Arne D. Danielsen

Alder: 65
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Uønsket føleri

Publisert rundt 1 måned siden - 3317 visninger

Korsfest! Korsfest! ropte folkemengden – og redaktørene vasket hendene sine.

 

Trond Giske er ingen helgen. Ikke han heller. Men vi må være enige om at han har fått et tungt kors å bære. Han er blitt pisket og hånet, og det ser ikke ut til at det gjør inntrykk at han for lengst er en slagen mann. Han er knust. Likevel fortsetter «mobbens» herjinger. Om Giske i fortvilelse hadde ropt ut «Den som er ren, kan kaste den første sten», ville trolig redaktørene og alle i folkemengden kjent at det krympet seg i dem, de hadde slått blikket ned, skrapet litt med foten i grusen og rødmet. Men i neste øyeblikk ville de igjen ropt: «Korsfest!». Slik er dynamikken i denne historien.

Olav Rune Ekeland Bastrup skriver på sin Facebook-side: «(…) når offentligheten skal være skriftestol for alle våre misgjerninger, betyr det bare en ting: At nåden har trange kår. Mediene er nådeløshetens skriftestol. Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. (…) Min sympati for politikeren Trond Giske har aldri vært stor. Men jeg unner verken ham eller noen annen å få sitt liv hakket i stykker slik som nå»

Begrepene florerer for tiden: ‘Uønsket oppmerksomhet’, ‘upassende oppførsel’, ‘krenkelse’, ‘trakassering’, ‘overgrep’. Betydningen av dem flyter i hverandre. Ingen har lenger klart for seg hvor grensene for den ene eller den andre overtredelsen går. En uskyldig ment kommentar kan fort bli utlagt som trakassering – eller det som verre er. Den ene parten har definisjonsmakten. I dagens klima kan det medføre offentlig korreks, eventuelt degradering eller tap av jobb – og familien legges i potten.

Det er blitt langt vanskeligere å være menneske. Som om vi ikke hadde nok fra før?

Metoo-kampanjen oppstod spontant. Den hadde en betimelig intensjon. Den skulle gi kvinner mulighet til å ta et oppgjør med en ukultur. Men det sporet raskt av. Fra det ene øyeblikket til andre ble det et frislipp av alvorlige anklager.

Og, ikke minst oppstod det raskt en konsensus – av det fordummende og farlige slaget. Den som gjør at meningsdannere og -bærere ukritisk støtter det som «alle» andre støtter. De kritiske la seg lavt. Dette gir en farlig dynamikk.

Det har endt med unisone ovasjoner og heiarop – og en tsunami av sympati med de som har pådratt seg hedersbetegnelsen «varsler». Etter at Alyssa Milano den 16. oktober, med de beste intensjoner, twitret og slik startet Metoo-kampanjen, har det knapt vært mulig å registrere en eneste kritisk kommentar eller betenking – fra de som burde mene noe om slikt.

Men én modig sjel prøvde seg. Den 12. november skrev forfatteren Arne Berggren en ytring på nrk.no:  «Hvor er de kvinnelige svina?». Han beskrev nøkternt og forståelig om hans erfaring fra kulturlivet der også kvinner tok for seg. Ikke verre enn det. For det visste vi jo – at også kvinner tar for seg. Men den 24. november greide han ikke lenger å motstå det massive presset. Han var blitt sablet ned, latterliggjort og hatet av flokken på den brede Cyber-avenyen, der det bare var å følge strømmen, der det var lett og gå og der én eneste allmenn oppfatning var gyldig. «Pakk ned tissen for godt», var en av overskriftene. Berggren tuslet til skafottet, la hodet på blokken og publiserte «Et fullstendig mislykket forsøk». Full retrett. Orden var gjenopprettet.

-----------------

Kvinner og menn er ulike, men det meste har vi til felles, slik som at vi elsker eller hater, er sannferdige eller løgnaktige, er oppmerksomhetssøkende eller anonyme, imøtekommende eller tilgivende, – eller bitre og hatefulle. Og så har noen blant oss diagnoser som preger oss som mennesker.

Slik formes også våre fortellinger. Vi snakker helt sant, eller «pynter» litt på sannheten. Kan hende vi underslår ting eller finner det opportunt å snakke direkte usant. Er vi motivert av hevn, kan vi konstruere stygge eller farlige historier.

Metoo er et carte blanche der alle oppmuntres til å stå fram og fortelle sine historier – som samtlige involverer en tredjeperson. Dette er et farlig lende. Med alle de svakheter vi drass med som mennesker – kvinner som menn, er dette en invitasjons ikke bare til endelig å fortelle den sanne historien, men også til løgn og hevn – eller som i Ap ren maktkamp.

For noen er en slik fristelse uimotståelig. Og, når det i varslingssaker, motsatt av all annen rettspraksis, er en omvendt bevisbyrde, der den tiltalte må bevise sin uskyld, er han, for det er som regel en ‘han’, i utgangspunktet dømt og dermed fortapt. Varslere, som eventuelt har vitnet falsk, går fri. Jo da, løgn kan nok avsløres, men med en slik praksis skal det mye til.

Dette er hverken juridisk, menneskerettslig eller allment til å leve med. Metoo er i noen tilfeller en atomknapp i gale hender. Selve kampanjen, den omvendte bevisbyrden og i særlig grad den hodeløse og ukritiske konsensusen er en farlig blanding. For noen kan den bokstavelig talt være livsfarlig. Metoo har komment skjevt ut og står i fare for å ende langt ute på viddene.

Her må det for perspektivets skyld skytes inn at undertegnede smertelig har erfart overgrepshelvetet i nær familie. Slikt må tas på største alvor og bekjempes med alle de midler samfunnet har.

Metoo er ikke innrettet mot denne typen alvorlige overgrep, men om å bekjempe en ukultur med uønsket oppmerksomhet og variasjoner over dette – primært i arbeidslivet. Det er viktig at denne ukulturen får oppmerksomhet og bekjempes. Det er altså noe med måten det gjøres på, som det er grunn til å kritisere, og ikke hensikten og målet.

-----------

Trond Giske har beklaget – muligens halvhjertet, men han har beklaget. I ettertid har han også ytret én setning om at ikke alle varslene stemmer med slik han husker det. Dette er han blitt skarpt kritisert for – også av Jonas Gahr Støre. «Nå må vi ta vare på varslerne», sa Støre. Varsleren er viktigere enn den tiltalte i en sak der varslerne uansett kan gå videre, og hvor den tiltalte risikerer et totalt havari.  

Dette sier mye om dynamikken og den merkelige logikken. De som fremsetter beskyldinger trenger ikke å bevise noe som helst. De snakker implisitt sant. Og, når han, som står segneferdig med favnen full av anklager, gjør det som reglene legger opp til og framfører sitt spede forsvar, blir han sparket – igjen. Hysj! Hold kjeft! Det er ikke du som er offeret, men de stakkars kvinnen som sier at du har bedrevet uønsket adferd.

Offerrollen er kraftfull, spesielt i det krenkelsesfrie samfunnet der det er et overgrep å se en varsler inn i øynene å si: Takk for at du står fram! Det er vi oppriktig glade for. Vi skal gjøre alt vi kan for å støtte deg. Men hvordan kan vi vite at du snakker sant? Den siste setningen synes å være like utenkelig å si som den er nødvendig. Uten den åpnes det for et rettsløst angiversamfunn.

-----------

Selv om vi ikke kjenner detaljene, så tegner det seg et bilde av at «upassende adferd» er en egnet gradsangivelse for det som har skjedd i denne saken. Giske har prøvd seg og, kan det se ut til, på en vel offensiv og klein måte – og blitt avvist. Han har akseptert avvisningen og trukket seg unna. Ved noen anledninger har han fulgt opp på på telefon eller med SMS i etterkant. Men så har det blitt stille, og begge parter har gått videre.

Ja, slikt kan kanskje oppleves som ubehagelig. Men hvor krenkende kan det være å bli utsatt for «uønsket oppmerksomhet». De fleste av oss blir jevnlig utsatt for uønsket oppførsel fra andre mennesker. Det er en del av livet. Vi irriterer oss eller sukker og går videre – uten særlig besvær. Er det føleriet som tar overhånd?

----------

Den anklagede har vokst opp i den mye omtalte ukulturen. Dette kombinert med festing og alkohol har gjort ham ukritisk. Han har mistet hodet, og han har gjort seg ut. Han har ikke oppført seg som det forventes og kreves av en topptillitsvalgt i et politisk parti. Han har spilt seg selv utover sidelinjen.

Dette er leit, spesielt for Giske selv, for hans nærmeste og for partiet. Og så er det leit for de som ufrivillig er blitt trukket inn i dette.

Nei, jeg hører ikke til den såkalte Giske-fløyen. Har heller aldri stemt på partiet hans. Men jeg plages av det jeg ser, og jeg lider med Trond Giske og hans nærmeste.  Ja, han har klønet det til for seg, og han må ta konsekvensen. Det tror jeg han ser og erkjenner. Mange år i poltikken, i partiet som ikke er noen søndagsskole, gir sterk rygg og tjukk hud. Men det voldsomme som nå rammer er ingen eslet for å tåle.

Med dette vil jeg ønske deg alt godt, Trond. Vi har altså ikke møtt hverandre og vi er derfor ikke på fornavn. Men nå er vi det – fra et menneske til et annet.

Gå til innlegget

Pause fra VD

Publisert 12 måneder siden - 1892 visninger

Festen bør være trivelig og givende. Når det ikke oppleves slik lenger, er det tid for å rusle ut døra og å gå hjem.

Per Steinar Runde er en av de høfligste, grundigste og mest etterrettelige deltakerne på VD, og så er han språklig og formuleringsmessig meget leseverdig.

Redaksjonen har valgt å slette Rundes kommentar på tråden «Grums i medvind» som i seg selv er en sjeldent grumsete, uetterrettelig og nedlatende publisering, og som av mange antakelig oppfattes som useriøs. Runde gikk i rette med dette på en direkte og også personlig måte. Kan hende det var dette siste, men dog … Da begynner det å bli trangt oppunder himlinga på VD. Til og med assosiasjoner til et kryploft – kommer krypende. Og dessuten var slettingen åpenbart partisk ettersom trådtarter selv går sjeldent langt i sine beskyldninger og karakteristikker.

Etter den siste omleggingen av VD, har redaksjonen bevisst redusert takhøyden og dermed spenstigheten og dynamikken – noe av det som var forumets styrke og som gjorde at det var populært blant mange. Dette kombinert med dyktig modereringen gjorde at VD var attraktivt – ikke bare blant de mest frenetiske «menerne», men også blant profilerte samfunnsdebattanter og andre spennende bidragsytere. Mange mente at VD var en av Norges beste debattfora. Aktiviteten i antall innlegg og deltakelse fra interessante debattanter synes å være på det samme nivået også nå, men det er altså noe med spennvidden, takhøyden, dynamikken og spenstigheten.

Det er greit at redaksjonen ønsker en justering. Dette står det naturligvis redaksjonen fritt til å gjøre. Det er deres forum. De grepene som er tatt, går altså i stor grad ut på å redusere spenstigheten og dynamikken. Man ønsker åpenbart et forumet med mindre temperatur og færre til tider «ytterliggående» synspunkter og forfektelser. Men «ytterliggående» er en temmelig variabel størrelse i den offentlige debatten. Det avvhenger mye av leseren. Før omleggingen, når noe virkelig var i ytterkanten, ble dette oppveid av dyktige modereringen. Slik framstod VD først og fremst som et seriøst, interessant, relevant – og også folkelig debattforum.

Etter den siste omleggingen er det tydelig en sterkere prioritering av kirke, tro og kristenliv. Dette er naturlig og slik det skal være for en avis som Vårt Land. Dette respekteres naturligvis. Samfunnsdebatt og politikk er imidlertid i stor grad blitt redusert til avisens egne kommentatorer – og skribenter som deler deres syn.

Dette er vurdert i fht det som oftest og mest blir framhevet. For egen del var jeg derfor overrasket over at et innlegg, der jeg var kritisk til Vårt Lands ofte ensidige og til dels tendensiøse politiske standpunkter og dekning, ble framhevet. Det er imidlertid lett å oppfatte dette som et unntak. Det som ikke blir framhevet, forsvinner ut i Cyber etter kort tid og fra en relativt begrenset «Siste innlegg» liste. Bort med det – på et vis. At innleggene finnes et klikk unna, betyr ikke så mye. Det er ikke der folk søker innlegg og debatter.

Det må være 'rendyrking' som er den nye rettesnoren og strategien. Jo da, temaer som innvandring og andre «hete kranglegreier» tok tidligere enn del plass, slik det gjør i de fleste debattforaene Men også her gjorde VD en forskjell. Debattene var ikke dominerte av de mest ekstreme aktørene. Den dyktige modereringen fant balansepunktet slik at det var plass både til «spenstige» synspunkter, men også for motstemmene slik at disse også kom godt fram.

Imidlertid, like fullt var temaene også da i hovedsak typisk Vårt-Land temaer, slik som kirke, kristenliv, Israel o.a. – men også norsk poltikk og samfunnsliv generelt. Verdidebatt var ikke mindre preget av verdidebatt da enn nå, men på en og for mange mer interessant måte.

Det forventes at medier har stor takhøyde – så lenge det som skrives er sant og riktig, alternativt at det stilles kritiske spørsmål slik at sannheten kommer fram. Vårt Land har nå valgt å senke takhøyden på sitt populære debattforum. I disse tider framstår det som modig av redaksjon både å heve tekselen og å senke takhøyden for fri og åpen meningsutveksling. For alt det jeg vet, handler det kanskje til og med om risikosport.

Ved å begrense meningstilfanget, fjerner en ikke bare det man kanskje tidvis anså som ekkokamre, men det skapes et nytt og klammere et –redaksjonens eget ekkokammer. Forskjellen er at dette altså er et bevisst valg, en del av strategien.  Er sannelig ikke så sikker på om dette er en forbedring og en kvalitetsheving.

Selv kunne jeg antakelig vennet meg til dette nye og mer snevre, slik jeg etter hvert opplever det. På mange måter var det for så vidt greit for min del. Det var jo egentlig bare et spørsmål om å senke forventningsnivået, tilpasse seg og tusle videre.

Men jeg har kommet til at entusiasmen nå er borte. Det som gjorde utslaget til slutt, var modereringen av Per Steinar Runde som i flere år har vært blant de som har bidratt til nettopp å holde et høyere nivå i mange av debattene på VD. Runde er en seriøs, klok og respektfull stemme i de debattene han deltar i.

Har egentlig ikke sans for «takk for meg»-posteringer, men, som en konsekvens av det jeg har skrevet ovenfor, kan det være relevant å opplyse om at jeg bevilger meg en lengere pause – antakelig til glede for en del av de gjenværende - eller for den nye vinen som det vel også kan kalles.

Gå til innlegget

Empati er oppskrytt

Publisert 12 måneder siden - 1586 visninger

Empati er viktig. Uten empati ville ikke menneskene fungere i relasjon til hverandre og som en sosial enhet. Men derimot er empati elendig som moralsk kompass – og slik sett oppskrytt.

Vårt Land har 18. februar en interessant artikkel som tar utgangspunkt i en boken «Against Empathy» og som er skrevet av psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University. Han argumenterer for hvorfor vi trenger mindre empati i samfunnet.

VL skriver bl.a.:

«Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati, sier Paul Bloom. Jeg er motstander av empati som moralsk rettesnor. … Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i samfunnet vårt? … Det høres ganske innlysende ut. Hvis alle klarte å se verden gjennom de som er annerledes enn oss – ville verden vært et bedre sted. Helt feil, sier Paul Bloom.»

Videre forklarer Bloom svakheten ved empati; den er partisk. I tillegg mener Bloom at empati brukes som våpen. Empati er nemlig en effektiv og nødvendig ingrediens i historiefortelling.

Empati kan brukes i det ondes tjeneste, er konklusjonen til professorene Rane Willerslev og Nils Bubandt ved Universitet i Århus. Men Willerslev vil ikke være med på at empati er noe entydig positivt eller negativt. «Forstillingen om at empatien alltid er god, er feil. Empatien er nøytral og kan brukes til både godt og ondt. Den brukes til å hjelpe andre, men også til å slå folk i hjel», sier Willerslev.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», sier Bloom.

---------------

Ved katastrofer er et kaldt hode avgjørende. Det varme hjertet er i beste fall en drivkraft, men kan også stå i veien for rasjonell og effektiv hjelp og bistand.

Enkeltskjebner. Bruk av enkeltskjebner i politisk argumentasjon og debatt kan av og til framstå som politisk pornografi, men til gjengjelde kan det være svært effektivt. Det virker, viser det seg dessverre. Grunnleggende er det naturligvis absurd dersom poltikken skulle bestemmes av enkeltskjebner.

Magien ligger nettopp i den etablerte empatiforståelsen. De senere tiårene har «empati» og også illusjonen om det krenkelsesfrie samfunnet tatt over mye av styringen i politikken. De som har en sak som kan koples til empati, og som er flinke til å utnytte dette, har lett match.  Selv om kampen kan fortone seg som hard, har «de empatiske» et ultimat våpen med voldsom sprengkraft. Det setter politikere og institusjoner sjakk matt. En salamander kan i prinsippet stoppe en motorvei.

Se!! Dere har ikke empati. Dere tenker kun på dere selv. Slik kan vi ikke ha det. End of discussion.

Lammende. Dette er lammende for den politiske debatten, politiske prosesser og en ansvarlig og bærekraftig utvikling. Når en regjering legger fram forslag som er ment å ivareta svake grupper, men også helheten, og dersom dette skulle bety innstramning for enkelte – reagerer opposisjonen på impuls. Godt hjulpet av pressen, utnytter de situasjonen og kjører fram en alenemor, en eldre, en funksjonshemmet og argumenter med at regjeringen er kynisk og ikke bryr seg om de som sliter. Assosiasjonen til politisk pornografi og også uredelighet fester seg.

Ensidig aktivisme. Farida bor nå i Kabul sammen med familien sin. I noen år bodde hun på Dokka i Nordre Land. Ingen har engasjert lokalsamfunnet på Dokka mer enn nettopp Farida. Det vil si, det er en gruppe kvinner som har skapt engasjementet. Det har vært oppslag i lokalpressen, fakkeltog og innsamlinger. En lærer holder fjernundervisning med henne slik at hun kan følge undervisningsplanen på Dokka.

Så en dag, i iveren etter ta vare på denne enkeltskjebnen, og i den voldsomme dynamikken som ofte følger av aktivist- og aksjonsgrupper, forgrep man seg. Alle skolebarna på Dokka ble samlet i kinosalen. Der var det flammende innlegg om Farida og beskrivelser av situasjonen hennes. Høydepunktet var en samtale med Farida på direkte link mellom Kabul og kinolerretet på Dokka – foran en fullsatt sal med klassekamerater og andre skolebarn.

Disse barna er nå innprentet at enkeltskjebner er verd mer enn alle andre lidende, og at en helthetlig og nødvendig konsekvent statlig politikk er urettferdig, uakseptabel og eventuelt også hjerterå. Slik mistes viktige perspektiver av synet.

Dypest sett har det med egoisme å gjøre, en ekstremdyrking av egen empatifølelse. Slik gjør godt, i hvert fall for damene bak aksjonen. Her må det naturligvis understrekes at disse ikke gjør dette av ond vilje eller med et egoistisk motiv. De er selv offer for og et bevis nettopp på det som forskerne peker på om at empati er elendig som moralsk kompass, og at det nødvendigvis heller ikke er en god størrelse. En aksjon for å la Farida i fred ville antakelig vært mer moralsk riktig – også i fht barnets beste.

Å la seg forlede. Slik har vi møtt både, Ali, Neda, Natan, Maria Amelie og en rekk andre gjennom presseoppslag, i TV-debatter og i fakkeltog og demonstrasjoner foran Stortinget – der både politiker og biskoper entusiastisk har deltatt. I disse sakene og i en rekke andre har det vist seg at myndighetene har gjort rett og at opinionen – inkludert politikere og geistlige har latt seg forlede av ivrige aktivister og media på høygir. I slike situasjoner er det lov å sende en takk til vår Skaper for at vi har sindige og rettskafne politikere som tåler trykket og som står oppreist i stormen. Det blir som et kongens nei.

Men av og til går det galt, som da bildet av den døde treårige Aylan på stranden gikk verden rundt. Bildet fikk sitt eget momentum og hadde voldsom kraft. Det lammet politiske prosesser og bidro til at det ble tatt følelsesstyrte og ikke rasjonelle beslutninger da den store strømmen av flyktninger presset på Europas grenser. Et negative utslag av empati – spesielt for millioner av syriske flyktninger.

Euforien. Da norske politikerne i flere politiske partier våren 2015 tilsynelatende i lykkerus jublet, klappet og framstod som euforiske da de vedtok å ta imot ti tusen syriske flyktninger over tre år, var de styrt av det de samme mekanismene. Det er sansynlig at dette ikke var det beste for situasjonen for syriske flyktninger. Men det gjorde åpenbart godt for politikerne. Og så var det valg det året.

Med det samme utgangspunktet er det implisitt fritt fram å kritisere Sylvi Listhaug. Å peke på ministerens retorikk i lys av den etablerte empatiforståelsen er slik det skal være – en slvfølge. Det er å følge den brede vei.  Slik kan det se ut til at Listhaug har valgt den smale og tornefulle veien. Tiden vil antakelig vise hva som var rett. Her er det ikke usannsynlig at mange vil måtte erkjenne at empati er elendig som moralsk kompass.

Ytre høyre. Det samme gjør seg gjeldende i vurderingene av partiene på høyre fløy. Disse er for øvrig heller ikke mine favoritter. De er imidlertid forskjellige. Enkelte er ekstreme, andre er mer moderate. Men også her viser det seg at empatiforståelsen er førende for bedømmelsen, eller fordømmelsen. De er grunnleggende innvandringskritiske. Det gjør dem til «islamofobe» og «fascister», mens det viser seg at noen av dem har en tydelig sosial og solidarisk profil i sine programmer. De vil – som Senterpartiet her i Norge – hegne om egen kultur og tradisjon – og de er for en positiv nasjonalisme.

I Sverige er denne polariseringen ekstrem. Sverigedemokratene, som i stor grad har et program i skjæringspunktet mellom sosialdemokratiet og sentrum, blir kun bedømt ut fra sin innvandringspolitikk – som ligner på den som er vedtatt av Det norske Stortinget og som føres her i Norge. Men i Sverige er den ekstreme empatiforståelsen rådende.

Politisk samarbeid i Norge. De samme mekanismene gjøre seg gjeldene her i landet. Når Vestre og Kristelig Folkeparti ikke kan sitte i regjering sammen med Frp, er det primært fordi partiet ikke faller inn i den etablerte og rådende empatikonsensusen, og det snakkes om dårlig menneskesyn. Spørsmålet blir da: Har Frp et dårlig menneskesyn – egentlig? En annerledes tilnærming, ja, men dårlig? En slik polarisering, som er styrt av en feilslått empatiforståelse, er ødeleggende for poltikken, og kan også vise seg å få negative konsekvenser for de «dømmende» partiene.

Empatien gir seg absurde utslag, den gir små grupper og aktivister enrom makt – stadig godt hjulpet av mediene som jo har et mildt sagt monomant forhold til fokuset på enkeltskjebner og «sårbare» grupper. Slik har vi fått likekjønnet vigsel i kirken og et utall av andre særrettigheter for særgrupper. Alltid holdes «rettferdighet» opp mot realitetene eller realpolitikken. De som er imot framstilles som om de ikke har  medfølelse, nestekjærlighet og altså empati. Den alminnelige oppfattelsen, og bildet som skapes, er at de typisk er avstumpede og i hvert fall gammeldagse. Slik blir motstandere av ekstrem-empatien, de som maner til helhetlig tenkning, rasjonalitet og realisme, stigmatisert og satt ut av spill – og helst skyflet bort i en passende krok der man mener at de hører hjemme. Så langt har dette vist seg å være en suksessoppskrift – for alle de med mye "empati".

Menneskerettigheter. Også menneskerettighetene og andre overnasjonale avtaler og kvensjoner er preget av det samme. Denne forståelsen var rådende da norske politikere spesielt i 2014 tok flere av bestemmelsene i Menneskerettighetserklæring inn i Grunnloven – noe som kan vise seg å bli kompliserende og kan komme i konflikt med nasjonale hensyn og mangel.

Blant «de empatiske» utlegges slike problemstillinger som egoisme og mangel på raushet. Men det er naturligvis ikke noen motsetning mellom både å ta nasjonale hensyn og å være raus overfor andre. Det hele er et spørsmål om hvilken måte vi velger å være rause og å hjelpe på. En rasjonell tilnærming er naturligvis det beste – for oss selv, men definitivt for de nødstedte.

Empatismen kan være farlig, den kan være ødeleggende – og om ikke annet stjeler den enormt med energi i de politiske prosessene. Den står ofte i veien for god og helhetlig politisk styring. Empati er kort sagt elendig som moralsk kompass.

Gå til innlegget

Vårt Land om politisk lammelse

Publisert rundt 1 år siden - 363 visninger

I dagens Vårt Land kan vi lese at Venstre er «lammet om regjering». De sliter i flg avisen med å velge rett i regjeringsspørsmålet. Tydelig underforstått betyr det å ikke velge ‘ikke-sosialistisk’ ved neste korsvei. Da vil lammelsen opphøre.

Begrepet ‘ikke-sosialistisk’, som blir brukt i VL-artikkelen, er i seg selv en sterk indikasjonen i så måte. I en slik begrepsbruk ligger det implisitt at ‘sosialistisk’ er en normaltilstand her til lands. Det er de som er sosialistiske og de som ikke er det. Noe mer presis inndeling enn dette trengs ikke. Man har de som er og de som ikke er.

Enkelte tillitsvalgte i f.eks. KrF er påpasselige med å understreke at de ikke er et ‘borgerlig’ parti, men et ‘ikke-sosialistisk’. Ok, da vet vi hva de ikke er. Men hva er de – egentlig? Det hadde naturligvis vært interessant å vite – ikke minst for velgerne. Jo da, i KrF framheves det oftest at parti er et sentrumsparti. Ja vel, da er det det partiet er. Dette er en selvstendig benevnelse som gir mening. Men hvorfor da forvirre seg selve og velgerne med også å benevne seg som ‘ikke-sosialistisk’?

Den motsatte begrepsbruken ville vært ‘borgerlig’ og ‘ikke-borgerlig. Hvorfor ikke? ‘Borgerlig’ er, som vi alle vet, i et historisk perspektiv et langt eldre og godt etablert begrep i Norge – i fht. den langt yngre jyplingen ‘sosialistisk’. Altså har det større historisk tyngde og legitimitet og ville i så måte kunne gitt mening som et begrepsmessig utgangspunkt. Men okke som, ‘ikke-borgerlig’ ville vært like meningsløst som ‘ikke-sosialistisk’.

«Frp – katta i sekken»

For ordens skyld, dette er ikke min mellomtittel, men VL sin. Avisen referer «partistrateger» som nevner tre saker som kan forklare Venstre sin stusselig oppslutning:

«Budsjettkampen gjorde dem til «klimaekstremister» og «antibilist». De oppleves som medskyldige i regjeringens sentralisering. Og ikke minst vemmes partiets Frp-skeptiske grasrot av et mer og mer populistisk Frp».

Her må nevnes at VL selv her peker på den egentlige årsaken … guess what, jo, naturligvis … Listhaug. Og da må vi forstå at ordet «vemmelse» er på sin plass. Vemmelse over et demokratisk parti, som i denne perioden også sitter i regjering, og som år om annet har mellom 15 og 20 % oppslutning i folket? Tja.

I artikkelen framgår det ikke at venstrefolkene mener at Frp er «katta i sekken». Så da må det igjen være VL som utrettelig forsetter sin misjon, sitt korstog eller rett og slett kampanje mot den sittende regjering – og da spesielt Frp – og implisitt kampen for en regnbueregjering etter neste valg. Den ideelle collagen er rød, grønn og gul + en litt ubestemmelig farge – ettersom også Senterpartiet er en del av kabalen. 

Norsk Brexit

Vel, vi er ikke medlem i EU, og et passende navn på et norsk brudd med EU, d.v.s at vi melder oss ut av EØS, ville antakelig vært «Noxit». Men her er det Brexit som gjelder.

Man skal ikke løfte blikket særlig høyt eller vidt for å se noen klare politiske sammenhenger og mer presise forklaringsmodeller enn de som er nevnt ovenfor. Det siste året har vi opplevd et politisk jordskjelv i flere av de vestlige demokratiene. Stikkord er bl.a. Brexit og Trump. Og det stopper antakelig ikke der. Le Pen og Wilders er andre navn som ryster den alminnelige orden. I Sverige ligger Sverigedemokratene an til å bli landets største parti og i Tyskland kan landsmoder Merkel stå i fare for ikke å bli gjenvalgt for en ny periode. For halvannet år siden ville et slik utfall vært utenkelig.

Forklaringen, som få er uenige om, er innvandring – eller snarere en innvandringsliberal politikk, samt overnasjonalitet som tar makt og selvråderetten fra landene og plasserer den hos temmelig fjerne eminenser et eller annet sted. Økonomisk sett er frihandel og globalisering en suksess, men ikke for absolutt alle. Noen faller utenfor, de er sinte, og de gjør opprør. Det er de samme som opplever at de blir utkonkurrert i arbeidsmarkedet av billig arbeidskraft utenfra, og videre at de som kommer i store antall går rett i et møysommelig oppbygd velferdssystem der de ikke har bidratt og der statistikken viser at femti prosent aldri vil bidra. Løsningsordet er altså innvandring.

Værdraget

Et annet betent politisk tema i den nrokse debatten er klima. Da er det ikke det store spørsmålet om menneskeskapt eller ikke menneskeskapt det dreier seg om, men om valg av virkemidler. Klodens nordligste land, Russland, Finland, Sverige, Norge og Canada er i realiteten allerede klimanøytrale på grunn av den store barskogen.

Men i de internasjonale klimaforhandlingene ble dette forhandlet bort da det ville være urettferdig overfor alle de andre landene at disse fra før privilegerte landene skulle slippe de felles anstrengelsene for å få kontroll med klimautviklingen. Så, når de norske klimaaktivistene og politikerne har satt seg som mål at vi skal være klimanøytrale innen et eller annet år fram i tid, og at vi må finne oss i å stramme inn og tåle høyre straffegebyrer på utslipp, så er det et resultat av en teknisk definisjon i de internasjonale forhandlingene. Ok, det er greit. Vi har tatt på oss å bidra med vårt for at verden, som er oss alle, skal få balanse i klimaregnskap. Det er en god solidarisk handling.

Få er imidlertid uenige om at løsningen ligger i teknologiutviklingen. Senest i går kunne vi lese en artikkel på nrk.no om at det kan bli langt billigere og enklere å fange CO2. Det er forskere ved SINTEF som er i ferd med utvikle en ny metode. Den vil egne seg godt hos klimaverstingen – offshorevirksomheten – og den vil monne skikkelig.

I denne situasjonen kan det se ut til at de mest klimafokuserte partiene uansett ikke er fornøyd hvis ikke også vanlig folk plages med pålagte forsakelser. Det skal tross alt koste, det skal kjennes på kroppen, selv om det i den litt større sammenhengen ikke betyr så mye – for klimaet – fordi andre og langt viktigere tiltak vil kunne løse dette langt mer effektivt. Slikt straffer seg naturligvis politisk.

Skudd i foten

Bildet er temmelig klart. Venstre, KrF, SV og MDG er både klima-«ekstremister» og de mest innvandringsliberale partiene. En annen fellesnevner er at de alle ligger på eller under sperregrensa og sliter stadig mer. Venstre og til dels KrF opplevde – spesielt etter høstens budsjettforhandlinger, der klima ble satt på spissen – og etter manges mening ut i det absurde, motbør på meningsmålingene. En nyansering her er at KrF ikke er like «ekstreme» som de ivrigste partiene når det gjelder på klima, og at MDG tilsvarende ikke er like innbitte innvandringsliberale som de øvrige.

Det lansers stadig forklaringer på disse partienes kamp mot sperregrensa. For Venstre og KrF nevnes Frp oftest – spesielt i herværende avis. Det som står lengst ned på lista er ofte nettopp innvandring og klima. Berøringsangsten for disse realitetene er påtakelig. Det er ikke usannsynlig at de, som ikke støtter de nevnte partiene, synes dette er helt fint. Så lenge de virkelige og egentlige årsakene ikke løftes fram – elefanten i rommet, som det også heter – vil de fortsette å slite.

Som en bekreftelse på årsakssammenhengen, har Sp for tiden svært oppmuntrende oppslutning. Sp snakker åpent og fordomsfritt om positiv nasjonalisme, er mer innvandringskritiske enn den delen av Frp som sitter i regjering og er imot de vedtatte klimatiltakene som rammer «vanlig folk» – eller synonymet bønder og de i distriktene.

Dersom veivalgene til mellompartiene fører til et regjeringsskifte, er det min spådom – og jeg er altså ikke Frp-velger – at Frp i opposisjon vil stige til gamle høyder og vel så det. Da kan partiet være seg selv og høste noe av den samme effekten, som vi ser i andre europeiske land for de partiene, som er tydelige på de nevnte to sakene, samt om utvekstene i globaliseringen, og som har stor og økende oppslutning.

Ved å ikke adressere de egentlige utfordringene, ved å vende dagens regjeringen ryggen og ved stadig å demonisere Frp, vil det ikke usannsynlig bli et trippelskudd i foten for Venstre og KrF:

1) De vil bli stående på stedet hvil ettersom de ikke griper fatt i det som virkelig gjelder. 2) De vil bli prisgitt en ‘sosialistisk’ regjering. 3) De vil sørge for en «sverige»-effekt for Frp – der de andre partiene unisont har forsøkt å skyve SD ut i kulden. Frp vil nå nye høyder i oppslutning.

Med dette ønskes lykke til med de interne strategiprosessene fram mot årets Storingsvalg.

Gå til innlegget

Odelsgutten på Evenstad

Publisert rundt 1 år siden - 10231 visninger

Det mest forunderlige og skremmende ved Donald Trump, er ikke mannen selv, men den brokete forsamlingen av følgere – også her i Norge, eller kanskje spesielt her.

Det er folk på de politiske fløyene – de som ofte også er putinister, innvandringsmotstandere og kristne – helst de med høy hallelujafaktor eller som er apologetiske israelvenner.

Trumpistene framstår som en karismatisk menighet der halleluja-ropene runger. De har funnet sin messias og de venter på undrene og frelsen. Motforestillinger er naturligvis ikke annet enn vranglære.

Hvordan kristne får seg til å bejuble en mann som har bygd mye av imperiet sitt på gambling og råtten casinovirksomhet, som i hele sitt liv ikke har gjort annet enn kynisk å tråkke på andre for egen vinning, hvor egoet, rikdommen, kvinnene har vært hans viktigste anliggende, og som har et kvinnesyn på linje med Hagen, ja, ikke Carl I., men Porno-Hagen sitt, er et lite under i seg selv. Forstå det den som kan.

Selv er jeg sterkt kritisk til den rådende innvandringspolitikken, men det kunne ikke falle meg henfalle til trumpisme. Tvert imot. Han er ikke løsningen på noe som helst.

Donald Trump er som en smågutt, som har skaffete seg fritt leide til en godtebutikk, eller som odelsgutten på Evenstad. Han går berserk, og han er krevende. «Je vil ha klining!», sier han med hevet stemme, morskt oppsyn og oppblåst selvbilde – mens arbeidsomme og sliten tjenestefolk krymper seg. Slik er det med bortskjemte og ødelagte unger. Det er ikke mye nytte de kan gjøre, annet enn å sørge for seg og sitt og å tyne andre. Trump er altså ikke løsningen på noe, annet enn for seg selv. Feil mann på et soleklart feil sted – og til alle tider.

Han er totalt uegnet, og som politiker er han fullstendig novise, en sikkerhetsrisiko av dimensjoner – både økonomisk og for verdensfreden. Vi krysser fingrene og setter vår lit til institusjonene – de som har stoppet mange av Obamas initiativer. Da kan de stoppe den bortskjemte odelsgutten også. Det spesielle er at det er eget parti som denne gangen må sette foten ned. Men det kommer de antakelig til å gjøre. Det kan bli verden, slik vi kjenner den, sin redning.

Pressen har ofte stor makt, og blir av putinistene beskyldt for å skape et negativt bilde av mannen. Trump trenger ikke pressen. Han har jo sin egen Twitter-konto. Slik greier han å skape et riktig bilde av seg selv – og det er skremmende. Vi ser hva vi ser, og hører hva vi hører. Pressens rolle er, slik sett, underordnet.

Hans elendige historie som forretningsmann, hans enorme ego, hvordan han har tatt snarveier og tråkket på alle, som har kommet i hans vei, hvordan han framstår, hva han selv sier og hans infantile oppførsel, skaper hverken tillit eller troverdighet.

Tvert imot, det er så ekstremt og så avslørende at det framstår som et mareritt. En annen statssjef, som han kan sammenlignes med i moderne tid, er Boris Jeltsin. De to og nærheten til atomkofferten er til å grøsse av.

Men enda mer er han en fare for økonomien. Han gjør nå det alle politikere alltid har vært fristete av. Det er lett å pøse inn midler og å sette inn virkemidler, som skaper kortsiktig vekst, men som slår voldsomt tilbake og ender i en forferdelig katastrofe.

Trump er altså ikke et mysterium. Han er avslørt – av seg selv. Mysteriet er de som bejubeler ham. Fenomenet framstår som et gufs fra trettitallet – uten sammenligning forøvrig.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 3 timer siden / 84 visninger
1 kommentarer
Lignelsen om navlestrengen
av
Kris Guleng
rundt 6 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Rosa kompetanse
av
Lars Jørgen Vik
rundt 6 timer siden / 82 visninger
0 kommentarer
La ungene være, kristne venner!
av
Levi Fragell
rundt 7 timer siden / 1007 visninger
0 kommentarer
Tro på himmelen
av
Pernille Veland
rundt 11 timer siden / 95 visninger
0 kommentarer
"The New State Solution"
av
Roald Øye
rundt 12 timer siden / 271 visninger
8 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 168 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ungt opprør mot våpen
rundt 2 timer siden / 84 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 271 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 168 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1074 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 271 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 271 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 4 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25393 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25393 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 5 timer siden / 1968 visninger
Les flere