Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

I det godes tjeneste?

Publisert rundt 3 år siden

Den katolske presten Mussie Zerai har de siste fem årene hjulpet 150.000 migranter som forsøker å krysse Middelhavet. Han er et godt menneske. Men er det han gjør i det godes tjeneste?

Den første setningen i denne ingressen er hentet fra faktaboksen i et portrettintervju med Zerai som Vårt Land publiserte lørdag 6. august. I avisens egen ingress, er imidlertid teksten mindre nøktern:

«Om sommeren trenger ikke den katolske presten Mussie Zerai vekkerklokke. Han blir uansett vekket midt på natten av flyktninger som holder på å drukne».


Zerai er eritreer og ble foreldreløs som liten gutt. Moren døde i barsel, mens faren måtte flykte. Mussie og hans søsken vokste opp hos bestemor som tok seg av dem som best hun kunne. Da han var 17 år, valgte han selv å flykte. Han reiste til sin far i Italia der han etter hvert utdannet seg til prest.

Han har selv vært flyktning, han vet hvilke lidelser de gjennomlever. Hans engasjement er ekte og inderlig. Zerai er bosatt og arbeider som sogneprest i Sveits. Med dagens teknologi er han likevel alltid tilgjengelig. Hans telefonnummer er kjent blant alle eritreere som er på flukt, men også blant en rekke andre nasjonaliteter, slik det framgår av intervjuet.

Folk, som sitter i båtene på vei over Middelhavet, ringer til Zerai som deretter kontakter den italienske kystvakten som plukker dem opp. I artikkelen får vi inntrykk av at det er de, som er i havsnød og som er i ferd med å drukne, som ringer ham. Men er dette riktig, kan dette stemme? Har 150.000 av migrantene vært i havsnød de siste fem årene? Kan hende, men det høres mye ut.

Båtflyktningene, som legger ut fra kysten i Nord-Afrika, gjør det mer eller mindre på «måfå». De håper å bli plukket av et skip, eller at de faktisk greier å komme seg over til den andre siden for egen maskin.

Alle disse 150.000 må ha hatt med seg det forløsende telefonnummeret til mannen i Sveits. Det synes lite sannsynlig at de lar være å benytte seg av denne muligheten før vannet begynner å fylle båtene – da de er i fare. Mest sannsynlig kontaktes Zerai da de er ute på det skremmende havet og det ikke er noe skip i sikte. Slik sikrer de seg at de kan bli plukket opp.

Alt dette er forståelig – både at folk ringer nødnummeret for å sikre seg at de blir plukket opp, og at Zerai på denne måten hjelper flest mulig trygt i land i Europa. Det er utvilsomt en god gjerning – isolert sett. Men det er også et dilemma. Eller, det bør også være et dilemma.

I VL-intervjuet kan vi lese at: «De siste årene har han vært en sterk forkjemper for en større innstas mot disse bakmennene (menneskesmuglerne). Likevel blir han kritisert for at rollen som mellommann mellom båtflyktningene og kystvakten egentlig bare er til hjelp for menneskesmuglerne.»

Zerai avviser dette. Han minner om at menneskesmuglerne ikke bryr seg om livene til flyktningene. Han selv kan ikke la dem seile sin egen sjø. Han ser det som sin plikt å redde liv, samtidig som han kjemper mot menneskesmuglerne.

Av intervjuet framgår det også at han hjelper de som ankommer Europa med å søke asyl «og hva de bør svare under intervjuene». Asylsøkerne får i hovedsak spørsmål om identitet og om grunnen til at de er på flukt. Vi må forstå det slik at presten anbefaler dem å ikke svare direkte på disse spørsmålene, slik det faller dem inn, men svare noe annet, noe som kan sikre dem asyl. Altså å lyve. Dette er naturligvis uakseptablet.

Mussie Zerai framstår slik som en ikke uvesentlig pull-faktor. Dersom vi forutsetter at de, som bestemmer seg for å legge ut på denne reisen, er klar over farene – blant kyniske menneskesmuglere og en høyst usikker sjøreise og andre risikofaktorer, veier dette opp mot muligheten for å lykkes, så vil det å ha telefonnummeret til presten i Sveits sannsynligvis for mange veie opp for en del av risikoen.

Dette kan være nok til at de tar beslutningen og legger ut på den farlige reisen. I så fall er Zerai sin virksomhet tvilsom, eventuelt kritikkverdig i et større perspektiv.  Det varme hjertet styrer handlingene. Det kalde hodet, som alltid også må være med for å kunne gjøre en god humanitær og er riktig innstas, synes ikke å være en del av dette.

Det er imidlertid ikke vanskelig å forstå den gode presten. Han har selv vært flyktning, han vet hvordan folk lider. Han gjør det han kan for å hjelpe dem. Men dersom det også fører til at flere legger ut på reisen, risikerer også flere å dø – enten blant kyniske menneskesmuglere eller på havet.

Av de som kommer fram, venter en ørkesløs tilværelse i asylsystemet eller langt verre som illegale innvandrere i gettoer i Europa.  Noen vil komme i arbeid, andre ender som livslange klienter, eller at de må livnære seg på tvilsomt vis.

Mange gode mennesker stiller opp, noen med velkommen-plakater og litt mat på en jernbanestasjon, slikt som er synlig for all verden, mens andre gjør det grundigere. Men få om noen gjør en slik innsats som Mussie Zerai.

Å stille spørsmål ved en slik selvoppofrelse, oppfattes kanskje ikke som nobelt eller passende. I en situasjon der menneskeskjebner står på spill, er det imidlertid mer enn noe viktig å være kritisk – også i forhold til det umiddelbart gode, dersom det altså skulle vise seg ikke å være til det beste for de lidende, eller tvert imot viser seg ikke å være til gunst for de utsatte i et større perspektiv. Kanskje jeg tar feil, men da har jeg i alle fall stilt spørsmålet. Det kan ikke være feil.

Når det gode blir det bestes fiende, er det som mest påkrevet med et kaldt hode. Dette kan synes å mangel hos mange både i handling og i debattene om dette vanskelige temaet.

Gå til innlegget

En verden av murbyggere?

Publisert rundt 3 år siden

Er vi på vei mot et oppsplittet Europa bak fysiske murer og en nedbygging av internasjonalt samarbeid og dermed økt isolasjonisme? I så fall, hvem har skylden?

Den liberale avisen The Economist er bekymret for framtiden. De ser for seg en verden av murbyggere og at Brexit vil føre til oppsplitting og nedbygging av et til nå vellykket internasjonalt samarbeid – og dermed økt isolasjonisme.

De fleste vurderinger – også politiske analyser er gjerne farget av eget ideologisk ståsted. Det kan derfor være grunn til å tenke at The Economist er for pessimistisk. Men de har naturligvis likevel et poeng. Avisen mener at det nå går mot slutten for venstre og høyre i politikken. Det som nå teller er «åpen» eller «lukket».

I USA aner vi konturene av et historisk politisk jordskjelv. Donald Trump, som ut ifra enhver tenkelig målestokk framstår som politisk og personlig uegnet til å inneha et viktig politisk verv, har nå støtte av et flertall blant velgerne foran årets presidentvalg.   

Jan Arild Snoen forklare fantomet bl.a. slik:

«USA har 11 millioner illegale innvandrere. Det betyr at den føderale regjeringen enten ikke vil håndheve reglene eller ikke evner å gjøre det. (…) mange amerikanere er lut lei av at grensene ikke voktes og at de ikke kan snakke om problemene uten å bli oppfattet som umenneskelige eller noe enda verre.

Når Donald Trump snakker som han gjør – til dels ved å spille på rasisme – skutter mange seg, samtidig som de liker det også. Trump bryter lydmuren for dem. Det går an å snakke friere.

Noe av det samme gjelder andre Trump-utspill, for eksempel det om å stenge USA for muslimske innvandrere (om ikke annet fra «terroristland») … Mange elsker å høre slikt, det hjelper mot frykten, men antakelig tror få at han mener det bokstavelig».

……….

Etter Andre verdenskrig oppstod det en optimisme og glød uten like. Land og folk kastet seg med iver på gjenoppbyggingen. Viktig overnasjonalt samarbeid ble etablert. Det umiddelbart viktigste var Marshall-hjelpen. Og så ble organisasjoner som FN og NATO etablert og etter hvert også EU. Menneskerettighetserklæringen ble inkarnasjonen på en mer rettferdig verden der hvert individ hadde samme verdi og der grunnleggende demokratisk rettigheter for alle ble nedfelt. Det var optimisme og begrunnet framtidshåp.

Men et sted på veien må det ha vært noe som gikk galt, noe «tippet». Suksessen var påtakelig, og noen, det er greit å kalle dem for elitene, trodde antakelig at trær faktisk kan vokse inn i himmelen.

EU har hatt en formidabel suksess – både som handelsorganisasjon og som fredsbygger. Derfor fikk de fortjent Fredsprisen. Men igjen kan det se ut til at utviklingen har tippet over. De, som leder EU, mangler ikke tro på hva som kan utrettes. Tvert imot. I deres noe avsondrede verden finnes det ikke grenser for hva som er mulig. Derfor blir de stadig enige med seg selv om å utvide organisasjonens funksjoner – og da kanskje primært med Tyskland som pådriver.

Men etter hvert er det blitt for mye av det gode. Det kan, slik sett, synes som at EF var mer tilpasset virkeligheten enn EU. Med de tre traktene Maastricht, Schengen og Lisboa, har EU beveget seg fra et velfungerende økonomisk handlessamarbeid til en byråkratisk kjempe og som stadig griper mer inn folk sine liv. Både borgerne og enkelte land føler seg overkjørt og presset inn i et system de ikke har bedt om. Protestene blir stadig mer synlige, mens eliten lukker ører og øyne og sysler videre med sitt.

Den økende innvandringen til Europa er et produkt av bl.a. dette. Dypest sett er det naturligvis primært et produkt overbefolkning, men mekanismene, som gjør at stadig flere reiser til Europa, er «institusjonalisert».

Den europeiske menneskerettighetserklæringen og flyktningkonvensjonen, som var skrevet i og for en annen tid, binder oss selv og gir de, som kan påberope seg nød, nærmest uinnskrenkede rettigheter og privilegier – i Europa. Schengen og misforstått «humanisme», der politikere, medier, opinionsdanner, NGO’er og individer av uforståelige grunner aktivt ønsker alle, de som altså kan påberop seg nød, velkommen hit til Europas velstand, velferdsordninger og åpne grenser. Dette blir for mye av det gode for mennesker i Den tredje verden. De satser alt – også livet for å komme hit.

……….

De, som har makt, styrer. Dette krever respekt og en grad av fintfølelse overfor de som styres. Det gikk bra lenge. Etter krigen ble nasjoner gjenoppbygget og demokratiet utviklet på en slik måte at selveste Solon ville blitt målløs. Det ble skapt økonomisk, sosial og internasjonal trygghet – spesielt her i Europa. Det meste ble utviklet til det bedre – helt til noe tippet over. Eliten ble for introvert og selvsikker. Ta det med ro, sa de. Vi vet best.

Det har endt med overnasjonal overstyring, mindre makt til de enkelte landene og mer press på borgerne. De opplever mindre økonomisk, sosial og internasjonal trygghet og en total manglende vilje til fra de styrende til å gjøre noe med det. Tvert imot, når folk protestere, får de kjeft og blir kalt uvitende, egoistiske og rasistiske.

Slik presser eliten ‘populus’ til å gå sine egne veier. Resultatet er ikke overaskende. Den eneste politiske makten folk har er ved stemmeurnene.  Og den bruker de nå på en måte som ryster elitene. Deres svar er igjen å irettesette folket. De kaller dem ignorante og at de ikke forstår sitt eget beste. Men det hjelper ikke. Folk vil ikke lenger å høre etter. De stemmer på de som de føler at tar dem på alvor. Og spesielt stemmer de på de som står opp mot nettopp elitene. Hevnen er muligens søt.

Derfor bygges det nå murer i Europa, og det er en oppblomstring av partier på fløyene. Derfor ble det Brexit – og derfor kan Donald Trump vinne det amerikanske presidentvalget i november.

Tilbake sitter elitene og rister på hodet og nekter plent å forstå hva som skjer. Noen bør hviske dem i øret og fortelle dem at de kan takke seg selv.

Gå til innlegget

Det verste er uredeligheten

Publisert rundt 3 år siden

Avisen Vårt Land er tydelig i forandringmodus. Men hvorfor gjøre seg så forutsigbar og kjedelig – og til slutt så lite interessant?

Vårt Land har vært god og relevant i fht sin visjon eller misjon om å forvalte kristen tro og tanke, og i å bidra til at dette får prege samfunnet og menneskers liv og valg. Avisen har stadig utfordret i fht Kristen-Norge og samfunnet – og slik ligget i forkant. Men noe av det som avisen var dristig på for tretti års iden, kan naturlig nok fortone seg som gammelmodig i dag. Slik er det bare – med utviklingen.

Men så har det skjedd noe. De siste årene kan det synes som om VL har ramlet ned i den politisk korrekte grøfta, og dermed i den trøttende forutsigbarhetens jammerdal. Dette er skumle greier – spesielt for en avis.

Rett som det er skriver nå VL så politisk korrekt at det registreres med et skuldertrekk av leserne eller eventuelt med et gjesp. Andre ganger er den politiske korrektheten så tydelig at det ender i det parodiske. Leserne hever øyebrynet eller trekker på smilebåndet – eller slutter helt å bry seg. Det siste er det verste.

Etter Brexit har det vært presentert mange interessante analyser blant politiske kommentatorer og eksperter. På tvers av politisk ståsted nevnes to viktige årsaker til at det ble som det ble; innvandringen og økonomiske usikkerhet – eller mer presist usikkerhet i arbeidsmarkedet og sosial usikkerhet. Samlet er det også en protest mot overnasjonalitet og elitenes overstyring av typisk nasjonal forhold og interesser – og dermed overstyring av den gemene hop.

En meningsmålingen, som er gjort etter valget med 12.000 respondenter, viser at innvandring nevnes først av mellom femti og sytti prosent av velgerne – alt etter hvordan målingen leses. Ettersom det er en sammenheng mellom innvandring, sosial dumping og større usikkerhet i arbeidsmarkedet, kan derfor målingen oppfattes slik at opp mot sytti prosent har den store og til dels ukontrollerte immigrasjonen som den grunnleggende utfordringen og motivasjonen for Brexit.

Som sagt, i ettertid har mange kommentert. De fleste, spesielt britiske medier tar utgangspunkt i det ovenstående. Dette har for så vidt også vært den vanligste analysen her i Norge.

En såpass kaotisk situasjon kan imidlertid utnyttes av de som ønsker å utnytte den. Bjørgulv Braanen i Klassekampen skiver derfor om at dette er et tydelig arbeiderklasseopprør. Basert på stemmegivningen er dette ikke riktig. Foraktene for eliten viser seg å være temmelig tverrpolitisk. Helt motsatt skriver andre at Brexit er opprør fra ytterste høyre. Slikt er ikke lett å bli klok på.

I stedet for en ærlig og redelig politisk analyse, velger altså noen å la sitt politiske ståsted være det avgjørende – eller å fiske i rørt vann med en skjult agenda, som det også kan kalles.

Vårt Land velger nettopp et slik utgangspunkt for sin kommentar. Avisens forklaringsmodell går rett inn i den politisk korrekte konsensus. Trøste og bære.

«Dette er ikke mulig å forklare uten å ta med den politiske høyredreiningen i Europa,» skriver avisen. Men så motsier den seg selv: «Flyktningkrisen – og EU’s manglende evne til å finne felles løsninger – er bare ett eksempel som har skapt frustrasjon og usikkerhet. I Storbritannia har arbeidsinnvandringen skapt misnøye og uro. Alt tyder på at dette har bidratt sterkt til resultatet».

Ok. Men hvor kommer den politiske høyredreiningen inn? Det er da ikke en høyredreining å være frustrert og usikker på framtida over en reell situasjonen og slik også være misfornøyd og urolig?

Men at usikre tider også utløser krefter i politikkens ytterkanter – både til og høyre og til venstre, er jo riktig. Det er for så vidt en naturlov. Dersom en høyredreining i poltikken skulle være årsaken til Brexit, for øvrig altså det motsatte av Klassekampens forklaringsmodell, så måtte det ha vært at disse kreftene hadde konstruert en sitasjonen og en syndebukk som egentlig ikke er reel (ref. f.eks. nazismen og jødene), men som det går an å lure folket med. At også ytre høyre hisser til strid, er jo riktig, men at det skulle være utlagsgivende for Brexit, synes å være en avsporing – og eventuelt for noen en passende avsporing.

Videre skriver Vårt Land: «Årsaken ligger ikke minst i det faktum at resultatet delvis skyldes nasjonalisme og frykt. Brexit er kanskje det mest dramatiske utslaget av slike krefter i Europa på mange år.»

Akkurat som ordet «fremmedfrykt» brukes bevisst av de som er for en liberal innvandringspolitikk, bruker de samme kreftene også «nasjonalisme» og «frykt» i samme hensikt og ofte også i samme åndedrag. Ordet "frykt" viser til noe urasjonelt, feigt, avstumpet og egoistisk – helt uten visjoner og rom for et godt og raust menneskesyn. Med andre ord en fobi. Og dermed har man også en diagnose på uvesenet.

Men dersom det faktisk forholder seg slik som VL skriver, at det er EU’s manglende evne til å finne felles løsninger og at innvandringen skaper misnøye og uro, ja, så handler ikke dette om en irrasjonell fobi, men om en frustrasjon og uro som er begrunnet i en reel situasjon og som altså skaper misnøye og uro – for å sitere VL. Hvor PK går det an å bli, spør vi oss.

Men så glimter VL til med viktigheten av EU som fredsprosjekt og at EU må gå i seg selv og revurdere deler av prosjektet og bl.a. at landenes selvbestemmelse må styrkes. Om dette er vi skjønt enige. Men igjen. Det er nettopp det sistnevnte som gjorde at britene valgte Brexit.

Dette viser at britene ved sitt Brexit ikke var styrt av «høyrekrefter». For det skriver jo også Vårt Land når vi tolker det som skrives mer inngående. Avisen analyserer seg fram til at britene faktisk har et poeng og at de derfor ikke er styrt av lumske krefter til høyre i poltikken – når altså alt kommer til alt.

Et annet eksempel på parodisk politisk korrekthet kan vi lese i ingressen i Berit Aalborg sin kronikk sist lørdag «Ernas mørke frykt» (fryktbegrepet er åpenbart en favoritt hos landets PK’ere): «Erna Solberg mener hun stagger framveksten av ekstremisme gjennom samarbeid med Frp. Brexit viser at kreftene kan bli for sterke.» Akk og ve!

Det som kan utlegges av dette er at Erna Solberg sitt regjeringsprosjekt er en redningsaksjon for nasjonen. Hun hadde egentlig tenkt å samarbeid med andre, men ofret hele regjeringsprosjektet for å redde oss alle fra ekstremismen. Følgelig holdt hun seg for nesen, tok tyren ved hornene og inngikk et samarbeid med Frp. Og vips har hun stagget ekstremismen i Norge. Ergo: Frp = ekstremisme eller et arnested for slikt – forsøker altså Aalborg iherdig å skape et inntrykk i sin utrettelige kamp mot Frp og for at KrF skal inngå et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet i 2017.

Det er et tankekors, eller kanskje bare er det et kors at Vårt land ikke forsøker seg på noe nytenkende, noe som kan føre menneskeheten framover, men samtidig også ha respekt for tradisjoner og det beste i våre nedarvede verdier. Rett og slett være litt konservativ oppe i all nytenkningen. Men slikt krever mot.

Den moderne politiske korrektheten, som har sitt utspring i syttitallsradikalismen, var en gang progressiv, men har som så mye annet endt opp som en konserverende anakronisme og en parodi på seg selv. Det verste med den er uredeligheten.

Denne jammerdalen må være et klamt sted å være, et sted som gjør blind og som åpenbart fratar ellers kloke og reflekterte mennesker sunt vett og en rasjonell vurderingsevne.

Gå til innlegget

Kynisk og selektiv aktivisme

Publisert over 3 år siden

Den muslimske grupperingen Abu Sayyaf vil gjerne imponere IS. De blir stadig mer voldelige og brutale. De tar gisler, og de dreper dem skånselsløst dersom de ikke får løsepenger.

For noen år siden var det demonstrasjoner foran Stortinget – igjen. Enda en gang var en asylsak i mediebildet. Den gangen het gutten Ali og var fra Iran. Han var en såkalt enslig mindreårig asylsøker. Mye ståhei og oppmerksomhet til tross. Myndighetene stod på sitt. Gutten ble sendt hjem. Det viste seg at faren var en høytstående tjenestemann og familien var velbefinnende. Det kom fram at de hadde sendt gutten av gående for å utnytte de mulighetene vi har å by på.

Senere kom den famøse saken omkring Madina Salamova – også kjent som Maria Amelie. Her gjorde alle seg ut. Absolutt alle, som ellers liker å framstå som rettferdighetssøkende – og da helt helst mer retteferdighetssøkende enn oss andre, gjorde seg ut. Presse, politikere, biskoper, aktivister og pressgrupper av alle slag slo på paukene, blåste i basunene og ropte med skjelvende og indignerte stemmer, før én etter én tuslet beskjemmet hjem hver til sitt.

Ståheiet var ikke mindre omkring Neda. Den jordanske jenta og familien hennes som aldri fikk opphold og som endelig ble utvist etter en rekke runder i rettsvesenet. Hundrevis av aktivister hadde surret rundt familien i flere år – og slik gitt dem falske forhåpninger. Igjen, myndighetene stod på sitt og sendte dem avgårde. Dagbladet fulgte etter og prøvde å lage tåredryppende og sjelekvalene historier om familiens angivelig triste skjebne. Men igjen viste det seg at alt vare bare tull og fanteri. Familien har det helt greit sammen med storfamilien som slett ikke lider nød – relativt sett.

Rekken av slike historier er lang. Den framstår etter hvert som endeløs og ikke minst som trist, men også som totalt irrasjonell og tåpelig. Det er flaut å bivåne. Folk gjør seg ut. Dette er åpenbart dårens arena. Her får de oppmerksomhet. De blir intervjuet, de kan vise sin indignasjon, sitt engasjement og ikke minst sitt uendelige og helst også selvutslettende gode sinnelag. Det finnes sikkert noen psykologiske forklaringer på slikt – alternativt en diagnose.

Det mest forstemmende er at f.eks. kirken og enkelte politiske partier, der det presumtivt befinner seg tenkende og høyst oppgående folk, på ramme alvor legger stemningen rundt alle disse historiene til grunn for sitt samfunnsvirke. «Vi må ta vare på de små og svake» – eller «Vi må gje beskyttelse til dei lengeværende mindreårige asylborna».

Slik produserer de tusenvis av nye «mindreårige asylbarn». Så lenge det irrasjonelle og populistiske sinnelaget preger poltikken, vil enda flere familier sende sønnene av gårde på livets farligste og mest usikre reise. Skylda har norske aktivister, organisasjoner og politiske partier som har et umettelig behov for å vise at de har – ja, bokstavelig talt en misjon. For ellers blir åpenbart alt meningsløst – for de angjeldende

Kjartan Sekkingstad er gissel hos Abu Sayyaf. Snart tre hundre døgn i helvete. Det var opprinnelig fire gisler. To er nå drept. Fristen for løsepenger hadde gått ut for de to. Så kynisk er den virkelig onde verden.

Norske myndigheter betaler ikke løsepenger. Det vil bare oppmuntre til flere gisselstakninger. Det er internasjonal konsensus omkring dette. Men for familien er dette naturligvis forferdelig vondt og vanskelig. De lever i et ubeskrivelig mareritt. Broren, Odd Kåre Sekkingstad, er blitt intervjuet av nrk.no. Han svarer nøkternt at det de frykter mest er at Kjartan skal bli glemt. Ingen anklager mot myndighetene, ingen oppfordringer til aksjoner og aktivisme. Det kan synes som at familien er innforstått med at myndighetene ikke kan bidra med løsepenger, og de forstår logikken omkring dette – enda så vondt det gjør.

Men hvor er den selverklærte rettferdighetsgeriljaen her i Norge  –  de som tilsynelatende på instinkt kaster seg rundt når fløyta går? Etter tiden omkring bortføringen av Sekkingstad har det stort vært stille i mediene. Og heller ingen demonstrasjoner, ingen opprop, ingen spørsmål i Stortingets spørretime, ingen indignerte biskoper  –  og ingen basarer og innsamlinger. Ikke en eneste raggsokk er strikket for å hjelpe familien Sekkingstad. Ikke som jeg her fått med meg.

Ok. Så er det bra og riktig at det ikke er et slik trykk rundt saken. For det vil altså gi mer motivasjon til gisseltakerne. Og det ønsker vi jo ikke. Men våre hjemlige offisielle og uoffisielle samvittighetsaktivister tenker jo aldri slik. For de kjemper skruppelløst for egen sak, selv om det for eksempel fører til at tusenvis av familier sender enda flere av sine sønner ut på livets lengste og farligste vei.

Derfor må det være en annen grunn til at Sekkingstad ikke får noen oppmerksomhet. Kan det ha noe med opprinnelse å gjøre? En hvit nordmann i sin beste alder? Tja, nei, da er det noe annet med, mer 'schwong' over …

Det denne saken viser, og som framstår som grelt og ekkelt, er at godheten og aktivismen er selektiv. Den framstår som kynisk og egoistisk – eller i beste fall er den bare naiv og dum. 

Gå til innlegget

Politiske evnukker

Publisert over 3 år siden

Thorbjørn Jagland er i ferd med å skrive seg inn i historien sammen med Halvdan Koht.

Begge gode mennesker – på bunnen, begge naive og uten evne til å se realitetene, selv om de (realitetene) er overtydelige, og begge tok dramatiske feilbeslutninger.

Evnukker er kastrerte, og har derfor mistet noen av sine naturlige instinkter. Slik er det med sånne som Thorbjørn Jagland og Halvdan Koht også. De greier simpelthen ikke å forholde seg til enkelte helt åpenbare realiteter. Dette er naturligvis leit for dem, noe herk å drass med, men ettersom de hadde / har politiske makt, må dessverre vi andre også forholde oss til det.

Hadde det bare vært Jagland og Koht? Med sterk beklagelse må vi konstatere at de befinner seg i «godt» selskap. Det er mage av dem, alt for mange – synes mange av oss. Og de finnes ikke bare i poltikken. Om det er smittsomt, vet vi ikke, men fenomenet er også utbredt i media og i akademia. En av de mer fremtredende politiske evnukkene – historisk sett, var Neville Chamberlaine.

For syttifem år siden, da Halvdan Koht og regjeringen kludret det skikkelig til for sine samtidige, ble nasjonen til slutt reddet av helt andre – av rakryggede og modige mennesker, folk som så det åpenbare og som tok konsekvensene av det.

Men utgangspunktet var dårligst mulig etter at rekken av naivister, slike som Neville Chamberlaine og Halvdan Koht og andre hadde surret det til for folk og nasjoner, ja, for et helt kontinent. I Norge stod heldigvis folk som oberst Birger Eriksen og general Carl Gustav Fleischer og flere andre fram. Ellers hadde vi stått ribbet tilbake – æreløse og landløse. Deres heltegjerninger avslørte samtidig enfoldet og den totale inkompetansen hos mange av datatidens politikere. Derfor gjorde de styrende rett etter krigen det de kunne for å overse og diskreditere heltene og bergingsmennene.

Og dermed har vi parallellene. Angela Merkel og Thorbjørn Jagland er nåtidens Neville Chamberlaine og Halvdan Koht. Men finnes det noen Eriksen og Fleischer? Ja, det gjør det. Heldigvis. I morderne tid og i moderne historie er dette sterke og modige kvinner, slike som Hege Storhaug og Sylvi Listehaug. Også de blir forsøkt diskreditert og latterliggjort. I likhet med sine historisk forgjengere ser de realitetene slik de er, og de er rakryggede. De står godt i stormen.

Derfor er det håp om at vi igjen kan riste av oss naivismens og enfoldighetens politisk korrekte åk, det som er så feigt og ynkelig at det kan ødelegge solide konstruksjoner, slik som vår historiske og kulturelle arv, demokratiet og velferdsstaten – og verdier som solidaritet, respekt og likeverd.

At historien fillerister dette ynkelige fenomenet – gang på gang, er naturligvis slik det må være. Men før vi kommer dit, må vi stadig lide oss igjennom en hemningsløs naivisme, ødeleggende enfold og et kløneri som gjerne følger de kastrerte politiske evnukkene

Vi må igjen sette vår lit til slike som Birger Eriksen og Carl August Fleischer – og deres høyst velkomne etterkommer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere