Arne Danielsen

Alder:
  RSS

Om Arne


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Media og idrettens skamløshet

Publisert 11 dager siden

Idrettsutøvere på et visst nivå er blant landets mest privilegerte ungdommer. De er mildt sagt både sett og verdsatt – og ofte bejublet. Og de som jubler høyest, er sportsredaksjoner og -journalister.

Utøverne har et kompetent støtteapparat rundt seg, og spesielt i lagidretter har de mange gode og nære jevnaldrende venner som de deler opplevelser og erfaringer med. De reiser og opplever mye – langt mer enn andre, og så er de som regel økonomisk sikret – enkelte på et eventyrlig nivå. For noen blir dette naturligvis ei boble av urealiame. Det skal sterk rygg til for å tåle medgang uten å bli fordervet. Noen ganger kan det ende som med Marie Atoinette at verden sees og bedømmes gjennom sitt eget innsnevrede perpsktiv.

I søndagens Sportsrevyen handlet hovedoppslaget om ei jente fra Lillestrøm. Hun spiller visstnok fotball på klubb- og landslag. Men nå er hun skadet og må trene seg opp igjen – på Idrettshøyskolen. Der er det, som kjent, mye ressurser og på alle måter godt tilrettelagt. Et stort team av spesialister og en flokk av andre idrettsutøvere.

Som for alle oss andre, er det naturligvis leit å bli skadet og å måtte stå utenfor arbeids(idretts-)livet for en periode. Det kan i varierende grad være krevende. Men i idretten er ofte perspektivene annerledes enn i resten av samfunnet.

Jenta har skrevet et innlegg på Facebook under tittelen "Ensomhet". Hun føler seg ensom ettersom hun ikke får være sammen med og trene med lagvenninnene. Dette har gått innpå henne på en slik måte at Sportsrevyen viet ti(!) minutter til denne utfordringen. Hun ble intervjuet under trening på NIH, kjørende i bilen og hjemme hos seg selv. Begge de to sistnevnte virket "standsmessig", og for alt det vi vet, er det sponset og en del av privilegiene?

Herrejeremias! sukker noen av oss. Greit nok at jenta føler seg ensom, men å skrive om det som om det skulle være en eksistensiell utfordring!? Og når NRK vier en tredjedel av Sportsrevyen til denne vanskjebnen, og med et avsluttende intervju med psykolog, ender det i hoderisting og oppgitthet.

Har respekt for at jenta føler det tungt å ikke få trene sammen med lagvenninnene i noen måneder, men også slikt bør kunne både vurderes og takles i et større perspektiv. Som f.eks. at verden jo er full av vondter.

Folk er langvarig syke og har nedsatt funksjonsevne. Mange er fysisk eller psykisk funksjonshemmet, andre sliter med livstruende og dødelige sykdom. Noen mister et barn eller andre nære under dramatiske omstendigheter. Tusenvis av barn opplever at foreldrene skilles – noe som skaper varige sår. Andre sliter med mobbing og utstøtelse.

Mange blir arbeidsledige for kortere eller lengere perioder, og hvert år er det seks tusen konkurser i Norge der mange mister hus og hjem og står på bar bakke. Depresjoner er omseggripende både blant unge og voksne, og en del begår selvmord. Og så er det mange som sliter med rus og et liv i vedvarende fornedrelse – ofte uten håp. Dette er kortversjonen av lista over alt det livet har å "by på". På mange måter er det en del av det å være menneske.

Ønsker jenta fra Lillestrøm alt godt, men vil gjerne oppfordre media til å forsøke å beholde et minimum av perspektiv – og jeg hadde nær sagt anstendighet – når det kommer til samfunnets mest privilegerte, og som ofte kan se ut til å slite med et underskudd av perspektiver.

Det er kanskje ikke så lett å se sin egen privilegerte stilling. Privilegier kan fort bli en vane. Men det er naturligvis ingen grunn til at også ansvarlige medier lar seg rive med.

Gå til innlegget

Godhet til besvær

Publisert 2 måneder siden

«Ikke alle liker at andre velger å gjøre noe godt», skriver Ingrid Nyhus. Men er det riktig at godhet ikke verdsettes?

Nyhus skriver at godheten skryter ikke, og at den ikke er hovmodig. Dette er en god definisjon på godhet. Men det betyr også at ekte godhet har klare rammer – og at den er betingelsesløs. Som kjent oppfyller ikke all godhet disse kriteriene. Noen vil innynde seg, noen vil som fariseerne framstå i et bedre lys, andre forventer gjenytelser – og en del vil markere noe, kanskje en ideologi, et politisk ståsted eller en bestemt holdning.

Når Nyhus nevner Hans Olav Lahlum og Greta Thunberg som eksempler på godhet som urettmessig blir kritisert, så overrasker det. Vi må kunne gå ut ifra at også Nyhus er enig i at dette er eksempler på godhet som ikke er betingelsesløs.

Hans Olav Lahlum er en raus person og et godt menneske. Han tjener bra, lever nøkternt og deler gjerne med seg. På hans FB, der han fortalte om sin ekstraskatt, er det mange kommentarer. De fleste hyller ham, men en del, trolig blant hans politiske meningsfeller, spør hvorfor han ikke heller ga direkte til et godt formål? Lahlum svarer at han gir (mye) til gode formål, og nevner noen av disse. 

Denne gangen vil han betale ekstra skatt. Dette er mildt sagt rart, ettersom han samtidig kritiserer regjeringen for fordelingspolitikken – altså hvordan skattepengene blir brukt. Han betaler med andre ord ekstra skatt til myndigheter som han ikke stoler på at vil gi pengene videre til det Lahlum anser som riktige og gode formål. Slik kan han følgelig og i ytterste konsekvens ha bidratt enda mer «til de som har mest fra før».

Dette er helt åpenbart en politisk markering, og slik sett ikke betingelsesløs godhet. Når noen påpeker dette, og også er uenig i et politisk utspill om skattepolitikken, så mener altså Nyhus at de ikke liker at andre velger å gjøre noe godt.

Vi har alle lest og hørt mye om Greta Thunberg. Men at hun er drevet av godhet, er noe nytt – i alle fall for meg. Det oppleves først og fremst som at hun er drevet av frykt for framtiden og en sterk vilje til å forsøke å redde verden. Hun er en aktivist som blir brukt (eller kanskje også misbrukt?) av andre. Dette fratar ikke den seksten år gamle jenta hennes egne meninger eller standpunkter og et ekte engasjement. Men det at hun er gjort til frontfigur i en massiv aktivistisk bevegelse skaper debatt og diskusjon. 

Når hun sier at de voksne ikke gjør noe med klima, så er det rett og slett ikke sant. Ingenting har for tiden så stort fokus i verden som nettopp klimaet – også politisk. Poltikken legges om, og hundrevis av milliarder investeres for å få ned klimautslippene. 

De aller fleste av oss er enige om at klimaendringer er en realitet. Det som imidlertid, og i stadig større grad diskuteres, er virkemidlene. Hvilke tiltak som hjelper, i hvor stor grad de hjelper og hva som sannsynligvis ikke hjelper i fht klimautslippene. Altså et kost-nytte-perspektiv. Om dette hersker det en god del tvil og uneighet – også blant klimaeksperter.

Når Greta Thunberg blir skjøvet fram, og er frontfigur for noe som framstår som et fundamentalistisk og kompromissløst syn på hvordan «verden skal reddes», er omkostningen at hun som symbol angripes. Det burde de voksne rundt henne ha tenkt på før de i sin iver skjøv henne fram. Å kritisere Greta Thunberg er naturligvis ikke kritikk av godhet, men av kontroversiell politisk aktivisme.

Nyhus nevner også Arne Viste som visstnok er forberedt på å sone i fengsel for å ha skaffet arbeid til flere papirløse.

Ja? Hva er alternativet? Hva er eventuelt galt med straff for å ha brutt loven? Arne Viste deler skjebne med tusenvis av nordmenn som hvert år enten i tankeløshet eller i god tro bryter norsk lov og som blir straffet for det – alt fra forelegg i trafikken til mer alvorlige lovbrudd. Det oppleves urettferdig, men alle må akspetere det.

Det er heldigvis ikke gitt den enkelte av oss å definere ut loven når vi er uenig i den, eller fordi vi f.eks. ønsker å gjøre det vi selv mener er godt – på tvers av loven. Dersom det hadde vært slik, ville rettsstaten opphøre, og vi ville degenerere som samfunn. Men at Nyhus og andre, som er uenige i loven, gjør det hun og de kan for å få endret den, er naturligvis fullt legitimt. Men inntil det skjer, må vi alle akseptere den slik den er og etterleve den. Det gjelder naturligvis også Arne Viste. Heller ikke dette handler om at folk ikke liker at andre velger å gjøre noe godt.

Til slutt nevner Nyhus det kontroversielle begrepet «godhetstyranni». Det ble først lansert av professor Terje Tvedt. Han begrunnet det med at politikere og andre viktige samfunnsaktører bruker «godhet» og et moralsk perseptiv for å fremme en globalistisk ideologi. Altså er det et virkemiddel i en ideologisk kamp.

«Godhet» målbinder. Den som definerer moral og godhet på sin side, og som bruker det ideologisk, forsøker på denne måten å stilne kritikk og debatt – da de som er uenig implisitt ender som det motsatte av gode; altså som egoistiske og avstumpet, som ondsinnede. Dette er et urimelig svarteperspill. 

Ettersom heller ikke denne formen for godhet handler om betingelsesløs godhet, men egentlig om et virkemiddel for et ideologisk standpunkt, må det være tillat å kritisere den. For å beskrive mekanismene, når dette blir brukt som et virkemiddel i debattene, har Terje Tvedt valgt å kalle det for godhetstyranni. Det er for så vidt helt greit – og det er ikke umoralsk.

Det er svært få som kritiserer betingelsesløs godhet. Det vi trenger mer av i verden, som også Nyhus skriver, er nettopp mer betingelsesløs godhet. Men samtidig bør det være både riktig og aksept for å kritisere "godhet".

For hvordan skulle det ellers gå med oss i en verden som i stadig større grad styres av cyberaktivisme og -inntrykk der mange blir fristet av den opportunismen og de muligheter som dette gir? I dette handlingsrommet er det rom for mye – også "godhet".

Gå til innlegget

Den ødeleggende sosionomiseringen

Publisert 5 måneder siden

– Jeg vil ikke at sønnen min skal lære Koranen eller arabisk, forteller en norsk-russisk IS-kvinne til NRK. Hun hadde tatt med sine tre barn, som alle ble født i Norge, og sluttet seg til IS.

De fleste av oss kan ikke så mye om dette, men det er naturlig å tenke at det da må ha vært veldig dumt, for å si det forsiktig, å ta med seg tre barn og bosette seg og slutte seg til verdens mest fanatiske og religiøst bokstavtro bevegelse, der det å resitere koranen – på arabisk – ikke bare er en nødvendighet, men et spørsmål og liv og død.

Men enda dummere er den aldri hvilende liberale opinionen i Norge. 

Norge henter hjem de foreldreløse IS-barna. Det er bra. Og kanskje bestemmer man seg for å hente hjem de andre barna også, men trolig ikke mødrene. 

Da kommer det akk så forutsigbare ramaskriket. Vi kan da ikke skille barn og mødre(!!?) – de viktigste omsorgspersonene for barna! Og helst bør fedrene også få følge med. 

I Norge er 15.000 barn skilt fra sine foreldre og plassert utenfor hjemmet – i fosterhjem eller på institusjon. Denne type adskillelser skjer daglig. Protester er nytteløse. Politiet bistår ofte Barnevernet. Slike saker tas på største alvor.

Unge norske jenter, som vokste opp og levde i krigensårenes traurighet, og som ble forelsket i en ung gutt i tysk uniform, ble straffet hardt. Ved krigens slutt var stigmatiseringen og forakten massiv. De ble snauklippet, og mange ble internert. Det var ingen nåde.

IS-kvinnene er noe av det mest nedrige som historien har sett. Som (ofte) andregenerasjon innvandrere er de barn av immigranter som er kommet til Norge og blitt tatt hånd om på en oppsiktsvekkende god måte. De fikk bolig og livsopphold, språkopplæring, gratis helsetjenester og utdanning, massiv økonomisk understøttelse og fulle pensjonsrettigheter – i verdens mest demokratiske og likestilte land, og i det landet med minst forskjeller. Barna deres har fått utdanning og oppfølging, som alle andre norske barn får, med muligheter som få land i verden kan gi sine barn. 

I stedet for å glede seg over og verdsette alt dette, vendte de sitt nye hjemland ryggen – i forakt, og reiste til et helt annet land, det islamske kalifatet. som de lovet troskap. De visste godt hva de gikk til. Bildene av grusomheter på holocaustnivå hadde strømmet ut fra Levanten. Det var så brutalt og så sadistisk at vi, som trodde vi hadde sett det meste etter nazistenes herjinger – riktignok på film, ble lamslått. 

Likevel, på tross av eller på grunn av dette reiste de ned og tilsluttet seg IS. De foraktet det norske samfunnet og våre verdier, og ville heller vie sitt liv til kalifatet, det som erobret, fordrev, torturerte og drepte på det grusomste – i industriell skala. Deres største svik er trolig likevel det å ta med seg barn dit ned, eller å føde barn inn i dette voldsinfernoet. Det viser at de er totalt uansvarlig og uskikket som omsorgspersoner. 

En fortvilet rusmisbruker, som gjør så godt hun kan som mor, og som desperat prøver å få hverdagen til å fungere – om ikke annet sånn noen lunde, blir fratatt barnet. Barnets beste er utgangspunktet for myndighetenes inngripen. IS-kvinnene, som mødre og omsorgspersoner, er så langt fra ‘barnets beste’ som det vel er mulig å komme.

Så langt om rollen som mor. I en nylig VG-artikkel dokumenteres en annen og rystende side ved denne historien: «De europeiske IS-kvinnene sier de bare lagde mat og passet på barna. Men kvinnene, som var deres slaver, forteller en helt annen historie. De torturerte og drepte. Nå lyver de.» 

Dette burde den liberale delen av opinionen ta til seg. Men faktaresistensen er utbredt. De vil bare ikke. Alle skal med. Spesielt de verste svikerne og folk som ikke fortjener noe som helst. 

Når alle IS-kvinenne forteller at de var husmødre og alle mennene forteller at de var ambulansesjåfører, burde det ringe en bjelle, selv hos de mest resistente.

Sosionomiseringen er destruktiv. Den er en alvorlig trussel mot det liberale demokratiet. Den er ødeleggende. Det verste er at de burde vite bedre, eller faktisk også vet bedre. 

Det er mer enn mange av 'tyskertøsene' gjorde. Derfor er det langt lettere å forstå og også ha en viss sympati med de unge jentene, som lot følelsene løpe av med seg i en vanskelig tid, enn å tilgi de liberale godfjottene, som er en alvorlig trussel mot en ansvarlig, anstendig og fornuftig samfunnsutvikling og -orden.

Gå til innlegget

Krisestab

Publisert 6 måneder siden

Hjelp! Det settes krisestab. Blir vi stadig skjørere?

Dessverre er det slik at noen blant oss dør – hver dag. Noen dødsfall er ventet, andre kommer brått, og noen er knyttet til dramatiske hendelser. Graden av sjokk og sorg kan variere med omstendighetene. Men dødsfall er, som kjent, en del av livet. De aller fleste takler også en slik tung tid. Det er det normale.

Av og til skjer det noe helt ekstraordinært, noe brått og uventet. Er det alvorlig og spesielt nok, som ved ulykker og katastrofer som berører de pårørende og lokalsamfunnet på en traumatiserende måte – ut over det som kan karakteriseres som normal sorg ved dødsfall, setter kommuner krisestab.

Lav terskel

Tiltaket iverksettes for å beskytte og hjelpe folk som i en slik situasjon trenger eksperthjelp ut over det vanlige. Terskelen for iverksettelse synes imidlertid å bli stadig lavere. Stab settes når vi minst venter det – kan det av og til oppleves som.

Dette skal i utgangspunktet være en rasjonell beslutning basert på gitte kriterier. Men spiller også følelser inn, og et ønske om å skåne oss for det normale – når dette er trist og vanskelig?

Det kan synes som at samfunnet blir stadig mer følelsesstyrt, og at vi blir skjørere i forhold til livets ofte uunngåelige utfordringer. Dette framstår som et av det liberale demokratiets utvekster, og som etter hvert kan fremstå som et sykdomstegn – i et ellers oppsiktsvekkende velfungerende samfunn.

Krenket av det minste

Enkeltskjebner blir skjøvet fram, minoritetsbegrepet blir stadig utvidet, og ingen minoritet synes å være fornøyd med tilværelsen. De hevder seg diskriminert og satt utenfor. Folk blir krenket av det minste – eller av ingenting. Og så ropes det indignert og med mye moralsk patos om Forskjells-Norge – i det landet i verden med minst forskjeller.

Listen over forulempninger, som folk mener seg utsatt for, er lang, og den blir stadig lenger. Den synes etter hvert endeløs.

Men vi har aldri hatt det så godt som nå. Aldri har vi hatt større valgfrihet, bedre helsevesen, bedre skole, bedre infrastruktur, bedre jobbmuligheter, bedre økonomi og bedre sikkerhetsnett, dersom noe skulle gå galt, enn det vi har hatt de siste tjue årene. Og alt blir stadig forbedret. Derfor er vi også blant de i verden som er mest lykkelige. Egentlig.

Gå i seg selv

Så, hvor kommer all skjørheten ifra? Er vi blitt selvsentrerte? Eller kanskje vi bare er blitt bortskjemte? De bortskjemte vekker sjelden sympati. Tvert imot.

Situasjonen er blitt så alvorlig at det kan minne om en krise. Noen må gjøre noe. Trolig ville det hjelpe dersom folk går i seg selv. Og greier de ikke å finne ut av det, vil trolig myndighetene sette stab og forsøke å takle alle de personlige krisene som har dukket opp – i kjølevannet av å bo i verdens beste land.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere