Arne D. Danielsen

Alder: 65
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Nedsmelting

Publisert 18 dager siden - 1113 visninger

Tåler vi et enda varmere samfunn? Kan det stadig ropet om «eit varmare samfunn» føre til moralsk og samfunnsmessig nedsmelting?

Noe av det stolteste ved vår historie er utviklingen av samarbeid, fellesskap, sosiale normer og humanisme.

Det er det barske klimaet og de tøffe kårene som har skylda. Da menneskene fulgte isen nordover, måtte de samarbeide for å overleve. Det var ingen opsjon å rusle bort til nærmeste tre å plukke ned en mango eller ei banan. De måtte organisere seg og planlegge for å greie seg i den mørke, kalde og snørike årstida. Samarbeidet utviklet fellesskapsfølelse og lojalitet.

Vikingene skapte velutviklede og velfungerende samfunn med tingsvesen og leidang. Lojaliteten til felleskapet var så sterk at, når skip var i havsnød, og det var fare for å synke under tung last, meldte menn seg frivillig til å gå over bord for slik å lett børa og å berge de andre. Da er lojaliteten til felleskapet sterk.

Magnus Lagabøte, inspirert av Bibelens budskap om at alle er like for Gud, vedtok i 1274 sin landslov der alle, høy og lav var like for loven. Dette var den første loven i Europa (og trolig verden) med et slik prinsipp. Grunnloven av 1814, som var inspirert den franske og amerikanske, ble en modernisert og en enda mer radikal utgave, og ble slik en modell for andre.

Kommunalt selvstyre, Thranebevegelsen, allmueskole og senere folkeskole, lov om barnearbeid og lov om ulykkestrygd kom utover på og i andre halvdel av 1800-tallet. I 1898 ble det allmenn stemmerett for menn, og femten år senere for kvinner. Begge lovendingene om stemmerett var blant de første i Europa. De Castbergske barnelover sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Og så kom den viktige arbeiderkampen som endte med vidtfavnende sosiale rettigheter og arbeidslivsregler.


Verdensmester i humanisme og fredsarbeid – hjemme og ute

Med dette som fundament, fikk vi Folketrygden og en av verdens mest omfattende arbeidsmiljølover. Videre kom en rekke endringer med lovfestede rettigheter og tryggere kår for svake grupper som eldre, funksjonshemmede og minoriteter. I 1988 ble sametinget åpnet, og i 1991 vedtok Norge som en av få nasjoner å ratifisere den omseggripende FN’s urbefolkningskonvensjon. Våre naboland har fortsatt ikke ratifisert den.

Norge er også et av verdens mest likestilte land – både mellom kjønnene og når det gjelder utsatte gruppers rettigheter. Det er kvinnelige ledere i Høyesterett, Stortinget, regjeringen, og så har de tre regjeringspartiene kvinnelige ledere.

Sivilsamfunnet, med et mylder av frivillige organisasjoner, har tatt på seg oppgaven med å fremme interessene til alle tenkelige – og kanskje også utenkelige grupperinger – ned til den minste minoritet og gruppe. I det hele tatt, vi blir passet på og ivaretatt fra vugge til grav.

Norge har ikke bare sosial samvittighet for sine egne. Vi har også satt oss som mål å være en humanitær stormakt for verdens lidende. Dette har materialisert seg gjennom verdens største bistandsbudsjett – målt mot BNI. I det fremlagte statsbudsjettet for 2019 foreslås det formidable 35 mrd. til bistand. Videre har vi en av verdens mest omfattende og vellykkede innsamlingsdugnader, TV-aksjonen – som oftest går til formål i utviklingsland.

Fredsprosjekter er en annen del av den humanitære stormakten Norge sitt virke. Som nasjon har vi gått «all inn». Av og til har man lykkes, andre ganger mislykkes – noen ganger grundig. Men vi fortsetter å gjøre det vi kan for å skape fred i verden. Norge er leder av giverlandsgruppa for Palestina, og er politisk og økonomisk i fremste rekke i andre konflikter og kriseområder.

Alt dette går opp i en moralsk og humanitær enhet i innsatsen for flyktninger – ute og hjemme. Norge er blant de som tar i imot flest flyktninger i fht eget folketall i Europa.

Alle land blir kritisismer av FN, som har som oppgave å fordele et uoverkommelig antall mennesker på flukt – og å arbeide for best mulig integrering. Også Norge har fått sin del av kritikken, men samtidig har Norge fått ros for å være blant de beste på integrering. Også.

Når det gjelder klima og miljø, har vi verdens høyeste andel el-biler, verdens laveste utslipp fra biler og verdens reneste energiproduksjon. Selv olje- og gass-produksjonen er den renset i verden.  Relativt sett. Norge har den strengeste ressursforvaltingen av fiskeriressursene og en særlig god og ansvarlig forvalting av natur og det biologiske mangfoldet – sammenlignet med andre land.

Om det meste av alt dette er det i hovedsak tverrpolitisk enig. Dagens regjering har videreført og legger enda større ressurser inn i alle hjelpeområder som er nevnt foran. Men djevelen ligger i detlajene ...


Selvskading

Norge topper altså en rekke internasjonale statistikker. Kort sagt, Norge er verdens beste land å bo i – og vi er sannelig også blant de lykkeligste i verden.

Alt dette gjør at vi naturligvis har grunn til å være stolte av våre verdier og hvordan samfunnet har utviklet seg.

Men Adam’s opphold i Paradis var av begrenset varighet. Slangen, den listige, hvisker innsmigrende til folk og overbeviser dem om at selvskading er nobelt. Mange lar seg overbevise. Slik har det utviklet seg en destruktiv og på alle måter ødeleggende kultur der det å piske seg selv til blods oppleves som helt nødvendig og som den ypperste askese.

Jødeparagrafen i Grunnloven av 1814 er slik sett kjærkommen – for selvskaderne. Den blir stadig trukket fram som nasjonens nedrighet. Lovparagrafen ble opphevet (så tidlig som) i 1851. At kvinner ikke fikk allmenn stemmerett før i 1913, blir nevnt som et annet eksempel på våre diskriminerende holdninger. Norge var det andre landet i Europa (det fjerde i verden) som slik vedtok dette skjellsettende demokratiske prinsippet. Og videre framholdes det at vi ikke gjør nok for svake grupper og for verdens lidende – herunder flyktninger både hjemme og ute (sic!).


Når det et bikker over …

Enkeltskjebner er uslåelig. De berører oss. Da Erik By forsiktig holdt opp et lite utmagret og døende barn et sted i jungelen i Biafra på sekstitallet, og vi alle kunne se det på TV, skjedde det noe. Vi hadde aldri sett noe slikt før – i hvert fall ikke på den måten. Det åpnet hjertene og lommebøkene på en skjellsettende måte. Den norske folkesjelen ble berørt. Det skjedde en oppvåkning. Klart vi skal hjelpe!

Effekten av å bli innviet i enkeltskjebner er uslåelig – og den er uslitelig. Det samme skjer hver gang. Vi blir berørt og vi blir beveget til å gi. Siden sekstitallet har vi bokstavelig talt sett tusenvis av enkeltskjebner – og blitt berørt. Det har ikke bare bidratt til økt nødhjelp, men det har også formet oss som nasjon. Menneskerettighetene er en selvfølgelig rettesnor – i vår del av verden. Politikken og lovgivingen er endret og er tilpasset viktige humanistiskes prinsipper.

Men det er grense for alt – også for statlig hjertevarme og sjenerøsitet. Jøss, er det det!? vil trolig mange utbryte. For slik er premissene og tenkningen. Vår streben etter det perfekte – også på dette feltet er en selvfølge – for mange.

Men en stat er ikke empatisk. Den skal ikke være empatisk. Empati betyr implisitt forfordeling. Den som lider, og som vi ser, eller som blir skjøvet fram, får hjelp. Men hva med de vi ikke ser?

Statens oppgave er å bygge et rammeverk, et så godt og humant rammeverk som mulig, men innenfor økonomiske og praktisk forsvarlige og gjennomførbare rammer. Den skal ivareta helheten. I dette er humanisme og gode menneskelige verdier viktig, men ikke det eneste viktige.

For statens to viktigste oppgaver er faktisk noe helt annet. Det er å ivareta nasjonens og folkets sikkerhet, trygghet, fred og frihet og å sørge for en økonomisk bærekraft og overlevelse nå og på lengre sikt. Dess tryggere og fredeligere vi selv har det, og dess større økonomisk bærekraft nasjonen har, dess mer kan det bevilges til undervisning, infrastruktur, forsvar, politi, naturvern, klimatiltak – og til helse og velferd.

Det er her enkeltskjebnene kommer inn. Spesielt media, frivillige organisasjoner – og også politikere bruker enkeltskjebner i sin kamp for «eit (enda) varmare samfunn». De spiller på empati – som altså staten verken skal eller kan la seg styre etter. Men ettersom politikere, som jo legger premissene for statens anliggender, er mennesker, og som lett lar seg bevege av empati, endres og korrigeres stadig lover og regler slik at de tilpasses den sist framviste enkeltskjebnen. Det betyr at ressursene rettes inn mot en synlig eller framvist gruppe, eller kanskje en liten minoritet, mens andre, som ikke synes eller som blir vist fram, ikke blir slike korrigeringer til del.

Forutsetningen, som må legges til grunn for en slik humanitær tilfeldighetspoltikk, er at nasjonen ikke er begrenset av økonomiske lover og rammer og heller ikke er basert på en helhetlig politikk. Slik rammes andre deler av samfunnsutviklingen, og slik undergraves bærekraften og langsiktigheten. Dette er naturligvis svært risikofylt. Men en grenseløs humanisme og godhet, og prinsippet om at ingen, i hvert fall ikke de som blir vist fram og som synes, skal lide, slår alt – i en mediedrevet virkelighet.

Den omseggripende identitetspoltikken gjør at stadig nye enkeltindivider og grupper både blir «oppfunnet» og blir synligjort med det ene premisset om at de er forsømt. Skylda har den stadig mer utsatte majoriteten – altså de fleste av oss, som er egoistiske og som blir beskyldt for ikke å se enkeltskjebner.

Og ettersom «vi» er staten, må denne rydde opp – umiddelbart. Dette skjer hele tiden, enten det gjelder «nyoppfunnene» eller mer etablerte minoriteter, flyktninger, syke, medisinbrukere, funksjonshemmede, barn eldre, enslige mødre osv. Lista er uendelig, og iveren og dyktigheten er imponerende. Det eneste aktivister av alle valører nekter å ta innover seg eller å forholde seg til, er det nøkterne, men livsviktige og bokstavelig talt statsbærende ordet «å prioritere».

Når ansvarlige politikere – i posisjon, som jo har et like stort hjerte for de lidende som alle andre, er seg sitt tunge ansvar bevisst og gjør sin plikt og prioriterer – som alltid er en vanskelig avveining, blir de buet ut av horden av de gode og velvillige i media, i organisasjonene og også av andre politikere – de som til enhver tid befinner seg i opposisjon. Det er noe lovmessig over denne dynamikken.

Ja, vi skal hele tiden forsøke å forbedre oss. Det er vår plikt. Men vi skal også verdsette og anerkjenne hvor langt vi faktisk er kommet – i verdens beste land å bo i og blant verdens lykkeligste – når det gjelder vår streben etter det paradisiske. Her er selvfølgelig løsningsordet «nøkternhet».

Med en inflatorisk moralisme og en løssluppenhet som rask går over i det uansvarlige, står vi i fare for å miste grepet, og vi risikerer å stå foran en moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Det ønsker vi ikke. De første som vil lide er de svakeste, og i neste omgang alle våre etterkommer. Det er ei tung bør å bære, spesielt for et varmt hjerte.


The final count down

KrF er blant de som har utmerket seg på en positiv måte. Partiet har en stolt historie der nestekjærlighet og kristen moral og etikk har vært viktig. Dette har riktignok ført til mange tapte slag, men også noen seiere. Well done! Godt kjempet!

Men også KrF har endt opp i den stadig mer omfangsrike sekken av moralske velmenere som roper på paradis på ren refleks. Slik bidrar også KrF til å rive ned mer enn å bygge opp. Som nevnt, dette vil til slutt true de svakeste blant oss – og vår etterslekt. Takk og pris for at det finnes rakryggede politikere som holder ting sammen og som ikke lar seg rive med av fremvist lidelse og enkeltskjebner.

Men KrF ser det ikke slik. De har tatt moralismen til nye høyder. Dagens regjering er ikke varmhjertet nok – enda den bruker mer på gode formål enn noen har gjort før den. Men KrF lukker øynene og roper på «eit (enda) varmare samfunn». Slik har partiet plassert seg selv i en meget utsatt posisjon, på en moralsk pidestall som savner sidestykke i norsk poltikk. Alt dette er det motsatte av hva nasjonen trenger – slik som ansvarlighet, nøkternhet, skjønnsomhet og bærekraft.

Dette vil føre til moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Nedtellingen er begynt.

Gå til innlegget

KrF. Godhet, kynisme og maktkamp

Publisert rundt 1 måned siden - 625 visninger

«Eit varmare samfunn». Med et slikt imperativ skal ingen midler stå ubrukt, selv om det betyr at landets populære og respekterte statsminister må kastes. Hensikten er helliggjort, og hensikten helliger middelet.

Knut Arild Hareide har ikke pekt på konkret politikk, som regjeringen fører, som årsak til at han vil bytte den ut, men kun det mange vil oppfatte som et diffust «temperaturmål» på godhet og varme.

KrF har understreket at de er fornøyde med det de har oppnådd politisk – med KrF utenfor og med Frp som del av regjeringen. Hele førti saker har KrF anført på bunnlinjen. Men, når det handler om «eit varmare samfunn», så …

Ja, Frp har som eneste parti tatt inn i sitt prinsipprogram at de er for aktiv dødshjelp. Det er synd. Ikke fordi de vil få det gjennomført – i overskuelig framtid, men fordi det gir kjærkommen ammunisjon til sideskiftefraksjonen i KrF i debatten om veivalg for partiet.

I KrF har debatten fått sin egen dynamikk. De mest negative sidene ved Frp trekkes fram, og de oppdimensjoneres. Og så sier man: "Det var det vi tenkte. Dere er ikke så kristelige som dere sier, og i hvert fall ikke så kristelige som oss. Egentlig er dere ikke kristelige i det hele tatt."

Og så leses SV's partiprogram med størst mulig velvilje. Slik kommer man til den motsatte konklusjonen. "SV er i bunn og grunn et kristelig parti, selv om de ikke tror det selv. I hvert fall har de det samme gode menneske- og verdisynet som oss".

Godhet er grunnleggende sett godt. Men i poltikken er det ikke like enkelt. Det er flere definisjoner av det som er godt – i et helhetlig perspektiv. Men enda viktigere, det kan være flere veier til det samme gode målet.

KrF har imidlertid kommet til at deres definisjon av godhet er det eneste som er godt, og at partiet har den eneste og beste måten å nå dette målet på.

Bistand. Det kan se ut til at KrF mener at det er viktigere å øke de årlige bevilgningene til bistand med noen milliarder enn hvordan pengene brukes. 1%-regelen er hellig. Og det som er hellig skal en ikke tukle med.

De fleste av oss tenker nok at den, som er opptatt av de lidende, burde være mer opptatt av hvordan pengene brukes enn hvor mye som gis. Norsk bistand er kritisert i flere rapporter, av bistandsarbeidere og i en omfattende NRK-dokumentar. Slikt gjør inntrykk, men tilsynelatende ikke på de som er opptatt av et bistandsmål i kroner og øre.

De ekte samaritanene må vel være de som er opptatt å få mest mulig hjelp (og godhet) ut av hver krone, mer enn de som er opptatt av å kunne si at vi gir så det svir. Øyentjenester kalles dette. Bare spør Paulus. Han var ikke nådig i fht slikt. Bistandsmålet på 1 % av nasjonalproduktet har vært bevilget i flere år av den sittende regjeringen med KrF som pådriver – men altså med KrF utenfor og med Frp som del av regjeringen.

Alternativet kunne jo kanskje vært å nedjustere beløpet til et håndterlig og effektivt hjelpenivå – til beste for de lidende, og så deretter øke bevilgningene i takt med hjelpeevnen? Men det tar seg ikke like pent ut her hjemme – mener man åpenbart. For mange kan det herske tvil om hvem som her har det beste menneskesynet.

Skatt. "Skattelette til de rikeste" er opposisjonens og deler av KrF sitt favorittmantra når regjeringens skattepolitikk beskrives. Det har visst noe med menneskesyn å gjøre – dette også.

Velferdssamfunnet er grunnlagt på profitt. Her bannes det trolig i kjerka, men la gå. Planøkonomien er kastet på historiens skraphaug for lenge siden, og på nitti- og totusentallet ble de siste statlige industrimastodontene enten nedlagt eller slått konkurs. Staten egner seg ikke som industribygger og -eier.

Verdiskapningen er basert på privat eierskap. Det har vært en suksess. Slik har et stadig mer svulmende velferdsbudsjett blitt finansiert. Dette bygger på fire pilarer; profittmotiv som drivkraft, som gir sysselsetting, verdiskapning og skatteinntekter til fellesskapet. I prinsippet er det derfor slik: Dess større profittmulighet, dess større sysselsetting, verdiskapning og skatteinntekter – og altså mer velferd.

Dette er prinsippet. Men en løssluppen profittmulighet vil gi mindre til fellesskapet. Så, i vår del av verden, der et egalitært samfunn og der fellesskapsfølelsen og -ansvaret står sterkt i alle samfunnslag, er det viktig at staten lager regler og styringsverktøy som sikrer fordeling. Dette er alle partier enige om – kanskje bortsett fra Rødt og deler av SV som helst ser at staten selv står for det meste av verdiskapningen.

Når regjeringen gir lette f.eks. i formuesbeskatningen eller også i selskapsskatten, så er det motivert av målet om økt verdiskapning, til tross for at de vet at dette gir kjærkommen ammunisjon til opposisjonen. De vet at i hver debatt, og når anledningen byr seg, vil det bli sagt at regjeringen «gir skattelette til de rikeste», eller enda mer fyndig «tar fra de som har mist fra før og gir til de som mest fra før».

Ettersom regjeringen er avhengig av støtte fra et flertall i befolkingen, så er det risikabelt å føre en slik politikk. Men de gjør det likevel. Det er modig. Målet med en relativt forsiktig korrigering av beskatningen er bl.a. å utjevne ulikheter for bedriftseiere og bedrifter i fht andre europeiske land – i et globalisert marked. Men mest av alt handler det om økt verdiskapning, økt sysselsetting – og å styrke velferdsstaten. Det er et godt menneskesyn. Ok, så kan man være uenige om effekten, men dette er det åpenbare målet og hensikten med middelet.

Alkohol og hvile. Ja, Frp ønsker å liberaliseres alkoholpolitikken, og samme parti og deler av Høyre vil ha søndagsåpent. Men så lenge KrF har samarbeidet med regjeringen, har det ikke blitt noe av. Flott! En solid sier til vippepartiet. Det bør de sette pris på, slik bl.a. jeg gjør. For egen del er jeg enig med KrF i begge disse sakene. Men det kunne ikke falle meg inn å kople de jeg er uenig med til dårlige holdninger og et dårlig menneskesyn – selv om de altså ser dette annerledes enn meg. Det er mildt sagt utidig og ufin moralisering – spesielt når det kommer til politiske standpunkter – og som nevnt, i et helhetlig perspektiv.

-------

En annen betent politisk sak er naturligvis innvandring. Den har jeg latt ligge som tema her for ikke å havne i enda en innvandringsdebatt. Men her gjelder det samme som i det øvrige. Det er temmelig «spenstig» av KrF å hevde at de har det eneste rette synet og den beste politiske løsningen på et av vår tids vanskeligste utfordringer. Også her gjelder det å komme til et felles mål. Hva er best for verdens flyktninger? Veien dit er åpenbart ulik. Men å bedømme intensjonen og å legge et moralsk imperativ i en slik bedømmelse framstår som ... umoralsk.

-------

Når Knut Arild Hareide sier at det handler om «eit raust «vi», eller eit fryktande «vi»», understreker han poengene i dette innlegget.

Utlagt blir det slik: Vi, KrF, har et bedre menneskesyn enn de andre – i hvert fall de på den ene siden av politikken. Og ikke bare har disse et annet syn, men de har et så dårlig verdisyn at regjeringen må kastes og historien endres – med utgangspunkt i dens dårlige holdninger. Det mer enn antydes at de holder seg med et kynisk menneskesyn som altså skaper frykt og som er utålelig. Hørt på makan? Her stiller KrF seg i et mildest talt underlig og lite troverdig lys.

Handler ikke dette mest av alt om frustrasjon i et lite parti som selvforskyldt har plassert seg i dødens posisjon og som nå har endt opp i åndenød (må ikke forveksles med åndsnød) og som desperat og kynisk kaster egen moral og redelighet over bord og uhemmet forherliger eget verdisyn og tilsvarende sverter andre sitt?

Her holder jeg med Paulus.

Gå til innlegget

Nekrolog

Publisert rundt 2 måneder siden - 592 visninger

Sentrum som politisk kraft er dødt. Dette skjønte dessverre ikke KrF før det var for sent.

Skillet mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk går gjennom KrF. Dette deler partiet i to, og det er partiets nemesis.

KrF har alt for lenge levd på, og standhaftig inistert på illusjonen om at sentrum faktisk finnes. Dette har gjort dem forvirret og bokstavelig talt retningsløse, og har ført til feil valg gjennom mange år. Slik har de gjort seg selv stadig mer irrelevante for stadig flere.

Når partiledelsen endelig holder seg for nesen og tar sats, hopper de like godt ut i feil basseng – det med rødt vann. Hvordan ledelsen kan tro at et av landets historisk sett mest kulturkonservative borgerlige partier skal overleve et slik dramatisk stup, er mildt sagt uforståelig. Det vil ende i et voldsomt mageplask.

KrF er over år metodisk, og tilsynelatende målbevisst, blitt bygget ned til en skjør og sårbar konstruksjon som naturligvis ikke vil tåle en slik dramatisk påkjenning.

Det er noe suicidalt over det som nå skjer. I stedet for å gå inn i den regjeringen, som de aktivt har støttet i fem år, og hvor de ifølge dem selv har fått betydelige gjennomslag, snur de like godt helt om og kaster seg uti det – og drukner seg i selveste "Rødehavet".

I nekrologen over KrF, vil det trolig bli konkludert med at det var bibelske dimensjoner over partiets selvpåførte endelikt.

Gå til innlegget

Ja, det gjør vondt

Publisert 3 måneder siden - 309 visninger

Vi ønsker oss en kirke som igjen kan bli de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den ende som hoffnarr. Det ville være synd.

Vårt Land skriver i sin leder den 16. august, «Engasjert kyrkje», om kirkens politiske engasjement. «Det ligg eit moralsk imperativ i den kristne trua om å løfte fram etiske problemstillingar, pirke i oss der det gjer vondt.»

Jo da, det gjør vondt. Men det gjør ikke vondt på den måten som Vårt Lands lederartikkel antyder.

Når kirken tar tydelige politiske standpunkt, er det ikke den politiske og samfunnsengasjerte delen av sjelen som blir plaget, men den som bryr seg om kirken og om kristendommens og troens utbredelse og kår.

Grunnen til at kirkens politiske standpunkter ikke gjør vondt – i den politiske sjelen, er at de fleste av oss – selv ikke de blant oss som går i kirken – ikke bryr oss om hva kirken mener om ofte sterkt politiserte temaer.

I slike spørsmål er det (nesten) kun timelige forhold som avgjør. Det handler om ideologiske standpunkter og om et helthetlig syn på samfunnsutvikling. Det som teller er politiske realiteter og / eller vitenskapelige fakta. Med andre ord den virkeligheten vi lever i.

Jo da. Da (de fleste i) kirkeledelsen tok et klart standpunkt mot den tyske okkupasjonen, var det som det skulle være. Men det er når den engasjerer seg i hverdagspolitikken i et velfungerende demokrati, at det går galt. Vi har et godt fungerende samfunn med solide institusjoner, ytringsfrihet og en gjennomgående velutdannet befolkning. Dette er gode forutsetninger for at samfunnsutviklingen for det meste går i riktig retning.

Når det kommer til de litt større kampsakene har vi en viltvoksende flora av interesse- og aktivistorganisasjoner. Disse er ofte ressurssterke med statsstøtte og profesjonelle mediefolk. Det er en egen næring. Når kirken blander seg inn, blir det som spurv i tranedans. Mest av alt framstår det som irrelevant.

Og riktig galt går det når kirkens standpunkter gjennomgående hører til på den ene siden av politikken. Flere i dagens kirkeledelse kommer fra eller har en fortid nettopp fra den siden. Vårt Land skriver at kirken stadig blir anklaget for å være venstrevridd. Det er ikke en anklage, men et faktum.

Kirken oppfattes ikke lenger som samlende og overbyggende og at den rommer alle. Tvert imot oppfattes det som at den daglig og iherdig fører en kampanje for å støte fra seg et flertall i befolkningen og et enda større flertall i blant de faste kirkegjengerne.

«Vi treng ei kyrkje som vågar å stå for noko, men som samtidig rommar alle», skriver Vårt Land. Ja! Det er nettopp det vi trenger, og det er en slik rolle den bør fylle – ikke minst for sin egen del. Men det gjør den ikke. Den kan synes å være fanget i en misforstått rolle som sensor i hverdagspolitiske spørsmål. Og da er den naturligvis på ville veier – som kirke.

Vi må gå ut ifra at kirken og jeg leser den samme Bibelen. Ja, vi er enige om at Jesus ikke nølte med å støte og utfordre. Men han blandet seg i liten grad inn i politikken, det timelige. Derimot var han nådeløs mot den religiøse øvrigheten. Han tålte ikke hykleri, selvgodhet og falsk moralisme. 

Mesteren var opptatt av det enkelte menneskets forhold til Gud, til troen og til sin neste. Og så understreket han dette ved å vise til at det i et slikt henseende er et tydelig skille mellom gudstro og poltikk. Gi keiseren hva keiseren er, og Gud hva Guds er. La keiseren styre med sitt og vær i hovedsak opptatt av ditt forhold til Gud.

Kirkens måte å leve opp til dette på er nettopp å ikke politisere seg selv, men å være opptatt av og lære enkeltmennesket om forholdet til Gud, til troen og til sin neste. Kirkens oppgave er å gi håp, trøst og åndelig veiledning – og å være tydelig i etiske dilemmaer med solid forankring i Bibelen, slik som f.eks. sortering, surrogati og eutanasi

Og så kan den med trygg forankring i den samme Bibelen overlate keiserens anliggende til keiseren – som i denne sammenheng er Zero og Palestinakomitéen og andre spesialister.

Vi ønsker oss en kirke som igjen blir de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den fort ende som hoffnarr. Og det ville være synd – i et par betydninger.

(Innlegget ble først publisert som kommentar til VL’s lederartikkel)

 

Gå til innlegget

Den besværlige dåpen

Publisert 4 måneder siden - 624 visninger

Å, nei!! Skal barnet døpes i kirken!? Sukk!

De siste par desenniene har kirken forandret seg mye. Den har gått inn for å fange tidsånden. Noen vil kanskje mene at i strevet etter å fange tidsånden, så har det blitt mer strevsomt i fht Den Hellige Ånd. Om dette skal jeg naturligvis ikke dømme. Men det er i alle fall ikke til å unngå å legge merke til at tidsånden nå i stor grad preger kirken. Den kan av og til og til forveksling mer minne om en interesseorganisasjon og et seminar for liberale politiske ideer og standpunkter – de til enhver tid mest politisk korrekte. Dersom dette er målet, har den lykkes ganske godt. 

Omveltinger skaper uro. Evnen til å kommuniser behovet og målet er viktig for å unngå at uro fører til splittelse og frafall. Her har nok ikke kirken lykkes like godt – foreløpig. Men vi kan jo håpe at det går seg til – sånn litt etter hvert.

De to viktigste kommunikasjonsplattformene, som kirken har, er på den ene side deltakelse i samfunnsdebatten. Her har den ikke truffet helt. Den andre er kirkelige handlinger med formidable nesten seks millioner besøkende årlig. Her har kirken åpenbart sin store mulighet. Den bør kjenne sin besøkelsestid.

Ja, kirken er helt klart et gammelt hus, en institusjon med røtter flere hundre år tilbake i tid. Hver søndag og ved andre kirkelige handlinger, er den, spesielt gjennom liturgien en av de viktigste formidlerne og bærerne av vår kulturarv. Slikt skal man naturligvis ikke tukle med.

------------

Det er derfor med ærefrykt at jeg drister meg til å framføre en innvending når det gjelder nettopp gudstjenestene. Det handler om dåpen.

Ja, kirken har tilpasset dåpsritualet. Det starter med dåpsprosesjon, og dåpshandlingen kommer helt først i gudstjenesten. Barnet holdes opp og presenteres av presten, og det tennes dåpslys. En fin og verdig kirkelig handling. Det er imidlertid det som skjer i fortsettelsen som kan oppfattes som problematisk.

Gudstjenester passer best for de faste kirkegjengerne. Det handler mye om et ganske komplisert stammespråk. De mest trofaste i menigheten kan alt utenat. De faller ubesværet inn i den liturgiske dialogen. Selv om også jeg deltar i gudstjenester, og har en rimelig god forståelse og kjennskap til det som skjer, er jeg likevel ikke helt der – for å si det slik. Rett som det er må jeg henge meg på de andre, de mer øvede. Men det går greit. Jeg deltar i gudstjenester fordi det oppleves som berikende.

Dåpsfølget representerer et gjennomsnitt av befolkningen. Altså er det få av dem som er kirkevante og øvede i «faget». Tvert imot, de fleste av dem er kirkefremmede og har ikke særlig kunnskap om det som skal skje.

En del av ritualet er å reise seg og sette seg med ujevne mellomrom. Dåpsfølget sitter på de fremste benkene og har derfor ikke samme mulighet som meg – som gjerne sitter langt bak – til å følge med på det de andre i menigheten, det som de mer øvede gjør. Trikset med å sitte langt bak er at jeg slik gjør nesten alt rett – nesten hver gang.

------------

Her fra en barnedåp i sommer:

Prosesjonen var høytidelig og fin, og dåpshandlingen var vakker og verdig. Så langt, så bra. Vi må imidlertid erkjenne at dette trolig er det et flertall i dåpsfølget var kommet for.  Men så har de en god time foran seg med noe som flere av dem har et perifert forhold til. Vel, såpass må de tåle, tenker vi. Når de er i kirken, så er det på kirkens premisser. I utgangspunktet helt greit. Men, kanskje ikke helt … likevel?

Liturgien med sang, bønner, bekjennelse og velsignelse – og salmer og annet er slik det skal være. Det oppfattes nok som helt greit, noe de kjenner igjen fra tidligere kirkebesøk og som de forventer.

Men så kommer det som kompliserer. Det som noen litt respektløst tenker på som «gymnastikken». Det å reise seg og sette seg på de riktige tidspunktene. Presten dirigerer med øvet hånd, men det fordrer at de hele tiden følger med på prestens anvisninger. Usikkerheten i deler av dåpsfølget, når disse «øvelsene» utføres, er tydelig. Stillingen mellom dåpsfølget og kirken endte dessverre her med 0-1.

Prestens tale kan være alt fra drepende kjedelig til en ‘høydare’ i gudstjenesten. Den aktuelle presten er en god formidler. Det lå an til at talen kunne bli nettopp et høydepunkt – også for dåpsfølget. Men dagens tekst invitert ikke til pedagogisk løssluppenhet. Det ble i stedet en akademisk øvelse, en bibeltime om et vanskelig tema og som noen av oss synes var aktuelt.  Men trolig ikke alle … Stillingen: 0-2.

Og så er det innført et forholdsvis nytt element i gudstjenestene. Allmenn håndhilsning. Dette kommer nok fra mer sørlige egner enn våre egne – og der slikt kan være naturlig. «Ta sidemannen i håden og ønsk Guds fred», var prestens oppfordring. Det var lett å se at det var usikre og brydde bevegelser hos de som satt lengst fremme. Til og med lett rødming kunne anes – selv om observasjonen ble gjort fra nesten bakerste benk.

Her holder jeg med de i dåpsfølget som følte seg brydd. Dette oppleves som det motsatte av inkludering, og mer som fremmedgjøring eller påtrengende og påtatt invadering. Det er ikke naturlig for meg og trolig ikke for en del andre å bevege seg rundt i kirkebenkene og ønske folk Guds fred. Jeg er kommet for å ha en stund for meg selv og med min Gud, dog i felleskap med presten og menigheten, men ikke i intim nærkontakt med mine side-med-kirkegjengere. Jeg setter meg derfor gjerne litt strategisk der det er mest glissent med folk. Men dette gir ingen garanti for å få være i fred. Rett som det er kommer noen settende fra flere benkerader unna, smilende og med en ustrakt hånd. Stillingen: 0-3

Nattverden er et høydepunkt for alle kirkegjengere. Men når presten «nøder» de presumptivt kirkefremmede til også å delta i nattverden, kan også dette bli litt vanskelig. Selvfølgelig. Alle er velkomne til Herrens bord. Det er prestens privilegium og plikt å invitere alle og enhver. Slik sett gjorde naturligvis ikke presten noe galt. Egentlig tvert imot. Og dermed står man overfor et dilemma.

Det var to dåpsfølger i kirken denne søndagen. De satt på hver sin side av midtgangen. Alle i det ene følget reiste seg etter hvert, dog nølende og deltok i nattverden, mens ingen i det andre følget tok imot invitasjonen.

Her er det ikke unaturlig å tenke at sosiale mekanismer var det styrende. I det ene følget var det én eller flere modige sjeler, eller oppriktig interesserte troende, som førte an og slik dro med seg resten, mens i det andre følget var det ingen som brøt isen, og alle ble sittende. Noen i det ene følget, de som tok imot nattverden, opplevde det kanskje som en forventing, et press og som gjorde at noen følte seg ille til mote, mens i det andre følget kunne noen føle at de gjorde noe galt ved å bli sittende. I det hele tatt en vanskelig del av kirkebesøket. Stillingen: 0-4.

Men så – endelig, tenkte kanskje noen, nærmet gudstjenesten seg slutten. Bare postludiet gjenstod. Dette pleier å være rolige musikkstykker som inviterer til ettertanke. Denne dagen hadde imidlertid organisten valgt et opprivende og etter mitt skjønn et aldeles upassende stykke. Det var høyt, heftig og skingrende – rett og slett bråkete, og, som sagt, opprivende. Det som dagens hedersgjester trolig hadde opplevd som et litt vanskelig kirkebesøk, endte altså i et crescendo av sjelevrengende orgelmusikk. Stillingen: 0-5.

PS: Dette er ingen anklage mot presten, men mot en ordning med et betydelig forbedringspotensial.

--------------

Vi har alle vært i dåpsmiddager. Selve dåpen blir ofte kommentert, og gjerne blir presten omtalt spesielt. «Det var fint i kirken», kan noen si, mens en annen kanskje sier «cool prest», eller noe slikt. For de av oss som gjerne vil at folk skal trives i kirken, er slikt oppmuntrende. Vi liker det vi hører og tenker at slik skal det være.

Men så kan det også være motsatt. «Gudstjenesten var langtekkelig. Og så følte jeg det som et press at vi burde gå til nattverd». Og så har noen deltatt på humanetisk nevnefest og foreller entusiastisk om hyggelig sang og musikk, god tale og en fin seremoni. Kirken har med andre ord fått konkurranse. Apropos. Dette er også en del av tidsånden.

Hvordan bør en kirkedåp være? Når herværende skribent har vært så oppriktig, noen vil kanskje si tøff i trynet, om det jeg mener ikke fungerer særlig godt, bør jeg naturligvis også kunne mene noe om hvordan ting kanskje bør være, slik jeg ser det. Her er et forsøk:

De, som skal døpe barna sine, inviteres til egne dåpsgudstjenester som er merket i den lokale kirkekalenderen. Programmet og liturgien denne dagen er tilpasset det publikummet som da vil prege kirken. En forkortet gudstjeneste der liturgien er mindre omfattende, bare det aller mest nødvendige (hva nå det måtte være) og en kort og aktuell andakt. Og så er det hyggelig med et kulturelt innslag, gjerne sang og musikk – ikke et barnekor, men noe de voksne opplever som berikende. En kombinasjon av høytid og alvor – og litt feelgood skader ikke.

Dette er ikke en omfattende «resept», men en enkel tilpasning som kanskje kunne blitt skjellsettende? Og, dersom vi er litt optimistiske, kan vi kanskje se for oss at folk slik får lyst til komme i kirken – også utenom «rushtiden», eller i hvert ikke grue seg. Og, ikke minst, flere kunne kanskje ønske å døpe barna sine der. «For de har så fine seremonier», ville kanskje noen si.

Slik det er blitt, ringer kirken nå elektronisk med kirkeklokkene, den bruker Internett og Power Point og er imot oljeboring utenfor Lofoten og Senja. Den er med andre ord en del av sin tid. Da burde den også kunne oppdatere og tilpasse seg i fht dagens dåpsforeldre og dåpsfølger.  I dette tilfellet ville slett ikke kirken tape sin sjel på å rekke ut en hånd til ‘de som ikke alltid er hos meg’. Tvert imot.

Dersom dette blir forsøkt, og det fungerer, vil det heller ikke skremme de faste kirkegjengere. Det ville trolig glede de fleste av oss, flere enn meg å erfare at også presumptivt kirkefremmede opplever kirken som noe positivt og berikende. Vi ville møte opp og la oss begeistre.

Det var dette jeg hadde på hjertet. Lykke til!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 5 timer siden / 7245 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1507 visninger
Ben Økland kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 6 timer siden / 7245 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Kaster du avfall i toalettet?
rundt 7 timer siden / 56 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 7 timer siden / 7245 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 8 timer siden / 1507 visninger
Monica Karlsen kommenterte på
Kollektiv oppreisning
rundt 8 timer siden / 91 visninger
Les flere