Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Et varmhjertet sukk

Publisert 7 måneder siden
Torry Unsgaard – gå til den siterte teksten.
Utfordringen består i å fordele ressursene slik at ikke det samlede innenlandske forbruket øker. Dette er mer enn stort nok fra før.

Unsgaard lar seg friste av det store Pensjonsfondet (Oljefondet). Han som mange andre. Dette er en velsignelse for oss, men det er ingen Sareptas krukke. Politikerne er prisverdig nok enige om at det er vårt ansvar å forvalte dette primært på vegne av kommende generasjoner. Det vi bruker ut over Handlingsregelen (ca. 3-3,5 % av den årlige avkastningen), tar vi fra våre etterkommere. Kan vi tillate oss det?

I Norge har vi det så bra på alle måter, ja, best i verden i hht til flere av FN's og andre internasjonale rapporter, at det ville være vanskelig, for ikke å si umulig å forsvare å pøse på med enda mer for å få det enda bedre. Det er egoistisk.

Men hva med de svake gruppene, de som sliter blant oss? Jo da, disse får også sin del, og i fleste tilfeller får de relativt sett langt mer enn oss andre – og svært mye mer enn svake grupper i andre land . De blir tatt godt vare på. Imidlertid, på grunn av handikapp, rus eller andre forhold, er det ikke mulig for alle disse å få en livskvalitet som de fleste av oss andre har. Men dette er i sjeldne tilfeller et økonomisk spørsmål – i velferdsstaten Norge.

Problemet er at mange, slik som dessverre også KrF, har gjort det til en livsoppgave å insistere på at politikere, som er satt til forvalte ressursene og å ta vare på oss alle, er kalde om hjertet når de ikke yter enda mer til enda fler.

Det er to grunner til at vi ikke kan bruke over evne – selv om det er fristende, vi har jo 8.000 mrd. på bok må vite, er viktige samfunnsøkonomiske mekanismer og altså bærekraft. 

Det andre er innvandringen som bokstavelig talt skaper ubalanse i regnskapet.

Vi ville jo gjerne brukt enda mer til enkelte grupper, men kan altså ikke overskride de økonomiske rammene som et samlet Storting er enige om – også KrF.

I de to-tre foregående årene, da oljeprisfallet rammet, tusenvis gikk ut i arbeidsledighet, og regjeringen valgte å øke oljepengebruken, for å motvirke dette, ble de kritisert av Unsgaards foretrukne regjeringspartier, Arbeiderpartiet, de med det varme hjertet, for å bruke for mye oljepenger. Samtidig lansert Støre mantraet om "for lite, for sent". 

Det skal åpenbart ikke være lett, men så er jo uredelig dobbeltkommunikasjon, som kjent, en yndet øvelse blant politikere. De unnslår seg ingenting, hverken å være uærlige eller å utrope politiske partier til hjertekalde og at de forfekter et dårlig menneskesyn. Slik kan bare utrykkes fra en slevbygget pidestall. Men slik er altså mange politikere. De eier ikke skam.

----

Her er en kjapp oppsummering av hva SSB svarer når det blir spurt om hvordan innvandringen til Norge skal kunne finansieres i tiårene som kommer:

Det er i hovedsak tre muligheter:

1) Bruke mer oljepenger. Siden man vil mangle skattepenger når man ser noen tiår fremover, vil dette i realiteten være en utsettelse av den reelle finansieringen.

2) Øke skattesatsene.

3) Kutte i offentlige utgifter, enten gjennom reduserte velferdstjenester eller stønader. Pensjonsreformen er et eksempel på en reform som på lang sikt vil redusere offentlige utgifter. Den vil ha ekstra sterk effekt fordi den både stimulerer arbeidsinnsatsen og skaper økte skatteinntekter.

----

Slik jeg har forsøkt å beskrive ovenfor, og slik SSB fremlegger dette, er ikke bruk av oljepenger en løsning. Det som gjenstår er å øke skattene og å redusere velferdsordningene. Det siste vil gå mest utover de som er mest avhengig av hjelpeordninger. Altså det svakeste.

Dette betyr at også KrF må prioritere. Skal vi ta inn enda flere migranter eller skal vi ta vare på de vi har og ikke minst hjelpe de svakeste blant oss – og også tilgode se våre etterkommere? Eller skal vi la det skure og stadig rope på "eit enda varmare samfunn"?

Når det gjelder bistand, så gjelder de samme mekanismene. Bruk av mer oljepenger er ikke en opsjon. Men derimot kan trolig bistanden effektiviseres – og da til velsignelse for de som trenger den hjelpen vi gjerne vil gi. Kan hende vi kan halvere ytelsene og få like mye ut av dem. Ikke vet jeg, men det er en god medmenneskelig handling og kristen nestekjørlighet å gjøre noe me dette. Men igjen. KrF er mest opptatt av å øke bistandsbudsjettet. Da tar seg best ut slik. 

Vi andre kan ikke annet å sukke - oppgitt. 

Gå til kommentaren

Kristendemokratisk?

Publisert 7 måneder siden
Alf Gjøsund – gå til den siterte teksten.

I drømmene sine løfter de seg over det norske skydekket og flyr sørover, over Skagerrak, forbi de danske bøkeskogene, til Tyskland. Der har CDU vært en maktbastion siden slutten av 40-tallet. Det var sånn det burde vært.

Hver eneste morgen må de må de ta virkeligheten inn over seg: I Norge er ikke kristendemokratiet en nasjonsbyggende ideologi. I våre daler og fjorder har 200 år med vekkelse gitt ordet «kristen» betydningen av et engasjement for spesielt interesserte.

Krf'ere postulerer stadig at "KrF er kristendemokratisk sentrumsparti". Her er det noe som skurrer og noe som ikke stemmer.

På et eller annet tidspunkt – omtrent på den tiden da partiet hadde statsministeren i den imponerende storhetstiden for partiet, fikk noen ideen om å omdefinere paritet til et "kristendemokratisk parti".

I Europa hadde kristendemokratiske partier vært både statsbærende og dominerende i tiårene etter krigen. En slik posisjon fristet. De i KrF, som lot seg besnære, må ha tenkt at kristennavnet implisitt dannet et naturlig felleskap mellom KrF og de kristeligdemokratiske partiene på kontinentet.

Men så enkelt er det ikke. Den kristendemokratiske ideologien er inngående drøftet og beskrevet i de tre essayene "Kristendemokrati" av Janne Haaland Matlary, Pål Veiden og den tidligere KrF-politikeren David Hansen. Forøvrig interessant lesning.

Konklusjonen, som essayistene ikke trekker, men som leseren uvilkårlig kommer til, er at KrF ikke et kristendemokrati parti – politisk-ideologisk sett.

Det som er felles, er utgangspunktet. Idelogien har sitt utspring i den katolske sosiallæren. Politisk er de kristendemokratiske partiene i Europa typisk konservative partier. I varierende grad er de på sentrum-høyreaksen.

Her en Wiki-definisjon:

«In practice, Christian democracy often advocates centre-right positions on cultural, social, and moral issues and social market economic policies. In Europe, where their opponents have traditionally been secularist socialists, Christian democratic parties are moderately conservative overall».

Det er nettopp dette Hareide-fløyen ville distansere seg ifra.

Typisk er Høyre medlem i Den internasjonale demokratiske union sammen med de to store tyske kristendemokratiske partiene CDU og CSU.

I Norge befinner den kristendemokratiske politiske ideologien seg et sted mellom Høyre og Kristelig Folkeparti – trolig nærmere H enn KrF. Begge er kultur- og verdikonservative. Mens Høyre er et statsbærende parti med en helhetlig politikk i rimelig godt samsvar med den kristendemokratiske politiske ideologien, har KrF redusert seg selv til et parti for «eit varmare samfunn» – i et allerede oppsiktsvekkende varmt samfunn.

KrF har gjort noen uforståelige strategivalg. En av de merkeligste er å konkurrere med selveste Senterpartiet om å være et landbruks- og distriktsparti. Dette er en kamp KrF er dømt til å tape. Denne også. Ok, Sp og Trygve Slagsvold Vedum fryder seg. Men er jo ikke et politisk parti sin oppgave å skape entusiasme i andre partier.

Det er naturligvis fåfengt, men dersom man skulle driste seg til å rådgi KrF om ideologiske og politiske retningsvalg i tiden som kommer, så måtte det være å gå radikalt til verks og satse på en kar som levde og virket for to hundre år siden.

Dersom KrF, som et kristenideologisk parti, tok opp arven etter Hans Nielsen Hauge, ville de bli et parti for arbeidsomhet, entreprenørskap, verdiskapning, kristen oppofrelse og -etikk. Med andre ord hele mennesket – og hele samfunnet.

Und, aber plötzlich – ville partiet faktisk også blitt et typisk kristendemokratisk parti. Det hadde vært noe.

Gå til kommentaren

God analyse ll

Publisert 8 måneder siden

Har respekt for Rimehaug sine vurderinger - sånn i alminnelighet, men spesielt når det kommer til analyse av KrF. En opplysende og interessant kronikk om et parti som jeg fra gammelt av føler tilhørighet og som nå igjen kan bli et alternativ ved valg  

Gå til kommentaren

Engasjement?

Publisert 8 måneder siden

Hvilket engasjement har Hareide utløst? Jo, han har satt fyr på venstresiden i det lille og krympende partiet. Og så er det kommet til 2500 medlemmer hvorav noen eller mange er røde, men slett ikke alle – etter det det går forlydender om. I hvert fall er det vanskelig å vite hvordan disse fordeler seg. Og slik er dette et usikkert kort å satse på. Når det gjelder meningsmålingene, så viser dagens måling i NRK at partiet befinner seg under sperregrensen.

Ja, det er sikkert et potensial for rød vekst. Men vil den utligne det betydelig tapet som vil komme på blå side? Neppe. Mange av disse har riktignok alt forlatt partiet og befinner seg i H og Frp og noen i PDK. Disse vil få nytt tilsig dersom partiet følger Kjell Magne Bondevik og Einar Stensnæs – og altså Knut Arild Hareide.

Dermed står man igjen med et enda mindre parti som satser på å regjere med den andre store taperen ved valget i fjor – Arbeiderpartiet og deres leder Jonas Gahr Støre som ser ut til å ha liten tillit, i motsetning til Solberg.

Ja, KrF har alltid stått særlig sterkt på Sør- og Vestlandet. Det bør alle, som er glade i partiet, verdsette. Dette har alltid vært ryggraden i partiet, eller grunnfjellet som det også heter. Og det var viktig for at Bondevik ble statsminister i sin tid. Noen mener at den store oppslutningen om Bondevikregjeringen (be)viser at det er et betydelig venstrepotensial der ute. Det må nyanseres.

Ja, Svarstad Haugland og Bondevik tiltrakk seg en bredere velgergrupper. Den ene og ikke ubetydelige gruppen var kontantstøttevelgere, den andre var mer liberale "kristenvelgere", men den største var trolig også da grunnfjellet++. Det at KrF endte i en sentrumsregjering med Bondevik som statsminister appellerte voldsomt til typiske KrF-velgere, altså kulturkonservative velgere – både eksisterende og tidligere velgere. Situasjonen mobiliserte altså typiske KrF’ere mer enn noen gang tidligere. Dersom man skal driste seg med en tredeling av de tre velgergruppene, utgjorde altså den liberale delen, som stemte på partiet den gang, en tredjedel. Det hadde ikke vært nok den gang, og vil ikke være nok i dag.

Det er med andre ord all grunn til å heie på bastionen på Sør- og Vestlandet. Uten den blir det stusselige greier.

Hva får partiet om det går til høyre? Den blir del av en flertallsregjering, og slik som ved å gå til Ap og Sp – får den med seg et sentrumsparti, den får landets mest populære statsminister og den får trolig tre statsråder med mer makt i en flertallsregjering enn det vil få på den andre siden som altså er en mindretallsregjering – og som i mange saker trenger støtte fra SV.

Bondevik (i flere generasjoner) og andre mener at partiet vil få større appell og slik få flere velgere ved å gå til venstre.  Det skal finnes en betydelig «rød» velgergruppe der ute som verker etter å stemme på partiet – bare de blir kvitt Frp og også får nøytralisert den «trange regionale» innflytelsen fra Sør-Vestlandet. Hva bygger man dette på? Finnes det inngående undersøkelser, eller er det mest en forhåpning og ønsketenkning?

I Sverige finnes det kanskje en parallell – for alt det jeg vet. Hun heter Ebba Busch Thor og som tok over partiet i 2015. Partiet lå nede. Og på sin ferd videre, var oppslutning nede på et par prosent – dit for øvrig det norske søsterpartiet kan være på vei. Busch Tor dreide partiet mot høyre, ble langt strengere i innvandringspolitikken og er det partiet som tydeligst sier at de kan søke parlamentarisk støtte hos Sverigedemokraterna. Og vips, fikk partiet 6,3 % ved Riksdagsvalget.

Det er sannsynlig at det er et større potensial for KrF ved å gå til høyre. Mange høyrevendte KrF-velgere, som alt har gått til H og Frp og noen til PDK, vil kunne komme tilbake. Og så er det gjerdesetterne, som befinner seg der, fordi de mener at partiet er i ferd med å bli for «politisk korrekt» og for «radikalt».

Vel, ikke vet jeg – heller. Men det er modig av noen av partiets nestorer og av Hareide å satse så mye på det mest usikre alternativet. Det kan ende med at Hareide blir stående uten ære, og kan bli herostratisk berømt for å være partilederen som la partiet sitt i grus.

Gå til kommentaren

Nei

Publisert 8 måneder siden
Johan Rosberg – gå til den siterte teksten.
Begrunnelse god nok

Med Hareides bok, anbefaling og i realiteten ultimatum til eget parti, har han og partiet satt en ny standard for politisk debatt og styring. Realpolitikken blir skjøvet til side og Hareides og partiets egne mål på anstendighet og ærbarhet blir avgjørende.

Med Hareides bok, anbefaling og i realiteten ultimatum til eget parti, har han og partiet satt en ny standard for politisk debatt og styring. Realpolitikken blir skjøvet til side og Hareides og partiets egne mål på anstendighet og ærbarhet blir avgjørende.

Premisset er at KrF er det partiet som har den riktige og anstendigste moralen. Alle andre blir målt og gradert mot dette. I vårt velutviklede, egalitære og humanistiske samfunn handler det om små nyanser, som gjør at vi andre sliter med å skjelne dem fra hverandre, og som slik og relativt sett må måles med millimetermål for å finne fram til forskjellene.

KrF, som altså befinner seg på den moralske og etiske tinde, sitter og skuer utover det partipolitiske landskapet og dømmer den moralske standarden basert på sin egen definisjon av rett og galt. Slik blir noen plassert til vestre og fortapelsen og andre til høyre og et evig liv. Ooops. Her ble det feil. De siste skal bli de første. Dermed lager KrF sin egen vri og satser på de fortapte.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere