Arne D. Danielsen

Alder: 65
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Jo, Listhaug er politiker

Publisert rundt 1 måned siden - 1526 visninger

Håvard Nyhus lever ikke opp til sin egen henstilling om en mer nøktern tilnærming til fenomenet Sylvi Listhaug.

Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus, skriver i et innlegg på Verdidebatt «Vi har henne ikke» (17.06.18) om Listhaug og media. Innledning og mye av innlegget handler om Listhaug, at hun har lite eller ingenting med politikk å gjøre, at hun rett og slett ikke er politiker, hun forsøpler debatten, inviterer til hets, dikterer og forvrenger … og så videre. 

Polariserende kraft. 

Ingen person i Norge har en så sterk polariserende kraft som nettopp Listhaug. De som elsker henne forguder henne, og de som misliker henne hater henne. Til og med en sindig kommentator som Håvard Nyhus er åpenbart preget av dette. Han er ikke bare uenig med henne, men fresende uenig. Jeg skal ikke tillegge ham å hate noen, men det ligner jo litt på nettopp det. Dette er ikke en beskylding mot Nyhus, men en relevant beskrivelse av Listhaugs evne til å engasjere – for å si det mildt. 

For ordens skyld; for egen del har jeg hatt sans for Listhaug. Hun har hatt og har en funksjon som politikkens enfant terrible som har pirket og røsket i de mer konforme og ofte både feige og handlingsvegrende etablerte politikerne. I Listhaugs tilfelle gjelder dette spesielt innenfor innvandringsfeltet. Hun har rett i denne kritikken – synes svært mange av oss (60 prosent ifølge Dagbladet). 

Hun har altså hatt og har en viktig oppgave som urokråke. Ikke minst har dette bidratt til at majoriteten, som ikke føler seg hørt, blir nettopp det. Hørt. Og så har hun fått innvandring høyere opp på agendaen – der den hører hjemme. 

Ikke nøktern. 

Men Nyhus er inne på noe. Det er blitt litt vel mye. Det er godt med en Listhaug-pause etter at hun fratrådte som minister. Men dog, å hevde at Listhaug har lite eller ingenting med politikk å gjøre og at hun rett og slett ikke er politiker, er et postulat som vitner om alt annet enn nøktern kritikk – slik han mener at pressen bør opptre i forhold til henne. Det kan synes som at Nyhus selv går i Listhaug-fella og blir aggressiv og ubalansert i sin tilnærming til fenomenet Listhaug. Han er i så fall ikke den første. 

Som politiker er Listhaug dyktig. For hun er faktisk politiker – for dem som måtte tvile. Kanskje ikke en tålmodig arbeidende strateg som skaper resultater på den måten, men hun er god på en annen side ved politikken. Det handler om å løfte fram en viktig sak, skape debatt og engasjement og, som tidligere nevnt, få saken høyere opp på dagsorden. Dette er også en del av det å være politiker, og det har hun altså lykkes med. 

Hun tråkker på mange tær, og hun skaper økt polarisering. Men igjen, en av politikerens oppgaver er nettopp å «brøyta seg veg». Er enig i at hun tidvis kan dømmes på stil, men innholdet er reelt nok. Oppsummert kan det slås fast at Listhaug både driver politikk og er politiker, så god som noen, og av og til bedre – på sitt noe snevre felt. 

Såre og vonbrotne. 

Til slutt er jeg enig i at det er grunn til å kritisere pressen som framstår som såre og vonbrotne fordi de i saken om St. Halvardshjemmet ikke har greid å provosere og lokke «fusentasta» ut i det grelle presselyset der de gjerne ville filleristet henne. 1-0 til Listhaug – nok en gang, og 0-1 til det som framstår som en selvhøytidelig presse som dessuten virker tungnemme. 

Frp kan delvis takke en aldri hvilende presses notoriske angrep på Carl I. Hagen gjennom flere tiår for deres fremgang og posisjon i norsk politikk. Når de tråkker på Hagen – og Listhaug, tråkker de også på en betydelig del, hvis ikke en brorpart av grasrota – som dessuten også er avisenes abonnenter. De, pressen, har høstet som de har sådd. Partiet sitter i regjering på femte året, Listhaug er ei stadig større stjerne blant mange – og tilliten til de tradisjonelle mediene er sterkt dalende.

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

Gå til innlegget

17. mai-feiring og den nye oljen?

Publisert 2 måneder siden - 245 visninger

I år var det som vanlig bunader, flagg og softis på 17. mai. Men det rapporters også om at dagen ble pyntet med Gaza og oljeboring. Så fikk vi ikke helt fri denne dagen heller.

Under mitt gudstjenestebesøk på 17. mai, som forøvrig alltid er en fin opplevelse – også denne gangen, tok presten utgangspunkt i Lukas 20.25: «Da sa han til dem: Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»

Presten forklarte, som nok de fleste av oss alt hadde kommet til, at dette handler om de troendes forhold til Gud på den ene siden og staten på den andre. Hvor ligger våre forpliktelser? Er det et motsetningsforhold mellom de to? Nei, i grunnen ikke. Også her kan vi ta snekkersønnen på ordet. Gi keiseren hva keiserens er …

Men betyr det at kirken ikke skal ha meninger om det keiseren gjør og ikke blande seg inn i saker som er statens anliggende, spurte presten? Han nevnte temaer som skatt, oljeboring, flyktninger og integrering og annet som eksempler på slike saker. Jo, mente presten, dette må kirken kunne ha meninger om. Det er dens rett og plikt.

Nede i kirkebenkene, i hvert fall på den plassen der jeg satt, hersket det mer tvil enn tro om kirkens oppgave i så måte.

Temaene rommer både nyanser og dilemmaer. I vårt harmoniske land er det imidlertid i de store spørsmålene ofte relativt små forskjeller på de styrende partiene og på de to sidene av poltikken. Utenfra sett er de faktisk ørsmå. Når imidlertid presten, og mange av hans kollegaer og trolig de fleste i kirkeledelsen tolker dette, insiterer de på at disse spørsmålene må tolkes ut fra et sosialdemokratisk og venstreliberalt ståsted. For det er det som er i tråd med teologien.

Fordi det passer slik, er det ikke vanskelig å finne bibelsk belegg for sitt syn, Men ettersom de to politiske ståstedene står så nær hverandre – egentlig, er det heller ikke vanskelig å finne bibelsk belegg for det andre politiske ståstedet. Som nevnt. Det er ikke vanskelig å finne belegg for sitt syn. Heller ikke for mitt. 

Det eneste kirkens kvinner og menn oppnår, ved å insitere på å fremme sine politisk nyanserende preferanser, og når de tar selveste Gud til inntekt for sitt bestemte poliske syn, er ingenting – annet enn at de støter fra seg en ikke ubetydelig andel av oss. Og dermed insiteres det på at denne – for mange trøttende distraksjon – er så viktig at det trumfer andre, og det mange av oss synes er viktigere og mer relevante temaer når vi søker til kirken. Men så er det slik at vi etter hvert har vendt oss til. Vi bryr oss ikke så mye. Vi er blitt (ganske) overbærende.

Skatt og oljeboring og innvandring og andre slike temaer er ikke teologiske spørsmål – ikke her i vårt egalitære og konsensuspregede land som er solid tuftet både på den kristne tradisjonen og moralen og på menneskerettighetene – med mindre man insiterer på gjøre dem til teologiske spørsmål.

Men, som nevnt, da høster man ikke annet en splid. For de fleste av oss, som er uenige, er det faktisk ikke noe politisk alternativ å vende om. Så slik sett er det derfor heller ingenting å hente – i så måte. Ingenting.

Og dermed blir det stående igjen, dette ene: Hva er poenget? Hvorfor bruke energien, oppmerksomheten og tillitskapitalen på noe som egentlig ikke er et teologiske spørsmål og når fruktene kun er splittelse – i en tid da kirken mer enn noe trenger å samle kreftene?

Den Gud gir et embete ...

---------

Låner her en liten historie fra tidligere tider som Olav Nisi har publisert:

«Eg er freista til å sitera ei herme, tilskriven min tipp-oldefar, Olav Rolleivson Brekke. Han var lærar, klokkar og ordførar ei tid. Presten Flood var svært streng, og lite akta i bygda. Ein gong refsa han folket frå preikestolen i harde ordelag. Då reiste Rolleivson seg upp, slo stokken sin i brugda framom og ropa: "Hell deg te evangelie, prest!»

Og så er det ikke alltid at det enkelt å holde styr på ting: «Fjernes i hager og grustak»

Gå til innlegget

17. mai er ikke for masochister

Publisert 2 måneder siden - 464 visninger

Vårt Lands lederartikkel 16. mai er oppsiktsvekkende. Festbrems er en mild karakteristikk.

Den må i beste fall være skrevet med glimt i øyet, eller kanskje var det slik: «Følg med nå. Nå skal vi ha litt moro her. Vi publiserer noe som vil irritere fletta av mange. Det kommer til å bli et sabla liv i kommentarfeltet. Thi-hi!»

Det hele ender i blasfemi. Artikkelen fnyser av de som innbiller seg at 17. mai er noe særnorsk. Ja, bortsett da fra barnetoget – og pølser som egentlig er hot dog og som kom til Norge på 50-tallet.

Men ellers er 17. mai noe av det mest internasjonale som finnes, i flg. Vårt Land. Forklaringen er åpenbar og innlysende. Vi feirer Grunnloven, men den er inspirert av franske og amerikanske forfatninger. Flagget. Det har et kors, og et mer universelt symbol enn korset er vanskelig å finne. Og så er det Grunnlovens §2 om nasjonens kristne verdigrunnlag. Men kristendommen har sitt opphav i jødedommen og er i sitt vesen universell. Den opphever skillet mellom nasjonaliteter og etniske grupper.

Jøss! Jo da, alt er for så vidt relativt. Men dette må da være noe av det mest relativistiske som er satt på print – eventuelt siden 1814. Enten er dette motivert av masochisme, eller kanskje, og mer sannsynlig den klamme og trøttende og også stadig mer omseggripende og ødeleggende identitetsideologien.

De som har gått rundt, kanskje til og med i barnlig glede, og innbilt seg at 17. mai er noe spesielt norsk, eller at vi har grunn til å være glade og å feire dagen fordi den er spesiell for oss, kan ta seg en bolle – ja, bare de ikke innbiller seg at den er norsk.

Den norske grunnloven er på flere måter historisk og oppsiktsvekkende. Den var moderne og humanistisk, og den var den mest radikale, demokratiske og liberale grunnloven på den tiden. Ja, det er riktig at den bygger på det beste i de franske og amerikanske forfatningene. Men det gjør den hverken fransk eller amerikansk – eller universell. Den er vår, tilpasset våre forhold, vårt sinnelag, vår kultur og våre praktiske forutsettinger. Den kronet også frigjøringen fra det flere hundreårige dansk styret og var selve grunnsteinen i bruddet med unionen med Sverige og dannelsen av det vi dag kjenner som det moderne, frie og selvstendige Norge. Hurra for Grunnloven, den norske!

Flagget. Jeg vet sannelig ikke – hva som er mest universelt av stjernene eller korset? Dette kan sikkert både være et teologisk og et astrofysisk spørsmål. Dersom vi spør en astrofysiker, vil svaret trolig være gitt. Dersom vi imidlertid spør en kristen astrofysiker, blir det straks litt vanskeligere.

USA har ikke bare ei, men hele 50 stjerner i sitt flagg. «Sitt» flagg, du liksom! I flg. Vårt Lands logikk er det amerikanske flagget kjempeuniverselt. Det er så universelt at det til og med er plassert på månene – ute i universet. En annen logisk følge av dette er naturligvis at det amerikanske flagget er femti ganger mer universelt enn det norske – som bare har ett (universelt) symbol. Riktignok godt synlig, men dog.

Amerikanerne er snodige. De liker baseball, men de har også laget en nasjonalsang som er en ren og ubetinget hyllest til det universelle flagget «sitt». The Star-Spangled Banner. Og, når de synger den, står de der, høytidsstemt å legger høyre hånd på brystet – på hjertet. Flagget finnes over alt. De har et helt annet og langt sterkere forhold til flagget enn selv vi nordmenn har.

Men så kommer altså Vårt Land å setter flagget på plass. Plutselig går det opp for dem at hundrevis av millioner amerikanere helt siden 1777 helt uten grunn har vært stolte av sitt viktigste nasjonalsymbol, flagget. How embarrassing!

Nå viser det seg imidlertid at det er flere som har misforstått. Til og med all verdens venstreradikale, terrorister, geriljakrigere og andre foretaksomme verden rundt har misforstått. Når de ikke har annet å gjøre, brenner de det «amerikanske» flagget. Ikke for å varme seg, men fordi har trodd at det røde, hvite og blå tøystykket hadde noe spesielt med USA å gjøre. Heller ikke de har fått med seg Vårt Lands siste oppdatering om saken.

Kjære Vårt Land. Ro ned – og ta dere gjerne en hot dog. Dette teamet handler ikke om uvesentligheter, slik som relative filosofiske betraktninger – eller om universalisme, globalisme, multikulturalisme, integrering og annet i denne sammenheng ideologisk surr.

Det har med noe helt annet å gjøre. Det handler om identitet. Intet mindre! En omskriving av Ibsen: Tar du identiteten fra et menneske, tar du en viktig eksistensberettigelse fra det.

Det burde være unødvendig å minne om. Men flagget, det røde, hvite og blå med kors i midten, er det nærmeste nordmenn flest kommer noe hellig og ukrenkelig. Det er ingenting annet som samler og skaper sterkere enhet og felles identitet blant de aller fleste av oss. Dette har ikke noe med farlig og destruktiv nasjonalisme – eller med egoisme og sjåvinisme å gjøre. Bare spør de mange titusen som en maidag for 73 år siden, beveget og forventningsfulle, krabbet innerst på loftet eller opp på låven og fant fram det møllspiste flagget, og som heiste det på flaggstangen, som hadde stått naken i fem lange år, og som sammen med familien lo og gråt og sang: JAAA, VI ELSKER DETTE LANDET!!

Når jeg skriver navnet på nasjonalsangen med Caps Lock, føler jeg meg som en gammeldags og utdatert tulling. Ingen gjør slikt – lenger. Det var tider, for ikke så lenge siden, bare noen relativt få år siden, at det var helt greit og for noen helt naturlig. Men tidene endrer seg.

Den siste trenden blant f.eks. ymse lederskribenter, som mer enn gjerne følger siste meningstrend – blant redaktører, er å benekte at vi i har en egen norsk kultur. Altså egentlig. For det meste kan relativiseres ned til en ubetydelighet. I mellomtiden har de startet en ren klappjakt på de gærningene som sier høyt at vi definitivt har vår egen norske kulture, slik alle andre regioner, folkegrupper og land har det.  De, som drister seg til en slik påstand, blir nedvurdert og latterliggjort.

15. mai hadde samme avis en helt annen lederartikkel. Den handler om medias ensidighet i dekning av saker om f.eks. innvandring og integrering og om å respektere og slippe til stemmer på begge sider av debatten. Dette må også kunne tolkes som en ydmyk erkjennelse og at Vårt Land her mener at det er grunn til å besinne seg. Men det skulle ikke gå mer enn ett døgn før avisen igjen flat tilbake i gamle spor. Den gikk seg vill i syttende mai-toget.

Det store flertallet av befolkningen har et inderlig og kjært forhold til tradisjonene og ritualene på 17. mai. Hva er det som motiverer en redaktør til å problematisere og diskreditere dette så inderlig? Ja, det kan ha sammenheng med den omseggripende og destruktive identitetspolitikken.

Bakgrunnen er trolig den årlige flaggdebatten og om hijab til bunaden. Ok, da får man diskutere dette, men uten å skjære av seg hele haka og skylle den og barnet ut med badevannet.

Selv har jeg et avslappet forhold til om noen feirer dagen vår med et chilensk eller pakistansk flagg. Men når innvandringsliberale og ivrige identitetsideologer gjør det til kampsak, er jeg mildt sagt mindre entusiastisk. For som Shoaib Sultan sier. Folk fra andre kulturer ønsker ikke å gå med andre flagg enn det norske. Det andre potensielle kulturkræsjet er hijab til bunaden. For egen del har jeg samme forhold til en slik kleskombinasjon som når noen går rundt med en Chicago Bulls-cap til herrebunaden. Jeg må innrømme at jeg ikke er entusiastisk.

Debatten om flagg på 17. mai er en ideologisk kamp – ikke mellom innvandrere og nordmenn, men mellom innvandringsliberale og innvandringsmotstandere. Den er både konstruert og den er betent nettopp fordi den er så følelsesladd. Og så presser den evinnelige moraliseringen seg inn. De innvandringsliberale har alltid moralen på sin side. De representerer det tolerante og det det framtidsrettede - rett og slett det gode. Med denne selverklærte moralske autoriteten fordømmer de sine meningsmotstandere og unnslår seg heller ikke for å tråkke på dem og såre dem – slik som i denne lederartikkelen.  

Men de relativt få tusen aktive Facebook-debattetene på hver side av disse frontene er ikke de som blir såret. De er vant til dette. De blir rasende og de kjefter og de smeller – men så går det over. Og så vanker det et «like» til svigermor i stedet.

Dette handler om noen helt andre. De som blir såret og lei seg av alt dette er fire-fem millioner nordmenn. For dem er 17. mai en dag for glede. dett er dagen da det flotte landet vårt og altså Grunnloven feiers. Det er en dag med fest og ritualer og familietradisjoner.

Om Vårt Land finner lite å rope hurra, så burde avisen i anstendighetens navn la være kritisere eller å problematisere andres glede, takknemlig og stolthet på 17. mai. Det har med tradisjoner og respekt å gjøre. For svært mange av oss er dette viktig. Men vi har lært oss til at vi ikke lenger snakker særlig høyt om det.

Ønsker alle – også Vårt Lands redaktør – en god og gjerne også stolt 17. mai!

Gå til innlegget

Kirken trenger ikke fiender

Publisert 3 måneder siden - 600 visninger

Human-Etisk Forbund kan lene seg tilbake. Kirken gjør jobben for dem. Jubelen i Brugata 19 kan høres helt opp til Domkirken.

Prest Per Anders Nordengen annonserer at dager som Skjærtorsdag, Kristi Himmelfartsdag og 2. pinsedag ikke bør gi folk fri på grunn av et kristent innhold de ikke har et forhold til.

Han postulerer riktignok at folk gjerne må ha fri, han vil ingen lunde ta fridagene fra folk, men da kan de kalle dem for «vårdager» eller noe slik – bare de ikke har et kristen navn eller knyttes til kristendommen.

Her er det sannsynlig at det er Jens Brun-Pedersen som har stukket et manus i hånden på Nordengen. I hvert fall kunne ikke Brun-Pedersen gjort det bedre selv.

Med slike venner, slike som prest Nordengen og også andre klerikale, trenger ikke kirken fiender. Absolutt ikke.

Nordengen begrunner sitt utspill med at han ønsker å hegne om den kristne kulturarven(!?). Faktum er imidlertid at det er lite om noe i folks bevissthet som er så sterkt knyttet til den kristne kulturarven som nettopp de kristne høytidsdagene – som altså er høyt skattet som fridager.

Kirkens folk får like det eller ikke, men Kirken er en av landets sterkeste merkevarer. Den står så sterkt at Kirkens helligdager er merket av i kalenderen. De står fjellstøtt i folks bevissthet. Ja, merkevaren er så sterk at 70% av befolkningen er medlemmer uten at flertallet av disse er aktive troende. Det er sannelig ikke dårlig. Imponerende, faktisk.

Merkevarebygging er en temmelig krevende business. Alle, som er avhengig av en god standing blant publikum, og det er de fleste – fra kiosken på hjørnet til Coca Cola strever med dette. Det brukes milliarder og enormt med kreativitet og energi på å skaffe seg en ønsket posisjon. Men akk, langt fra alle lykkes. Men her står altså Kirken i en særstilling.

De som lykkes er dyktige eller heldige – eller begge deler. Og, når de først har lykkes, begynner kampen for å bevare posisjonen – som er gull verd, en privilegert og hellig posisjon – for her å bruke en passende metafor. En god merkevare forsvares – for enhver pris. Det er virksomheters viktigste verdi. Bokstavelig talt.

Men for kirken? Kirkens ledelse er for det meste teologer, og det er naturligvis grenser for hva selv teologer skal måtte forholde seg til og forstå seg på – som for eksempel Kirkens merkevareposisjon og verdien av dette. Er ikke det noe som hører denne verden til, noe materielt og timelig, kanskje også materielt og kapitalistisk? Jo, det er det, tenker man, og derfor er det noe Kirkens folk definitivt ikke skal befatte seg med.

Da oppleves det åpenbart som langt mer riktig for teologer og for Kirken å fremme og kjempe for saker som splitter. Det viser om ikke annet at de ikke er redde for å stå i striden. Og det gjør seg, spesielt i liberale teologmiljøer – og i KFUM-KFUK og Kirkelig Kulturverksted. Og da er åpenbart mye oppnådd.

Noen eksempler på silke hellige og for ikke å si «riktige» kamper er ikke kongoleserens, syrerens, rohingyeners, armenernes, de forfulgte kristnes, colombianernes, tibetanernes, sundanesernes og en rekke andre forfulgte og undertrykte sin sak, men palestinerens sak. Jo da, noen av disse andre får også oppmerksomhet, men ingenting kommer opp mot den oppmerksomhet som til enhver tid blir palestinerne til del. Ingenting slår palestinerens sak.

Andre utvalgte saker, som Kirken typisk befatter seg med, blant de tross alt mange utfordringene som det fortsatt er mulig å befatte seg med her til lands, er oljeboring i nord, homofiles rettigheter, romfolket, en liberal flyktningpolitikk – og at venstresiden skattepolitikk er å foretrekke. Dette er de utvalgte sakene. Imidlertid er det trolig en god del grupper og politiske saker som mange mener at de kanskje heller kunne befatte seg med.

Nordengens utspill kan, for oss utenforstående – kirkemedlemmer, se ut til å være del av en strategi for å redusere Kirkens betydning og anseelse blant kirkemedlemmer flest, og å bryte ned Kirken som en av landets sterkeste merkevarer.

Hva om Nordengen, etter å ha resonert seg fram til at mange ikke har et bevisst forhold til de kirkelige høytidsdagene – og fridagene, hadde kommet til at dette må vi gjøre noe med. Vi må arbeide for å øke bevisstheten om dette. Vi må brette opp skjorteermene og utvikle en strategi, legge en plan og arbeide bevisst og målrettet for nettopp å skape større innsikt i og forståelse for de kristne tradisjonene. Dette er vår plikt som kirke! Trolig ville dette møtt forståelse og anerkjennende nikk også fra de som mest av alt er opptatt av fridagene. For det er jo slikt en kirke skal befatte seg med.

Hva om Kirken først og fremst hadde vært kirke, slik at kirkemedlemmer flest hadde forbundet den med kirkelige handlinger, forkynnelse, sjelesorg, omsorg og nærhet for og i menighetene?

Kirken kan slutte å bekymre seg for palestinerne. Det tar Palestinakomitéen seg av. De kan sutte å bekymre seg for de homofile. Det tar FRI seg av. Og de trenger ikke bekymre seg for oljeboring i nord. Det tar Naturvernforbundet seg av. Og, når det gjelder romfolk og immigranter, så står NGO’ene i kø. I tillegg kommer tungvekterne i hele eller deler av det politiske miljøet og for ikke å glemme media og deler av akademia. Det skorter ikke på engasjementet for de utvalgte sakene.

Om Kirken henger seg på, gjør det naturligvis ingen forskjell, ingenting fra eller til – bortsett fra at engasjementet splitter. En dyptgripende og ødeleggende splittelse. Antall kirkemedlemmer går ned, antall døpte og konfirmerte går ned. Alle andre, som hadde opplevd en slik negativ utvikling, ville satt seg bekymret ned og kommet til at det må gjøres noe radikalt. Det oppfattes som at Kirkens innsikt og forståelse av situasjonen er at det må gjøres noe enda mer radikalt – politisk radikalt. Slik forsterkes trendene.

Nei, Kirken tenger ikke fiender. Den har seg selv.

Gå til innlegget

Terroristen og Frp

Publisert 3 måneder siden - 756 visninger

Arbeiderpartiet klistrer urettmeessig Utøy-terroristen til Frp. Det er uredelig og det er skummelt – spesielt for Arbeiderpartiet.

Det er ille nok at en forvirret sjel i sin ungdom var innom et parti, der han ikke fant seg til rette, og senere ble terrorist. Men Frp kan i anstendighetens navn ikke lastes hverken for at gutten stakk innom eller at han ble terrorist.

Arbeiderpartiet bør imidlertid trå varsomt i dette terrenget. For historien er ikke på deres side, selv om historiens dom har vært mild. For mild vil kanskje noen mene.

Partiet har sitt, og det er reelt nok. I sin tid hadde, som kjent, kona til statsministeren, selveste landsfaderen, et nært forhold til en offiser i KGB. 

Og videre, en av partiets mest betrodde tillitsvalgte gikk hen og ble spion for Sovjetunionen – midt under Den kalde krigen? Her handler det om svært tette bånd og sterke partirøtter mellom den dette handler om og partiet. Vi ble vitne til etterkrigstidens største og mest spektakulære landssvik. Da Treholt ble arrester på Fornebu, hadde han klatret i Ap-systemet, som han var født inn i og vokste opp i, og hadde endt opp som byråsjef i UD og altså som en av Arbeiderpartiets mest betrodde.

Når dette er nevnt, betyr det naturligvis ikke at partiet kan lastes. Men det er uansett noen mørke flekker i partihistorien.

Men, når historien først skal ettergås, er det andre forhold som de kan lastes for. Her kommer vi ikke utenom at Arbeiderpartiet la landet åpent med sin politikk før krigen, at regjeringen oppførte seg skremmende feigt i aprildagene i 1940 og at de etter krigen neglisjerte og motarbeidet de største norske krigsheltene – for å berge sitt eget skinn. 

Helten fra Narvik, general Carl Gustav Fleischer, tok sitt eget liv etter den dårlige behandlingen, og befolkingen i Drøbak måtte selv samle inn penger til en byste av den rakryggede oberst Birger Eriksen. Arbeiderpartiet forfalsket og underslo historien, sensurerte og inndro bøker i totalitær stil, tilrev seg makten og beholdt den de neste 20 årene. Partiet har slik sett en skammelig historie.

Det beste og for så vidt også vennligste rådet som kan gis til Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er å liste seg forsiktig, eventuelt på sokkelesten, gå stille i dørene, holde pusten og håpe at ingen fillerister dem for deres unnfallenhet, feighet og svik – og for den svulmende bingen med svin på skogen.

PS: Undertegnede stemmer ikke på noen av de to partiene

God 1. mai!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
9 minutter siden / 127 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
10 minutter siden / 541 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 1 time siden / 541 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 881 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 881 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 610 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 127 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 610 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 610 visninger
Les flere