Arne Borge

Alder: 31
  RSS

Om Arne

Journalist i Vårt Land.

Følgere

Det som må til

Publisert 25 dager siden - 610 visninger

Miljøkampen trenger mindre idealisme og mer kald disiplin og kynisme.

Jeg tilhører dem som mener sivilisasjonen var en god idé. Likevel klarer jeg ikke å bli så fornærmet av artist Susanne Sundførs utspill i ­Aftenposten for et par uker siden: «Vi må se etter hva som kan bli pent etter atomkrigen også. Vi må ikke være så selvhøytidelige, for naturen vil klare seg helt fint. Vi klarer oss kanskje ikke, men naturen klarer seg fint».

Dette er selvsagt en kunstnerisk provokasjon, og effekten blir sterkere om man kjenner på den postapokalyptiske stemningen på hennes nye album, Music for People in Trouble: Naturen klarer seg fint uten oss. Mange bet også på og lot seg provosere, men Sundførs budskap trenger ikke være at vi mennesker like gjerne kan gå til grunne. Heller enn nihilisme, er det en påminnelse om at vi ikke redder «­naturen» for naturens del, men for vår egen skyld – fordi vi også er natur. Klima­politikk er ikke bare en veldedighetsbasar til fremme for dyr og planter, men også ren egeninteresse. Klimapolitikk er å ta vare på sitt eget bosted, fordi vi ikke har noe annet sted å være.

Snille og slemme

Dessverre er det offentlige ordskiftet – og ikke minst det som foregår på kaffe­husene på Facebook – gjerne­ inndelt i to leire: Enten er man «snill idealist» og veldig opptatt av å stanse klimaendringene, ­eller man er «kynisk realist» og anser de fleste norske klimatiltak som symbolpolitikk: Hvorfor skal vi stanse oljeproduksjonen når andre land er enda verre? Man blir enten en «sinnelagsmoralist» som vil iverksette en naiv politikk for å føle seg ren, eller man er pragmatisk og virkelighetsforankret, med «sunt bondevett». De første tror på det gode i mennesket som en kilde til endring, de siste vektlegger menneskenaturens begrensninger.

Denne rollefordelingen har ­irritert meg lenge. Jeg tror det er fordi jeg regner meg selv som et dypt egoistisk menneske, mest opptatt av mitt eget og mine ­nærmeste. Om jeg kjenner etter, er jeg mer opptatt av om fotballlaget mitt vinner til helgen, 
enn om krigen i Syria tar slutt. Dette betyr selvsagt ikke at det første er viktigere – det sier bare noe om mine begrensninger, som er ganske normale. Det ­viser også at man ikke skal prioritere ut fra hva man føler, og at ­moral ikke bør forankres i følelsene alene.

Sagt med andre ord: Min ­politiske moral er ikke forankret i hva jeg føler er rettferdig, men hva jeg mener er rettferdig. Om dette er å være følelsesmessig avstumpa, tror jeg vi er mange som er det. Det finnes unntak, det går noen jesuser iblant oss, men de færrest lever uselvisk for ­andre – i alle fall over tid. Det kan vi jamre over, og i mellomtiden havner mer mikroplast i havet, temperaturene og hav­nivåene stiger, flere arter utryddes – og aller verst: enda en debatt med minst én «klimarealist» i panelet blir avviklet.

Indre glød

Det fins drøssevis av gode argumenter for å sette klimaet øverst på dagsorden. Selv de kjøligste blant oss blir vel rørt av å se artsmangfoldet i BBC-serien Planeten vår, som går på NRK i disse dager. Og hvem blir ikke varm om hjertet av ­ettermiddagssola i september, admiralsommerfuglene som ­døsig mesker seg i råtten nedfallsfrukt på gressplenene?

Men denne indre gløden kan ikke bære klimakampen alene. Ettertanken og de små, gode gjerninger monner simpelthen ikke nok. Hvis alle gjør litt, blir alt mye verre. Det som trengs er kald, disiplinert handling, og en felles forståelse om at vi gjør dette fordi vi må. Slik bonden 
før pløyde jorda med hest på de karrigste fjellhyller – ikke fordi han skulle lage kortreist, økologisk mat, men fordi han ville overleve.

Akkurat slik

Midtveis på Sundførs album, forsvinner ­musikken noen sekunder. Vi ­hører lyden av rennende vann og fugler som lokker, før strengespillet begynner: Sånn kan verden låte uten oss. Og selvsagt er det vakkert, men det er vakkert fordi vi hører det.

Cormac McCarthys roman The Road (2006) handler om en far og en sønn som prøver å overleve i en gold og nådeløs verden, etter en ukjent katastrofe. Tullet inn i et pledd ved et bål på stranda, begynner faren å tenke tilbake på tida før katastrofen, altså den tida vi 2017-lesere ennå befinner oss i: «Da han gikk tilbake til bålet knelte han og strøk henne over håret mens hun sov og han sa at var han Gud ville han ha skapt verden akkurat slik og ikke annerledes.»

Man trenger ikke et religiøst sinnelag for å gjøre disse ordene­ sine. Det er nok å skjønne at den omsorgen vi trenger å vise i møte med verden dypest sett er selvomsorg. Vi skal ikke redde­ «moder jord», men oss selv. Da handler det ikke lenger om å være «snill» i sin omtanke for miljøet. Det handler om å være lur nok til å sikre livsgrunnlaget for seg selv og de man bryr seg om. Noe annet ville jo vært både dumt og pinlig.

Gå til innlegget

Litterær hevn

Publisert 2 måneder siden - 1119 visninger

Kampen om virkelighetslitteraturen synes ofte å være en kamp om de rette motivene.

Da man trodde debatten om virkelighetslitteratur hadde faset ut, slo Kagge forlags lansering av Helga Hjorths roman Fri ­vilje ned som en velregissert liten bombe onsdag morgen. Tilbake kom de opphetede diskusjonene om grensedragninger mellom juss og moral, fakta og fiksjon, som startet med storesøster Vigdis Hjorths opprivende familie-
roman i fjor: Arv og miljø.


Hevnmotiver. Under debatten lurer et spørsmål om motiver. Særlig har spørsmålet om hevn meldt seg de siste to døgnene. Både NRK, Dagbladet og VG omtaler Helga Hjorths roman som en «hevnroman». Men om Fri ­vilje er en hevnroman, så kan også Arv og miljø kalles det. Det er den lett forkledde forfatterens hevn på det hun opplever som dårlig behandling av sin egen familie. Om hevnen er rettmessig eller ikke – i begge bøker – kan vi utenforstående lesere ikke vite. Men hevnen dirrer som en av flere strenger gjennom ­bøkene.


Derfor tror jeg Geir Gulliksen framstilte romanskrivingen som en mer edel aktivitet enn nødvendig, da han i Morgenbladet i fjor høst skrev at «den som har noe å forsvare eller noe å hevne, nesten alltid ender med å ­skrive dårlig». Gulliksen stod selv sentralt i debatten, etter at hans ekskone Marianne Bang Hansen gikk ut offentlig og sa hun følte seg utlevert i hans ­roman ­Historie om et ekteskap. «Dette skal jeg skrive om», skal ­Gulliksen ha sagt om skilsmissen, ifølge Bang Hansen i Aftenposten.


Søsknenes perspektiv. Men er det sånn at den som har noe å hevne, nesten alltid skriver dårlig, som Gulliksen påstår? Om forfattere ikke skriver utelukkende med hevn i tankene, så virker det strengt å utelukke at hevnen kan være en av mange beveggrunner bak meddelelsesbehovet. Romanforfattere er tross alt seismografer i menneskets uklare følelsesliv, og da virker det unødvendig kategorisk å avvise at hevnmotivet kan være en av flere drivkrefter – og at det kan komme intens skrivekunst ut av det.


Muligens er hevnen litt suspekt i litterær sammenheng fordi den knyttes til affekthandlinger og blindt raseri. Da forsvinner gjerne kompleksiteten ut kjøkkendøra, og det flertydige framheves gjerne som et skriveideal. I onsdagens Klassekampen sa litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen at en viktig kvalitet ved Vigdis Hjorths roman nettopp var hvordan den fikk fram søsknenes perspektiv: «Du forsto hvordan de tenkte, uten at de ble hengt ut». Argumentet gikk igjen i fjorårets debatt: Arv og miljø har flerstemte kvaliteter, som bidrar til at det ikke finnes ett suverent perspektiv i romanen.


Flerstemt. Dette er et velbrukt kvalitetskriterium på romaner, som ofte knyttes til den ­russiske teoretikeren Mikhail Bakhtin (1895–1975), som er aktuell på norsk med Latterens historie (Vidarforlaget). Han viste, særlig gjennom lesninger av Dostojevskij, hvilke litterære gevinster som ligger i å bryte forskjellige livsanskuelser mot hverandre – uten at noen sitter med trumfen og sier snusfornuftig: Sånn er det.


Flerstemmighet – eller polyfoni – kan være en viktig kvalitet ved veldig mange romaner. Men ikke Arv og miljø. Dens styrker ligger tvert imot i den monologiske intensiteten til hovedpersonen Bergljot. Foreldrene og søstrene, slik jeg leser boka, har ikke en sjanse. Særlig den eldste søstera, Astrid, får unngjelde: Hun jobber med menneskerettigheter, men Bergljot plukker fra hverandre «godhetsspråket» hennes i diskusjonene om arven og farens overgrep. Vis meg gjerne den ­leseren som syns Astrid kommer godt ut av romanen, og jeg skal ta den bakhtinske bjelken ut av øyet hans.

Gå til innlegget

Kritisk for filmkritikken

Publisert 3 måneder siden - 91 visninger

Kritikere er ikke bare smaksdommere. De er også smaksforsterkere.

I seneste utgave av filmtidsskriftet Wuxia (1-2/17), skriver skribent og kritiker Aksel Kielland om behovet for en ny TV-kritikk. Siden de kritikerroste HBO-seriene Sopranos (1999–2007) og The Wire (2002–2008), har det vært snakket mye om en gullalder for TV-mediet.


Kampen om sannhetene. Alt dette er gammelt nytt. Kiellands poeng er imidlertid at kritikken ikke holder følge med utviklinga. Der film- og litteraturkritikken – i alle fall ideelt sett – rommer velbegrunnede vurderinger, forankret i en estetisk sensibilitet og et kunsthistorisk overblikk, handler TV-kritikken først og fremst om i hvilken grad man bli underholdt: «Den moderne TV-kritikken defineres mer enn noe annet av en entusiastisk forbrukermentalitet, og har tilsynelatende lite behov for å se forbi sin egen begeistring», skriver Kielland. Teksten heter også «Kritikeren fra hjørnesofaen» – den anbefales.

Nå er det selvsagt ikke entusiasmen Kielland eller noen andre vil til livs. Det er en misforstått forestilling at kulturkritikere er gledesdrepere som ønsker å gjøre narr av andres smak – og det er disse strengene kulturminister Linda Hofstad Helleland spilte på da hun i forrige uke skulle forsvare spel-publikummets antatte smak mot teaterkritikeren Julie Rongved Amundsen, med at det er «opp til publikum å felle en dom over kvaliteten».

Hellelands angrep minner om kampen mot «smaksdommerne» som startet med Anders Fogh Rasmussens konservative­ regjering i Danmark i 2001. Her gikk man til angrep på «ekspertveldet» og «kultureliten». Den populistiske retorikken går som følger: Man framstiller kulturkritikeren som en selverklært høyesterettsdommer som rakker ned på bestselgerne og deres publikum. Deretter viser man «folket» at dommeren ikke egentlig fortjener denne opphøyde posisjonen – ingen skal fortelle oss hva vi liker eller hvorfor!


Underholdningskultur. Men dette resonnementet hviler på ideen om at kritikk først og fremst er forbrukerveiledning – og dette gjelder langt fra bare for tv-serien, som er Kiellands anliggende. Om man ser på NRK, etter at Einar Guldvog Staalesen gikk av med pensjon i høst, er det P3-programmet Filmpolitiet som alene står for filmdekningen. Går man inn på deres nettsider, er toppoverskriftene for øyeblikket (onsdag formiddag) «Charlize Theron er rå» og «Får det til å rykke i gasspedalfoten!».

Filmpolitiet kan ha en legitim rolle som anbefalningskanal for tenåringer i alle aldre (iblant er jeg en av dem). Men filmkritikk er det lite av. Om filmen Baby Driver kan man lese at den er «frisk, morsom og spennende»; «en effektiv underholdningsfilm, der fokuset holdes på sladding, skyting og krasjing» – «et skikkelig friskt pust!». Videre: «Den er ikke ett sekund for lang, og byr på overbevisende underholdning gjennom hele spilletiden.» «Baby Driver er mer enn god nok til å fortjene alle fartsglade kinogjengeres oppmerksomhet!»


Berikelse. God kritikk handler ikke først og fremst om å være for eller mot, men om å gjennomlyse boka, filmen, TV-serien eller maleriet, slik at opplevelsen av verket blir rikest mulig. Iblant rommer det drepende polemikk – og jommen kan det også være på sin plass. Men jeg har aldri truffet en kritiker som har påstått at hun sitter på den objektive sannheten om verket. Kritikerens rolle er å være oppmerksom og skjerpet, og åpen for assosiasjoner og sanselige opplevelser i møte med verket. Kritikk handler derfor om det samme som all kunst: å gjøre livet rikere. Det innebærer ofte å gjøre livet vanskeligere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
8 minutter siden / 1711 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
23 minutter siden / 626 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
38 minutter siden / 1711 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
40 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 1 time siden / 4639 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4639 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1357 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere