Arne Dahl Nygaard

Alder: 49
  RSS

Om Arne Dahl

Som kirkeverge i Måsøy er jeg opptatt av en inkluderende folkekirke med sterk lokal forankring. En kirke som kan bli mindre pompøs, ta farvel med embetsmannskulturen og være et folkelig møtested for mennesker i troen.

Følgere

Deilige problemer, miljø og biskoper

Publisert over 3 år siden

Noen ganger sitter man med en god venn og løser det ene verdensproblemet etter det andre. Ja det er deilig de gangene vi sitter og får virkelig respons på våre egne perspektiver. Men når verden en gang er slik, at majoriteten sjeldent har akkurat ens egne perspektiver. Hvordan forholder man seg til det?

Foto: Arne Dahl Nygaard

Ja man kan jo alltids bli i boblen. Gi likes på Facebook til alle perspektiver som passer med ens eget, og utelate de deler av virkeligheten som ikke passer helt med det bildet vi selv har skapt. Men i virkelighetens verden oppstår det i de fleste tilfeller nyanser. Ofte er de kompliserte og vanskelige å forstå. Som et skip nesten skjult i tåka.

Så ta da disse biskopene våre som taler varmt om miljøvern og har bastante politiske synspunkter i ulike retninger. Her i Nord-Hålogaland, bruker bispedømmet om lag 10 prosent av sitt budsjett på ca 80 millioner på reiser. Mao brukte de i 2016 nesten 8 millioner på reiser i 2016. I dette ligger det noe i skyssgodtgjørelse til gudstjenester i et glissent landskap. Likevel brukes mesteparten til permisjoner og prestesamlinger. 8 millioner NOK på reiser, representerer faktisk betydelige co2-utslipp. I tillegg er midlene som gis til Den norske kirke, vesentlig finansiert med oljepenger. I fjor brukte også prestene 1,5 mil. på å reise til Tyskland.

Det blir noe hult over biskoper som preker miljøvern. Selv representerer de store miljøutslipp. Dette er bare et eksempel, men viser hvor vanskelig det blir når man kritiserer andre men ikke seg selv.

Jesus refset stort sett moralistene, og gav stor aktelse til de som angret sine egne synder. De skriftlærde i Den norske kirke bør kanskje også se på seg selv og egen organisasjon, før de refser andre.

Arne Dahl Nygaard
Kirkeverge Måsøy

Gå til innlegget

Ta nå ikke vigselen fra oss!

Publisert rundt 4 år siden

I kjølvannet av homofili debatten, tar stadig flere til ordet for å avvikle hele vigselsordningen og erstatte den med med forbønn. Ofte med begrunnelse i at dette kan virke mer samlende etter en til tider opprivende debatt om vigsel for likekjønnede.

Det er nå over 2 år siden jeg og min kone giftet oss. Vi har vært sammen siden 2004. Som ansatt i kirka ble vielsen nøye planlagt og vi hadde mange gjester. I forkant gledet jeg meg mest til festen. Og mesteparten av både planer og ressurser gikk med til det formålet.

Jeg har vært i mange bryllupp, også som kirkelig ansatt. Dette måtte da bli plankekjøring. Men der tok jeg grundig feil. Da min kjæreste og bestevenn kom i mot meg til alters tok følelsene fullstendig overhånd. Jeg gråt og gråt, både av lykke og å føle ekte kjærlighet.

Og dette har jeg sett mange ganger før, men egentlig ikke greid å ta inn over meg, før jeg selv sto der. Når vi begge tenker tilbake på brylluppet vårt, er det som en av våre mest fantastiske dager i livet. Og det vi føler så sterkt begge to, er at det å stå foran alteret og vigsles i Guds navn. Det var størst av alt.

Festen etterpå var flott og vi koste oss med all oppmerksomhet og kjærlighet fra våre nærmeste. Men den oppmerksomheten vi fikk rundt alteret, var så sterk. Ja, den føltes gudommelig. Og jeg liker å tenke at den faktisk var det også. Forholdet vårt har vokst, vi føler oss tryggere i det enn noen gang før, kranglene kommer sjeldnere og forståelsen av hverandre er større etter denne dagen.

Dette er selvsagt bare min subjektive vurdering av min egen livshendelse. Det er sikkert ikke alle som føler det slik. Men jeg og min kone er ikke alene. Jeg smiler ofte gjenkjennende når jeg innimellom møter brudepar noen dager etter vigselen. Ofte kommer de med en historie som ligner på min egen.

Så la oss ikke ødegge dette fantastiske øyeblikket i menneskers liv. Slipp kjærligheten til i kirka og bevar vigselen for alle som elsker.


Arne Dahl Nygaard

Kirkeverge i Måsøy

Gå til innlegget

Fra forkynner til byråkrat

Publisert over 4 år siden

Martin Enstad minner om at gjøken sier «ko-ko». Jeg er ikke så opptatt av hva den sier, men hva den gjør.

• Les Martin Enstads svar: Veiledning og videreutdanning er ikke ‘ko-ko’

• Les prost Even Borch: Prestene som kirkens gjøkunger?

• Les mitt innlegg: Prestene som kirkas gjøkunger

• Les Martin Enstads første svar: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll

• Les mitt første innlegg: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Gjøkungen går løs på de andre fuglene i redet, og fortærer mesteparten av maten. Men er det dette jeg mener prestene gjør i overført betydning?

Nei, jeg får heller ikke dette til å rime med dagens prester. Det er mange dyktige prester som brenner for sine menigheter. Ønske om å forkynne er ofte en viktig del av kallet. Men de nye arbeidstidsordningene gjør at vektskålen mellom forkynneren og byråkraten i presters hverdag, bikker over i klar favør av byråkraten. Prestene angriper sin egen integritet som forkynner.

Ja, her i nord bruker man mer tid på bispedømmepleie enn menighetspleie. De står i fare for å minimalisere seg selv til å bli gjesteforelesere i egen menighet.

Bispedømmene representerer gammel makt. Og gammel makt ­beskytter seg, ved å gjøre seg ­avansert og utilgjengelig. Presten som forkynner er taperen. Den byråkratiske seminarpresten er vinneren.

Kan vi forlate det pompøse og kontrollerende embetsveldet, i troen på at evangeliet faktisk kan stå på egne ben. Eller er det nettopp det vi ikke tror på?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2016

Gå til innlegget

Prestene som kirkas gjøkunger

Publisert over 4 år siden

Alt er ikke mørkt her i nord. En prest skrev til meg og beklagde at de var blitt kirkas gjøkunger.

Lederen i Presteforeningen, ­Martin Enstad, hevder situasjonen er under kontroll når det gjelder prestenes arbeidssituasjon i Nord-Troms og Finnmark (Vårt Land 26. mai). Han legger nok noe helt annet i ordet «kontroll» enn hva jeg gjør.

• Les mitt første innlegg: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Hverdagen for en liten menighet i Finnmark er som følger:

Presten er borte fra menigheten cirka
halve året. Prestene bruker mer tid på egenutvikling og møter med andre prester, enn til gudstjenester. Trosopp-læring og annen menighetsutvikling må primært gjøres av andre enn presten. Menigheten vår får ikke alltid vikar lenger, ikke fordi det mangler prester, men fordi midlene er brukt opp på annet.

Prester distanserer seg generelt fra menighetene. Avspasering og ferie utgjør samlet cirka 11 uker. Prestens veiledning, studier eller møter med kollegaer, prioriteres alltid foran menighetens gjøremål. Sistnevnte bryter ned ­fellesrådets tillit til bispedømmets ­prioriteringer.

Med måte. Alle medarbeidere kan ha nytte av å møte andre som har tilsvarende oppgaver andre steder og ta videreutdanning. Men alt med måte, er det noe som heter. Jeg kjenner ikke til noen landbasert virksomhet, med relativt normal arbeidstid, som bruker så mye tid som prestene på å studere sin egen navle.

Prestenes studiepermisjon brukes til selvvalgte studier (i gjennomsnitt en måned i året her i nord). Menigheten har ingen innflytelse på hva presten gjør i sin studiepermisjon. Effekten er ikke målbar. Obligatoriske kurs i forbindelse med reformer og nye systemer er utenfor studiepermisjonsordningen.

Veiledningen prestene har i Finnmark og bruker ca. to uker på i året, har liten eller ingen effekt for menighetene. For prestene kan det imidlertid sikkert oppleves som et godt sted å tømme av seg frustrasjon over andre.

Men siden veiledningen er ­­en-
dimensjonal, bidrar den ikke til å dempe­ konfliktnivået i kirken. Tvert imot kan den forsterke konflikter. Det er først og fremst gjennom en mer enhetlig styring av kirken at arbeidsmiljøet kan bedres.

Koster. Hva koster dette? Nord-Hålogaland bispedømme (kilde: årsberetning) brukte i 2015 83,8 millioner. 96,4 årsverk samlet. Gjennomsnittlig lønnsutgifter per årsverk: 698.230 (som statlig forvaltningsorgan er det ikke noe pensjonsavsetning i dette tallet).

Reise og diett utgjorde 6,67 millioner (70.000 kroner pr. ansatt), neppe mye Skype her. Lønn under møter, studier, veiledning, stiftsamlinger, kurs, studiereiser, samt utgifter til vikar for de som er bortreist, etc. kalkuleres til 25,5 millioner. Totalt brukte altså ­bispedømmet 32,16 millionerpå dette. En bitteliten andel av denne summen gikk til presteskyss til gudstjenester, resten gikk til navlebeskuelse.

Vi trenger slettes ikke flere prester, som skal tappe kirka for ressurser ved å være så mye borte fra menigheten med 100 prosent betaling. Da må heller menighetenes økonomi styrkes slik at flere kateketer og diakoner kan ansettes og avløse prestenes menighetsarbeid. Prestene får heller komme å ha «visitas» hos oss, en og ­annen søndag.

Gjøkunger. Men alt er ikke mørkt her oppe. En prest skrev til meg i dag og beklagde at de var blitt kirkas gjøk-unger. Og med den selvinnsikten er det faktisk håp. I tillegg har vi en jordnær og løsningsorientert biskop i Olav ­Øygard. Jeg ber om at vi får styrke til å forandre for å bevare.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.5.2016

Gå til innlegget

Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Publisert over 4 år siden

Prestenes arbeidstidsordninger i Nord-Troms og Finnmark setter kirkens seriøsitet på prøve.

I Nord-Troms og Finnmark har prestene spesielle personalordninger, ofte begrunnet som et virkemiddel­ for ­rekruttering. I Hammerfest prosti­ praktiseres ordninger i årsgjennomsnitt for prestene i prostiet (cirka):

Seks uker ferie, fire uker studiepermisjon, fire-fem uker avspasering for vaktordning, to uker veiledning (ABV), to uker prostimøter, en til to uker andre samlinger,­ en til to uker sykefravær.

Dette gjør at prestene tas ut av menighetene i 20–23 uker i året. Nå er dog veiledning, prosti­møter og samlinger hos biskopen ikke fritid, men effekten av dette­ er minimal for menighetene.­ Studiepermisjonsordningen er heller­ ikke knyttet til menighetens utviklingsbehov. Og alle disse ordningene medfører her i nord at de må reise bort fra ­menigheten.

Prestene er da fraværende fra de menighetene de skal gjøre sin tjeneste nesten halve året. I mange kommuner i Troms og Finnmark er sognepresten alene som eneste teolog. Det massive fraværet fra menigheten gjør det umulig for prestene å jobbe tilfredsstillende med menighetsutvikling og delta aktivt i prosjekter som krever oppfølging. De minimaliserer sin egen funksjon til primært å dreie seg om å gjøre en operativ tjeneste på enkeltgudstjenester.

Vi har mange dyktige prester her som brenner for sin prestegjerning. Disse føler seg også kneblet og ubekvem med slike ordninger. Det skaper også enda større avstand mellom kirkens to arbeidsgiverlinjer.

At man har særskilte ordninger her oppe i nord for å rekruttere medarbeidere, er kanskje nødvendig. Men primært bør disse ordningene ikke redusere arbeidstiden i menighetene, da dette jo fører til at behovet for prester til syvende og sist bare blir større.

På prøve. Prestenes arbeidstidsordninger i Nord-Troms og Finnmark setter også kirken sin seriøsitet på prøve. I den pågående prosessen hvor prestetjenesten skilles fra staten, kan ikke kirken koste på seg ordninger som allmenheten finner fullstendig urimelig og som skaper samarbeidsproblemer på lokalplanet på grunn av at prestene er bortreist.

Dersom bispedømmet i lengden skal være arbeidsgiver for prestene, må de derfor rydde opp i denne situasjonen snarest. Vi må ha en seriøs forvaltning av offentlig midler dersom vi skal sikre kirkas økonomiske framtid!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.5.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere