Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Utfyllende

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen – gå til den siterte teksten.
Partiet kjempet urettmessig i flere tiår den samme kampen som SD nå kjemper. Den innvandringspolitikken og også i noen andre saker, som Frp har forfektet i årevis, er nå i stor grad eller delvis akseptert av de andre partiene.

Med «den samme kampen» menes kampen for å bli akseptert og gjerne også respektert, og de andre partienes og medienes – altså the establishments – massive og vedvarende utfrysning og nedrakking av partiet.

Det er da det er et poeng å minne om, at en del av det Frp lenge ble kritisert og også foraktet for, etter hvert er blitt gangbar poltikk hos flere partier.

Gå til kommentaren

Viktig

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug – gå til den siterte teksten.
Men det er verd å merke seg at partileder Ebba Busch Thor  var den første borgerlige partilederen som åpnet for å snakke med SD. Det skjedde allerede i fjor.

Det er viktig at KrF, som åpenbart har kommet inn i en blindgate, og som strever med å finne veien ut på egenhånd, løfter blikket og ser f.eks. til Sverige.

I tillegg til at KD var det første partiet på borgerlig side, som åpnet for å snakke med SD, vedtok KD på sitt landsmøte i 2015 å gå bort fra den såkalte Desemberavtalen som var inngått året før og som slo fast at det største partiet skulle ha statsministeren og regjeringsmakten. Dette var (igjen) for å isolere SD, og det sikret makten til Socialdemokratene og Løfven.

Busch Tor sa at dette var en uholdbar avtale. Etter at KD hadde fattet sitt landsmøtevedtak, om å gå bort fra avtalen, fulgte de andre partiene etter og sa opp avtalen.

Dette viser at, ved siden av Moderaterna, er KD den sterkeste pådriveren for borgerlig samarbeid. Dette er en av faktorene som forklarer den oppsiktsvekkende utviklingen partiet har hatt det siste året – fra da de lå nede på to prosent på meningsmålingene. I tillegg kommer at de traff godt med og har vært flinke til å kommunisere saken om Sjukvården.

Rimehaug skriver at "KrF i Norge er langt mer splittet i regjeringsstrategi. Det henger for en stor del sammen med at Fremskrittspartiet er en del av det borgerlige alternativet, og at det for mange i KrF føles utenkelig å bidra til at de får makt".

Dette minner om de håpløse forholdene i Sverige. Ja, SD har en "lurvete" fortid, men det har definitivt også Socialdemokratene.

Deres nære samarbeid med tyskerne under første del av krigen – inntil krigslykken snudde og svenskene vendte kappen, var naturligvis langt verre enn at SD i sin fortid som altså hadde en fortid langt ute på høreradikal kant for femten-tjue år siden.

Svenskene tillot, som kjent, tusenvis av troppetransporter gjennom Sverige under krigen, også da Narvik var under angrep og tyskerne trengte forsterkninger for å slå tilbake mot de allierte. De konfiskerte norske skip i svenske havner for tyskerne, de sendte tilbake jøder til Norge som hadde flyktet for sine liv, og de sendte også andre nordmenn tilbake som var på flukt fra tyskerne. Videre nektet de den norske hjemmefronten å organisere seg på svensk side.

Som nevnt, dette snudde da det ble åpenbart at tyskerne var i ferd med å tape krigen. Johan Nygaardsvold var så forbitret over sine svenske partifeller, at han ikke ville ha noen kontakt med den svenske sosialdemokratiske statsministeren Per Albin Hansson etter krigen. De møtte hverandre aldri mer og Nygaardsvold deltok heller ikke i hans begravelse.

I sin tale valgnatten sa Løfven at han aldri noen gang skulle samarbeid med et parti med en "nazistisk røtter" og han appellerte til de "anstendige" partiene. Hørt på maken!? Noen eier ikke skam.

Når svenskene har støttet "Sossarne" og gitt dem makt i store deler av etterkrigstiden, burde det være en smal sak om ikke annet å snakke med SD. Og, når det kommer til Norge, så burde det naturligvis ikke være noe problem å eventuelt samarbeid med Frp. Partiet kjempet urettmessig i flere tiår den samme kampen som SD nå kjemper. Den innvandringspolitikken og også i noen andre saker, som Frp har forfektet i årevis, er nå i stor grad eller delvis akseptert av de andre partiene.

Ja, Frp og KrF står langt fra hverandre i noen saker, men er nærmere hverandre i andre. Slik er det i poltikken. Det begge uansett har til felles, er at de støtter Erna Solberg som statsminister. Det er et greit utgangspunkt.

Det som gjenstår er en snodig "verdikamp" der KrF anser seg som et moralsk mer høyverdig parti enn Frp og at Frp er så moralsk tilsmusset at de ikke kan samarbeide med dem.

Er det egentlig slik – i virkeligheten?

Gå til kommentaren

Nei, ikke velgernes problem

Publisert rundt 1 år siden

Rosberg@

Hvilke partier er ikke ideologisk innrettet? Nei, et pari sitt feil strategivalg er ikke velgerens problem. Selvfølgelig ikke. De kan alltid gå til andre partier. Dersom KrF insiterer på å være i utakt med egne velgere, er det KrF sitt problem.

Johannessen@

Forskjellen på Frp og SD er (har vært) langt større enn forskjellen mellom KrF og KD – som alltid har ansett hverandre som søsterpartier. I min kommentar #37 er jeg opptatt av KRF / KD og ikke av Frp / SD.

KD har slitt akkurat med det samme som KrF. For en tid siden lå de på vel to prosent. KD har tatt noen viktige grep. Går ut i fra at de ikke har mistet sin sjel på vegen. Dersom KrF mener at "søsteren" har mistet sin sjel, er det forståelig om de velger å fortsette på sin veg mot glemselen – eventuelt av samvittighetsgrunner. Slikt avkrever i og for seg respekt. Men dersom de ikke kan påvise et slik sjeletap, kan det være noe å hente ved å se til Sverige.

 

Gå til kommentaren

Look to Sweden

Publisert rundt 1 år siden

Mens KrF går i sirkel med seg selv, surrer med identiteten og partiets sjel og er redde for å ta et klart standpunkt om bl.a. sidevalg, ligger søsterpartiet i Sverige, Kristdemokratarne, an til å bli en av vinnerne ved valget på søndag.

Det er fire årsaker til dette – ifølge Claes Arvidsson, som er mangeårig lederskribent i Svenska Dagbladet:

1) Den unge og relativt ferske partilederen, Ebba Busch Thor (31) har vokst mye under valgkampen. Hun har blitt en bedre partileder, blitt mer tydelig og har tatt opp fighten med Löfven i radio- og TV-debatter og har imponert på den måten.

2) Hun har drevet fram saken om helsetjenesten i valget. Helsetjenestene er én av de tre viktigste sakene for velgerne, etter innvandring og lov og orden.

3) Hun har vist mer åpenhet overfor Sverigedemokraterna enn de øvrige partiene. "Der har Kristdemokraterna en mer velkommen holdning enn Moderaterna. Det tror jeg lokker tidligere Moderaterna-velgere som har gått over til Sverigedemokraterna", sier Arvidsson.

I andre artikler og analyser framheves det også at hun erkjenner at innvandringen er en utfordring, og at det er behov for en strammere innvandringspolitikk. Her er hun minst på linje med Moderaterna om ikke enda mer tydelig.

4) Kristdemokraterna besluttet på landsmøtet i 2015 å si opp 'Desemberavtalen', som sikret Sosialdemokraterna makt ut perioden, og som var inngått året før. Dette førte til at de andre borgerlige partiene også fulgte etter og sa opp avtalen. Den gang sa Ebba Busch Thor at «dette går ikke an», og at «Alliansen (altså de borgerlige) må være beredt på å ta makten».

---------

Oppsummert: KD har gjort og gjør det stikk motsatte av KrF og har oppsiktsvekkende framgang, mens KrF dessverre er i ferd med å svinne ut i glemselen.

KD har valgt seg ut en sak som er viktig for partiet og som har allmenn oppmerksomhet og støtte – og de kjører konsekvent på dette under valgkampen.

KD erkjenner at innvandringen har store utfordringer og at det ikke kan fortsette som nå. Busch Thor og partiet er tydelige på at Innvandringspolitikken må strammes inn.

KD er en av garantistene for borgerlig samarbeid. De fører an, og på en slik måte at de andre partiene på borgerlig side følger etter KD – og ikke omvendt.

----------

Å være gjenstridig rævdilter, har aldri vært ei suksessoppskrift for framdrift og vekst – for noen.

Kjære KrF, look to Sweden!

Gå til kommentaren

Leit. For KrF

Publisert rundt 1 år siden

Det er leit og trist at KrF, eller en del i KrF insisterer på å gjøre det så vanskelig for seg selv.

Mens partiet sliter og strever med ryggen mot veggen og åpenbart med dårlige strategisk valg, som fører til splittelse og indre uro, og slik ender opp i en fatal og fullstendig unødvendig identitetskrise, putler flere i partiet i vei med enda mer identitetssurr.

Beklager, Unsgaard, at jeg her tar litt sats. Men ettersom jeg har et hjerte for KrF – også, gjør det vondt å bivåne den håpløse selvskadingen som en del i partiet holder på med.

Ved å ta fullstendig avstand fra og også fnyse av en viktig del av egen identitet, og slik vende ryggen til en viktig base blant partiets velgere, ber man naturligvis om trøbbel. Selv om meningsmålinger går litt opp og ned, er siste måling fra TV2 symptomatisk. KrF sliter stadig mer og er nå nede på 3,7 %, mens det "fisefine bursjoasi-partiet" Høyre befester sin posisjon som landets største parti og får 29 %. Underlagstallene viser at de fleste, som nå forlater KrF, går nettopp til Høyre.

Når Unsgaard holder seg med den mest negative og odde definisjonen av «borgerlig» i Wikipedia, som ellers har en nyansert, vid og god definisjon av begrepet, og ender opp med ‘borgerskap’ eller det franske ‘bursjoasis’ og støtter seg til Gyldendals fremmedordbok som skriver: «Borgerstand, borgerskap; den besittende middelklasse i byene, i motsetning til aristokratiet, jordeiere og kroppsarbeidere, nå særlig i motsetning til arbeiderklassen. ‘Bursjoa’ er en som hører til bursjoasiet; spissborger», ja, så er han over i anakronisme og vrangvillighet.

Når nesten en tredjedel av landets velgere støtter Høyre, og partiet er et stort statsbærende parti som er representert over hele landet, er man naturligvis langt fra et bursjoasi-parti eller et parti for en uvalgt besteborgerlig klasse. Tvert imot. I realiteten er det for tiden landets største folkeparti.

Unsgaard skriver: «En annen politisk teknikk er å fremstille det som om vi bare har to retninger i politikken, høyresiden og venstresiden. På høyresiden dominerer Høyre og på venstresiden Arbeiderpartiet. Så enkel er imidlertid ikke verden».

Jo, så enkelt er det – for så vidt, men naturligvis ikke helt. Det er riktig at vi, som de fleste andre demokratiske land, har to hovedretninger, to blokker, om man vil. Og det er riktig at Arbeiderpartiet og Høyre er de dominerende (og statsbærende) partiene på hver sin side. Men partimangofoldet er utfyllende og viktig. Derfor har den borgerlige siden tradisjonelt fungert godt med Høyre og de tre sentrumspartienespartiene.

Det har skapt en god dynamikk og en fruktbar pluralisme i poltikken. En god demokratisk effekt av dette er imidlertid, som Unsgaard skriver, at de to største partiene ikke er så store at de er enerådende. I noen tilfeller kan de bli nedstemt av de øvrige partiene eller ved hjelp at et av de to store partiene – på motsatt side. Det kalles demokrati.

Ellers, når det gjelder definisjonen av «borgerlig», så viser jeg til min kommentar #15, og i kommentarene hhv # 23 og 28 til Oddbjørn Johannessen:

«Politisk er ‘borgerlig’ side den andre siden i poltikken i fht sosialistisk. Mange vil nok derfor oppfatte den borgerlige siden som mindre ideologisk og mer vidtfavnende og inkluderende, om man vil, enn den sosialistiske siden. Borgere i landet er både bønder, fiskere, håndverkere, industriarbeidere og alt annet. Slik benevnte derfor, i hvert fall i Borten-perioden og dels også senere, alle de tre sentrumspartiene seg som borgerlige, altså at de var en del av den borgerlige siden. Typisk er Frp det største partiet innen fagbevegelsen etter Arbeiderpartiet.» Dette siste viser at den polariserende definisjonen av «borgerlig» er meningsløs.

Ellers er dette også et poeng: «Men 'borgerlig' er i seg selv ingen ideologi, slik jeg oppfatter det. Borgerlig side består av liberale, verdikonservative, nasjonalkonservative, kulturkonservative og flere varianter og nyanser som alle er mer ideologisk enn selve begrepet 'borgerlig’ – og som kan ansees å være en samlebetegnelse, som altså markerer motsatsen til den andre siden som riktignok upresist også benevnes som ‘sosialistisk’.»

Unsgaard håper at det i framtiden igjen kan bli mulig å etablere en sentrum/høyre eller sentrum/venstre regjering i stedet for rødgrønne eller blåblå. Vel. Den rødgrønne regjeringen var nettopp en sentrum/venstreregjering. Og typisk for debatten og det tilsynelatende lullende «søvngjengeriet» i deler av KrF er at vi i dag jo har en sentrum/høyreregjering. Ikke overraskende har KrF valgt, her finner jeg det naturlig å skrive 'naturligvis', å bli stående på utsiden av denne.

Mens togene stadig går ut fra stasjonen, insisterer KrF å bli stående igjen på perrongen. Nå helt alene. De ser seg rundt og lurer på hva som skjer. Dem om det.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere