Arne D. Danielsen

Alder: 64
  RSS

Om Arne D.


Glad i friluftsliv. Det er den aller største høytid der ute i naturkatedralen å kjenne varmen fra et kaffebål – eller en mild vårmorgen å våkne til buldrende orrfuglspill. Er sekretær i juryen for Den norske friluftslivsprisen.

Bedriftsøkonom. Konsulentvirksomhet i markedsutvikling. Har reist mye, ofte der turistene ikke pleier å ferdes. Har en rimelig bred kulturell ballast og respekterer og verdsetter andre sin kultur – som er spennende og interessant. Er glad i mennesker. Aktiv i humanitært arbeid.

Mener at den norske kristne kulturarven og velferdsstaten er våre viktigste kulturelle og politiske verdier. Dette er under press. Deler av venstresiden motarbeider begge disse verdiene. Kulturarven og velferdsstaten er truet av utarming – både innenfra og utenfra gjennom tiltakende verdipolarisering og misbruk.

Ser fram til at alminnelig og kjente utfordringer i det norske samfunnet kan diskuteres åpent og fordomsfritt – uten beskyldninger om alarmisme.

Verdsetter modige og rakryggede politikere som evner å sette ned foten når dette kreves. De feige blant dem snur heller kappen etter vinden. Aktverdighet i politikken er høyt verdsatt, men er ujevnt fordelt.

arnedd@online.no

www.grandeutvikling.no

Følgere

Pause fra VD

Publisert 4 måneder siden - 1560 visninger

Festen bør være trivelig og givende. Når det ikke oppleves slik lenger, er det tid for å rusle ut døra og å gå hjem.

Per Steinar Runde er en av de høfligste, grundigste og mest etterrettelige deltakerne på VD, og så er han språklig og formuleringsmessig meget leseverdig.

Redaksjonen har valgt å slette Rundes kommentar på tråden «Grums i medvind» som i seg selv er en sjeldent grumsete, uetterrettelig og nedlatende publisering, og som av mange antakelig oppfattes som useriøs. Runde gikk i rette med dette på en direkte og også personlig måte. Kan hende det var dette siste, men dog … Da begynner det å bli trangt oppunder himlinga på VD. Til og med assosiasjoner til et kryploft – kommer krypende. Og dessuten var slettingen åpenbart partisk ettersom trådtarter selv går sjeldent langt i sine beskyldninger og karakteristikker.

Etter den siste omleggingen av VD, har redaksjonen bevisst redusert takhøyden og dermed spenstigheten og dynamikken – noe av det som var forumets styrke og som gjorde at det var populært blant mange. Dette kombinert med dyktig modereringen gjorde at VD var attraktivt – ikke bare blant de mest frenetiske «menerne», men også blant profilerte samfunnsdebattanter og andre spennende bidragsytere. Mange mente at VD var en av Norges beste debattfora. Aktiviteten i antall innlegg og deltakelse fra interessante debattanter synes å være på det samme nivået også nå, men det er altså noe med spennvidden, takhøyden, dynamikken og spenstigheten.

Det er greit at redaksjonen ønsker en justering. Dette står det naturligvis redaksjonen fritt til å gjøre. Det er deres forum. De grepene som er tatt, går altså i stor grad ut på å redusere spenstigheten og dynamikken. Man ønsker åpenbart et forumet med mindre temperatur og færre til tider «ytterliggående» synspunkter og forfektelser. Men «ytterliggående» er en temmelig variabel størrelse i den offentlige debatten. Det avvhenger mye av leseren. Før omleggingen, når noe virkelig var i ytterkanten, ble dette oppveid av dyktige modereringen. Slik framstod VD først og fremst som et seriøst, interessant, relevant – og også folkelig debattforum.

Etter den siste omleggingen er det tydelig en sterkere prioritering av kirke, tro og kristenliv. Dette er naturlig og slik det skal være for en avis som Vårt Land. Dette respekteres naturligvis. Samfunnsdebatt og politikk er imidlertid i stor grad blitt redusert til avisens egne kommentatorer – og skribenter som deler deres syn.

Dette er vurdert i fht det som oftest og mest blir framhevet. For egen del var jeg derfor overrasket over at et innlegg, der jeg var kritisk til Vårt Lands ofte ensidige og til dels tendensiøse politiske standpunkter og dekning, ble framhevet. Det er imidlertid lett å oppfatte dette som et unntak. Det som ikke blir framhevet, forsvinner ut i Cyber etter kort tid og fra en relativt begrenset «Siste innlegg» liste. Bort med det – på et vis. At innleggene finnes et klikk unna, betyr ikke så mye. Det er ikke der folk søker innlegg og debatter.

Det må være 'rendyrking' som er den nye rettesnoren og strategien. Jo da, temaer som innvandring og andre «hete kranglegreier» tok tidligere enn del plass, slik det gjør i de fleste debattforaene Men også her gjorde VD en forskjell. Debattene var ikke dominerte av de mest ekstreme aktørene. Den dyktige modereringen fant balansepunktet slik at det var plass både til «spenstige» synspunkter, men også for motstemmene slik at disse også kom godt fram.

Imidlertid, like fullt var temaene også da i hovedsak typisk Vårt-Land temaer, slik som kirke, kristenliv, Israel o.a. – men også norsk poltikk og samfunnsliv generelt. Verdidebatt var ikke mindre preget av verdidebatt da enn nå, men på en og for mange mer interessant måte.

Det forventes at medier har stor takhøyde – så lenge det som skrives er sant og riktig, alternativt at det stilles kritiske spørsmål slik at sannheten kommer fram. Vårt Land har nå valgt å senke takhøyden på sitt populære debattforum. I disse tider framstår det som modig av redaksjon både å heve tekselen og å senke takhøyden for fri og åpen meningsutveksling. For alt det jeg vet, handler det kanskje til og med om risikosport.

Ved å begrense meningstilfanget, fjerner en ikke bare det man kanskje tidvis anså som ekkokamre, men det skapes et nytt og klammere et –redaksjonens eget ekkokammer. Forskjellen er at dette altså er et bevisst valg, en del av strategien.  Er sannelig ikke så sikker på om dette er en forbedring og en kvalitetsheving.

Selv kunne jeg antakelig vennet meg til dette nye og mer snevre, slik jeg etter hvert opplever det. På mange måter var det for så vidt greit for min del. Det var jo egentlig bare et spørsmål om å senke forventningsnivået, tilpasse seg og tusle videre.

Men jeg har kommet til at entusiasmen nå er borte. Det som gjorde utslaget til slutt, var modereringen av Per Steinar Runde som i flere år har vært blant de som har bidratt til nettopp å holde et høyere nivå i mange av debattene på VD. Runde er en seriøs, klok og respektfull stemme i de debattene han deltar i.

Har egentlig ikke sans for «takk for meg»-posteringer, men, som en konsekvens av det jeg har skrevet ovenfor, kan det være relevant å opplyse om at jeg bevilger meg en lengere pause – antakelig til glede for en del av de gjenværende - eller for den nye vinen som det vel også kan kalles.

Gå til innlegget

Empati er oppskrytt

Publisert 4 måneder siden - 1228 visninger

Empati er viktig. Uten empati ville ikke menneskene fungere i relasjon til hverandre og som en sosial enhet. Men derimot er empati elendig som moralsk kompass – og slik sett oppskrytt.

Vårt Land har 18. februar en interessant artikkel som tar utgangspunkt i en boken «Against Empathy» og som er skrevet av psykologiprofessor Paul Bloom ved Yale University. Han argumenterer for hvorfor vi trenger mindre empati i samfunnet.

VL skriver bl.a.:

«Verden ville vært et bedre sted dersom vi ikke lot oss styre av empati, sier Paul Bloom. Jeg er motstander av empati som moralsk rettesnor. … Du trodde kanskje at mangel på empati er et av de største problemene i samfunnet vårt? … Det høres ganske innlysende ut. Hvis alle klarte å se verden gjennom de som er annerledes enn oss – ville verden vært et bedre sted. Helt feil, sier Paul Bloom.»

Videre forklarer Bloom svakheten ved empati; den er partisk. I tillegg mener Bloom at empati brukes som våpen. Empati er nemlig en effektiv og nødvendig ingrediens i historiefortelling.

Empati kan brukes i det ondes tjeneste, er konklusjonen til professorene Rane Willerslev og Nils Bubandt ved Universitet i Århus. Men Willerslev vil ikke være med på at empati er noe entydig positivt eller negativt. «Forstillingen om at empatien alltid er god, er feil. Empatien er nøytral og kan brukes til både godt og ondt. Den brukes til å hjelpe andre, men også til å slå folk i hjel», sier Willerslev.

«Når vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med flyktninger, krig, helsevesenet eller veldedighet, bør vi spørre oss hva som vil gjøre den mest positive forskjellen i verden. Hva vil hjelpe flest og hva vil skade flest. Glem å føle det de føler eller å zoome inn på enkeltpersoner», sier Bloom.

---------------

Ved katastrofer er et kaldt hode avgjørende. Det varme hjertet er i beste fall en drivkraft, men kan også stå i veien for rasjonell og effektiv hjelp og bistand.

Enkeltskjebner. Bruk av enkeltskjebner i politisk argumentasjon og debatt kan av og til framstå som politisk pornografi, men til gjengjelde kan det være svært effektivt. Det virker, viser det seg dessverre. Grunnleggende er det naturligvis absurd dersom poltikken skulle bestemmes av enkeltskjebner.

Magien ligger nettopp i den etablerte empatiforståelsen. De senere tiårene har «empati» og også illusjonen om det krenkelsesfrie samfunnet tatt over mye av styringen i politikken. De som har en sak som kan koples til empati, og som er flinke til å utnytte dette, har lett match.  Selv om kampen kan fortone seg som hard, har «de empatiske» et ultimat våpen med voldsom sprengkraft. Det setter politikere og institusjoner sjakk matt. En salamander kan i prinsippet stoppe en motorvei.

Se!! Dere har ikke empati. Dere tenker kun på dere selv. Slik kan vi ikke ha det. End of discussion.

Lammende. Dette er lammende for den politiske debatten, politiske prosesser og en ansvarlig og bærekraftig utvikling. Når en regjering legger fram forslag som er ment å ivareta svake grupper, men også helheten, og dersom dette skulle bety innstramning for enkelte – reagerer opposisjonen på impuls. Godt hjulpet av pressen, utnytter de situasjonen og kjører fram en alenemor, en eldre, en funksjonshemmet og argumenter med at regjeringen er kynisk og ikke bryr seg om de som sliter. Assosiasjonen til politisk pornografi og også uredelighet fester seg.

Ensidig aktivisme. Farida bor nå i Kabul sammen med familien sin. I noen år bodde hun på Dokka i Nordre Land. Ingen har engasjert lokalsamfunnet på Dokka mer enn nettopp Farida. Det vil si, det er en gruppe kvinner som har skapt engasjementet. Det har vært oppslag i lokalpressen, fakkeltog og innsamlinger. En lærer holder fjernundervisning med henne slik at hun kan følge undervisningsplanen på Dokka.

Så en dag, i iveren etter ta vare på denne enkeltskjebnen, og i den voldsomme dynamikken som ofte følger av aktivist- og aksjonsgrupper, forgrep man seg. Alle skolebarna på Dokka ble samlet i kinosalen. Der var det flammende innlegg om Farida og beskrivelser av situasjonen hennes. Høydepunktet var en samtale med Farida på direkte link mellom Kabul og kinolerretet på Dokka – foran en fullsatt sal med klassekamerater og andre skolebarn.

Disse barna er nå innprentet at enkeltskjebner er verd mer enn alle andre lidende, og at en helthetlig og nødvendig konsekvent statlig politikk er urettferdig, uakseptabel og eventuelt også hjerterå. Slik mistes viktige perspektiver av synet.

Dypest sett har det med egoisme å gjøre, en ekstremdyrking av egen empatifølelse. Slik gjør godt, i hvert fall for damene bak aksjonen. Her må det naturligvis understrekes at disse ikke gjør dette av ond vilje eller med et egoistisk motiv. De er selv offer for og et bevis nettopp på det som forskerne peker på om at empati er elendig som moralsk kompass, og at det nødvendigvis heller ikke er en god størrelse. En aksjon for å la Farida i fred ville antakelig vært mer moralsk riktig – også i fht barnets beste.

Å la seg forlede. Slik har vi møtt både, Ali, Neda, Natan, Maria Amelie og en rekk andre gjennom presseoppslag, i TV-debatter og i fakkeltog og demonstrasjoner foran Stortinget – der både politiker og biskoper entusiastisk har deltatt. I disse sakene og i en rekke andre har det vist seg at myndighetene har gjort rett og at opinionen – inkludert politikere og geistlige har latt seg forlede av ivrige aktivister og media på høygir. I slike situasjoner er det lov å sende en takk til vår Skaper for at vi har sindige og rettskafne politikere som tåler trykket og som står oppreist i stormen. Det blir som et kongens nei.

Men av og til går det galt, som da bildet av den døde treårige Aylan på stranden gikk verden rundt. Bildet fikk sitt eget momentum og hadde voldsom kraft. Det lammet politiske prosesser og bidro til at det ble tatt følelsesstyrte og ikke rasjonelle beslutninger da den store strømmen av flyktninger presset på Europas grenser. Et negative utslag av empati – spesielt for millioner av syriske flyktninger.

Euforien. Da norske politikerne i flere politiske partier våren 2015 tilsynelatende i lykkerus jublet, klappet og framstod som euforiske da de vedtok å ta imot ti tusen syriske flyktninger over tre år, var de styrt av det de samme mekanismene. Det er sansynlig at dette ikke var det beste for situasjonen for syriske flyktninger. Men det gjorde åpenbart godt for politikerne. Og så var det valg det året.

Med det samme utgangspunktet er det implisitt fritt fram å kritisere Sylvi Listhaug. Å peke på ministerens retorikk i lys av den etablerte empatiforståelsen er slik det skal være – en slvfølge. Det er å følge den brede vei.  Slik kan det se ut til at Listhaug har valgt den smale og tornefulle veien. Tiden vil antakelig vise hva som var rett. Her er det ikke usannsynlig at mange vil måtte erkjenne at empati er elendig som moralsk kompass.

Ytre høyre. Det samme gjør seg gjeldende i vurderingene av partiene på høyre fløy. Disse er for øvrig heller ikke mine favoritter. De er imidlertid forskjellige. Enkelte er ekstreme, andre er mer moderate. Men også her viser det seg at empatiforståelsen er førende for bedømmelsen, eller fordømmelsen. De er grunnleggende innvandringskritiske. Det gjør dem til «islamofobe» og «fascister», mens det viser seg at noen av dem har en tydelig sosial og solidarisk profil i sine programmer. De vil – som Senterpartiet her i Norge – hegne om egen kultur og tradisjon – og de er for en positiv nasjonalisme.

I Sverige er denne polariseringen ekstrem. Sverigedemokratene, som i stor grad har et program i skjæringspunktet mellom sosialdemokratiet og sentrum, blir kun bedømt ut fra sin innvandringspolitikk – som ligner på den som er vedtatt av Det norske Stortinget og som føres her i Norge. Men i Sverige er den ekstreme empatiforståelsen rådende.

Politisk samarbeid i Norge. De samme mekanismene gjøre seg gjeldene her i landet. Når Vestre og Kristelig Folkeparti ikke kan sitte i regjering sammen med Frp, er det primært fordi partiet ikke faller inn i den etablerte og rådende empatikonsensusen, og det snakkes om dårlig menneskesyn. Spørsmålet blir da: Har Frp et dårlig menneskesyn – egentlig? En annerledes tilnærming, ja, men dårlig? En slik polarisering, som er styrt av en feilslått empatiforståelse, er ødeleggende for poltikken, og kan også vise seg å få negative konsekvenser for de «dømmende» partiene.

Empatien gir seg absurde utslag, den gir små grupper og aktivister enrom makt – stadig godt hjulpet av mediene som jo har et mildt sagt monomant forhold til fokuset på enkeltskjebner og «sårbare» grupper. Slik har vi fått likekjønnet vigsel i kirken og et utall av andre særrettigheter for særgrupper. Alltid holdes «rettferdighet» opp mot realitetene eller realpolitikken. De som er imot framstilles som om de ikke har  medfølelse, nestekjærlighet og altså empati. Den alminnelige oppfattelsen, og bildet som skapes, er at de typisk er avstumpede og i hvert fall gammeldagse. Slik blir motstandere av ekstrem-empatien, de som maner til helhetlig tenkning, rasjonalitet og realisme, stigmatisert og satt ut av spill – og helst skyflet bort i en passende krok der man mener at de hører hjemme. Så langt har dette vist seg å være en suksessoppskrift – for alle de med mye "empati".

Menneskerettigheter. Også menneskerettighetene og andre overnasjonale avtaler og kvensjoner er preget av det samme. Denne forståelsen var rådende da norske politikere spesielt i 2014 tok flere av bestemmelsene i Menneskerettighetserklæring inn i Grunnloven – noe som kan vise seg å bli kompliserende og kan komme i konflikt med nasjonale hensyn og mangel.

Blant «de empatiske» utlegges slike problemstillinger som egoisme og mangel på raushet. Men det er naturligvis ikke noen motsetning mellom både å ta nasjonale hensyn og å være raus overfor andre. Det hele er et spørsmål om hvilken måte vi velger å være rause og å hjelpe på. En rasjonell tilnærming er naturligvis det beste – for oss selv, men definitivt for de nødstedte.

Empatismen kan være farlig, den kan være ødeleggende – og om ikke annet stjeler den enormt med energi i de politiske prosessene. Den står ofte i veien for god og helhetlig politisk styring. Empati er kort sagt elendig som moralsk kompass.

Gå til innlegget

Vårt Land om politisk lammelse

Publisert 5 måneder siden - 352 visninger

I dagens Vårt Land kan vi lese at Venstre er «lammet om regjering». De sliter i flg avisen med å velge rett i regjeringsspørsmålet. Tydelig underforstått betyr det å ikke velge ‘ikke-sosialistisk’ ved neste korsvei. Da vil lammelsen opphøre.

Begrepet ‘ikke-sosialistisk’, som blir brukt i VL-artikkelen, er i seg selv en sterk indikasjonen i så måte. I en slik begrepsbruk ligger det implisitt at ‘sosialistisk’ er en normaltilstand her til lands. Det er de som er sosialistiske og de som ikke er det. Noe mer presis inndeling enn dette trengs ikke. Man har de som er og de som ikke er.

Enkelte tillitsvalgte i f.eks. KrF er påpasselige med å understreke at de ikke er et ‘borgerlig’ parti, men et ‘ikke-sosialistisk’. Ok, da vet vi hva de ikke er. Men hva er de – egentlig? Det hadde naturligvis vært interessant å vite – ikke minst for velgerne. Jo da, i KrF framheves det oftest at parti er et sentrumsparti. Ja vel, da er det det partiet er. Dette er en selvstendig benevnelse som gir mening. Men hvorfor da forvirre seg selve og velgerne med også å benevne seg som ‘ikke-sosialistisk’?

Den motsatte begrepsbruken ville vært ‘borgerlig’ og ‘ikke-borgerlig. Hvorfor ikke? ‘Borgerlig’ er, som vi alle vet, i et historisk perspektiv et langt eldre og godt etablert begrep i Norge – i fht. den langt yngre jyplingen ‘sosialistisk’. Altså har det større historisk tyngde og legitimitet og ville i så måte kunne gitt mening som et begrepsmessig utgangspunkt. Men okke som, ‘ikke-borgerlig’ ville vært like meningsløst som ‘ikke-sosialistisk’.

«Frp – katta i sekken»

For ordens skyld, dette er ikke min mellomtittel, men VL sin. Avisen referer «partistrateger» som nevner tre saker som kan forklare Venstre sin stusselig oppslutning:

«Budsjettkampen gjorde dem til «klimaekstremister» og «antibilist». De oppleves som medskyldige i regjeringens sentralisering. Og ikke minst vemmes partiets Frp-skeptiske grasrot av et mer og mer populistisk Frp».

Her må nevnes at VL selv her peker på den egentlige årsaken … guess what, jo, naturligvis … Listhaug. Og da må vi forstå at ordet «vemmelse» er på sin plass. Vemmelse over et demokratisk parti, som i denne perioden også sitter i regjering, og som år om annet har mellom 15 og 20 % oppslutning i folket? Tja.

I artikkelen framgår det ikke at venstrefolkene mener at Frp er «katta i sekken». Så da må det igjen være VL som utrettelig forsetter sin misjon, sitt korstog eller rett og slett kampanje mot den sittende regjering – og da spesielt Frp – og implisitt kampen for en regnbueregjering etter neste valg. Den ideelle collagen er rød, grønn og gul + en litt ubestemmelig farge – ettersom også Senterpartiet er en del av kabalen. 

Norsk Brexit

Vel, vi er ikke medlem i EU, og et passende navn på et norsk brudd med EU, d.v.s at vi melder oss ut av EØS, ville antakelig vært «Noxit». Men her er det Brexit som gjelder.

Man skal ikke løfte blikket særlig høyt eller vidt for å se noen klare politiske sammenhenger og mer presise forklaringsmodeller enn de som er nevnt ovenfor. Det siste året har vi opplevd et politisk jordskjelv i flere av de vestlige demokratiene. Stikkord er bl.a. Brexit og Trump. Og det stopper antakelig ikke der. Le Pen og Wilders er andre navn som ryster den alminnelige orden. I Sverige ligger Sverigedemokratene an til å bli landets største parti og i Tyskland kan landsmoder Merkel stå i fare for ikke å bli gjenvalgt for en ny periode. For halvannet år siden ville et slik utfall vært utenkelig.

Forklaringen, som få er uenige om, er innvandring – eller snarere en innvandringsliberal politikk, samt overnasjonalitet som tar makt og selvråderetten fra landene og plasserer den hos temmelig fjerne eminenser et eller annet sted. Økonomisk sett er frihandel og globalisering en suksess, men ikke for absolutt alle. Noen faller utenfor, de er sinte, og de gjør opprør. Det er de samme som opplever at de blir utkonkurrert i arbeidsmarkedet av billig arbeidskraft utenfra, og videre at de som kommer i store antall går rett i et møysommelig oppbygd velferdssystem der de ikke har bidratt og der statistikken viser at femti prosent aldri vil bidra. Løsningsordet er altså innvandring.

Værdraget

Et annet betent politisk tema i den nrokse debatten er klima. Da er det ikke det store spørsmålet om menneskeskapt eller ikke menneskeskapt det dreier seg om, men om valg av virkemidler. Klodens nordligste land, Russland, Finland, Sverige, Norge og Canada er i realiteten allerede klimanøytrale på grunn av den store barskogen.

Men i de internasjonale klimaforhandlingene ble dette forhandlet bort da det ville være urettferdig overfor alle de andre landene at disse fra før privilegerte landene skulle slippe de felles anstrengelsene for å få kontroll med klimautviklingen. Så, når de norske klimaaktivistene og politikerne har satt seg som mål at vi skal være klimanøytrale innen et eller annet år fram i tid, og at vi må finne oss i å stramme inn og tåle høyre straffegebyrer på utslipp, så er det et resultat av en teknisk definisjon i de internasjonale forhandlingene. Ok, det er greit. Vi har tatt på oss å bidra med vårt for at verden, som er oss alle, skal få balanse i klimaregnskap. Det er en god solidarisk handling.

Få er imidlertid uenige om at løsningen ligger i teknologiutviklingen. Senest i går kunne vi lese en artikkel på nrk.no om at det kan bli langt billigere og enklere å fange CO2. Det er forskere ved SINTEF som er i ferd med utvikle en ny metode. Den vil egne seg godt hos klimaverstingen – offshorevirksomheten – og den vil monne skikkelig.

I denne situasjonen kan det se ut til at de mest klimafokuserte partiene uansett ikke er fornøyd hvis ikke også vanlig folk plages med pålagte forsakelser. Det skal tross alt koste, det skal kjennes på kroppen, selv om det i den litt større sammenhengen ikke betyr så mye – for klimaet – fordi andre og langt viktigere tiltak vil kunne løse dette langt mer effektivt. Slikt straffer seg naturligvis politisk.

Skudd i foten

Bildet er temmelig klart. Venstre, KrF, SV og MDG er både klima-«ekstremister» og de mest innvandringsliberale partiene. En annen fellesnevner er at de alle ligger på eller under sperregrensa og sliter stadig mer. Venstre og til dels KrF opplevde – spesielt etter høstens budsjettforhandlinger, der klima ble satt på spissen – og etter manges mening ut i det absurde, motbør på meningsmålingene. En nyansering her er at KrF ikke er like «ekstreme» som de ivrigste partiene når det gjelder på klima, og at MDG tilsvarende ikke er like innbitte innvandringsliberale som de øvrige.

Det lansers stadig forklaringer på disse partienes kamp mot sperregrensa. For Venstre og KrF nevnes Frp oftest – spesielt i herværende avis. Det som står lengst ned på lista er ofte nettopp innvandring og klima. Berøringsangsten for disse realitetene er påtakelig. Det er ikke usannsynlig at de, som ikke støtter de nevnte partiene, synes dette er helt fint. Så lenge de virkelige og egentlige årsakene ikke løftes fram – elefanten i rommet, som det også heter – vil de fortsette å slite.

Som en bekreftelse på årsakssammenhengen, har Sp for tiden svært oppmuntrende oppslutning. Sp snakker åpent og fordomsfritt om positiv nasjonalisme, er mer innvandringskritiske enn den delen av Frp som sitter i regjering og er imot de vedtatte klimatiltakene som rammer «vanlig folk» – eller synonymet bønder og de i distriktene.

Dersom veivalgene til mellompartiene fører til et regjeringsskifte, er det min spådom – og jeg er altså ikke Frp-velger – at Frp i opposisjon vil stige til gamle høyder og vel så det. Da kan partiet være seg selv og høste noe av den samme effekten, som vi ser i andre europeiske land for de partiene, som er tydelige på de nevnte to sakene, samt om utvekstene i globaliseringen, og som har stor og økende oppslutning.

Ved å ikke adressere de egentlige utfordringene, ved å vende dagens regjeringen ryggen og ved stadig å demonisere Frp, vil det ikke usannsynlig bli et trippelskudd i foten for Venstre og KrF:

1) De vil bli stående på stedet hvil ettersom de ikke griper fatt i det som virkelig gjelder. 2) De vil bli prisgitt en ‘sosialistisk’ regjering. 3) De vil sørge for en «sverige»-effekt for Frp – der de andre partiene unisont har forsøkt å skyve SD ut i kulden. Frp vil nå nye høyder i oppslutning.

Med dette ønskes lykke til med de interne strategiprosessene fram mot årets Storingsvalg.

Gå til innlegget

Odelsgutten på Evenstad

Publisert 5 måneder siden - 9795 visninger

Det mest forunderlige og skremmende ved Donald Trump, er ikke mannen selv, men den brokete forsamlingen av følgere – også her i Norge, eller kanskje spesielt her.

Det er folk på de politiske fløyene – de som ofte også er putinister, innvandringsmotstandere og kristne – helst de med høy hallelujafaktor eller som er apologetiske israelvenner.

Trumpistene framstår som en karismatisk menighet der halleluja-ropene runger. De har funnet sin messias og de venter på undrene og frelsen. Motforestillinger er naturligvis ikke annet enn vranglære.

Hvordan kristne får seg til å bejuble en mann som har bygd mye av imperiet sitt på gambling og råtten casinovirksomhet, som i hele sitt liv ikke har gjort annet enn kynisk å tråkke på andre for egen vinning, hvor egoet, rikdommen, kvinnene har vært hans viktigste anliggende, og som har et kvinnesyn på linje med Hagen, ja, ikke Carl I., men Porno-Hagen sitt, er et lite under i seg selv. Forstå det den som kan.

Selv er jeg sterkt kritisk til den rådende innvandringspolitikken, men det kunne ikke falle meg henfalle til trumpisme. Tvert imot. Han er ikke løsningen på noe som helst.

Donald Trump er som en smågutt, som har skaffete seg fritt leide til en godtebutikk, eller som odelsgutten på Evenstad. Han går berserk, og han er krevende. «Je vil ha klining!», sier han med hevet stemme, morskt oppsyn og oppblåst selvbilde – mens arbeidsomme og sliten tjenestefolk krymper seg. Slik er det med bortskjemte og ødelagte unger. Det er ikke mye nytte de kan gjøre, annet enn å sørge for seg og sitt og å tyne andre. Trump er altså ikke løsningen på noe, annet enn for seg selv. Feil mann på et soleklart feil sted – og til alle tider.

Han er totalt uegnet, og som politiker er han fullstendig novise, en sikkerhetsrisiko av dimensjoner – både økonomisk og for verdensfreden. Vi krysser fingrene og setter vår lit til institusjonene – de som har stoppet mange av Obamas initiativer. Da kan de stoppe den bortskjemte odelsgutten også. Det spesielle er at det er eget parti som denne gangen må sette foten ned. Men det kommer de antakelig til å gjøre. Det kan bli verden, slik vi kjenner den, sin redning.

Pressen har ofte stor makt, og blir av putinistene beskyldt for å skape et negativt bilde av mannen. Trump trenger ikke pressen. Han har jo sin egen Twitter-konto. Slik greier han å skape et riktig bilde av seg selv – og det er skremmende. Vi ser hva vi ser, og hører hva vi hører. Pressens rolle er, slik sett, underordnet.

Hans elendige historie som forretningsmann, hans enorme ego, hvordan han har tatt snarveier og tråkket på alle, som har kommet i hans vei, hvordan han framstår, hva han selv sier og hans infantile oppførsel, skaper hverken tillit eller troverdighet.

Tvert imot, det er så ekstremt og så avslørende at det framstår som et mareritt. En annen statssjef, som han kan sammenlignes med i moderne tid, er Boris Jeltsin. De to og nærheten til atomkofferten er til å grøsse av.

Men enda mer er han en fare for økonomien. Han gjør nå det alle politikere alltid har vært fristete av. Det er lett å pøse inn midler og å sette inn virkemidler, som skaper kortsiktig vekst, men som slår voldsomt tilbake og ender i en forferdelig katastrofe.

Trump er altså ikke et mysterium. Han er avslørt – av seg selv. Mysteriet er de som bejubeler ham. Fenomenet framstår som et gufs fra trettitallet – uten sammenligning forøvrig.

 

Gå til innlegget

Etter tusen år er det for sent

Publisert 5 måneder siden - 383 visninger

Aktivistgruppen Åpen Folkekirke (ÅF) ønsker å etablere seg som en organisasjon med varig sterk politisk innflytelse i Kirken. Men nå er det for sent.

Det er ikke uvanlig med fraksjonsvirksomhet – heller ikke i kristne organisasjoner. Det som imidlertid er uvanlig, er ideen om flere valglister ved kirkevalgene – slik som ved politiske valg. Hadde dette blitt forslått tidligere, da DNK var statskirke, så hadde det for så vidt kunne blitt sett i en slik kontekst. Det er slik man gjør det i politisk, statlig og kommunal sammenheng. Og siden kirken var et statlig foretak, så kunne man jo … Men ikke nå. Nå er det akkurat for sent.

Etter å ha lest Alf Gjøsund sin kommentar "Begynner å bli voksen" fra helgens årsmøte i ÅF, er det grunn til bekymring.

Det kan se ut til at ÅF prøver å holde i hevd en kirkepolitikks anakronisme – fra den gang et politisk flertall på Stortinget hadde en viss innflytelse over kirken. Forskjellen var at politikerne ikke blandet seg bort i teologien, men det gjør den ideologiske og politiske hybriden Åpne Folkekirke.

ÅF ønsker altså at kirken skal innrette seg slik som staten og basere – ikke bare organiseringen av kirken, men også teologien på flertallsstyre. Dette skal skje ved at formentlig, alle som vil, stiller egne lister ved kirkevalgene. I Sverige har man fått til dette – og angrer. Der stilte både Sverigedemokratene og Sosialdemokratene lister ved forrige valg. Inviteres det til noe slikt her i Norge, vil de store og profesjonelle politiske og eventuelt ideologiske organisasjonene naturlig nok også gripe muligheten.

En slik flokk er det vanskelig å overdøve – selv for ÅF.  Og så vil nok de fleste mene at det er da kirken slutter å være kirke, men har gått over til å bli Det allmenne selskap til fremme av gammelkirkelige seremonier og -kultur. Men slik ÅF tilsynelatende ser på seg selv og sin misjon, så er det lite trolig at de ville gremmes over en slik utvikling – bare den er «Åpen».

Igjen rammes nasjonen og folket av utopien om det krenkelsesfrie og det menneskegode (i motsetning til det menneskefiendtlige). Ære være de som kjempet fram viktigheten av de myke verdiene i samfunnet den gang det i flere betydninger var hardere tider. På et tidspunkt for ikke så veldig lenge siden, nådde man antakelig et balansepunkt, et origo der de myke og harde verdiene fant sin plass i fht til hverandre.

Men så skjer det som ofte skjer, forkjemperne – i dette tilfellet, de som kjempet for de mye verdiene, hadde fått et momentum – og som så mange andre i en slik situasjon, så mistet de samtidig magemålet. Kampen fortsatte og pendelen har svingt ut i det absurde. Er det ikke en sjelden salamander som stopper en ny veistubb, så er det at noen føler seg krenket.

Åpen Folkekirke er derfor ingen tilfeldighet. Navnet altså. «Åpen» er det motsatte av lukket. Og en del av de ofte kirkefremmede, som jo utgjør det store flertallet av kirkemedlemmene, skvatt derfor til og svingte innom kirkevalglokalet i 2015 – mange av dem har antakelig vært sjeldnere der enn i kirken – ettersom de hadde fått med seg at noen kjempet for en åpen folkekirke, implisitt i motsetning til en lukket. Og så var det visst noen som ikke fikk gifte seg der også. Hørt slik! Dette rørte ved hele registeret av de myke verdiene som har regjert og for så vidt også raljert de siste tiårene.

Jo da, det er utvilsomt mange som hadde et bevisst forhold til ÅF sitt hovedbudskap i 2015. Men det er også sannsynlig at en ikke ubetydelig andel fulgte med i strømmen av de krenkede og slik sikret ÅF et flertall i kirkelige fora i de neste fire årene.

Slikt kan gjøre at noen og enhver kan bli høye på seg selv. Mitt silde råd i så måte, måtte være at ÅF heller nyter stunden, enn å kjempe for at kirkevalgene blir en politisk, ideologisk og teologisk slagmark. Da trigger ÅF sterkere krefter enn seg selv. Og slik vil de kan hende i 2019 eller 2023 bli stående forundret i en krok for seg selv og lure på hva som skjedde. Andre vil kanskje være mer kritiske enn forundret og si: «Se hva dere har stelt i stand». Men det får nå være så. Å få ut litt damp er ikke skadelig. 

Edruelighet er en god leveregel. For mange er det en middelvei. Den anbefales – også i kirkelig sammenheng.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Les flere