Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Grenseløs troféjakt

Publisert over 3 år siden

Den politiserte «godheten» og selvhevdelsen har åpenbart ingen grenser – og den er kvalmende.

Pave Frans har gjort det utilgivelige. Han har begått en utillatelig forskjellsbehandling på liv og død for de det gjelder – for å markere seg selv og sin egen sak. Altså skruppelløst og ren skjær egoisme. 

Paven har besøkt en interneringsleir for flyktninger og migranter på den greske øya Lesvos. Da han reiste igjen, røvet han med seg 12 av dem. Var det et rent trofétokt han var ute på?De heldig tolv, som vant trekningen, må jo være overlykkelige – i motsetningen til de tusener, hundretusener og millioner som aldri kommer til å trekke det heldige loddet.

Hva godt gjør dette for flyktningesituasjonen? Det vil ikke påvirke eller endre poltikken, det vil ikke gjøre noen forskjell for alle de som lider og som trenger vår oppmerksomhet og hjelp, og da med noe som monner, noe som faktisk vil gjøre en forskjell.

Oppskriften er, som vi alle (eventuelt innerst inne) vet, rimelig enkel; en godt organisert og massiv hjelp i nærområdene. Men dermed er den ikke "god" nok. Den blir kritisert for ikke å være "barmhjertig" eller vel egentlig at den ikke er spektakulær nok. Vi må føle det mer på kroppen liksom. Ellers er det jo meningsløst og nærmest bortkastet. En slik effektiv hjelpeoperasjon – som monner, gir ikke rom for enkeltindividers synlige og grenseløse "godhet" – på Tøyen, Tynset og i Balsfjord.

Selvhevdelse er en egen øvelse i disse tider, og den er bokstavelig talt grenseløs. Aktivister og naivister – nå er også paven en av disse, gjør det de kan, og de skyr åpenbart ingen midler for å vise hvor "selvoppofrende" de er – tydeligvis til enorm glede for dem selv.

De tolv utvalgte er blitt til godhetsgisler som kan vises fram. Det var slik de gjorde i slavetiden, og som vi er alle enige om at var smakløst.

Gå til innlegget

Åpen og utilslørt Folkekirkeoverkjøring

Publisert over 3 år siden

TENK OM. Tenk om Åpen Folkekirke hadde vært litt mer strategiske, litt smartere og litt mindre euforiske – eller høye på seg selv, som det også heter?

Først kuppet de kirkevalget i fjor. Det var en rimelig lett match i en organisasjon og blant medlemmer som ikke er vant til politisk strid ved valg. ÅF spilte ut krenkelseskortet for alt det det er verd. Folk som sjelden eller aldri setter sin fot i kirken og aldri har stemt ved kirkevalg, kom styrtende til. For hvis noen blir krenket, ja, så ... Slik er det en gang blitt her til lands.

De møtte med et solid flertall av delegatene til årets Kirkemøte og kunne i realiteten gjøre som de ville. Og det gjorde de. Ok, saken om likekjønnet vigsling var for så vidt grei. Det var jo hele poenget. Men når det kom til ledervalget, burde de for sin egen del og for kirkens del trukket pusten og talt til om ikke 666, så i alle fall til 12. For tenk om de i sin (eventuelle) skjulte og godt tildekkede visdom hadde resonert omtrent slik:

«Nå har vi fått det slik vi ville, og vi vil få det slik vi vil i overskuelig framtid. Så, for at folk ikke skal føle seg fullstendig overkjørt, så velger vi professor Harald Hegstad som ny leder i Kirkerådet og ikke vår egen, Kristin Gunleiksrud Raaum, en av stifterne av ÅF. Vi er da tross alt både åpne, inkluderende og rause. Alle skal med. Det er jo det som er hele poenget med ... oss.»

En ting er at likekjønnetvedtaket gir noen titusener av de mest aktive kirkegjengerne en solid ‘slap in the face’, men hvorfor i all verden gi dem et durabelig spark bak i tillegg? Det framstår mildest som unødvendig. Hvorfor ha det så voldsomt travelt, hvorfor ikke tenke seg litt om - i stedet for å handle i en salig og berusende likekjønneteufori?

Bare et tenkt tilfelle, altså.

Gå til innlegget

Usman Rana har skrevet reflektert om framtidens islam i Norge – om idealmuslimene. VG's Hanne Skartveit applauderer. Er det grunn til optemisme?

Hanne Skartveit skriver: «Norsk lov må gjelde for alle nordmenn. Og religion er en privatsak. Hvis vi er enige om dette, kan islam finne sin naturlige plass i Norge. Da kan vi diskutere om homofili er synd eller ikke, om unge mennesker kan ha sex før ekteskapet, og om kvinner kan kle seg som de vil.»

En vesentlig setningen synes å være «Hvis vi er enige om dette...» Mange applauderer Skartveits applaus. Vi deler alle hennes håp, men det er viktig å understreke at det er nettopp håp hun uttrykker. De to ordene "håp" og "hvis" er som kjent uløselig knyttet til hverandre.

Usman Rana peker i sin nye bok på USA. Mange muslimer i USA tilpasser seg i større grad enn det en stor del av muslimene i Europa åpenbart gjør. Men dette sier antakelig mer om forskjellen mellom USA og Europa enn om troende og kulturelt praktiserende muslimer.

Den viktigste forutsetningen i smeltedigelen USA er tilpasning. Uten at folk tilpasser seg, faller de gjennom og utenfor. Og da har de ingenting. Men tilpasser man seg, får man leve i fred. Diversitet på den ene siden og tilpasning på den annen – spesielt i arbeidslivet. Det er det som er samfunnskontrakten.

I Europa er kontrakten én-veis. Idealet er velferdsordninger og med en altoverskyggende respekt for annerledeshet og for menneskerettigheter – ofte med en ekstremtolkningen av dem. Europeiske politikere synes å være like bokstavtro i fht menneskerettighetene som mange muslimer er i fht Koranen. Slik stilles det få om noen krav til de som vil bo og leve blant oss. Tvert imot. Vi gjør mye for at de økonomisk, sosialt, kulturelt og religiøst i størst mulig grad kan holde på med sitt.

Av slikt blir det utfrysing og innfrysing, patriarkat, undertrykking, arbeidsledighet, parallellesamfunn og annet destruktivt. Alt er finansiert av den arbeidede delene av befolkningen som det også i særlig grad kreves toleranse og tilpasningsdyktighet i fra. Uten dette krenker vi de sist ankomne. De blant oss med sterk tilbøyelighet til moralsk fordømmelse omtaler dem helst som «vår neste». Dette kan også utlegges som «the untouchables». Det kreves at vi stiller opp både på tenkelig, men like ofte på utenkelig vis.

Nei, takke oss til. Heller USA – i så måte. Det er imidlertid noe usikkert om det er slike realiteter Usman Rana har i tankene når han framholder amerikanske muslimers levemåte. Å håpe at mange muslimer tilpasser seg – sånn helt av seg selv, fordi de de begynner å reflektere over deres egne verdier og våre, og finner ut av våre også er gode, framstår som i overkant optimistisk.

Først må vi gjøre noe med vår egen ideologiske, kulturelle og strukturelle tenkning – eller i hvert fall med tilnærmingen. Det er vi som må tilpasse oss – først. Vi må tilpasse oss virkeligheten. Vi må innse at ikke alle respekterer våre verdier, og at mange heller utnytter dem enn ønsker å leve i pakt med dem. Basert på en slik erkjennelse bør vi kanskje heller gjøre som amerikanerne...? Det kan kanskje bli bra  –  både for dem og oss?

Det finnes imidlertid gode og sterke beviser på at Usman Rana og dermed også Hanne Skartveit er inne på noe. Det finnes faktisk håp. De med muslimsk bakgrunn, som lykkes f.eks. i her i Norge, har for en stor del det til felles at de er mer kritiske til sin egen opprinnelseskultur enn til den norske. De verdsetter våre demokratiske, kristne og humanistiske verdier og lever åpenbart mer enn gjerne i pakt med dem. Jeg kjenner flere med muslimsk bakgrunn og opprinnelse som bidrar mer til det norske samfunnet og som om mulig er enda bedre integrert enn en del nordmenn er.

Men å tro på en massekonvertering til modernitet, synes naivt og alt for optimistisk. Det kan nesten framstå som en umulighet – gitt europeiske politikeres misforståtte oppfatning av velferdsstatens forpliktelser, til annerledeshet og deres fundamentalistiske holdning til menneskerettighetene.

VG-kommentaren er ikke en skivebom fra Skartveit, men heller ingen innertier. Hun er inne på noe, men fortjener kun dempet applaus.

Gå til innlegget

Dagen i dag - og alle andre dager

Publisert over 3 år siden

Hører på gamle rocke-hits. Dyktige karer. Nå på 8. mars slo det meg at det er det det som regel er – dyktige karer på gitar. Ja, og det gjelder, som vi vet, også innen de fleste andre kunstarter.

Og så er det slik at det (for det aller meste) er dyktige karer som bygge byer, veier, bruer, tuneller, jernbaner, skip, flyplasser, demninger, kraftverk, biler, tog og fly og andre maskiner – og som kjører dem.

Videre er de rasende flinke som hjerne- og hjertekirurger og til å bryte nytt land og å drive jordbruk, fiske og fangst. Og så har de oppdaget og lagt under seg kloden og reist til månen.

Selv om det også kan sies mye imponerende om kvinner, synes jeg det er betimelig her å slå et slag for menn.

Dette er derfor en hilsen til alle gutter som blir opplært til at de i utgangspunktet er født som egoister med et avstumpet følelsesliv og som potensielle volds- og voldtektsmenn og at de må regne med at f.eks. skoledropouts blir registret med et skuldertrekk, mens jentene blir heiet fram og gjerne også kvotert inn, ikke for det de presterer, men fordi de er, ja, nettopp jenter.

Et skrått blikk på – og gjerne også en gratulasjon på 8. mars.

Gå til innlegget

Kostbar lunsj

Publisert over 3 år siden

There is no such thing as a free lunch – spesielt ikke når den koster 26 milliarder. Fotball-lunsjer og bistand til den fattige delen av verden er to forskjellige ting. Eller er det det?

Under Fotballtinget i helgen var det flere som tok et oppgjør med kulturen på toppnivået i norsk fotball. En av dem var Rosenborgs styreleder, Ivar Koteng: «Har vi spist lunsj til fire og et halvt tusen, så må vi enten vise regningen, eller så må vi slutte å spise de lunsjene»

Ivar Koteng skulle vært politiker, tenker kanskje noen av oss. Ledelsen i norsk fotball, og deres åpenbare tonedøvhet i forhold til det virkelighetsnære, kan framstå som krusinger i forhold til det samme fenomenet i offentlig forvalting – f.eks. når det gjelder norsk bistand.

I Aftenposten 27. februar spør Michael Tetzschner: «Hvorfor bryr vi oss ikke om hvor 26 bistandsmilliarder er blitt av?» Vel, da blir en lunsj til fire og et halvt tusen for småtterier å regne.

Stort eller smått. Det Koteng og Tetzschner gjør, er å stille spørsmål ved bruken av midler – og for så vidt i begge tilfeller – felleskapets midler. Når det gjelder Fotballforbundet, så overlater vi det til dem selv å ordne opp. Men når det gjelder bistand, er det det store felleskapets sak – og dermed noe som berører hver og en av oss.

De aller fleste er for at vi skal stille opp for den fattige delen av verden. Og det kan synes som at 1 % -målet møter liten motstand. Såpass bør vi kunne yte. Derfor er årets bistandsbudsjett på formidable 34 milliarder kroner.

Bistand er vanskelig. Å drysse 34 milliarder kroner årlig utover den fattigste delen av verden – de aller fattigste landene – er på mange måter en risikosport. Dette er ofte land uten offentlig styring og med en omseggripende korrupsjon. Penger blir derfor borte på veien. Svinn må påregnes. Men 24 milliarder – riktignok over en niårsperiode – er naturligvis fullstendig uakseptabelt.

Tetzschner skriver: «Mellom 2004 og 2013 delte Utenriksdepartementet ut 26 milliarder til ulike bistandsprosjekter. I en nylig rapport fra Riksrevisjonen får departementet stryk for manglende rapportering av hvordan disse pengene er blitt anvendt.»

Når Ivar Koteng tok ordet på Fotballtinget, gjorde han det på vegne av alle sliterne i norsk fotball. Han snakket for alle de som bruker mye av fritiden for fotballen – og da ofte for barn og unge.

Når får vi en Iver Koteng i norsk bistand? Det hadde vi trengt – og ikke minst hadde alle de fattige og lidende trengt det – alle de som ikke får den bistanden som vi faktisk har bevilget til dem.

Det er mange ildsjeler som arbeider hardt for og med norsk bistand. Mange argumenterer godt for at vi må holde oss til 1 % -målet. Det er bokstavelig talt målet på vår egen moral.

For de fattiges skyld – og også for vår egen del – er det imidlertid avgjørende at det blir bedre kontroll med norske bistandsmidler. Det må ryddes opp – som det ofte heter når ting er kommet litt på skjeve – slik som i Fotballforbundet.

Yngve Hallén, den nå avgåtte fotballpresidenten, har også for sin del i en mannsalder vært en ildsjel. Han har gjort en stor innstas og har kjempet for fotballens sak – f.eks. det om å skaffe til veie mest mulig midler. Men så dukker det altså opp noen som setter foten ned og som etterspør substans og innhold og ikke bare volum.

I politikken får ofte volum sitt eget momentum. I mange tilfeller er det desverre blitt slik at volum er beviset på vellykket poltikk  –  og altså ikke like ofte innhold og substans. Et skuebrød med andre ord – et vanvittig kostbart skuebrød med vond smak – for de som kjenner etter.

En modig og ukonvensjonell Ivar Koteng i politikken ville kanskje sagt at nå tar vi en pause. Neste år reduserer vi bistandsbudsjettet til 0,7 % – for det er en størrelsesorden som vi kan håndtere og ha kontroll med. Og så utvikler vi gode rutiner og metoder som gjør oss i stand til å følge pengene helt fram til mottaker – også i de landene med det dårligste styresettet og med den høyeste korrupsjonen. Deretter øker vi igjen rammen til 1 %.

Dette ville gitt mer bistand til fler, og det ville gitt sårt tiltrengt legitimitet og økt tillit til bistandspolitikken her hjemme. Men det er altså hvis kvalitet og innhold er det viktigste – og ikke volum.

Vi trenger åpenbart en «lunch breaker» også innen norsk bistandspolitikk. Hermed er det servert. Vær så god!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere