Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Tankevekkende

Publisert 11 måneder siden

Et tankevekkende tema og innlegg. Og så forstår jeg at jeg bør bli bedre kjent med Hans Børli. Takker.

Gå til kommentaren

Ja, det gjør vondt

Publisert 11 måneder siden
Vårt Land – gå til den siterte teksten.
Det ligg eit moralsk imperativ i den kristne trua om å løfte fram etiske problemstillingar, pirke i oss der det gjer vondt

Men det gjør ikke vondt på den måten som Vårt Lands lederartikkel antyder.

Når kirken tar tydelige politiske standpunkt, er det ikke den politiske og samfunnsengasjerte delen av sjelen som blir plaget, men den som bryr seg om kirken og om kristendommens og troens utbredelse og kår.

Grunnen til at kirkens politiske standpunkter ikke gjør vondt – i den politiske sjelen, er at de fleste av oss – selv ikke de blant oss som går i kirken – ikke bryr oss om hva kirken mener om ofte sterkt politiserte temaer.

I slike spørsmål er det (nesten) kun timelige forhold som avgjør. Det handler om ideologiske standpunkter og om et helthetlig syn på samfunnsutvikling. Det som teller er politiske realiteter og / eller vitenskapelige fakta. Med andre ord den virkeligheten vi lever i.

Jo da. Da (de fleste i) kirkeledelsen tok et klart standpunkt mot den tyske okkupasjonen, var det som det skulle være. Men det er når den engasjerer seg i hverdagspolitikken i et velfungerende demokrati, at det går galt. Vi har et godt fungerende samfunn med solide institusjoner, ytringsfrihet og en gjennomgående velutdannet befolkning. Dette er gode forutsetninger for at samfunnsutviklingen for det meste går i riktig retning.

Når det kommer til de litt større kampsakene har vi en viltvoksende flora av interesse- og aktivistorganisasjoner. Disse er ofte ressurssterke med statsstøtte og profesjonelle mediefolk. Det er en egen næring. Når kirken blander seg inn, blir det som spurv i tranedans. Mest av alt framstår det som irrelevant.

Og riktig galt går det når kirkens standpunkter gjennomgående hører til på den ene siden av politikken. Flere i dagens kirkeledelse kommer fra eller har en fortid nettopp fra den siden. Vårt Land skriver at kirken stadig blir anklaget for å være venstrevridd. Det er ikke en anklage, men et faktum.

Kirken oppfattes ikke lenger som samlende og overbyggende og at den rommer alle. Tvert imot oppfattes det som at den daglig og iherdig fører en kampanje for å støte fra seg et flertall i befolkningen og et enda større flertall i blant de faste kirkegjengerne.

«Vi treng ei kyrkje som vågar å stå for noko, men som samtidig rommar alle», skriver Vårt Land. Ja! Det er nettopp det vi trenger, og det er en slik rolle den bør fylle – ikke minst for sin egen del. Men det gjør den ikke. Den kan synes å være fanget i en misforstått rolle som sensor i hverdagspolitiske spørsmål. Og da er den naturligvis på ville veier – som kirke.

Vi må gå ut ifra at kirken og jeg leser den samme Bibelen. Ja, vi er enige om at Jesus ikke nølte med å støte og utfordre. Men han blandet seg i liten grad inn i politikken, det timelige. Derimot var han nådeløs mot den religiøse øvrigheten. Han tålte ikke hykleri, selvgodhet og falsk moralisme. 

Mesteren var opptatt av det enkelte menneskets forhold til Gud, til troen og til sin neste. Og så understreket han dette ved å vise til at det i et slikt henseende er et tydelig skille mellom gudstro og poltikk. Gi keiseren hva keiseren er, og Gud hva Guds er. La keiseren styre med sitt og vær i hovedsak opptatt av ditt forhold til Gud.

Kirkens måte å leve opp til dette på er nettopp å ikke politisere seg selv, men å være opptatt av og lære enkeltmennesket om forholdet til Gud, til troen og til sin neste. Kirkens oppgave er å gi håp, trøst og åndelig veiledning – og å være tydelig i etiske dilemmaer med solid forankring i Bibelen, slik som f.eks. sortering, surrogati og eutanasi

Og så kan den med trygg forankring i den samme Bibelen overlate keiserens anliggende til keiseren – som i denne sammenheng er Zero og Palestinakomitéen og andre spesialister.

Vi ønsker oss en kirke som igjen blir de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den fort ende som hoffnarr. Og det ville være synd – i et par betydninger.

Gå til kommentaren

Med hvilken rett ...?

Publisert 11 måneder siden

Ettersom det er blitt en muligens gryende debatt om temaet på Håvard Nyhus sin FB, og den kan være interessant, tar jeg meg friheten å legge noe av denne debatten inn her:

Beate Szanday:

Dette er jo historien om britisk kolonialisme og misjon, William Wilberforce ut i første omgang og så USAs menneskerettighetsspredning under den kalde krigen.
Det er ikke noe enkelt spørsmål. Vi må kanskje snart innse at vi som anser oss som siviliserte ikke kan bestemme over andre mennesker uansett hvor grusomt det er for oss.
Jeg vet ikke.

John Færseth:

I så fall: Hvorfor kan ikke Russland forby homofili hvis det er /deres/ kultur?

Undertegnede:

Færseth har et interessant poeng. Med hvilken rett krever vi at andre f.eks. Russland skal tenke og handle slik som oss, med vår tolkning av moral og om det som er rett og galt?

Menneskerettighetene er nødvendigvis ikke et godt argument ettersom de i realiteten er en rettesnor primært for oss i den vestlige verden. Noen vil nok kanskje også hevde at de er blitt en tvangstrøye for en liten gruppe av land. De fleste andre land har også akseptert dem, og de sier at de skal etterleve dem. Det er et skuebrød – overfor oss. They couldn't care less.

Vi må forholde oss til den virkeligheten som vi faktisk lever i. Mens vi, i en til tider euforisk dyrking av menneskerettigheter og identitetspolitikk, gjemmer bort bøker av store forfattere, fordi noen med menneskerettighetene i hånden har funnet ut at noen kan bli krenket, etterlever resten verden ymse varianter av jungelens lov – og åpenbart med største selvfølge.

Vi har lullet oss inn i en tro, der vi hevder at menneskerettighetene er universelle og at de egentlig er en rettesnor for alle klodens folk og land – altså sånn egentlig, men at noen eller en del fortsatt strever med å etterleve dem. I virkeligheten er det svært få av disse som holder på med dette «strevet». Men de er flinke til å late som.

I sin naivitet og i en idealisert verden satser man fåfengt på at det vil gå seg til. I mellomtiden har vi satt Saudi Arabia til å lede arbeidet med å påse at vi og andre faktisk etterlever dem. Våre moralske standarder er, kan det se ut til, basert på gode ønsker, blind tro på egen fortreffelighet og en god porsjon naivitet.

Her handler det om, kan det se ut til, the great pretenders and the naive and complacent fools.

--------------

Et spesielt tema som kan være verd en debatt …

Gå til kommentaren

:)

Publisert 11 måneder siden
Men å hilse på andre kristne under en gudstjeneste, være seg både menn og kvinner, finner du kleint. Her smekker du deg selv på munnen.

He-he. Nei, slett ikke. I mitt tilfelle er det ingen diskriminering. Jeg gjøre ikke forskjell hverken på jøde eller greker. By the way. That's the question. 

Gå til kommentaren

Positiv relasjon

Publisert 11 måneder siden

Er enig i den første delen av kommentaren, og delvis i den siste delen.

Ja, de fleste av de som kommer til dåpen, altså de i dåpsfølgene, er kirkefremmede. Kirken kan velge å tilpasse seg dette, eller la være og heller gjøre det slik den alltid har gjort.

Mitt poeng er at når kirkefremmede kommer til kirken, så er dette en mulighet for kirken og at den, altså kirken, både bør se det slik og tilrettelegge for en slik situasjon. Det å "ture" fram med sitt, er å sløse med "talentet" – altså muligheten. Ved å kompromisse litt og slik gi rom for en mer avslappet og en mindre fremmedgjørende kommunikasjon vil være bra for begge – både for de fremmede og for kirken. Men egentlig mest for sistnevnte.

Dette gir mulighet til å skape en positiv relasjon som kan gjøre at både de fremmede selv og dåpsbarnet får en god holdning til kirken og dens budskap. I neste omgang er det godt rom for å utfordre og å forkynne dåpskandidatens, foreldrenes og menighetens tro.

Dette er en pedagogisk tilnærming som hverken er syndig, et svik mot kirkens tradisjon eller krenkende for noen. Det motsatte, den litt monomane og urokkelige måten å gjøre ting på, er etter min mening et svik mot kirken selv og dens oppdrag.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere