Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Den ødeleggende sosionomiseringen

Publisert rundt 1 måned siden

– Jeg vil ikke at sønnen min skal lære Koranen eller arabisk, forteller en norsk-russisk IS-kvinne til NRK. Hun hadde tatt med sine tre barn, som alle ble født i Norge, og sluttet seg til IS.

De fleste av oss kan ikke så mye om dette, men det er naturlig å tenke at det da må ha vært veldig dumt, for å si det forsiktig, å ta med seg tre barn og bosette seg og slutte seg til verdens mest fanatiske og religiøst bokstavtro bevegelse, der det å resitere koranen – på arabisk – ikke bare er en nødvendighet, men et spørsmål og liv og død.

Men enda dummere er den aldri hvilende liberale opinionen i Norge. 

Norge henter hjem de foreldreløse IS-barna. Det er bra. Og kanskje bestemmer man seg for å hente hjem de andre barna også, men trolig ikke mødrene. 

Da kommer det akk så forutsigbare ramaskriket. Vi kan da ikke skille barn og mødre(!!?) – de viktigste omsorgspersonene for barna! Og helst bør fedrene også få følge med. 

I Norge er 15.000 barn skilt fra sine foreldre og plassert utenfor hjemmet – i fosterhjem eller på institusjon. Denne type adskillelser skjer daglig. Protester er nytteløse. Politiet bistår ofte Barnevernet. Slike saker tas på største alvor.

Unge norske jenter, som vokste opp og levde i krigensårenes traurighet, og som ble forelsket i en ung gutt i tysk uniform, ble straffet hardt. Ved krigens slutt var stigmatiseringen og forakten massiv. De ble snauklippet, og mange ble internert. Det var ingen nåde.

IS-kvinnene er noe av det mest nedrige som historien har sett. Som (ofte) andregenerasjon innvandrere er de barn av immigranter som er kommet til Norge og blitt tatt hånd om på en oppsiktsvekkende god måte. De fikk bolig og livsopphold, språkopplæring, gratis helsetjenester og utdanning, massiv økonomisk understøttelse og fulle pensjonsrettigheter – i verdens mest demokratiske og likestilte land, og i det landet med minst forskjeller. Barna deres har fått utdanning og oppfølging, som alle andre norske barn får, med muligheter som få land i verden kan gi sine barn. 

I stedet for å glede seg over og verdsette alt dette, vendte de sitt nye hjemland ryggen – i forakt, og reiste til et helt annet land, det islamske kalifatet. som de lovet troskap. De visste godt hva de gikk til. Bildene av grusomheter på holocaustnivå hadde strømmet ut fra Levanten. Det var så brutalt og så sadistisk at vi, som trodde vi hadde sett det meste etter nazistenes herjinger – riktignok på film, ble lamslått. 

Likevel, på tross av eller på grunn av dette reiste de ned og tilsluttet seg IS. De foraktet det norske samfunnet og våre verdier, og ville heller vie sitt liv til kalifatet, det som erobret, fordrev, torturerte og drepte på det grusomste – i industriell skala. Deres største svik er trolig likevel det å ta med seg barn dit ned, eller å føde barn inn i dette voldsinfernoet. Det viser at de er totalt uansvarlig og uskikket som omsorgspersoner. 

En fortvilet rusmisbruker, som gjør så godt hun kan som mor, og som desperat prøver å få hverdagen til å fungere – om ikke annet sånn noen lunde, blir fratatt barnet. Barnets beste er utgangspunktet for myndighetenes inngripen. IS-kvinnene, som mødre og omsorgspersoner, er så langt fra ‘barnets beste’ som det vel er mulig å komme.

Så langt om rollen som mor. I en nylig VG-artikkel dokumenteres en annen og rystende side ved denne historien: «De europeiske IS-kvinnene sier de bare lagde mat og passet på barna. Men kvinnene, som var deres slaver, forteller en helt annen historie. De torturerte og drepte. Nå lyver de.» 

Dette burde den liberale delen av opinionen ta til seg. Men faktaresistensen er utbredt. De vil bare ikke. Alle skal med. Spesielt de verste svikerne og folk som ikke fortjener noe som helst. 

Når alle IS-kvinenne forteller at de var husmødre og alle mennene forteller at de var ambulansesjåfører, burde det ringe en bjelle, selv hos de mest resistente.

Sosionomiseringen er destruktiv. Den er en alvorlig trussel mot det liberale demokratiet. Den er ødeleggende. Det verste er at de burde vite bedre, eller faktisk også vet bedre. 

Det er mer enn mange av 'tyskertøsene' gjorde. Derfor er det langt lettere å forstå og også ha en viss sympati med de unge jentene, som lot følelsene løpe av med seg i en vanskelig tid, enn å tilgi de liberale godfjottene, som er en alvorlig trussel mot en ansvarlig, anstendig og fornuftig samfunnsutvikling og -orden.

Gå til innlegget

Krisestab

Publisert 2 måneder siden

Hjelp! Det settes krisestab. Blir vi stadig skjørere?

Dessverre er det slik at noen blant oss dør – hver dag. Noen dødsfall er ventet, andre kommer brått, og noen er knyttet til dramatiske hendelser. Graden av sjokk og sorg kan variere med omstendighetene. Men dødsfall er, som kjent, en del av livet. De aller fleste takler også en slik tung tid. Det er det normale.

Av og til skjer det noe helt ekstraordinært, noe brått og uventet. Er det alvorlig og spesielt nok, som ved ulykker og katastrofer som berører de pårørende og lokalsamfunnet på en traumatiserende måte – ut over det som kan karakteriseres som normal sorg ved dødsfall, setter kommuner krisestab.

Lav terskel

Tiltaket iverksettes for å beskytte og hjelpe folk som i en slik situasjon trenger eksperthjelp ut over det vanlige. Terskelen for iverksettelse synes imidlertid å bli stadig lavere. Stab settes når vi minst venter det – kan det av og til oppleves som.

Dette skal i utgangspunktet være en rasjonell beslutning basert på gitte kriterier. Men spiller også følelser inn, og et ønske om å skåne oss for det normale – når dette er trist og vanskelig?

Det kan synes som at samfunnet blir stadig mer følelsesstyrt, og at vi blir skjørere i forhold til livets ofte uunngåelige utfordringer. Dette framstår som et av det liberale demokratiets utvekster, og som etter hvert kan fremstå som et sykdomstegn – i et ellers oppsiktsvekkende velfungerende samfunn.

Krenket av det minste

Enkeltskjebner blir skjøvet fram, minoritetsbegrepet blir stadig utvidet, og ingen minoritet synes å være fornøyd med tilværelsen. De hevder seg diskriminert og satt utenfor. Folk blir krenket av det minste – eller av ingenting. Og så ropes det indignert og med mye moralsk patos om Forskjells-Norge – i det landet i verden med minst forskjeller.

Listen over forulempninger, som folk mener seg utsatt for, er lang, og den blir stadig lenger. Den synes etter hvert endeløs.

Men vi har aldri hatt det så godt som nå. Aldri har vi hatt større valgfrihet, bedre helsevesen, bedre skole, bedre infrastruktur, bedre jobbmuligheter, bedre økonomi og bedre sikkerhetsnett, dersom noe skulle gå galt, enn det vi har hatt de siste tjue årene. Og alt blir stadig forbedret. Derfor er vi også blant de i verden som er mest lykkelige. Egentlig.

Gå i seg selv

Så, hvor kommer all skjørheten ifra? Er vi blitt selvsentrerte? Eller kanskje vi bare er blitt bortskjemte? De bortskjemte vekker sjelden sympati. Tvert imot.

Situasjonen er blitt så alvorlig at det kan minne om en krise. Noen må gjøre noe. Trolig ville det hjelpe dersom folk går i seg selv. Og greier de ikke å finne ut av det, vil trolig myndighetene sette stab og forsøke å takle alle de personlige krisene som har dukket opp – i kjølevannet av å bo i verdens beste land.


Gå til innlegget

Grasrota strekker hals

Publisert 3 måneder siden

Helge Simonnes forklarer uroen i KrF med «den politisk teologiske tenkningen» hos grasrota. Kan hende er det mye enklere.

Tidligere sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land forklarer splittelsen og uroen i KrF med den politisk teologiske tenkningen som ligger i grasrota (Vårt Land 22. april). Ok, da må vi forstå det slik at uroen skyldes interne forhold som ifølge Simonnes er en splittelse mellom heltidspolitikerne og grasrota.


Demokratisk frihet

Men hvor kommer da i så fall Frp og Listhaug inn i ligningen? At ulike partier har et budskap som appellerer til segmenter i andre partier, er en av demokratiets minst oppsiktsvekkende fenomener. Tvert imot. Velgere skifter fra tid til annen parti. Heldigvis. Det kalles demokratisk frihet. Simonnes nevner selv at en del på rød side har gått til Ap og MDG – uten at dette gjøres til noe suspekt. Hva er da problematisk med at Frp har en lignende dragning på andre deler av KrF?

«KrF og den nye ledelsen må på en helt annen måte enn tidligere ta på alvor den politisk teologiske tenkningen som ligger i deler av grasrota. Dette har de ikke brydd seg om i det hele tatt til nå. Skal partiet overleve på lang sikt, er de nødt til å gjøre det», sier Simonnes.

Nettopp. Dette høres ut som en riktig og god analyse. Men den kan se ut til å stå i tydelig motstrid til neste avsnitt: «Det var riktig å utfordre den åndelige retorikken til Frp. Og det var egentlig det Hareide begrunnet valget sitt med, at han ikke kunne samarbeide med Frp. Han har selv påpekt at han skulle ha gjort det langt tidligere.»


Håner og mistenkeliggjør

Her gjør Hareide altså det motsatte av det Simonnes anbefaler i forrige avsnitt. Han tar ikke den politisk teologiske tenkningen, som ligger i deler av grasrota, på alvor. I stedet utfordrer han dem. Han håner og mistenkeliggjør, spesielt den angivelige manglende moralske kapitalen i partiet som mange i KrF trolig har som sitt andrevalg. Hareide er en pragmatiker og kan samarbeide med flere partier på Stortinget – til høyre og venstre, men ikke Frp. De bedriver åndelig retorikk. Der går grensa.

Det er brukt mye krefter både fra Hareide og andre på å skape splittelse. Det ser ut til å ha vært vellykket. Splittelsen er et faktum. Å stadig «vise finger'n» til betydelige velgergrupper i eget parti og nærmest forakte deres standpunkter og preferanser, er ingen god oppskrift for vekst og å vinne valg. Tvert imot.

Simonnes mener at den aktuelle velgergruppen på grasrota altså har en politisk teologisk tenkning. Noen har kanskje det, men det er mer sannsynlig at mange på grasrota heller har et kulturelt konservativt ståsted.


Strekker hals

Når ikke KrF klart og tydelig står opp for den kristne kulturarven, og ikke står opp imot de stadig mer omseggripende liberale verdiene, og heller er en pådriver for økt innvandring og ikke er nøkterne og moderate, og for så vidt også omfavner den omseggripende globaliseringen – og også når flere i partiledelsen har et liberalt kirkesyn, ja, så begynner store deler av KrFs typiske velger å strekke hals og se seg omkring. Ja, Frp er et alternativ for en del av dem, Senterpartiet kan være et annet alternativ.

Hadde de vært svensker, ja, så hadde trolig hele flokken begeistret støtte Kristdemokraterna som nettopp har gjort som Simonnes anbefaler og «ta på alvor den politisk teologiske tenkningen» som ligger i deler av grasrota i eget parti – og åpenbart også hos betydelige velgergrupper i andre partier. KD er nå oppe i en oppslutning på 10 prosent.

Gå til innlegget

Empati med IS-kvinnene

Publisert 4 måneder siden

Empatien utløses når lidelsen er synlig, når den appellerer til hjertet og gjør det trist.

Psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University har skrevet om empati i boka «Against Empathy». Han argumenterer med at vi trenger mindre empati i samfunnet. Empati er selektiv og partisk, den ytes vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss om hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», skriver Bloom.

I dagligtale handler dette om et varmt hjerte og et kaldt hode. Det er det kalde hodet som gjennom rasjonelle handlinger berger liv og som kan gjøre en forskjell.

Dette er en problemstilling som vi står overfor hver dag i det liberale demokratiet – slik det har utviklet seg. Vi zoomer inn på enkeltskjebner, dveler ved dem, og det forventes at media og politikere reagerer med forferdelse – minst, men gjerne også med aktiv handling. Uten dette blir de av de empatiske bedømt og fordømt ut fra én eneste standard: Uttrykt hjertevarme.

Mennesker er del av en helhet. Lover er ikke innrettet mot ett enkelt menneske eller én enkelt skjebne. Et samfunn skal ikke være, kan ikke være og er ikke empatisk. Lover lages for fellesskapet, men hensyntar ofte en rekke eventualiteter. De er utviklet og de bygger på våre felles verdier og felles moralske standarder – ofte de samme som utløser empati.


Kvinnene i Murashida 

Kvinnene forlot Norge en gang etter 2012-13. De gjorde et bevisst valg. De valgte bort det de hadde her. De ville tilslutte seg ikke bare en religiøs og ideologisk bevegelse, men også en annen stat, slik de så det – det islamske kalifatet. De kuttet ikke bare båndene til Norge, til våre verdier og vårt levesett, som de foraktet, men i noen tilfeller også båndene til egen familie.

De hadde sett bildene og lest rapportene om IS sine bestialske voldsorgier. De visste at tusenvis ble drept – ofte på bestialsk vis, og at hundretusener ble fordrevet. Ofrene var for det meste uskyldige mennesker som hadde feil tro og som bodde på feil sted. Det var altså med et slikt utgangspunkt at kvinnene fra Norge og fra andre land i Vesten gjorde sine valg. De visste godt hva de gjorde.

Og, når de visste alt dette, så vil mange spørre: En ting er å tilslutte seg en voldsideologi, men hvordan kunne de velge å få barn – ikke bare ett, to eller tre, men også enda flere i løpet av få år, mens de altså levde i ondskapens episenter? Er deres holdning til barn at de er et middel for formering av en ideologi og at de ikke er små individer som trenger beskyttelse og en trygg oppvekst? Mye tyder på at også barnefødslene var ideologisk betinget.

Nå når IS har tapt, er kvinner og barn samlet i Al-Hawl-leiren. Den er styrt av internasjonale organisasjoner, men er foreløpig både underdimensjonert og dårlig organisert. Men dette må vi tro at vil rette seg relativt raskt når det internasjonale samfunnet får summet seg.

Å bo og leve i en flyktningeleir er ingen ønskesituasjon for noen. Tvert imot. Men mange flyktningeleirer er godt organisert. Folk får dekket sine grunnleggende behov som mat, tak over hodet, sanitære forhold, helsestell, og ofte får de utdanning – og noen får hjelp til arbeid som f.eks. håndverk og annen næringsvirksomhet. Dette er slik den internasjonalt kjente migrasjonsprofessoren Paul Collier mener at nødhjelp for flyktninger bør drives.

Det er naturligvis ikke ideelt eller ønskelig at folk må leve slik, men det er heller ikke å forakte – relativt sett. Hundrevis av millioner av mennesker ellers på kloden får ikke dekket sine grunnleggende behov, de får ikke utdannelse og de får ikke hjelp til livsopphold og arbeid.


Empati-vindu

Norge har ingen plikt til å hente norske borgere i utlandet. De henter ikke barn selv om foreldrene og omstendighetene ikke fungerer slik vi ønsker. De som selv vil reise hjem til Norge på eget initiativ og på egen regning har rett til det. Dette er utgangspunktet.

Men når empatien slår inn, er det mange som mener at den opphever lov og praksis. Uten TV-bildene og reportasjene, som tydelig også har en empatisk undertone, hadde situasjonen vært en annen, slik den har vært gjennom seks-sju år.

Kvinnene og barna hadde det langt verre og de var definitivt langt mer utsatt, da de levde i livsfare i år etter år midt i en krigssone. Nå er de kommet ut, nå er krigen slutt, nå kan de roe ned. De blir tatt hånd om, de får mat, klær, tak over hodet og de får helsehjelp. Om ikke alt fungerer som det skal akkurat nå, så vil det trolig bli noen lunde orden på dette – temmelig raskt. Og da vil empatieffekten miste noe av sin kraft.

Hvor var Røde Kors, Redd Barna, Flyktninghjelpen og andre organisasjoner – og psykologene og mediene og andre aktivister gjennom alle de foregående årene da den «norske» barneflokken økte for hvert år i et miljø som mildt sagt var ekstremt usunt for barn? Det var riktignok lite aktivistene eller vi andre kunne gjøre. Men det var ingen (eventuelt svært få) bekymrede stemmer eller debatter i sosiale medier eller på TV om de stakkars barnas skjebne. Det var helt tyst.

Men nå, når de er berget ut og er framme i lyset og har det relativt trygt, stiger ropet om at vi skal kaste oss rundt, gjøre unntak fra etablert praksis og hente både barna og foreldrene «hjem» til et land som foreldrene forakter. Kvinnene viser knapt noen anger. Noen av dem forsvarer det som har skjedd. Dette til tross, noen av dem vil «hjem», mens andre ikke ønsker det.

Alt dette bekrefter Paul Bloms tese om at empati er selektiv og partisk. Den er vilkårlig og den kan også være skadelig. Den overser de fleste og omslutter den ene eller de få – de som vi ser i øyeblikket.

Derfor har aktivistene det travelt. Empatien utløses når lidelsen er synlig, når den appellerer til hjertet og gjør det trist. Og, i konkurranse med alt annet trist og vondt i verden, gjelder det å få fram denne ene sakens tristesse så tydelig og så intenst som mulig. Ellers kan den fort fade ut. Og det vil den trolig gjøre når ting om litt kommer på stell i flyktningeleiren. Når matforsyning, helsestell og utdanning fungerer. Derfor haster det.

Mellom årene med bortgjemt lidelse, som få om noen gjorde noe for å løfte fram, og den nære framtid, når forholdene blir tryggere og bedre, er det akkurat nå et vindu med synlig lidelse og elendighet, et empati-vindu, som må utnyttes. Det er nå det gjelder, og det vet aktivistene.

Gå til innlegget

Forskjeller er viktig

Publisert 5 måneder siden

Når forskjellene blir for store, er det destruktivt. Men det er det også når forskjellene er for små.

For store forskjeller skyldes dårlig fordeling, det skaper sosial ulikhet og urettferdighet – og kan ende i uro og konflikt. Det er ødeleggende for god samfunnsutvikling.

For små forskjeller hemmer entreprenørskap, vekst og en positiv økonomisk utvikling – og slik reduserer det også muligheten for god fordeling og sosial rettferdighet. 

En riktig "forskjells"-balanse er altså viktig for en god og sunn samfunnsutvikling. 

Det er åpenbart at det er dette vi har greid her i Norge og i de nordiske landene – som topper nesten alle internasjonale statistikker for vellykkethet. I de øvrige nordiske landene er imidlertid forskjellene større enn i Norge.

Norge har lavest forskjeller i Europa, oppsiktsvekkende god fordeling og har verdens beste velferdsordninger. Dette både på grunn av og til tross for enorm økonomisk vekst de siste tiårene. Suksessfaktoren er å slippe fram og å heie på entreprenørene og verdiskaperne. Dette gir uvilkårlig økte inntekter for de innovative og de som skaper arbeidsplasser og verdier. Det er bra. Men like avgjørende er god statlig omfordeling.

Målet på vår moralske standard er viljen og evnen til omfordeling og hvordan vi tar vare på de svakeste. I flere tiår har de svakeste blitt tatt godt vare på, og de har i stor grad unngått fattigdom.

På nittitallet begynte imidlertid den høye innvandringen å gjøre seg gjeldene i flere statistikker – bl.a. også på inntektsnivå og det som etter hvert er blitt barnefattigdom. I valgkampen i 2005 var de rødgrønnes slagord "Fjern fattigdommen!". Etter at de hadde sittet åtte år i regjering, hadde (barne)fattigdommen økt dramatisk. Dette skyldtes økt innvandring.

Denne utviklingen har fortsatt under nåværende regjering. Innvandringen har vært vedvarende høy, spesielt fram til toppåret i 2015. På den annen side har Norge i dag den laveste arbeidsledigheten og den høyeste sysselsettingen på mange år, og er fortsatt det landet i Europa med minst forskjeller og med de beste velferdsordningene – i verden.

Et påstand i de politiske debattene om «Forskjells-Norge», som altså er landet med mist forskjeller, er at de rike favoriseres under nåværende regjering. De rikeste betaler like mye skatt under denne regjeringen som under den forrige. De ti prosent rikeste betaler nesten 40 % (38,8 %) av landets skatteinntekter som er en liten økning i fht under de rødgrønne.

Skatteletten, som opposisjonen kritiserer regjeringen for, er lettelser i formuesskatten. Dette dreier nesten utelukkende om skatt som bedriftene betaler og er en særnorsk skatt som favoriserer utenlandsk eierskap fremfor norsk eierskap – i Norge. Når bedriftene må skatte av formuen, hemmer det naturligvis investeringene. «Dersom man hadde tatt bort formuesskatten, ville de rikeste fremdeles stått for 37,8 prosent av skatten», skriver SSB.

Den «indignerte» augmentasjonen fra venstresiden i disse debattene er derfor tendensiøs, populistisk og uredelig – og pressen vinkler i stor grad argumentasjonen på den samme måten. 

Dette forringer tilliten og troverdigheten til politikerne og til mediene, og det er ødeleggende for det som er viktig, som er en ærlig debatt om innvandring og kampen mot økt barnefattigdom i (deler av) den sterkt voksende innvandrerbefolkningen. Det er dette vi må erkjenne og ta på alvor.

Dette krever redelighet – som er sterkt etterspurt, men åpenbart svært ofte en mangelvare i de politiske debattene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere