Arne Dahl Nygaard

Alder: 48
  RSS

Om Arne Dahl

Som kirkeverge i Måsøy er jeg opptatt av en inkluderende folkekirke med sterk lokal forankring. En kirke som kan bli mindre pompøs, ta farvel med embetsmannskulturen og være et folkelig møtested for mennesker i troen.

Følgere

Farvel til Folkekirka

Publisert over 2 år siden

Forslag til ny «kirkelov» fjerner seg grunnlovens intensjon om en folkekirke med sterk lokal og demokratisk forankring. Den fjerner fellesrådene og menighetsrådets plikter. På denne måten blir det fritt fram for biskopene og prestelinja og styre Den norske kirke. Kirkemøtet er i dag ikke noe representativt organ for menighetene. De representerer i praksis bispedømmerådene og kirkas perspektiver sett fra prestens arbeidsgiverside.

Havøysund kirke
Dersom en slik lov skal fungere i en folkekirke, må kirkemøtet utgå fra menighetene, slik at disse også blir hørt. Pr. dags dato har menighetene kun KA til å tale sin sak. Biskopene har for lenge siden forlatt sin rolle som «menighetenes» beste venn, og blitt en maktfaktor i kampen for presteforeningas interesser. Dette preger igjen bispedømmerådene og kirkemøtet.


En folkekirke må utgå fra grasrota. Menighetene må ha reel innflytelse på sin kirke for å ta eierskap og engasjere frivillige og få folk til å gå i kirka. Den toppstyrte kirka som det legges opp til nå, strider imot både grunnloven og kirkens tradisjon. Kirka må også finansieres
Biskopene og presteforeninga må slutte å motarbeide menighetene. Det eneste de oppnår med det er å undergrave legitimiteten til Den norske kirke.

 

Folkekirka må være lokalt forankret og kommunene må stå for mesteparten av finansieringen. Det er i en liten kommune det kan skapes engasjement for å eksempelvis beholde presten sin, ikke i Oslo, Bergen eller Tromsø. Trosopplæring må styres lokalt, å lage rapporter til sentrale myndigheter av prosaiske årsaker for å sikre støtte er ikke gangbart i lengda.


Kirka må være ekte reell og synlig lokalt. Overlat heller til politikere å synse om vegetarmat og oljeutvinning. La oss være en Hellig kirke, som fremmer Ordet og ikke enkeltpersoner.


Arne Dahl Nygaard
Kirkeverge i Måsøy

Gå til innlegget

Den hvite døden

Publisert nesten 3 år siden

Det er 30. november 1939. Den stolte sovjetiske 56. divisjon stormer over grensen ved Suojärvi og vendte deretter sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen. 19 år gamle Ivan Surkovitsj, leder en liten oppklaringstropp på 40 menn. De rykker fram langs en skogsvei mot elva Kollaanjoki.

3 sovjetiske tanks kjører sakte fremover, mens infanteristene marsjerer i dekning bak panservognene. Det er over 20 minus. Finnene har til nå vist liten evne til motstand. Ivan kan ikke forestille seg at finnene har noen sjanse mot hans 600 000 kamerater som rykke fram flere steder i Finland. Bak de hører han lyden av flere tanks og traktorer som trekker artilleriet.

Mot den islagte elva åpner landskapet seg opp. Alt er hvitt, ingenting å se. Tanksene stopper. Han kommuniserer med kapteinen i tanksen. De blir enig om at tanksen krysser elva først, mens troppen inntar stilling i skogholtet.

De tre panservognene setter opp tempoet og kjører over isen. Plutselig setter en av vognene seg fast. Den synker ned i en skavvel på ene siden. De andre stanser. Det blir helt stille. Ivan tenker de må hjelpe til å få trukket den tanksen opp og troppen forlater skogholtet. De springer, bort til tanksene. Flere av mannskapet på taksene har begynt å trekke fram wire for å få dratt løs den ene.

Ivan kjenner pulsen stige, de er temmelig sårbare akkurat nå. Likevel tenker han at finnene sikkert har flyktet i panikk fra den russiske bjørn. Dumpe smell høres plutselig. Lyden av rifler. Mannskapet på den ene tanksen som var operativ mister både skytter og kaptein.

Den 3. tanksen rykker fremover og inn på en skogsvei på andre siden. Ivan sliter med å oppfatte hvor fienden har sine stillinger. Kan de ha godt i en felle? Troppen kaster seg ned. Det er kaotisk flere er skadet, noen døde. De hører lyden av flasker som knuses mot den operative tanksen. Forundret ser han at tanksen blir satt i brann av primitive brannbomber.

Skjult av hvite tepper og ligger Simo Häyhä. Sammen med 14 andre skarpskyttere har de lagt seg spredt rundt elva. Den 12. finske divisjon er dårlig utrustet. Men de har flere svært gode skarpskyttere. Simo ligger i en skavvel midt ute i elva. Han har is i munnen for at ingen skal se dampen fra munnen hans. Kikkertsikte lot han ligge igjen. De siste årene med elgjakt har han vendt seg til å ikke bruke det. Dessuten kan det gi refleks som gjør at hans posisjon kan oppdages.  I tillegg har han jo gjort det godt i konkurranser. Og kanskje er det nettopp konkurranseinstinktet som gir han den nødvendige roen nå.

Han er forundret over alt bråket fra de sovjetiske soldatene. Offiseren ser også veldig ung ut. Simo har allerede fått 5 treff. Han legger et teppe rundt låsen på sin M28 for å unngå avslørende røyk. Han har offiseren på kornet, men han venter litt. De fleste av sovjeterne ligger i dekning bak tanksen. De er 14 finske elgjegerne som ligger i en sigd formasjon rundt Stalins soldater. På en flanke har de også en mitraljøse

De har lykkes med å forvirre Ivan. Han er sikker på at skuddene kom fra skogen på andre siden. Ivan beordrer troppen til å storme tilbake til skogen for å opprette en stilling til de har fått forsterkninger. Simo ser de begynner å løpe han vet at når de er ca halvveis, har de ingen muligheter for dekning. Simo kaklurer på vindretning og teller 25 sovjetere. Ivan er den som faller først. Et minutt senere er troppen mer enn halvert. De har full panikk og prøver å grave seg ned. Noen skyter desperat rundt seg, men de faller en etter en. Det ble en kort krig for Ivan.

 

Ivan er en fiktiv person, men Simo Häyhä var tidenes mest fryktete skarpskytter. Drepte omtrent 700 sovjetiske soldater på 3 måneder ved Kollaanjoki.

Finland feirer i år sitt hundreårsjubileum. Både Norge og Finland har en selvstendighet som har sitt utspring i Napoleonskrigene. Svenskene mistet Finland etter Finskekrigen 1808-09. Deretter ble over hundre år med delvis selvstyre som fyrstedømme under Russland. Løsrivelse og borgerkrig som kumulerte med seier for «de hvite» i 1917.

Men mest heroisk blir likevel vinterkrigen. Til sammen deltok ca 1,5 millioner sovjetiske soldater i løpet av krigen. Ca 26 000 finlendere ble drept, mens Sovjet mistet ca 270 000 (anslagene her er usikre). Stalin hadde til hensikt å ta hele Finland, men etter en heroisk innsats av de finske soldatene og general Mannerheim. Ble resultatet at Finland avsto et landområde litt mindre enn Finnmark og over 400 000 finlendere ble flyktninger i eget land.

Med en kone som er halvt finsk, må jeg derfor gratulere Finland med 100 år. Ingen har måttet kjempe så hardt for sin frihet som Finnene av de nordiske land i nyere tid. Ingen har vist en sånn offervilje. Samtidig som de var realister når de avsluttet fortsettelseskrigen med Sovjet i 1944. Nordmenn og svensker, har det med at vi skal redde verden, selv om stormaktene egentlig gir seg katta i hva vi holder på med. Finland tenker på å redde Finland.

Og selv om finnene bare har halvparten av det forsvarsbudsjettet vi har, kan de mobilisere en hær på 700 000 mann. Ikke den teknisk mest avanserte hæren i Europa, men de har den finske soldat. Og en aggressor har all grunn til å frykte Simo Häyhä sine etterkommere og den hvite døden.

Arne Dahl Nygaard

Gå til innlegget

Klokskapen ligger ofte i midten

Publisert rundt 3 år siden

Nok en tid med lønnsoppgjør. Fagforeningene ønsker mer lønn og mindre arbeidstid. Arbeidsgivere ønsker derimot økt produktivitet og lavere kostnader. Begge parter kan ramse opp en rekke fornuftige argumenter for sitt syn. Men hvem bør vi lytte til?

Det er alltid flott med mer lønn og enda mer fritid. I hvert fall for flertallet av norske fagforeninger. De ansatte vil bli mer motiverte og utføre bedre arbeid hvis de kan jobbe litt «roligere» og få bedre betalt. Ulempen er at i praksis vil ha de samme oppgavene, men økte kostnader gjør at bemanningen «effektiviseres» og et mindre antall mennesker må springe enda fortere. Men det glemmer fagforeningene. Private bedrifter må også tjene penger, men det er heller ikke så viktig for fagforeninger.


Så den andre siden. Næringslivet, bedriftseiere, NHO og ledere i offentlig sektor. De snakker gjerne om hvor viktig det er å opprettholde konkurranseevnen. Og hvis kostnadene går i været priser man seg ut av markedet.


Egentlig har begge parter alltid en del rett. Fagforeningene streber etter minst mulig arbeid for mest mulig penger. Sosialt sett veldig viktig for omfordeling og at folk flest skal ha en god hverdag. Men det må tilpasses den verden vi lever i.


Arbeidsgiverne vil derimot ha utført mest mulig arbeid for minst mulig penger. Fokus på overskudd og profitt i inneværende år er svært høy. Det disse derimot glemmer, er at kjøpesterke kunder er en forutsetning for økonomisk vekst. Man kan spare seg til fant dersom man hele tider jakter på billigere arbeidskraft. Ikke isolert sett for ett enkelt firma. Men konsekvensen av et samfunn med «lavkoststrategi», vil til slutt radere ut kjøpekraften selv de rike også er avhengig av.


Klokskap ligger derfor hos de som kan kombinere begge disse interessene. Det bekymringsfulle for det norske samfunnet, er at organisasjoner med egne agendaer i forhold til både arbeidsgiver og arbeidstaker, har for mye makt.


Vårt politiske system bør være mer uavhengig av partene i arbeidslivet. For klokskapen ligger hos de som greier å tenke på begge parter.


Arne Dahl Nygaard
Kirkeverge
Måsøy sokn

Gå til innlegget

Tilsynet som trenger tilsyn

Publisert over 3 år siden

For ca. en måned siden mottok vi biskopens visitasforedrag fra september i fjor. I utgangspunktet har vi ingen innsigelser på innholdet i dette foredraget. Men dessverre gjennomgår ikke biskopen de store utfordringene Måsøy menighet har med prestetjenesten og biskopens som tilsynsmyndighet. Det er dog viktig at kritikk i dette brevet omhandler biskopen som embete og ikke biskopen som person. Vi oppfatter vår biskop som engasjert og positiv person, men dessverre er det mye som fusker i embetet.

 

Avviksliste ikke behandlet av biskop

For et år siden sendte vi et lengre skriv med avviksliste til biskopen. Disse avvikene har vi enda ikke fått noe svar på. Dog sendte personalsjefen hos biskopen et brev til oss i august, hvor det kom tydelig fram at han ikke hadde lest sakens dokumenter. Utover dette behandlet ikke brevet de konkrete avvikene.

Prost Arve Marthinsen, biskop Olav Øygard, Menighetsrådsleder Georg Mathisen under visitaset i Måsøy.

 

Biskopen forholder seg i liten grad til forvaltningsloven

Rammeverket for biskopens behandling av henvendelser fra menigheter og andre er bl.a. nedfelt i forvaltningsloven. Vår erfaring med biskopen siden 2011 er følgende:

I ett tilfelle har vi fått svar fra biskop i henhold til forvaltningslovens rammer til tidsfrist og innhold i saksbehandlingen. I 2 tilfeller har vi fått svar, men utenfor forvaltningslovens krav og i øvrige henvendelser, ca. 20 har vi ikke fått svar i det hele tatt.

Hvis biskopen skal være tilsynsmyndighet må biskopen i det minste greie å svare på henvendelser fra menigheter. Også de henvendelsene som inneholder kritikk eller hvor man er uenig.

Når biskopen ikke klarer å svare på henvendelser eller forholde seg i nevneverdig grad til forvaltningsloven, er det ikke mulig for biskopen å være tilsynsmyndighet for vår menighet. Det kan godt hende at større og «viktigere» menigheter har en annen opplevelse av dette enn oss. Men gjeldene praksis for oss i små menigheter er at tilsynet reelt har opphørt for flere år siden.

Eksempelvis, det gir ingen mening for oss i å prosjektere bygningsmessige endringer, for å sende de til godkjenning hos en biskop, hvor det er helt i det blå om vi får et svar. Da får vi heller prøve å finne løsninger på egenhånd.

 

Biskopen ignorer arbeidssituasjonen til fellesrådets ansatte

I vår lille stab var 3 av fire sykemeldte når biskopen hadde visitas i august/september i fjor. Det var helt uvesentlig for biskopen. Visitas skulle avholdes uansett arbeidssituasjon for staben i Måsøy. Han oppfattet det som meget spesielt at en kirkeverge kunne be om å utsette visitas når 75 % av staben var sykemeldt. Etter visitas har vi drøftet saken med arbeidstilsynet, som oppfatter biskopens framferd som hensynsløs og ikke i trå med vanlige HMS bestemmelser.

 

Avholder ikke dialogmøter med sykemeldte ansatte

Biskopen er arbeidsgiver for prestene i Nord-Hålogaland, vi ser med bekymring på at prester som er sykemeldt ikke følges opp av sin arbeidsgiver. Og at arbeidsgiver ikke kjenner til vanlige rutiner i forhold til bl.a. NAV.

 

Biskopen brukte nær 10 % av sitt budsjett på reiser i 2016

Biskopen brukte i nær 10 % av budsjettet sitt på reiser. Den økonomiske situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll og vi får ikke prestevikarer. Biskopen har i liten grad omdisponert de ansattes arbeidstid til å først å fremst dreie seg om menighetsarbeid. Her i nord er prestene for mye borte til å kunne lede og skape kontinuitet i menighetsarbeidet.

 

Menigheten ønsker å holde lekmannsgudstjenester

Måsøy menighet kan ikke akseptere at våre sommerkirker ikke skal bli brukt fordi vi mangler prest. Vi ønsker derfor å arrangere lekmannsgudstjenester. Men biskop/prost svarer ikke på våre henvendelser om dette.

I fjor hadde i en betydelig nedgang i deltakelse i kirken pga. prestemangel. I tillegg var det umulig å kommunisere med prost om når og hvem vi eventuelt ville ha vikar. Kvaliteten på prestetjenesten var heller ikke tilfredsstillende i flere perioder. Henvendelser om dette ble ikke besvart av biskop eller prost. Biskopen har problemer med å håndtere personalet sitt.

 

Besøk i mai

Biskopen planlegger å komme 18. og 19. mai. Vår organist er da opptatt i arbeid ved kulturskole. Kirkeverge er på planlagt behandling. Biskopen må gjerne reise ut til øyene våre, men dersom noe annet enn offentlig transport skal benyttes, vil reisekostnader sannsynligvis overstige 30 000. I en situasjon hvor biskopen ikke har penger til å lønne prestene, kan da en  slik løsning ikke gi noen mening. For øvrig er det lite folk ute på øyene da og på Ingøy har vi ingen ansatte til å ta seg av  biskop.

 

Kontorvisitas

Vi bruker Ecclesia system på kirkegård og digital kirkebok. Det er kun kirkeverge som har tilgang og kompetanse på disse systemene. Pga. mye sykdom har kirkevergen mye å oppdatere i disse systemene. En visitas av dette må gjøres på et tidspunkt som passer  for kirkeverge.

 

Framtiden?

For oss gir det liten mening i at biskopen skal ha visitas hos oss når dette embete ikke er i stand til å føre en toveiskommunikasjon med oss. At kartet på kirkegården ikke er helt oppdatert, at vi formelt sett skulle søkt om å sette opp en lettvegg og kjøpe orgel. Det er forhold vi er godt kjent med.

Men når tilsynet ikke svarer oss, når vi trenger det som mest, har biskopen forlatt både oss som menighet, forvaltningsloven, kirkeloven osv. Jeg håper og tror at større menigheter har en annen og mer balansert opplevelse av biskopen sitt embete.

Biskopens embete og organisering av prestetjenesten er overmodent for større organisatoriske endringer.

Vår mulighet til å påvirke dette fra vår lille menighet er høyst begrenset, men kjære biskop, la oss i det minste få være i fred. Ikke ødelegg de små menighetene, som paradoksalt nok er noen av de mest vitale og levende i Den norske kirke. La ikke de geistliges maktbegjær, presteforening og motvilje mot å være en del av kollektivet lokalt splitte kirka og gjøre den om til en kamparena.

Kirken driver først og fremst en masse lokale virksomheter med sine unike relasjoner i lokalsamfunnet. Det er der vi må bruke kreftene sammen.

Dette er sendt som åpen brev til biskopen i Nord-Hålogaland.


Arne Dahl Nygaard - Georg Mathisen
Kirkevege                     Menighetsrådsleder

Gå til innlegget

I grunnloven står det at Den norske kirke skal være en folkekirke. I forlengelsen av dette ligger det at kirken skal ha en sterk lokal og demokratisk forankring. Men hvor er kirka egentlig på vei nå? Et demokrati forutsetter at folket er engasjert i de demokratiske prosessene og har grunnleggende forståelse for hvordan organisasjonene og samfunnet fungerer. Norge som nasjon er i så måte et velfungerende demokrati. Svært mange tar aktivt del i politikken og mange ulike perspektiver kommer fram. I Den norske kirke har vi prøvd å kopiere deler av storsamfunnets demokratiske modell, men har vi egentlig lyktes? Jeg vil her ta for meg ulike demokrati begreper.

Måsøy kirke

Har medlemmene i Den norske kirke grunnleggende forståelse for kirken?
Svaret er dessverre nei. Kirken har en svært komplisert organisering og selv de som har sittet i menighetsråd i en årrekke, sliter med å forstå hvordan kirka er organisert.

 

Hvem har makt i kirkedemokratiet?
Menighetsrådene som folk føler nærhet til har svært liten innflytelse på kirkas virke. Bestemmelser for hvordan liturgi og hvor et bilde skal henges på veggen i kirka bestemmes til syvende og sist av biskopen. Kommunestyret fastsetter premissene for den fellesrådene sin virksomhet, og må i praksis bifalle alle store investeringer.

Bispedømmerådene behandler mest saker som handler om biskopen som arbeidsgiver. Det er liten plass for menighetene der. Prestene har også fått til en organisering av sin arbeidstid, hvor det virker som en målsetting å være minst mulig ute i menighetene.

Enkelte prester definerer at det kun er andre prester som er deres virkelige kollegaer. Kirketjener, organist, kateket, diakoner, klokker, kirkeverge, etc. regnes ikke som fullverdige kollegaer. Nå er det slettes ikke alle prester som har det perspektivet, men den holdningen ligger til grunn for mange. Frykten for å bli en del av fellesrådene sitt felleskap er påtakelig blant mange prester.

Kirkemøtet har mye makt, men representerer reelt sett biskopenes perspektiver, som igjen preges av presteforeninga og deres interesser.  De fleste biskoper er også medlem der. Her er det i stor grad bokken som passer havresekken.

Er det enkelt å ta del i og føle man kan påvirke demokratiet i kirka?Den norske kirke er en svært komplisert og gammel organisasjon. Gammel makt har det med å beskytte seg selv og ekskludere. I kirka blir man ofte møtt med vennlige ord og forståelse, men i praksis er det de ansatte som bestemmer. Kirkeverger, prester, biskoper etc. har i stor grad tatt over det meste av styringa. Først og fremst ved å lage organisering så komplisert at svært mange detter av lasset.

Gjør vi Guds ord rikelig forkynt?
I kirkeloven står det at formålet er å gjøre Guds ord rikelig forkynt. Personlig synes jeg det er en veldig flott paragraf. Menighetsrådene og fellesrådene har så mange lover de skal innfri i forhold til arbeidsgiveransvar, økonomi, plan og vedlikehold av bygg at dette kommer i bakgrunnen. Medlemmer i rådene bruker for mye tid på byråkrati. Tid som heller kunne vært anvendt på konkrete aktiviteter og forkynnelse av Guds ord.

Er alt bare galt med Den norske kirke?
Nei overhodet ikke. På tross av en komplisert organisering og at demokrati laget for eliten i Den norske kirke, er vi alle verdifulle mennesker som møtes i troen på Kristus. Det er en masse flotte prester, diakoner, kateketer, organister, gravere, sekretærer, økonomer, stiftsdirektører, kirketjenere, kirkeverger og ikke minst frivillige som alle gjør en stor innsats.

Hva med framtiden?
Det brenner et blått lys for Den norske kirke nå. Kunsten er å få alle disse til å jobbe godt sammen. Den norske kirke må avbyråkratiseres. Det er ikke hensiktsmessig at vi skal være underlagt et like omfattende lovverk nå som vi har forlatt staten.

Kirkedemokratiet må flyttes ut til menighetene hvor det hører hjemme. De må få bestemme selv, hvor de skal henge bildet på veggen. Det kirken har av antikvariske verdier, må staten ta ansvar for.  I framtiden er det ikke naturlig for et enkelt trossamfunn å ha dette ansvaret.

En felles arbeidsgiver
Prestene må definere seg selv som ledere i det lokale menighetsarbeidet og bruke større del av sin tid i menigheten. Prestene må ansettes i fellesrådene. Når det nå kuttes i prestestillinger i alle bispedømmer, ser man tydelig at det er mye enklere å skape engasjementet for å beholde prestestillinger lokalt hvis fellesrådene har arbeidsgiveransvaret. Da kan igjen kommunene selv prioritere ut i fra behovet lokalt. Man får da en finansieringsmodell som er enkelt å forstå.

Legg ned bispedømmerådene
Bispedømmerådene har egentlig ingen funksjon lenger hvis fellesrådene tar arbeidsgiveransvar for prestene. Man kan beholde biskopene som veileder for menighetsarbeid og ikke som i dag hvor arbeidsgiverdelen tar brorparten av arbeidet.

Kirkemøtet må bestå av representanter fra menighetsrådene Kirkemøtet må velge en felles liturgi for Den norske kirke, slik at det vi skaper er gjenkjennbart og ukomplisert. Liturgien må være tilgjengelig for menigmann. Det bør ikke være nødvendig å gå på kurs for å ha fullt utbytte av en gudstjeneste i Den norske kirke. Den må heller ikke lages så komplisert at den blir vanskelig å arrangere.

I en situasjon hvor man mangler prester, bør menighetene selv kunne ta ansvar for å avholde lekmannsgudstjenester.

Biskopene må løfte kirkens arbeid fram i offentligheten, ikke sine personlige politiske preferanser slik i dag.

Ved å sette menighetene i førersete og omskape kirken og dens demokrati, til noe man kan forstå, tror jeg fortsatt vi kan ha en plass i framtidens Norge.

Sitter vi stille vil Den norske kirke vandre hen i stillhet. For vår herre er kanskje ikke det noen krise, men for alle oss som prøver å være Herrens tjenere i det ganske land innenfor rammen av Den norske kirke betyr det ganske mye.

Arne Dahl Nygaard
Kirkeverge i Måsøy

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 2901 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 1984 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
13 dager siden / 1109 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
27 dager siden / 621 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
6 dager siden / 581 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
12 dager siden / 577 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
24 dager siden / 376 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere