Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Publisert rundt 1 år siden
Hennes form for kristendom er mer over i det messianske, det gammeltestamentlige, fra tiden før det ellevte bud, hvor religionen var (enda) mer totalitær og avvisende overfor anderledes tenkende.

Ok. Herved etterlyses typiske eksempler på at hennes form for kristendom er mer over i det messianske, det gammeltestamentlige, fra tiden før det ellevte bud, hvor religionen var (enda) mer totalitær og avvisende overfor annerledes tenkende.

For egen del har jeg ikke hørt henne bedrive teologiske betraktninger eller å moralisere med utgangspunkt i Bibelen. Hun blir kritisert for at hun av og til bruker kors. Det er stort sett det nærmeste hun kommer religion i sitt offentlige virke. Ja, og så at noen har funnet ut at hun ikke oppsøker den lokale kirken. Hun blir med andre ord passet godt på. Og da er det rart at jeg ikke fått med meg hennes moraliserende og fordømmende bibeltimer.

Men igjen, her kunne det vært interessant og naturligvis også opplysende med noen typiske og gode eksempler.

Gå til kommentaren

Forveksling?

Publisert rundt 1 år siden

Mye kan sies om Listhaug. Det gjør jeg også. Det har vært godt med en pause – trolig for "begge parter", for å si det slik. Men at hun er autoritær beror trolig på en misforståelse, en forveksling. Det at hun forfekter en strengere og mer konsistent innvandringspolitikk er ikke autoritært. Men hun gjør det på en standhaftig og insisterende måte som kanskje for noen fortoner seg som autoritært. Slik framstår hun som polariserende. Enten elsker man henne, eller så hater man henne. Og så er det noen av oss i midten, som har sans for henne, men som ikke til enhver applauderer måten hun kommuniserer på.

Ideologisk er hun liberal eller liberalistisk, og slik sett ikke autoritær. Når hun kjemper mot løssluppenhet i innvandringspolitikken, så er det nettopp for å hegne om det liberale demokratiet, eller den hun og mange anser som en god variant av dette – ettersom den andre varianten av det liberale demokratiet primært er globalistisk og slik er for åpne grenser som Listhaug og svært mange med henne mener at bør gjøres vanskelige å forsere. Det er tross alt statens første og viktigste oppgave, det å passe på et lands yttergrenser.

Gå til kommentaren

I tiden

Publisert rundt 1 år siden

Jeg er ingen "homohater" og heller ingen "mørkemann". Tvert imot. Selv om jeg i noen politisk-ideologiske spørsmål er konservativ, er jeg egentlig temmelig liberal i andre spørsmål. Jeg måtte innlede med denne egenerklæringen for å forklare hva jeg mener i det følgende:

Åste Dokka, som forøvrig skriver reflektert og relevant om et viktig tema, skriver bl.a.: «I tillegg gjør jeg meg selv til mørkemann. Enhver offentlig stemme som assosieres med kristendom har et mørkemannsstempel konstant dinglende over hodet, klart til hogg.» ... «Det en sekulær stemme kan si uten å sage av egen grein, om barns skjermtid eller skilsmisse, det kan verken partileder Hareide eller biskop Nordhaug ytre uten å bli ignorert, stille latterliggjort eller fordømt tilbake.»

Dette er utvilsomt en vanskelig balansegang. Den som har det enklest, er åpenbart de sekulære. For det er blitt slik at både Nordhaug og Hareide begge representerer institusjoner som har slitt i den nye tid.

Nordhaugs kirke har gitt etter for det sekulære presset og tillatt likekjønnet vigsling, og Hareide, som leder et kristentideologisk parti, har gått i Pride, som i hovedsak, og mer enn å være en markering for de homofiles rettigheter, er en fest for og promotering av en promiskuøs livsstil, slik som Ex on the Beach.

Selv var jeg for at homofile fikk retten til å inngå partnerskap og slik fikk leve i ordnede forhold. Og når det senere også ble full ekteskapsinngåelse, ja, så var det også greit. Men kirken, som er i verden, men ikke av verden, hadde stått seg på å være rakrygget. 

Når den ga etter for «tiden», som er preget av identitetspolitikk, som endrer normene og vår selvforståelse i et rasende tempo, så fratok den seg selv mye av sin moralske autoritet. Jo da, riktignok som «mørkemann». Men frykten for et slik stempel kan til dels være ubegrunnet. Det forventes at kirken har klare standpunkter i moralske spørsmål – både blant troende og aktive kirkegjengere og også av mange kulturkristne – som er de fleste blant oss. At noen av de som vil kirken vondt, umiddelbart fnyser og kaller den for «mørkemann» er en del av det å være i verden. Det er til og med bibelsk. Såpass må man tåle. 

Engasjement omkring oljeboring og palestinerens situasjon er i denne sammenheng av denne verden – selv om kirken forsøker å gjøre det til et bibelsk og åndelig spørsmål. Slik er den tidsriktig. Dermed får den applaus fra den sekulære delen av samfunnet og unngår mørkmannsstempelet. Det er å følge den brede veg. 

Kristne homofile  naturligvis ikke vies i kirken. Kirken kan likevel være raus og inkluderende. Den kan støtte dem og be for dem – og altså inkludere dem. Da et nært familiemedlem, som er troende og aktiv i kirken, giftet seg, ble det gjort borgerlig. Det var ikke et likekjønnet ekteskap, men i det aktuelle tilfellet var det likevel «best slik». Hennes forhold til kirken er det samme varme – og naturligvis omvendt. Det er sannsynlig at også de fleste kristne homofile både vil og kan utvise en slik konduite – uten at de føler seg ekskludert og utstøtt. 

Det kan se ut til at framtredende kristne institusjoner og -autoriteter strekker seg langt for å være i verden, men med det ytre presset, som er beskrevet foran, ser dette ut til å være så krevende at det til slutt kan gå litt i ball. Slik er det med kirken som med de fleste av oss. Av og til ender vi med å være av verden. Det er synd. 

Slik det er blitt, trenger vi mer rakryggethet fra kristent og kirkelig hold, nettopp i den tiden vi lever i, og ikke mindre. Og så får mørkemannsstempelet heller bli oppfattet som et kvalitetsstempel.  

Rakryggethet er en beundringsverdig holdning. Bare prøv. 

Gå til kommentaren

Ikke?

Publisert rundt 1 år siden
Torry Unsgaard – gå til den siterte teksten.

KrF har lenge reservert seg mot å bli kalt et borgerlig parti. Bakgrunnen for det er at borgerskapet tradisjonelt hørte til overklassen i samfunnet, mens KrF ofte har hatt mest sympati for, og støtte til, de svakeste i samfunnet; de som hørte til ”underklassen”.

Vi er et ”ikke-sosialistisk parti” ble det ofte uttalt fra ledende KrF-politikere, og den betegnelsen kunne de fleste i partiet føle seg tilfreds med.

Unsgaard er en trofast KrF'er. Det er bra. Men av og til kan det se ut til at denne trofastheten skygger for perspektivene.

Kjære Torry Unsgaard, Hvilket borgerskap mener du? Hvilke partier har «borgerskapet», slik du definerer det, som sin målgruppe og sine velgere?

Begrepet borgerlig i politikken har naturligvis ingenting med overklasse å gjøre. I det egalitære Norge har vi en relativt liten (økonomisk) «overklasse». De som befinner seg i denne gruppen, kan like typisk være folkelige og samfunnsengasjerte og kanskje også filantroper. Og så finnes det noen tertefine og distanserte – og eventuelt livsfjerne. Ulike typer mennesker finnes over alt i samfunnet.

«Borgerlig» kommer av borger, eller innbygger. For lenge siden, da byene hadde murer, for å beskytte seg, var alle som bodde innenfor murene "bürger", eller altså borgere. Igjen, borgere eller borgerlig favner oss alle – som bor i landet.

I politisk sammenheng betyr det også å ha respekt for at vi ikke alle like, at vi har ulike behov. Borgerens rettigheter er både de viktige felleskapsrettighetene, som står sterkt i Norge, men også individuelle rettigheter og behov, slik som f.eks. eiendomsrett og retten til å bruke og også realisere egne talenter, å skape sine egne liv. Dette siste gjelder like mye for «småkårsfolk» som for andre.

På venstresiden i politikken, har historisk sett felleskapsrettighetene ofte vært så dominerende at de har overstyrt og undertrykket de individuelle rettighetene.

For egen del oppfatter jeg KrF som borgerlig etter den nevnte definisjonen. Derfor har også jeg (tidligere) ved flere valg stemt på KrF.

Å proklamere at partiet ikke er sosialistisk er dypest sett en absurd definisjon. På den ene siden defineres «sosialistisk» her som eneste gyldige definisjon på politikk, politikkens akse. Enten er partiene sosialistiske, eller så er de det ikke. Man definerer seg selv i eller utenfor sosialistisk. Dette er mildt sagt upresist. Ja, så upresist at det altså er absurd.

På den annen side er det å fortelle velgerne hva man ikke er, et mildt sagt snodig budskap. Egentlig er det et håpløst budskap. Velgerne er naturligvis interessert i vite hva partiet er og ikke i hva det ikke er. Unsgaard understreker at KrF er en sentrumsparti. Det er greit. Det er noe å forholde seg til. Men så er det historien og realitetene, slik Rimehaug skriver om i innlegget. Historisk har KrF i realiteten vært et borgerlig parti. Dersom KrF ønsker å distansere seg fra dette, er det naturligvis greit nok. Da kan det være mer presist å opplyse om at partiet lenger er et borgerlig parti – altså ikke-borgerlig. Det er i så fall langt mer opplysende en å benevne seg som ikke-sosialistisk – som det aldri har vært.

Her går jeg i rette med Unsgaard – og med KrF's merkelige og forvirrende og også noe hjelpeløse begrepsbruk. Foruten dette respekterer jeg naturligvis Unsgaard sine tanker om strategi og sidevalg – selv om vi heller ikke her er enige.

Unsgaard avslutter slik: "Bakgrunnen for denne anbefalingen er at KrF, etter min oppfatning, hører hjemme i sentrum av det politiske landskapet, ikke verken på høyre- eller venstresiden. Vi er ikke tjent med en utvikling der fokus i valgkampen kun dreier seg om det blir borgerlig eller sosialistisk, Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. I så fall utvikler vi oss mot et to-partisystem også i Norge, og det er ikke ønskelig. Erfaringer fra USA og Storbritannia viser det."

Å isolere seg i «sentrum» – som eneste parti – er trolig et høyst risikofylt påfunn. Det er ikke bærekraftig. To-blokkposisjonen, som vi har i Norge, er normalen i de fleste land – dog på ulike vis. Når Unsgaard referer til USA og England, handler det om to-partisystemer. Det er noe annet. Det finnes et og annet sjeldent unntak som har greid å rokke ved to-blokkposisjonen. Et av dem er Macron sin valgseier i Frankrike. Men ellers er det som nevnt ...

KrF kan ikke plassere seg og isolere seg i sentrum. Partiet må naturligvis velge side som alle andre. Det er først da at begrepet "ikke-sosialistisk" gir mening. Da er det greit. Det betyr at KrF dermed fortsatt er et borgerlig sentrumsparti – noe som har vært en riktig benevnelse fra "tidenes morgen" og fram til våre dager.

Partiet gjør en stor feil ved å stadig å forsøke å distansere seg fra begge blokkene. I praktisk poltikk er dette umulig. Det er bortkastet energi, sløsing med tillitskapitalen og forvirrende for velgerne.

Men okke som. Lykke til!

Gå til kommentaren

Publisert rundt 1 år siden
Når Rimehaug bruker uttrykket "de kulturradikale sidene ved partiets politikk", så er vel det med referanse til Arbeiderpartiet, ikke KrF?

Ja, her har jeg visst "kjapplest". Men selve spørsmålet, som jeg stiller, kan kanskje likevel være relevant? Altså om det var KrF sin politikk, som (primært) appellerte til de fagforeningstillitsvalgte og typiske Arbeiderparti-velgerne, eller om det var KrF's tydelige kristne bekjennelse og -ideologiske ståsted og målsetting, som var det avgjørende. Vil tro at det siste veide tyngre og var mer avgjørende enn det første, og at det for enkelte kanskje også var det eneste avgjørende?

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1392 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1347 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 833 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
25 dager siden / 700 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere