Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Publisert rundt 1 år siden

Deler av Hallaråkers siste kommentar leser jeg som et tilsvar til min kommentar #15.

KJH: "Det som undrar meg er at ein kombinerer omsorg for kristne verdiar - ekteskapet, menneskeverdet i abortspørsmålet, bioteknologi osb, og samtidig klagar på KrF med å hylla liberalismtane Frp, er meir enn eit tankekors."

Antydning om at jeg i min kommentar kritiserer KrF, og hyller Frp bygger på et feil premiss. Jeg karakteriserer ikke partiet og dets poltikk. Derimot beskrive jeg de to partienes standpunkter i fht regjeringssamarbeid før valget i 2009. Kan hende Hallaråker antar at jeg er Frp-velger og at det er forklaringen på min kritikk av KrF og ikke av Frp. Her kan jeg berolige med at jeg aldri har stemt på Frp. Derimot har jeg stemt på KrF ved flere valg. På den annen side kan jeg gjerne hylle begge – innenfor forskjellige saksfelt, men tar også avstand fra begge innenfor andre politikkfelt.

KJH: "Ellers er det å merka at somme synest det er greit at Frp kan stilla ulitmatum, medan KrF bør følgja med på lasset. Ja, ja dei om det."

Nei, jeg gjør ikke en slik vurderingen av de to partienes handlemåte i 2009. Realiteten var at begge stilte ultimatum. Det ene var det mulig å imøtekomme, det andre umuliggjorde en løsning.

I Bondevikregjeringene var Frp en avgjørende del av det parlamentariske grunnlaget. På tross av en slik viktig rolle, var det liten takknemlighet overfor Frp. På den ene siden fikk de ofte dårlig politisk uttelling, men enda verre var at partiet ble offer for en ufin nedvurdering og moralsk fordømmelse fra de samme partiene som de altså sørget for at kunne sitte i regjering.

Spesielt fra KRF-hold har det gjennom årene vært det vi andre mildt sagt oppfatter som ufin karakterisering og altså moralsk fordømmelse. Ikke minst tillot KrF seg – både fra Kjell Magne Bondevik og andre i partiledelsen – å kritisere Frp's menneskesyn. Dette lød alltid like oppsiktsvekkende som det lød hult.

Med hvilken rett bedømmer KrF andre partiers menneskesyn? Det de gir uttrykk for ved en slik kritikk, er at vi, altså KrF, har et godt, mens Frp har et dårlig menneskesyn. Det er oppsiktsvekkende.

Det er ingen grunn til å mene at Frp's menneskesyn er dårligere enn KrF sitt. Det som skiller to partiene er forskjellige tilnærminger og politiske valg og løsninger i fht grupper og individer. KrF mener åpenbart at noen av Frp sine løsninger er dårlige løsninger, men det betyr naturligvis ikke at deres menneskesyn grunnleggende sett er dårlig.

Ved sin stadige nedvurdering av og hovering over Frp's moralske nivå, og implisitt selvrettferdige framheving av egen moralske fortreffelighet, har KrF etterlatt et inntrykk av å være både moraliserende, dømmende og selvhevdende. Det har ikke tatt seg pent ut, og det har også bidratt til at partiet har fremstått som usympatisk i manges øyne.

I noen saker er Frp's poltikk mer på linje med deler av KrF's kjernevelgere enn i politikk KrF’s politikk. Slik vil det naturligvis alltid være i alle partier. Derfor, ved sin nedlatenhet og kritikk av Frp har KrF geid å irritere deler av sine egne kjernevelgere.

Og, når partiet i forrige storingsperiode i noen saker framstod som vrangt og lite samarbeidsvillig i fht til regjeringen, som den altså hadde en samarbeidsavtale med, var det trolig enda flere av kjernevelgerne som lot seg irritere.

KrF har altså både maktet å skape motvilje hos en viktig del av sine egne velgere, og også skapt usikkerhet om eget ståsted både i fht politiske og idologiske saker og i fht valg av samarbeidspartnere. Dett er en vanskelig situasjon for partiet.

----------------

Når det gjelder ultimatum i 2009, så var det altså ulike utgangspunkt som gjorde at de ble vurdert forskjellig. De fleste oppfattet det som forståelig at landets tredje største parti krevde å få være med i regjering, spesielt etter den magre uttellingen de hadde fått som støtteparti for Bondevikregjeringene. Dette hadde også en viss "kjøttvektfaktor".

KrF kunne valgt å stå utenfor regjering, men vært en del av det parametriske grunnlaget. Men de valgte også å nekte å støtte en regjering der Frp var med. Slik rev KrF ned grunnlaget for et borgerlig regjeringsalternativ ved valget i 2009. Og slik bidro partiet både til fire nye år med rødgrønt styre og en ny ørkenvandring for egen del, men også igjen å irritere og provosere en viktig gruppe blant egne velgere.

KJH: "Vi må ikkje gløyma at KrF har frå starten hatt ein annan inngong til politiske spm enn høgre -venstre aksen. Å forsøka å endra det, vil ha mange negative konsekvensar for eit slik kristent demokratisk folkeparti."

Hva mener egentlig Hallaråker med dette? Hva er forskjell på et 'kristen demokratisk folkeparti' og f.eks. et ‘liberalt demokratisk folkeparti’ eller et ‘sosialt demokratisk folkeparti'. Krf er politisk parti, slik alle de andre også er politiske partier. Noen er sosialdemokratiske, andre er liberale, andre igjen har primærnæringen som hovedsak osv. Men alle er politiske partier og intet annet. Mener Hallaråker at et kristen parti er mer særegent og spesielt – som politisk parti – enn f.eks. et primærnæringsparti? Hva er det som gjør KrF gjør så forskjellig fra de andre partiene – altså som et politisk parti? Alle har en spesiell oppstart og bakgrunn. Slik sett kan en kanskje kunne si at Frp sin start var enda mer spesiell enn KrF sin. Partier er blitt til med forskjellige utgangspunkt og på forskjellige måter. Men som politiske partier er de i samme båt med de samme mekanismene og spilereglene.

Det hele begynte med Venstre – før Høyre ble etablert. Disse var motpoler, ettersom det ikke fantes andre partier. Andre partietablering, som kom senere, har funnet sin plass og etterhvert dannet et politisk landskap. Med seg i "sentrum" har KrF både Venstre og Sp. Slik har Venstre gått fra være en motpol til partiet Høyre til altså å bli et sentrumsparti og i etterkrigstiden et samarbeidsparti på borgerlig side.

Det er, som kjent, slik at alle de tre partiene historisk har vært borgerlige i gavnet ettersom Høyre har vært deltaker i de fleste regjeringene etter krigen. Dette har vært borgerlige regjeringer både i navnet og i gavnet – og da som en motsats til venstresiden eller sosialistisk side. Det er derfor vanskelig å definere KrF som noe annet enn, på den ene siden et borgerlig parti, men ellers som et hvilket som helst politisk parti med sine særtrekk, slik alle de andre også har sine særtrekk.

Det er skremmende – på KrF’s vegne – dersom man i KrF anser seg som så spesiell, i fht til den politiske hverdagen og i det politiske landskapet, at man mener seg berettiget til å heve seg over de politiske naturlovene.

Det er noe snodig med KrF's selvbildet, egendefinering, strategi og poltikk som gjør at man må ta seg i å tenke at man er vitne til et partis iherdige selvskading og dekonstruksjon. Eller er det bare rent kløneri? Det kan det finnes unnskyldning for.

Uansett, og som nevnt, dette er synd.

 

Gå til kommentaren

Vanskelig

Publisert rundt 1 år siden

Forstår Halleraker sitt behov for å mane til samhold og også å forsøke å forklare og oppklare de siste dagers tildragelser i KrF.

Dette er ikke ment som nedstemt og negativ tale, men det kan se ut til at optimisme på vegen av KrF nå er forbehold de mest dedikerte, for det meste de i partiledelsen. Om deres optimisme er helhjertet og ekte eller om det er noe de føler seg forpliktet til, vet jeg jo ikke. Men man kan jo ha noe tanker om akkurat det.

For egen del hadde jeg stemt på KrF ved flere valg inntil 2009. Beslutningen om å finne meg et annet parti kom under landsmøtet det året (tror det var i Kristiansand) da partiet besluttet å ikke støtte Erna Solbergs regjeringsalternativ – etter fire år med rødgrøt styre.

På det tidspunkt var det ikke et ønske, heller ikke i Høyre å ha med Frp i en eventuell regjering. Men for å kunne ha et borgerlig regjeringsalternativ ved valget samme høst, var det en klar forutsetning at samtlige fire borgerlige partier måtte støtte en slik regjering.

Frp på sin side vedtok at de ikke ville støtte en regjering de selv ikke var en del av (slik de hadde gjort tidligere). Dette var derfor noe Solberg ikke kunne utelukke – altså at også Frp kunne bli med i regjering. Dog var det fortsatt ingen entusiasme i Høyre for dette. Men, må man, så må man.

KrF satte imidlertid en stopper for videre regjeringsplaner – på det nevnte landsmøtet. De sa plent nei til en slik regjeringskonstellasjon. Dermed beseglet paritet ikke bare mitt partivalg for ettertiden, men også sin egen posisjon som upålitelig og vinglete sentrumsparti.

Det er dette vi har sett resultatet av de senere årene, og også det som skjer nå om dagen i partiet – og det er gådt synlig ved den begredelige utviklingen på menigmålingene.

Det er ikke bare i regjeringsspørsmålet partiet har vært uklare, men i politisk enkeltsaker og også ideologisk. Dette har ført til en forvitring der selve grunnfjellet, granitten i partiet har begynt å forvitre.

For oss som ikke (lenger) stemmer på partiet er ikke dette så viktig, bortsett fra at vi synes det er trist at partiet så til de rader gjør det vanskelig for seg selv – og også for andre.

Enda verre var det imidlertid at KrF's beslutning i 2009, som rev grunnen under et borgerlig regjeringsalternativ, og som slik ført til at den rødgrønne regjeringen med knappest mulig margin fikk åtte år – i stedet for fire, og som mange av oss synes var lenge nok. For å spissformulere, slik sørget KrF for at SV ble sittende i regjering i åtte år.

Så kom 2013. Da hadde partiet en ny mulighet til å sitte i regjering, men igjen var det Frp-komplekset som gjorde at KrF ødela for seg selv. De inngikk en god samarbeidsavtale som varte fram til 2017. Etter dette valget ville man heller ikke ha en ny samarbeidsavtale. Jo da, man kom på vippen, men rollen som vingleparti ble enda tydeligere.

Status er at regjeringen med Frp, har styret i fem år med rimelig god suksess – uten KrF. I januar gikk også Venstre inn, mens KrF dermed ble stående helt alene i den pintange kløfta mellom blokkene.

KrF har brukt de siste ni årene på å rote seg inn i en håpløs posisjon som en parentes blant partiene. Og i tillegg gjør det seg stadig mer upopulær hos sine egne kjernevelger.

De kunne gjort som Venstre og gått inn i regjering for å slippe en håpløs og enda mer ødeleggende alenegang, men nei ...

Utviklingen er symptomatisk. Venstre, som nå har sittet i regjering i åtte måneder, blir belønnet med en framgang på 1,5 % til 5,2 % på VG's augustmåling, mens KrF blir straffet med en tilbakegang på 0,3 % til 3,9 % og faller dermed under sperregrensen.

KrF har, kan det se ut til, ikke noe valg. De må de gjøre et sidevalg – nå. Dersom de velger å gå til venstre, og slik kanskje også bidrar til å felle regjeringen, noe Støre har sagt han gjerne kan tenke seg å gjøre i høst, forsvinner de siste restene av støtte fra det tradisjonelt konservative grunnfjellet.

Uten å være profet, kan vi dermed slå fast og formentlig også være enige om at KrF har gjort sitt gjort og gjort seg selv til historie i norsk poltikk.

Det ville være synd.

Gå til kommentaren

Søndgsskole

Publisert rundt 1 år siden
Trond Bollerud – gå til den siterte teksten.
Med andre ord: En hver er sin egen lykkes smed. Og det er helt sant at frp ikke er noen søndagskole, det får vi stadig eksempler på. 

Fint om vi kan bli opplyst om hvilke partier som er en søndagsskole. Her faller bl.a. Ap ut, ettersom Haakon Lie alle rede for flere tiår siden slo fast partiet ikke er noen søndagsskole.

Gå til kommentaren

Vanskelig

Publisert rundt 1 år siden

VL's leder beskriver en vanskelig, eller en umulig balansegang både for KrF og for Vårt Land.

Ingen er politisk nøytrale i fht til de store strømmingene. Det er en umulighet. Spesielt ikke for et politisk parti, og heller ikke for en samfunnsengasjert avis. Og heller ikke i teologiske spørsmål er dette mulig.

KrF insiterer på at de er en sentrumsparti. De ser ut til å ha misforstått denne rollen. Senterpartiet og Venstre er også sentrumspartier, men de har valgt side i fht hovedstrømningene. Det er fullt mulig å være et sentrumsparti, der man ideologisk og i enkeltsaker kan helle litt til den ene siden og så til den andre – hente noe på begge sider, og samtidig ha et tydelig ståsted der det er makt og innflytelse.

Men det er altså misforstått at dette gjøres best ved å stå alene. Tvert imot. Det er når partier søker makt at de får innflytelse. Og for å få makt, må en velge seg mer varige allianser enn som et vippeparti – selv om dette naturligvis også kan gi makt til et lite parti. I rollen som vippeparti og inneklemt i sentrum har KrF lenge slitt med denne umulige balansegangen. De har stått i spagat og er i ferd med å forskreve seg.

Det samme gjelder Vårt Land. Som nevnt, det er umulig å være politisk nøytral. Det er også noe tannløst over det. Vårt Land er derfor ikke politisk nøytral – selv om de prøver og kanskje også insisterer på at de er det. Når avisen skriver om de mer utfordrende politiske sakene, der det er umulig å stille seg nøytral, er den alngt oftere på den liberale venstresiden enn på borgerlig side. Fair enough. Men det er noe uredelig over å prøve og late som noe annet.

Vårt Land har i så måte tatt et valg. Det må også KrF gjøre. Det blir som å ta besk medisin. En må holde seg for nesa og ta det som kommer. Og det som kommer er avskalling. Men det er også sansynlig at det er noe hente, at en god del finner tilbake til folden. 

Og, dersom strategi er det som avgjør et slikt sidevalg, så bør valget være rimelig enkelt. Paritet er med sin opprinnelse og bakgrunn et av de mest konservative partiene i Norge. Dette har partiet forsøkt å distansere seg i fra de senere årene. Det har ikke gått bra – heller ikke oppslutningsmessig.

Fløyen med bedehuskristne og andre konservative er nok langt større enn flokken av liberale som kan befinne seg vel i flere partier på venstresiden. Slik burde valget, strategisk sett, ende med borgerlig side. Der er det en del å hente også ideologisk. Langt fra på alle områder, men mer og på flere områder enn det de vil oppnå ved å gå mot venstre. Sagt på en annen måte, medisinen er mindre besk om partiet velger slik og ikke motsatt.

Noe av det samme gjelder for Vårt Land. Trolig er et flertall av abonnentene borgerlig innstilt.

Å ri to hester er kun for sirkusartister. Dette har både Vårt Land og KrF erfart. Nå gjelder det å erkjenne at det er slik. Vi på tribunen har sett det lenge. Vi kan kanskje lite om ridning, men vi er ganske flinke til å skille spektakulære oppvisninger fra de flaue.

Oppsummert. Fellesprosjektet, som Vårt Land ønsker seg, er utmerket – ideelt sett. Men det er grunn til å anta at det ideelle heller ikke i denne sammenheng er gjennomførbart.

Gå til kommentaren

(utløpt redigeringstid)

Publisert rundt 1 år siden

Skulle tilføye: Blant annet er "hvem er ikke det? en riktig konstatering som "de fleste – her som en fastslått størrelse – kan stille seg bak.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere