Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

En verden av murbyggere?

Publisert nesten 3 år siden

Er vi på vei mot et oppsplittet Europa bak fysiske murer og en nedbygging av internasjonalt samarbeid og dermed økt isolasjonisme? I så fall, hvem har skylden?

Den liberale avisen The Economist er bekymret for framtiden. De ser for seg en verden av murbyggere og at Brexit vil føre til oppsplitting og nedbygging av et til nå vellykket internasjonalt samarbeid – og dermed økt isolasjonisme.

De fleste vurderinger – også politiske analyser er gjerne farget av eget ideologisk ståsted. Det kan derfor være grunn til å tenke at The Economist er for pessimistisk. Men de har naturligvis likevel et poeng. Avisen mener at det nå går mot slutten for venstre og høyre i politikken. Det som nå teller er «åpen» eller «lukket».

I USA aner vi konturene av et historisk politisk jordskjelv. Donald Trump, som ut ifra enhver tenkelig målestokk framstår som politisk og personlig uegnet til å inneha et viktig politisk verv, har nå støtte av et flertall blant velgerne foran årets presidentvalg.   

Jan Arild Snoen forklare fantomet bl.a. slik:

«USA har 11 millioner illegale innvandrere. Det betyr at den føderale regjeringen enten ikke vil håndheve reglene eller ikke evner å gjøre det. (…) mange amerikanere er lut lei av at grensene ikke voktes og at de ikke kan snakke om problemene uten å bli oppfattet som umenneskelige eller noe enda verre.

Når Donald Trump snakker som han gjør – til dels ved å spille på rasisme – skutter mange seg, samtidig som de liker det også. Trump bryter lydmuren for dem. Det går an å snakke friere.

Noe av det samme gjelder andre Trump-utspill, for eksempel det om å stenge USA for muslimske innvandrere (om ikke annet fra «terroristland») … Mange elsker å høre slikt, det hjelper mot frykten, men antakelig tror få at han mener det bokstavelig».

……….

Etter Andre verdenskrig oppstod det en optimisme og glød uten like. Land og folk kastet seg med iver på gjenoppbyggingen. Viktig overnasjonalt samarbeid ble etablert. Det umiddelbart viktigste var Marshall-hjelpen. Og så ble organisasjoner som FN og NATO etablert og etter hvert også EU. Menneskerettighetserklæringen ble inkarnasjonen på en mer rettferdig verden der hvert individ hadde samme verdi og der grunnleggende demokratisk rettigheter for alle ble nedfelt. Det var optimisme og begrunnet framtidshåp.

Men et sted på veien må det ha vært noe som gikk galt, noe «tippet». Suksessen var påtakelig, og noen, det er greit å kalle dem for elitene, trodde antakelig at trær faktisk kan vokse inn i himmelen.

EU har hatt en formidabel suksess – både som handelsorganisasjon og som fredsbygger. Derfor fikk de fortjent Fredsprisen. Men igjen kan det se ut til at utviklingen har tippet over. De, som leder EU, mangler ikke tro på hva som kan utrettes. Tvert imot. I deres noe avsondrede verden finnes det ikke grenser for hva som er mulig. Derfor blir de stadig enige med seg selv om å utvide organisasjonens funksjoner – og da kanskje primært med Tyskland som pådriver.

Men etter hvert er det blitt for mye av det gode. Det kan, slik sett, synes som at EF var mer tilpasset virkeligheten enn EU. Med de tre traktene Maastricht, Schengen og Lisboa, har EU beveget seg fra et velfungerende økonomisk handlessamarbeid til en byråkratisk kjempe og som stadig griper mer inn folk sine liv. Både borgerne og enkelte land føler seg overkjørt og presset inn i et system de ikke har bedt om. Protestene blir stadig mer synlige, mens eliten lukker ører og øyne og sysler videre med sitt.

Den økende innvandringen til Europa er et produkt av bl.a. dette. Dypest sett er det naturligvis primært et produkt overbefolkning, men mekanismene, som gjør at stadig flere reiser til Europa, er «institusjonalisert».

Den europeiske menneskerettighetserklæringen og flyktningkonvensjonen, som var skrevet i og for en annen tid, binder oss selv og gir de, som kan påberope seg nød, nærmest uinnskrenkede rettigheter og privilegier – i Europa. Schengen og misforstått «humanisme», der politikere, medier, opinionsdanner, NGO’er og individer av uforståelige grunner aktivt ønsker alle, de som altså kan påberop seg nød, velkommen hit til Europas velstand, velferdsordninger og åpne grenser. Dette blir for mye av det gode for mennesker i Den tredje verden. De satser alt – også livet for å komme hit.

……….

De, som har makt, styrer. Dette krever respekt og en grad av fintfølelse overfor de som styres. Det gikk bra lenge. Etter krigen ble nasjoner gjenoppbygget og demokratiet utviklet på en slik måte at selveste Solon ville blitt målløs. Det ble skapt økonomisk, sosial og internasjonal trygghet – spesielt her i Europa. Det meste ble utviklet til det bedre – helt til noe tippet over. Eliten ble for introvert og selvsikker. Ta det med ro, sa de. Vi vet best.

Det har endt med overnasjonal overstyring, mindre makt til de enkelte landene og mer press på borgerne. De opplever mindre økonomisk, sosial og internasjonal trygghet og en total manglende vilje til fra de styrende til å gjøre noe med det. Tvert imot, når folk protestere, får de kjeft og blir kalt uvitende, egoistiske og rasistiske.

Slik presser eliten ‘populus’ til å gå sine egne veier. Resultatet er ikke overaskende. Den eneste politiske makten folk har er ved stemmeurnene.  Og den bruker de nå på en måte som ryster elitene. Deres svar er igjen å irettesette folket. De kaller dem ignorante og at de ikke forstår sitt eget beste. Men det hjelper ikke. Folk vil ikke lenger å høre etter. De stemmer på de som de føler at tar dem på alvor. Og spesielt stemmer de på de som står opp mot nettopp elitene. Hevnen er muligens søt.

Derfor bygges det nå murer i Europa, og det er en oppblomstring av partier på fløyene. Derfor ble det Brexit – og derfor kan Donald Trump vinne det amerikanske presidentvalget i november.

Tilbake sitter elitene og rister på hodet og nekter plent å forstå hva som skjer. Noen bør hviske dem i øret og fortelle dem at de kan takke seg selv.

Gå til innlegget

Det verste er uredeligheten

Publisert rundt 3 år siden

Avisen Vårt Land er tydelig i forandringmodus. Men hvorfor gjøre seg så forutsigbar og kjedelig – og til slutt så lite interessant?

Vårt Land har vært god og relevant i fht sin visjon eller misjon om å forvalte kristen tro og tanke, og i å bidra til at dette får prege samfunnet og menneskers liv og valg. Avisen har stadig utfordret i fht Kristen-Norge og samfunnet – og slik ligget i forkant. Men noe av det som avisen var dristig på for tretti års iden, kan naturlig nok fortone seg som gammelmodig i dag. Slik er det bare – med utviklingen.

Men så har det skjedd noe. De siste årene kan det synes som om VL har ramlet ned i den politisk korrekte grøfta, og dermed i den trøttende forutsigbarhetens jammerdal. Dette er skumle greier – spesielt for en avis.

Rett som det er skriver nå VL så politisk korrekt at det registreres med et skuldertrekk av leserne eller eventuelt med et gjesp. Andre ganger er den politiske korrektheten så tydelig at det ender i det parodiske. Leserne hever øyebrynet eller trekker på smilebåndet – eller slutter helt å bry seg. Det siste er det verste.

Etter Brexit har det vært presentert mange interessante analyser blant politiske kommentatorer og eksperter. På tvers av politisk ståsted nevnes to viktige årsaker til at det ble som det ble; innvandringen og økonomiske usikkerhet – eller mer presist usikkerhet i arbeidsmarkedet og sosial usikkerhet. Samlet er det også en protest mot overnasjonalitet og elitenes overstyring av typisk nasjonal forhold og interesser – og dermed overstyring av den gemene hop.

En meningsmålingen, som er gjort etter valget med 12.000 respondenter, viser at innvandring nevnes først av mellom femti og sytti prosent av velgerne – alt etter hvordan målingen leses. Ettersom det er en sammenheng mellom innvandring, sosial dumping og større usikkerhet i arbeidsmarkedet, kan derfor målingen oppfattes slik at opp mot sytti prosent har den store og til dels ukontrollerte immigrasjonen som den grunnleggende utfordringen og motivasjonen for Brexit.

Som sagt, i ettertid har mange kommentert. De fleste, spesielt britiske medier tar utgangspunkt i det ovenstående. Dette har for så vidt også vært den vanligste analysen her i Norge.

