Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Klima er viktigst!

Publisert 2 måneder siden

Fredag, da forsvarsministeren ble spurt om hans arbeid som forsvarsminister, svarte han at klima er det viktigste.

Nei da, han gjorde ikke det. Det skulle tatt seg ut, og det hadde naturligvis vært oppsiktsvekkende – og absurd. Det hadde skapt forvirring, uro og betydelig engstelse. Blant de som kan mest om sikkerhet og forsvar, ville det trolig ført til full panikk.

Men da Knut Arild Hareide skulle snakke om sin nye jobb som samferdselsminister, ga han faktisk inntrykk av det – at klima er det viktigste. Han sa ikke at god og effektiv samferdsel er det viktigste. Det var naturligvis det han burde sagt. Og så kunne han lagt til noe om at klimaperspektivet også er viktig, og at han vil gjøre det han kan for også ivareta dette. Eller noe slikt …?

Forsvaret av landet er viktig for sikkerhet, fred og frihet. Det er ikke lite. Det er helt avgjørende. Det samme kan sies om samferdsel. Det er livsnerven, det er blodomløpet som gjøre at samfunnets vitale organer fungerer slik de skal og best mulig. Uten dette dør vi som moderne samfunn. Og da er det lite igjen å forsvare.

Under fredagens stafettveksling i regjeringskontorene nevnte flere av de nye ministrene klimaet og vektla dette. Det er tidsriktig, men likevel temmelig spesielt.

I Klima- og miljødepartementet er klimaet naturligvis viktig eller det viktigste. Men det bør ikke være noen tvil om at for alle de andre departementene er de respektive fagfeltene det viktigste. Eller er våre fremste politikere i villrede om hva som er deres viktigste arbeidsoppgaver? Distraksjonene står i kø om dagen. Stadig flere synes å slite med forvirring og blir skremt til meningsløshet.

Det er mye som ikke er normalt lenger. For normalt ville alle ministrene uten å nøle sagt at det er full fokus på deres spesifikke fagfelt. Men så ville de kanskje lagt til at de også har et etisk og moralsk ansvar – herunder et klimasvar. Helt fint. Vi er glade for at politikerne er etisk og moralsk ansvarlige.

Men så vil noen eller en del protestere og si at klimaet er viktig. At det faktisk er det aller viktigste, at «kloden brenner» og at vi «ikke har mer tid å miste».

Her burde kanskje denne ytringen stoppet. For klimadebattene er blitt endeløse og repeterende, og de har endt i en polarisert ideologisk og stillestående skyttergravskrig som ikke har sett sin like siden Somme. Det er de ideologiske slagordene som dominerer – på begge sider.

For egen del legger jeg IPCC sine konklusjoner til grunn. Det er et faktum at vi går mot et varmere klima. IPPC har kommet til at det er 99% sikkert at halvparten av klimaendringene skyldes menneskeskapte klimautslipp. Altså er den andre halvparten naturlig og selvdrevet. For en lekmann kan det slik konkluderes med at uansett hvor mye vi strever med å få ned utslippene, og om vi når målet om null-utslipp i 2050 – i alle land på hele kloden, så vil klimaet likevel fortsette å bli varmere, eventuelt med halv fart. Eller noe slikt?

Kan hende dette er feil. Det vet forskerne mer om enn en lekmann. Men det som er sikkert, og et ubestridelig faktum er at Norges utslipp er ca. 1 promille av klodens samlede utslipp. Det betyr at dersom vi med enorme investeringer og anstrengelse, og med betydelig personlige forsakelser fra hver og en av oss greier å nå målet om en halvering av våre utslipp innen 2030, så har vi redusert klodens totale utslipp med 0,5 promille(!). Altså ingenting. Ingen verdens ting. Null-utslipp i Norge har null effekt for klimaet og klimaendringene.

Jo da, protesteres det. Norge må ta sin del av ansvaret. Alle land må gå sammen om å løse de alvorlige klimautfordringene. Det høres rimelig ut, og dette er vi naturligvis enig i – dersom det hadde vært mulig. Men faktum er at det slett ikke finnes en slik enighet. Det betyr altså at det vi gjør er fullstendig betydningsløst. Det er verdiløst, og vil slik kunne bli historiens mest bortkastede investeringer og mest meningsløse anstrengelser.

Dette kan dokumenteres. Under klimamøtet i Madrid skrev 70 land under på den avsluttende protokollen – og det er ikke usannsynlig at noen av landene signerte halvhjertet og med påholden penn. Men uansett framstår dette som en betydelig enighet. Problemet er at disse landene samlet representer fatteslige 10% av klodens totale utslipp. Dermed ender også dette i det meningsløse. For mens mange land er enige om å ordne opp for sin del, så utgjør deres ansvar og effekten av deres anstrengelser kun en tiendel av problemet. Dette mens flere av de stor utslippslandene, de som står for 90% av utslippene, øker sine utslipp – og vil gjøre fram til 2030 – minst.

På ressurs- og energifeltet øker misforholdet mellom gode ønsker å realisme. Journalist Kjell Erik Eilertsen skriver at før vi når 2030, så vil det bo 8,3 milliarder mennesker på Moder jord. Sammenliknet med 2015, vil dette bety (…) økt produksjon av 35% mer mat, 40% mer vann, og 50% mer energi.

Og, på veg mot to eller tre grader varmere klima, som er sannsynlig – slik vi må forstå forskerne, vil permafrosten i Sibir gi etter og potensielt slippe ut 1000 milliarder tonn karbon. Mot dette må selv vindmøllene på Frøya og sykkelbulevardene på Grünerløkka gi tapt.

Og, for å understreke det meningsløse i det dominerende og ensidige klimafokuset, er det høyst relevant å sette truslene inn i et annet perspektiv – som er alle de andre og mer truende katastrofene som vil kunne ramme oss. 

Klimaendringene er en trussel i sakte film – og som vi har mye kunnskap om. Vi kan forberede oss, og vi burde naturligvis heller legge inn ressursene våre på nettopp dette. Altså å forberede oss. Det hadde vært ansvarlig og det handler også om anstendighet, spesielt overfor våre etterkommere.

For det er nok av andre og langt alvorligere trusler. Befolkningsveksten er det mest åpenbare. Det vil skape økt ressursbehov, kreve mer energi og vil forsterke utslippene så betydelig at menneskeskapte tiltak mot de globale klimaendringene blir uten verdi. I tillegge vil befolkningsveksten forsterke utarmingene av klodens gjenværende ressurser. Dette er histoirens mest forutsigbare og høyst reell trussel – og eventuelt katastrofe. Å begrense befolkningsveksten burde vært det internasjonale samfunnets aller fremste oppgave. Men slik er det dessverre ikke. Som nevnt, distraksjonene står i kø og forvirringen skaper retningløshet.

I en globalisert verden er vi blitt økonomisk mer robuste, men også mer sårbare. Handelskonflikter, svekkelse av internasjonale organisasjoner og -avtaler og alvorlige og uventede hendelser utenfor organisasjonenes kontroll, vil kunne skape proteksjonisme og uro, som i verste fall kan ende i et økonomisk kollaps av historiske dimensjoner og vil kunne ramme oss langt sterkere enn klimaendringene.

Atomtrussel og en større militær konflikt er definitivt og dessverre ikke utenkelig. Det kan bli menneskehetens Armageddon. Dette mens cyberkrigen allerede er i full gang. På et eller annet tidspunkt blir kanskje noen i stand til totalt å lamme de teknologiavhengige landene, altså vår del av verden – med et tastetrykk. Alt vil gå i stå, ingenting vil fungere og millioner og atter millioner vil trolig omkomme. De som overlever, de sterkeste og driftigste blant oss blir prisgitt naturalhusholdning og en kamp for å overleve.

Og, i en verden, som aldri vil greie å dressere befolkningen med flyskam, vil en drepende pandemi kunne spre seg til hele kloden i løpet av uker.

Med slike perspektiver er det grunn til å stusse – mildt sagt, over at landets nye minster for samfunnets vitale kretsløp har klimaet som sin førsteprioritet. Vi må forstå ham slik at dernest kommer hans prioritet for å vedlikeholde og utvikle effektiv og god samferdsel. Det blir som om en kirurg skulle erklære at for ham eller henne er Filmavisen viktigere enn kirurgi.  

Det er fortvilende og skremmende at våre fremste tillitsvalgte er villig til å ofre våre barns framtid på kostbare og meningsløse klimatiltak – som mest av alt, når aktørene er helt ærlig med seg selv, er ideologisk og symboldrevet.

Å proklamere de «riktige» meningene, er ille nok, men å gjøre det er enda verre. Det vil kunne ødelegge vår framtid og kan ta livet av oss. Helt bokstavelig.

Dette er egentlig ikke en kritikk av Hareide, men av et omseggripende, meningsløst og farlig fenomen – og som definitivt er menneskeskapt.

Gå til innlegget

Da logikken ble moralismens offer

Publisert 3 måneder siden

«Norske myndigheter kan ikke hente hjem barn fra utlandet uten foreldrenes samtykke». Utenriksministeren ga en klar og utvetydig begrunnelse for at IS-barna ikke kunne hentes.

Norge opptrådte i utgangspunktet i hht norsk lov, men også i hht til gode moralske og etiske prinsipper. De har gjort mye for få barna ut og til Norge for trygg ivaretakelse og medisinsk behandling. Men mor nektet.

Hun stilte en høyst urimelig og kynisk betingelse om at hun selv også skulle være med. Dersom barnas beste og deres framtid hadde vært det viktigste, hadde hun naturligvis vært glad for at barna ble hentet ut. Jo da, det er sårt og vondt å sende dem fra seg, men dog ... Å insistere på å beholde barna i et helvete må være den ultimate egoistiske handlingen.

I hht prinsippet, som utenriksministeren har redegjort for, var saken dermed avgjort. «Norske myndigheter kan ikke hente hjem barn uten foreldrenes samtykke». Og terrorister tilknyttet IS blir defnitivt ikke hentet hjem. Mellomløsningen var ikke mor villig til å gå med på. Hun ville om nødvendig ofre sin sønns liv i håp om å presse fram en løsning som også inkluderte henne.

Men dette var nok ikke helt ukalkulert og hodeløst. Hun var naturligvis løpende og godt orientert om at den sedvanlige aktivismens i Norge var på hennes side, og også at de to små regjeringspartiene var under press. Hun ble oppmuntret til å trosse myndighetene og å legge sin sønns liv i potten. Dette er et høyt og ekstremt kynisk spill. Men hun vant.

Prinsippet om at dette er foreldrenes beslutning og ansvar ble altså fraveket. Prisen for dette er høy. Landets regjering ble presset av en person som i forakt har vendt landet ryggen, og som har sluttet seg til en av klodens mest bestialske terrororganisasjoner. Og hun var ikke utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Hun hadde lenge frontet en islamistisk og jihadistisk ideologi før hun valgte å reise til krigsområdet.

Noe av det mest grunnleggende i rettstaten er at loven er lik for alle. Og er det noe som virkelig gjelder i en velfungerende rettstat, så er det nettopp dette, at myndighetene ikke kan la seg presse. Det skaper presedens og det undergraver lovgiverne og den utøvende makt sin autoritet. Det svekker rettstaten.

Logikken – og moralen i denne saken var for så vidt enkel. Myndighetene kan ikke hente hjem barn uten foreldrenes samtykke. Men de tilbyr likevel moren å berge barna. Det er bra. Men så setter mor sine interesser foran barnas, og hun sier nei. Vel, da er saken klar. Da må hun selv ta ansvaret. Norge kan ikke gjøre mer for henne og for de barna hun selv har insistert på å beholde hos seg.

Det finnes ingen konsistens og logikk i regjeringens håndtering av denne saken.

Gå til innlegget

Berserkgang og kanossagang

Publisert 5 måneder siden

Kritikken har haglet etter Ropstads knallharde angrep mot miljøbevegelsen. Nå kommer kritikken fra egne rekker, skiver NRK.

Er dette oppsiktsvekkende? Er det egentlig en nyhet?

Noe av det mest forutsigbare i den politiske debatten for tiden, er at den som kritiserer klima- og miljøbevegelsen får haglende kritikk. Hadde kritikken uteblitt, hadde det virkelig vært oppsiktsvekkende – og noe å skrive om.

Ropstad kritiserte deler av miljøbevegelsen sitt menneskesyn under en tale til KrF's landsstyret. Onsdag eksploderte det – i hele spekteret av kanaler og på alle plattformer. Det var ikke kritikk som haglet, men en blanding av dyp indignasjon og ilter fordømmelse – og også en måpende forundring og forurettethet over at en framstående politiker som Ropstad kunne være så tankeløs og dum å kritisere miljøbevegelsen.

Alle de større avisene viet overtrampet bred oppmerksom – flere på kommentarplass. Også NRK debatterte det utenkelige. Først i Dax18 onsdag, så i Politisk kvarter torsdag morgen og oppsiktsvekkende nok enda en gang i Dax18 torsdag ettermiddag, samt i nyhetssendinger på radio og TV. Dette er en dekning på høyde med konstitusjonelle kriser – eller også som den gang da Listhaug var i fri dressur.

Hva var det egentlig Ropstad sa? Jo, han pekte på det åpenbare og kritiserte at deler av klima- og miljøbevegelsen nedvurderer mennesket til dyr – og omvendt at dyr har samme verdi som mennesker. Hvem ville ikke kritisert et slik menneskesyn, bortsett da fra deler av miljøbevegelsen? Nyhetsmessig var Rostads utspill trivielt, og som overskrift ville det avstedkommet et gjesp. Hadde det ikke vært for …

Som NRK.no påpasselig minner oss om, kommer kritikken også fra egne rekker. Akk. Selvfølgelig kommer det kritikk fra egne rekker. I et parti som er så sterkt splittet i en venstre- og høyreside, ville det vært et under om det ikke hadde kommet kritikk fra den andre siden, spesielt når det handler om klima.

En KrF-politiker i Trondheim, Geirmund Lykke, er overrasket over at partileder Kjell Ingolf Ropstad lister opp miljøbevegelsen som en av ideologiene som truer menneskeverdet. Han mener at det ikke er miljøbevegelsen som fortjener mest (moralsk) oppmerksomhet, men peker heller på partiets samarbeidspartnere i regjering.

Hvor har Lykke vært de siste par-tre tiårene? KrF’s ledelse – fra Bondevik til Ropstad – har ideligen kritisert og moralisert over Frp, Venstre, deler av venstresiden og andre 'ugudelige' for deres menneskesyn. Problemet for KrF er at det, som kan fremstå som et ritual, har vist seg mest å være til innvortes bruk. Andre har ikke brydd seg.

Men så. Når Ropstad sier det samme om deler av den radikale klima- og miljøbevegelse, vanker det fordømmelser og betuttethet. Men dette burde jo egentlig være litt oppløftende. Endelig er det noen utenfor KrF som tar partiet på alvor og reagerer på anklagen om dårlig menneskesyn – men kanskje ikke på den måten som KrF hadde håpet.

I Dax18 torsdag erklærte Trude Brosvik, gruppeleder i Vestland KrF, at hun er enig når Ropstad og KrF kritiserer høyreekstremisme, presset mot trosfrihet og setter menneskeverd på dagsorden, men mente at grensen går ved miljøbevegelsen. Denne uttalelsen er antakelig den mest oppsiktsvekkende de siste to dagene. Mye kan kritiseres eller drøftes, men altså ikke miljøbevegelsen!!? I samfunnsdebatten i et liberalt demokrati er dette eksepsjonelt, men det er også symptomatisk.

Miljøbevegelsen er ekstrem. Den er pr. definisjon revolusjonær. De kjemper i realiteten for en ny samfunns- og verdensorden.

Men å være kritisk til klima- og miljøbevegelsen som fenomen er åpenbart utilgivelig, og noe av det mest nedrige noen kan gjøre. Slik er det blitt.

Når alle, eller de fleste politikere og partier, de vestlige landene og relaterte internasjonale organisasjoner tilsynelatende lytter respektfullt, bukker og klapper for en radikal og revolusjonær bevegelse, som slik sett potensielt kan være like destruktiv som ‘slengbuksene’ på syttitallet, gjør det ikke noe om en og annen gjør som han pjokken som pekte og fortalte om det han faktisk så.

Det er befriende at noen drister seg til å pirke i konvensjonene – og for så vidt også i konfesjonen. Spesielt når det gjelder miljøbevegelsen. Med dette utspillet har Ropstad nådd langt utenfor egne velgerrekker.

Meningsmålinger kan tolkes bokstavelig – alternativt nyansert. Når befolkningen blir spurt om klima er viktig, svarer et flertall av oss at vi er bekymret. Men dersom det spørres om vi er enige i at klimatiltakene som foreslås er riktige, vil trolig andelen være langt lavere. Og på spørsmål om klimabevegelsen er ensidig og aktivistisk, og om den oppfattes som nøktern og troverdig, er det sannsynlighet for at andelen synker ytterligere. Klimasaken har bred støtte, mens klima- og miljøbevegelsen ved MDG hadde 6,8 % ved siste valg. Og kanskje er det en like stor (eller liten) andel som stemte på andre partier med en klar klimabegrunnelse. Det gir en aktiv oppslutning om miljøbevegelsen på godt under 20 %.

Hoderistingen og oppgittheten over miljøbevegelsen, og den tilsynelatende ukritiske og unisone offentlige beundringen for den – utenfor navlen, der politikere og kommentatorer har klumpe seg sammen, er langt mer utbredt enn man kan få inntrykk av. Vil tro at mange nikker anerkjennende til Ropstad i denne saken.

Og det er jo ikke lite – for et lite parti.

Gå til innlegget

Media og idrettens skamløshet

Publisert 5 måneder siden

Idrettsutøvere på et visst nivå er blant landets mest privilegerte ungdommer. De er mildt sagt både sett og verdsatt – og ofte bejublet. Og de som jubler høyest, er sportsredaksjoner og -journalister.

Utøverne har et kompetent støtteapparat rundt seg, og spesielt i lagidretter har de mange gode og nære jevnaldrende venner som de deler opplevelser og erfaringer med. De reiser og opplever mye – langt mer enn andre, og så er de som regel økonomisk sikret – enkelte på et eventyrlig nivå. For noen blir dette naturligvis ei boble av urealiame. Det skal sterk rygg til for å tåle medgang uten å bli fordervet. Noen ganger kan det ende som med Marie Atoinette at verden sees og bedømmes gjennom sitt eget innsnevrede perpsktiv.

I søndagens Sportsrevyen handlet hovedoppslaget om ei jente fra Lillestrøm. Hun spiller visstnok fotball på klubb- og landslag. Men nå er hun skadet og må trene seg opp igjen – på Idrettshøyskolen. Der er det, som kjent, mye ressurser og på alle måter godt tilrettelagt. Et stort team av spesialister og en flokk av andre idrettsutøvere.

Som for alle oss andre, er det naturligvis leit å bli skadet og å måtte stå utenfor arbeids(idretts-)livet for en periode. Det kan i varierende grad være krevende. Men i idretten er ofte perspektivene annerledes enn i resten av samfunnet.

Jenta har skrevet et innlegg på Facebook under tittelen "Ensomhet". Hun føler seg ensom ettersom hun ikke får være sammen med og trene med lagvenninnene. Dette har gått innpå henne på en slik måte at Sportsrevyen viet ti(!) minutter til denne utfordringen. Hun ble intervjuet under trening på NIH, kjørende i bilen og hjemme hos seg selv. Begge de to sistnevnte virket "standsmessig", og for alt det vi vet, er det sponset og en del av privilegiene?

Herrejeremias! sukker noen av oss. Greit nok at jenta føler seg ensom, men å skrive om det som om det skulle være en eksistensiell utfordring!? Og når NRK vier en tredjedel av Sportsrevyen til denne vanskjebnen, og med et avsluttende intervju med psykolog, ender det i hoderisting og oppgitthet.

Har respekt for at jenta føler det tungt å ikke få trene sammen med lagvenninnene i noen måneder, men også slikt bør kunne både vurderes og takles i et større perspektiv. Som f.eks. at verden jo er full av vondter.

Folk er langvarig syke og har nedsatt funksjonsevne. Mange er fysisk eller psykisk funksjonshemmet, andre sliter med livstruende og dødelige sykdom. Noen mister et barn eller andre nære under dramatiske omstendigheter. Tusenvis av barn opplever at foreldrene skilles – noe som skaper varige sår. Andre sliter med mobbing og utstøtelse.

Mange blir arbeidsledige for kortere eller lengere perioder, og hvert år er det seks tusen konkurser i Norge der mange mister hus og hjem og står på bar bakke. Depresjoner er omseggripende både blant unge og voksne, og en del begår selvmord. Og så er det mange som sliter med rus og et liv i vedvarende fornedrelse – ofte uten håp. Dette er kortversjonen av lista over alt det livet har å "by på". På mange måter er det en del av det å være menneske.

Ønsker jenta fra Lillestrøm alt godt, men vil gjerne oppfordre media til å forsøke å beholde et minimum av perspektiv – og jeg hadde nær sagt anstendighet – når det kommer til samfunnets mest privilegerte, og som ofte kan se ut til å slite med et underskudd av perspektiver.

Det er kanskje ikke så lett å se sin egen privilegerte stilling. Privilegier kan fort bli en vane. Men det er naturligvis ingen grunn til at også ansvarlige medier lar seg rive med.

Gå til innlegget

Godhet til besvær

Publisert 7 måneder siden

«Ikke alle liker at andre velger å gjøre noe godt», skriver Ingrid Nyhus. Men er det riktig at godhet ikke verdsettes?

Nyhus skriver at godheten skryter ikke, og at den ikke er hovmodig. Dette er en god definisjon på godhet. Men det betyr også at ekte godhet har klare rammer – og at den er betingelsesløs. Som kjent oppfyller ikke all godhet disse kriteriene. Noen vil innynde seg, noen vil som fariseerne framstå i et bedre lys, andre forventer gjenytelser – og en del vil markere noe, kanskje en ideologi, et politisk ståsted eller en bestemt holdning.

Når Nyhus nevner Hans Olav Lahlum og Greta Thunberg som eksempler på godhet som urettmessig blir kritisert, så overrasker det. Vi må kunne gå ut ifra at også Nyhus er enig i at dette er eksempler på godhet som ikke er betingelsesløs.

Hans Olav Lahlum er en raus person og et godt menneske. Han tjener bra, lever nøkternt og deler gjerne med seg. På hans FB, der han fortalte om sin ekstraskatt, er det mange kommentarer. De fleste hyller ham, men en del, trolig blant hans politiske meningsfeller, spør hvorfor han ikke heller ga direkte til et godt formål? Lahlum svarer at han gir (mye) til gode formål, og nevner noen av disse. 

Denne gangen vil han betale ekstra skatt. Dette er mildt sagt rart, ettersom han samtidig kritiserer regjeringen for fordelingspolitikken – altså hvordan skattepengene blir brukt. Han betaler med andre ord ekstra skatt til myndigheter som han ikke stoler på at vil gi pengene videre til det Lahlum anser som riktige og gode formål. Slik kan han følgelig og i ytterste konsekvens ha bidratt enda mer «til de som har mest fra før».

Dette er helt åpenbart en politisk markering, og slik sett ikke betingelsesløs godhet. Når noen påpeker dette, og også er uenig i et politisk utspill om skattepolitikken, så mener altså Nyhus at de ikke liker at andre velger å gjøre noe godt.

Vi har alle lest og hørt mye om Greta Thunberg. Men at hun er drevet av godhet, er noe nytt – i alle fall for meg. Det oppleves først og fremst som at hun er drevet av frykt for framtiden og en sterk vilje til å forsøke å redde verden. Hun er en aktivist som blir brukt (eller kanskje også misbrukt?) av andre. Dette fratar ikke den seksten år gamle jenta hennes egne meninger eller standpunkter og et ekte engasjement. Men det at hun er gjort til frontfigur i en massiv aktivistisk bevegelse skaper debatt og diskusjon. 

Når hun sier at de voksne ikke gjør noe med klima, så er det rett og slett ikke sant. Ingenting har for tiden så stort fokus i verden som nettopp klimaet – også politisk. Poltikken legges om, og hundrevis av milliarder investeres for å få ned klimautslippene. 

De aller fleste av oss er enige om at klimaendringer er en realitet. Det som imidlertid, og i stadig større grad diskuteres, er virkemidlene. Hvilke tiltak som hjelper, i hvor stor grad de hjelper og hva som sannsynligvis ikke hjelper i fht klimautslippene. Altså et kost-nytte-perspektiv. Om dette hersker det en god del tvil og uneighet – også blant klimaeksperter.

Når Greta Thunberg blir skjøvet fram, og er frontfigur for noe som framstår som et fundamentalistisk og kompromissløst syn på hvordan «verden skal reddes», er omkostningen at hun som symbol angripes. Det burde de voksne rundt henne ha tenkt på før de i sin iver skjøv henne fram. Å kritisere Greta Thunberg er naturligvis ikke kritikk av godhet, men av kontroversiell politisk aktivisme.

Nyhus nevner også Arne Viste som visstnok er forberedt på å sone i fengsel for å ha skaffet arbeid til flere papirløse.

Ja? Hva er alternativet? Hva er eventuelt galt med straff for å ha brutt loven? Arne Viste deler skjebne med tusenvis av nordmenn som hvert år enten i tankeløshet eller i god tro bryter norsk lov og som blir straffet for det – alt fra forelegg i trafikken til mer alvorlige lovbrudd. Det oppleves urettferdig, men alle må akspetere det.

Det er heldigvis ikke gitt den enkelte av oss å definere ut loven når vi er uenig i den, eller fordi vi f.eks. ønsker å gjøre det vi selv mener er godt – på tvers av loven. Dersom det hadde vært slik, ville rettsstaten opphøre, og vi ville degenerere som samfunn. Men at Nyhus og andre, som er uenige i loven, gjør det hun og de kan for å få endret den, er naturligvis fullt legitimt. Men inntil det skjer, må vi alle akseptere den slik den er og etterleve den. Det gjelder naturligvis også Arne Viste. Heller ikke dette handler om at folk ikke liker at andre velger å gjøre noe godt.

Til slutt nevner Nyhus det kontroversielle begrepet «godhetstyranni». Det ble først lansert av professor Terje Tvedt. Han begrunnet det med at politikere og andre viktige samfunnsaktører bruker «godhet» og et moralsk perseptiv for å fremme en globalistisk ideologi. Altså er det et virkemiddel i en ideologisk kamp.

«Godhet» målbinder. Den som definerer moral og godhet på sin side, og som bruker det ideologisk, forsøker på denne måten å stilne kritikk og debatt – da de som er uenig implisitt ender som det motsatte av gode; altså som egoistiske og avstumpet, som ondsinnede. Dette er et urimelig svarteperspill. 

Ettersom heller ikke denne formen for godhet handler om betingelsesløs godhet, men egentlig om et virkemiddel for et ideologisk standpunkt, må det være tillat å kritisere den. For å beskrive mekanismene, når dette blir brukt som et virkemiddel i debattene, har Terje Tvedt valgt å kalle det for godhetstyranni. Det er for så vidt helt greit – og det er ikke umoralsk.

Det er svært få som kritiserer betingelsesløs godhet. Det vi trenger mer av i verden, som også Nyhus skriver, er nettopp mer betingelsesløs godhet. Men samtidig bør det være både riktig og aksept for å kritisere "godhet".

For hvordan skulle det ellers gå med oss i en verden som i stadig større grad styres av cyberaktivisme og -inntrykk der mange blir fristet av den opportunismen og de muligheter som dette gir? I dette handlingsrommet er det rom for mye – også "godhet".

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere