Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug – gå til den siterte teksten.
KrF hadde mange av sine velgere hos småkårsfolk som ville stemt Arbeiderpartiet dersom det ikke var for de kulturradikale sidene av partiets politikk.

Takk for utfyllende informasjon.

Min oppfatning var at KrF ikke bare i sidevalg, men også i praktisk politikk – i de fleste saker var et borgerlig parti.

Er usikker på hvordan de "kulturradikale sidene av partiets poltikk" kom til uttrykk. Skattepolitikken, fordelingspolitikken og synet på u-hjelp nevnes. Men var dette typisk for kulturradikale strømminger i partiet, eller representerte det et generelt kristent bibelsyn og -ståsted som er representativt for KrF-velgere flest? Altså at partiet som sådan stod for et ideologisk syn og poltikk som her sammenfalt mer med Ap's politikk?

Spørsmålet blir da om de fagforeningstillitsvalgte, som både Erling Rimehaug og Oddbjørn Johannessen nevner, vektla spesifikke politiske kulturradikale strømminger i KrF, eller om det var deres kristne ståsted som sådan, som avgjorde skifte av parti fra Ap til KrF? At det for noen kunne være et kristent og ideologisk samvittighetsspørsmål?

Gå til kommentaren

Oppklarende

Publisert rundt 1 år siden

Rimehaug skriver oppklarende om et tilbakevendende tema de senere årene, altså om KrF's plass i det politiske landskapet. Litt overraskende er den også, analysen om KrF's ståsted.

Min erindring innen poltikk går tilbake til 1963 og Kings Bay-tumultene. Jeg var ikke så gamle karen – i hvert fall ikke i fht politikk og politisk interesse, men da ble interessen vekket. Siden den gang og fram til for et par stortingsvalg siden har det vært min, og jeg vil tro de fleste sin klare oppfatning at KrF har vært et borgerlig parti. Både fordi partiets fremste menn og kvinner har uttrykt seg slik, og fordi samarbeidskonstellasjonene alltid har vært på borgerlig side.

I periodene med sentrumsregjeringer har Høyre vært en del av det parlamentariske grunnlaget – og omvendt. Ellers har de alle vært i samme regjering. Under Borten-regjeringene snakket alle partilederne varmt om den "borgerlige regjeringen", altså underforstått at de alle var borgerlige partier. Slik måtte vi alle fall forstå det.

Rimehaug: "I sine første 25 år holdt KrF på at de var hevet over vanlige politiske skillelinjer og derfor heller ikke skulle velge side. Så ble de heller aldri stilt på valg: Arbeiderpartiet hadde flertall alene. Men Arbeiderpartiets motarbeidelse av kristne friskoler og nedbygging av kristendomsfaget i den offentlige skolen, ble et vektig argument for at maktpartiet måtte få avløsning. Under skolepolitikeren Kjell Bondevik gikk KrF inn i den borgerlige koalisjonen i 1963."

Forstår det dermed slik at Ap's holdning til friskoler og kristendomsfaget var årsaken til at KrF gikk inn i Lyng-regjeringen og senere i Borten-regjeringen, men det ville forundret meg om partiet noen gang de første 25 årene hadde valgt Ap. KrF har i alle år (fram til for et par stortingsvalg siden) vært et av de mest kulturkonservative partiene på Stortinget. Arbeiderpartiet med sin radikale og også revolusjonære fortid, og dermed også forsiktig sagt med sitt "neddempede" forhold til religion, framstod de første par tiårene i KrF sin historie som selve motsatsen til KrF – inntil SF/SV ble etablert som et enda mer tydelig sosialistisk parti. Sosialisme, slik den har vært praktisert og forfektet, og kristendom har vært som ild og vann – i hvert fall politisk.

Alt dette gjør, ikke bare erfaringene gjennom flere tiår, men også som en ideologisk forståelse, at KrF har framstått for de fleste av oss som et klart borgerlig parti, kanskje et av de mest tydelige borgerlige partiene – utenom Høyre og i sin tid Senterpartiet. Høyre som et verdikonservativt parti, Senterpartiet som et nasjonalkonservativt parti og KrF som et kulturkonservativt parti. Noe slikt ...?

At Venstre også falt inn i denne folden, var for så vidt og i utgangspunktet ikke like klart. Men også de brukte "borgerlig" i beskrivelsen av seg under spesielt Borten-regjeringene. Men som vi vet, har Venstre vært et vingleparti, en rolle som nå KrF har overtatt.

Skjebnen til de tre partiene, som egentlig definerer seg som sentrumspartier – og som også insisterer på at dette er egen selvstendig kraft i det politiske landskapet, viser mer enn noe at også norsk politikk i realiteten består at to blokker. Venstres vingling gjennom flere tiår, partiets splittelse og så deltakelse i sentrum / høyreregjeringer og nå i dagens regjering, Senterpartiets tydelig borgerlige historie, men nå en del av den rødgrønne siden og altså KrF's identitetskrise og vingling, noe partiet er i ferd med å at sin død av, samt sentrumsregjeringene sin parlamentariske støtte fra Høyre, viser mer enn noe at sentrum ikke er en, la oss kalle det bærekraftig kraft i norsk poltikk. Alle partiene må forholde seg til de to blokkene – enten til høyre eller til venstre.

Så, altså. Basert på alt dette, har som nevnt de fleste av oss oppfattet KrF som et tydelig borgerlig parti. Og derfor "skurrer" det for mange når partiet nærmest plutselig ikke vet hvor det hører hjemme. Dette skaper forvirring og også identitetskrise hos velgerne – vil jeg tro.

Men så leser jeg Rimehaug og forstår hvorfor det er slik. Det er interessant. I de debattene, der jeg har deltatt, har jeg nok vært temmelig bredbrystet og slått fast at KrF "alltid har vært et borgerlig parti". Jeg kan ha rett i at det har vært det i gavnet, og slik svært mange av oss har oppfattet partiet, men forstår altså at dette ikke er like innlysende for alle – spesielt i partiets ledelse.

En viktig årsak er trolig, slik Rimehaug skriver: "Men det kom et stort oppsving under Lars Korvalds sentrumsregjering, da KrF passerte 12 prosent i oppslutning for første gang. Mange unge radikale som ikke definerte seg som sosialister sluttet seg til partiet - de kom til å prege partiet i tiårene etter. Dette tilsiget av radikale bidro nok til en bitter strid om hvorvidt partiet skulle forbli et selvstendig sentrumsparti eller vende tilbake til den borgerlige fløy" .

Jeg forstår dette slik at partiet hadde funnet sin plass som et borgerlig parti, eventuelt som et borgerlig sentrumsparti. Altså var partiets sjel også fra den spede begynnelse "borgerlig". Men så kom det inn sterke radikale krefter som utfordret dette. Dersom dette er en riktig forståelse, er KrF ideologisk og i gavnet et borgerlig parti, noe vel også grunnfjellet eller kjernevelgernes ståsted bekrefter, men at denne posisjonen er blitt utfordret av den gang "unge radikale" som har etablert seg som en egen kraft i partiet. Altså har partiet endt opp med to sterkt motstridende fløyer – litt sånn ild og vann – som vi nå ser har ført til en ødeleggende identitetskrise for partiet.

Rimehaug skriver også at noen alle rede på åttitallet argumenterte for å se mer bort i fra "et konservativt grunnfjell som var under forvitring". Nå er vi kommet et godt stykke inn i neste årtusen, og grunnfjellet har ennå ikke forvitret. Man har med andre ord forregnet seg. Og slik straffer seg – spesielt i poltikken.

Denne epistelen er ikke en dyptpløyende analyse, slik Rimehaugs kommentar er – som også både er interessant og opplysende, men kanskje heller et innblikk i hvordan ting har fortonet seg litt fra utsiden.

Gå til kommentaren

Rosa parodi

Publisert rundt 1 år siden

Jo da. Leste det samme avsnittet. Men siste del lyder altså slik: ... men mye har vært urimelig karikering av det som egentlig er viktige bidrag til å kritisere våre etablerte forestillinger.

Lite om noe har hatt så stor plass i norsk poltikk siden syttitallet som kvinners rettigheter. Den tidlige kampen for stemmerett – og flere tiår senere – lik lønn for likt arbeid var både berettiget og nobel. Men på et tidspunkt under eller etter kampene på syttitallet bikket det over.

Etter hvert og uten motforestilling ble ethvert forslag, som kunne styrke kvinners rettigheter, refleksjonsløst applaudert som rettferdig. Det griper inn i alle politikkområder. Overskriften er at kvinner er undertrykket, menn er undertrykkere. Denne "sannheten" er så etablert at selv menn, som ellers ikke engasjerer seg i disse supermålene, ikke blunker.

Det har endt med kvotering av kvinner som en akseptert norm, som normalen. Dette er det kvinner som har kjempet fram, men hadde jeg vært kvinne, ville jeg opplevd det som stigmatiserende.

Produsenter leter nitidig etter produkter og konsepter som selger. Slik som f.eks. rosa lego. Markedsaktørene pusher ikke dette, men følger opp de trender som er der ute. Etterspørselen etter rosa lego vil trolig øke – fordi jenter for tiden blir stadig mer jenter, spesielt med utseende og et femininet identitetspress som et must på sosiale medier.

Når alle jenter, på lik linje med gutter, nå blir innkalt til sesjon og utgjør nå 30% av norske soldater, så er det ikke for styrke Forsvaret, men for å styrke jenters og kvinners selvfølelse og selvbevissthet. Når det kreves at flere kvinnelige artister må få opptre på festivaler, og flere kvinner må få "slippe til" som filmregissører, der det mer enn noe er publikum som bestemmer, så er det ikke for å styrke kvaliteten på filmer eller på musikktilbudet på festivaler, men for å oppnå en kjønnsbalanse som publikum ikke etterspør. 

Kvinner har like stor rett og mulighet til å komme inn på ingeniørfagstudier – hvis og når de vil. Men like fullt er det etablert en kvoteringeringsordning. Ikke for å styrke ingeniørfaget, men altså for å styrke kvinners selvfølelse og selvhevdelse. På psykologstudiet, der det er 80 % kvinner, og der kjønn antakelig betyr noe i møte de forskjellige pasientgruppene, er det ikke aktuelt med innvotering av menn.

Når en kvinnelig bedriftsleder gjør det bra, er det ikke fordi hun er dyktig, men fordi hun er kvinne som implisitt betyr at hun er dyktig. Det blåser nesten alltid på toppene. Det er en naturlov. I næringslivet kan det blåse ekstra friskt. I striden mellom Sigve Brekke og Berit Svendsen i Telenor er det en maktkamp om ulike strategier og lederstil, slik det kan være i næringslivet. Utenfra virker konflikten hard og nådeløs. Egentlig er det «trivielt». Men i pressen og blant politikere, spesielt i opposisjonen, heies det på Svendsen – på autopilot. Ikke fordi de har meninger om strategier og lederstil, men fordi Svendsen er kvinne. Fortellingen er at hun blir forsøkt presset ut, selv om hun er dyktig, fordi hun er kvinne. For de som kjenner næringslivet fra innsiden, er dette naturligvis en usann og håpløst naiv fortelling.

Denne listen over elendige paradokser og tåpeligheter kunne blitt lang og lengre enn lang.

Kjønnskampen, som en gang var rettferdig og riktig, og som ble kjempet fram av modige og standhaftige sjeler, har endt opp som en parodi på seg selv. Vi har det så bra i dette landet, og har så få kamper å kjempe, at vi holder liv i hysteriske identitetspolitiske påhitt – for å få tiden til å gå. Kan det se ut til. Slik er sanseløs identitetspoltikk blitt den store slageren.

Nei, karikeringen er ikke urimelig. Den er på sin plass. Som når Vårt Land bruker rosa lego som anslaget i en lederartikkel om dette uttværede temaet.

Det er ikke karikeringen som er urimelig, men den akademiske kampen mot rosa lego.

Gå til kommentaren

Eia - var vi der

Publisert rundt 1 år siden

Vårt land kan ikke ha sett Harald Eia's særlig opplysende programserie "Hjernevask". Som de fleste av oss fikk med oss, ble kjønnsforskerne, som Vårt Land viser til, avkledt som identitetspolitiske – holdt på å skrive sjarlataner, men la oss begrense oss til surrekopper.

Vårt Lands lederartikkel framstår som et identitetspolitisk pust – eller grøss fra et snart hvilket som helst amerikansk universitet. At enkelte, svært få, har problemer med sin kjønnsidentitet, er, la oss si ... Shit happens.

Men at dette, hensynet til enkeltes, noen svært få individers frustrasjon skal omdefinere det mest grunnleggende bestanddelen i menneskets utvikling – fra Adam og Eva og også gjennom hele evolusjonen og fram til i dag , er hyperventilerende identitetspolitikk.

Rosa lego? Who cares?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 1 år siden
Det er vanskelig å argumentere prinsipielt for et skille mellom det teologiske og det politiske, og samtidig flagge tydelig sitt personlige standpunkt til ekteskapsloven. Kanskje er det temmelig mange som synes spørsmålet om likekkjønnet vigsel er vanskelig teologisk, men lever godt med dagens ekteskapslov. 

Tore Christiansen har skrevet en særlig god analyse. Nøktern og informativ – for oss som ikke er innenfor.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere