Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Slektsgransking

Publisert rundt 1 år siden

SV og KrF står langt fra hverandre – nå som før. Men for å se dette, er det viktig å ikke la seg blende av det besettende "frp-spøkelset".

Med Frp i regjering er for tiden alle andre innafor – i deler av KrF. Det handler om det skumle Listhaug-komplekset som har satt seg så fast i hodene på en del politikere. De blir lammet og forvirret og mister det politiske gangsynet.

Nyhus holder fram SV's Kirsti Bergstø og Marthe Hammer som plausible beviser på det nylig annonsert slektskapet mellom de to partiene:

«Som da stortingsrepresentant Kirsti Bergstø anklagde Karl Ove Kanusgård for et «håpløst menneskesyn» som offentligheten burde vært spart for. Knausgårds forbrytelse? Han var åpenhjertig om sine erotiske strø­tanker: «Alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne». «Den slags tankegods hindrer likeverd og likestilling», advarte Bergstø,»

«Eller da kvinne­politisk leder i SV, Marthe Hammer, ville forby stripping fordi det «fornedrer oss som mennesker». Hvilket påkaller oppfølgingsspørsmålet: Fornedrer oss overfor hvem? Skal G-d tilbake i ligningen? Slik Hammer bruker ordet, dreier det seg nok helst om en talemåte med en metafysisk rest.»

Velvillig lesning er en god egenskap. Men her kan det se ut til at Nyhus tar solid sats – og håper på det beste. Han tillegger damene metafysiske intensjoner og at dette viser at KrF og SV faktisk er fettere. For egen del leser jeg dette som SV's utrettelige kamp for feminisme. Stripping er fornedrende for kvinner, og Kanusgård er mannsshowenist. Det overordnede menneskesynet er vel egentlig temmelig underordnet? For hadde det vært motsatt; mannlige strippere og en kvinnelig forfatter ...? Vel, noen av oss har vår vil. Det burde Nyhus og KrF ha også.

-----------

KrF er for en ansvarlig næringspolitikk og å sette tæring etter næring. Litt sånn haugiansk. SV er tvert imot langt over på "først dele og så (eventuelt) skape". SV er landets hissigste og mest typiske utgiftsparti.

Det er ikke så veldig lenge siden at Audun Lysbakken hyllet Hugo Chavez / chavismen og det hodeløse økonomiske eksperiment som førte landet med verdens største oljereserver ut i det dypeste økonomiske mørke, og som har ført til tomme bleie-, medisin- og mathyller. Til og med drivstoff til bilene er mangelvare. Tvang, tortur og undertrykkelse av opposisjonen og egen befolkning har vært og er chavenistenes svar på protestene fra et utarmet folk – der millioner har tatt beina fatt og rømmer til nabolandene. Heia! ropte Lysbakken – for ikke lenge siden, mens de fleste av oss, formentlig også Knut Arild Hareide og resten av KrF-ledelsen, tidlig så hvor galskapen ville ende.

KrF er restriktive i fht. abort og bioteknologi. Dette er også blant SV's kampsaker – med motsatt fortegn.

KrF er for NATO. SV er imot NATO.

KrF er for "K" i RLE-faget. SV er imot.

Kontantstøtte er en av KrF's viktigste markeringssaker, mens SV er den sterkeste motstanderen.

KrF er (tradisjonelt) kirkens og kristenfolkets parti. SV har markert seg som den sterkeste pådriveren for sekularisme. SV er for HEF det KrF er / har vært for kirken. SV ønsker å fjerne bindingen mellom kirken og Grunnloven i paragraf 16. Dessuten vil de ta bort Kongens bekjennelsesplikt i paragraf 4.

KrF sin arv og idologiske grunnlag er den kristne lekmannsbevegelsen, den kristne kulturarven og den kristne etikken. SV's arv og ideologiske grunnlag er Karl Marx og den ateistiske sosialistiske tenkingen.

(Dette er et lite knippe. Listen over ulikheter, eller diametrale motsetninger er naturligvis mye lenger)

Det de nyslåtte "fetterne" har til felles er politikkens "god jul og godt nyttår", det ofte intetsigende og generelle ønsket om å "fjern ulikheter". Dette har altruismens første bud, men det er et mål som naturligvis aldri kan nås. Ikke før i det hinsidige. Men det tror ikke SV noe på.

Da Kristin Halvorsen inntok statsrådsstolen i 2005 skrev hun en gul Post-It-lapp der det stod "Fjern fattigdommen!". Mens lappen ble liggende på pulten, som en viktig påminnelse, økte fattigdommen og forskjellene gjennom hele regjeringsperioden. Halvorsen og regjeringen gjorde en oppriktig og iherdig innsats for å oppfylle "Post-It-pålegget", men likevel altså ... Det skyldes den økende innvandringen. Dagens regjering har økt innsatsen enda mer, men med samme resultat – og med samme årsakssammenheng.

Ok, det er faktisk et par likheter mellom de to partiene. De ønsker begge en mer liberal innvandringspolitikk. Greit nok. Men da vil forskjellene øke enda mer. Ikke av ond vilje eller manglende handlekraft, men som en uvilkårlig følge av forholdet mellom volum og den like uvilkårlige grensen for evne til absorbsjon. Ofte kalt bærekraft.

Det andre typiske berøringspunktet mellom partiene er bistand. Det å være generøs mot de fattige og sultne. Hvem deler ikke en slik intensjon og målsetting? Her er "litt mer" det førende for bistandsridderne. Norge og de vestlige landene har i årtier bevilget generøst og stadig mer til bistand. Norge er vinneren. Men altså "litt mer". KrF har som hhv. samarbeidsparti og vippeparti fått opp bistandsandelen enda litt mer – med Frp i regjering. Men betyr det at de øvrige partiene har et dårlig menneskesyn og KrF et godt menneskesyn? Naturligvis ikke.

Også her er KrF's og SV's utgangspunktet forskjellig. KrF bygger sin bistandspolitikk på kristen nestekjærlighet, mens SV holder seg med den sosialistisk inspirerte tredjeverdenismen.

Det nyerklært slektskapet mellom KrF og SV er et fetterskap i nøden. For å få ligningen om å gå til venstre til å gå opp, har like godt Knut Arild Hareide påtatt seg fetterskap til SV. Det er et slektskap som kan virke tilforlatelig i ei bok, men som ingen lunde tåler en gentest.

Gå til kommentaren

Retorikk

Publisert rundt 1 år siden

Er enig med Frafjord Johnson i at "Ord er handling. For ord gjør noe med oss. Med de som hører dem. Ord skaper forandring. Ord kan splitte og forene. Ord kan ekskludere og inkludere."

I hver ende av et ord er det, som kjent, en sender og en mottaker. Senderen kan gi uttrykk for noe som mottakeren oppfatter presist, slik senderen mente. Da kan mottakeren ta stilling til dette og være enig eller uenig.

Andre ganger oppfatter mottakeren ordene på en annen måte enn det som var hensikten – enten fordi senderen uttrykte seg uklart eller fordi mottakeren feiltolker det senderen mente.

Slike misforståelser er, som vi vet, høyst vanlige – mellom ektefeller, i familier, blant venner, i foreningslivet, på arbeidsplasser – og ikke minst i politikken. Som oftest går dette greit. Misforståelsen oppklares, og stemningen gjenopprettes i den grad den har vært i ulage.

Men her er det ett unntak. Politikken. Der er det andre regler for kommunikasjon enn ellers blant oss. Bevisst mistenkeliggjøring og også nedrakking av politiske motstandere – for oss her ute oppfattes det ofte som ren ondsinnethet – er ikke bare vanlig, men det er en naturlig og åpenbart også en viktig del av "gamet". Det er slik det skal være.

En variant av dette er bevisst feiltolkning. Dette er et vesentlig element i den politiske retorikken. Å tolke en politisk motstander i verste mening framstår som ren refleks. Og, noen ganger, selv om senderen har uttrykt seg rimelig klart, tillegger motstanderen, det som er blitt sagt, noe annet. Det omformes i mottakerens hode, slik at verken senderen eller vi andre kjenner oss igjen den nye versjonen. Men det er ikke så farlig. Ingen steder er reglen om at hensikten helliger middelet mer rendyrket enn i poltikken.

I f.eks. innvandringsdebatten er det et yndet grep å kritisere andre for å generalisere grupper. Frafjord Johnson skriver: «De snakker konsekvent om muslimer og innvandrere som en gruppe, uten nyanser,» og om «hvordan enkeltmennesket tilsynelatende kan miste sitt verd som del av gruppen» ... «Når vi stempler, får det konsekvenser. Da slutter menneskene å være personer, med navn, med en mor, en bestefar og et barnebarn, med en fortid og en framtid. Da blir de del av et kollektiv, en gruppe, en masse.»

Men så er det slik at poltikk er å se de store linjene og å ta overordnende grep for eller på vegne av regioner, grupper, næringer osv. Det er problemfritt å snakke om grupper på et overordnet nivå, slik som når politikere snakker om funksjonshemmede, rusmisbrukere, bønder og alle andre grupper i samfunnet. Tvert imot, det er helt naturlig. Ingen stiller spørsmål ved dette. Slik må det være – også når det gjelder innvandringen som fenomen og gruppe, og som er noe som ansvarlig politikere naturligvis må forholde seg til.

På innvandringsliberal side oppheves imidlertid denne naturloven. Når det kommer til innvandringsspørsmålet lanseres en tilsnikelse. De, som snakker om innvandringen som et fenomen, er fremmedfiendtlige og eventuelt også rasister. De ser ikke enkeltmennesket.

Nå har det seg slik at det ikke er særlig langt fra Capitol og til Den tarpeiske klippe – heller ikke for de innvandringsliberale. Populisme finnes i alle deler av poltikken – dog kanskje mest tydelige på fløyene, på venstre- og høyrefløyene. Men ingen, absolutt ingen går helt fri. Heller ikke de innvandringsliberale.

De innvandringsliberale avviser kritikk av innvandringspolitikken ved å karakterisere den med begreper som populisme og fremmedfrykt. Altså som noe avstumpet og fobisk. Ettersom innvandring for tiden er en av Europas største utfordringer, er dette en merkelig tilnærming. Den minner om strutsens problemløsningsmetode.

Og, hvor ble det av den nyanserte beskrivelsen av grupper? Også blant de innvandringskritsike er individene naturligvis forskjellige. Men ettersom de innvandringsliberale konsekvent snakker om de innvandringskritsike som én gruppe, uten nyanser, blir Frafjord Jonson sin konklusjon at «(da) slutter menneskene å være personer, med navn, med en mor, en bestefar og et barnebarn, med en fortid og en framtid.»

For egen del er jeg mildt sagt svært kritisk til Trump og Putin, og til Polens og Ungarns nye autokratier, og bejubler heller ikke partiene på ytterfløyene i flere europeiske land. Her til lands har vi (heldigvis) Frp som gjør at den rabiate ytterfløyen i poltikken ikke har fått nevneverdig fotfeste. Men jeg er likevel ingen frp-velger. Dette er et relevant utgangspunkt for det følende:

Frafjord Johnson skriver bekymret om retorikken. Men hun bedriver selv en retorikk – og som det absolutt kan stilles spørsmål ved. Hun skriver bl.a. at: «Lederne i Ungarn og Polen gjør innvandrere til syndebukker, selv om tallene på migranter og flyktninger er forsvinnende lave». Gjør de det? Gjør de innvandrere til syndebukker? Hvordan kan de gjøre det når det knapt finnes innvandrere i de to landene?

Det jeg oppfatter at de gjør, er å påberope seg retten til å ikke ta imot innvandrere. De ønsker å ta vare på det de har. De anser den islamske kulturen i stor grad i motstrid til den europeisk kristne kulturen. De er opptatt av økonomisk, kulturell, sosial og demografisk bærekraft. Som nasjon er de prinsipielt i sin fulle rett. Det er faktisk alle regjeringers primære oppgave å ivareta sin egen befolknings trygghet og bærekraft. At dette ikke er et sympatisk trekk, sett med innvandringsliberale øyne, får så være. Det fInnes imidlertid helt andre og langt mer bekymringsfulle trekk ved autokratiene i Polen og Ungarn enn på innvandringsfeltet.

Selv om jeg, som mange andre, er kritiske til fløypartiene, er mange av oss likevel verken sjokkerte eller forbauset over at sterkt innvandringskritsike partier svinger seg opp ved valg i flere europeiske valg. Ikke fordi vi ønsker at de får makt og tar over styringen, men som et viktig korrektiv til det som oppfattes som de ofte selvgode og moralsk selvhevdende etablerte partiene – og som blant annet på innvandringsfeltet plent nekter å forholde seg til en virkelighet som blir stadig blir mer åpenbar for stadig flere – velgere. Bare spør de sosialdemokratiske partiene i Europa eller gjerne også Angela Merkel.

Til slutt. Noen ord om Sylvi Listhaug. Hva har hun egentlig sagt som rettferdiggjør den voldsomme og ensidige demoniseringen av henne?

Ja, hun har en «uvøren» stil, og hun kan definitivt dømmes på stilen. Om dette kan Frafjord Johnson og jeg være helt enige. Men rent konkret? Hva har hun sagt som gjør at andre blir så indignert – på vegne av innvandrerne? Den ufine «imamsleiking»-karakteristikken var ikke rettet mot innvandrere, men mot Knut Arild Hareide. Gullstolmetaforen er heller ikke en karakteristikk av innvandrere, men er en kritikk av innvandringspolitikken.

Dette siste var lenge et eksempel som ble trukket fram av hennes motstandere som bevisst eller eventuelt ubevisst feiltolket henne. Man tilla senderen noe annet enn det hun sa og mente. Men i poltikken er, som vi vet, dette en del av den rådende praksisen.

Og så mener Listhaug at det i større grad må stilles krav til de som kommer hit. Heller ikke dette er en nedvurdering av individer. Tvert imot. Det er en betimelig påminnelse, vil trolig de fleste her til lands mene.

Kan Frafjord Johnson vise til noen konkrete eksempler på Listhaugs utilbørlig uttalelser, og som altså rettferdiggjør den massive kritikken av henne fra hennes politiske motstandere?

Når Frafjord Johnson skriver at Listhaug og andre «i den mer populistiske delen av partiet», med sin «grupperetorikk» har satt en ny standard for det politiske ordskiftet, blir spørsmålet: Har de det? Har de satt en nye standard? I så fall, på hvilken måte skiller denne «grupperetorikken» seg fra annen grupperetorikk blant politikerne?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 1 år siden
Tore Olsen – gå til den siterte teksten.
Om denne kommentaren er sarkasme eller ironi, det vet jeg ikke - det får være grenser for klokskap på et irriterende nivå!

Olsen siterer Nyhus og kommenterer dette på en måte som kan tyde på at han kan ha misforstått Nyhus.  I den siterte kommentaren er Nyhus åpen og undrene, ikke til livets store mysterium, slik jeg oppfatter at Olsen tolker det, men til Murray og Petersons nye og også spennende tilnærminger – både til tilhørerne og til selve mysteriet.

Gå til kommentaren

Vi

Publisert rundt 1 år siden
Vi er alle ein del av det globale­ fellesskapet, og i vår tid blir det viktigare enn nokon gong å utvide det store vi-et, der alle ­enkeltmenneske i verda til sjuande og sist inngår.

Da jeg leste Walgermo's innlegg, fikk jeg assosiasjoner til den kjente og debattglade sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Han med postulatet – og drømmen om – "det store vi". Det er avlyst. I hvert fall har Hylland Eriksen gått tilbake på at det er en god idé å dekonstruere majoriteten.

Det er mange "vi". Det er familie-vi'et, arbeidsplass-vi'et, nabolags-vi'et, by og bygd-vi'et, landsdels-vi'et, og det nasjonale vi'et. Og så har vi også et globalt vi. Å mene at vi skal avlyse alle de andre vi'ene og kun forholde oss til et globalt vi, er kan hende en vakker tanke, men det er naturligvis like utopisk som mye annet som lanseres og forfektes under "barn-av-regnbuen"-banneret og "inni er vi alle like"-mantraet, noe vi naturligvis ikke er.

De ytre forskjellene er ofte mindre forskjellige enn de indre. Gener, kultur, religion og annet gjør befolkningsgrupper ofte så ulike hverandre at noen velger å drepe de som ikke er lik seg selv – inni. Og det er jo dramatisk, og ikke minst må det være et tankekors når de "vakre" og idealistiske tankene og ideene sitter løst.

Vi'et er limet i familien, lokalsamfunnet og i nasjonen. Det er derfor vi stiller opp for hverandre, driver med dugnader og engasjerer oss i andre mennesker. Dette gjelder også i større skala – når det kommer til det globale vi'et – der vi stiller opp hver høst i TV-aksjonen og ellers hver for oss gir litt nå og da gjennom hele året. Og så yter felleskapet flere titalls milliarder hvert år til det globale vi'et. Vi møter fremmede med tilbørlighet. Men så viser det seg, at langt fra alle fremmede møter oss med tilbørlighet. Slik er det. Men vi aksepterer det på sett og vis. For vi vet jo at inni er vi slett ikke like.

Å problematisere f.eks. det nasjonale vi'et, vår egen identitet og selve limet i nasjonen, og å forfekte et stort, diffust og altomfattende vi, er farlig og destruktivt. Like tøysete og destruktivt som å lansere ideen om å dekonstruere majoriteten.

Når selv Thomas Hylland Eriksen kan komme til en slik erkjennelse, bør det være håp – også for andre.

Gå til kommentaren

Utfyllende II

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen – gå til den siterte teksten.
Dette minner om de håpløse forholdene i Sverige. Ja, SD har en "lurvete" fortid, men det har definitivt også Socialdemokratene.

Forøvrig, når det gjelder socialdemokratene sin foraktelige opptreden under krigen, vises det til NRK-journalist Eirik Veums gruoppvekkende bok «Det svenske sviket».

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere