Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

RE: Ikke nødvendig

Publisert rundt 10 år siden

 

23.05.09 kl. 08:19 skrev Gunnar Lund:

Jeg tror ikke skriftemål er synd. Men jeg skjønner ikke helt hensikten til hvorfor en skal skrifte for en prest, uansett om det er i den katolske kirken eller i den lutherske. Som Pedersen skriver: vi trenger ingen mellommann. Vi kan henvende oss direkte til Gud på den plassen vi befinner oss, uansett om det er på fjellet eller i skogen, Gud hører oss uansett. Men for de som føler at det er til stor hjelp for dem å snakke med en prest, så burde de selvfølgelig bare fortsette med det.

I denne debatten har har jeg flere sprøsmål enn svar.

Jeg er naturligvis enig med både Pedersen og Lund i at dette kan vi "ordne sjøl". Men er ikke sjelesorg, samtaler og forbønn også en viktig del av det kristne fellesskapet?Jeg oppfatter skriftemålet som en (kanskje en litt annerledes, men likevel fin) "variant" av dette.

Den katolske praksisen oppfatter jeg som et uvanlig og flott "lavterskeltilbud" med sterk symbolsk og trosmessig betydning. Er ikke det bra? Ville det gavne mer enn det ville skade Den norske kirke å tilby dette til sine medlemmer?

Kanksje det ville fylle et tomtrom og gjøre kirken enda mer interessant... og ikke minst at det ville kunne ha en viktig funksjon for mange som er fortvilet med depresjoener som også grenser opp mot eller som i stor grad har med torsspørsmål å gjøre?

Gå til kommentaren

RE: Vi må ikke gi opp

Publisert rundt 10 år siden

Enig med Kvalbein i at det er viktig å kjempe for trosspørsmål - også av prinsipp. Men må det følge prinisippet "vi går rett på, samme hva vi støter på"?

Det er, som kjent, lov å være lur, startegisk og å tenke gjennom motstandernes handlemåter og strategier osv. Så kan kampen og metodene justeres - helt uten å komprimisse med det som er kjernen i saken - sitt eget prinsipp.

Jeg har aldri lest noen analyse av lekmannsbevegelsens sterke tilbakegang fra da de spesielt etter krigen og til ut på sekstitallet hadde en sterk stilling i by og bygd, da det var bedhus på hvert nes og de til tider var fylt til trengsel.

Predikanten kunne med morskt utrykk skue ut over forsamlingen og predike streng moral og spå evig pine for de som "hadde latt være å komme på møtet i kveld". Dette gikk greit en stund, men så kom økt utdanningsnivå og andre endringer i samfunnet. De samme lekmennene holdt på sitt, mens benkeradene ble mer og mer glistne - og til slutt har det hele endt opp i de trøstens ord om at "der to eller tre er samlet" osv.

Hadde lekmannsbevegelsen og organisajsonene tilpasset seg målgruppene, hele tiden hatt fokus på og hatt respekt for de mekanismer som må til for få til en god kommunikajson, ja, så hadde kanskje folk fortsatt strømmet til bedehusene.

Poenget er nettopp slik som Mogård Bergem skriver, det er lett å støtte prinsippene, men det er vanskelig å gi sin stemme til "tapte saker". Hvis KrF hadde hatt hatt en klar strategi for å komme i regjeringsposisjon (med de komprimisser, tilpasninger og prgamatsime dette medfører), og samtidig sagt at de fortsatt vil kjempe for sine kjernesaker, hadde det skapt tillti mellom parti og velgere.

Da ville en kanskje kunne konkludere med at her er et parti som kjemper for flere av de sakene jeg også brenner for, de søker makt og vil gjøre sitt beste for å få gjennomført dem - så langt det lar seg gjøre. Mer kan en jo ikke få gjort. Slikt ville vekke respekt - og trolig ville det også kunne gi økt oppslutning.

Så blir det kanskje til slutt, slik jeg også forstår Mogård Bergem, at på et eller annet tidspunkt må en finne seg i at slaget er tapt. KrF sin histore er full av slike saker, men det har gått bra likevel. Partiet har hverken tapt sin sjel eller velgere (relativt sett). De aller fleste forstår at det både må til kompromisser og tilpansinger for å vinne fram i politikken. Når det å vinne fram ikke lenger er det åpenbare målet - kan det lett begynne å skrante blant ellers trofatse veglere. 

 

Gå til kommentaren

Er det sant...?

Publisert rundt 10 år siden

Fremskrittspartiet vil i regjering for å forandre Norge til et land i Frps bilde. Derfor kastet ikke Siv Jensen bort tida på å snakke om samarbeid med andre.

Fremskrittspartiet går til valg som et eget regjeringsalternativ. Man gjør ikke noe forsøk på å bygge flertallsalternativer. Frp ønsker å presentere seg som det eneste virkelige alternativet, og samle velgere på det. Det er jo dette Venstre og Kristelig Folkeparti har tatt konsekvensen av.

------------------------------------

Her kan det passe med et ungdommelig "Hæ!" (det passer forøvrig godt med min dialekt å uttrykke seg slik - når en virkelig er overrakset).

Ovenfor er sitater fra Rimehaug sitt innlegg. Enten har jeg totalt misforstått den politiske debatten de siste par tiårene - og spesielt nå under partienes landsmøter denne våren, eller så er det det Rimehaug som ikke har fått med seg situasjonen. Det tror jeg ikke.

Med all respekt. Innlegget virker som et bevisst forsøk på å snu situasjonen fullstendig på hodet. Det er å undervurdere leserne - og i dette tilfellet, KrF sine velgere. Det er overraskende

Etter i årevis å ha blitt rakket ned på, omtalt nedlatende, avvist og latterliggjort, har Frp vokst jevnt og trutt, mens "de andre" har stått på stedet hvil - eller mistet velgere.

Frp har da faktisk gjentatte ganger invitert til samarbeid. Dette har falt på stengrunn. I hele den siste stortingsperioden, har Siv Jensen og andre invitert til samarbeid, men ingen har villet hverken lytte til eller (offesielt) snakke med Frp om regjeringssamarbeid.

Sponheim sa for flere måender siden; heller Jens enn Jensen, og Krf vedtok senest på sitt landsmøte at de ikke vil sitte i regjering med Frp. Disse er nå for småpartier å regne mot Frp, og det ser ikke veldig lyst for økt oppslutning fram mot valget, men likevel...

Det er forståelig at Siv Jensen ikke (lenger) vil kaste bort mer tid på å snakke om samarbeid med andre, eller å gjøre (flere) forsøk på å bygge et flertallsalternativ. Frp har (til slutt) tatt konsekvensen av de mulige samarbeidspartenes bastante avvisning.
Som gjentatt mange ganger i denne debatten; dette er, etter min mening, leit for KrF. Det beklager jeg.
Gå til kommentaren

Reflektert!

Publisert rundt 10 år siden

Er imonert over deg som førstegangsvelger. Meget reflektert! 

Undertegnede har de siste par ukene i flere innlegg og kommentarer plaget bloggerne her på VD.no med mye av de samme synspunktene som du gir til kjenne.

Etter det jeg forstår, har vi det til felles at vi gjerne støtter KrF, og vi vil at partiet skal opptre på en strategisk god måte, slik at det fortsatt skal spille en viktig rolle også i årene som kommer - og da spesielt på verdier.

Ditt innlegg oppsummerer mye av det jeg har forsøkt å formidle; at KrF kanskje bør revurdere stratgi både i forhold til valg av kampsaker (som må ha appell, være aktuelle og som de kan vinne velgere på) - og kanskje spesielt i mine kommentarer, dreier det seg også om å være pragmatisk i forhold til et bredest mulig borgerlig samarbeid. På den måten kan parti igjen få makt - ja, nettopp, slik at det kan kjempe for og få gjennomslag for de viktige verdisakene.

Godt valg!

Gå til kommentaren

RE: Svaret er muligens tja, men mest, ja!

Publisert rundt 10 år siden

 

I bistandspolitikken er det mer prinsipiell forskjell. Partiet framhever mer det å "hjelpe folk der de bor". Det er kanskje ikke en dum tanke, spesielt etter de siste "avsløringer" av den elendige effekten av tradisjonell norsk bistand? For Krf synes andelen av BNP til bistand å være det viktigste, noe som skal vise hvor opptatt partiet er av de nødlidende. Det i seg selv vekker mindre og mindre entuiasme hos mange av oss. Det e ringe3n vinnersak, for å si det slik.

En liten korreksjon - av meg selv: I dette avsnittet (i min kommetar ovenfor) ser jeg nå at jeg har blandet bistands- og flyktningepolitkk. Dette har trolig liten interesse for stort andre enn meg selv, men dog... :) 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
6 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
24 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere