Arne D. Danielsen

Alder: 64
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Etter tusen år er det for sent

Publisert rundt 13 timer siden - 316 visninger

Aktivistgruppen Åpen Folkekirke (ÅF) ønsker å etablere seg som en organisasjon med varig sterk politisk innflytelse i Kirken. Men nå er det for sent.

Det er ikke uvanlig med fraksjonsvirksomhet – heller ikke i kristne organisasjoner. Det som imidlertid er uvanlig, er ideen om flere valglister ved kirkevalgene – slik som ved politiske valg. Hadde dette blitt forslått tidligere, da DNK var statskirke, så hadde det for så vidt kunne blitt sett i en slik kontekst. Det er slik man gjør det i politisk, statlig og kommunal sammenheng. Og siden kirken var et statlig foretak, så kunne man jo … Men ikke nå. Nå er det akkurat for sent.

Etter å ha lest Alf Gjøsund sin kommentar "Begynner å bli voksen" fra helgens årsmøte i ÅF, er det grunn til bekymring.

Det kan se ut til at ÅF prøver å holde i hevd en kirkepolitikks anakronisme – fra den gang et politisk flertall på Stortinget hadde en viss innflytelse over kirken. Forskjellen var at politikerne ikke blandet seg bort i teologien, men det gjør den ideologiske og politiske hybriden Åpne Folkekirke.

ÅF ønsker altså at kirken skal innrette seg slik som staten og basere – ikke bare organiseringen av kirken, men også teologien på flertallsstyre. Dette skal skje ved at formentlig, alle som vil, stiller egne lister ved kirkevalgene. I Sverige har man fått til dette – og angrer. Der stilte både Sverigedemokratene og Sosialdemokratene lister ved forrige valg. Inviteres det til noe slikt her i Norge, vil de store og profesjonelle politiske og eventuelt ideologiske organisasjonene naturlig nok også gripe muligheten.

En slik flokk er det vanskelig å overdøve – selv for ÅF.  Og så vil nok de fleste mene at det er da kirken slutter å være kirke, men har gått over til å bli Det allmenne selskap til fremme av gammelkirkelige seremonier og -kultur. Men slik ÅF tilsynelatende ser på seg selv og sin misjon, så er det lite trolig at de ville gremmes over en slik utvikling – bare den er «Åpen».

Igjen rammes nasjonen og folket av utopien om det krenkelsesfrie og det menneskegode (i motsetning til det menneskefiendtlige). Ære være de som kjempet fram viktigheten av de myke verdiene i samfunnet den gang det i flere betydninger var hardere tider. På et tidspunkt for ikke så veldig lenge siden, nådde man antakelig et balansepunkt, et origo der de myke og harde verdiene fant sin plass i fht til hverandre.

Men så skjer det som ofte skjer, forkjemperne – i dette tilfellet, de som kjempet for de mye verdiene, hadde fått et momentum – og som så mange andre i en slik situasjon, så mistet de samtidig magemålet. Kampen fortsatte og pendelen har svingt ut i det absurde. Er det ikke en sjelden salamander som stopper en ny veistubb, så er det at noen føler seg krenket.

Åpen Folkekirke er derfor ingen tilfeldighet. Navnet altså. «Åpen» er det motsatte av lukket. Og en del av de ofte kirkefremmede, som jo utgjør det store flertallet av kirkemedlemmene, skvatt derfor til og svingte innom kirkevalglokalet i 2015 – mange av dem har antakelig vært sjeldnere der enn i kirken – ettersom de hadde fått med seg at noen kjempet for en åpen folkekirke, implisitt i motsetning til en lukket. Og så var det visst noen som ikke fikk gifte seg der også. Hørt slik! Dette rørte ved hele registeret av de myke verdiene som har regjert og for så vidt også raljert de siste tiårene.

Jo da, det er utvilsomt mange som hadde et bevisst forhold til ÅF sitt hovedbudskap i 2015. Men det er også sannsynlig at en ikke ubetydelig andel fulgte med i strømmen av de krenkede og slik sikret ÅF et flertall i kirkelige fora i de neste fire årene.

Slikt kan gjøre at noen og enhver kan bli høye på seg selv. Mitt silde råd i så måte, måtte være at ÅF heller nyter stunden, enn å kjempe for at kirkevalgene blir en politisk, ideologisk og teologisk slagmark. Da trigger ÅF sterkere krefter enn seg selv. Og slik vil de kan hende i 2019 eller 2023 bli stående forundret i en krok for seg selv og lure på hva som skjedde. Andre vil kanskje være mer kritiske enn forundret og si: «Se hva dere har stelt i stand». Men det får nå være så. Å få ut litt damp er ikke skadelig. 

Edruelighet er en god leveregel. For mange er det en middelvei. Den anbefales – også i kirkelig sammenheng.

 

Gå til innlegget

Stolt av det norske? Ja, med god grunn.

Publisert 15 dager siden - 476 visninger

Felles identitet utvikler samhold og styrke – og det skaper overskudd og harmoni, slik at folk er trygge på seg selv. Trygge mennesker er ofte rause, deler med andre og kan være inkluderende.

Alf Kjetil Walgermo har skrevet en interessant kommentar i Vårt Land 30/12. Er enig i mye av det Walgermo skriver, men det er vanskelig å forstå at «(Identitet) både skaper samhold og fare på ferde».

Walgermo kommenterer den aktuelle debatten om vår felles identitet – om majoritetsidentiteten. Denne handler dypest sett om den økende polariseringen mellom ideen om det globalisert «vi» og om det nasjonale «vi».

Vi er mange som stiller spørsmål ved om et altomfattende «vi» i det hele tatt er mulig. Kan det være bærekraftig, eller er det bare er en «vakker» drøm – en fiks idé? Dette har aldri tidligere i vår flere tusenårige historie blitt prøvd. Altså er det et eksperiment – med en rekke ukjente faktorer. Det er derfor vanskelig å forstå at humanglobalistene kan være så skråsikre.

Gruppe-«vi’et» har vært det avgjørende limet i små og store samfunn siden steinalderen. Det har vært en betingelse for overlevelse. Homogene grupper har syslet med sitt. Den viktigste utfordringen har vært elementene; naturen, været og klimaet og andre naturgitte utfordringer, trusler og farer. Ved å stå sammen, har gruppen overvunnet utfordringer, utviklet felles kultur og verdisett og slik bygget velfungerende samfunn – som ofte også har vært generøse og gjestmilde overfor fremmede – inntil de fremmede eventuelt har utgjort en trussel.

Det motsatte finnes det mange eksempler på. Vallonere og flandere i Belgia sliter med å holde nasjonen sammen, baskere og katalanere vil løsrive seg fra Spania, og historien om Jugoslavia – som jo nettopp var et forsøk på å samle flere grupper og etnisiteter i én stat, utløste de forferdeligste grusomheter og gikk, som vi vet, fullstendig i oppløsning. I dag følger grensene mellom landene og enklavene på Balkan etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer – med kirurgisk presisjon.

Det ser ut til å fungere. Roen har senket seg. De forskjellige gruppene og etnisitetene besøker hverandres land, og de har begynt å samarbeide og fungere sammen. Indre ro skaper trygghet – også overfor andre.

Det er et paradoks, at dersom ideen om nasjonalstater med en svekket felles identitet hadde vært en realitet på trettitallet, og Nazi-Tyskland hadde vært de eneste som dyrket et sterkt felleskap og nasjonal identitet, hadde Churchill talt for døve ører da han oppildnet til felles innstas. Uten den felles identiteten, det sterke samholdet og viljen til å ofre alt – nettopp for fellesskapet – hadde ikke krigsmakten, som bygget på raseideologi, blitt nedkjempet.

Uten den sterke nasjonale identiteten og gløden, og uten vilje til personlige offer for fellesskapet, hadde altså Hitler vunnet, og verden ville sett helt annerledes ut. Europa ville vært hermetisk lukket for andre etnisiteter enn de fortrukne. Multikultur ville vært et fremmedord.

Det var nasjonene – små som store – med hver sin identitet og sterke nasjonalfølelse, som berget oss alle, og som etter krigen skapte ro, orden, vekst og velstand og som etablerte FN, internasjonalt humanitært samarbeid, menneskerettighetserklæringen, flyktningkonvensjonen og alt det som i dag anses for å være i tråd med våre beste verdier.

--------------

Walgermo referer bl.a. til, Mark Lilla, professor i intellektuell historie ved Columbia-universitetet, som forklarer noe av årsaken til det oppsiktsvekkende valgresultat i USA. Hillary Clinton tapte valget fordi hun sakket for mye om minoriteter – som f.eks. seksuelle og religiøse. Professoren ønsker den liberale identitetspolitikken død. Når det snakkes mye om særbehovene til utvalgte grupper, fører det til at grupper, som ikke blir nevnt, føler seg utenfor. «Dette har skjedd med den hvite arbeiderklassen. Og det har oppfordret dem til å tenke på seg selv som en adskilt gruppe».

Det er mye som tyder på at han har et viktig poeng. Har han det, er det helligbrøde, og kan vise seg å være politisk selvmord dersom de etablerte politikerne ikke tar dette på største alvor. I så måte kan det synes å være liten grunn til overdreven optimisme – på deres og våre vegne.

Walgermo referer også til Bibelen. Ja hvorfor ikke? I Det gamle testamentet handler mye om israelsfolket. Om hvordan de landflyktige og undertrykte jødene stod sammen. De hadde en felles og samlende identitet. Slik overlevde de som gruppe i ørkenen, inntok Judea og Samaria og bygget en nasjon som ble sterk og robust – med Guds velsignelse. Slik det er mulige å oppfatte det, er nasjonalstaten, den felles identiteten og homogeniteten her beskrevet i Bibelen.

I lignelsen om den barmhjertige samaritan kurtiseres ikke nasjonen og folket, men individene, presten og levitten som ikke tok ansvar som enkeltpersoner. Samaritanen, som viste barmhjertighet, inviterte ikke offeret i veikanten hjem til seg og sine og til sitt folk, men brakte ham til nærmeste herberge der han betalte for losji og pleie. Han hjalp i nærområdet – for å si det slik.

Når Walgermo skriver at det ligger «innbakt i den kristne trua å vise omsorg mot minoritetar», så er vi alle enige. Dette er et ansvar som påhviler hver og en av oss – og oss som nasjon. Men når han setter dette opp mot og advarer mot å «dyrke et sterkt majoritetssamfunn», er det grunn til undring. For er det noen motsetning?

Tanken om at det er motstrid mellom omsorg for minoriteter og et tydelig majoritetssamfunn er av relativ ny dato. Det var altså de sterke, tydelige og stolte nasjonalstatene, der befolkningen hemingsløst dyrket nasjonalfølelsen og den felles nasjonale identiteten, som etter krigen bygget en bedre verden for alle mennesker – som vedtok historiske internasjonale konvensjoner som nettopp ivaretar individuelle rettigheter – spesielt for de svakeste.

Flyktninger er blitt tatt imot med gjestfrihet og har fått beskyttelse. Landene, spesielt i Vesten har fulgt opp forpliktelsene – både de skrevne og uskrevne, de som også bygger på egen moral og etikk. Det er først nå, når strømmen av migranter er blitt uhåndterlig, og omkring halvparten, av de som kommer, ikke er reelle flyktninger, men gjør det de kan for å utnytte konvensjonene, gjestfriheten, opparbeidede sosiale rettigheter og velferdssystemer til egen vinning, at et flertall blant oss her ute og på Stortinget har satt foten ned.

Derfor er det uforståelig at sterkt hørbare meningsbærere fnyser – både av flertallet, som maner til måtehold, og også av ideen om å hegne om felles identitet, kultur og verdier. Historien har vist at de antakelig forregner seg. Det er kun en sterk felles identitet og en noen lunde homogen nasjonalstat som har kraft nok og har ressurser til å overholde både de moralske og formelle forpliktelsene overfor minoriteter.

I den aktuelle flyktningkrisen er byrdene, som nabolandene i dagens «nærområder» blir påført, enorme. Men det er det internasjonale samfunnet, som består av velfungerende og tydelige nasjonalstater som hjelper dem og som sørger for at de internasjonale forpliktelsene overfor flyktningene overholdes – så langt dette er mulig.

En sterk felles identet kan ha en negativ bieffekt, og det er fordommer. Men da er det fordommene som må bekjempes og ikke den sterke felles identeten.

La oss rakrygget, uten å slå blikket ned, dyrke den felles norske identiteten – om det så er brunost eller skiløpere. Det er til det beste for alle – også for de som ikke spiser brunost eller som vet hva skiløpere er. Spesielt de.

Gå til innlegget

Time out for biskopene

Publisert 20 dager siden - 290 visninger

Refserne på bedehusene på femti- og sekstitallet, de selvoppnevnte rettferdige som talte strengt til de ydmykt lyttende, ser ut til å ha fått sine etterfølgere i biskopene.

Lekpredikantene fra den gang var ofte uskolerte, men hadde et talent som talere. Og dermed hadde de makt over folk. En del av dem forstod ikke hvilken skade de gjorde på sarte sjeler og heller ikke at de også ofte gjorde skade på kristendommens troverdighet. De skapte og dyrket et «dem-og-oss»-bilde.

Med økt utdanningsnivå og syttitallets oppgjør med autoriteter, da greia var å tenke sjæl, ble det etter hvert stadig flere av «dem» og det ble færre av «oss» (i hvert fall etter at Jesus-vekkelsen ebbet ut). Predikantenes skarpe fordømmelse av de der ute, de som levende i synd, og oss frelste her inne, materialiserte seg i et større og skarpere skille mellom troende og ikke-troende og mellom troen og mostand mot troen. De ikke-troende vant – naturligvis. I dag «ruler» de.

Kirkeledelsen er i ferd med å gå i lekmannsfella fra den gang. De insiterer på en selektiv inkludering, men støter fra seg og nekter å inkludere helt vanlig folk, det store flertallet blant oss.

Kirken har to sider. Den sterke kirketradisjonen og -kulturen er rotfestete blant folk. Ukrutt forgår ikke så lett. I år var det derfor flere på julegudstjenesten i Vardal kirke enn på lenge. Det var fullt av folk som søker til kirken denne ene gangen i året – og i barnedåper og begravelser. Det har med tradisjon å gjøre, men må ha litt med tro å gjøre også. Det er lite sannsynlig at deler av menigheten avviser troen helt. For ellers ville de ikke gått i kirken – heller ikke på juleaften. For øvrig, så er dette et svimlende potensial for kirken – når den kjenner sin besøkelsestid.

Den andre siden ved kirken er den nye herlighetsteologien, den om det krenkelsesfrie felles multiplum. Skjønt felles multiplum …? Og så er det pekefingeren. Det er langt fra forrige generasjons refsere til dagens klerikale moralister. Men det de har til felles er det selektive, det om «dem» og «oss», og den uvettige forkynnelsen som irriterer – ikke så mye makthaverne, som dagens refselser er rettet mot – de bryr seg antakelig ikke i særlig grad, men den store hopen av helt vanlige folk – og som til nå gjerne har gått i kirken på julaften.

Biskoper og andre kristne ledere skal naturligvis både utfordre og kritisere – når de mener dette er nødvendig, når det dreier seg om moral, etikk og kristne dyder – og da naturligvis selv om det irriterer. Men hvorfor så selektive  og dermed og paradoksalt nok – så stereotype?

---------

Ute i verden bygger det seg opp til ny atomvåpenopprustning mellom stormaktene. Kunnskap og teknologi om atomvåpen kan ha kommet avveie og vil slik snart kunne være anvendelig for terrorister. Potensialet for cyberkrigføring øker. Med et tastetrykk kan hele lands elektroniske systemer slås ut og lamme all vital kommunikasjon og infrastruktur. Verdens reserver av fosfat vil nå toppen omkring 2030. Fosfat er en avgjørende bestanddel i kunstgjødsel som er en betingelse for å opprettholde og helst øke den store produksjonen av mat i verden. – Hver for seg vil disse truslene kunne ta millioner av liv, i noen tilfeller milliarder – og vil på alle måter kunne gjøre enrom skade.

 

Og så, alle konflikters mor; befolkningsveksten og overbefolkning. Dette tapper jorden for ressurser. Vann, matressurser, mineraler og energi er livsviktig, men tømmes i et høyt og i et akselererende tempo. Når vi til slutt går tom for vitale ressurser, vil svært mange av oss dø. Så, slik sett, vil det løse seg – på et vis. Kloden vil regulere seg selv. Andre konsekvenser er trengsel, sykdom, fattigdom, utbytting, undertrykkelse, ufred, krig og folkevandringer – og dermed forflytning og spredning av konflikter. Klimaendringer er ved siden av den industrialiserte verdens høye forbruk av energi også en følge av overbefolkning og et stadig økt behov for mer energi.

 

Det er dessverre ikke usannsynlig at én eller flere av de nevnte katastrofene kan inntreffe før vi har nådd det mye omtalte to-graders-målet, med mindre vi har flaks, … eller at noen eller mange bryr seg og tar til motmæle – i fht det aller mest presserende. Her ville vi heiet på f.eks. biskoper og andre. Det ville gitt mening.

 

Men av en eller annen grunn har ingen sak de senere årene fått mer oppmerksomhet enn klimaspørsmålet. Dette mens verden risikerer å forgå av andre og mer presserende årsaker.

 

Gjennom sitt engasjement – spesielt i de to utvalgte temaene; klima og flytningenes situasjon i Norge, viser kirkeledelsen og biskopene at de lar seg distrahere – eller lede ut i fristelse som det kanskje også heter. Ettersom de finner det riktig å engasjere seg spesielt i disse to sakene, må det være snakk om en «helliggjørelse», at akkurat disse to sakene er mer bibelstridige og kristenetiske problematiske enn andre og det de fleste ville oppfatte som langt verre ting. Det er en uendelig rekke av «ukristeligheter» å gripe fatt i. Når biskopene sorterer bort alt det andre og konsentrere seg om disse to, stusser folk – og ikke bare statsministeren.

 

Biskopen lar seg påvirke av at noen synes synd på folk som har lurt seg inn i landet, som har løyet og som rettmessig er utvist. Disse blir naturligvis behandlet som andre som begår ulovligheter her til lands. Også da handler politiet resolutt, «braser» inn i private hjem og henter ut de mistenkte. Tilbake sitter et stort antall sjokkerte barn og andre pårørende med skammen, stigmatiseringen og savnet. Dette er vanlige norske unger. Kan ikke huske at det vært kampanjer eller følelsesladde aksjoner for disse – heller ikke fra biskopene.

 

Biskopene krever «juleamnesti» for fusentastene. De mener at de som har løyet og bedratt og er utvist, bør slippe å bli sendt hjem i jula!? Få av dem feirer for øvrig jul. Hva i all verden skulle dette tjene til? Det framstår som er totalt forfeilet og også naivt utspill i en samfunnsdebatt som ofte er preget av føleri og irrasjonalitet. De elleve klerikale svir av noe av sin troverdighetskapital. Utspill i utide er å rope ulv titt og ofte. Til slutt er det ingen som lytter, selv når ulveflokken lusker i buskene.

 

Biskopene har angivelig fått rapporter fra lokalsamfunn der folk synes synd på migranter som blir sendt ut – også midt på natten. Trøste og bære. Her kan det høres ut som at biskopene sitter på hemmelig og sjokkerende informasjon. Men slik er det jo ikke. Vi blir alle løpende informert om situasjonen. Aktivister, støttegrupper og oppøste «nabokjerringer», som bryr seg om folk, holder en høy profil og lar ikke en eneste mulighet gå fra seg. Pressen formilder «dramaet».

 

Mens seksti millioner flyktninger sliter med sitt, pusler biskopene med sitt. Kirkelederne velger å konsentrerer seg om noen av de ressurssterk som har greid å krysse halvannet kontinent på veg til Norge og som lyver og bedrar i håp om å få del i våre mangeårige opparbeidende velferdsgoder. I en slik situasjon finner altså biskopene grunn til å kritisere regjeringen og norske myndigheter. Hva med å kritisere de som begår ulovligheter, som legger beslag på våre ressurser, som vi heller kunne brukt på andre, og som slik tråkker på sine fortvilte søstre og brødre som lever i total håpløshet og uverdighet?

 

Få land gir så mye – ikke bare relativt, men totalt sett til de syriske flyktningene som Norge. Norge er også det landet i verden som både i fht pro capita og i fht nasjonalbudsjettet gir aller mest til verdens nødstedte, og som gjør alt det kan for å etterleve alle tenkelig og utenkelige internasjonale avtaler og konvensjoner i behandlingen av flyktninger og andre minoriteter her til lands. Med andre ord et mønsterbruk – uten at vi skal slå oss på brystet av den grunn. Men i en slik kontekst er det ikke det minste rart at statsministeren – i likhet med de fleste av oss andre – rister på hodet over biskopenes totalt misforståtte engasjement.

 

Mens altså landets biskoper konsentrerer seg om et par mediefokuserte saker, som er i skuddet, og som det i selektive kretser tar seg pent å snakke om, fylles Vardal kirke til julegudstjeneste. Men det er ikke på grunn av biskopene.

 

Ettersom julegudstjenestemenigheten antakelig utgjør et tverrsnitt av folket, er et flertall av dem enig i stortingets asylforlik og dermed også i regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk – og med Listhaug (fri og bevare…). Videre er de ikke nødvendigvis uenige i klimaproblematikken og –truslene, men er kritiske til det politiske spillet og det de oppfatter som symbolpolitikk som lempes over på oss alle her ute.

 

Mens biskopene innunder jul bedrev naiv aktivisme innenfor et vanskelig politikkområdet, holdt presten i Vardal en flott og relevant julepreken om «Å kommå hemmat tel jul». Han nevnte både Vazelina og Chris Rea, men mest snakket han om Bibelens budskap og om barnet i krybben i en stall i Betlehem og om hvilken betydning dette har hatt og har for hver og en av oss, for menneskene og for verden – og om håp og liv. Enkelt og greit. Respektfullt og pedagogisk – og forøvrig helt i tråd med kirkens oppdrag.

 

Neste år blir Vardal kirke om mulig enda fullere på juleaften – og kanskje noen lar seg inspirere til å slenge innom en og annen søndag ellers i året også? Men det forutsetter naturligvis at folk ikke har latt seg affisere av biskopenes stadige merkelige utspill.

 

Chris Rea’s «Driving home for Christmas» står høyt i kurs hos undertegnede, men overgås nok likevel av «Nordnorsk Julesalme». Den burde vi alle – også biskopene lytte nøye til. Den handler om hverdagslivet og -slitet og om et enkelt og folkelig, men respektfullt forhold til den Allmektige.

 

«Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa, vi som du».

-------------

«Guds fred over dyran på båsen – og ei frossen og karrig jord.

Du ser oss i mørketidslandet, du signe med evige ord».

 

Dette er kjernen i troen og om forholdet mellom mennesker og Gud, uttrykt på nordnorsk vis, Det viser en jordnær symbiose mellom hverdagsslitet og troen, mellom det virkelige livet og det himmelske som vi alle forstår og har bruk for. Det er dette som er kirken oppgave, det å fundere sammen med oss og kanskje også rettledes oss – både på Yttersida langt oppe i nord og her i Vardal på tjukkeste Innlandet. – Stillingen 1-0 til Trygve Hoff og presten i Vardal. Hvis ikke biskopene tar en time out og legger om «taktikken», vil de ende i den absolutte irrelevans og vil tape kampen.

Gå til innlegget

Kirkens avmakt

Publisert 29 dager siden - 388 visninger

Dermed har Den norske kirkes miljøengasjement fått sin første store sier, skriver Vårt Land. Trøste og bære, sukker andre.

Statoil trekker seg ut av oljesandprosjektet i Canada. I en lederartikkel 16. desember har avisen en gledesstrålende hyllest til Den norske kirkes miljøengasjement. Vårt Land smiler hengivent, lukker øyene, strekker armene mot himmelen og roper et høyt og inderlig «Halleluja!». VL skriver riktignok at kirkens store seier selvsagt også må deles med miljøbevegelsen i hele sin bredde.

I «hele sin bredde» er her viktig. Miljøbevegelsen i hele sin bredde har påvirkningsmakt i miljøsaker. De rår over betydelige økonomisk og strategiske ressurser. Og som myndighetenes dårlige samvittighet, blir de tilgodesett med milde gaver – fra nettopp myndighetene.

Miljøbevegelsen initierer forskningsprosjekter eller kan støtte seg på eksisterende forskning, og får oppbakking og anerkjennelse fra forskere og forskingsmiljøer. De har alltid støtte fra deler av det politiske miljøet og fra politiske partier, spesielt på venstresiden. Og ikke minst har de media på sin side. «Miljøorganisasjonene sier at …» eller «Miljøorganisasjonene demonstrere mot …» er nærmest daglige temaer og ikke sjelden hovedoppslag i de fleste medier og nyhetssendinger.

Kirkens rolle og gjennomslagskraft derimot er i så måte i disse sakene høyst beskjeden. En langt mer kraftfull part i f.eks. oljesandsaken enn kirken er antakelig verdens urbefolkning sitt engasjement. Her i Norge respektert ved Sametinget.

En litt mer edruelig, noe mindre euforisk og ikke minst, mer relevant oppsummering av utviklingen i oljesandsaken, ville derfor vært om VL hadde skrevet: «Dermed har miljøbevegelsen og verdens urbefolkning fått en stor sier. Protestene mot Statoils involvering i oljesand har også støtte fra Den norske kirke».

Det er vanligvis to grunner til at de store selskapene endrer adferd i slike spørsmål:

Myndighetspåbud eller -forbud. I vestlige demokratier retter selskapene seg etter offentlige påbud og forbud. I de tilfellene der enkelte forsøker å unndra seg, vil pressen følge opp og ofte avsløre ulovligheter. Dette kan være ødeleggende for omdømmet og i neste omgang kan det påvrike kunndeadferden og er i så måte disiplinerende.

Markedsforhold. Konkurranse, råstofftilgang, markedsbehov, kundeadferd, omdømme – herunder forholdet til etiske spørsmål som kan innvirke på kundeadferden – og finansielle og økonomiske forhold.

Når Statoil i sin pressemelding, etter beslutning om å trekke seg ut av oljesand, begrunner dette med «porteføljeoptimalisering», så betyr det at man av økonomiske strategiske grunner har valgt å konsentrere seg om andre, mer lønnsomme og eventuelt færre prosjektområder. Det er antakelig liten grunn til å tro at miljøprotester, noe oljeselskaper er vant til, har hatt en avgjørende betydning – nettopp fordi det ikke har ført til endret kundeadferd. Salget går uansett strykende, men for tiden til lave priser.

---------

En vesentlig strategi for Miljøorganisasjonene er derfor å forsøke å endre kundeadferd – noe som sjelden lykkes. Miljøorganisasjonen har, kan det se ut til, brukt opp denne delen av sin kapital ved å rope ulv i tide, men enda oftere i utide. Ingen sak for stor, ingen for liten. Dommedagsvarslene kommer jevnlig. Et flertall av oss trekker etter hvert på skuldrene. Ikke fordi vi ikke bryr oss om miljø og klima, men fordi vi ikke greier å forholde oss til all den varslede elendigheten.

Men anstrengelsene er likevel ikke fånyttes. Det andre satsningsområdet er rettet mot myndighetene. For enkelte politikere blir det aldri nok av ulverop og varslede armageddoner. En del av dem lytter intenst og reagerer instinktivt. «Her må vi vedta (enda et) forbud, og ikke minst vil vi bevilge mer penger til dette viktige arbeidet». Bærekraft er et viktig prinsipp, spesielt i miljø- og klimasaken. Ulveropene er således en bevisst strategi for å opprettholde bærekraften – organisasjonenes økonomiske bærekraft.

--------

Men hva så med kirken? I dette globale vepsebolet, i denne massive alliansen mellom miljøorganisasjoner, underpriviligerte grupper som gis en tydelig og klar stemme, forskningmiljøer, store deler av det politiske miljøet – og en aktiv og lydhør presse, skal det mye til å hevde seg. Om også kirken hiver seg på, gjør det liten eller ingen forskjell. Dette fordi kirkens identitet er knyttet til andre oppgaver, og dermed i noen saker blir oppfattete som et vedheng som ytrer seg programmessig om krig og fred og sånn.

Kirken er et gammelt hus. Og det er fordi den er et gammelt hus, med alt det som dette i denne sammenhengen innebærer, at den er en kirke. Dette er dens styrke. Når krefter innenfor kirken kjemper målrettet og strategisk for å endre kirkens teologi på flere viktige saksfelt, river de ned det gamle huset. De ender med å skape noe nytt og identitetsløst. Forskjellen mellom kirken og HEF er i en del saker marginal, og blir stadig mer marginal. De politisk vedtattet «universelle» menneskerettighetene synes å være den hellige gral og det førende.

 

Fra et konseptuelt- og «markedsstrategisk» synspunkt er dette i sin natur feilslått. Det andre aktører har eierskap til og er gode på fra før, er det som regel fåfengt å begi seg inn på. I utgangspunktet vil dette ofte være en tapt sak. Miljøsaken ivaretas av miljøorganisasjonene. Her kan det også legges til et «punktum».

Jo, men, sier mann. Det er ikke det dette dreier seg om. Det handler ikke om å være oppdatert og tidsriktig i vårt engasjement, men å følge Bibelen og vår egen samvittighet. Det handler om å følge i Mesterens fotspor.

Ok? Men er dette sant? Er det det dette det handler om – egentlig?

Det er mye å forholde seg til i Bibelen, og det er åpenbart rom for tolkninger. Én oppsummering er naturligvis De ti bud, mens Den katolske kirkes sju dødssynder er en annen samling av Bibelens lære og moral. Disse tar dessuten også utgangspunkt i NT – altså i hele Bibelen. Hvis vi som lutheranere velger å ikke forholde oss til dødssynder som begrep, men til disse som en oppsummering av morallære, så gir hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap mening – også for oss.

Klimasaken kommer antakelig under begrepene grådighet, fråtseri og hovmod. Problemet er at det meste vi gjør, hele vår tilværelse rammes av en eller flere av disse sju begrepene. Hva skal vi velge? Hvor radikalt skal vi gå til verks?

Foruten generelle uttalelser og kommentarer til den rådende klimapolitikken, er kirkens mest tydelige og konkrete engasjement på dette feltet i fht oljeutvinning – oljesand i Canada og motstand mot utvinning utenfor Lofoten. Altså mainstream, noen av de mest medieomtale sakene, saker som er i vinden og som det slik sett kan være ufarlig å engasjere seg i – for det gjør jo alle andre. Men da blir det rævdilting, vil noen innvende. Dette kan også lett rammes av den siste av de sju dødssyndene – den om latskap.

Når Kirkemøtet fattet vedtaket om homofil vigsel, var tiden moden. Tidsånden, som for så vidt kan fremstå som den åttende dødssynden, hadde talt. Den ruler. Den kan flytte fjell. Den er blitt enkelhetens og lettvinthetens evangelium som kan endre hevdvunnen og etablert teologi. Derfor kan det å bli styrt av tidsånden også være å gi etter for den den sjuende dødssynden – i samme slengen.

Kirkens dilemma er at den selv må sette grenser for hvor radikalt og hvor bokstavtro den skal være, eller hvor drastisk den skal gå til verks. Dersom den mener at vern om Skaperverket i en radikal form er riktig teologi, må hele den morderne livsformen straks forbys. Hvorfor være selektiv, hvorfor være slapp og unnfallende og å sette en grense ved Lofoten og ved generelle politisk kompromisstiltak? Eller hvorfor bare vedta homofil vigsel og ikke for alle andre samlivsformer? Er ikke det strengt tatt menneskefiendtlig? Teologien kan alltids tilpasses.

I lørdagens VL, kan vi lese at det har pågått et prosjekt(!?) i ni år for å endre kirkens teleologi når det gjelder klima. Prosjektet har til og med en egen prosjektleder, kan vi lese.

Klima- og miljøkampen berører på den ene siden noe viktig, men det er også politikk og ideologi. Når kirken engasjerer seg, er det vanskelig å skjelne på et idealistisk åndelig og bibelsk motivert engasjement og et politisk og ideologisk. Dette framstår mildt som sagt diffust når også noen av biskopene – som biskoper tilkjennegir meninger om skattepolitikken og om andre typiske politikkområder, og når de gir uttrykk for at den ene siden i norsk politikk passer bedre med bibelske verdier enn den andre.

Kirken gjør seg best når den er et åndelig origo i folks liv, en hyrde i åndelige spørsmål om velsignelse, tilgivelse, nåde – og om troen, håpet og kjærligheten, og når den ivaretar folk sitt behov for det åndelige og religiøse felleskapet.

Og så er det kirkens oppgave å være moralsk rettleder. Den skal gjennom sitt eksempel peke på moralske verdier og stå opp mot urett, men må styre klar av, og den må være påpasselig med å ikke bli identifisert med politiske og idoslogiske retninger – i det alminnelige. Dette er kirkens Rubicon.

Kirken er gammelt hus. Og bare slik vil den ha en mening og en funksjon også i den nye tid, slik at den kan leve godt med tidsånden, men ikke la seg styre av den.

 

Gå til innlegget

Look to Trondheim! Kommune-Norges nye Gosen

Publisert rundt 2 måneder siden - 582 visninger

Trondheim kommune har skaffet seg sin egen utenrikspolitikk.

 Oppgaven kan vise seg å bli stor og krevende – kanskje til og med for stor, selv for de Nordenfjeldske rene og rank.

Kommunen har besluttet å boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Samtidig oppfordrer bystyret alle innbyggerne i Trondheim til å gjøre det samme.

Det skjer daglig hundrevis av brudd på folkeretten. Mange av dem er vedvarende.

Russland har langt flere krenkelser og overgrep mot folkegrupper og områder enn på Krim å svare for. Kina har i tillegg til okkupasjonen av Tibet en massiv undertrykkelse av uigurene på samvittigheten – hvis de har samvittighet? Marokko okkuperer folkerettsstridig Vest-Sahara, Tyrkia undertrykker kurderne, Myanmar undertrykker den muslimske minoriteten og hundretusener av kristne er de siste tiårene enten drept eller fordrevet fra muslimske land – osv.

Listen er lang og lengre enn lang – eventuelt som et vondt år. Det er imidlertid er paradoks at av alle de nevnte er antakelig palestinerne de som har flest rettigheter og som relativt sett blir behandlet mest anstendig. Som sagt, relativt sett.

Trondheim kommune har gjort en fantastisk jobb de senere årene. Det finnes trolig ikke en eneste rusmisbruker eller ensom eldre som ikke får førsteklasses oppfølging, eller skoler som trenger vedlikehold og sykehjem som sliter. Kort sagt, det finnes ikke flere uløste oppgaver for offentlig sektor i byen. Selv det å sysle med planlegging for framtiden trenger de ikke lenger å bruke tid på. Med andre ord; alt er såre vel.

Politikerne i Trondheim kjeder seg. The mission is accomplished. Så, hva gjør man da? Noe må man da kunne finne på?

Yezz!! Eureka!!! ropes det. Man gjør som bispekollegiet, en del frivillige organisasjoner, ganske mange nyhetsredaksjoner, og andre som også kjeder seg, og sier det eneste forløsende: Palestina! Der har vi det!

Det finnes knapt noe annet som gir tilværelsen mer mening enn nettopp Palestina. Hva skulle man gjort uten? Bygge ut rusomsorgen, eller et nytt eldresenter på Bakklandet, liksom?

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Samuelsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 3 timer siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 3 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 3 timer siden / 1266 visninger
Tore Olsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 4 timer siden / 535 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 4 timer siden / 1266 visninger
Olav Nisi kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 5 timer siden / 293 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Les flere