Arne D. Danielsen

Alder: 64
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Empati er oppskrytt

Publisert 1 dag siden - 713 visninger

Empati er viktig. Uten empati ville ikke menneskene fungere i relasjon til hverandre og som en sosial enhet. Men derimot er empati elendig som moralsk kompass – og slik sett oppskrytt.

Vårt Land har 18. februar en interessant artikkel som tar utgangspunkt i en boken «Against Empathy» og som er skrevet av psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University. Han argumenterer for hvorfor vi trenger mindre empati i samfunnet.

VL skriver bl.a.:

«Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati, sier Paul Bloom. Jeg er motstander av empati som moralsk rettesnor. … Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i samfunnet vårt? … Det høres ganske innlysende ut. Hvis alle klarte å se verden gjennom de som er annerledes enn oss – ville verden vært et bedre sted. Helt feil, sier Paul Bloom.»

Videre forklarer Bloom svakheten ved empati; den er partisk. I tillegg mener Bloom at empati brukes som våpen. Empati er nemlig en effektiv og nødvendig ingrediens i historiefortelling.

Empati kan brukes i det ondes tjeneste, er konklusjonen til professorene Rane Willerslev og Nils Bubandt ved Universitet i Århus. Men Willerslev vil ikke være med på at empati er noe entydig positivt eller negativt. «Forstillingen om at empatien alltid er god, er feil. Empatien er nøytral og kan brukes til både godt og ondt. Den brukes til å hjelpe andre, men også til å slå folk i hjel», sier Willerslev.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», sier Bloom.

---------------

Ved katastrofer er et kaldt hode avgjørende. Det varme hjertet er i beste fall en drivkraft, men kan også stå i veien for rasjonell og effektiv hjelp og bistand.

Enkeltskjebner. Bruk av enkeltskjebner i politisk argumentasjon og debatt kan av og til framstå som politisk pornografi, men til gjengjelde kan det være svært effektivt. Det virker, viser det seg dessverre. Grunnleggende er det naturligvis absurd dersom poltikken skulle bestemmes av enkeltskjebner.

Magien ligger nettopp i den etablerte empatiforståelsen. De senere tiårene har «empati» og også illusjonen om det krenkelsesfrie samfunnet tatt over mye av styringen i politikken. De som har en sak som kan koples til empati, og som er flinke til å utnytte dette, har lett match.  Selv om kampen kan fortone seg som hard, har «de empatiske» et ultimat våpen med voldsom sprengkraft. Det setter politikere og institusjoner sjakk matt. En salamander kan i prinsippet stoppe en motorvei.

Se!! Dere har ikke empati. Dere tenker kun på dere selv. Slik kan vi ikke ha det. End of discussion.

Lammende. Dette er lammende for den politiske debatten, politiske prosesser og en ansvarlig og bærekraftig utvikling. Når en regjering legger fram forslag som er ment å ivareta svake grupper, men også helheten, og dersom dette skulle bety innstramning for enkelte – reagerer opposisjonen på impuls. Godt hjulpet av pressen, utnytter de situasjonen og kjører fram en alenemor, en eldre, en funksjonshemmet og argumenter med at regjeringen er kynisk og ikke bryr seg om de som sliter. Assosiasjonen til politisk pornografi og også uredelighet fester seg.

Ensidig aktivisme. Farida bor nå i Kabul sammen med familien sin. I noen år bodde hun på Dokka i Nordre Land. Ingen har engasjert lokalsamfunnet på Dokka mer enn nettopp Farida. Det vil si, det er en gruppe kvinner som har skapt engasjementet. Det har vært oppslag i lokalpressen, fakkeltog og innsamlinger. En lærer holder fjernundervisning med henne slik at hun kan følge undervisningsplanen på Dokka.

Så en dag, i iveren etter ta vare på denne enkeltskjebnen, og i den voldsomme dynamikken som ofte følger av aktivist- og aksjonsgrupper, forgrep man seg. Alle skolebarna på Dokka ble samlet i kinosalen. Der var det flammende innlegg om Farida og beskrivelser av situasjonen hennes. Høydepunktet var en samtale med Farida på direkte link mellom Kabul og kinolerretet på Dokka – foran en fullsatt sal med klassekamerater og andre skolebarn.

Disse barna er nå innprentet at enkeltskjebner er verd mer enn alle andre lidende, og at en helthetlig og nødvendig konsekvent statlig politikk er urettferdig, uakseptabel og eventuelt også hjerterå. Slik mistes viktige perspektiver av synet.

Dypest sett har det med egoisme å gjøre, en ekstremdyrking av egen empatifølelse. Slik gjør godt, i hvert fall for damene bak aksjonen. Her må det naturligvis understrekes at disse ikke gjør dette av ond vilje eller med et egoistisk motiv. De er selv offer for og et bevis nettopp på det som forskerne peker på om at empati er elendig som moralsk kompass, og at det nødvendigvis heller ikke er en god størrelse. En aksjon for å la Farida i fred ville antakelig vært mer moralsk riktig – også i fht barnets beste.

Å la seg forlede. Slik har vi møtt både, Ali, Neda, Natan, Maria Amelie og en rekk andre gjennom presseoppslag, i TV-debatter og i fakkeltog og demonstrasjoner foran Stortinget – der både politiker og biskoper entusiastisk har deltatt. I disse sakene og i en rekke andre har det vist seg at myndighetene har gjort rett og at opinionen – inkludert politikere og geistlige har latt seg forlede av ivrige aktivister og media på høygir. I slike situasjoner er det lov å sende en takk til vår Skaper for at vi har sindige og rettskafne politikere som tåler trykket og som står oppreist i stormen. Det blir som et kongens nei.

Men av og til går det galt, som da bildet av den døde treårige Aylan på stranden gikk verden rundt. Bildet fikk sitt eget momentum og hadde voldsom kraft. Det lammet politiske prosesser og bidro til at det ble tatt følelsesstyrte og ikke rasjonelle beslutninger da den store strømmen av flyktninger presset på Europas grenser. Et negative utslag av empati – spesielt for millioner av syriske flyktninger.

Euforien. Da norske politikerne i flere politiske partier våren 2015 tilsynelatende i lykkerus jublet, klappet og framstod som euforiske da de vedtok å ta imot ti tusen syriske flyktninger over tre år, var de styrt av det de samme mekanismene. Det er sansynlig at dette ikke var det beste for situasjonen for syriske flyktninger. Men det gjorde åpenbart godt for politikerne. Og så var det valg det året.

Med det samme utgangspunktet er det implisitt fritt fram å kritisere Sylvi Listhaug. Å peke på ministerens retorikk i lys av den etablerte empatiforståelsen er slik det skal være – en slvfølge. Det er å følge den brede vei.  Slik kan det se ut til at Listhaug har valgt den smale og tornefulle veien. Tiden vil antakelig vise hva som var rett. Her er det ikke usannsynlig at mange vil måtte erkjenne at empati er elendig som moralsk kompass.

Ytre høyre. Det samme gjør seg gjeldende i vurderingene av partiene på høyre fløy. Disse er for øvrig heller ikke mine favoritter. De er imidlertid forskjellige. Enkelte er ekstreme, andre er mer moderate. Men også her viser det seg at empatiforståelsen er førende for bedømmelsen, eller fordømmelsen. De er grunnleggende innvandringskritiske. Det gjør dem til «islamofobe» og «fascister», mens det viser seg at noen av dem har en tydelig sosial og solidarisk profil i sine programmer. De vil – som Senterpartiet her i Norge – hegne om egen kultur og tradisjon – og de er for en positiv nasjonalisme.

I Sverige er denne polariseringen ekstrem. Sverigedemokratene, som i stor grad har et program i skjæringspunktet mellom sosialdemokratiet og sentrum, blir kun bedømt ut fra sin innvandringspolitikk – som ligner på den som er vedtatt av Det norske Stortinget og som føres her i Norge. Men i Sverige er den ekstreme empatiforståelsen rådende.

Politisk samarbeid i Norge. De samme mekanismene gjøre seg gjeldene her i landet. Når Vestre og Kristelig Folkeparti ikke kan sitte i regjering sammen med Frp, er det primært fordi partiet ikke faller inn i den etablerte og rådende empatikonsensusen, og det snakkes om dårlig menneskesyn. Spørsmålet blir da: Har Frp et dårlig menneskesyn – egentlig? En annerledes tilnærming, ja, men dårlig? En slik polarisering, som er styrt av en feilslått empatiforståelse, er ødeleggende for poltikken, og kan også vise seg å få negative konsekvenser for de «dømmende» partiene.

Empatien gir seg absurde utslag, den gir små grupper og aktivister enrom makt – stadig godt hjulpet av mediene som jo har et mildt sagt monomant forhold til fokuset på enkeltskjebner og «sårbare» grupper. Slik har vi fått likekjønnet vigsel i kirken og et utall av andre særrettigheter for særgrupper. Alltid holdes «rettferdighet» opp mot realitetene eller realpolitikken. De som er imot framstilles som om de ikke har  medfølelse, nestekjærlighet og altså empati. Den alminnelige oppfattelsen, og bildet som skapes, er at de typisk er avstumpede og i hvert fall gammeldagse. Slik blir motstandere av ekstrem-empatien, de som maner til helhetlig tenkning, rasjonalitet og realisme, stigmatisert og satt ut av spill – og helst skyflet bort i en passende krok der man mener at de hører hjemme. Så langt har dette vist seg å være en suksessoppskrift – for alle de med mye "empati".

Menneskerettigheter. Også menneskerettighetene og andre overnasjonale avtaler og kvensjoner er preget av det samme. Denne forståelsen var rådende da norske politikere spesielt i 2014 tok flere av bestemmelsene i Menneskerettighetserklæring inn i Grunnloven – noe som kan vise seg å bli kompliserende og kan komme i konflikt med nasjonale hensyn og mangel.

Blant «de empatiske» utlegges slike problemstillinger som egoisme og mangel på raushet. Men det er naturligvis ikke noen motsetning mellom både å ta nasjonale hensyn og å være raus overfor andre. Det hele er et spørsmål om hvilken måte vi velger å være rause og å hjelpe på. En rasjonell tilnærming er naturligvis det beste – for oss selv, men definitivt for de nødstedte.

Empatismen kan være farlig, den kan være ødeleggende – og om ikke annet stjeler den enormt med energi i de politiske prosessene. Den står ofte i veien for god og helhetlig politisk styring. Empati er kort sagt elendig som moralsk kompass.

Gå til innlegget

Vårt Land om politisk lammelse

Publisert 10 dager siden - 322 visninger

I dagens Vårt Land kan vi lese at Venstre er «lammet om regjering». De sliter i flg avisen med å velge rett i regjeringsspørsmålet. Tydelig underforstått betyr det å ikke velge ‘ikke-sosialistisk’ ved neste korsvei. Da vil lammelsen opphøre.

Begrepet ‘ikke-sosialistisk’, som blir brukt i VL-artikkelen, er i seg selv en sterk indikasjonen i så måte. I en slik begrepsbruk ligger det implisitt at ‘sosialistisk’ er en normaltilstand her til lands. Det er de som er sosialistiske og de som ikke er det. Noe mer presis inndeling enn dette trengs ikke. Man har de som er og de som ikke er.

Enkelte tillitsvalgte i f.eks. KrF er påpasselige med å understreke at de ikke er et ‘borgerlig’ parti, men et ‘ikke-sosialistisk’. Ok, da vet vi hva de ikke er. Men hva er de – egentlig? Det hadde naturligvis vært interessant å vite – ikke minst for velgerne. Jo da, i KrF framheves det oftest at parti er et sentrumsparti. Ja vel, da er det det partiet er. Dette er en selvstendig benevnelse som gir mening. Men hvorfor da forvirre seg selve og velgerne med også å benevne seg som ‘ikke-sosialistisk’?

Den motsatte begrepsbruken ville vært ‘borgerlig’ og ‘ikke-borgerlig. Hvorfor ikke? ‘Borgerlig’ er, som vi alle vet, i et historisk perspektiv et langt eldre og godt etablert begrep i Norge – i fht. den langt yngre jyplingen ‘sosialistisk’. Altså har det større historisk tyngde og legitimitet og ville i så måte kunne gitt mening som et begrepsmessig utgangspunkt. Men okke som, ‘ikke-borgerlig’ ville vært like meningsløst som ‘ikke-sosialistisk’.

«Frp – katta i sekken»

For ordens skyld, dette er ikke min mellomtittel, men VL sin. Avisen referer «partistrateger» som nevner tre saker som kan forklare Venstre sin stusselig oppslutning:

«Budsjettkampen gjorde dem til «klimaekstremister» og «antibilist». De oppleves som medskyldige i regjeringens sentralisering. Og ikke minst vemmes partiets Frp-skeptiske grasrot av et mer og mer populistisk Frp».

Her må nevnes at VL selv her peker på den egentlige årsaken … guess what, jo, naturligvis … Listhaug. Og da må vi forstå at ordet «vemmelse» er på sin plass. Vemmelse over et demokratisk parti, som i denne perioden også sitter i regjering, og som år om annet har mellom 15 og 20 % oppslutning i folket? Tja.

I artikkelen framgår det ikke at venstrefolkene mener at Frp er «katta i sekken». Så da må det igjen være VL som utrettelig forsetter sin misjon, sitt korstog eller rett og slett kampanje mot den sittende regjering – og da spesielt Frp – og implisitt kampen for en regnbueregjering etter neste valg. Den ideelle collagen er rød, grønn og gul + en litt ubestemmelig farge – ettersom også Senterpartiet er en del av kabalen. 

Norsk Brexit

Vel, vi er ikke medlem i EU, og et passende navn på et norsk brudd med EU, d.v.s at vi melder oss ut av EØS, ville antakelig vært «Noxit». Men her er det Brexit som gjelder.

