Arne Borge

Alder: 32
  RSS

Om Arne

Journalist i Vårt Land.

Følgere

Dårekisten

Publisert 16 dager siden - 902 visninger

Dronning Margrethes sarkofag er et monument over hvor begrenset kongelig pomp og prakt er i møte med enkle, folkelige innsikter.

«Du kan ingenting ta med dig dit du går», sang Cornelis Vreeswijk i «En fattig trubadur». Teksten inngår i en lang tradisjon av små hverdagsmennesker som lever i skyggen av makten, pompen og prakten. «De skulle begrave en konge stor» av Jan Eggum eller «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen er hjemlige eksempler på den samme, folkelige impulsen: Tross ulike betingelser gjennom livet er én ting sikkert: Vi kom begge fra intet og skal begge bli til jord.

Pyramider. 

Jørgen Hattemakers holdning virker likevel å være vanskeligere å forstå for kongelige og andre overhoder. Så lenge det har eksistert sivilisasjoner av mer eller mindre sivilisert karakter, har de på toppen likt å markere sin egen utgang på spektakulært vis. Faraoene i Egypt reiste pyramider, i Norge ser vi sporene etter vikinghøvdingenes gravhauger. Den gangen var det knapt noen som stilte spørsmål ved forskjellsbehandling – noen var ganske enkelt mer verdt enn andre, helt inn i døden.

Sarkofagen. 

I Danmark har billedhuggeren Bjørn Nørgaard nå lagt siste hånd på verket av dronning Margrethes gravmæle, kalt «Sarkofag». Arbeidet ble påbegynt i 2003 og har kostet svimlende 29 millioner danske kroner. Utgiftene til glasskonstruksjonen kostet alene ti millioner.

Tanken var at dronningen og hennes ektemann prins Henrik skulle gravlegges sammen under monumentet i Roskilde Domkirke. Men Henrik endret mening noen måneder før han døde i februar, og i stedet ville han spre asken sin over havet og i den private hagen på Fredensborg slott. Så nå må Margrethe forberede seg på en ensom hvile på en svært verdifull tomt.

Pølse med remulade. 

Gravmælet vil først bli vist fram etter dronningens død, men bilder og videoer er gjort tilgjengelig de seneste ukene. Basert på bildene minner verket om en overpriset Astrup Fearnley-installasjon, eller for å sitere forfatter og skribent Harald Voetmann i den danske avisa Information: «Den ligner på en glasspølse, overdynget med en fet remuladestripe av forgylte ‘allegorier, symboler og heraldikk’».

Kanskje hjelper det å være dansk for å assosiere mot pølser og remulade, men det passer uansett godt med at sarkofag er gresk for kjøtt-etende.

Allegoriene, symbolene og heraldikken (våpenskjoldene) skal gjenspeile de kongeliges personligheter. Her fins malerpensler, diktbøker og vinflasker. Det er som om symbolene vil overbevise oss om at de kongelige ikke bare er menneskelige, de er til og med levemenneskelige.

Egalitære kulturer. 

Det er uansett ikke de kunstfaglige innvendingene som er viktigst. Først og fremst er det oppsiktsvekkende at det regnes for greit å bruke 29 millioner på sitt eget gravmæle. Det danske kongehuset mottar, som det norske, betydelige statlige subsidier årlig. Et av de sentrale argumentene for monarkitilhengerne – i tillegg til at det er bra fordi det er tradisjon og tradisjon er i seg selv bra – er at kongehuset virker samlende, som en slags apolitisk gallionsfigur alle kan vende seg mot når nasjonen skal feire noe, eller sørge over noe.

Men det kan ikke være enkelt å være kongelig i land med så sterke egalitære kulturer som de skandinaviske. I grunnen er det et stort paradoks at det er nettopp her kongehusene har overlevd lengst. Kanskje er det bare et uttrykk for at vi ikke bryr oss så mye? 

Midas og Michelet. 

Sånn sett er det noe litt desperat over denne kostbare «sarkofagen». For hva slags ettermæle vil en slik Kong Midas-aktig kunstinstallasjon gi dronningen? Vil livet hennes få en mer gloriøs innramming enn om hun var den foruten?

Det er fristende å sammenlikne dronningens planlagte ettermæle med reaksjonene på forfatter Jon Michelets nylige bortgang. Å lese nekrologene og anekdotene over den ruvende forfatteren gir inntrykk av et menneske som var larger than life: Ateisten som ble omfavnet av de kristne for sin åpne interesse. Kommunisten som planla en biografi ført i pennen av Minerva-redaktøren Kristian Meisingset. Krimforfatteren som ble omfavnet av den litterære eliten. Systemkritikeren som ble hyllet av politikerne.

Det er slik man skaper seg et ettermæle – gjennom gjerningene man utfører på sin tilmålte tid her på jorden. Omtanken man viser både kjente og fremmede. Denne folkelige visdommen rommer en kraft som de kongelige må misunne oss vanlig dødelige – at «både je og Salomo kom nakne tel vår jord». Da spiller det liten rolle om den døde skrotten vår blir båret av støpte elefanthoder i sølv og søyler av marmor. For døden er mer egalitær enn selv den nordiske modellen.


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

Språket beveger verden

Publisert rundt 1 måned siden - 142 visninger

Vi skal tenke over hvordan vi snakker med og om hverandre. Men ikke for å være anstendige.

I bråket rundt Sylvi Listhaugs siste dager som justisminister oppstod to hovedfronter: De som mente dette handlet om ytringsfrihet, og de som mente det handlet om anstendighet.

Knut Arild Hareide og Kjell Magne Bondevik påpekte at det dreide seg om anstendighet. Listhaug og hennes tilhengere fikk det heller til å handle om ytringsfrihet: Hun var blitt kneblet av det politisk korrekte godhetstyranniet igjen. De brukte «anstendigheten» som et våpen mot de som bare sier det som det er.

Appell. Det er vel ikke bildet av Per Sandberg man forventer å finne under leksikonoppslaget «Anstendighet», men på torsdag gikk også han ut og advarte mot at sosiale medier, journalister og politikere «fyrer opp under en uanstendig debatt».

Men er det først og fremst ­anstendigheten som står på spill i disse debattene? Selv tror jeg det pågår en viktigere definisjonskamp knyttet til tanker om hva språket vårt gjør med det – eller dem – vi snakker om.

Bjelken i øyet. Dette henger sammen med skjellsordet ­«politisk korrekthet». Å være ­politisk korrekt er å være ­ideologisk forblindet, slik at man nekter å innse den egentlige virkeligheten. Man pynter på kjensgjerningene, fordi man ikke tåler å se konsekvensene av sin egen godhetsnaivisme.

Dilemmaet er likevel vanskeligere enn hva kritikerne av det politisk korrekte gir inntrykk av. Hadde det vært så enkelt som at språkets oppgave var å speile virkeligheten – da kunne man bare fjernet den politisk korrekte bjelken i øyet og sett lyset. Men sånn er det ikke. Og det skyldes at språket vi bruker faktisk former virkeligheten.

Talehandling. Det er her språkfilosofien kommer inn, nærmere bestemt talehandlingsteorien. Talehandling er kort fortalt det vi gjør når vi sier noe. Det virker kanskje ­unødvendig å trekke filosofien inn i slike selvfølgeligheter, men det har sin historiske forklaring i at filosofien tidligere primært så på språket som et redskap for å beskrive verden: Sola skinner. Jorda er flat. Og så videre. Disse påstand­ene kunne man vurdere som rette eller gale.

Så kom filosofen Ludvig Wittgenstein og resten av bøtte­balletten, med et pragmatisk syn: Språket er ikke noe utenfor virkeligheten som setter ord på den – språket er en del av virkeligheten, som vi bruker til å handle med. Sier du ja foran presten, blir du faktisk gift. Du beskriver ikke noe, du gjør noe.

First House. Dette eksemplet høres selvsagt banalt ut. For i nære relasjoner erfarer vi tyngden av ordene våre hver dag, og at det vi sier får følger. Vi snakker ikke bare for å kartlegge verden, men også for å endre hvordan vi og andre forstår den. Politikere vet dette minst like godt som alle andre – ikke minst de som har jobbet på fete lønninger med å påvirke politikken gjennom kommunikasjonsstrategier i First House: Språk er handling, og ikke bare kjensgjerninger som enten kan avvises eller bekreftes.

Når vi snakker om innvandring og integrering, om det er gullstoler, terroristanklager eller snylting, handler det derfor ikke bare om anstendighet – det får problemet til å virke litt prippent. Det handler mer om at språk kan både inkludere og ekskludere, noe særlig minoritetsungdommer kan fortelle tusenvis av ­positive og negative historier om: Blikk på bussen, kommentarer fra øvrighetspersoner.
Kjære bror. Under lanseringen av debattboka Kjære bror, skrev redaktør Umar Ashraf og varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam, i forrige uke en kronikk i VG som belyser dette:

«Vi ønsker et samfunn som snakker med, og ikke om våre brødre, fedre og sønner. (...) Det kreves en mer proaktiv politikk med en inkluderende tilnærming, og mindre reaktiv, frastøtende og lite tillitsvekkende politikk som river familiene fra hverandre.»

Poenget med antologien er blant annet å vise manns­perspektivet i «skamløs»-debatten­ – at også innvandrergutter undertrykkes av patriarkalske strukturer i enkelte innvandrermiljøer. Men den vil også «sparke oppover», mot ­politikere og andre som bruker et språk som forsterker fordommer og skaper gruppetenkning: «Rasisme, diskriminering, og muslimhat er reelt. Dette forsterker utenforskapet.»

Dumsnill? Det er beleilig å ­anklage «politisk korrekte» for berøringsangst. Og iblant tror jeg det er noe sant i det, som at venstre­siden har vært sent ute med å anerkjenne reelle utfordringer med integreringen. Men det handler ikke bare om at man har vært naiv eller ideologisk forblindet. Heller ikke om ­anstendighet, tror jeg.

Det handler om at man har ­ønsket å appellere til de gode kreftene, ved å vise en inkluderende holdning når man snakker om og med andre. Prisen for denne­ åpenheten er at man risikerer å bli dumsnill. At man kan gjøre feilvurderinger, og ikke sette tydelige nok grenser for hvilke kjerneverdier vi ­setter høyt. Men belønningen er at samfunnet kanskje blir litt bedre gjennom disse talehandlingene, og at de vi snakker om også blir snakket med. Fordi tale er handling, og det er det som bygger samfunn.

Gå til innlegget

Smørebom!

Publisert 2 måneder siden - 77 visninger

Det er vanskelig å se gode argumenter for at langrennskonkurranser skal bli avgjort ut fra hvem som har råd til den største smørebussen.

Denne helga gikk tremila og femmila av stabelen i Holmenkollen. I år kan vi se tilbake på et vinter-OL Pyengchang, hvor Norge hadde sin beste medaljeinnhøsting noen sinne: 14 gull, 14 sølv og 11 bronse.

I internasjonale medier skrev de om «det norske fenomenet». I et kort øyeblikk kunne vi føle oss som miraklet Island på fotball-arenaen – om vi klarte å glemme hvor marginal skiidretten er 
internasjonalt.

 

Gapestokk. Halvparten av gullmedaljene gikk til langrennsutøverne. For i år hadde vi visst gode ski. Det har vi stort sett alltid, fordi vi bruker mer penger enn noen andre nasjoner på å utvikle den beste 
kompetansen på skismøring.

I Sotsji i 2014 gikk det galt under begge de klassiske stafettene. Det ble smørebom, og smøresjef Knut Nystad havnet i gapestokken. Siden måtte han tåle en oppsiktsvekkende hets fra det norske folk, som er gjengitt i en kommentar fra Esten O. Sæther i Dagbladet 28. februar. Sæther påpeker ganske riktig at Nystad får kjeft når det går dårlig, men lite ros når det går bra. Så all ære til Nystad for jobben han har gjort.

 

Utenomsportslig. Men det 
vesentlige spørsmålet er ikke om de norske smøre-teamet gjør en god jobb eller ikke. Spørsmålet er hvorfor vi tillater å gjøre denne utenomsportslige faktoren så avgjørende for idretten, slik at TV-kommentatorene under store deler av løpet knapt sier annet enn «har hun gode ski?» eller «hun ser ut til å ha kjempegode ski!».

Det er ille nok at utstyrsfokuset tar oppmerksomheten vekk fra de sportslige prestasjonene. Da har vi et konsentrasjonsproblem. Men det ligger også et moralsk problem her, med tanke på at smøreferdighetene slår skeivt ut mellom nasjonene, fordi Norge bruker mer ressurser på dette enn noen andre.

 

Rikere! I 2015 ble det diskutert i fullt alvor om Norge var for gode i langrenn. Den gangen skrev VG at 65,3 millioner kroner ble brukt til driften av langrennslandslagene i forkant av OL i 2014. Budsjettet var fire til ni ganger høyere enn konkurrenter som Tyskland, Canada, Italia og Finland. Om enkeltnasjoner blir for dominerende, faller publikums oppmerksomhet. Alle vet hvem som vinner uansett.

FIS diskuterte mulige tiltak, som å sette begrensninger på støtteapparatet for å gjøre forutsetningene likere – men Norge var kritiske. Her hjemme vil vi heller justere på det olympiske mottoet «raskere, høyere, sterkere», ved å legge til en fjerde dyd: rikere!

 

Ressursspørsmål. Nå er det ikke slik at Norges suksess i skisporet skyldes pengene alene. Først og fremst er det interesse, kompetansebygging og treningskultur over tid som har gitt resultater. Vi har vært flinke. Men når man først blir veldig god, blir det desto enklere å holde seg på toppen, fordi pengene strømmer til.

Man ser det samme i den internasjonale klubbfotballen, som på grunn av den globale økonomien gjør at forskjellen på topplagene og resten blir større og større. Så det som er bygget på sportslige prestasjoner, blir etter hvert mer et spørsmål om ressurser.

 

Løsningen. Så hva kan gjøres? Vi kan ikke begynne å gå saktere med vilje, for å vente på svenskene og han ene sveitseren. Alle må gå så fort de bare kan. Men vi kan bli enige om å gjøre det på like premisser. Første steg er da å fjerne fordelene med godt utstyr.

Dette er allerede testet ut – med stort hell. NM i kombinert i november var historisk, fordi alle utøverne for første gang gikk med like ski. De leverte dem inn til fire nøytrale smørere fredag kveld, og fikk dem tilbake uten å ane hva som var smurt på. Da sportssjef Iver Stuan ble spurt om responsen, sa han: «Alle er positive. Trenere sparer mye tid, fordi vi har både hopp- og langrennsski. Og ofte, i alle fall i aldersklasser, er det foreldre, trenere og de unge selv som smører.»

Så enkelt er det faktisk: Alle nasjoner leverer inn skiene sine til en upartisk smøregruppe dagen før konkurransen. Og selv om rettferdighetsargumentet alene burde være nok til å avvikle nasjonale smøreteam, med alle deres smørebusser og angstfylte testturer i løypene før rennet, så fins det også andre argumenter: Skismøringen kan være helse- og miljøskadelig, og kanskje enda viktigere: Fokuset på utstyr bidrar til å skape et utstyrspress som gjør idretten mindre tilgjengelig for folk, uavhengig av bakgrunn. I 2016 meldte Aftenposten at hver tredje familie valgte bort idrettsaktiviteter på grunn av utstyrspress.

 

Ingen motargumenter? Det er god skikk å finne fram de beste motargumentene når man fører en sak. Men i denne saken er jeg rådvill. Dagens praksis er urettferdig, miljø- og helseskadelig og det medvirker til at lavtlønnede holdes utenfor idretten. Som den sportsidioten jeg er forstår jeg det simpelthen ikke. Svaret kan vel ikke være så dumt som at vi ønsker å forsvare våre egne privilegier? Jeg syns jeg hører dikteren Bertolt Brechts linje i bakhodet: «Dere vil ikke ha framskritt, men forsprang.»

Gå til innlegget

Når fortellingen forsvinner bak fortelleren

Publisert 2 måneder siden - 107 visninger

NRKs nye podkast demonstrerer på en pinlig måte den selvopptatte journalistikkens begrensninger.

Oppkast.

Det fikk P2s radiolyttere servert under onsdagens Nyhetsmorgen. Gjennom dagen ble oppkastet løftet fram på statskanalens nettsider, under nærbildet av journalisten Emma Clare: – Kastet opp da jeg leste 
tiltalen.

 

Pikant. Saken handlet egentlig om det mye omtalte ubåtdrapet i Danmark. Torsdag begynte rettssaken, hvor en mann er beskyldt for overlagt drap, likskjending og grove seksuelle overgrep – i hans egen ubåt. Historien er uvanlig pikant, og detaljene er tilsynelatende også uvanlig groteske. Og det var disse opplysningene som fikk NRKs journalist til å kaste opp, på flyet til København, da hun leste tiltalen for første gang. (Vi kan la spørsmålet ligge om hvorfor en journalist som har fått i oppdrag å lage en podkast om saken ikke leser tiltalen før hun sitter på flyet.)

Det er ikke vanskelig å forstå at detaljene vekker vemmelse. Verre er det å forstå hvorfor journalistens fysiske reaksjon skal bli omdreiningspunktet for NRKs dekning av saken.

 

Jeg-journalistikk. Skal man likevel prøve å forstå dette, er det naturlig å se det i sammenheng med en utbredt «jeg-journalistikk». Man kunne talt opp hvor mange ganger ordet «jeg» forekommer gjennom de 35 minuttene programmet varer, og gjort seg opp noen tanker om det.
Jeg mener ikke at en synlig programleder er ødeleggende for journalistikken. De fleste i dag innser at journalistikken blir farget av journalistens verdensanskuelse – selv om det gjerne er et mål å være nyansert og balansert.

Tvert imot kan det være bra å synliggjøre det journalistiske arbeidet, og skape en åpenhet om metodene. Dette diskuterte filmfestivalaktuelle Håvard Bustnes i vår avis på torsdag, da han drøftet hvordan en filmskaper skal oppnå fortrolighet i ekstremistiske miljøer, uten å bli et mikrofonstativ. I stedet for å skjule denne problemstillingen, tok han den inn i filmen sin, slik at vi som ser på, skal bli bedre kjent med de etiske dilemmaene som oppstår under filmingen. Dette er opplysende, og utvider vår forståelse.

 

Står i veien. Også BBC-personligheten Louis Theroux bruker med hell sin egen tilstedeværelse som et redskap for å komme i kontakt med alle slags miljøer: nynazister, pornoprodusenter, UFO-tilhengere. Fjeset hans er på skjermen nesten hele tiden. Likevel blir vi klokere på de menneskene han snakker med, fordi han er så ydmyk i framtoningen og lar følelsene ligge godt gjemt under overflaten. Da blir det mulig for oss som ser på å kjenne på våre egne følelser, i stedet for å bli konfrontert med journalistens.

Det handler derfor ikke om at journalisten skal gjemme seg. Problemet oppstår når journalisten blir stående foran det hun faktisk hevder å skulle fortelle om, slik at vi blir mer oppmerksomme på journalisten enn det som foregår bak hennes ruvende personlighet.
Derfor blir det ufrivillig komisk når dokumentarskaperne i NRK framhever at det er rettsrapportens nøkternhet som gjør den så virkningsfull for journalisten. For den nøkternheten får ikke vi som lytter til NRK adgang til. Vi får oppkastet.

 

Selve fortellingen. NRK kommer trolig til å fortsette å dyrke fram synlige dokumentarprofiler. Antakelig ligger det en tanke bak om å gjøre stoffet attraktivt, særlig for yngre målgrupper. Det er ikke dumt å etablere en personlighet som byr på seg selv. Vi mennesker liker å føle at vi blir tatt hånd om av andre mennesker – at en David Attenborough følger oss inn i jungelen, eller at en Francis Bull geleider oss gjennom litteraturhistorien fra ørelappstolen.

Men om NRK skal fortsette å bygge opp synlige dokumentarprofiler, gjør de nok klokt i å la journalistene – unnskyld uttrykket – fordøye stoffet ordentlig før de serverer det til sitt publikum. Å finne fortellergrep som gjør journalisten til et middel for det hun skal fortelle om, og ikke til selve fortellingen.

I stedet for en dokumentar om en tragedie, har vi fått en dokumentar som til nå har handlet om en journalist som blir kjent med en tragedie – og som ikke har mage til å høre om den. Det blir ganske smakløst.

Gå til innlegget

Romaner som griper inn

Publisert 3 måneder siden - 1015 visninger

Det går lenge mellom hver gang partipolitikken og ­litteraturen møtes. Men i Danmark leser toppolitikere en samtidsroman mens de klekker ut en «rettferdig og realistisk» innvandringspolitikk.

’Poetokratiets tid er ­forbi’, skrev filosof Gunnar Skirbekk i 1970. Han siktet til tida da dikterhøvdinger som Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson ikke bare ble regnet som store forfattere – de hadde også et ord med i laget når politikken skulle utformes.

Betegnelsen ble først brukt av historiker Ernst Sars for over 100 år siden. Skirbekk mente poetokratiet døde ut med kulturradikalerne Arnulf Øverland, Helge Krog og Sigurd Hoel på 1960-tallet. Heretter skulle politikerne søke råd hos fageksperter: ­sosiologer og økonomer.

Den retoriske overbevisningskraften ble mindre viktig enn den teknokratiske ekspertisen. Kanskje boret Sigurd Hoel bedre enn de fleste i menneskets sjelsliv – men hvilken nytte hadde politikere av slike innsikter?

Indre liv

Siden er det mange av oss som har savnet politikere som i det hele tatt viser at de leser skjønnlitteratur frivillig. Vi savner små glimt av indre liv, bak de innøvde frasene i Dagsnytt18, glimt som avslører at de setter pris på romaner som kan tenke høyt og langt, uten at det skal resultere i noe lønnsomt. Antakelig er det for mye å håpe på.

Men det er lov å drømme. For i Danmark er en ny roman i ferd med å sette dagsorden, skal vi tro avisa Information. Onsdag fortalte de at Kaspar Colling Nielsens bok, Den europeiske våren , har vært en viktig inspirasjonskilde for flere i toppledelsen til partiet Socialdemokratiet (S).

I Nielsens roman har Danmark opprettet en flyktningsone i Mosambik, kalt Frederiksstad. Området fungerer som en slags kontainer-by, hvor flyktningene får søknadene sine behandlet før de eventuelt får reise videre.

Litterær påvirkning

I virkelighetens Danmark diskuterer Socialdemokratiet å etablere mottakssentre i Nord-Afrika, hvor danske myndigheter skal behandle søknadene deres, før de så sendes videre i regi av FN. De nordiske sosialdemokratiske partiene rasler med innvandringskritiske sabler om dagen, og møttes i forrige uke i Stockholm. Mest offensive er danskene.

Nå kan det se ut til at Nielsens roman har påvirket partiets innvandringspolitiske plattform. Den viktigste skjønnlitterære boka på «mange, mange år», hevder partiets innvandringspolitiske talsmann Mattias Tesfaye. Statsministerkandidat ­Mette Frederiksen skal ha drukket kaffe med forfatteren.

Så hva sier Kaspar Colling Nielsen selv? På Facebook påpeker forfatteren at forslaget er som tatt ut av hans egen roman, «selv om det er langt fra et rosenrødt bilde jeg tegner i min fortelling». Han mener selv romanen viser hvordan den politiske viljen til å løse problemene, blir mindre når flyktningene ikke lenger ­­blir synlige. Ute av øye ute av sinn.

Samtidig er han ikke avvisende til Socialdemokratiets forslag. Tvert imot mener han det er modig å diskutere et system «som er grunnleggende ødelagt». Han er også forsiktig med å ta æren for partiets politikk, og mener heller det er han som er inspirert av det politiske system, enn omvendt. Likevel er det et faktum at de som utvikler politikken, har gjort det med Nielsens roman i veska.

Ingen poeter

Jeg tror at selv innvandringsliberale forfattere finner det besnærende at en fersk roman blir snakket om, og kanskje brukt som inspirasjon – selv om man er uenig politisk. Kanskje er ikke poetokratiet helt dødt likevel?

Også her i Norge går det lenge mellom hver gang litteraturen trenger inn i stortingskorridorene. Det siste tilfellet jeg kommer på, er da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre anmeldte Dag Solstads roman Armand V i Morgenbladet i 2006. Bakgrunnen var at enkelte trakk linjer mellom den desillusjonerte diplomaten i romanen og Støre selv. Men det faktum at jeg trekker fram dette, tolv år etterpå, sier noe om hvor lenge det går mellom hver gang. Stort sett må vi ta til takke med FpU-ere som forteller at de har Ayn Rands makkverk på nattbordet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 5 timer siden / 282 visninger
Frank Håvik kommenterte på
Politiet følger gjeldende retningslinjer
rundt 6 timer siden / 1657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 6 timer siden / 515 visninger
Håkon Carsten Pedersen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Les flere