Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Dagen i dag - og alle andre dager

Publisert rundt 3 år siden

Hører på gamle rocke-hits. Dyktige karer. Nå på 8. mars slo det meg at det er det det som regel er – dyktige karer på gitar. Ja, og det gjelder, som vi vet, også innen de fleste andre kunstarter.

Og så er det slik at det (for det aller meste) er dyktige karer som bygge byer, veier, bruer, tuneller, jernbaner, skip, flyplasser, demninger, kraftverk, biler, tog og fly og andre maskiner – og som kjører dem.

Videre er de rasende flinke som hjerne- og hjertekirurger og til å bryte nytt land og å drive jordbruk, fiske og fangst. Og så har de oppdaget og lagt under seg kloden og reist til månen.

Selv om det også kan sies mye imponerende om kvinner, synes jeg det er betimelig her å slå et slag for menn.

Dette er derfor en hilsen til alle gutter som blir opplært til at de i utgangspunktet er født som egoister med et avstumpet følelsesliv og som potensielle volds- og voldtektsmenn og at de må regne med at f.eks. skoledropouts blir registret med et skuldertrekk, mens jentene blir heiet fram og gjerne også kvotert inn, ikke for det de presterer, men fordi de er, ja, nettopp jenter.

Et skrått blikk på – og gjerne også en gratulasjon på 8. mars.

Gå til innlegget

Kostbar lunsj

Publisert rundt 3 år siden

There is no such thing as a free lunch – spesielt ikke når den koster 26 milliarder. Fotball-lunsjer og bistand til den fattige delen av verden er to forskjellige ting. Eller er det det?

Under Fotballtinget i helgen var det flere som tok et oppgjør med kulturen på toppnivået i norsk fotball. En av dem var Rosenborgs styreleder, Ivar Koteng: «Har vi spist lunsj til fire og et halvt tusen, så må vi enten vise regningen, eller så må vi slutte å spise de lunsjene»

Ivar Koteng skulle vært politiker, tenker kanskje noen av oss. Ledelsen i norsk fotball, og deres åpenbare tonedøvhet i forhold til det virkelighetsnære, kan framstå som krusinger i forhold til det samme fenomenet i offentlig forvalting – f.eks. når det gjelder norsk bistand.

I Aftenposten 27. februar spør Michael Tetzschner: «Hvorfor bryr vi oss ikke om hvor 26 bistandsmilliarder er blitt av?» Vel, da blir en lunsj til fire og et halvt tusen for småtterier å regne.

Stort eller smått. Det Koteng og Tetzschner gjør, er å stille spørsmål ved bruken av midler – og for så vidt i begge tilfeller – felleskapets midler. Når det gjelder Fotballforbundet, så overlater vi det til dem selv å ordne opp. Men når det gjelder bistand, er det det store felleskapets sak – og dermed noe som berører hver og en av oss.

De aller fleste er for at vi skal stille opp for den fattige delen av verden. Og det kan synes som at 1 % -målet møter liten motstand. Såpass bør vi kunne yte. Derfor er årets bistandsbudsjett på formidable 34 milliarder kroner.

Bistand er vanskelig. Å drysse 34 milliarder kroner årlig utover den fattigste delen av verden – de aller fattigste landene – er på mange måter en risikosport. Dette er ofte land uten offentlig styring og med en omseggripende korrupsjon. Penger blir derfor borte på veien. Svinn må påregnes. Men 24 milliarder – riktignok over en niårsperiode – er naturligvis fullstendig uakseptabelt.

Tetzschner skriver: «Mellom 2004 og 2013 delte Utenriksdepartementet ut 26 milliarder til ulike bistandsprosjekter. I en nylig rapport fra Riksrevisjonen får departementet stryk for manglende rapportering av hvordan disse pengene er blitt anvendt.»

Når Ivar Koteng tok ordet på Fotballtinget, gjorde han det på vegne av alle sliterne i norsk fotball. Han snakket for alle de som bruker mye av fritiden for fotballen – og da ofte for barn og unge.

Når får vi en Iver Koteng i norsk bistand? Det hadde vi trengt – og ikke minst hadde alle de fattige og lidende trengt det – alle de som ikke får den bistanden som vi faktisk har bevilget til dem.

Det er mange ildsjeler som arbeider hardt for og med norsk bistand. Mange argumenterer godt for at vi må holde oss til 1 % -målet. Det er bokstavelig talt målet på vår egen moral.

For de fattiges skyld – og også for vår egen del – er det imidlertid avgjørende at det blir bedre kontroll med norske bistandsmidler. Det må ryddes opp – som det ofte heter når ting er kommet litt på skjeve – slik som i Fotballforbundet.

Yngve Hallén, den nå avgåtte fotballpresidenten, har også for sin del i en mannsalder vært en ildsjel. Han har gjort en stor innstas og har kjempet for fotballens sak – f.eks. det om å skaffe til veie mest mulig midler. Men så dukker det altså opp noen som setter foten ned og som etterspør substans og innhold og ikke bare volum.

I politikken får ofte volum sitt eget momentum. I mange tilfeller er det desverre blitt slik at volum er beviset på vellykket poltikk  –  og altså ikke like ofte innhold og substans. Et skuebrød med andre ord – et vanvittig kostbart skuebrød med vond smak – for de som kjenner etter.

En modig og ukonvensjonell Ivar Koteng i politikken ville kanskje sagt at nå tar vi en pause. Neste år reduserer vi bistandsbudsjettet til 0,7 % – for det er en størrelsesorden som vi kan håndtere og ha kontroll med. Og så utvikler vi gode rutiner og metoder som gjør oss i stand til å følge pengene helt fram til mottaker – også i de landene med det dårligste styresettet og med den høyeste korrupsjonen. Deretter øker vi igjen rammen til 1 %.

Dette ville gitt mer bistand til fler, og det ville gitt sårt tiltrengt legitimitet og økt tillit til bistandspolitikken her hjemme. Men det er altså hvis kvalitet og innhold er det viktigste – og ikke volum.

Vi trenger åpenbart en «lunch breaker» også innen norsk bistandspolitikk. Hermed er det servert. Vær så god!

Gå til innlegget

Den unevnelige frykten

Publisert rundt 3 år siden

«Skape frykt» er blitt en av de mange og forslitte sjargongene i den evinnelige innvandringsdebatten. «Du skaper frykt!» sies det med indignasjon. Utlagt: Temaet er ugyldig fordi det kan skape frykt – eller engstelse og uro.

Med dette vokser haugen under teppet seg større. Mange er mer opptatt av å bruke feiekosten i innvandringsdebattene enn å drøfte realitetene. Realiteter kan være ubehagelige på minst to måter. Enten fordi de faktisk er ubehagelige, men da er folk ofte likevel opptatt av å drøfte dem, eller fordi de er politisk ubehagelige. Det er da at enkelte heller velger feiekosten. Under teppet med det! Det er best slik.

Debatten om debatten har vist seg av og til å være enda mer skjellsettende en selve debatten. Grunnen er at debatten rett som det er ender i det absurde – slik som når frykten for frykt brukes som et en utidig hersketeknikk.

Den massive innvandringen til Europa og Norge – spesielt det siste året – er den alvorligste sitasjonen landet har stått overfor etter krigen. Den har både etiske og praktiske implikasjoner.

Noen liker ikke å snakke om de praktiske utfordringene. De konsentrerer seg derfor kun om de etiske spørsmålene. Denne gruppen debattanter er naturligvis fullstendig uinteressante og irrelevante i denne sammenheng. Slik er det også med de som kun er opptatt av de praktiske spørsmålene. Disse får holde på med sitt.

Det store flertallet av oss og også et solid flertall på Stortinget forsøker imidlertid etter beste evne å hensynta begge deler. En fornuftig avveining er minst like viktig i denne saken som på alle andre politikkområder.

Etikkflokken siterer gjerne fra Bibelen. Men så er det slik at en nasjon ikke kan styres på bibelsitater – og slett ikke av det løsrevne slaget. Men derimot er Bibelens ånd en god veileder. Både Mesteren selv og Luther skilte klart mellom det som er Gud sitt og det som er Keiseren sitt. Heldigvis. For dermed viser det nok en gang at evangeliene og Jesus liv og lære er uangripelig. Det holder vann – også når det kommer til våre praktiske liv som folk og nasjon.

Den moralske indignasjonen synes å være et argument eller et «våpen» i seg selv. «Thi, vik fra meg! Du kan ikke si slikt! Det stigmatiserer og det skaper frykt.» Basta! End of discussion. I realiteten betyr det at en praktisk tilnærming ikke er mulig.

Det er av dette det erklærte fy-ordet «godhetstyranni» er utledet. Det rimer seg – at det er nettopp det; et «godhetstyranni». For når moral og etikk skyves fram og de praktiske spørsmålene havner under teppet, er vi vitne til en retorikk og hersketeknikk som forsøpler eller eventuelt også «tyranniserer» debatten. Det samme med «gullstol»-begrepet som innvandringslibralistene begjærlig tok til sitt bryst. «Ha! Sa hun gullstol? Ja, så sannelig. Hun sa gullstol!» Og dermed var det i gang – igjen.

At ministeren med denne metaforen kritisert oss selv og ikke innvandrerne, er noe av det som har havnet i den stadig voksende haugen under teppet. De fleste av oss forstod godt hva hun mente.Vi må ikke stelle oss slik at vi lokker titusener og hundretusener ut på en farefull og av og til livsfarlig ferd mot et Nirvana som ikke finnes. For alle uten et reelt beskyttelsesbehov, vil bli sendt hjem igjen.

Sant nok. Vi må ikke gjøre det så forlokkende at folk setter seg i bunnløs gjeld for en utopi. Utopier finnes, som kjent, ikke. Vi kan godt la være å kalle det for «gullstol». Hva med en imaginær «lottogevinst». Skitt au! Det spiller ingen rolle hva vi kaller det. Det er en poltikk som må endres – straks, før vi leder enda fler ut i elendighet.

Så til det som skaper frykt. I et land der vi forbyr «onga våre» å bruke lekeapparater uten at det er EU-godkjent sand under dem, hvor vi reimer fast en sykkelhjelm på hodet deres når de skal svinse rundt på tunet på sykkel og hvor vi forbyr speiderbevegelsen å sende «onga» på alenetuer i skogen fordi de kan skade seg, er det helt åpenbart veldig mye frykt – spesielt for våre etterkommere.

Innvandringsministeren mener at de, som sier at de ikke frykter for sine barns framtid, lyver. Det er hun naturligvis helt rett. Det er de fleste av oss enige i – i alle fall vi som ikke lyver. Men ettersom hun knyttet dette til den store innvandringen til Norge, ble det selvfølgelig et forutsigbart lurveleven. Her kom det rekende en ny mulighet som ble grepet med begjær av de som holder orden på etikken.

De aller fleste av oss forstår hva hun mener, mens noen – de som ikke har noe til overs for ministerne er «rystet» – av innlysende kommunikasjonsmessige årsaker. En stadig krympende velgergruppe skal ha sitt.

I utgangspunktet er prinsippet for så vidt nobelt. Innvandringen innebærer store utfordringer, den er helt klart sterkt belastende og den kan også gjøre stor skade. Men alle innvandrere medfører naturligvis ikke utfordringer og problemer, og vi skal jo ikke stigmatisere de som tvert imot beriker det samfunnet de lever i. Dette er de aller fleste av oss helt enige i. Men disse får gjerne sitt. NRK har en egen TV-redaksjon for slikt, og riksmedier og lokalaviser er fulle av suksesshistorier om dugelige og godt integrerte fremmedekulturelle innvandrere. Til alt overmål kjenner vi flere av dem personlig. Vi snakker gjerne om suksesshistoriene, om alle de fredsæle, de ofte godt utdannede og om de velintegrerte. Veldig bra!

Men betyr det at vi ikke kan snakke om alle de andre? Om økt trygdemisbruk, økt kriminalitet, økt vold og overfallsvoldtekter, om mafiatilstander i hele bydeler i europeisere storbyer – kort sagt om vår egen og våre barns trygghet og sikkerhet og om økonomisk, sosial, etnisk, kulturell og velferdsmessig bærekraft?

Selv er jeg blant de som frykter for mine barnebarns framtid. Jeg er urolig for om de kanskje ikke vil oppleve Norge som et like trygt og godt samfunn som det jeg har vært så heldig å vokse opp i, og om velferdsstaten, som min generasjon har tatt som en selvfølge, vil kunne opprettholdes på dagens nivå  –  også for våre etterkommere. Jeg er enig med ministeren. De som ikke frykter for hva dette kan føre til for deres barn og barnebarn, lyver. Vel, en viktig forutseting her er naturligvis at de tar virkeligheten innover seg. Ikke alle i stand til dette, mens andre igjen ser den, men velger å fornekte den.

På den annen side må jeg innrømme at jeg har et mildt sagt lemfeldig forhold til EU-godkjent lekesand og for så vidt også til sykkelhjelmer – i en del situasjoner. Gi heller onga en kniv og ei økes og send dem ut i skauen, sier nå jeg.

Slik er jeg temmelig fryktløs.

Gå til innlegget

Det handler om onga våre

Publisert rundt 3 år siden

I føljetongen om tendensiøse og kampanjepregede NRK-stunt, renner det på.

Statskanalen svikter aldri når det kommer til slikt. I dagens episode handler det tilsynelatende om mattelærer Kristin Sandberg som helt plutselig etter 30 år ikke lenger er kompetent etter at regjeringen og Stortinget har innført nye kompetansekrav. Men så viser det seg at dette egentlig ikke handler om mattelærer Kristin Sandberg.

Hun er valgt som illustrasjon til saken fordi hun er flink pike, kanskje flinkeste i klasse. Hun har fem års høgskoleutdanning og 30 års erfaring. Fotografen jobbet en del med bildet. Til slutt, etter at hun endelig så mest mulig trist og oppgitt ut, var han fornøyd. Dermed hadde man et uskyldig og sakesløst offeret, slik alle disse kampanjen baserer seg på.

«Regjeringen mener at hun ikke lenger er egent,» skriver NRK retorisk og feilaktig.

Nei, det mener ikke regjeringen: «….lærerne bekymrer seg unødvendig. (…) kommunene og lærerne har ti år på seg til å skaffe seg den kompetansen som formelt trengs. Når vi stiller det kravet vi gjør nå, så stiller vi det til arbeidsgiverne, til kommunene, slik at de skal gi lærerne et faglig påfyll. Lærerne har fortsatt det samme oppsigelsesvernet, det samme vernet i arbeidsmiljøloven, som de alltid har hatt.»

Pressgruppene, i dette tilfellet det evinnelig Utdanningsforbundet, setter seg ned med mediebyrået sitt og lager en mediestrategi. Og media, som naturligvis forstår hva som foregår, griper det begjærlig og lar seg villig bruke.

(Og hvis de ikke gjør det, har Utdanningsforbundet et Ess i ermet. De truer med å marsjere inn i redaksjonene å begynne å synge. Trøste og bære).

Enig med Kristin Halvorsen og hennes mantra som undervisningsminister. «Det handler om onga våre». Da får voksne folk slutte med den barnslige og selvsentrerte sutringa si.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2572 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2236 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1952 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1437 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1426 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1171 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere