Arne D. Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Empati med IS-kvinnene

Publisert rundt 2 måneder siden

Empatien utløses når lidelsen er synlig, når den appellerer til hjertet og gjør det trist.

Psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University har skrevet om empati i boka «Against Empathy». Han argumenterer med at vi trenger mindre empati i samfunnet. Empati er selektiv og partisk, den ytes vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss om hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», skriver Bloom.

I dagligtale handler dette om et varmt hjerte og et kaldt hode. Det er det kalde hodet som gjennom rasjonelle handlinger berger liv og som kan gjøre en forskjell.

Dette er en problemstilling som vi står overfor hver dag i det liberale demokratiet – slik det har utviklet seg. Vi zoomer inn på enkeltskjebner, dveler ved dem, og det forventes at media og politikere reagerer med forferdelse – minst, men gjerne også med aktiv handling. Uten dette blir de av de empatiske bedømt og fordømt ut fra én eneste standard: Uttrykt hjertevarme.

Mennesker er del av en helhet. Lover er ikke innrettet mot ett enkelt menneske eller én enkelt skjebne. Et samfunn skal ikke være, kan ikke være og er ikke empatisk. Lover lages for fellesskapet, men hensyntar ofte en rekke eventualiteter. De er utviklet og de bygger på våre felles verdier og felles moralske standarder – ofte de samme som utløser empati.


Kvinnene i Murashida 

Kvinnene forlot Norge en gang etter 2012-13. De gjorde et bevisst valg. De valgte bort det de hadde her. De ville tilslutte seg ikke bare en religiøs og ideologisk bevegelse, men også en annen stat, slik de så det – det islamske kalifatet. De kuttet ikke bare båndene til Norge, til våre verdier og vårt levesett, som de foraktet, men i noen tilfeller også båndene til egen familie.

De hadde sett bildene og lest rapportene om IS sine bestialske voldsorgier. De visste at tusenvis ble drept – ofte på bestialsk vis, og at hundretusener ble fordrevet. Ofrene var for det meste uskyldige mennesker som hadde feil tro og som bodde på feil sted. Det var altså med et slikt utgangspunkt at kvinnene fra Norge og fra andre land i Vesten gjorde sine valg. De visste godt hva de gjorde.

Og, når de visste alt dette, så vil mange spørre: En ting er å tilslutte seg en voldsideologi, men hvordan kunne de velge å få barn – ikke bare ett, to eller tre, men også enda flere i løpet av få år, mens de altså levde i ondskapens episenter? Er deres holdning til barn at de er et middel for formering av en ideologi og at de ikke er små individer som trenger beskyttelse og en trygg oppvekst? Mye tyder på at også barnefødslene var ideologisk betinget.

Nå når IS har tapt, er kvinner og barn samlet i Al-Hawl-leiren. Den er styrt av internasjonale organisasjoner, men er foreløpig både underdimensjonert og dårlig organisert. Men dette må vi tro at vil rette seg relativt raskt når det internasjonale samfunnet får summet seg.

Å bo og leve i en flyktningeleir er ingen ønskesituasjon for noen. Tvert imot. Men mange flyktningeleirer er godt organisert. Folk får dekket sine grunnleggende behov som mat, tak over hodet, sanitære forhold, helsestell, og ofte får de utdanning – og noen får hjelp til arbeid som f.eks. håndverk og annen næringsvirksomhet. Dette er slik den internasjonalt kjente migrasjonsprofessoren Paul Collier mener at nødhjelp for flyktninger bør drives.

Det er naturligvis ikke ideelt eller ønskelig at folk må leve slik, men det er heller ikke å forakte – relativt sett. Hundrevis av millioner av mennesker ellers på kloden får ikke dekket sine grunnleggende behov, de får ikke utdannelse og de får ikke hjelp til livsopphold og arbeid.


Empati-vindu

Norge har ingen plikt til å hente norske borgere i utlandet. De henter ikke barn selv om foreldrene og omstendighetene ikke fungerer slik vi ønsker. De som selv vil reise hjem til Norge på eget initiativ og på egen regning har rett til det. Dette er utgangspunktet.

Men når empatien slår inn, er det mange som mener at den opphever lov og praksis. Uten TV-bildene og reportasjene, som tydelig også har en empatisk undertone, hadde situasjonen vært en annen, slik den har vært gjennom seks-sju år.

Kvinnene og barna hadde det langt verre og de var definitivt langt mer utsatt, da de levde i livsfare i år etter år midt i en krigssone. Nå er de kommet ut, nå er krigen slutt, nå kan de roe ned. De blir tatt hånd om, de får mat, klær, tak over hodet og de får helsehjelp. Om ikke alt fungerer som det skal akkurat nå, så vil det trolig bli noen lunde orden på dette – temmelig raskt. Og da vil empatieffekten miste noe av sin kraft.

Hvor var Røde Kors, Redd Barna, Flyktninghjelpen og andre organisasjoner – og psykologene og mediene og andre aktivister gjennom alle de foregående årene da den «norske» barneflokken økte for hvert år i et miljø som mildt sagt var ekstremt usunt for barn? Det var riktignok lite aktivistene eller vi andre kunne gjøre. Men det var ingen (eventuelt svært få) bekymrede stemmer eller debatter i sosiale medier eller på TV om de stakkars barnas skjebne. Det var helt tyst.

Men nå, når de er berget ut og er framme i lyset og har det relativt trygt, stiger ropet om at vi skal kaste oss rundt, gjøre unntak fra etablert praksis og hente både barna og foreldrene «hjem» til et land som foreldrene forakter. Kvinnene viser knapt noen anger. Noen av dem forsvarer det som har skjedd. Dette til tross, noen av dem vil «hjem», mens andre ikke ønsker det.

Alt dette bekrefter Paul Bloms tese om at empati er selektiv og partisk. Den er vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

Derfor har aktivistene det travelt. Empatien utløses når lidelsen er synlig, når den appellerer til hjertet og gjør det trist. Og, i konkurranse med alt annet trist og vondt i verden, gjelder det å få fram denne ene sakens tristesse så tydelig og så intenst som mulig. Ellers kan den fort fade ut. Og det vil den trolig gjøre når ting om litt kommer på stell i flyktningeleiren. Når matforsyning, helsestell og utdanning fungerer. Derfor haster det.

Mellom årene med bortgjemt lidelse, som få om noen gjorde noe for å løfte fram, og den nære framtid, når forholdene blir tryggere og bedre, er det akkurat nå et vindu med synlig lidelse og elendighet, et empati-vindu, som må utnyttes. Det er nå det gjelder, og det vet aktivistene.

Gå til innlegget

Forskjeller er viktig

Publisert rundt 2 måneder siden

Når forskjellene blir for store, er det destruktivt. Men det er det også når forskjellene er for små.

For store forskjeller skyldes dårlig fordeling, det skaper sosial ulikhet og urettferdighet – og kan ende i uro og konflikt. Det er ødeleggende for god samfunnsutvikling.

For små forskjeller hemmer entreprenørskap, vekst og en positiv økonomisk utvikling – og slik reduserer det også muligheten for god fordeling og sosial rettferdighet. 

En riktig "forskjells"-balanse er altså viktig for en god og sunn samfunnsutvikling. 

Det er åpenbart at det er dette vi har greid her i Norge og i de nordiske landene – som topper nesten alle internasjonale statistikker for vellykkethet. I de øvrige nordiske landene er imidlertid forskjellene større enn i Norge.

Norge har lavest forskjeller i Europa, oppsiktsvekkende god fordeling og har verdens beste velferdsordninger. Dette både på grunn av og til tross for enorm økonomisk vekst de siste tiårene. Suksessfaktoren er å slippe fram og å heie på entreprenørene og verdiskaperne. Dette gir uvilkårlig økte inntekter for de innovative og de som skaper arbeidsplasser og verdier. Det er bra. Men like avgjørende er god statlig omfordeling.

Målet på vår moralske standard er viljen og evnen til omfordeling og hvordan vi tar vare på de svakeste. I flere tiår har de svakeste blitt tatt godt vare på, og de har i stor grad unngått fattigdom.

På nittitallet begynte imidlertid den høye innvandringen å gjøre seg gjeldene i flere statistikker – bl.a. også på inntektsnivå og det som etter hvert er blitt barnefattigdom. I valgkampen i 2005 var de rødgrønnes slagord "Fjern fattigdommen!". Etter at de hadde sittet åtte år i regjering, hadde (barne)fattigdommen økt dramatisk. Dette skyldtes økt innvandring.

Denne utviklingen har fortsatt under nåværende regjering. Innvandringen har vært vedvarende høy, spesielt fram til toppåret i 2015. På den annen side har Norge i dag den laveste arbeidsledigheten og den høyeste sysselsettingen på mange år, og er fortsatt det landet i Europa med minst forskjeller og med de beste velferdsordningene – i verden.

Et påstand i de politiske debattene om «Forskjells-Norge», som altså er landet med mist forskjeller, er at de rike favoriseres under nåværende regjering. De rikeste betaler like mye skatt under denne regjeringen som under den forrige. De ti prosent rikeste betaler nesten 40 % (38,8 %) av landets skatteinntekter som er en liten økning i fht under de rødgrønne.

Skatteletten, som opposisjonen kritiserer regjeringen for, er lettelser i formuesskatten. Dette dreier nesten utelukkende om skatt som bedriftene betaler og er en særnorsk skatt som favoriserer utenlandsk eierskap fremfor norsk eierskap – i Norge. Når bedriftene må skatte av formuen, hemmer det naturligvis investeringene. «Dersom man hadde tatt bort formuesskatten, ville de rikeste fremdeles stått for 37,8 prosent av skatten», skriver SSB.

Den «indignerte» augmentasjonen fra venstresiden i disse debattene er derfor tendensiøs, populistisk og uredelig – og pressen vinkler i stor grad argumentasjonen på den samme måten. 

Dette forringer tilliten og troverdigheten til politikerne og til mediene, og det er ødeleggende for det som er viktig, som er en ærlig debatt om innvandring og kampen mot økt barnefattigdom i (deler av) den sterkt voksende innvandrerbefolkningen. Det er dette vi må erkjenne og ta på alvor.

Dette krever redelighet – som er sterkt etterspurt, men åpenbart svært ofte en mangelvare i de politiske debattene.

Gå til innlegget

Ustabilt sideleie

Publisert 2 måneder siden

Det politiske sentrum er døende og ligger i respirator. De nærmeste pårørende blir stilt overfor det vanskelige valget om når apparatet skal koples ifra.

Sentrum har slitt med sykdom i mange år. Det er alvorlig, og det har gått bare en veg. Det latinske navnet på diagnosen er Inutilia. Mange har lenge skjønt hvor det bærer, men de nærmeste har klamret seg til håpet. Det er naturlig.

Sykdommen er for så vidt påført utenfra, av omstendighetene. Men den er også helt klart selvforskyldt. For Venstre sin del begynte den første selvskadingen for alvor allerede i 1972, mens det for KrF sin del er tre årstall i nyere tid der tilstanden tydelig har forverret seg; 2009, 2013 og 2018.

Diagnosen

Det som er påført utenfra, kan også defineres som en pandemi. De fleste pandemier oppstår gjerne i andre verdensdeler, men i dette tilfellet er arnestedet i Europa – nærmere bestemt i Paris i 1968. Den har senere fått navnet Liberales hysteria.

Pandemien angriper tankesettet. Et tydelig symptom er at ellers vettuge folk begynner å stille spørsmål ved rasjonalitet. Når sykdommen utvikler seg, tar pasientene avstand fra rasjonalitet. Slikt er alvorlig. Hodene fylles av irrasjonelle tanker og ideer. Det viktigste er at alle skal være snille og greie med hverandre – for enhver pris, koste hva det vil – også når det er fullstendig irrasjonelt. Et folkelig navn på fenomenet er «Kardemommesyndromet».

Mest utsatt og minst resistente synes for en stor del å være de med høyere utdanning. En god del av dem er ansatte i det offentlige, men også typisk i pressen, kulturlivet, NGO’er og i kirken. Kvinner rammes sterkere enn menn.

Autoritær moral

Pandemien kjennetegnes av en lang rekke fenomener. Noen stikkord kan f.eks. være autoritær humanisme, ekstrem og panegyrisk identitetspoltikk og et apologetisk for hold til menneskerettighetene – som er blitt en egen religion.

De som rammes definerer sin egen høyverdige og ukrenkelige moral. Den er ikke bestemt ut ifra en vedtatte etisk basert moral, men på følelser. Det diffuse blir fasiten, og den som har fasiten har de riktige svarene og dermed moralen på sin side. 

Alt synes å ha med moral å gjøre. En autoritær moral, som måles ut i forholdet til en temmelig uklar idealisert verden og en syklig krenkelsesforståelse. Enhver opposisjon, ethvert spørsmål eller forsøk på å nyansere, blir klubbet. Ikke bare fnyses det med indignert harme, men det hamres løs på dissenterne – som trolig er et solid flertall i befolkningen. Men ettersom de liberale moralistene besitter alle hersketeknikkene og -midlene, gjelder det å holde kjeft.

Den autoritære moralismen kan også være militant. Identitetspolitiske aktivister, såkalte anti-globalister og dyrevernere tyr mer enn gjerne til vold – i den gode saks tjeneste. Undervisning saboteres, biblioteker og statuer ødelegges, gater og butikker raseres og gårdsbruk med dyrehold angripes. Liberalere flest synes vel egentlig ikke at dette er riktig, men det er langt mellom fordømmelsene.

Derimot reageres det med voldsom harme og indignasjon når en gjeng «godfjotter» marsjerer gatelangs i konfirmanthabitter – med hvite skjorter og slips og prøver å se morske ut. I Norge har vi nesten ingen erfaring med slikt i nyere tid, men i Sverige derimot … Derfor ser norske liberale til Sverige for å finne motivasjon for sin rettferdiggjorte kamp og harme mot «den økende og farlige høyreradikalismen».

Trangt om plassen

Den etablerte liberalismen er dominerende på hele venstresiden, hos partiet Venstre og langt inn i Høyre og KrF – også i noen grad i Senterpartiet. Frp er et utskudd som har protestert. Slikt gjør man ikke ustraffet. Partiet er blitt æreskjelt som avstumpende og umoralske i hele sin eksistens som parti.

For KrF er situasjonen spesiell. Der var det nettopp brytningen mellom den autoritære moralismen (de «røde») og en reaksjon mot dette (de «blå») som førte til splittelsen omkring retningsvalget. Dette gir håp. Endelig noen som setter foten ned for et usunt fenomen som har plaget og langt på veg lammet den poliske tenkningen i Vest-Europa i flere tiår. 

Ettersom store deler av poltikken er infisert, er det trangt om plassen. Opphopningen av partier med de «riktige» meningene, gjør at det nesten er umulig å markere seg med et eget program og saker som skiller seg vesentlig fra de andre. Det er sentrumspartiene er kommet i skvis.

Den moralske autoritærismen legger bånd på alle som sverger til den. Rammene er pedantisk avgrensende. Det er derfor ikke mulig å fremme forslag, som bryter med den til dels tverrpolitiske moralske konusen, uten å bli utsatt for en sterk og indignert moralsk fordømmelse.

Et eksempel er fosterreduksjon. Alle argumentene for en innstramming av en etisk vanskelig og tvilsom praksis er nærmest overveldende. Den foreslåtte loven om nemnd-behandling av fosterreduksjon etter uke 12 representerer ikke en innstramming av kvinners rettigheter. Det er heller en klargjøring av noe som befinner seg i abortpoltikkens ytterkant, som ikke har hatt en klar nok lovgivning og som er etisk mest vanskelig. Kvinner blir altså ikke nektet fosterreduksjon. Men de som dette kan være aktuelt for, må drøfte saken med en nemd. Det må da være betryggende – spesielt for kvinnen. Likevel samler abortforkjemperne seg på valen og i avisspaltene og TV-studioene og får moralsk støtte fra de mange andre som er infisert av pandemien.

Typisk nok. Biskopene i Dnk har hatt møte. I pakt med sitt eget liberale moralsyn la de se seg helt flate og ba om unnskyldning for kirkens holdning til abort i stridighetene som har vært, og de anerkjente behovet for og retten til abort. De mener at samfunn som tillater abort er bedre samfunn som forbyr abort. Det høres fornuftig ut, men hva med fosterreduksjon? Dette var en gylden anledning for biskopene.  Hadde ikke kollegiets sju kvinner og fem menn vært så sterkt infisert av liberales hysteria, kunne de både si at de anerkjenner retten til abort, men også at kirken er opptatt av det etiske i fht til barnet og fosteret. Man kunne f.eks. ment at fosterreduksjon er så etisk vanskelig at man er enig i lovendringen som krever nemdbehandling. Dette viser hvor disiplinerende den etablerte autoritære og konsensusdrevne moralen faktisk er. Selv bispekollegiet lar seg tukte, slik også denne tukten førte til Kirkemøtets vedtak om likekjønnet vigsling.

Kristendemokrati

I Krf står altså striden mellom flokken av liberale autoritære moralister og de som mener at dette ikke alltid skal være styrende. Avsnittene foran demonstrerer fenomenets disiplinerende klamhet, og noe som ikke sjelden kan føre selv de mest godhjertede og opplyste på ville veier og av og til ut i det absurde.

KrF har for flere år siden, under Bondevik-æren, var det vel, begynt å benevne seg selv som kristendemokrater. Da partiet svingte seg opp under Bondevik og Svarstad Haugland, skjelet man til de store og statsbærende kristeligdemokratiske partiene i Europa. Det var virkelig noe å strekke seg etter. Ja, hvorfor ikke? Men slik ble det ikke. KrF ble hverken stort eller kristeligdemokratisk. Men benevnelsen er likevel blitt hengende ved.

Ser at Odd Anders With, tidligere nestleder i KrF – og på den «røde siden», skriver at «Kristendemokrater kommer aldri til å «samle seg» om regjeringsinnflytelse for Fremskrittspartiet.» Underforstått, så er det den «røde» siden i KrF som er kristeligdemokrater – altså etter With sin definisjon. Ikke de som nå har valgt regjeringssamarbeid på borgerlig side.

Oversikten over kristeligdemokratiske partier i verden, viser ikke overraskende at listen består av sentrum-høyrepartier. KrF står der som den norske representanten på listen – sammen med f.eks. Kristedemokrterna i Sverige, som jo nå befinner solid innenfor den borgerlige delen av svensk poltikk. Høyre er imidlertid det eneste partiet fra Norge som er med i Den kristeligdemokratiske union der bl.a. CDU og CSU i Tyskland også er med. I unionen er alle partiene konservative av en eller annen valør. Kristendemokrati er typisk både opprinnelig og i dag preget av konservative verdier og med en sterk sosial innrenting.

Ikke bare overrumplet den røde siden i KrF partiet i et forsøk på å drive det over på rødgrønn side i poltikken, men de har også lagt beslag på begrepet «kistendemokratisk». Det er mulig at den liberale autoritære moralforståelsen rettferdiggjør dette. Men konstruktivt og rasjonelt er det ikke.

Que vadis, KrF?

Kan KrF igjen vokse? Tja. Da må man i så fall først legge vekk det som ikke virker.  

Klima og miljø. Vil flere velge KrF dersom partiet hadde en enda tydeligere politikk innenfor klima og miljø? Nei, de dedikerte klimavelgerne går til MDG, SV og andre på venstresiden og eventuelt til partiet Vestre. Ellers finner mange av de mer «helhetlige» velgere, som også har et klimafokus, seg til rette i både Høyre og Ap. KrF kunne strengt tatt nedtone klimapolitikken sin uten at frafallet ble større enn tilsiget. De fleste mener at klima er viktig, men at mange andre saker er like viktig og også enda mer presserende utfra et helhetsperspektiv. Så lenge KrF har en ansvarlig klima- og miljøpolitikk, men uten å bruke voldsomt med krefter og oppmerksomhet på den, kan de kanskje få flere velgere enn færre.

Innvandring. Vil KrF få flere velgere ved å opprettholde en liberal flyktninge- og asylpolitikk eller å forsterke denne? Nei, men de kan få færre velgere. De mest ihuga innvandringsliberale går til SV og noen til partiet Venstre. Disse mener i hovedsak at det moralske imperativet skal være styrende ved utforming av dette politikkområdet.  Alt annet er umoralsk. Dersom dette skulle være førende, vil ingen av de f.t. 70 millioner flyktninger i verden kunne nektes adgang. Altså prinsipielt. Når mange mener at vi må ha en mer realistisk og bærekraftig politikk, svarer de autoritære at slikt snakk bunner i fremmedfrykt og egoisme og mangel på solidaritet. En del innvandringsliberale kan nok innrømme at det går en grense – et sted, men det er umulig å få et svar på hvor denne grensen går. Det blir for ubehagelig. Det utfordrer den autoritære moralismen, og det ville gi de restriktive rett. Det blir for mye. Derfor fortsetter de med den åpne dørs poltikk og kritiserer og snakker nedsettende om de som mener annerledes. Norge overoppfyller sine moralske krav – som jo er nedfelt i internasjonale konvensjoner. Vi tolker Menneskerettighetskonvensjonen videre og mer liberalt enn det som var den egentlig intensjonen. Flere får beskyttelse enn de som strengt tatt har krav på det. Og Norge tar imot flere flyktninger enn de fleste land i verden – i fht eget folketall.  Og vi tar svært godt vare på dem.

Landbruk. KrF har av en eller annen grunn satset på landbruk som et slags næringspolitisk alibi. Det passer med KrF sin historie som et parti for de rurale fremfor de urbane. Men vil Krf få flere velgere av å ha en høy profil på landbruk? Nei, trolig knapt en eneste velger. Landbruksstemmene går for det aller meste til Senterpartiet. En god del velgere i primærnæringene stemmer riktignok på KrF, men da ikke på grunn av landbrukspolitikken.

Dette er noen av «ikke-sakene». Men det finnes naturligvis saker der KrF har klare muligheter uten å drukne i den brede liberale konsensusen. Det primære målet for partiet er trolig å komme seg trygt over sperregrensa. Da er det ikke noe galt i å være et særinteresseparti. Målgruppene for de typiske KrF-sakene vil nesten alltid være et mindretall av velgerne, men i en del av sakene er velgerne både bevisste, målrettede og mange – nok.

En mulig strategi?

KrF bør fortsatt være en tydelig og en enda modigere forsvarer av kristne verdier og den kristne kulturarven. Her er det mye å hente langt utenfor partiets tradisjonelle velgerbase.

*Fortsatt kjempe for en restriktiv abort- og bioteknologipolitikk.

*Opprettholde sitt sterke engasjement for en aktiv bistandspolitikk. Men her vil det skape større troverdighet om man var enda mer opptatt av kvalitet enn av kvantitet.

*Familiepolitikk og trygg oppvekst – herunder kjempe for fri avbenyttelse av foreldrepermisjonen. Å betrakte foreldre som voksne mennesker, som kan ta egne fornuftige valg, som er best for dem, er ikke en dårlig sak for et politisk parti. Derimot bør partiet innse at kontantstøtten er problematisk – og at den trolig ikke vil overleve «i det uendelige». Dette mest på grunn av den liberale innvandringspolitikken som er ført. Kontantstøtten er slik blitt en til dels alvorlig Integreringsmessig hemsko.

*Som en sterk forvarer av å bevare og styrke de kristen verdiene i Norge – og den kristne kulturarven, og videre erkjennelsen av at vi tar imot flere flyktninger enn vi greier å integrere, burde KrF være langt mer både realistisk og restriktiv i innvandringspolitikken. «Alle» er enige om at det går en grense et sted. Denne grensen bør settes ved vår evne til naturlig absorbsjon og integrering. Her er «naturlig» viktig. Dersom vi setter oss for høye mål, eventuelt av «moralske» grunner, vil det gå ut over vår økonomiske-, men også den sosiale og kulturelle bærekraften. Det er ingen tjent med, hverken «dem» eller «oss». Som en sterk forkjemper av å hjelpe ute, kan KrF føre en poltikk som i større grad hjelper flyktningene i nærområdene. Dette vil være langt viktigere for «dem» enn om vi fortsetter å bruke store ressurser på å hjelpe de i denne sammenheng få som greier å komme hit. Det vil også hindre «brain drain» og det vil gjør folk bedre i stand til å flytte tilbake til opprinnelseslandet når dette er trygt. Slik vil flere kunne være med å bygge opp igjen det som er ødelagt. Med en slik poltikk viser KrF seg som ansvarlig parti og som setter menneskeverdet og nestekjærligheten høyest – i et helthetlig perspektiv. Partiet kombinerer slik ansvarlighet, som jo også er en dyd, med et godt kristent og humanistisk menneskesyn.

*Partiet bør også ha en profilert sak av mer «timelig» art. Da er, som nevnt, landbrukspolitikk et dårlig valg. I hvert fall strategisk. Riktignok er nettopp en bonde et viktig forbilde for mange krf’ere og som bør løftes fram i god KrF-tradisjon. Hans Nielsen Hauges entreprenørskapsånd, industribygging og viktige verdiskapning, som var bygget på kreativitet, arbeidsomhet og nøysomhet – i pakt med Bibelens idealer, er et eksempel til etterfølgelse. Dette er en ideologisk gave til KrF. Partiet bør utforme og kjempe for en god og effektiv næringspolitikk inspirert av Hauges idealer. KrF kan slik bli et aktivt nærings- og verdiskapningsparti som også kan stemme med de to styringspartiene H og Ap i deres næringspolitikk. Klimasaken er viktig, men det er ingen grunn til å være dogmatisk. KrF kan fint stemme for konsekvensutredning – altså faktainnhenting om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Fakta skader aldri, og det er ikke det samme som et vedtak om utbygging. Slik ville KrF gå fra å være et typisk utgiftsparti til å bli et aktivt verdiskapningsparti. Det vil være en image-messig omvendelse av eventyrlige dimensjoner. Det ville gjøre et svært positivt inntrykk på mange. For å si det mildt.

*Slik ville KrF faktisk kunne bli et tydelig kistendemokratisk parti. Og ettersom det trolig aldri vil bli et «folkeparti», bør partiet med en slik politikk også vurdere et navneskiftet til Kristendemokratene.  

------------

Denne lange epistelen ender i det som kan se ut til å være skisse til et «strategidokument». Det er det naturligvis ikke. Det er i beste fall naivt. Partiet har mange vettuge folk som kan dette langt bedre enn undertegnede – som ikke engang er medlem av partiet.

Hensikten er imidlertid å demonstrere at det finnes en «fjerde veg». Den ene er å gå til venstre, den andre å være en del av borgerlig side og den tredje er å forbli i snetrum. Man har nå valgt brogerlig side. Men problemet er at partiet ser ut til i stor grad å beholde den samme poltikken og resepten som ikke har virket.

«Den fjerde veg» er å bli langt tydeligere og å spisse poltikken mot en klassisk kistendemokratisk tradisjon. Det har Norge bruk for.

Lykke til!

Gå til innlegget

Je vil ha klining!

Publisert 3 måneder siden

Vår viktigste og mest synlig markering og innsats for vår dyrebare frihet og demokrati synes å være 17. mai-feiringen. Men Hans Rotmo hadde dessverre rett: «D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl.»

Vi velter oss i fred, frihet og velstand, roper hurra og lukker øyene for at en slik luksus koster. Den er dyrebart. Og, det som er dyrebart må voktes. Ellers risikerer vi å miste det. 

Ikke bare er vi fornøyd med tilværelsen, men vi slår oss hovmodig på brystet og tar åpenbart det meste som en selvfølge. Ha!! sier noen. Vi gir da 1 prosent i bistand. Og så har vi TV-aksjonen, og vi driver fredsmekling.

NATOs to-prosent-mål er fair, og det er nødvendig. Norge bruker 1,6 prosent – 0,6 prosent mer av BNP enn vi bruker på bistand.

Norge har altså et stykke å gå. I dag oppfyller disse landene målet: USA, Hellas, Estland, Storbritannia, Romania og Polen. Latvia og Litauen ventes å passere to prosent i år.

Norges BNP er 18 ganger så stort som Estlands. Altså vil Norge i utgangspunktet, når vi når målet – eventuelt i 2024, bruke 18 ganger mer enn Estland. Det er formidabelt. Korrigert for ulikt prisnivå og andre forhold, er differansen litt lavere – når altså begge land bruker like mye av eget BNP. Av slikt vil det (kanskje) kunne bli et godt og effektivt forsvar.

To prosent av BNP er to prosent av BNP – uavhengig av størrelsen på brutto nasjonalprodukt. Det er minst like smertefullt for Estland å bruke en slik andel av BNP som for Norge. 

Norge har en lang kyst, et gigantisk havområde og en særlig strategisk beliggenhet. Videre har vi svært sårbare og kritiske offshore-installasjoner og er et høyteknologisk land og slik sett også et sårbart samfunn. Det burde vært en selvfølge at Norge alle rede nå hadde oppfylt målet om to prosent av BNP til forsvar. Eventuelt overoppfylt dette målet.

Dersom vi ser bort fra stormaktene USA og Storbritannia, er det altså relativt fattige land, hovedsakelig i Baltikum, som har oppfylt sine forpliktelser. Hvorfor gjør de det? De har sitt å stri med på en rekke andre områder, men likevel oppfyller de denne forpliktelsen. Er det for å blidgjøre USA og NATO? Nei, en slik luksus kunne de nok ikke unne seg, om de aldri så gjerne ville. De har en helt annen dimensjon og motivasjon.

Det handler om realpolitikk, strategisk beliggenhet og historiske erfaringer. Og så er det en verdsetting av egen frihet og et ønske om å forsvare et hardt tilkjempet demokrati. På Baltikum er Russland og autokraten Vladimir Putin en reel trussel som de må ta på alvor. Hellas har det samme forholdet til sin nabo Tyrkia og diktatoren Recep Erdogan. Dette er alle fattige land, men som forholder seg til den virkeligheten de befinner seg i.

Norge, som også er nabo med Putins Russland og som på mange måter har en enda mer kritisk strategisk plassering,  og som et av verdens rikeste land, burde naturligvis alt nå oppfylt sine forpliktelser – på linje med land som Estland og det økonomisk utpinte Hellas. Ikke for USA og NATOs skyld, men for vår egen.

I stedet har vi et forsvar som, ifølge Forsvarssjefen, er under et kritisk nivå for et minimumsforsvar.

På materiellsiden har vi kjøpt fregatter hvorav en er havarert – eventuelt på grunn av vesentlige mangler. Av de andre fire ligger én i opplag – på grunn av mannskaps- og ressursmangel.

Vi har kjøpt ubrukelige helikoptre som er levert ti år for sent og som fortsatt ikke er operative. Tolv forsvarsministere, som har hatt befatning med saken, toer hendene og tar ikke ansvar.

Stridsvognene i det norske forvaret er 30 år gamle. Det planlegges å kjøpe nye, men innen den tid er de gamle utslitt. Vi kan ende opp med en lengre periode uten(!) stridsvogner.  

Den topphemmelige ubåtbasen Olavsvern i Ramfjord er solgt til private og leies nå ut til russerne(!?).

Det mest banebrytende vi har gjort i fht Forsvaret de senere årene er flere kvinner i tjeneste. Disse kommer ikke som en antallsmessig økning av personell. De erstatter en del av mennene. Og så har noen funnet ut at unge menn og unge kvinner skal bo på samme rom. Det er visst best slik. Hvorfor, er litt uklart. Men at det mildt sagt kan skape, hva skal vi kalle det, spenninger og distraksjon? er naturlig. Og så hører vi om økt seksuell trakassering i Forsvaret. Forsvarssjefen og andre rister oppgitt og indignert på hodet. Jøss!

Som andre bortskjemte, lever politikerne i Norge i sin egen boble. Med «sjokk og vantro» diskuterer de i fullt alvor en endeløs rekke av bagateller. Som f.eks. å gå i Pride. Politikerne irettesetter hverandre og later som de fråder. Men det er forståelig. Det er tross alt ikke stridsvogner og fregatter man diskuter – og heller ikke noe så fjernt og noe så diffust – og vanskelig som landets forsvarsevne.

Bare en liten påminnelse: Dersom vår fred og frihet trues eller krenkes, er bistand, fredsmekling og kjønnskvotering i Forsvaret det aller første som ryker. Det er noe vi kan unne oss i smul sjø. Dypest sett avhenger vår eksistens, i den form vi kjenner den, av at vi fortsatt kan leve i fred og frihet. Det er ikke det viktigste, men det aller viktigste. Slikt koster, vil noen innvende. Ja, hva så? vil andre spørre.

Men som odelsgutten på Evenstad så fyndig sa det: «Je vil ha klining!»

Gå til innlegget

Pride som politikkens moralske origo

Publisert 3 måneder siden

Når ble det slik? Og hvem har bestemt at politikere og kulturelite må og skal gå i Pride?

«Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd», skriver Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus. Når Ropstad ikke ønsker å gå i Pride-toget, mener Nyhus at den nyslåtte statsråden ikke har grep om sin nye rolle. Å gå i Pride er en del av statsrådens seremonielle plikter – som å møte kongen på Slottet og å få overrakt nøkkelen til departementskontoret fra avtroppende statsråd. Så langt er vi altså kommet. Så galt er det blitt.

Pride-fenomenet har noe underlig ved seg. For de av oss, som bokstavelig talt ser dette på avstand, handler det alt vesentlig om to ting: På den ene siden en markering av fri, hemningsløs og promiskuøs seksualitet, og så er vi vitner til det nærmeste vi kommer den årvisse og vårlige begivenheten på den røde løperen utenfor Dolby Theatre i Los Angeles. Ved siden av det promiskuøse er Pride en promenade av politiker- og kulturkjendiser. Endelig er det tid for å lufte seg. Det handler om å vise hvor liberal, tolerant og storsinnet man er. For noen er det trolig på liksom.

Som vanlig er mange sent ute. De henger seg på når kampen er over og tar gjerne del i seieren. Ingenting er som å befinne seg i rampelyset som omgir en vinner.

Å kjempe for en god og vanskelig sak dreier seg historisk sett om å gå motstrøms og å kjempe i motbakke. Noen har sloss heroisk for de homofiles rettigheter. Ære være dem. Og gratulerer med det de har oppnådd. De har revet ned stengsler og de har bygget broer. De fleste, av de som henger seg på nå, har aldri deltatt i denne kampen. Det følger ingen omkostninger, ingen forsakelser med å delta. Tvert imot. Det er å la seg flyte medstrøms – under alle broene.  

De homofiles seier er formidabel. Fra å ha levd i skyggene, stigmatisert, underkuet og straffeforfulgt, har denne gruppen endt opp som Norges mest suksessfulle og slik også som Norges mest privilegerte minoritet. De har vunnet nærmest alle slag. Det er bra. For så vidt. Hadde det ikke vært for pendelen.

Når en minoritet har fått «fripass» til rettigheter og helt ukritisk og nyanseløst blir bejublet, og når den har endt med selve definisjonsmakten på hva som er rett og galt – også når det gjelder hva personer i posisjoner kan foreta seg eller ikke forta seg, er det grunn til om ikke annet å stusse.

Marie Simonsen og Donald Trump har noe til felles. De går berserk på Twitter. Simonsen har de siste dagene kalt Kjell Ingolf Ropstad både for «den verste sorten» og for ei lus. For henne og for store deler av pressen, er det helligbrøde og ikke gå i Pride. Det demonstrerer en forstokket nedrighet, en mørkmannsholdning som er til å le av. Derfor ler man av Ropstad – når han ikke forbannes. Det er som når en og annen ordfører drister seg til ikke å flagge med Regnbueflagget på rådhusets flaggstang. Makan! Hvor ond og forstokket går det an å bli!? Pressen og andre, som driver medstrøms, og som er godt plassert innenfor konformiteten, akker og ojer seg.

Men så er det faktisk slik at svært mange andre også hadde trengt oppmerksomheten fra "aktivister" fra Oslo 3. Hva med et tog for rusmisbrukere, skole-dropouts, ungdom, som i stadig større grad sliter med psykiske lidelser, og en lang rekke andre? Vel, det er å gå motstrøms, så det overlates til andre. Og man er ikke en gang beskjemmet. Man går da i Pride. Da er poseringen unnagjort, og det moralske selvbildet og omverdenens bilde er intakt.

I våre «mørke stunder» tenker nok mange av oss slik: Vi er vitne til et etablert identitetspolitisk fenomen der politikere og andre samfunnstopper løper om kapp for å gå i tog. Det er blitt en überpolitich korrekt posering og egenmassasje, et rituelt pliktløp der man viser «solidaritet» og «toleranse». Det framstår som identitetspolitisk koketteri.

Når pendelen har svingt ut til den ene eller den andre siden, er det alltid bra at noen modige sjeler stanser opp og tør å stille spørsmål. Kan hende Ropstad ikke verdsetter den promiskuøse delen av Pride, kan hende han mener at kampen for de homofiles rettigheter mer er blitt en polisk liberal markering – mer enn en kamp for en minoritets rettigheter, eller det kan være at han er blant de mange som mener at likekjønnet vigsel i kirken ikke er riktig?

Hver for seg, og i særlig grad samlet, er dette gode nok grunner for en politiker – også for en statsråd til å kunne ta et slik standpunkt som Ropstad her gjør. Og det bør naturligvis respekteres. Men det gjør man ikke. Tvert imot.

Det er Kjell Ingolf Ropstad som er modig, langt mer enn de som går i tog.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2572 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2236 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1952 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1437 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1426 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1171 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere