig.  Han følte seg til overs og temmelig unyttig. I et desperat opprør og kanskje i et forsøk på å vekke oppmerksomhet, farget han ulla si rødgrønn – men mest rød. Og så rev han av seg GPS'en og bestemte seg for å gå sin egen vei. Han dreide av til venstre, gikk en stund sammen med SV-flokken der MDG-sauen for det meste også befant seg, før han til slutt kom helt ut på viddene.

Gjeteren dro avgårde på firhjulingen sin for å lete etter den villfarne. Etter en stund fikk han se kirkesauen stå alene oppe på en liten stein. Der stod den å brekte helt for seg selv. Da gjeteren kom fram, spurte han hvorfor han stod der å brekte. «Jeg breker ikke», brummet kirkesauen, «Jeg preker». «Preker du? Hva preker du om?».

Da ramset kirkesauen opp sitt politiske program, det om asylsøkere, lengeværende asylbarn, unge enslige asylsøkere, innstramninger, familiegjenforening, Listhaug (her fikk ulldotten brekningsfornemmelser), tigging, oljeboring, Palestina og en del andre kampsaker. Videre nevnte han saker som likekjønnet ekteskap, interreligiøst dialogsenter på Stiklestad, demonstrasjonstog i Oslo til forsvar for muslimers rett til å la seg krenke og mye annet.

Gjeteren kremtet forsiktig og spurte hvorfor akkurat disse sakene opptok den brek… unnskyld den prekende sauen så sterkt. «Det har med solidaritet å gjøre», svarte kirkesauen. «For noen få tiår siden ble jeg overbevist om at sosialisme og solidaritet er samsvarende med det jeg står for».

Gjeteren, som var en klok og sindig kar, antydet da at den sosialistiske ideen vel må ha spilt falitt. Jo da, det hadde vært mye snakk om solidaritet og den slags da den hadde sin glanstid. Men det var jo også slik at på den tiden var alle sauer grå i ulla og alle gikk i takt, noe som i høysete grad er unaturlig for sauer. Derfor gikk alle med senket hode, og de hadde et trist og tomt blikk – tommer enn det sauer vanligvis har. De så dypt ulykkelige ut alle sammen. Og så ble det rapportert fra flere sosialistiske land at eliten, som kalte seg «arbeidere», mesket seg i overdådig luksus mens mange sauer ble satt i små og trange innhegninger og at noen av dem ble plaget og pint og til og med drept – ikke fordi de skulle slaktes, men fordi de ikke var grå nok i ulla – slik alle skulle være på den tiden.

«Jeg foreslår at du gjør det du er best på,» så gjeteren mildt til kirkesauen. «Jo da, det er en ny tid. Sauer bruker GPS, men likevel trenger de en ledersau, en som kan vise vei åndelig og gjerne også moralsk og ellers lede an når sauene ikke helt stoler på GPS’en sin.»

Men så ble han med ett litt bestemt: «Kom deg tilbake i flokken og slutt å vingle fra side til side, eller rettere sagt, slutt å virre omkring på venstre side av flokken. Gå foren, vis vei og framstå som en ekte bjellesau. Da skal du se at de fleste i flokken vil sette pris på at du er der – og at du er den du er, og de vil følge deg.»

«Ja. Jo,» mumlet kirkesauen lavt og betenkt. «Det er sant som du sier. Det er slik jeg har gjort før og til alle tider. Kanskje jeg skulle begynne med det igjen?» «Ja, gjør det» sa gjeteren. Han var glad på den forvirrede og bortkomnes vegne. «Hopp opp på firhjulingen, så skal du få sitte på tilbake til flokken». Men da stilte sauen seg bredbeint i lyngen. Han så trassig ut. «Hva er det nå?» spurte gjeteren. «Det er ikke bra for klimaet,» sa kirkesauen bestemt. «Å kjøre firhjuling er ikke klimavennlig,» insisterte han.

«Ok» kommenterte gjeteren, «kan hende det ikke er det, men like fullt kan du sitte på tilbake til flokken.» «Nei!» sa den rødgrønne ulldotten enda mer bestemt. «Jeg vil ikke bidra til økte utslipp av CO2.» Gjeteren framførte det innlysende: «Jeg skal jo uansett kjøre tilbake til flokken. Om du sitter på, så slipper vi ikke ut (vesentlig) mer CO2 enn om jeg kjører alene.» «Det kan godt være,» svarte sauen, «Men jeg vil ikke bidra til økte klimautslipp. Hører du!?» Gjeteren var i ferd med å gi opp, men gjentok enda en gang det innlysende.

Da bekjente sauen sin egentlig bekymring. «Dette er viktig symbolpolitikk. Hvis jeg kommer tilbake til flokken på en firhjuling, vil hverken SV, han MDG eller Trine Skei Grande ha noe mer med meg å gjøre.» Gjeteren så oppgitt på dotten. «Det er godt mulig. Men hva med de øvrige fem og åtti eller nitti prosentene, hva med hele resten av flokken? De vil sikker mer enn gjerne snakke med deg.» Den bortkomne så enda mer bortkommen ut. «Nei, hører du! Klima er viktig!»

Da innså gjeteren at dette var et meget alvorlig kasus. Han begynte å kjøre tilbake mot flokken – uten den den forvirrede.

Mens han satt der og kjørte, forstod han at flokken heretter ikke kunne regne med kirkesauen. Han kom til at de kanskje måtte greie seg uten. Og så sendte han i stedet av gårde en takksigelse til Gud Fader – for GPS’ens velsignelser.

Gå til innlegget

Det psykotiske paradokset

Publisert over 3 år siden

Klimatrussel! Varsko her! Saken får massive medieoppslag, politikerne nevner «klima», «miljø» og «grønt skifte» i annenhver setning – og er fornøyd med seg selv. Og alle verdens toppledere forter seg til Paris. – Invasjon! roper andre. Hæ!?

Denne uka har vi fått vår dose av klimastoff – spesielt på NRK. Vel, nå er ikke akkurat det noen nyhet i seg selv. Det får vi jo egentlig hele året, og vi har fått det i årevis. «Dagens nyhet om klima er …» «Gjesp, var det noe mer?» Jo da, klima er viktig – det også. Helt klart. Det må vi ta på alvor. Men har det bikket over i det psykotiske?

Kristin Clemet publiserte 17. november kronikken: «Politiske psykoser og politisk panikk». Som «gode» eksempler på hodeløse politiske vedtak med vidtrekkende konsekvenser nevner hun bl.a. vedtaket om «Eldremilliarden» i 1990.

«I et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingsmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.»

Haken ved vedtaket, som ble gjort, var at bevilgningen måtte gå gjennom kommunene. I ettertid viste det seg at kanskje bare halvparten av pengene ble brukt til eldre­formål.

Det andre eksemplet er av ny dato. Flyktningevedtaket, som ble vedtatt på partilandsmøtene i vår, kom som et påhitt fra NGO’ene. Plutselig og uten antydning til konsekvensutredning, fattet et flertall av partiene vedtaket om å ta imot ti tusen syriske flyktninger – til akklamasjon og jubel(!). Høyre gikk inn i forhandlingene og fikk redusert antallet til åtte tusen. Ikke så mye å skryte av det heller. Men flyktningene tok partiene på ordet. Bare i forrige uke kom det åtte tusen. Professor Terje Tvedt kaller vedtaket for narsissismens triumf.

I klimaspørsmålet ser vi mye av den samme effekten – og det har etter hvert gitt flere merkelige utslag. Vi pøser ut milliarder på «gode» klimatiltak. Kjempebra! Hvis det bare hadde virket. I flere tilfeller viser det seg at milliardene sildre ut både her og der til rene symboltiltak.

Men så kommer det andre og revolusjonerende ideer til nye og kraftfulle tiltak, nye ressurser settes inn, og så… Igjen viser det seg å være feil satsning med minimal effekt på klimaet. Tesla for eksempel. Miljøeffekten skal visstnok være Zero. Bare spør klimaorganisasjonen Zero.

Men en av de snodigste klimaeffektene så langt er Rasmus Hansson og Miljøpartiet de grønne. Sjelden har begrepet én-saksparti vært mer passende, og sjelden har et merkelig lite parti med én representant på Stortinget hatt større gjennomslag og makt.

Hansson får taletid både hist og pist, og hver gang sitter han med alvorlig mine og skifter sol og vind i politikken. Han blir brukt som fasit. Intet mindre. Arbeiderpartiet har rett i at…, og Høyre tar feil når de… og omvendt. Klimaypperstepresten Hansson har talt. Saken er klar.

Det er ikke noe rart at mannens selvbilde blir stadig mer oppblåst. For Hansson er i år juleaften flyttet fram tre uker. Den er i år lagt til Paris. Vi andre stålsetter oss. Hanssons alvorlige stemme og selvhøytidelige mine vil fylle heimen gjennom mye av førjula. Og så vi som hadde tenkt å…

Uansett hvordan vi snur og vender på det er asyltilstrømningen nå det mest prekære vi står overfor. På kort sikt er det mangel på boliger, kapasiteten er sprengt. Politi og helsevesenet er overarbeidet, UDI jobber på spreng, men det hele blir som å stoppe et takras med bare hendene.

På litt lengre sikt vet vi at det er umulig å integrere de som kommer – selv om Trine Skei Grande og Audun Lysbakken mener at den store tilstrømningen ikke er noe problem bare vi er flinke til å integrere dem. Det er ikke nok jobber til alle som bor her fra før, og langt mindre til de som kommer hit hvorav de fleste er uten utdanning, uten norskkunnskaper, uten kulturell forståelse og uten kunnskap om det norske samfunnet og om arbeidslivet. De aller fleste av dem vil bli klienter livet ut.

Dette igjen fører til store endringer i budsjettene i årene som kommer. Det blir naturligvis mindre til andre ting som vi til nå har ment har vært viktig – herunder også til klimatiltak. Innvandringen vil endre Norge økonomisk, sosialt og kulturelt. Det vil rett og slett bli store endringer og også dårligere økonomiske kår for alle her til lands i årene som kommer.

I klimaspørsmålet snakker politikerne gravalvorlig om ansvaret for kommende generasjoner. I innvandringsspørsmålet er det stort sett bare Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde og andre undermålere som snakker om slikt. Og da fnyses det i korridorene på Løvebakken og på Marienlyst.

I klimaspørsmålet hersker det en del usikkerhet om virkningene og framtidsutsiktene. De lærde strides – også blant de som er «for» klimaendringene. Mens i innvandringsspørsmålet finnes det ikke tvil. Det er alle rede prekært. Og med økt tilstrømning neste år og kanskje også eskalering i årene som kommer, blir det ødeleggende – både kort og lang sikt. 

Mens klimaendringene går langsomt, noe som gjør at vi i et visst monn kan forberede oss og omstille oss, er innvandringene over oss nå, og vil altså kunne bli enda mer alvorlig i de neste årene.

I denne situasjonen er det derfor et paradoks, som åpenbart skyldes en «politisk psykose og politisk panikk» (for å sitere Kristen Clemet) som rir oss. Akkurat som det finnes klimaskeptikere, finnes det også innvandringsfnysere. Dette er folk som kjøper seg hørselvern på Europris og vandrere rundt med lukkede øyne og befinner seg mer i grøftene enn oppe på veien. Men de hevder at de har rett – okke som. Slikt gir grobunn for psykoser i poltikken.

Helt fint med toppmøte i Paris om klimaet. Men hvor er det internasjonale alvoret i innvandringsspørsmålet? Jo da, det har vært et og annet møte på topp-plan, men de har alle endt som klimatoppmøtene – i ingenting.

Vi er hverken ignorante eller likegyldige. Vi forstår alvoret med klimaendringene, men akkurat nå er det stort sett miljøorganisasjoner, journalister og politikere – ja, og Rasmus Hansson selvfølgelig, som i hovedsak bryr seg.

Vi andre er naturlig nok mer opptatt av det prekære og det som kan se ut til å gi langt verre langsiktige konsekvenser enn klimaendringene. Vi er opptatt av oss selv, ja, men også av konsekvensene for våre etterkommere. Men det er nå bare oss…

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere