Arne Borge

Alder: 32
  RSS

Om Arne

Journalist i Vårt Land.

Følgere

Romaner som griper inn

Publisert 9 dager siden - 960 visninger

Det går lenge mellom hver gang partipolitikken og ­litteraturen møtes. Men i Danmark leser toppolitikere en samtidsroman mens de klekker ut en «rettferdig og realistisk» innvandringspolitikk.

’Poetokratiets tid er ­forbi’, skrev filosof Gunnar Skirbekk i 1970. Han siktet til tida da dikterhøvdinger som Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson ikke bare ble regnet som store forfattere – de hadde også et ord med i laget når politikken skulle utformes.

Betegnelsen ble først brukt av historiker Ernst Sars for over 100 år siden. Skirbekk mente poetokratiet døde ut med kulturradikalerne Arnulf Øverland, Helge Krog og Sigurd Hoel på 1960-tallet. Heretter skulle politikerne søke råd hos fageksperter: ­sosiologer og økonomer.

Den retoriske overbevisningskraften ble mindre viktig enn den teknokratiske ekspertisen. Kanskje boret Sigurd Hoel bedre enn de fleste i menneskets sjelsliv – men hvilken nytte hadde politikere av slike innsikter?

Indre liv

Siden er det mange av oss som har savnet politikere som i det hele tatt viser at de leser skjønnlitteratur frivillig. Vi savner små glimt av indre liv, bak de innøvde frasene i Dagsnytt18, glimt som avslører at de setter pris på romaner som kan tenke høyt og langt, uten at det skal resultere i noe lønnsomt. Antakelig er det for mye å håpe på.

Men det er lov å drømme. For i Danmark er en ny roman i ferd med å sette dagsorden, skal vi tro avisa Information. Onsdag fortalte de at Kaspar Colling Nielsens bok, Den europeiske våren , har vært en viktig inspirasjonskilde for flere i toppledelsen til partiet Socialdemokratiet (S).

I Nielsens roman har Danmark opprettet en flyktningsone i Mosambik, kalt Frederiksstad. Området fungerer som en slags kontainer-by, hvor flyktningene får søknadene sine behandlet før de eventuelt får reise videre.

Litterær påvirkning

I virkelighetens Danmark diskuterer Socialdemokratiet å etablere mottakssentre i Nord-Afrika, hvor danske myndigheter skal behandle søknadene deres, før de så sendes videre i regi av FN. De nordiske sosialdemokratiske partiene rasler med innvandringskritiske sabler om dagen, og møttes i forrige uke i Stockholm. Mest offensive er danskene.

Nå kan det se ut til at Nielsens roman har påvirket partiets innvandringspolitiske plattform. Den viktigste skjønnlitterære boka på «mange, mange år», hevder partiets innvandringspolitiske talsmann Mattias Tesfaye. Statsministerkandidat ­Mette Frederiksen skal ha drukket kaffe med forfatteren.

Så hva sier Kaspar Colling Nielsen selv? På Facebook påpeker forfatteren at forslaget er som tatt ut av hans egen roman, «selv om det er langt fra et rosenrødt bilde jeg tegner i min fortelling». Han mener selv romanen viser hvordan den politiske viljen til å løse problemene, blir mindre når flyktningene ikke lenger ­­blir synlige. Ute av øye ute av sinn.

Samtidig er han ikke avvisende til Socialdemokratiets forslag. Tvert imot mener han det er modig å diskutere et system «som er grunnleggende ødelagt». Han er også forsiktig med å ta æren for partiets politikk, og mener heller det er han som er inspirert av det politiske system, enn omvendt. Likevel er det et faktum at de som utvikler politikken, har gjort det med Nielsens roman i veska.

Ingen poeter

Jeg tror at selv innvandringsliberale forfattere finner det besnærende at en fersk roman blir snakket om, og kanskje brukt som inspirasjon – selv om man er uenig politisk. Kanskje er ikke poetokratiet helt dødt likevel?

Også her i Norge går det lenge mellom hver gang litteraturen trenger inn i stortingskorridorene. Det siste tilfellet jeg kommer på, er da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre anmeldte Dag Solstads roman Armand V i Morgenbladet i 2006. Bakgrunnen var at enkelte trakk linjer mellom den desillusjonerte diplomaten i romanen og Støre selv. Men det faktum at jeg trekker fram dette, tolv år etterpå, sier noe om hvor lenge det går mellom hver gang. Stort sett må vi ta til takke med FpU-ere som forteller at de har Ayn Rands makkverk på nattbordet.

Gå til innlegget

Lek med lav mål­oppnåelse

Publisert 16 dager siden - 479 visninger

Barns fritid blir mer organisert. Men er det barnas eller foreldrenes behov som framskynder utviklingen?

Etter å ha levert dattera mi i barnehagen ­passerte jeg en av venninnene ­hennes utenfor. Jenta gikk på ski, tydelig stolt, i følge med mor. «Oi, så flink du er!» sa jeg til henne, før jeg henvendte meg til mora: «Har du sendt henne på kurs?»

Skammen

Hvorfor i himmelens navn spurte jeg henne om det? Hva skulle et tre og et halvt år gammelt barn på skikurs for? Omtrent dette var også mors svar.

– Kurs nei, hvorfor skulle hun det? Det er jo massevis av snø utafor vinduet. Jeg har ikke tenkt å gjøre noen Northug av henne, fikk jeg høre.

Overmannet av skam ­skyndte jeg meg videre til jobb. Jeg ­forstod ikke hvorfor jeg hadde gitt inntrykk av at organisert kursing var naturlig. Antakelig var det bare min hang til å være ­jovial, men så bommet jeg, og da var det ingen vei tilbake til å si «nei, pøh, unga skal vel bare få more seg i snøen» eller noe sånt. Det er for sent for kameleonen å skifte farge når han sitter i ­slangens gap.

Unyttig fri lek

Skal jeg ­gjøre en anekdotisk ­klasseanalyse av det, vil jeg anta at kurs-­fikseringen min skyldtes at vi ­hadde ­byttet barnehage året før. Fra vestkant til østkant. Fra nye ­Bergans-jakker til ­Fretex-improvisasjon. Fra Barrat Due-aspirasjoner til fritid uten måloppnå­elsesstrategier. Og selv om jeg ­føler meg mest hjemme i den ­siste kategorien, kom det tvangsmessige spørsmålet om kursing.

I en glimrende reportasje om barns fritidsaktiviteter, intervjuet Klassekampen i ­november forsker Susanne Nordbakke ved Transportøkonomisk institutt. Hun hevdet at vi «stjeler barndommen» fra barna våre ved å gjennomorganisere tida de har til rådighet etter skolen. «Det har vært en radikal nedgang i fri lek de siste ni årene, samtidig som vi har sett enorm ­økning i ­organisert aktivitet for barn. I dag er foreldre opptatt av å ­veilede barn inn i lek de ­lærer noe av. Fri lek blir sett på som ­unyttig», sa Nordbakke.

I forskningsprosjektet ­hennes fra 2015 ble det dessuten ­påvist at barn som ikke deltok i ­organiserte aktiviteter også var minst med venner på ­fritida. ­Nordbakke hevdet at de som ikke er med på det organiserte opplegget, faller utenfor.

Ut med sauene

Hvis du snakker med dagens besteforeldregenerasjon om deres oppvekst, høres det ut som om de fra barnsben av ble sluppet løs med sauene om våren, for så å bli sanket inn igjen utpå høsten, til en brødskive med Banos før leggetid. På tross av at svært mange mødre uansett var hjemmeværende. Vi trenger ikke bare å romantisere dette. Tiåringer i robåter uten redningsvester regnes av gode grunner som uansvarlig i dag. Og Klassekampens reportasje påpekte at barnedødeligheten var ni ganger høyere for barn opp til fire år i Norge på 1950-tallet, sammenlignet med i dag.

Det er heller ingen grunn til å svartmale barns fritidsaktiviteter. Selv elsket jeg å gå på fotballtrening fra åtteårsalderen. Men når mange barn svarer at de ikke leker mer utendørs fordi de «ikke har tid», slik forsker Nordbakke fant i en annen undersøkelse, er det grunn til å bli skeptisk.

Hvilke behov?

Jeg tror to faktorer virker inn i denne ­utviklingen. Den ene handler om foreldres ønske om å avle fram den neste Mozart eller Messi. Jeg tenker ofte på den tyske ­poeten ­Bertolt Brecht sin verselinje: «Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang».

Det andre handler om foreldrenes behov for å kontrollere barnas fritid mer. Det henger sammen med at foreldre er mer til stede enn før, og det er en fin ting. Men det frarøver også barna muligheten til å leve i sin egen barnevirkelighet, hvor de får utvikle seg formålsløst. Kontrollbehovet tror jeg også henger sammen med en fornemmelse av at verden er blitt et farligere sted, selv om det beviselig er motsatt – særlig her i landet. Sjansen for at noen skal kidnappe eller skade barnet mitt er statistisk veldig mye mindre enn at jeg selv skal gjøre det. Foreldre er mye farligere enn de fremmede.

Som forelder bør man spørre seg hvilke behov man ønsker å innfri, når man setter små barn i aktivitet med hyppig voksenoppfølging. Er det barnas ­ønsker, eller er det like mye sine egne? Selv tror jeg vel egentlig at min fire år gamle datter, etter åtte timer i barnehagen, først og fremst ønsker å komme hjem til mamma og pappa, og kanskje leke litt med nabojenta i samme oppgang. Det blir to-tre timers frihet i en ellers gjennomorganisert hverdag.

Gå til innlegget

Vi er alle misjonærer

Publisert 30 dager siden - 258 visninger

Militant! Fanatisk! Dogmatisk! Misjonerende! De av oss som tar klimaendringene på alvor bør kanskje omfavne disse betegnelsene.

Nyfrelste folk kan være veldig slitsomme. De går rundt med den umiskjennelige gløden som viser at de har løst Verdensgåten. Og de vil så gjerne fortelle deg og alle andre om hva de har oppdaget – og hvordan det kan endre livet ditt bare du åpner døra.

Da jeg gikk på ungdomsskolen og innså hvor flaut det var å være kristen, løste jeg ubehaget ved å kritisere de andre kristne, de som «misjonerte» eller «prakket på» andre sin egen tro. Slik kunne jeg slippe enkelt unna selv, ved å gjøre troen til en privatsak. Det var greit å tro, men ikke greit å fortelle om det. Jeg var kristen, men det var OK, for det syntes ikke.

Tolerante liberalere

Jeg tror dette illustrerer et paradoks for oss som liker å tenke på seg selv som tolerante og liberale. Vi vil gjerne vise at vi respekterer et bredt spekter av synspunkter og holdninger. Men det er ikke ofte vi setter foten ned og markerer tydelig hva vi er uenige i. Enhver får gjøre det hun selv finner riktig, lyder omkvedet.

Det er her forakten for «misjonæren» i alle hans varianter blir synlig: Nå satt vi alle og hadde det så koselig i meningsmangfoldet vårt, og så kommer det en fyr og forteller oss at han tar rett, vi tar feil – og at det bør få konsekvenser for livene våre.

Den personen blir gjerne kalt «militant», «fanatisk», «dogmatisk» eller «misjonerende». Altså det motsatte av pragmatisk og fleksibel. De to siste ordene ­høres fine ut. Alle vil være smidige og løsningsorienterte. Men ingen vil være en fanatiker. De senere års økte oppmerksomhet på terror og fremmedkrigere har ikke akkurat gitt ordene bedre klang: En fanatiker er en som går over lik, som tyr til drøye midler for å nå målet. Han er radikalisert, ensporet og ute av stand til å ­diskutere innvendinger.

Radikaliseringsprosess

Selv har jeg gått gjennom en radikaliseringsprosess den seneste uka, med håp om å bli veganer – ­etter at kjøleskap og fryser gradvis blir tømt for ost og kjøtt. Det var ­ingen hellige tekster eller guddommelig åpenbaring som utløste det. Heller var det en samboer, noen omdiskuterte Netflix-dokumentarer og artikler på nettet – samt en gnagende samvittighet jeg har kjent i mange år: Jeg spiser kjøtt av bekvemmelighetsgrunner, på tross av at jeg egentlig er overbevist om at det er unødvendig belastende for miljøet og uverdig for dyra.

«Det handler om hvem du ­ønsker å være som menneske», lød appellen fra en av dyreaktivistene i dokumentarene jeg så. Og jeg ønsket jo ikke egentlig å være en som handlet mot bedre vitende. Denne psykologiske ­refleksen er interessant: Der Lukasevangeliet sier «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», er det i dag like vanlig at vi tilgir oss selv nettopp fordi vi vet hva vi gjør. Som om det faktum at vi er klar over ugjerningen, er med på å rettferdiggjøre den. Det jeg gjør er kanskje ikke riktig. Men jeg er i alle fall klar over det, altså er jeg dypest sett et godt menneske med intakte moralske antenner.

Det skaper en selverkjennelse som ikke fører til handling. Og det kan minne om hva den tyske filosofen Peter Sloterdijk kaller «kynisk fornuft»: En opplyst kultur, som ikke ønsker å vedkjenne seg hva den egentlig vet.

Måtehold

Jeg var tidligere ­vegetarianer i noen år, men det ebbet ut. Ikke fordi jeg hadde kommet fram til at det egentlig var moralsk riktig å spise kjøtt. Nei, det bare sklei ut. Kjøtt er godt. Og det er praktisk og ­høflig å ta imot det man får.

Men den kanskje viktigste grunnen var at det var plagsomt å forsvare valget. Og den litt ekle følelsen av at du føler deg som et bedre menneske enn andre – ­eller at andre føler at du føler det. Eller noe sånt.

Selv tror jeg nok at klimakrisen løses best gjennom knallharde statlige og overnasjonale tiltak – og ikke gjennom en appell til det gode i oss. Men mens vi venter på det, tror jeg vi kan tillate oss å være litt militante i vår tilnærming. Å være militant er også er være måteholden, disiplinert og villig til å legge andre tilbøyeligheter til side for å nå målet.

Da Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup lanserte temanummeret om dyr i fjor vår, kunngjorde han på lanseringen at han ville bli vegetarianer. Ved å si det foran alles øyne, ble det desto pinligere å falle tilbake i gamle synder. Han fortalte i Verdibørsen før jul at det gikk fint. Så denne kommentaren du nå har lest er meg som forsøker å binde meg til masten.

Gå til innlegget

Det bare ble sånn!

Publisert 2 måneder siden - 156 visninger

Alle er enige om at ungdoms smarttelefonvaner er et problem. Men det er liten vilje til å gjøre noe med det.

Jeg var 13 år da familien vår fikk sin første datamaskin. Den ble kjøpt på avbetaling gjennom jobben til faren min – en kraftig sak, med 128 MB minne og 12 GB lagringsplass. To år senere fikk jeg min første mobiltelefon, en gul Siemens.

Selv om jeg nå bare er 31 år, føler meg som en bestefar som forteller om da julekalenderen var en appelsin. De raske teknologiske endringene gjør at jeg har mer til felles med dem som vokste opp på 50-tallet enn med dagens 15-åringer.

Bare er sånn

Mange har lest og reagert på NRKs sak om ungdoms bruk av Snapchat. Reportasjen dokumenterer en skremmende narkomani, hvor ungdom febrilsk senders «snaps» (bilder som blir synlige for mottakeren et kort øyeblikk før de forsvinner) for å samle «poeng» i form av «snapstreaks». «Når vi er sammen, bruker vi mobilen hele tiden», sier en jente. Når hun blir spurt hvorfor: «Det bare er sånn!» Bak dette står glupe hjerneforskere i Silicon Valley.

Hoggestabbe

Ungdommen har alltid vært en populær hoggestabbe for dem som akker seg over forfallet. De fleste av oss romantiserer vår egen barndom, og tenker at om bare verden fant tilbake til akkurat den tilstanden, da ville balansen bli gjenopprettet. Denne akkingen og romantiseringen er ofte bare et dårlig kamuflert forsøk på å bearbeide sin egen aldring.

Likevel er det grunn til å rope varsko. Ikke fordi samfunnet forandrer seg, men fordi det forandrer de unge, slik psykologiprofessor Jean Twenge argumenterer for i høstens bok, iGen. Hun hevder ungdom blir sosialt sårbare fordi de utsetter seg for færre fysiske konfrontasjoner. En rekke andre hjerneforskere og psykologer kan vise til andre konsekvenser: hukommelses­svikt, stress, skadelig avhengig­het.

Med andre ord: Barn og unges smarttelefonvaner gjør dem antakelig mer ulykkelige, rastløse, sårbare og dumme.

Bryter prinsippene

80 prosent av barn fra 9 til 11 år hadde smarttelefon i Norge i fjor. Jeg vet ikke hvor mange foreldre som med hånda på hjertet kan si at det er en god utvikling, men mitt tips er: Godt under 80 prosent. Jeg kjenner iallfall ingen. Likevel ender det opp sånn, fordi ingen foreldre ønsker at barna deres skal falle utenfor.

Men det finnes en ganske enkel måte å gjøre dette bedre på, i tråd med norske tradisjoner: Vi kan forby smarttelefoner på skolen. Denne myke formynderrollen er nordisk politikk på sitt beste: Statens som streng, men omsorgsfull mor. Og siden 96 prosent av elevene går i den offentlige skolen, har vi en unik mulighet til å innføre et forbud nesten alle voksne mennesker vil være enige i – med mindre de jobber i en IKT-organisasjon.

Her kan Torbjørn Røe Isaksen skape seg et ettermæle som nesten er røykeloven verdig: Mange er imot, men alle vet innerst inne at det er fornuftig. Det løser ikke hele problemet, men frigjør barn og ungdom fra mobil­lenkene halve dagen.

Rettighetssyken

Vi innfører restriksjoner hele tiden – det er det som skaper gode samfunn. Sivilisasjon er å legge bånd på seg – det er Odyssevs som binder seg til masten for ikke å bli forført av sirenes sang. Vi gjør dette fordi vi innser våre egne begrensninger og prisen ved å leve grenseløst.

Og særlig har vi tradisjoner for å styre hva barn og ungdom skal bruke tida si på. Det er ikke slik at fordi vi har gått vekk fra en mer autoritær barneoppdragelse, så skal vi slutte å oppdra barna våre, ved å fortelle dem forskjellen på rett og galt, og ved å legge til rette for at de både kan utvikle seg selv og sine ferdigheter – og bli gode medborgere. Det handler også om dannelse. Og oppdragelse er ikke bare en familieaffære – det er et samfunnsoppdrag.

Halsende etter

Dagens situasjon er et resultat av mange prosesser. Blant annet handler det om en perspektivendring fra barns plikter til barns rettigheter. Videre handler det om utspekulerte teknologidesignere som vet å appellere til våre behov for rask stimuli. Dertil handler det om en genuin tro på teknologiens muligheter.

Men først og fremst handler det om at teknologien løper så fort, at den moralske refleksjonen er dømt til å komme halsende etter. Slik ender vi opp i en situasjon nesten ingen er fornøyd med, men likevel aksepterer, simpelthen fordi vi ikke klarer noe annet.

Gå til innlegget

Å gjøre det kjente nytt

Publisert 2 måneder siden - 228 visninger

Cecilie Løveids dikt om 22. juli viser hvordan kunsten gir kunnskap.

Å hylle kunsten og litteraturen får ofte noe festtaleaktig og litt desperat over seg. For hvis det er så selvsagt at kunsten er viktig, hvorfor trenger vi å si det så høyt – og så ofte? Vi ønsker en kunst å speile oss i, eller en kunst som løfter oss, eller utfordrer oss. Og vi ønsker en kunst som kaster lys over tida vi lever i. Det kan være ønsket om den store innvandrerromanen, eller filmatiseringen av 22. juli.

Underliggjøring

Den som har studert litteratur på universitet eller høyskole, er antakelig godt kjent med uttrykket «underliggjøring». Det handler kort og godt om å gjøre det velkjente underlig igjen, slik at du kan se det med friske øyne. Om å få det som har størknet til å bevege seg.

22. juli er en av disse hendelsene som trenger å underliggjøres, fordi den føles så gjennomlyst og utsnakket, at det er vanskelig å fatte omfanget av tragedien. Etter sjokket og vantroen kom hverdagen snikende tilbake, og hendelsen ble stående igjen som et monument. Alle vet kjensgjerningene – antall ofre, viktige klokkeslett, gummibåten, Sundvollen, rosetoget – men likevel er det som om vi ikke helt forstår.

Bli grepet

Det er i alle fall slike erkjennelser jeg selv kan få i små drypp, som da jeg leste Vårt Lands hovedsak på lørdag, om 22. juli og hatet mot Arbeiderpartiet: Denne saken forstår jeg ikke omfanget av. For det var jo ikke jeg som ble rammet, selv om det gjerne sies at det var et angrep på hele nasjonen og våre verdier. Selv slapp jeg unna. Jeg mistet ikke et barn eller en venn. Livet gikk videre.

Nettopp derfor forstår jeg godt ønsket om en litteratur og kunst som tematiserer grusomhetene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det inneholder en forventning om at kunsten betyr noe, og at den kan fortelle oss noe om det vi tror vi allerede vet, på en måte som kanskje gjør oss i stand til å gripe det – og bli grepet av det.

Annen kunnskap

I alle fall er det dét som skjer når jeg leser Cecilie Løveids seneste diktsamling, Vandreutstillinger, som ga henne Brageprisen for noen uker siden. Her står diktet «Straff», som fantaserer om hva slags straff Breivik kunne fått: «Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal han leies frem til hver eneste grav. (...) Han skal spille inn en godnattsang til hver eneste en». Diktet ble publisert i Aftenposten i 2013, og har fått mye oppmerksomhet.

Den midtre avdelingen i Vandreutstillinger heter «Redningsoperasjoner», og her fins flere 22. juli-dikt. Diktene gjør at jeg fornemmer omfanget av tragedien på en måte jeg ikke har klart siden de første dagene etter hendelsen. Jeg får med andre ord en slags kunnskap sakprosaen eller journalistikken ikke gir meg. Det betyr ikke at dikt er bedre enn sakprosa, men at den kunstneriske tilnærmingen er med på å fylle ut bildet. Det er derfor vi voksne mennesker fortsetter å dikte, tenker jeg – og trenger ingen festtale for å overbevises.

Redningsoperasjoner

Man kan kanskje lese tittelen «Redningsoperasjoner» som en slags tragisk ironi, med tanke på Gjørv-rapportens knusende dom over beredskapen. Men det er ikke dette Løveid er opptatt av. Jeg tror heller hun vil vise at det er diktene som er små redningsoperasjoner: «En fortelling er alltid en redningsoperasjon», siterer hun den engelske kunsthistorikeren John Berger på, i et dikt om deportasjonen av jøder i Norge i 1942.

Samtidig er Løveid smertelig klar over diktningens begrensninger. Om poeten Gunvor Hofmos deporterte venninne, Ruth Maier, skriver Løveid: «Ingen fortelling kan redde hennes Ruth tilbake. Ingen dikt heller.» Diktene kan ikke gjøre opp for grusomhetene, men kanskje kan de gi trøst?

Trøst

Det er i alle fall «Trøst» som er tittelen på bokas vakreste og vondeste dikt. Selv har jeg ikke lest noe som har gjort større inntrykk på meg dette litteraturåret: «De sto på fergen til og fra og gråt på fergen til og fra», åpner diktet, som knytter ferge­turene til og fra Utøya med fergemannen i gresk mytologi – som ifølge myten henter de døde. Plutselig kommer noen flyvende lavt over vannflaten: «Det er Teskjekjerringa med sus i serken», står det. Og så kommer Knerten og Labbetuss og Blåfjellnissene og Karsten og Petra – generasjoner med trøstende figurer fra Barne-TV.

Du minnes hvor fulle av minner og forestillinger hvert eneste ukrenkelige liv er: Alle disse figurene som beleirer barne­sinnene, sammen med alle mulige fantasier og drømmer som følger gjennom livet. Det er som om forbrytelsens omfang blir klart for meg ennå en gang.

«De trøster så godt de kan, disse englene», står det mot slutten. Og det gjør diktet også. Men diktet vet samtidig at trøsten det prøver å gi, ikke kan redde noen. Kanskje er det derfor trøsten virker så sterk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
14 minutter siden / 22 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 132 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 222 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 6 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 6 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 458 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
17 minutter siden / 222 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
22 minutter siden / 222 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
39 minutter siden / 222 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 458 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
rundt 1 time siden / 156 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
rundt 1 time siden / 1448 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 458 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 429 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 2 timer siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 429 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 222 visninger
Les flere