En såpass kaotisk situasjon kan imidlertid utnyttes av de som ønsker å utnytte den. Bjørgulv Braanen i Klassekampen skiver derfor om at dette er et tydelig arbeiderklasseopprør. Basert på stemmegivningen er dette ikke riktig. Foraktene for eliten viser seg å være temmelig tverrpolitisk. Helt motsatt skriver andre at Brexit er opprør fra ytterste høyre. Slikt er ikke lett å bli klok på.

I stedet for en ærlig og redelig politisk analyse, velger altså noen å la sitt politiske ståsted være det avgjørende – eller å fiske i rørt vann med en skjult agenda, som det også kan kalles.

Vårt Land velger nettopp et slik utgangspunkt for sin kommentar. Avisens forklaringsmodell går rett inn i den politisk korrekte konsensus. Trøste og bære.

«Dette er ikke mulig å forklare uten å ta med den politiske høyredreiningen i Europa,» skriver avisen. Men så motsier den seg selv: «Flyktningkrisen – og EU’s manglende evne til å finne felles løsninger – er bare ett eksempel som har skapt frustrasjon og usikkerhet. I Storbritannia har arbeidsinnvandringen skapt misnøye og uro. Alt tyder på at dette har bidratt sterkt til resultatet».

Ok. Men hvor kommer den politiske høyredreiningen inn? Det er da ikke en høyredreining å være frustrert og usikker på framtida over en reell situasjonen og slik også være misfornøyd og urolig?

Men at usikre tider også utløser krefter i politikkens ytterkanter – både til og høyre og til venstre, er jo riktig. Det er for så vidt en naturlov. Dersom en høyredreining i poltikken skulle være årsaken til Brexit, for øvrig altså det motsatte av Klassekampens forklaringsmodell, så måtte det ha vært at disse kreftene hadde konstruert en sitasjonen og en syndebukk som egentlig ikke er reel (ref. f.eks. nazismen og jødene), men som det går an å lure folket med. At også ytre høyre hisser til strid, er jo riktig, men at det skulle være utlagsgivende for Brexit, synes å være en avsporing – og eventuelt for noen en passende avsporing.

Videre skriver Vårt Land: «Årsaken ligger ikke minst i det faktum at resultatet delvis skyldes nasjonalisme og frykt. Brexit er kanskje det mest dramatiske utslaget av slike krefter i Europa på mange år.»

Akkurat som ordet «fremmedfrykt» brukes bevisst av de som er for en liberal innvandringspolitikk, bruker de samme kreftene også «nasjonalisme» og «frykt» i samme hensikt og ofte også i samme åndedrag. Ordet "frykt" viser til noe urasjonelt, feigt, avstumpet og egoistisk – helt uten visjoner og rom for et godt og raust menneskesyn. Med andre ord en fobi. Og dermed har man også en diagnose på uvesenet.

Men dersom det faktisk forholder seg slik som VL skriver, at det er EU’s manglende evne til å finne felles løsninger og at innvandringen skaper misnøye og uro, ja, så handler ikke dette om en irrasjonell fobi, men om en frustrasjon og uro som er begrunnet i en reel situasjon og som altså skaper misnøye og uro – for å sitere VL. Hvor PK går det an å bli, spør vi oss.

Men så glimter VL til med viktigheten av EU som fredsprosjekt og at EU må gå i seg selv og revurdere deler av prosjektet og bl.a. at landenes selvbestemmelse må styrkes. Om dette er vi skjønt enige. Men igjen. Det er nettopp det sistnevnte som gjorde at britene valgte Brexit.

Dette viser at britene ved sitt Brexit ikke var styrt av «høyrekrefter». For det skriver jo også Vårt Land når vi tolker det som skrives mer inngående. Avisen analyserer seg fram til at britene faktisk har et poeng og at de derfor ikke er styrt av lumske krefter til høyre i poltikken – når altså alt kommer til alt.

Et annet eksempel på parodisk politisk korrekthet kan vi lese i ingressen i Berit Aalborg sin kronikk sist lørdag «Ernas mørke frykt» (fryktbegrepet er åpenbart en favoritt hos landets PK’ere): «Erna Solberg mener hun stagger framveksten av ekstremisme gjennom samarbeid med Frp. Brexit viser at kreftene kan bli for sterke.» Akk og ve!

Det som kan utlegges av dette er at Erna Solberg sitt regjeringsprosjekt er en redningsaksjon for nasjonen. Hun hadde egentlig tenkt å samarbeid med andre, men ofret hele regjeringsprosjektet for å redde oss alle fra ekstremismen. Følgelig holdt hun seg for nesen, tok tyren ved hornene og inngikk et samarbeid med Frp. Og vips har hun stagget ekstremismen i Norge. Ergo: Frp = ekstremisme eller et arnested for slikt – forsøker altså Aalborg iherdig å skape et inntrykk i sin utrettelige kamp mot Frp og for at KrF skal inngå et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet i 2017.

Det er et tankekors, eller kanskje bare er det et kors at Vårt land ikke forsøker seg på noe nytenkende, noe som kan føre menneskeheten framover, men samtidig også ha respekt for tradisjoner og det beste i våre nedarvede verdier. Rett og slett være litt konservativ oppe i all nytenkningen. Men slikt krever mot.

Den moderne politiske korrektheten, som har sitt utspring i syttitallsradikalismen, var en gang progressiv, men har som så mye annet endt opp som en konserverende anakronisme og en parodi på seg selv. Det verste med den er uredeligheten.

Denne jammerdalen må være et klamt sted å være, et sted som gjør blind og som åpenbart fratar ellers kloke og reflekterte mennesker sunt vett og en rasjonell vurderingsevne.

Gå til innlegget

Kynisk og selektiv aktivisme

Publisert rundt 3 år siden

Den muslimske grupperingen Abu Sayyaf vil gjerne imponere IS. De blir stadig mer voldelige og brutale. De tar gisler, og de dreper dem skånselsløst dersom de ikke får løsepenger.

For noen år siden var det demonstrasjoner foran Stortinget – igjen. Enda en gang var en asylsak i mediebildet. Den gangen het gutten Ali og var fra Iran. Han var en såkalt enslig mindreårig asylsøker. Mye ståhei og oppmerksomhet til tross. Myndighetene stod på sitt. Gutten ble sendt hjem. Det viste seg at faren var en høytstående tjenestemann og familien var velbefinnende. Det kom fram at de hadde sendt gutten av gående for å utnytte de mulighetene vi har å by på.

Senere kom den famøse saken omkring Madina Salamova – også kjent som Maria Amelie. Her gjorde alle seg ut. Absolutt alle, som ellers liker å framstå som rettferdighetssøkende – og da helt helst mer retteferdighetssøkende enn oss andre, gjorde seg ut. Presse, politikere, biskoper, aktivister og pressgrupper av alle slag slo på paukene, blåste i basunene og ropte med skjelvende og indignerte stemmer, før én etter én tuslet beskjemmet hjem hver til sitt.

Ståheiet var ikke mindre omkring Neda. Den jordanske jenta og familien hennes som aldri fikk opphold og som endelig ble utvist etter en rekke runder i rettsvesenet. Hundrevis av aktivister hadde surret rundt familien i flere år – og slik gitt dem falske forhåpninger. Igjen, myndighetene stod på sitt og sendte dem avgårde. Dagbladet fulgte etter og prøvde å lage tåredryppende og sjelekvalene historier om familiens angivelig triste skjebne. Men igjen viste det seg at alt vare bare tull og fanteri. Familien har det helt greit sammen med storfamilien som slett ikke lider nød – relativt sett.

Rekken av slike historier er lang. Den framstår etter hvert som endeløs og ikke minst som trist, men også som totalt irrasjonell og tåpelig. Det er flaut å bivåne. Folk gjør seg ut. Dette er åpenbart dårens arena. Her får de oppmerksomhet. De blir intervjuet, de kan vise sin indignasjon, sitt engasjement og ikke minst sitt uendelige og helst også selvutslettende gode sinnelag. Det finnes sikkert noen psykologiske forklaringer på slikt – alternativt en diagnose.

Det mest forstemmende er at f.eks. kirken og enkelte politiske partier, der det presumtivt befinner seg tenkende og høyst oppgående folk, på ramme alvor legger stemningen rundt alle disse historiene til grunn for sitt samfunnsvirke. «Vi må ta vare på de små og svake» – eller «Vi må gje beskyttelse til dei lengeværende mindreårige asylborna».

Slik produserer de tusenvis av nye «mindreårige asylbarn». Så lenge det irrasjonelle og populistiske sinnelaget preger poltikken, vil enda flere familier sende sønnene av gårde på livets farligste og mest usikre reise. Skylda har norske aktivister, organisasjoner og politiske partier som har et umettelig behov for å vise at de har – ja, bokstavelig talt en misjon. For ellers blir åpenbart alt meningsløst – for de angjeldende

Kjartan Sekkingstad er gissel hos Abu Sayyaf. Snart tre hundre døgn i helvete. Det var opprinnelig fire gisler. To er nå drept. Fristen for løsepenger hadde gått ut for de to. Så kynisk er den virkelig onde verden.

Norske myndigheter betaler ikke løsepenger. Det vil bare oppmuntre til flere gisselstakninger. Det er internasjonal konsensus omkring dette. Men for familien er dette naturligvis forferdelig vondt og vanskelig. De lever i et ubeskrivelig mareritt. Broren, Odd Kåre Sekkingstad, er blitt intervjuet av nrk.no. Han svarer nøkternt at det de frykter mest er at Kjartan skal bli glemt. Ingen anklager mot myndighetene, ingen oppfordringer til aksjoner og aktivisme. Det kan synes som at familien er innforstått med at myndighetene ikke kan bidra med løsepenger, og de forstår logikken omkring dette – enda så vondt det gjør.

Men hvor er den selverklærte rettferdighetsgeriljaen her i Norge  –  de som tilsynelatende på instinkt kaster seg rundt når fløyta går? Etter tiden omkring bortføringen av Sekkingstad har det stort vært stille i mediene. Og heller ingen demonstrasjoner, ingen opprop, ingen spørsmål i Stortingets spørretime, ingen indignerte biskoper  –  og ingen basarer og innsamlinger. Ikke en eneste raggsokk er strikket for å hjelpe familien Sekkingstad. Ikke som jeg her fått med meg.

Ok. Så er det bra og riktig at det ikke er et slik trykk rundt saken. For det vil altså gi mer motivasjon til gisseltakerne. Og det ønsker vi jo ikke. Men våre hjemlige offisielle og uoffisielle samvittighetsaktivister tenker jo aldri slik. For de kjemper skruppelløst for egen sak, selv om det for eksempel fører til at tusenvis av familier sender enda flere av sine sønner ut på livets lengste og farligste vei.

Derfor må det være en annen grunn til at Sekkingstad ikke får noen oppmerksomhet. Kan det ha noe med opprinnelse å gjøre? En hvit nordmann i sin beste alder? Tja, nei, da er det noe annet med, mer 'schwong' over …

Det denne saken viser, og som framstår som grelt og ekkelt, er at godheten og aktivismen er selektiv. Den framstår som kynisk og egoistisk – eller i beste fall er den bare naiv og dum. 

Gå til innlegget

Politiske evnukker

Publisert rundt 3 år siden

Thorbjørn Jagland er i ferd med å skrive seg inn i historien sammen med Halvdan Koht.

Begge gode mennesker – på bunnen, begge naive og uten evne til å se realitetene, selv om de (realitetene) er overtydelige, og begge tok dramatiske feilbeslutninger.

Evnukker er kastrerte, og har derfor mistet noen av sine naturlige instinkter. Slik er det med sånne som Thorbjørn Jagland og Halvdan Koht også. De greier simpelthen ikke å forholde seg til enkelte helt åpenbare realiteter. Dette er naturligvis leit for dem, noe herk å drass med, men ettersom de hadde / har politiske makt, må dessverre vi andre også forholde oss til det.

Hadde det bare vært Jagland og Koht? Med sterk beklagelse må vi konstatere at de befinner seg i «godt» selskap. Det er mage av dem, alt for mange – synes mange av oss. Og de finnes ikke bare i poltikken. Om det er smittsomt, vet vi ikke, men fenomenet er også utbredt i media og i akademia. En av de mer fremtredende politiske evnukkene – historisk sett, var Neville Chamberlaine.

For syttifem år siden, da Halvdan Koht og regjeringen kludret det skikkelig til for sine samtidige, ble nasjonen til slutt reddet av helt andre – av rakryggede og modige mennesker, folk som så det åpenbare og som tok konsekvensene av det.

Men utgangspunktet var dårligst mulig etter at rekken av naivister, slike som Neville Chamberlaine og Halvdan Koht og andre hadde surret det til for folk og nasjoner, ja, for et helt kontinent. I Norge stod heldigvis folk som oberst Birger Eriksen og general Carl Gustav Fleischer og flere andre fram. Ellers hadde vi stått ribbet tilbake – æreløse og landløse. Deres heltegjerninger avslørte samtidig enfoldet og den totale inkompetansen hos mange av datatidens politikere. Derfor gjorde de styrende rett etter krigen det de kunne for å overse og diskreditere heltene og bergingsmennene.

Og dermed har vi parallellene. Angela Merkel og Thorbjørn Jagland er nåtidens Neville Chamberlaine og Halvdan Koht. Men finnes det noen Eriksen og Fleischer? Ja, det gjør det. Heldigvis. I morderne tid og i moderne historie er dette sterke og modige kvinner, slike som Hege Storhaug og Sylvi Listehaug. Også de blir forsøkt diskreditert og latterliggjort. I likhet med sine historisk forgjengere ser de realitetene slik de er, og de er rakryggede. De står godt i stormen.

Derfor er det håp om at vi igjen kan riste av oss naivismens og enfoldighetens politisk korrekte åk, det som er så feigt og ynkelig at det kan ødelegge solide konstruksjoner, slik som vår historiske og kulturelle arv, demokratiet og velferdsstaten – og verdier som solidaritet, respekt og likeverd.

At historien fillerister dette ynkelige fenomenet – gang på gang, er naturligvis slik det må være. Men før vi kommer dit, må vi stadig lide oss igjennom en hemningsløs naivisme, ødeleggende enfold og et kløneri som gjerne følger de kastrerte politiske evnukkene

Vi må igjen sette vår lit til slike som Birger Eriksen og Carl August Fleischer – og deres høyst velkomne etterkommer.

Gå til innlegget

Å være sonoffer er slitsomt

Publisert rundt 3 år siden

Å bli straffet for andres misgjerninger kan være tøft. På bibelsk vis har jeg nylig tatt imot slag på vegne andre. Som ruspårørende er vi vant til å bli straffet for et system som ikke fungerer.

Jeg stoppet bilen. En veltrent og atletisk bygget kar midt i trettiårene, en tidligere utlandsoldat satt ved siden av meg. Han bruker mye av tiden på vektløfting og trening. Ut over dette har han god tid. Som rusmisbruker blir det liksom ikke så mye annet å holde på med. Nå var han ruset og sint. Han var rasende.

(Dette er tredje publisering her på VD om våre utfordringer som ruspårørende. Det er ikke ment som sosialpornografi, eller hva det nå måtte kalles. Tvert imot. Det er et inderlig ønske om å tale de / oss ruspårørendes sak, men også å gå i rette med et ofte udugelig helsevesenet innenfor rus og psykiatri. Det første innlegget på VD «Nå slipper vi taket» ble publisert for to år siden, anonymisert og derfor av debattredaktøren, det andre «Sverdet og æren» ble publisert i fjor. Publisering er i samråd med familien)

Han har kjempet med seg selv i årevis. Nå har han vilje til å komme ut av sitt eget helvete. Han har vært til behandling og venter på ny innleggelse. Tiden imellom er tøff. En sprekk rett etter han ble utskrevet gjorde at han ville bort fra den kommunale leiligheten. Han spurte om å få bo hos mor og stefar – hos oss. Her har han det bra. Men dagene snegler seg av gårde i påvente av en innleggelsesdato som kanskje ikke blir før utpå høsten. Dette er vanskelig både for han og for vertskapet, men det er håp i selve situasjonen. Han har holdt seg rusfri en god stund, er motivert og venter på ny behandling. Her ligger motivasjonen til å ta en dag av gangen.

For et par dager siden fikk han imidlertid en telefon. Det var Slangen – den i Paradis som vi alle har lest om og som de fleste også har møtt noen ganger i livet, som ringte. Den vislet og hveste, mens den gjorde seg lekker og lokket og smigret. Han ga etter. Det bar ut på byen. De som satt igjen hjemme regnet med en lengre sprekk. Mor sov ikke den natten. Hun er ellers den personifiserte punktligheten, men i går kom hun en halvtime for sent på jobben. For henne var dette leit, veldig leit. I en litt større sammenheng er det en av mange følger, og slik sett en liten parentes i det rushelvetet som rir mange familier.

Noen har sluppet en stein i vannet. Ringene brer seg. Enkelte av dem oppleves som tsunamier, mens andre er som krusninger. Det de har til felles, er at de alle gjør vont, innimellom fryktelig vondt. Og så gir de seg tilsynelatende aldri. De holder på i årevis. Dette har ført til at vi alle har blitt gode til å svømme. Vi svømmer for livet. Selv om vi ofte har nok med å trå vannet og ikke kommer oss av flekken, er evnen til å holde seg flytende temmelig imponerende – om vi skal si det selv.

I går sendte han en melding og spurte om vi kunne hente ham. Han var edru, skrev han. Vil han hjem alt nå – etter bare et døgn!? Jøss! Mor mente at vi ikke skulle hente ham denne gangen – slik vi har gjort et utall av ganger opp gjennom årene og til alle døgnets tider. Hvis han er edru og i orden og virkelig vil hjem, så kommer han seg hjem, mente hun. Jeg liker å tro at jeg er rasjonell, men her ble jeg irrasjonell. Mor hadde selvfølgelig rett. For min del mente jeg at han nå viser en så sterk vilje til å komme seg ut av elendigheten at vi bør gi ham denne muligheten – enda en sjanse.

Da han satte seg inn i bilen var det tydelig at han ikke var edru eller rusfri likevel. Han hadde løyet. Det var antakelig en blanding av alkohol og piller. Stemningen ble umiddelbart spent. Mens vi kjørte, steg temperaturen. Jeg stoppet bilen og sa at han ikke kunne bli med hjem. Mamma må få slippe å forholde seg til ham når han er ruset. Og dessuten kjenner han til avtalen vi har om at han ikke får komme hjem ruset. Han insiterte likevel på at vi skulle kjøre videre. Jeg sa nei – og holdt fast ved det. Situasjonen var truende. Det fikk bære eller briste.

Da det første slaget kom, var jeg nok forberedt. Det er nesten tretti år mellom oss. Det var like greit. Jevnbyrdighet i slik situasjon ville ført til et forferdelig spetakkel inne i en Volvo XC 60. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne og lykkes ganske godt, syntes jeg selv. Men en veltrent kar i sin beste alder, en ruset slagsmaskin uten hemninger og som slår etter hodet, er en utrivelig situasjon.

Slagene kom i en slags rytme. Fem rasende utfall, en kort pause og fem nye. Det må ha vært i fire vendinger, altså om lag tjue slag. Tellinga her er et selvstendig poeng i denne historien.

Sitasjonen roet seg. Jeg gikk ut av bilen, og andre trafikanter stoppet. De forstod at det var noe galt fatt. Det ble ringt etter politiet. Der ble vi stående han og jeg og vente på politiet. Det føltes lenge – sikkert både for han og meg. Mens politiet tok med seg han, måtte jeg først hjemom før jeg dro på legevakta. Mor fikk sjokk – hvis det lenger er mulig å bli sjokkert. Det hun så, behøvde ikke forklares. Vi hadde heldigvis aldri før opplevd fysisk vold mot oss. En barriere var brutt. Det var nok det som var det største sjokket.

Etter fjorten år med slit og strev der stemningen mellom han og oss har svingt mellom takknemmelighet og raseri – ofte ukontrollert, der han han har skyldt på alle andre inkludert oss for sin håpløse livssituasjon, har vi fått solid trening. Vi kunne hevdet oss i ruspårørendebirken. Mor tåler mye. Men dette ble for henne enda en voldsom påkjenning. Hun sank enda lenger ned i fortvilelse. Ruspårørendes fortvilelse er bunnløs, så vi kan like gjerne stålsette oss og forbedrede oss på at ting alltid kan bli verre.

Men i går fattet vi også et håp. Vi har i alle år hørt at det skal mye til for å bli akutt- eller tvangsinnlagt. Da må pasienten være til fare for seg selv eller andre. Ok. Nå er det dokumentert at han faktisk kan være til fare for andre. Kanskje det er dette som skal til for å få fortgang i prosessene? Da er i så fall en liten pris nå betalt og oppgjort – på forskudd.

Optimistisk spurte jeg vakthavende lege om dette. Fikk et kontant, og en anelse irritert svar. Nei, det går ikke. På den ene siden gjelder ikke dette dersom volden har skjedd i ruset tilstand. Og dessuten må han komme hit til legen selv, og han må ville det selv. Og så vil han bli undersøkt av lege og bli vurdert.

Som politiet sier: Nåløyet for tvangsinnleggelse har aldri vært stort, men det har blitt trangere og trangere. Politiet blir selv ofte avvist da de tar med åpenbart akutt syke folk til akuttmottaket. Institusjonsplassene legges ned og mye skal overlates til kommunene – det vil si DPS. Mye kan sikkert sies om DPS, men som rusbehandlere finnes det bedre løsninger, for å uttrykke det forsiktig. Hvor dette skal ende, er det vel ingen som aner. Rusbehandlingen har aldri vært noe å skryte av, men nå går den fra vondt til verre – kan det se ut til. I hvert fall deler av den

Slik som rus og rusproblematikken er et sorgens kapittel, er også rusomsorgen det. Har snakket med andre pårørende. Erfaringene er helt like – uansett hvor i landet man befinner seg. Rusomsorgen er teoretisert og regelstyrt, den er preget av fagre løfter, ressursmangel og handlingslammelse – et kløneri som er til å miste pusten av. Ett eksempel er ettervernet. Det snakkes mye om viktigheten av et godt ettervern, og vi har til og med hørt at helsevesenet har et godt ettervern. For de uinnvidde: Ettervern finnes i realiteten ikke. I hvert fall finnes det ikke i mange kommuner. Punktum!

For de pårørende er omsorgen for og omgangen med den rusavhengige en stor utfordring. Men det aller vanskeligste kan utrolig nok ofte være møtene med helsevesenet. Dette er så frustrerende og så vanskelig, at det i seg selv er til å bukke under av.

Da jeg kom ut fra legevakta i går kveld, registrerte jeg at jeg ikke et sekund hadde vært sint og forbitret på stesønnen. Ikke da han raste, skrek og truet, ikke da han slo, og ikke da jeg etterpå gjorde en opptelling over skadene. Han er syk. Men derimot var jeg rasende på helsevesenet. Jeg banner aldri. Det er ikke mi greie. Det er både unødvendig og en uting. Men mens jeg satt der i bilen og kjente på dette inderlige raseriet, opplevede jeg at jeg ikke kunne bli sint nok. Hva med et ‘fan i helvete’!? Jeg tenkte på det mer hypotetisk enn impulsivt. Det var ikke det at jeg satt der og bannet. Men aldri før har jeg kjent trangen til å utrykke meg på denne måten, og da så høyt og så rasende som jeg bare kunne. Rushelvete setter folk i en unntakstilstand. Og det har åpenbart mange og underlige konsekvenser for de berørte – også besvergelser.

Men så var det slagene. Det er ikke vi pårørende som skal ta imot disse. Herved fordeles de derfor på passende vis:

Fem av dem går til nåværende og tidligere helseministre. De neste fem går til de politiske partiene på Stortinget – de med alle de fagre løftene. Deretter fordeles fem til byråkratene som lager alle de begrensende reglene og de stadig mer håpløse reformene. Og til sist fordels fem av de sviende slagene til alle de lite kreative, regelstyrte og handlingslammede terapeutene som sitter i møter. Vi skal ikke frata dem viljen, men evnen er ofte langt under pari.

Her skal det sies at vi har møtt en og annen dyktig behandler. Det er en befrielse. Det som kjennetegner disse er at det kan virke som at de er noe mer lemfeldige i forhold til å overholde regelverket. Disse tar av og til en og annen snarvei for rusmisbrukeren og for de pårørende. Det må til for virkelig å kunne hjelpe. Takk til disse. Det kan gjøre en stor forskjell.

Da politikere og byråkrater er forskånet fra de knusende slagene – tildelingen er naturligvis metaforisk, og det er slett ikke meningen at de skal måtte lide slik som oss – så blir det altså vi pårørende som stadig må ta imot. Det svir og det gjør vondt. Men vi har lært oss å leve med det etter mange års kontakt med et totalt hjelpeløst helsevesen innenfor rus. De som gjør det best innenfor rusbehandling, er typisk nok enkelte av de private. Antakelig fordi de i noen grad kan følge sine egne regler.

Mesteren selv tok andre sin synd skyld og synd på seg. Det samme følte jeg at jeg gjorde i går – uten sammenligning forøvrig. For Ham ble det som skjedde fryktelig, og det ble fatalt. For meg fikk det ikke slike konsekvenser. Etter å ha vasket vekk blod, fått en midlertidig behandling hos tannlegen og med litt brun sminke på utsatte steder i ansiktet, kunne jeg igjen bevege meg blant folk uten å vekke oppsikt.

Det er også en annen forskjell på Mesteren og meg. Jeg er bare et menneske. Derfor kan jeg tillate meg å være rasende på et system som fungerer så elendig at det går på helsa løs for en i utgangspunktet uskyldig tredjepart.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere