Arne Borge

Alder: 33
  RSS

Om Arne

Konstituert kulturredaktør i Vårt Land

Følgere

På tide å snu

Publisert 6 måneder siden

Vi er late, feige og dumme hvis vi ikke legger om matvanene våre dramatisk.

Kan vi brødfø ti milliarder mennesker i 2050?

Ja, det kan vi. Det kan gå helt fint, og vi kan gjøre det på en måte som er sunnere for oss og som gjør verdens matproduksjon bærekraftig.

Dette var konklusjonen en ny rapport laget av forskergruppen fra EAT-Lancet-kommisjonen, som er grunnlagt av Gunnhild Stordalen. Tallene ble presentert på torsdag, og viser at vi må halvere inntaket av rødt kjøtt, og spise mye mer grønnsaker og belgfrukter. Blant annet.

I nærheten? 

EAT er ikke en hippie-organisasjon for virkelighetsfjerne idealister som syns det er artig å kjempe mot det bestående. EAT er en kunnskapsbasert organisasjon med noen av verdens ­ledende forskere på bærekraft og matproduksjon. Ledet av kona til en superfolkelig hotell­milliardær.

Kommisjonens konklusjon er at vi bør spise 14 gram rødt kjøtt per dag. 28 gram fisk. 250 gram melk. 232 gram brød eller ris. 300 gram grønnsaker. 200 gram frukt. 75 gram belgfrukter. 50 gram nøtter. Blant annet.

I løpet av én uke er det altså 100 gram kjøtt (eller dobbelt så mye kylling) og 350 gram nøtter. Med andre ord: En liten hamburger og ganske mange never med pekan-, para- og hasselnøtter.

Føler du deg i nærheten av å følge disse anbefalingene? Ikke? Hva har du i så fall tenkt å gjøre med det?

LES OGSÅ: – Den norske kirke har et enormt ansvar, mener økoteolog.

Spinnvilt. 

Antakelig ingenting. Du vil enten vise til annen forskning som sier noe annet. Eller du vil vise til at norsk jordbruk ikke er egnet til å dyrke korn og belgfrukter og at mennesker ikke kan spise gress – selv om du selv argumenterer omtrent som en drøvtygger. ­Eller du vil si som Geir Pollestad (Sp) sa til Dagbladet: «At vi maksimalt skal spise 2 egg i uka er spinnvilt.»

Kanskje vil du si som landbruksminister Bård Hoksrud? At du syns det er litt leit med ­klimaet, men at folk må få gjøre som de vil og at kjøtt er godt?

Alle feiler. Uansett hvilken holdning du inntar, så leve­r du trolig i fornektelse om du spiser like mye kjøtt som gjennomsnitts­nordmannen. For da lever du faktisk på en måte som ikke er moralsk forsvarlig.

Det gjør vi jo alle, vi gjør dumme ting hele tiden. Det er sånn det er å være menneske, og det er ingen vits i å bli skinnhellig. Kanskje klemmer vi barna våre litt for hardt i armen når vi er sinte, eller vi begjærer vår nestes ektefelle. Kanskje sender du private brev på jobbens regning eller prøvesmaker smågodtet på Rema. Vi er alle syndere.

Anerkjenne synden. 

Men problemet med kostholdsdebatten i dag er at de fleste ikke vil innse at det faktisk er galt å spise mye kjøtt. Var vi enige om at et slikt kosthold er umoralsk, så kunne vi tatt debatten derfra. Slik de fleste av oss for eksempel syns det er umoralsk å kjøpe sex for penger. Da kunne man akseptert synden, gjort opp og gått videre.

I stedet blånekter både jordbrukere og forbrukere for at norsk matvareproduksjon er problematisk. For beleilig nok er vi best og renest i verden, også her.

LES OGSÅ: Frp og Ap mener det er uaktuelt med klimaasyl.

Kanskje håp. 

Alle liker kjøtt. Det er antakelig det beste du kan legge på en tallerken. Bacon, fenalår, kjøttsuppe, hamburger – speket, mørnet, langtidsstekt, saltet, kokt – kjøtt er helt fantastisk. Jeg blir sulten bare av å skrive denne setningen.

Men så lenge mennesker har holdt på med sivilisasjoner, så har vi lagt bånd på lystene våre for å overleve. Odyssevs bandt seg til masten for ikke å bli lokket av sirenenes sang. Forsakelse er et grunnvilkår i et moralsk liv.

Selv er jeg blant dem som ikke syns det er så morsomt lenger, når folk sier «men kjøtt er godt da, he he», liksom demonstrativt foran fjeset mitt i kantina. Jeg vet ikke hvorfor man ønsker å demonstrere sine egne laster så bramfritt – kanskje skyldes det at frykten for å være skinnhellig sitter sterkere i oss i dag, enn frykten for å være umoralske.

Jeg vet ikke, men fornektelse er det i all fall, når intelligente mennesker daglig gjør gale valg mot bedre vitende. Hysteriet som møter EAT-rapporten er bare nok et eksempel. Du finner nok en unnskyldning denne gangen også, fordi det er viktigere for deg å spise godt enn å gjøre godt.

Gå til innlegget

Kjøttfarsen

Publisert 7 måneder siden

Hvorfor skapes det et inntrykk av at kjøttforbruket vårt er omtrent som det burde være, når det åpenbart er en løgn?

«Sunnere med et kosthold som ikke er vegansk.»

Slik rykket NRK.no ut med en overskrift i slutten av oktober, et par uker etter FNs seneste klimarapport. Saken presenterte professor Birger Svihus, som mente mennesker ikke er «lagd» for å ha et vegansk kosthold. «Ekspertene er enige om at veganere trenger kosttilskudd», lød dommen.

Dermed kunne vi puste lettet ut: Veganerne er livsfjerne tullinger som vil stryke med av mangelsykdommer. Dessuten er selvsagt norsk landbruk reneste i verden, slik norsk olje og gass er det. Kjøtt er digg – ferdig snakka.


Nye vinkler

Vi som jobber i pressen vet godt hvor vanskelig det er å skrive engasjerende om klimaendringer. Og vi leter stadig etter nye og friske vinklinger på saker som allerede sirkulerer i nyhetsbildet. Det kan føles maktesløst å skrive klimasak på klimasak uten at det monner. Leserne vet jo allerede hvor ille det står til.

Kanskje er det derfor NRK valgte å presentere saken slik de gjorde. Som om det viktigste i artikkelen var at veganere bør ta vitamin B12. Men leste du videre, kunne du se at Helsedirektoratet anbefalte folk et mer plantebasert kosthold, med mindre kjøtt. Framtiden i våre hender ønsket en halvering. Er det ikke det som er saken?

Da TV-programmet Folkeopplysningen viet en episode til kjøtt i høst, spurte programleder Andreas Wahl: «Kan vi spise kjøtt med god samvittighet? Eller bør vi alle bli vegetarianere?» Men stiller man spørsmålet på den måten har man allerede gitt svaret: For selvsagt kan vi spise litt kjøtt med god samvittighet, hvis vi aksepterer dyredrap. I et bærekraftperspektiv er det fornuftig å produsere litt kjøtt, vi kan i alle fall tillate oss det, fordi det tross alt er godt og næringsrikt.


Lynavledere

Men hovedproblemet er at denne enten-eller-konstruksjonen leder oss vekk fra sakens kjerne, som er at vi spiser altfor mye kjøtt. I FNs klimarapport – som er den mest omfattende av sitt slag noen sinne – er konklusjonen entydig.

Professor Johan Rockström fra FNs forskergruppe sa i The Guardian at det vil være mulig å brødfø en framtidig befolkning på ti milliarder mennesker: «Men bare om vi endrer hvordan vi spiser og produserer mat.» For eksempel viser tallene at vi på verdensbasis bør spise 90 prosent mindre svinekjøtt, og 75 prosent mindre storfe. I rike land er tallene enda høyere. Samtidig bør vi spise fire til seks ganger så mye bønner og belgfrukter, meldte The Guardian.

Tygg litt på den belgfrukten.


Komplisert? 

Klimadiskusjoner ender gjerne i rådvillhet: Når du får høre at avokadoen er en klimaversting kollapser liksom hele reisverket. Forbrukervalgene er så vanskelige, sier vi. Hvordan skal vi balansere distriktspolitikk, kulturlandskap og lave klimautslipp?

Dette er kompliserte spørsmål. Det er en grunn til at vi bestiller NOU-er skrevet av drøssevis av fagfolk til å utrede det. Men risikerer vi ikke også å gjøre det mer komplisert enn det er – og gjør vi kanskje det fordi vi er bedagelige av natur og dermed slipper å endre vanene?

For det er ikke så himla komplisert: Spiser du mindre kjøtt, spiser du mer klimavennlig.


Dyrt og sjeldent

Så hva skal vi gjøre? Vi skal endre matvanene våre og vi skal legge om jordbruket vårt, blant annet ved å endre subsidieordningene som stimulerer til produksjon av rødt kjøtt – slik Grønn skattekommisjon foreslo for tre år siden. Ifølge regjeringen bruker vi 90 prosent av Norges dyrkbare mark til dyrefôr. Dette skyldes langt på vei klima og at arealene ikke egner seg for menneskeføde. Men hele 30 prosent av disse områdene kunne vi faktisk dyrket mat til oss selv – det er en tredobling. Det er et sted å begynne.

Da kan vi la kjøttet igjen bli dyrt og sjeldent, slik det burde være, slik at bonden får minst like god betaling som i dag, uten subsidier og hissig kjøttmarkedsføring.

Kjøtt til jul. Selv skal jeg spise kjøtt i jula. På søndag kjøpte jeg ei sylte jeg gleder meg til å ha på skiva i romjula. Ellers blir det pinnekjøtt, svinemør, lammerull og sikkert også en kalkun. Det skal være rikelig – jeg gleder meg.

Men så kommer hverdagen igjen, og da blir det Hakkebakkeskogen-diett fram til neste høytid – med enkelte glipptak underveis. Det er faktisk på den måten vi sikrer både hverdager og høytider å glede seg over i årene som kommer.

Gå til innlegget

Koselig med demokrati

Publisert 11 måneder siden

Demokratibransjen feirer seg selv. Og stiller seg ­uforstående til at unge bryr seg mindre om demokratiet.

«Alle» var i Arendal forrige uke. Men for oss tapere som ikke var der, var det underlig å overvære dekningen av denne «feiringen av demokratiet» eller­ «demokratiets dansegulv». Vi kunne jo ikke gå «demokrati-stien» (rebusløype), og vi kunne heller ikke ta del i «demokrati-toget» (korpsmusikk).

For oss som satt hjemme var det lett å se for seg at politikere, journalister, næringslivskonsulenter, tenketanktenkere, elevrådsledere og organisasjonsmennesker satt i en stor, sluttet ring og klødde hverandre på ryggen, mens de avtalte hvilket ytringsfrihets-vorspiel og demokrati-nachspiel de skulle gå på denne kvelden. Sett fra utsiden kunne det jo se ut som et hvilken som helst bransjetreff, som vare­messa på Lillestrøm eller Aschehougs hagefest – bare litt mer selvhøytidelig.

Bransjefest

Det er ikke første gang jeg har kjent på følelsen av at Demokrati er i ferd med å bli en bransje, med stadig flere ­aktører som lever av å selge dette produktet – enten med bekymret mine eller sitrende entusiasme. Like før programleder Ingerid Stenvold kunngjorde valgdagsmålingene for stortingsvalget i fjor høst, utbrøt hun: «Dette er jo en festdag for demokratiet!»

Ytringen var sikkert velment. Men for meg undergravde den poenget med demokratiet: Vi har ikke demokrati fordi det er så himla artig å analysere partibarometere eller skrive kronikker – men fordi demokratiet gjør det mulig for grupper og enkeltpersoner å kjempe gjennom sine ­interesser på redelig og fredelig vis.

Siden demokrati er interessekamp, vinner og taper man hele tiden. Da er en valgdag faktisk ikke en festdag, men en kampdag. Selv om man setter pris på at verken Bjørnar Moxnes eller Siv Jensen vil ta til våpen å ­erklære valget ugyldig neste morgen, er det faktisk lov å bli skikkelig skuffa, fordi dine interesser tapte.

Kulturarbeider

For politiske journalister og andre aktører i demokratibransjen ser det kanskje annerledes ut. For dem er politiske valg, meningsmålinger og «demokratifestivaler» i Arendal litt artig – fordi det gjør jobben deres mer spennende.

Som kulturarbeider kan jeg kjenne på den samme følelsen når jeg deltar på litteraturfestivalen på Lillehammer om våren. Da er jeg i sentrum av norsk ­kulturliv noen heldige dager, med B- og C-kjendiser, kultur­redaktører, kulturrådsdirektører, kolleger og venner. Jeg skal ikke nekte for at det føles bra. Men sannheten er jo ikke at jeg er der fordi det er viktig, men fordi det er gøy. Og sånn tror jeg også det er for dem i Arendal: Det er gøy å møte likesinnede i bransjen, baksnakke felles­ kjente over et glass, gå på pro forma-seminarer om demokratiet i krise mens man liksom-­noterer på blokka si og gleder seg til kvelden.

Lettkjøpt kritikk

Å komme med slike friskfyraktige angrep på Arendalsuka som jeg gjør her, koster heller ikke stort. Og slike kommentarer virker gjerne mot sin hensikt: De øker oppmerksomheten til noe som allerede omtales for mye. «Alle ironiserer over Arendalsuka. Alle drar dit likevel», skrev Eirin Eikefjord i BT på lørdag.

Men finnes det også en god grunn til å se på Arendalsuka som et problem? Onsdag presenterte NHO en rapport (gjett hvor) som viste at stadig færre unge bryr seg om de bor i et ­demokrati eller ei. Den internasjonale tendensen var særlig urovekkende: Flertallet av de som er født etter­ 1965 i Storbritannia og USA, svarte at det «ikke er essensielt» å bo i et demokrati. Men også de norske tallene vakte oppsikt: Blant de yngste mente bare 55 prosent at det var viktig å bo i et ­demokrati, ifølge NHOs egen undersøkelse.

Deltakelse

Dette er fascinerende. Samtidig som utdanningsnivået går opp – og samtidig som det er lettere enn noen gang å bli hørt gjennom både tradisjonelle og sosiale medier – faller altså interessen for demokratiet.

Forklaringen er sammensatt, og andre enn meg kan gi bedre forklaringer. Men for egen regning vil jeg ikke utelukke at vi som jobber i pressen overvurderer ytringsfrihetens betydning for demokratiet: Ytringsfriheten alene kan ikke redde demokratiet. Disse to ordene kommer jo gjerne i flokk: Demokrati & Ytringsfrihet. Det er ikke så rart, for pressens eksistensgrunnlag hviler på betydningen av det frie ord. Men jeg tror vi med dette glemmer at demokrati like mye betinges av deltakelse.

Med deltakelse mener jeg faktisk ikke deltakelse i ordskiftet. Ikke enda flere oppfordringer om å delta på Aftenposten Si;D sine debattsider. Jeg tenker på deltakelse i samfunns- og organisasjonslivet: Fagforeninger, ­interesseorganisasjoner, studentforeninger, foreldreutvalg – alle disse trauste tingene som ikke lover så mange demokrativorspiel, men som er demokrati gjennom handling, ikke skravling. Det er her demokratiet virker, fordi det utskjelte folket (demos på gresk) tar del i det. De færreste av dem var i Arendal forrige uke. Jeg liker å tro at de hadde viktigere, men litt kjedeligere ting å gjøre.

Gå til innlegget

Brødjobben

Publisert rundt 1 år siden

Det som startet som en sunn autoritetskritikk i kjølvannet av 1968, har forfalt til en kritikk av autoritet som sådan. Dagens lærere betaler prisen.

Det er ikke så lett å være lærer. Jeg har vokst opp med en, er sammen med en – og har i perioder selv vært en. Dette har gjort meg forsiktig med å bebreide lærerne for de mange og lange feriene. Daglig står de på scenen og kombinerer forhåndsskrevne planer og masse improvisasjon, for et publikum på 30 barn eller ungdommer som ikke ønsker å være der. I lunsjen tar de på seg en stygg refleksvest og smiler stivt til de samme ungene i skolegården eller kantina, mens de spiser en uinspirert brødskive stående.

Jeg tenker ofte at de som klager på støy i åpne kontorlandskap, gjerne kunne tatt seg et år på en hvilken som helst skole. Selv sitter jeg her i et redaksjonslokale og har det helt strålende. Visst er det hektisk å jobbe i en avis, men hver dag forteller jeg meg selv at det kunne vært verre: Jeg kunne vært lærer.


Måloppnåelse. Lærerjobben ser heller ikke ut til å bli enklere. Etter diskusjonen rundt Oslo-lærer Simon Malkenes, kom denne uka en ny landsdekkende mediesak, basert på et rasende Facebook-innlegg av sosialantropologen Irene Dahle søndag kveld. Hun hadde kommet over en lekse elever ved Kannik ungdomsskole i Stavanger hadde fått utdelt. Oppgaven var å bake et brød, og å lage en reklame for brødet.

En koselig, tverrfaglig oppgave, kunne man tenke? Problemet var bare at oppgaveteksten bestod av 8.500 tegn – omtrent dobbelt så mange som den kommentaren du leser nå. Side opp og side ned kunne man lese hvilken «måloppnåelse» elevene måtte tilfredsstille på de forskjellige vurderingskriteriene – og kriterier var det mange av.

Ta for eksempel «Kriterier for måloppnåelse kompetansemål 2: Skape og prøve ut nye retter ut frå ulike råvarer, matlagingsmetodar og matkulturar.» Henger du fortsatt med? For å få karakteren 5 må du blant annet «beherske bruk av ulike krydder til å smaksforbedre maten». Om du «kjenner til bruk av krydder og kan anvende noen av disse fornuftig» ligger du på 4. Har du kun «kjennskap til at krydder smaksforbedrer maten» må du nøye deg med karakteren 3.

Kjedelig. Avsnittet du nettopp leste var rimelig kjedelig. Og jeg prøvde til og med å være litt morsom. Kanskje har du som leser en høyere utdanning, og likevel gjesper du – tenk da på tenåringene som skal lage en praktisk oppgave ut av denne informasjonen. Det gir ikke mening – så hvorfor driver vi med det likevel?

Det vanlige svaret er at skolen lider under et måloppnåelsestyranni. Jeg tror det er mye sant i det. I ønsket om å kartlegge elevenes ferdigheter best mulig, utvikles finmaskede kontrollsystemer, også kjent som «kompetansemål». Da blir det likt for alle i landet – og vi kan sammenlikne finnmarkinger med Frogner-ungdom. På den måten «oversetter» vi en masse forskjellige sosiale og kunnskapsmessige ulikheter til ett sett med standardiserte kompetansemål, med vurdering fra 1 til 6.

Rektoren på Kannik skole, forsvarer oppgaven i Dagbladet slik: «Måloppnåelse er noe vi må forholde oss til for å sette karakter, både terminmessig og som standpunkt. (...) Det skal være mest mulig konkret slik at elevene vet hva som må til.»

Rettighetsmentalitet. Men jeg tror også det er en annen grunn til at skolene lager slike snurrige måloppnåelsesskjemaer, som ikke handler om å kontrollere elevens kunnskaper med tanke på videre læring. Nei, jeg tror det rett og slett handler om å gi læreren et dokument som «beviser» at korrekt vurdering er gjort. Altså at læreren har en gyldig grunn for å sette karakteren hun setter, at det ikke ligger sympatier eller fordommer bak vurderingen, men nøytrale «vurderingskriterier».

Hvorfor må læreren søke ryggdekning for sine vurderinger? Jeg tror det skyldes to ting, som henger sammen:

1) Det som startet som en sunn autoritetskritikk i kjølvannet av 1968, har forfalt til en kritikk av autoritet som sådan, slik at lærerens legitime myndighet er svekket.

2) Elevene blir, som resten av samfunnet, mer og mer opptatt av «rettigheter». De er «brukere», og vil ikke høre om plikter, bare hva de har krav på.

Filme eksamen. Konsekvensen av dette blir at lærere lager et uhyre finmasket vurderingskriterieskjema. Ikke fordi de egentlig tror det gir noe læringsutbytte, men for å skape et kvasi-sofistikert målesystem på ting det ofte er vanskelig å måle.

Denne uka gikk de borgerlige partiene inn for at det skal bli mulig å filme muntlig eksamener ved høyere utdanningsinstitusjoner. Begrunnelsen hviler på samme tanke: At dokumentasjonen vil gi anledning til å klage.

Unge Høyre mente forslaget ikke gikk langt nok. De vil utvide det til også å gjelde for videregående skole. Igjen skal de sikre elevenes rettigheter, på bekostning av lærerens dømmekraft.

Barken og veden. Går elevens rettigheter på bekostning av lærerens myndighet, på en måte som i neste omgang går ut over eleven selv? Denne debatten bør tas i grundigere i skoleverket.

Elevene trenes til å «tenke kritisk» – også på lærernes metoder og vurderinger. Men paradokset er at når lærerne selv ytrer seg kritisk, slik Malkenes gjorde om fritt skolevalg for noen uker siden, risikerer de represalier fra sine ledere. Så da står læreren klemt mellom rettighetsbevisste elever og en målstyrende ledelse som ikke selv ønsker kritikk.

Selv nå, like før deadline med altfor mange gjøremål sier jeg lettet til meg selv: Heldigvis er jeg ikke lærer.

Gå til innlegget

Dårekisten

Publisert rundt 1 år siden

Dronning Margrethes sarkofag er et monument over hvor begrenset kongelig pomp og prakt er i møte med enkle, folkelige innsikter.

«Du kan ingenting ta med dig dit du går», sang Cornelis Vreeswijk i «En fattig trubadur». Teksten inngår i en lang tradisjon av små hverdagsmennesker som lever i skyggen av makten, pompen og prakten. «De skulle begrave en konge stor» av Jan Eggum eller «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen er hjemlige eksempler på den samme, folkelige impulsen: Tross ulike betingelser gjennom livet er én ting sikkert: Vi kom begge fra intet og skal begge bli til jord.

Pyramider. 

Jørgen Hattemakers holdning virker likevel å være vanskeligere å forstå for kongelige og andre overhoder. Så lenge det har eksistert sivilisasjoner av mer eller mindre sivilisert karakter, har de på toppen likt å markere sin egen utgang på spektakulært vis. Faraoene i Egypt reiste pyramider, i Norge ser vi sporene etter vikinghøvdingenes gravhauger. Den gangen var det knapt noen som stilte spørsmål ved forskjellsbehandling – noen var ganske enkelt mer verdt enn andre, helt inn i døden.

Sarkofagen. 

I Danmark har billedhuggeren Bjørn Nørgaard nå lagt siste hånd på verket av dronning Margrethes gravmæle, kalt «Sarkofag». Arbeidet ble påbegynt i 2003 og har kostet svimlende 29 millioner danske kroner. Utgiftene til glasskonstruksjonen kostet alene ti millioner.

Tanken var at dronningen og hennes ektemann prins Henrik skulle gravlegges sammen under monumentet i Roskilde Domkirke. Men Henrik endret mening noen måneder før han døde i februar, og i stedet ville han spre asken sin over havet og i den private hagen på Fredensborg slott. Så nå må Margrethe forberede seg på en ensom hvile på en svært verdifull tomt.

Pølse med remulade. 

Gravmælet vil først bli vist fram etter dronningens død, men bilder og videoer er gjort tilgjengelig de seneste ukene. Basert på bildene minner verket om en overpriset Astrup Fearnley-installasjon, eller for å sitere forfatter og skribent Harald Voetmann i den danske avisa Information: «Den ligner på en glasspølse, overdynget med en fet remuladestripe av forgylte ‘allegorier, symboler og heraldikk’».

Kanskje hjelper det å være dansk for å assosiere mot pølser og remulade, men det passer uansett godt med at sarkofag er gresk for kjøtt-etende.

Allegoriene, symbolene og heraldikken (våpenskjoldene) skal gjenspeile de kongeliges personligheter. Her fins malerpensler, diktbøker og vinflasker. Det er som om symbolene vil overbevise oss om at de kongelige ikke bare er menneskelige, de er til og med levemenneskelige.

Egalitære kulturer. 

Det er uansett ikke de kunstfaglige innvendingene som er viktigst. Først og fremst er det oppsiktsvekkende at det regnes for greit å bruke 29 millioner på sitt eget gravmæle. Det danske kongehuset mottar, som det norske, betydelige statlige subsidier årlig. Et av de sentrale argumentene for monarkitilhengerne – i tillegg til at det er bra fordi det er tradisjon og tradisjon er i seg selv bra – er at kongehuset virker samlende, som en slags apolitisk gallionsfigur alle kan vende seg mot når nasjonen skal feire noe, eller sørge over noe.

Men det kan ikke være enkelt å være kongelig i land med så sterke egalitære kulturer som de skandinaviske. I grunnen er det et stort paradoks at det er nettopp her kongehusene har overlevd lengst. Kanskje er det bare et uttrykk for at vi ikke bryr oss så mye? 

Midas og Michelet. 

Sånn sett er det noe litt desperat over denne kostbare «sarkofagen». For hva slags ettermæle vil en slik Kong Midas-aktig kunstinstallasjon gi dronningen? Vil livet hennes få en mer gloriøs innramming enn om hun var den foruten?

Det er fristende å sammenlikne dronningens planlagte ettermæle med reaksjonene på forfatter Jon Michelets nylige bortgang. Å lese nekrologene og anekdotene over den ruvende forfatteren gir inntrykk av et menneske som var larger than life: Ateisten som ble omfavnet av de kristne for sin åpne interesse. Kommunisten som planla en biografi ført i pennen av Minerva-redaktøren Kristian Meisingset. Krimforfatteren som ble omfavnet av den litterære eliten. Systemkritikeren som ble hyllet av politikerne.

Det er slik man skaper seg et ettermæle – gjennom gjerningene man utfører på sin tilmålte tid her på jorden. Omtanken man viser både kjente og fremmede. Denne folkelige visdommen rommer en kraft som de kongelige må misunne oss vanlig dødelige – at «både je og Salomo kom nakne tel vår jord». Da spiller det liten rolle om den døde skrotten vår blir båret av støpte elefanthoder i sølv og søyler av marmor. For døden er mer egalitær enn selv den nordiske modellen.


Trykket i Vårt land 7. mai 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere