Arne Borge

Alder: 31
  RSS

Om Arne

Journalist i Vårt Land.

Følgere

Å gjøre det kjente nytt

Publisert rundt 23 timer siden - 139 visninger

Cecilie Løveids dikt om 22. juli viser hvordan kunsten gir kunnskap.

Å hylle kunsten og litteraturen får ofte noe festtaleaktig og litt desperat over seg. For hvis det er så selvsagt at kunsten er viktig, hvorfor trenger vi å si det så høyt – og så ofte? Vi ønsker en kunst å speile oss i, eller en kunst som løfter oss, eller utfordrer oss. Og vi ønsker en kunst som kaster lys over tida vi lever i. Det kan være ønsket om den store innvandrerromanen, eller filmatiseringen av 22. juli.

Underliggjøring

Den som har studert litteratur på universitet eller høyskole, er antakelig godt kjent med uttrykket «underliggjøring». Det handler kort og godt om å gjøre det velkjente underlig igjen, slik at du kan se det med friske øyne. Om å få det som har størknet til å bevege seg.

22. juli er en av disse hendelsene som trenger å underliggjøres, fordi den føles så gjennomlyst og utsnakket, at det er vanskelig å fatte omfanget av tragedien. Etter sjokket og vantroen kom hverdagen snikende tilbake, og hendelsen ble stående igjen som et monument. Alle vet kjensgjerningene – antall ofre, viktige klokkeslett, gummibåten, Sundvollen, rosetoget – men likevel er det som om vi ikke helt forstår.

Bli grepet

Det er i alle fall slike erkjennelser jeg selv kan få i små drypp, som da jeg leste Vårt Lands hovedsak på lørdag, om 22. juli og hatet mot Arbeiderpartiet: Denne saken forstår jeg ikke omfanget av. For det var jo ikke jeg som ble rammet, selv om det gjerne sies at det var et angrep på hele nasjonen og våre verdier. Selv slapp jeg unna. Jeg mistet ikke et barn eller en venn. Livet gikk videre.

Nettopp derfor forstår jeg godt ønsket om en litteratur og kunst som tematiserer grusomhetene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det inneholder en forventning om at kunsten betyr noe, og at den kan fortelle oss noe om det vi tror vi allerede vet, på en måte som kanskje gjør oss i stand til å gripe det – og bli grepet av det.

Annen kunnskap

I alle fall er det dét som skjer når jeg leser Cecilie Løveids seneste diktsamling, Vandreutstillinger, som ga henne Brageprisen for noen uker siden. Her står diktet «Straff», som fantaserer om hva slags straff Breivik kunne fått: «Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal han leies frem til hver eneste grav. (...) Han skal spille inn en godnattsang til hver eneste en». Diktet ble publisert i Aftenposten i 2013, og har fått mye oppmerksomhet.

Den midtre avdelingen i Vandreutstillinger heter «Redningsoperasjoner», og her fins flere 22. juli-dikt. Diktene gjør at jeg fornemmer omfanget av tragedien på en måte jeg ikke har klart siden de første dagene etter hendelsen. Jeg får med andre ord en slags kunnskap sakprosaen eller journalistikken ikke gir meg. Det betyr ikke at dikt er bedre enn sakprosa, men at den kunstneriske tilnærmingen er med på å fylle ut bildet. Det er derfor vi voksne mennesker fortsetter å dikte, tenker jeg – og trenger ingen festtale for å overbevises.

Redningsoperasjoner

Man kan kanskje lese tittelen «Redningsoperasjoner» som en slags tragisk ironi, med tanke på Gjørv-rapportens knusende dom over beredskapen. Men det er ikke dette Løveid er opptatt av. Jeg tror heller hun vil vise at det er diktene som er små redningsoperasjoner: «En fortelling er alltid en redningsoperasjon», siterer hun den engelske kunsthistorikeren John Berger på, i et dikt om deportasjonen av jøder i Norge i 1942.

Samtidig er Løveid smertelig klar over diktningens begrensninger. Om poeten Gunvor Hofmos deporterte venninne, Ruth Maier, skriver Løveid: «Ingen fortelling kan redde hennes Ruth tilbake. Ingen dikt heller.» Diktene kan ikke gjøre opp for grusomhetene, men kanskje kan de gi trøst?

Trøst

Det er i alle fall «Trøst» som er tittelen på bokas vakreste og vondeste dikt. Selv har jeg ikke lest noe som har gjort større inntrykk på meg dette litteraturåret: «De sto på fergen til og fra og gråt på fergen til og fra», åpner diktet, som knytter ferge­turene til og fra Utøya med fergemannen i gresk mytologi – som ifølge myten henter de døde. Plutselig kommer noen flyvende lavt over vannflaten: «Det er Teskjekjerringa med sus i serken», står det. Og så kommer Knerten og Labbetuss og Blåfjellnissene og Karsten og Petra – generasjoner med trøstende figurer fra Barne-TV.

Du minnes hvor fulle av minner og forestillinger hvert eneste ukrenkelige liv er: Alle disse figurene som beleirer barne­sinnene, sammen med alle mulige fantasier og drømmer som følger gjennom livet. Det er som om forbrytelsens omfang blir klart for meg ennå en gang.

«De trøster så godt de kan, disse englene», står det mot slutten. Og det gjør diktet også. Men diktet vet samtidig at trøsten det prøver å gi, ikke kan redde noen. Kanskje er det derfor trøsten virker så sterk.

Gå til innlegget

Verdiskaping pågår

Publisert 18 dager siden - 196 visninger

Hva er det Linda Hofstad Helleland vil med kulturen?

Det finnes grovt sagt to typer kulturministere: De som kommer fra kulturlivet, og de som kommer fra partipolitikken og mer eller mindre tilfeldig får kulturministerposten – kanskje i håp om en dag å få tyngre og viktigere oppgaver. Linda Hofstad Helleland fra Høyre kan passe i den siste kategorien.

Effektiv

Det er ikke nødvendigvis en ulempe. Da Morgenbladet for noen uker siden gjennomgikk våre kulturminstre fra Lars Road Langslet til i dag, sa Per Mangset ved Telemarksforskning at «ministre som har vært tunge allmennpolitikere, som Anne Enger og Trond Giske», gjerne får utrettet mer enn «kulturspesialister» som Åse Kleveland og Ellen Horn. De kan det politiske spillet bedre, og har større innflytelse over pengesekken til regjeringen. Sånn sett skulle man tro Helleland, som har erfaring fra forskjellige stortingskomiteer siden 2001, lå godt an.

Likevel møter hun stadig motstand fra kulturfeltet. De liker ikke mantraet hennes: Kultur er næring, og kunstnere og kulturarbeidere må forsøke å stå på egne bein, uten statlige subsidier. Hun begrunner det ideologisk: Det er god borgerlig politikk å begrense offentlige utgifter. Men også pragmatisk: I en framtid uten oljepenger blir det mindre å rutte med.

Retorikk

Antakelig irriterer Hellelands retorikk like mye som hennes praktiske politikk. Særlig når hun bruker ordet verdiskaping . For når Helleland som landets kulturminister snakker om å skape verdier, viser hun ikke til de «dypere» verdiene vi forbinder med kunsten: At den løfter oss, eller får oss til å erfare virkeligheten på en ny måte.

Neida. Da den amerikanske blockbusteren Snømannen floppet – en film som hadde fått skattesubsidier på 40 millioner kroner takket være en insentivordning Helleland innførte – sa hun til NRK: «For oss i regjeringen handler det om verdier som skapes. Det er skapt 142 årsverk i Norge ut av de to innspillingene som insentivordningen la til rette for i fjor».

Å subsidiere amerikansk ­underholdningsindustri med 40 millioner for å skape 142 høyst midlertidige årsverk – 282.000 per person – er neppe god borgerlig politikk. Men sånt kan skje. Mer påfallende er det at Helleland både her og andre steder setter likhetstegn mellom verdiskaping og økonomi. Å knytte verdier til økonomi når man snakker om kunst, klinger dårlig for mange kulturarbeidere. For dem er økonomien et nødvendig onde, for å få til det man egentlig bryr seg om: Å skape noe som nettopp ikke kan måles i penger.

Mål og midler

Det samme kunne man se i debatten om ­pilegrimsvandringer, som gikk i denne avisa i sommer. Framfor å snakke om pilegrimsvandringens kulturhistoriske betydning og berikelse for den enkelte vandrer, virket Helleland mest opptatt av hvilke muligheter dette innebar for det lokale næringslivet: «Pilegrimene trenger sengeplasser, mat, apotek og lignende tjenester. Det er der næringslivet kommer inn.»

I grunnen er ikke dette dumt tenkt: Vandreren både får bedret sitt tilbud, samtidig som noen kan skape levedyktige arbeidsplasser i distriktene. Vinn-vinn. Problemet ligger mest i Hellelands måte å snakke om dette på: Det som er et prisverdig middel – at man styrker kulturnæringa – ender opp med å skyve bort målet: At det skal skapes tankevekkende kunstuttrykk og kulturopplevelser som gjør livene våre rikere, enten det er barnebøker, skulpturer, kinosuksesser, dikt eller vandringer.

WADA

Helleland er trolig mer populær blant idrettsfolk, hvor snakket om talent og prestasjoner gir mer gjenklang. Hun har høstet velfortjent ros for å tvinge fram en åpenhetskultur i Norges Idrettsforbund, og vist at det må være samsvar mellom pengebruken på toppen og alt det frivillige arbeidet som nedlegges lokalt. Kanskje er idrettens logikk mer henne: det handler om å være sterkest og raskest. Når du ser bildene av en jublende Helleland sammen med bokseren Cecilia Brækhus i Oslo Spektrum, er det vanskeligere å tenke seg den samme ministeren sitte i lenestolen, fordypet i Jon Fosses seneste roman.

På søndag ble Helleland utnevnt som visepresident i WADA, verdens dopingbyrå. VG skrev mandag at det ligger til rette for at hun kan få presidentvervet ved neste mulighet. Det lar seg neppe kombinere med ministerposten, men snart skal uansett regjeringskabalen legges på nytt.

Gå til innlegget

Som skrevet i hjernene

Publisert rundt 2 måneder siden - 647 visninger

I en samtid hvor alle insisterer på ikke å bli satt i bås, ­føles det merkelig befriende nettopp å finne båsen med sitt navneskilt.

«Maskuliniteten er ikke en kulturell oppfinnelse»,­ slår Jonathan Gottschall fast, i den nylig utgitte sakprosaboka Professoren i buret. Rundt 40-årsalderen begynner litteraturprofessoren Gottschall med kampsport, og snart blir han både deltaker og tilskuer i studiet sitt av hvorfor menn liker å slåss. Fra å omgås et liberalt litteraturmiljø, hvor slike dyriske drifter står lavt i kurs, kaster han seg ut i det han selv omtaler som «apedansen», den rituelle nærkampen som mennesket og andre dyr til alle tider har utkjempet.

I 2010 skapte Harald Eia og Ole Martin Ihle rabalder i norsk offentlighet med NRK-serien Hjernevask. De tok et oppgjør med deler av humaniora, særlig kjønnsforskningen, som de ­mente var dårlig empirisk fundert og svakt oppdatert på nye kunnskaper fra de «harde» ­vitenskapene, som hjerneforskningen og nevrovitenskapene – gjerne fra anglo-amerikansk akademia. Mange kjønnsforskere ble karikert, og Hjernevask skal ta sin del av skylden for at debatten ble unødvendig polarisert. Men mange humanister tok nok en runde med seg selv da viraken la seg, og tenkte:­ Burde jeg være mer ydmyk i møte med andre fagområder? Stemmer kartet overens med terrenget?

Muligheter og betingelser

Siden har det blitt roligere, men Ihle og Eia har ikke ligget på latsiden. I 2015 kjøpte de seg inn i Pelikanen forlag og ble også samtidig forlagets sakprosaredaksjon. Det er disse som nå gir ut Gottschalls bok.

Et sentralt stridsspørsmål i Hjernevask-debatten var i hvilken grad kjønn er styrende for adferden. Hvor mye av det vi i det daglige tenker på som maskulint og feminint, kan tilskrives kulturens press – og hva stikker dypere, ned i selve menneskenaturen? Det er denne striden Gottschall også kaster seg inn i.

Dypest sett handler denne diskusjonen om forholdet mellom muligheter og betingelser. I den eksistensialistiske tradisjonen etter Jean-Paul Sartre, står menneskets muligheter sentralt: Gjennom handlingene dine skaper du din egen eksistens. Om du skylder på egne begrensninger, som at du «bare» er en kvinne eller en enkel gutt fra landet, da handler du i vond tro. Da fornekter du den friheten du faktisk har. I hverdagen handler de fleste av oss i vond tro hele tida. Og kanskje mer og mer dess eldre vi blir. Vi blir «kjent med oss selv», og dermed også våre egne begrensninger: Sånn er jeg.

Lettelsen

Selv om vi lever i en tilsynelatende frihetselskende kultur, oppleves paradoksalt nok den eksistensialistiske filosofien og samfunnsvitenskapen som forfekter frihetsidealene, merkelig avleggs. Det er som om den har fått noe gammeldags og litt naivt over seg. I stedet er populærvitenskapelige framstillinger av menneskearten i vinden, med forklaringer som søker støtte i steinaldermennesket: Sånn er mennesket, derfor handler vi slik. Vi har med andre ord gått fra å diskutere eksistensielle muligheter, til snakke om biologiske betingelser. Den sekulære skapelsesberetningen finner svarene på tilværelsens gåter i hvilke adferdsmønstre som ble plantet i genene til steinaldermennesket.

Det er ikke så merkelig. For denne populærvitenskapen har en voldsom forklaringskraft som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Når Harald Eia og Nils Brenna bruker den vitenskapelig funderte personlighetstesten Femfaktormodellen på kjendiser i P2-programmet «Sånn er du», så gir det mening. Er du introvert eller ekstrovert? Er du medmenneskelig eller kald? Til slutt finner man sin plass på diagrammet, og merkelig nok, i en samtid hvor alle insisterer på ikke å bli satt i bås, føles det merkelig befriende nettopp å finne båsen med sitt navneskilt. Man innfinner seg med hvem man er – på godt og vondt, som det heter.

Tette gapet

På den måten blir dine egne tilkortkommenheter på en måte ufarliggjort – for er det ikke mye enklere å fortelle ektefeller eller nære venner om sine egne begrensninger, når de er satt på begrep på denne måten? Det handler liksom ikke lenger om moral, men er mer som en selvovervåking, som om det er et smilehullet eller fregnene sine man snakker om, og ikke hvem man vil være som menneske i verden.

De nevrovitenskapelige strateger, anført av Harald Eias import av populærvitenskapelige ideer, er i ferd med å tegne om kartet i det stille. Deres mål er å gjøre ­gapet mellom idealer og betingelser noe mindre, og å gjøre det enklere for oss å «være sånn vi er».

Et av spørsmålene i kulturkampen framover vil være om denne hangen til selvdiagnostisering – eller å leve i «vond tro», som de sa i gamledager – gjør oss dvaskere enn nødvendig, og mindre interessert i å endre våre liv og holdninger til hverandre, fordi skjebnen allerede står skrevet i hjernene.

Gå til innlegget

Det som må til

Publisert 3 måneder siden - 636 visninger

Miljøkampen trenger mindre idealisme og mer kald disiplin og kynisme.

Jeg tilhører dem som mener sivilisasjonen var en god idé. Likevel klarer jeg ikke å bli så fornærmet av artist Susanne Sundførs utspill i ­Aftenposten for et par uker siden: «Vi må se etter hva som kan bli pent etter atomkrigen også. Vi må ikke være så selvhøytidelige, for naturen vil klare seg helt fint. Vi klarer oss kanskje ikke, men naturen klarer seg fint».

Dette er selvsagt en kunstnerisk provokasjon, og effekten blir sterkere om man kjenner på den postapokalyptiske stemningen på hennes nye album, Music for People in Trouble: Naturen klarer seg fint uten oss. Mange bet også på og lot seg provosere, men Sundførs budskap trenger ikke være at vi mennesker like gjerne kan gå til grunne. Heller enn nihilisme, er det en påminnelse om at vi ikke redder «­naturen» for naturens del, men for vår egen skyld – fordi vi også er natur. Klima­politikk er ikke bare en veldedighetsbasar til fremme for dyr og planter, men også ren egeninteresse. Klimapolitikk er å ta vare på sitt eget bosted, fordi vi ikke har noe annet sted å være.

Snille og slemme

Dessverre er det offentlige ordskiftet – og ikke minst det som foregår på kaffe­husene på Facebook – gjerne­ inndelt i to leire: Enten er man «snill idealist» og veldig opptatt av å stanse klimaendringene, ­eller man er «kynisk realist» og anser de fleste norske klimatiltak som symbolpolitikk: Hvorfor skal vi stanse oljeproduksjonen når andre land er enda verre? Man blir enten en «sinnelagsmoralist» som vil iverksette en naiv politikk for å føle seg ren, eller man er pragmatisk og virkelighetsforankret, med «sunt bondevett». De første tror på det gode i mennesket som en kilde til endring, de siste vektlegger menneskenaturens begrensninger.

Denne rollefordelingen har ­irritert meg lenge. Jeg tror det er fordi jeg regner meg selv som et dypt egoistisk menneske, mest opptatt av mitt eget og mine ­nærmeste. Om jeg kjenner etter, er jeg mer opptatt av om fotballlaget mitt vinner til helgen, 
enn om krigen i Syria tar slutt. Dette betyr selvsagt ikke at det første er viktigere – det sier bare noe om mine begrensninger, som er ganske normale. Det ­viser også at man ikke skal prioritere ut fra hva man føler, og at ­moral ikke bør forankres i følelsene alene.

Sagt med andre ord: Min ­politiske moral er ikke forankret i hva jeg føler er rettferdig, men hva jeg mener er rettferdig. Om dette er å være følelsesmessig avstumpa, tror jeg vi er mange som er det. Det finnes unntak, det går noen jesuser iblant oss, men de færrest lever uselvisk for ­andre – i alle fall over tid. Det kan vi jamre over, og i mellomtiden havner mer mikroplast i havet, temperaturene og hav­nivåene stiger, flere arter utryddes – og aller verst: enda en debatt med minst én «klimarealist» i panelet blir avviklet.

Indre glød

Det fins drøssevis av gode argumenter for å sette klimaet øverst på dagsorden. Selv de kjøligste blant oss blir vel rørt av å se artsmangfoldet i BBC-serien Planeten vår, som går på NRK i disse dager. Og hvem blir ikke varm om hjertet av ­ettermiddagssola i september, admiralsommerfuglene som ­døsig mesker seg i råtten nedfallsfrukt på gressplenene?

Men denne indre gløden kan ikke bære klimakampen alene. Ettertanken og de små, gode gjerninger monner simpelthen ikke nok. Hvis alle gjør litt, blir alt mye verre. Det som trengs er kald, disiplinert handling, og en felles forståelse om at vi gjør dette fordi vi må. Slik bonden 
før pløyde jorda med hest på de karrigste fjellhyller – ikke fordi han skulle lage kortreist, økologisk mat, men fordi han ville overleve.

Akkurat slik

Midtveis på Sundførs album, forsvinner ­musikken noen sekunder. Vi ­hører lyden av rennende vann og fugler som lokker, før strengespillet begynner: Sånn kan verden låte uten oss. Og selvsagt er det vakkert, men det er vakkert fordi vi hører det.

Cormac McCarthys roman The Road (2006) handler om en far og en sønn som prøver å overleve i en gold og nådeløs verden, etter en ukjent katastrofe. Tullet inn i et pledd ved et bål på stranda, begynner faren å tenke tilbake på tida før katastrofen, altså den tida vi 2017-lesere ennå befinner oss i: «Da han gikk tilbake til bålet knelte han og strøk henne over håret mens hun sov og han sa at var han Gud ville han ha skapt verden akkurat slik og ikke annerledes.»

Man trenger ikke et religiøst sinnelag for å gjøre disse ordene­ sine. Det er nok å skjønne at den omsorgen vi trenger å vise i møte med verden dypest sett er selvomsorg. Vi skal ikke redde­ «moder jord», men oss selv. Da handler det ikke lenger om å være «snill» i sin omtanke for miljøet. Det handler om å være lur nok til å sikre livsgrunnlaget for seg selv og de man bryr seg om. Noe annet ville jo vært både dumt og pinlig.

Gå til innlegget

Litterær hevn

Publisert 4 måneder siden - 1139 visninger

Kampen om virkelighetslitteraturen synes ofte å være en kamp om de rette motivene.

Da man trodde debatten om virkelighetslitteratur hadde faset ut, slo Kagge forlags lansering av Helga Hjorths roman Fri ­vilje ned som en velregissert liten bombe onsdag morgen. Tilbake kom de opphetede diskusjonene om grensedragninger mellom juss og moral, fakta og fiksjon, som startet med storesøster Vigdis Hjorths opprivende familie-
roman i fjor: Arv og miljø.


Hevnmotiver. Under debatten lurer et spørsmål om motiver. Særlig har spørsmålet om hevn meldt seg de siste to døgnene. Både NRK, Dagbladet og VG omtaler Helga Hjorths roman som en «hevnroman». Men om Fri ­vilje er en hevnroman, så kan også Arv og miljø kalles det. Det er den lett forkledde forfatterens hevn på det hun opplever som dårlig behandling av sin egen familie. Om hevnen er rettmessig eller ikke – i begge bøker – kan vi utenforstående lesere ikke vite. Men hevnen dirrer som en av flere strenger gjennom ­bøkene.


Derfor tror jeg Geir Gulliksen framstilte romanskrivingen som en mer edel aktivitet enn nødvendig, da han i Morgenbladet i fjor høst skrev at «den som har noe å forsvare eller noe å hevne, nesten alltid ender med å ­skrive dårlig». Gulliksen stod selv sentralt i debatten, etter at hans ekskone Marianne Bang Hansen gikk ut offentlig og sa hun følte seg utlevert i hans ­roman ­Historie om et ekteskap. «Dette skal jeg skrive om», skal ­Gulliksen ha sagt om skilsmissen, ifølge Bang Hansen i Aftenposten.


Søsknenes perspektiv. Men er det sånn at den som har noe å hevne, nesten alltid skriver dårlig, som Gulliksen påstår? Om forfattere ikke skriver utelukkende med hevn i tankene, så virker det strengt å utelukke at hevnen kan være en av mange beveggrunner bak meddelelsesbehovet. Romanforfattere er tross alt seismografer i menneskets uklare følelsesliv, og da virker det unødvendig kategorisk å avvise at hevnmotivet kan være en av flere drivkrefter – og at det kan komme intens skrivekunst ut av det.


Muligens er hevnen litt suspekt i litterær sammenheng fordi den knyttes til affekthandlinger og blindt raseri. Da forsvinner gjerne kompleksiteten ut kjøkkendøra, og det flertydige framheves gjerne som et skriveideal. I onsdagens Klassekampen sa litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen at en viktig kvalitet ved Vigdis Hjorths roman nettopp var hvordan den fikk fram søsknenes perspektiv: «Du forsto hvordan de tenkte, uten at de ble hengt ut». Argumentet gikk igjen i fjorårets debatt: Arv og miljø har flerstemte kvaliteter, som bidrar til at det ikke finnes ett suverent perspektiv i romanen.


Flerstemt. Dette er et velbrukt kvalitetskriterium på romaner, som ofte knyttes til den ­russiske teoretikeren Mikhail Bakhtin (1895–1975), som er aktuell på norsk med Latterens historie (Vidarforlaget). Han viste, særlig gjennom lesninger av Dostojevskij, hvilke litterære gevinster som ligger i å bryte forskjellige livsanskuelser mot hverandre – uten at noen sitter med trumfen og sier snusfornuftig: Sånn er det.


Flerstemmighet – eller polyfoni – kan være en viktig kvalitet ved veldig mange romaner. Men ikke Arv og miljø. Dens styrker ligger tvert imot i den monologiske intensiteten til hovedpersonen Bergljot. Foreldrene og søstrene, slik jeg leser boka, har ikke en sjanse. Særlig den eldste søstera, Astrid, får unngjelde: Hun jobber med menneskerettigheter, men Bergljot plukker fra hverandre «godhetsspråket» hennes i diskusjonene om arven og farens overgrep. Vis meg gjerne den ­leseren som syns Astrid kommer godt ut av romanen, og jeg skal ta den bakhtinske bjelken ut av øyet hans.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 42 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 37 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 229 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 218 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 693 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 813 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 1 time siden / 813 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5288 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5288 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 813 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5288 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5288 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5288 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5288 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5288 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 813 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5288 visninger
Les flere