Arne Borge

Alder: 32
  RSS

Om Arne

Journalist i Vårt Land.

Følgere

Koselig med demokrati

Publisert 3 måneder siden - 361 visninger

Demokratibransjen feirer seg selv. Og stiller seg ­uforstående til at unge bryr seg mindre om demokratiet.

«Alle» var i Arendal forrige uke. Men for oss tapere som ikke var der, var det underlig å overvære dekningen av denne «feiringen av demokratiet» eller­ «demokratiets dansegulv». Vi kunne jo ikke gå «demokrati-stien» (rebusløype), og vi kunne heller ikke ta del i «demokrati-toget» (korpsmusikk).

For oss som satt hjemme var det lett å se for seg at politikere, journalister, næringslivskonsulenter, tenketanktenkere, elevrådsledere og organisasjonsmennesker satt i en stor, sluttet ring og klødde hverandre på ryggen, mens de avtalte hvilket ytringsfrihets-vorspiel og demokrati-nachspiel de skulle gå på denne kvelden. Sett fra utsiden kunne det jo se ut som et hvilken som helst bransjetreff, som vare­messa på Lillestrøm eller Aschehougs hagefest – bare litt mer selvhøytidelig.

Bransjefest

Det er ikke første gang jeg har kjent på følelsen av at Demokrati er i ferd med å bli en bransje, med stadig flere ­aktører som lever av å selge dette produktet – enten med bekymret mine eller sitrende entusiasme. Like før programleder Ingerid Stenvold kunngjorde valgdagsmålingene for stortingsvalget i fjor høst, utbrøt hun: «Dette er jo en festdag for demokratiet!»

Ytringen var sikkert velment. Men for meg undergravde den poenget med demokratiet: Vi har ikke demokrati fordi det er så himla artig å analysere partibarometere eller skrive kronikker – men fordi demokratiet gjør det mulig for grupper og enkeltpersoner å kjempe gjennom sine ­interesser på redelig og fredelig vis.

Siden demokrati er interessekamp, vinner og taper man hele tiden. Da er en valgdag faktisk ikke en festdag, men en kampdag. Selv om man setter pris på at verken Bjørnar Moxnes eller Siv Jensen vil ta til våpen å ­erklære valget ugyldig neste morgen, er det faktisk lov å bli skikkelig skuffa, fordi dine interesser tapte.

Kulturarbeider

For politiske journalister og andre aktører i demokratibransjen ser det kanskje annerledes ut. For dem er politiske valg, meningsmålinger og «demokratifestivaler» i Arendal litt artig – fordi det gjør jobben deres mer spennende.

Som kulturarbeider kan jeg kjenne på den samme følelsen når jeg deltar på litteraturfestivalen på Lillehammer om våren. Da er jeg i sentrum av norsk ­kulturliv noen heldige dager, med B- og C-kjendiser, kultur­redaktører, kulturrådsdirektører, kolleger og venner. Jeg skal ikke nekte for at det føles bra. Men sannheten er jo ikke at jeg er der fordi det er viktig, men fordi det er gøy. Og sånn tror jeg også det er for dem i Arendal: Det er gøy å møte likesinnede i bransjen, baksnakke felles­ kjente over et glass, gå på pro forma-seminarer om demokratiet i krise mens man liksom-­noterer på blokka si og gleder seg til kvelden.

Lettkjøpt kritikk

Å komme med slike friskfyraktige angrep på Arendalsuka som jeg gjør her, koster heller ikke stort. Og slike kommentarer virker gjerne mot sin hensikt: De øker oppmerksomheten til noe som allerede omtales for mye. «Alle ironiserer over Arendalsuka. Alle drar dit likevel», skrev Eirin Eikefjord i BT på lørdag.

Men finnes det også en god grunn til å se på Arendalsuka som et problem? Onsdag presenterte NHO en rapport (gjett hvor) som viste at stadig færre unge bryr seg om de bor i et ­demokrati eller ei. Den internasjonale tendensen var særlig urovekkende: Flertallet av de som er født etter­ 1965 i Storbritannia og USA, svarte at det «ikke er essensielt» å bo i et demokrati. Men også de norske tallene vakte oppsikt: Blant de yngste mente bare 55 prosent at det var viktig å bo i et ­demokrati, ifølge NHOs egen undersøkelse.

Deltakelse

Dette er fascinerende. Samtidig som utdanningsnivået går opp – og samtidig som det er lettere enn noen gang å bli hørt gjennom både tradisjonelle og sosiale medier – faller altså interessen for demokratiet.

Forklaringen er sammensatt, og andre enn meg kan gi bedre forklaringer. Men for egen regning vil jeg ikke utelukke at vi som jobber i pressen overvurderer ytringsfrihetens betydning for demokratiet: Ytringsfriheten alene kan ikke redde demokratiet. Disse to ordene kommer jo gjerne i flokk: Demokrati & Ytringsfrihet. Det er ikke så rart, for pressens eksistensgrunnlag hviler på betydningen av det frie ord. Men jeg tror vi med dette glemmer at demokrati like mye betinges av deltakelse.

Med deltakelse mener jeg faktisk ikke deltakelse i ordskiftet. Ikke enda flere oppfordringer om å delta på Aftenposten Si;D sine debattsider. Jeg tenker på deltakelse i samfunns- og organisasjonslivet: Fagforeninger, ­interesseorganisasjoner, studentforeninger, foreldreutvalg – alle disse trauste tingene som ikke lover så mange demokrativorspiel, men som er demokrati gjennom handling, ikke skravling. Det er her demokratiet virker, fordi det utskjelte folket (demos på gresk) tar del i det. De færreste av dem var i Arendal forrige uke. Jeg liker å tro at de hadde viktigere, men litt kjedeligere ting å gjøre.

Gå til innlegget

Brødjobben

Publisert 6 måneder siden - 875 visninger

Det som startet som en sunn autoritetskritikk i kjølvannet av 1968, har forfalt til en kritikk av autoritet som sådan. Dagens lærere betaler prisen.

Det er ikke så lett å være lærer. Jeg har vokst opp med en, er sammen med en – og har i perioder selv vært en. Dette har gjort meg forsiktig med å bebreide lærerne for de mange og lange feriene. Daglig står de på scenen og kombinerer forhåndsskrevne planer og masse improvisasjon, for et publikum på 30 barn eller ungdommer som ikke ønsker å være der. I lunsjen tar de på seg en stygg refleksvest og smiler stivt til de samme ungene i skolegården eller kantina, mens de spiser en uinspirert brødskive stående.

Jeg tenker ofte at de som klager på støy i åpne kontorlandskap, gjerne kunne tatt seg et år på en hvilken som helst skole. Selv sitter jeg her i et redaksjonslokale og har det helt strålende. Visst er det hektisk å jobbe i en avis, men hver dag forteller jeg meg selv at det kunne vært verre: Jeg kunne vært lærer.


Måloppnåelse. Lærerjobben ser heller ikke ut til å bli enklere. Etter diskusjonen rundt Oslo-lærer Simon Malkenes, kom denne uka en ny landsdekkende mediesak, basert på et rasende Facebook-innlegg av sosialantropologen Irene Dahle søndag kveld. Hun hadde kommet over en lekse elever ved Kannik ungdomsskole i Stavanger hadde fått utdelt. Oppgaven var å bake et brød, og å lage en reklame for brødet.

En koselig, tverrfaglig oppgave, kunne man tenke? Problemet var bare at oppgaveteksten bestod av 8.500 tegn – omtrent dobbelt så mange som den kommentaren du leser nå. Side opp og side ned kunne man lese hvilken «måloppnåelse» elevene måtte tilfredsstille på de forskjellige vurderingskriteriene – og kriterier var det mange av.

Ta for eksempel «Kriterier for måloppnåelse kompetansemål 2: Skape og prøve ut nye retter ut frå ulike råvarer, matlagingsmetodar og matkulturar.» Henger du fortsatt med? For å få karakteren 5 må du blant annet «beherske bruk av ulike krydder til å smaksforbedre maten». Om du «kjenner til bruk av krydder og kan anvende noen av disse fornuftig» ligger du på 4. Har du kun «kjennskap til at krydder smaksforbedrer maten» må du nøye deg med karakteren 3.

Kjedelig. Avsnittet du nettopp leste var rimelig kjedelig. Og jeg prøvde til og med å være litt morsom. Kanskje har du som leser en høyere utdanning, og likevel gjesper du – tenk da på tenåringene som skal lage en praktisk oppgave ut av denne informasjonen. Det gir ikke mening – så hvorfor driver vi med det likevel?

Det vanlige svaret er at skolen lider under et måloppnåelsestyranni. Jeg tror det er mye sant i det. I ønsket om å kartlegge elevenes ferdigheter best mulig, utvikles finmaskede kontrollsystemer, også kjent som «kompetansemål». Da blir det likt for alle i landet – og vi kan sammenlikne finnmarkinger med Frogner-ungdom. På den måten «oversetter» vi en masse forskjellige sosiale og kunnskapsmessige ulikheter til ett sett med standardiserte kompetansemål, med vurdering fra 1 til 6.

Rektoren på Kannik skole, forsvarer oppgaven i Dagbladet slik: «Måloppnåelse er noe vi må forholde oss til for å sette karakter, både terminmessig og som standpunkt. (...) Det skal være mest mulig konkret slik at elevene vet hva som må til.»

Rettighetsmentalitet. Men jeg tror også det er en annen grunn til at skolene lager slike snurrige måloppnåelsesskjemaer, som ikke handler om å kontrollere elevens kunnskaper med tanke på videre læring. Nei, jeg tror det rett og slett handler om å gi læreren et dokument som «beviser» at korrekt vurdering er gjort. Altså at læreren har en gyldig grunn for å sette karakteren hun setter, at det ikke ligger sympatier eller fordommer bak vurderingen, men nøytrale «vurderingskriterier».

Hvorfor må læreren søke ryggdekning for sine vurderinger? Jeg tror det skyldes to ting, som henger sammen:

1) Det som startet som en sunn autoritetskritikk i kjølvannet av 1968, har forfalt til en kritikk av autoritet som sådan, slik at lærerens legitime myndighet er svekket.

2) Elevene blir, som resten av samfunnet, mer og mer opptatt av «rettigheter». De er «brukere», og vil ikke høre om plikter, bare hva de har krav på.

Filme eksamen. Konsekvensen av dette blir at lærere lager et uhyre finmasket vurderingskriterieskjema. Ikke fordi de egentlig tror det gir noe læringsutbytte, men for å skape et kvasi-sofistikert målesystem på ting det ofte er vanskelig å måle.

Denne uka gikk de borgerlige partiene inn for at det skal bli mulig å filme muntlig eksamener ved høyere utdanningsinstitusjoner. Begrunnelsen hviler på samme tanke: At dokumentasjonen vil gi anledning til å klage.

Unge Høyre mente forslaget ikke gikk langt nok. De vil utvide det til også å gjelde for videregående skole. Igjen skal de sikre elevenes rettigheter, på bekostning av lærerens dømmekraft.

Barken og veden. Går elevens rettigheter på bekostning av lærerens myndighet, på en måte som i neste omgang går ut over eleven selv? Denne debatten bør tas i grundigere i skoleverket.

Elevene trenes til å «tenke kritisk» – også på lærernes metoder og vurderinger. Men paradokset er at når lærerne selv ytrer seg kritisk, slik Malkenes gjorde om fritt skolevalg for noen uker siden, risikerer de represalier fra sine ledere. Så da står læreren klemt mellom rettighetsbevisste elever og en målstyrende ledelse som ikke selv ønsker kritikk.

Selv nå, like før deadline med altfor mange gjøremål sier jeg lettet til meg selv: Heldigvis er jeg ikke lærer.

Gå til innlegget

Dårekisten

Publisert 7 måneder siden - 932 visninger

Dronning Margrethes sarkofag er et monument over hvor begrenset kongelig pomp og prakt er i møte med enkle, folkelige innsikter.

«Du kan ingenting ta med dig dit du går», sang Cornelis Vreeswijk i «En fattig trubadur». Teksten inngår i en lang tradisjon av små hverdagsmennesker som lever i skyggen av makten, pompen og prakten. «De skulle begrave en konge stor» av Jan Eggum eller «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen er hjemlige eksempler på den samme, folkelige impulsen: Tross ulike betingelser gjennom livet er én ting sikkert: Vi kom begge fra intet og skal begge bli til jord.

Pyramider. 

Jørgen Hattemakers holdning virker likevel å være vanskeligere å forstå for kongelige og andre overhoder. Så lenge det har eksistert sivilisasjoner av mer eller mindre sivilisert karakter, har de på toppen likt å markere sin egen utgang på spektakulært vis. Faraoene i Egypt reiste pyramider, i Norge ser vi sporene etter vikinghøvdingenes gravhauger. Den gangen var det knapt noen som stilte spørsmål ved forskjellsbehandling – noen var ganske enkelt mer verdt enn andre, helt inn i døden.

Sarkofagen. 

I Danmark har billedhuggeren Bjørn Nørgaard nå lagt siste hånd på verket av dronning Margrethes gravmæle, kalt «Sarkofag». Arbeidet ble påbegynt i 2003 og har kostet svimlende 29 millioner danske kroner. Utgiftene til glasskonstruksjonen kostet alene ti millioner.

Tanken var at dronningen og hennes ektemann prins Henrik skulle gravlegges sammen under monumentet i Roskilde Domkirke. Men Henrik endret mening noen måneder før han døde i februar, og i stedet ville han spre asken sin over havet og i den private hagen på Fredensborg slott. Så nå må Margrethe forberede seg på en ensom hvile på en svært verdifull tomt.

Pølse med remulade. 

Gravmælet vil først bli vist fram etter dronningens død, men bilder og videoer er gjort tilgjengelig de seneste ukene. Basert på bildene minner verket om en overpriset Astrup Fearnley-installasjon, eller for å sitere forfatter og skribent Harald Voetmann i den danske avisa Information: «Den ligner på en glasspølse, overdynget med en fet remuladestripe av forgylte ‘allegorier, symboler og heraldikk’».

Kanskje hjelper det å være dansk for å assosiere mot pølser og remulade, men det passer uansett godt med at sarkofag er gresk for kjøtt-etende.

Allegoriene, symbolene og heraldikken (våpenskjoldene) skal gjenspeile de kongeliges personligheter. Her fins malerpensler, diktbøker og vinflasker. Det er som om symbolene vil overbevise oss om at de kongelige ikke bare er menneskelige, de er til og med levemenneskelige.

Egalitære kulturer. 

Det er uansett ikke de kunstfaglige innvendingene som er viktigst. Først og fremst er det oppsiktsvekkende at det regnes for greit å bruke 29 millioner på sitt eget gravmæle. Det danske kongehuset mottar, som det norske, betydelige statlige subsidier årlig. Et av de sentrale argumentene for monarkitilhengerne – i tillegg til at det er bra fordi det er tradisjon og tradisjon er i seg selv bra – er at kongehuset virker samlende, som en slags apolitisk gallionsfigur alle kan vende seg mot når nasjonen skal feire noe, eller sørge over noe.

Men det kan ikke være enkelt å være kongelig i land med så sterke egalitære kulturer som de skandinaviske. I grunnen er det et stort paradoks at det er nettopp her kongehusene har overlevd lengst. Kanskje er det bare et uttrykk for at vi ikke bryr oss så mye? 

Midas og Michelet. 

Sånn sett er det noe litt desperat over denne kostbare «sarkofagen». For hva slags ettermæle vil en slik Kong Midas-aktig kunstinstallasjon gi dronningen? Vil livet hennes få en mer gloriøs innramming enn om hun var den foruten?

Det er fristende å sammenlikne dronningens planlagte ettermæle med reaksjonene på forfatter Jon Michelets nylige bortgang. Å lese nekrologene og anekdotene over den ruvende forfatteren gir inntrykk av et menneske som var larger than life: Ateisten som ble omfavnet av de kristne for sin åpne interesse. Kommunisten som planla en biografi ført i pennen av Minerva-redaktøren Kristian Meisingset. Krimforfatteren som ble omfavnet av den litterære eliten. Systemkritikeren som ble hyllet av politikerne.

Det er slik man skaper seg et ettermæle – gjennom gjerningene man utfører på sin tilmålte tid her på jorden. Omtanken man viser både kjente og fremmede. Denne folkelige visdommen rommer en kraft som de kongelige må misunne oss vanlig dødelige – at «både je og Salomo kom nakne tel vår jord». Da spiller det liten rolle om den døde skrotten vår blir båret av støpte elefanthoder i sølv og søyler av marmor. For døden er mer egalitær enn selv den nordiske modellen.


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

Språket beveger verden

Publisert 7 måneder siden - 163 visninger

Vi skal tenke over hvordan vi snakker med og om hverandre. Men ikke for å være anstendige.

I bråket rundt Sylvi Listhaugs siste dager som justisminister oppstod to hovedfronter: De som mente dette handlet om ytringsfrihet, og de som mente det handlet om anstendighet.

Knut Arild Hareide og Kjell Magne Bondevik påpekte at det dreide seg om anstendighet. Listhaug og hennes tilhengere fikk det heller til å handle om ytringsfrihet: Hun var blitt kneblet av det politisk korrekte godhetstyranniet igjen. De brukte «anstendigheten» som et våpen mot de som bare sier det som det er.

Appell. Det er vel ikke bildet av Per Sandberg man forventer å finne under leksikonoppslaget «Anstendighet», men på torsdag gikk også han ut og advarte mot at sosiale medier, journalister og politikere «fyrer opp under en uanstendig debatt».

Men er det først og fremst ­anstendigheten som står på spill i disse debattene? Selv tror jeg det pågår en viktigere definisjonskamp knyttet til tanker om hva språket vårt gjør med det – eller dem – vi snakker om.

Bjelken i øyet. Dette henger sammen med skjellsordet ­«politisk korrekthet». Å være ­politisk korrekt er å være ­ideologisk forblindet, slik at man nekter å innse den egentlige virkeligheten. Man pynter på kjensgjerningene, fordi man ikke tåler å se konsekvensene av sin egen godhetsnaivisme.

Dilemmaet er likevel vanskeligere enn hva kritikerne av det politisk korrekte gir inntrykk av. Hadde det vært så enkelt som at språkets oppgave var å speile virkeligheten – da kunne man bare fjernet den politisk korrekte bjelken i øyet og sett lyset. Men sånn er det ikke. Og det skyldes at språket vi bruker faktisk former virkeligheten.

Talehandling. Det er her språkfilosofien kommer inn, nærmere bestemt talehandlingsteorien. Talehandling er kort fortalt det vi gjør når vi sier noe. Det virker kanskje ­unødvendig å trekke filosofien inn i slike selvfølgeligheter, men det har sin historiske forklaring i at filosofien tidligere primært så på språket som et redskap for å beskrive verden: Sola skinner. Jorda er flat. Og så videre. Disse påstand­ene kunne man vurdere som rette eller gale.

Så kom filosofen Ludvig Wittgenstein og resten av bøtte­balletten, med et pragmatisk syn: Språket er ikke noe utenfor virkeligheten som setter ord på den – språket er en del av virkeligheten, som vi bruker til å handle med. Sier du ja foran presten, blir du faktisk gift. Du beskriver ikke noe, du gjør noe.

First House. Dette eksemplet høres selvsagt banalt ut. For i nære relasjoner erfarer vi tyngden av ordene våre hver dag, og at det vi sier får følger. Vi snakker ikke bare for å kartlegge verden, men også for å endre hvordan vi og andre forstår den. Politikere vet dette minst like godt som alle andre – ikke minst de som har jobbet på fete lønninger med å påvirke politikken gjennom kommunikasjonsstrategier i First House: Språk er handling, og ikke bare kjensgjerninger som enten kan avvises eller bekreftes.

Når vi snakker om innvandring og integrering, om det er gullstoler, terroristanklager eller snylting, handler det derfor ikke bare om anstendighet – det får problemet til å virke litt prippent. Det handler mer om at språk kan både inkludere og ekskludere, noe særlig minoritetsungdommer kan fortelle tusenvis av ­positive og negative historier om: Blikk på bussen, kommentarer fra øvrighetspersoner.
Kjære bror. Under lanseringen av debattboka Kjære bror, skrev redaktør Umar Ashraf og varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam, i forrige uke en kronikk i VG som belyser dette:

«Vi ønsker et samfunn som snakker med, og ikke om våre brødre, fedre og sønner. (...) Det kreves en mer proaktiv politikk med en inkluderende tilnærming, og mindre reaktiv, frastøtende og lite tillitsvekkende politikk som river familiene fra hverandre.»

Poenget med antologien er blant annet å vise manns­perspektivet i «skamløs»-debatten­ – at også innvandrergutter undertrykkes av patriarkalske strukturer i enkelte innvandrermiljøer. Men den vil også «sparke oppover», mot ­politikere og andre som bruker et språk som forsterker fordommer og skaper gruppetenkning: «Rasisme, diskriminering, og muslimhat er reelt. Dette forsterker utenforskapet.»

Dumsnill? Det er beleilig å ­anklage «politisk korrekte» for berøringsangst. Og iblant tror jeg det er noe sant i det, som at venstre­siden har vært sent ute med å anerkjenne reelle utfordringer med integreringen. Men det handler ikke bare om at man har vært naiv eller ideologisk forblindet. Heller ikke om ­anstendighet, tror jeg.

Det handler om at man har ­ønsket å appellere til de gode kreftene, ved å vise en inkluderende holdning når man snakker om og med andre. Prisen for denne­ åpenheten er at man risikerer å bli dumsnill. At man kan gjøre feilvurderinger, og ikke sette tydelige nok grenser for hvilke kjerneverdier vi ­setter høyt. Men belønningen er at samfunnet kanskje blir litt bedre gjennom disse talehandlingene, og at de vi snakker om også blir snakket med. Fordi tale er handling, og det er det som bygger samfunn.

Gå til innlegget

Smørebom!

Publisert 8 måneder siden - 84 visninger

Det er vanskelig å se gode argumenter for at langrennskonkurranser skal bli avgjort ut fra hvem som har råd til den største smørebussen.

Denne helga gikk tremila og femmila av stabelen i Holmenkollen. I år kan vi se tilbake på et vinter-OL Pyengchang, hvor Norge hadde sin beste medaljeinnhøsting noen sinne: 14 gull, 14 sølv og 11 bronse.

I internasjonale medier skrev de om «det norske fenomenet». I et kort øyeblikk kunne vi føle oss som miraklet Island på fotball-arenaen – om vi klarte å glemme hvor marginal skiidretten er 
internasjonalt.

 

Gapestokk. Halvparten av gullmedaljene gikk til langrennsutøverne. For i år hadde vi visst gode ski. Det har vi stort sett alltid, fordi vi bruker mer penger enn noen andre nasjoner på å utvikle den beste 
kompetansen på skismøring.

I Sotsji i 2014 gikk det galt under begge de klassiske stafettene. Det ble smørebom, og smøresjef Knut Nystad havnet i gapestokken. Siden måtte han tåle en oppsiktsvekkende hets fra det norske folk, som er gjengitt i en kommentar fra Esten O. Sæther i Dagbladet 28. februar. Sæther påpeker ganske riktig at Nystad får kjeft når det går dårlig, men lite ros når det går bra. Så all ære til Nystad for jobben han har gjort.

 

Utenomsportslig. Men det 
vesentlige spørsmålet er ikke om de norske smøre-teamet gjør en god jobb eller ikke. Spørsmålet er hvorfor vi tillater å gjøre denne utenomsportslige faktoren så avgjørende for idretten, slik at TV-kommentatorene under store deler av løpet knapt sier annet enn «har hun gode ski?» eller «hun ser ut til å ha kjempegode ski!».

Det er ille nok at utstyrsfokuset tar oppmerksomheten vekk fra de sportslige prestasjonene. Da har vi et konsentrasjonsproblem. Men det ligger også et moralsk problem her, med tanke på at smøreferdighetene slår skeivt ut mellom nasjonene, fordi Norge bruker mer ressurser på dette enn noen andre.

 

Rikere! I 2015 ble det diskutert i fullt alvor om Norge var for gode i langrenn. Den gangen skrev VG at 65,3 millioner kroner ble brukt til driften av langrennslandslagene i forkant av OL i 2014. Budsjettet var fire til ni ganger høyere enn konkurrenter som Tyskland, Canada, Italia og Finland. Om enkeltnasjoner blir for dominerende, faller publikums oppmerksomhet. Alle vet hvem som vinner uansett.

FIS diskuterte mulige tiltak, som å sette begrensninger på støtteapparatet for å gjøre forutsetningene likere – men Norge var kritiske. Her hjemme vil vi heller justere på det olympiske mottoet «raskere, høyere, sterkere», ved å legge til en fjerde dyd: rikere!

 

Ressursspørsmål. Nå er det ikke slik at Norges suksess i skisporet skyldes pengene alene. Først og fremst er det interesse, kompetansebygging og treningskultur over tid som har gitt resultater. Vi har vært flinke. Men når man først blir veldig god, blir det desto enklere å holde seg på toppen, fordi pengene strømmer til.

Man ser det samme i den internasjonale klubbfotballen, som på grunn av den globale økonomien gjør at forskjellen på topplagene og resten blir større og større. Så det som er bygget på sportslige prestasjoner, blir etter hvert mer et spørsmål om ressurser.

 

Løsningen. Så hva kan gjøres? Vi kan ikke begynne å gå saktere med vilje, for å vente på svenskene og han ene sveitseren. Alle må gå så fort de bare kan. Men vi kan bli enige om å gjøre det på like premisser. Første steg er da å fjerne fordelene med godt utstyr.

Dette er allerede testet ut – med stort hell. NM i kombinert i november var historisk, fordi alle utøverne for første gang gikk med like ski. De leverte dem inn til fire nøytrale smørere fredag kveld, og fikk dem tilbake uten å ane hva som var smurt på. Da sportssjef Iver Stuan ble spurt om responsen, sa han: «Alle er positive. Trenere sparer mye tid, fordi vi har både hopp- og langrennsski. Og ofte, i alle fall i aldersklasser, er det foreldre, trenere og de unge selv som smører.»

Så enkelt er det faktisk: Alle nasjoner leverer inn skiene sine til en upartisk smøregruppe dagen før konkurransen. Og selv om rettferdighetsargumentet alene burde være nok til å avvikle nasjonale smøreteam, med alle deres smørebusser og angstfylte testturer i løypene før rennet, så fins det også andre argumenter: Skismøringen kan være helse- og miljøskadelig, og kanskje enda viktigere: Fokuset på utstyr bidrar til å skape et utstyrspress som gjør idretten mindre tilgjengelig for folk, uavhengig av bakgrunn. I 2016 meldte Aftenposten at hver tredje familie valgte bort idrettsaktiviteter på grunn av utstyrspress.

 

Ingen motargumenter? Det er god skikk å finne fram de beste motargumentene når man fører en sak. Men i denne saken er jeg rådvill. Dagens praksis er urettferdig, miljø- og helseskadelig og det medvirker til at lavtlønnede holdes utenfor idretten. Som den sportsidioten jeg er forstår jeg det simpelthen ikke. Svaret kan vel ikke være så dumt som at vi ønsker å forsvare våre egne privilegier? Jeg syns jeg hører dikteren Bertolt Brechts linje i bakhodet: «Dere vil ikke ha framskritt, men forsprang.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 5 timer siden / 1869 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 5 timer siden / 296 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 5 timer siden / 4268 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 5 timer siden / 1869 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 6 timer siden / 5902 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1181 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 6 timer siden / 5902 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1181 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 6 timer siden / 1601 visninger
Les flere