Man skal ikke løfte blikket særlig høyt eller vidt for å se noen klare politiske sammenhenger og mer presise forklaringsmodeller enn de som er nevnt ovenfor. Det siste året har vi opplevd et politisk jordskjelv i flere av de vestlige demokratiene. Stikkord er bl.a. Brexit og Trump. Og det stopper antakelig ikke der. Le Pen og Wilders er andre navn som ryster den alminnelige orden. I Sverige ligger Sverigedemokratene an til å bli landets største parti og i Tyskland kan landsmoder Merkel stå i fare for ikke å bli gjenvalgt for en ny periode. For halvannet år siden ville et slik utfall vært utenkelig.

Forklaringen, som få er uenige om, er innvandring – eller snarere en innvandringsliberal politikk, samt overnasjonalitet som tar makt og selvråderetten fra landene og plasserer den hos temmelig fjerne eminenser et eller annet sted. Økonomisk sett er frihandel og globalisering en suksess, men ikke for absolutt alle. Noen faller utenfor, de er sinte, og de gjør opprør. Det er de samme som opplever at de blir utkonkurrert i arbeidsmarkedet av billig arbeidskraft utenfra, og videre at de som kommer i store antall går rett i et møysommelig oppbygd velferdssystem der de ikke har bidratt og der statistikken viser at femti prosent aldri vil bidra. Løsningsordet er altså innvandring.

Værdraget

Et annet betent politisk tema i den nrokse debatten er klima. Da er det ikke det store spørsmålet om menneskeskapt eller ikke menneskeskapt det dreier seg om, men om valg av virkemidler. Klodens nordligste land, Russland, Finland, Sverige, Norge og Canada er i realiteten allerede klimanøytrale på grunn av den store barskogen.

Men i de internasjonale klimaforhandlingene ble dette forhandlet bort da det ville være urettferdig overfor alle de andre landene at disse fra før privilegerte landene skulle slippe de felles anstrengelsene for å få kontroll med klimautviklingen. Så, når de norske klimaaktivistene og politikerne har satt seg som mål at vi skal være klimanøytrale innen et eller annet år fram i tid, og at vi må finne oss i å stramme inn og tåle høyre straffegebyrer på utslipp, så er det et resultat av en teknisk definisjon i de internasjonale forhandlingene. Ok, det er greit. Vi har tatt på oss å bidra med vårt for at verden, som er oss alle, skal få balanse i klimaregnskap. Det er en god solidarisk handling.

Få er imidlertid uenige om at løsningen ligger i teknologiutviklingen. Senest i går kunne vi lese en artikkel på nrk.no om at det kan bli langt billigere og enklere å fange CO2. Det er forskere ved SINTEF som er i ferd med utvikle en ny metode. Den vil egne seg godt hos klimaverstingen – offshorevirksomheten – og den vil monne skikkelig.

I denne situasjonen kan det se ut til at de mest klimafokuserte partiene uansett ikke er fornøyd hvis ikke også vanlig folk plages med pålagte forsakelser. Det skal tross alt koste, det skal kjennes på kroppen, selv om det i den litt større sammenhengen ikke betyr så mye – for klimaet – fordi andre og langt viktigere tiltak vil kunne løse dette langt mer effektivt. Slikt straffer seg naturligvis politisk.

Skudd i foten

Bildet er temmelig klart. Venstre, KrF, SV og MDG er både klima-«ekstremister» og de mest innvandringsliberale partiene. En annen fellesnevner er at de alle ligger på eller under sperregrensa og sliter stadig mer. Venstre og til dels KrF opplevde – spesielt etter høstens budsjettforhandlinger, der klima ble satt på spissen – og etter manges mening ut i det absurde, motbør på meningsmålingene. En nyansering her er at KrF ikke er like «ekstreme» som de ivrigste partiene når det gjelder på klima, og at MDG tilsvarende ikke er like innbitte innvandringsliberale som de øvrige.

Det lansers stadig forklaringer på disse partienes kamp mot sperregrensa. For Venstre og KrF nevnes Frp oftest – spesielt i herværende avis. Det som står lengst ned på lista er ofte nettopp innvandring og klima. Berøringsangsten for disse realitetene er påtakelig. Det er ikke usannsynlig at de, som ikke støtter de nevnte partiene, synes dette er helt fint. Så lenge de virkelige og egentlige årsakene ikke løftes fram – elefanten i rommet, som det også heter – vil de fortsette å slite.

Som en bekreftelse på årsakssammenhengen, har Sp for tiden svært oppmuntrende oppslutning. Sp snakker åpent og fordomsfritt om positiv nasjonalisme, er mer innvandringskritiske enn den delen av Frp som sitter i regjering og er imot de vedtatte klimatiltakene som rammer «vanlig folk» – eller synonymet bønder og de i distriktene.

Dersom veivalgene til mellompartiene fører til et regjeringsskifte, er det min spådom – og jeg er altså ikke Frp-velger – at Frp i opposisjon vil stige til gamle høyder og vel så det. Da kan partiet være seg selv og høste noe av den samme effekten, som vi ser i andre europeiske land for de partiene, som er tydelige på de nevnte to sakene, samt om utvekstene i globaliseringen, og som har stor og økende oppslutning.

Ved å ikke adressere de egentlige utfordringene, ved å vende dagens regjeringen ryggen og ved stadig å demonisere Frp, vil det ikke usannsynlig bli et trippelskudd i foten for Venstre og KrF:

1) De vil bli stående på stedet hvil ettersom de ikke griper fatt i det som virkelig gjelder. 2) De vil bli prisgitt en ‘sosialistisk’ regjering. 3) De vil sørge for en «sverige»-effekt for Frp – der de andre partiene unisont har forsøkt å skyve SD ut i kulden. Frp vil nå nye høyder i oppslutning.

Med dette ønskes lykke til med de interne strategiprosessene fram mot årets Storingsvalg.

Gå til innlegget

Odelsgutten på Evenstad

Publisert 23 dager siden - 9466 visninger

Det mest forunderlige og skremmende ved Donald Trump, er ikke mannen selv, men den brokete forsamlingen av følgere – også her i Norge, eller kanskje spesielt her.

Det er folk på de politiske fløyene – de som ofte også er putinister, innvandringsmotstandere og kristne – helst de med høy hallelujafaktor eller som er apologetiske israelvenner.

Trumpistene framstår som en karismatisk menighet der halleluja-ropene runger. De har funnet sin messias og de venter på undrene og frelsen. Motforestillinger er naturligvis ikke annet enn vranglære.

Hvordan kristne får seg til å bejuble en mann som har bygd mye av imperiet sitt på gambling og råtten casinovirksomhet, som i hele sitt liv ikke har gjort annet enn kynisk å tråkke på andre for egen vinning, hvor egoet, rikdommen, kvinnene har vært hans viktigste anliggende, og som har et kvinnesyn på linje med Hagen, ja, ikke Carl I., men Porno-Hagen sitt, er et lite under i seg selv. Forstå det den som kan.

Selv er jeg sterkt kritisk til den rådende innvandringspolitikken, men det kunne ikke falle meg henfalle til trumpisme. Tvert imot. Han er ikke løsningen på noe som helst.

Donald Trump er som en smågutt, som har skaffete seg fritt leide til en godtebutikk, eller som odelsgutten på Evenstad. Han går berserk, og han er krevende. «Je vil ha klining!», sier han med hevet stemme, morskt oppsyn og oppblåst selvbilde – mens arbeidsomme og sliten tjenestefolk krymper seg. Slik er det med bortskjemte og ødelagte unger. Det er ikke mye nytte de kan gjøre, annet enn å sørge for seg og sitt og å tyne andre. Trump er altså ikke løsningen på noe, annet enn for seg selv. Feil mann på et soleklart feil sted – og til alle tider.

Han er totalt uegnet, og som politiker er han fullstendig novise, en sikkerhetsrisiko av dimensjoner – både økonomisk og for verdensfreden. Vi krysser fingrene og setter vår lit til institusjonene – de som har stoppet mange av Obamas initiativer. Da kan de stoppe den bortskjemte odelsgutten også. Det spesielle er at det er eget parti som denne gangen må sette foten ned. Men det kommer de antakelig til å gjøre. Det kan bli verden, slik vi kjenner den, sin redning.

Pressen har ofte stor makt, og blir av putinistene beskyldt for å skape et negativt bilde av mannen. Trump trenger ikke pressen. Han har jo sin egen Twitter-konto. Slik greier han å skape et riktig bilde av seg selv – og det er skremmende. Vi ser hva vi ser, og hører hva vi hører. Pressens rolle er, slik sett, underordnet.

Hans elendige historie som forretningsmann, hans enorme ego, hvordan han har tatt snarveier og tråkket på alle, som har kommet i hans vei, hvordan han framstår, hva han selv sier og hans infantile oppførsel, skaper hverken tillit eller troverdighet.

Tvert imot, det er så ekstremt og så avslørende at det framstår som et mareritt. En annen statssjef, som han kan sammenlignes med i moderne tid, er Boris Jeltsin. De to og nærheten til atomkofferten er til å grøsse av.

Men enda mer er han en fare for økonomien. Han gjør nå det alle politikere alltid har vært fristete av. Det er lett å pøse inn midler og å sette inn virkemidler, som skaper kortsiktig vekst, men som slår voldsomt tilbake og ender i en forferdelig katastrofe.

Trump er altså ikke et mysterium. Han er avslørt – av seg selv. Mysteriet er de som bejubeler ham. Fenomenet framstår som et gufs fra trettitallet – uten sammenligning forøvrig.

 

Gå til innlegget

Etter tusen år er det for sent

Publisert rundt 1 måned siden - 363 visninger

Aktivistgruppen Åpen Folkekirke (ÅF) ønsker å etablere seg som en organisasjon med varig sterk politisk innflytelse i Kirken. Men nå er det for sent.

Det er ikke uvanlig med fraksjonsvirksomhet – heller ikke i kristne organisasjoner. Det som imidlertid er uvanlig, er ideen om flere valglister ved kirkevalgene – slik som ved politiske valg. Hadde dette blitt forslått tidligere, da DNK var statskirke, så hadde det for så vidt kunne blitt sett i en slik kontekst. Det er slik man gjør det i politisk, statlig og kommunal sammenheng. Og siden kirken var et statlig foretak, så kunne man jo … Men ikke nå. Nå er det akkurat for sent.

Etter å ha lest Alf Gjøsund sin kommentar "Begynner å bli voksen" fra helgens årsmøte i ÅF, er det grunn til bekymring.

Det kan se ut til at ÅF prøver å holde i hevd en kirkepolitikks anakronisme – fra den gang et politisk flertall på Stortinget hadde en viss innflytelse over kirken. Forskjellen var at politikerne ikke blandet seg bort i teologien, men det gjør den ideologiske og politiske hybriden Åpne Folkekirke.

ÅF ønsker altså at kirken skal innrette seg slik som staten og basere – ikke bare organiseringen av kirken, men også teologien på flertallsstyre. Dette skal skje ved at formentlig, alle som vil, stiller egne lister ved kirkevalgene. I Sverige har man fått til dette – og angrer. Der stilte både Sverigedemokratene og Sosialdemokratene lister ved forrige valg. Inviteres det til noe slikt her i Norge, vil de store og profesjonelle politiske og eventuelt ideologiske organisasjonene naturlig nok også gripe muligheten.

En slik flokk er det vanskelig å overdøve – selv for ÅF.  Og så vil nok de fleste mene at det er da kirken slutter å være kirke, men har gått over til å bli Det allmenne selskap til fremme av gammelkirkelige seremonier og -kultur. Men slik ÅF tilsynelatende ser på seg selv og sin misjon, så er det lite trolig at de ville gremmes over en slik utvikling – bare den er «Åpen».

Igjen rammes nasjonen og folket av utopien om det krenkelsesfrie og det menneskegode (i motsetning til det menneskefiendtlige). Ære være de som kjempet fram viktigheten av de myke verdiene i samfunnet den gang det i flere betydninger var hardere tider. På et tidspunkt for ikke så veldig lenge siden, nådde man antakelig et balansepunkt, et origo der de myke og harde verdiene fant sin plass i fht til hverandre.

Men så skjer det som ofte skjer, forkjemperne – i dette tilfellet, de som kjempet for de mye verdiene, hadde fått et momentum – og som så mange andre i en slik situasjon, så mistet de samtidig magemålet. Kampen fortsatte og pendelen har svingt ut i det absurde. Er det ikke en sjelden salamander som stopper en ny veistubb, så er det at noen føler seg krenket.

Åpen Folkekirke er derfor ingen tilfeldighet. Navnet altså. «Åpen» er det motsatte av lukket. Og en del av de ofte kirkefremmede, som jo utgjør det store flertallet av kirkemedlemmene, skvatt derfor til og svingte innom kirkevalglokalet i 2015 – mange av dem har antakelig vært sjeldnere der enn i kirken – ettersom de hadde fått med seg at noen kjempet for en åpen folkekirke, implisitt i motsetning til en lukket. Og så var det visst noen som ikke fikk gifte seg der også. Hørt slik! Dette rørte ved hele registeret av de myke verdiene som har regjert og for så vidt også raljert de siste tiårene.

Jo da, det er utvilsomt mange som hadde et bevisst forhold til ÅF sitt hovedbudskap i 2015. Men det er også sannsynlig at en ikke ubetydelig andel fulgte med i strømmen av de krenkede og slik sikret ÅF et flertall i kirkelige fora i de neste fire årene.

Slikt kan gjøre at noen og enhver kan bli høye på seg selv. Mitt silde råd i så måte, måtte være at ÅF heller nyter stunden, enn å kjempe for at kirkevalgene blir en politisk, ideologisk og teologisk slagmark. Da trigger ÅF sterkere krefter enn seg selv. Og slik vil de kan hende i 2019 eller 2023 bli stående forundret i en krok for seg selv og lure på hva som skjedde. Andre vil kanskje være mer kritiske enn forundret og si: «Se hva dere har stelt i stand». Men det får nå være så. Å få ut litt damp er ikke skadelig. 

Edruelighet er en god leveregel. For mange er det en middelvei. Den anbefales – også i kirkelig sammenheng.

 

Gå til innlegget

Stolt av det norske? Ja, med god grunn.

Publisert rundt 2 måneder siden - 495 visninger

Felles identitet utvikler samhold og styrke – og det skaper overskudd og harmoni, slik at folk er trygge på seg selv. Trygge mennesker er ofte rause, deler med andre og kan være inkluderende.

Alf Kjetil Walgermo har skrevet en interessant kommentar i Vårt Land 30/12. Er enig i mye av det Walgermo skriver, men det er vanskelig å forstå at «(Identitet) både skaper samhold og fare på ferde».

Walgermo kommenterer den aktuelle debatten om vår felles identitet – om majoritetsidentiteten. Denne handler dypest sett om den økende polariseringen mellom ideen om det globalisert «vi» og om det nasjonale «vi».

Vi er mange som stiller spørsmål ved om et altomfattende «vi» i det hele tatt er mulig. Kan det være bærekraftig, eller er det bare er en «vakker» drøm – en fiks idé? Dette har aldri tidligere i vår flere tusenårige historie blitt prøvd. Altså er det et eksperiment – med en rekke ukjente faktorer. Det er derfor vanskelig å forstå at humanglobalistene kan være så skråsikre.

Gruppe-«vi’et» har vært det avgjørende limet i små og store samfunn siden steinalderen. Det har vært en betingelse for overlevelse. Homogene grupper har syslet med sitt. Den viktigste utfordringen har vært elementene; naturen, været og klimaet og andre naturgitte utfordringer, trusler og farer. Ved å stå sammen, har gruppen overvunnet utfordringer, utviklet felles kultur og verdisett og slik bygget velfungerende samfunn – som ofte også har vært generøse og gjestmilde overfor fremmede – inntil de fremmede eventuelt har utgjort en trussel.

Det motsatte finnes det mange eksempler på. Vallonere og flandere i Belgia sliter med å holde nasjonen sammen, baskere og katalanere vil løsrive seg fra Spania, og historien om Jugoslavia – som jo nettopp var et forsøk på å samle flere grupper og etnisiteter i én stat, utløste de forferdeligste grusomheter og gikk, som vi vet, fullstendig i oppløsning. I dag følger grensene mellom landene og enklavene på Balkan etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer – med kirurgisk presisjon.

Det ser ut til å fungere. Roen har senket seg. De forskjellige gruppene og etnisitetene besøker hverandres land, og de har begynt å samarbeide og fungere sammen. Indre ro skaper trygghet – også overfor andre.

Det er et paradoks, at dersom ideen om nasjonalstater med en svekket felles identitet hadde vært en realitet på trettitallet, og Nazi-Tyskland hadde vært de eneste som dyrket et sterkt felleskap og nasjonal identitet, hadde Churchill talt for døve ører da han oppildnet til felles innstas. Uten den felles identiteten, det sterke samholdet og viljen til å ofre alt – nettopp for fellesskapet – hadde ikke krigsmakten, som bygget på raseideologi, blitt nedkjempet.

Uten den sterke nasjonale identiteten og gløden, og uten vilje til personlige offer for fellesskapet, hadde altså Hitler vunnet, og verden ville sett helt annerledes ut. Europa ville vært hermetisk lukket for andre etnisiteter enn de fortrukne. Multikultur ville vært et fremmedord.

Det var nasjonene – små som store – med hver sin identitet og sterke nasjonalfølelse, som berget oss alle, og som etter krigen skapte ro, orden, vekst og velstand og som etablerte FN, internasjonalt humanitært samarbeid, menneskerettighetserklæringen, flyktningkonvensjonen og alt det som i dag anses for å være i tråd med våre beste verdier.

--------------

Walgermo referer bl.a. til, Mark Lilla, professor i intellektuell historie ved Columbia-universitetet, som forklarer noe av årsaken til det oppsiktsvekkende valgresultat i USA. Hillary Clinton tapte valget fordi hun sakket for mye om minoriteter – som f.eks. seksuelle og religiøse. Professoren ønsker den liberale identitetspolitikken død. Når det snakkes mye om særbehovene til utvalgte grupper, fører det til at grupper, som ikke blir nevnt, føler seg utenfor. «Dette har skjedd med den hvite arbeiderklassen. Og det har oppfordret dem til å tenke på seg selv som en adskilt gruppe».

Det er mye som tyder på at han har et viktig poeng. Har han det, er det helligbrøde, og kan vise seg å være politisk selvmord dersom de etablerte politikerne ikke tar dette på største alvor. I så måte kan det synes å være liten grunn til overdreven optimisme – på deres og våre vegne.

Walgermo referer også til Bibelen. Ja hvorfor ikke? I Det gamle testamentet handler mye om israelsfolket. Om hvordan de landflyktige og undertrykte jødene stod sammen. De hadde en felles og samlende identitet. Slik overlevde de som gruppe i ørkenen, inntok Judea og Samaria og bygget en nasjon som ble sterk og robust – med Guds velsignelse. Slik det er mulige å oppfatte det, er nasjonalstaten, den felles identiteten og homogeniteten her beskrevet i Bibelen.

I lignelsen om den barmhjertige samaritan kurtiseres ikke nasjonen og folket, men individene, presten og levitten som ikke tok ansvar som enkeltpersoner. Samaritanen, som viste barmhjertighet, inviterte ikke offeret i veikanten hjem til seg og sine og til sitt folk, men brakte ham til nærmeste herberge der han betalte for losji og pleie. Han hjalp i nærområdet – for å si det slik.

Når Walgermo skriver at det ligger «innbakt i den kristne trua å vise omsorg mot minoritetar», så er vi alle enige. Dette er et ansvar som påhviler hver og en av oss – og oss som nasjon. Men når han setter dette opp mot og advarer mot å «dyrke et sterkt majoritetssamfunn», er det grunn til undring. For er det noen motsetning?

Tanken om at det er motstrid mellom omsorg for minoriteter og et tydelig majoritetssamfunn er av relativ ny dato. Det var altså de sterke, tydelige og stolte nasjonalstatene, der befolkningen hemingsløst dyrket nasjonalfølelsen og den felles nasjonale identiteten, som etter krigen bygget en bedre verden for alle mennesker – som vedtok historiske internasjonale konvensjoner som nettopp ivaretar individuelle rettigheter – spesielt for de svakeste.

Flyktninger er blitt tatt imot med gjestfrihet og har fått beskyttelse. Landene, spesielt i Vesten har fulgt opp forpliktelsene – både de skrevne og uskrevne, de som også bygger på egen moral og etikk. Det er først nå, når strømmen av migranter er blitt uhåndterlig, og omkring halvparten, av de som kommer, ikke er reelle flyktninger, men gjør det de kan for å utnytte konvensjonene, gjestfriheten, opparbeidede sosiale rettigheter og velferdssystemer til egen vinning, at et flertall blant oss her ute og på Stortinget har satt foten ned.

Derfor er det uforståelig at sterkt hørbare meningsbærere fnyser – både av flertallet, som maner til måtehold, og også av ideen om å hegne om felles identitet, kultur og verdier. Historien har vist at de antakelig forregner seg. Det er kun en sterk felles identitet og en noen lunde homogen nasjonalstat som har kraft nok og har ressurser til å overholde både de moralske og formelle forpliktelsene overfor minoriteter.

I den aktuelle flyktningkrisen er byrdene, som nabolandene i dagens «nærområder» blir påført, enorme. Men det er det internasjonale samfunnet, som består av velfungerende og tydelige nasjonalstater som hjelper dem og som sørger for at de internasjonale forpliktelsene overfor flyktningene overholdes – så langt dette er mulig.

En sterk felles identet kan ha en negativ bieffekt, og det er fordommer. Men da er det fordommene som må bekjempes og ikke den sterke felles identeten.

La oss rakrygget, uten å slå blikket ned, dyrke den felles norske identiteten – om det så er brunost eller skiløpere. Det er til det beste for alle – også for de som ikke spiser brunost eller som vet hva skiløpere er. Spesielt de.

Gå til innlegget

Lesetips

Grums i medvind
av
Laura Djupvik
rundt 8 timer siden / 550 visninger
0 kommentarer
Uenige for himmelens skyld
av
Leif Knutsen
rundt 12 timer siden / 336 visninger
0 kommentarer
KrF og ekteskapet
av
Jon Kvalbein
2 dager siden / 381 visninger
1 kommentarer
Barn og ­nattverd
av
Oddbjørn Evenshaug
4 dager siden / 278 visninger
1 kommentarer
Reell frykt
av
Agnar Gjøen
7 dager siden / 815 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
2 minutter siden / 1071 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
6 minutter siden / 1071 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
7 minutter siden / 1809 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6016 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
13 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
19 minutter siden / 1071 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
25 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
26 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
31 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
34 minutter siden / 1071 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
34 minutter siden / 1809 visninger
Les flere