Arne Berggren

Alder:
  RSS

Om Arne

Dramatiker og TV-produsent

Følgere

Liten vits å bli kristen?

Publisert 14 dager siden - 2310 visninger

Kirken fremstår som en klubb aller helst for dem som er født og oppvokst der, preget av kodespråk og hemmelige tegn. Skal du virkelig utfordre deg selv, er det lettere å finne Skiforeningen.

Det var først da jeg ble spurt om å skrive andakter for NRK radio, det gikk opp for meg hvor langt vekk kirken er for mange. Jeg forsøkte å se kristendommen helt fra utsiden, gjennom blikket til en som vurderer å melde seg inn og finne ut av hele greia.

Det var ikke bare et trist innblikk, det var så godt som umulig å se noe som helst.

Hva i all verden

Man hører stadig om folk som har funnet Gud, funnet hjem, hørt en stemme, opplevde kraften, fant nåden, men hva i all verden er det for noe? Kan hvem som helst finne dette? Hvor melder man seg inn? Hva er det egentlig å tro? Hva er medlemsfordelene? Hvor er handlekurven og når starter det?

Du kan jo gjøre som meg – forsøke å søke deg frem til kristen tro på nettet. Søker du på «Hvordan bli kristen», møter du en skog av bibelsitater og floskler, sikkert velmenende, men ikke desto mindre utmattende, ja, eller direkte skremmende. Så hvorfor ikke gå rett til hjemmesidene til Den norske kirke? Ja, hvorfor ikke? I toppmenyen der kan du velge mellom dåp, konfirmasjon, bryllaup, gravferd, om trua, om kyrkja.

Atter nye valg

Hadde jeg vært dem, ville jeg muligens gått for bokmål på noen av disse ordene, men la gå, tenkte jeg og trykket forventningsfull på «om trua», bare for å få nye valg, denne gangen på bokmål, riktignok: kristen tro, kirkeåret, gudstjeneste, trosopplæring, kirke 18-30.

18-30-toget er gått for min del, men jeg trykket forventningsfull på kristen tro, og fikk atter nye valg, denne gangen: Gud, vår skaper, Jesus Kristus, ånd som gir liv og …

Nå er det for så vidt ikke noe poeng i seg selv å herse med Den norske kirkes nettløsninger, om det ikke var for at disse fremstår som symptomer på noe fundamentalt galt.

Livet er et mysterium i seg selv, det finnes gåter i speil og uendelig mange nye dører og spørsmål, men det er ingen unnskyldning for at kommunikasjonen rundt hva det er å være kristen oppleves som kinesiske esker eller maraton i bibelsitater.

Krattskogen av menyvalg

Nå kan det være at kirken selv har ant at krattskogen av menyvalg ikke akkurat trigger konkret handling - for over menyvalgene står der skrevet: «Ingen blir kristen fordi hun eller han er klokere eller bedre enn andre. Å være en kristen er først og fremst å ha fått nåde og kjærlighet i gave fra Gud». Vel, vel, der gikk det mange tog, dessverre.

Men altså: Skiforeningen. Vi har jo som kjent et religiøst forhold til langrenn og blir født med ski på beina, så sånn sett er det mange likhetstrekk med folkekirken.

Men om du lurer på hva denne skigåingen er for noe og gjør et tilsvarende google-søk, finner du «tips til å lære å gå på ski», «skiteknikk», «her kan du gå på ski til helgen» - og Skiforeningen er naturligvis synlig med alle sine innfallsvinkler rundt skigåing; det er webkameraer ute i løypene og førevarsler og aldeles ikke noe: «Å gå på ski er først og fremst å ha fått gleden over skisporten i gave fra Skiforeningen».

Snakkes i stykker

Heller ikke sitater av Tomm Murstad. Stein Eriksen eller Sondre Nordheim. Tenker man nærmere etter, kan det å spenne på seg planker under bena, gå ut i kuldegrader og labbe rundt i skauen, mystifiseres og snakkes i stykker, like lett som det å sette seg på harde trebenker og folde hendene.

Jeg tror ikke det hjelper å sette opp webkameraer i kirken, nødvendigvis, men et eller annet har Kirken å lære av Skiforeningen.

Gå til innlegget

ANTIKLIMAKS  

Publisert rundt 2 måneder siden - 405 visninger

Vi hadde trengt noen passasjer og hint i Bibelen om demontering av juletrær. De av oss som fortsatt kjemper for trettende dag som dannet tidspunkt for nedpakking av krybber og pynt, kjemper uansett på vikende front. Et juletre i uke 1 er tristere enn noensinne.

 

Jeg merker selv hvordan synet av alt som lukter av i fjor, fremstår som illeluktende antiklimaks allerede første nyttårsdag. Tidligere varte jula til påske, man lekte i hvert fall med tanken - nå er selve julen rett og slett over, nesten før den har begynt.

Noe må ofres for at noe helt nytt skal få plass eller gjenoppstå, vi vet jo det, årstidene liksom, naturens kretsløp og fra jord er du kommet og til jord skal du bli, ja da - men det virker som liten trøst når du ser disse halvpjuskete likene av noen trær som settes ut ved offentlige søppelkasser eller blir stående pjuske og uvannede og skjelve i regnværet og vindkastene som av en eller annen grunn alltid kommer i romjulen, i hvert fall på Østlandet og i Bergen - pistrete juletrær, ribbet for pynt, kompromiterte i dagslys, det er som å se besteforeldre nakne - det var ikke meningen.


Vi blir fortere ferdig med ting i dag, tror jeg, enn for noen tiår siden. Ting eskalerer lynraskt, blir til en tsunami av følelser, for så å være vekk igjen, like plutselig som det oppstod, uten nødvendigvis å etterlate dypere spor. Før trengte man et halvt års tid for å bygge en skikkelig skandale, og ytterligere ett år på etterspillet. Nå bygger skandalene seg opp over en ukes tid og antar abnorme proporsjoner, for så å avblåses brått og uten varsel - blir stående og slå for seg selv som en åpen dør i vinden i det folkemengden har løpt videre for å bivåne og piske opp stemningen rundt noe annet som brenner. Ingen ting strider mer mot tidsånden enn han eller hun som harmdirrende slår fra seg i kommentarfeltet lenge etter at folkemengden har forlatt det. Du kjenner følelsen - stå der og dirre for deg selv uten en eneste like, kanskje bare en stakkarlike fra trådstarteren. Hvor ble det av de andre? Hvordan ble det så stille, tenker treet.


Sosiale medier er basert på følelser. Endorfiner skal fosse i kroppen din når du logger deg på, du vil inn der for å føle, og det er til enhver tid nok å reagere på, men følelser er også klassisk betinging, de trigges der og da, og selve saken, det du hisset deg opp over eller som gjorde deg euforisk, virker tommere og tappet for mening bare noen få dager etter. Disse Facebookjubileene og påminnelsene om noe som engasjerte deg dypt og inderlig for et års tid siden, virker nå bare som vage minner fra et annet liv. Juletrærne må forståes som en del av dette nye landskapet av bratte opp- eller nedoverbakker og stup - julen er i ferd med å bli en one-click-affære, du har logget deg inn lille julaften, du har opplevd og delt, du må videre - romjulssalgene lokker, raketter streames live, nestledere må gå, det haster.

 
Det er noe trist over juletreet som hutrer i vindkastene på Eidsvoldsplass foran Stortinget. Det skal komme nye juler, men da er ikke det treet med. Akkurat som det skal komme julaftner der vi alle ligger glemt og begravet under hvelv av tele på mørklagte kirkegårder, men hvem vet, tenker jeg om juletreet på Eidsvolds plass - én dag vil du atter gjenoppstå, etter runder med søppelsortering, noen hundre liv som lokalaviser, bark i hundetoaletter eller deler av laminert parkett i en visningsleilighet på Røa. Eller dukke lydløst opp i noens feed i jubileer for en gang relevante minner.

Gå til innlegget

Mine multiple personligheter

Publisert 2 måneder siden - 461 visninger

Inne i hodene våre, er vi naturligvis alltid den samme. Og vi har vært det hele tiden. Det er dessverre bare en illusjon, men hvem vil vel innrømme at man ikke aner hvem er?

Har du ikke av og til merket hvordan folkene du møter, drar personligheten i ulike retninger? Når du møter dem du gikk på barneskolen sammen med? Det kan være folk du ikke har sett på førti år, allikevel fortsetter man akkurat der man slapp, for hvem var det egentlig som oppdaget The Doors først? Hvem hadde og har mest draget, eller minst? Du møter gutta fra ungdomsskolen, og brått befinner du deg i den samme gamle hakkeorden - enten er du den smarte, eller så er du den gjerrige, trege, han morsomme, eller han ingen kan stole på, som snur kappen etter vinden og er enig med siste taler.

 

Vi har denne rare tendensen til å tilpasse oss omgivelsene. Du kan gå på trikken på Skøyen og møte han som får frem kjekkasen i deg. Du går av på Skarpsno og kommer i snakk med en eldre dame som lokker frem omsorgspersonen din. I Gabelsgate møter du en kollega som tvinger frem kynikeren, før du blir til nervøs guttunge hos fastlegen. Fasetter av samme personlighet, sier du? Tror ikke det, nei.

 

Hvis vi visste hvem vi er, ville vi muligens vært noe mindre opptatt av å snakke om oss selv, eller høre hva andre synes om oss. Uten en konstant tilbakemelding fra omgivelsene, mister de fleste av oss oppdriften. Vi vil snakke om oss selv, høre om oss selv, se på bilder av oss selv - og den lettvinte forklaringen er narsissisme og overfladiskhet. Jeg tror ikke det er fullt så enkelt. Jeg tror vi desperat forsøker å finne den ene personligheten vi kan slå oss til ro med. Men det blir som når Gud leter gjemsel med seg selv.

 

Du har sett sånne dokumentarer om folk som mister langtidsminnet, der de lever en slags gullfisktilværelse med toppen en vag fornemmelse av at det er noe de går glipp av. Det er nesten uvirkelig, samtidig som det på en litt urovekkende måte gir en følelse av noe kjent, for vet du ikke nøyaktig hvordan de har det? Selv om du har modnet, lever i nuet og endelig er fremme, tror du, har du knapt truffet et menneske med tilsvarende modning og egenskaper - alle andre ser jo ut til å gjenta sine egne feil, slik enhver tragedie befolkes av hovedpersoner som høyt proklamerer at endelig har man skjønt hvordan alt henger sammen, bare for å gjenta de samme feilene på et stadig høyere nivå. Det er derfor tv-seriene kan gå i uendelig mange sesonger. De lærer jo aldri, det ser vi jo, og vi elsker det - for det klinger velkjent, dessverre.

 

Filosofen og matematikeren Kurt Gödel beviste - og her får matematikerne ha meg unnskyldt om jeg bommer grovt - at man aldri kan forstå eller bevise et system innenfra systemet. Noe sånt. Jeg tenker at det er som fisken som ikke helt kan forestille seg livet på landjorden. Uansett, Gödel tuklet med problemstillinger på det nivået der man forsøker å bevise at Gud eksisterer, og svaret er vel strengt tatt at det ikke lar seg bevise, i hvert fall ikke av oss. Gödel var definitivt én av de smarte på barneskolen, vil jeg tro. Han var religiøs, men likte ikke religioner. Han trodde åpenbart på noe større, utenfor for våre forstand og rekkevidde, en personlig Gud, han kunne bare bevise at man ikke kunne bevise det. Uten at jeg helt vet hvorfor, stemmer det jo ganske godt at det er denne mannen som blir paranoid, slutter å stole på noen andre enn sin egen kone. Da hun ble sendt på sykehus, sultet han i hjel. For hvordan skal man kunne stole på noen som helst, om man ikke helt vet hvem man er? Innerst inne?

 

Gå til innlegget

Jegerufølsomheten på Jar-trikken

Publisert 3 måneder siden - 962 visninger

Med fare for å høres ut som enda en som spør om kanskje de gærne er de normale, vil jeg hevde at psykologien har kommet noe kortere enn vi tror og de later som, med hensyn til å forstå mennesket. Det er da noe skremmende primitivt vi alle bærer med oss, som ingen setter ord på? Eller sier jeg dette for å bortforklare de sikkert atten diagnosene jeg forsøker å skjule for omverdenen?

Jeg opplever at det er noe helt grunnleggende vi aldri får forklaringen på. Hvorfor er noen idioter i det ene øyeblikket, for så å være superålreit i det neste? Ja, jeg vet jeg kan stille spørsmålet på en annen måte: Hvorfor ser du det slik, Arne? Når og hvor er det du møter disse idiotene og fikk du tilstrekkelig nærhet som spebarn? Ble du ammet? Kom noen løpende da du gråt?

Jeg vet at veterinæren Bergljot Børresen skrev om både morsinstinkt og jegerufølsomhet, og så vidt jeg vet var det kontroversielle begreper, begge deler. Morsinstinkt er vel gått ut av språket, sammen med alt som slutter på -inne, men det er fortsatt noe med denne jegerufølsomheten som pirrer meg hver gang jeg reiser kollektivt, spesielt om morgenen. Jeg går inn i en slags ufølsom transe, jeg er i en slags krigstilstand og jeg liker kort og godt ikke andre mennesker noe særlig før klokken ti. Joda, jeg kan late som, jeg også. Men ikke la deg lure - bak avisen og øreproppene lurer en drapsmann.

Vi er så opptatt av om mennesket er skapt for å drikke H-melk eller ei, alt dette med steinalderdiett og hva som egentlig er naturlig for oss. Det som uansett er unaturlig, må være å gå inn i en stålcontainer på hjul, drevet av strøm og la seg presse sammen av og med mennesker du ikke kjenner, noen av dem vil attpåtil prate, om morgenen, spør hvordan jeg har det og er påfallende imøtekommende. Jeg er hatefull frem til klokken ti om formiddagen og jeg kjenner en seriemorder inni meg når jeg reiser kollektivt. Er dette jegerufølsomheten, rett og slett? Gjør jeg meg bare klar til å drepe og forsvare min lille plass i næringskjeden mens vi kjemper oss forbi Skillebekk? Er det klassisk betinging som skrur av medfølelsen? Det holder ikke å kalle det sur gubbeoppførsel, guttestreker eller hersketeknikk, om det viser seg at de fleste av oss bærer på noe slags jeger-dna som får oss til å slå av all empati og gå inn i krigstilstander i drosjekøer, kolonialforretninger og møter som varer over en time.

Som hvit, hetero mann femti, skal jeg vokte meg for å påkalle biologi eller intelligent design, men jeg må innrømme at det kan se ut som et fint opplegg dersom det fins noe stort der ute som har pønsket ut hele greia og overvåker det hele litt fra avstand. Jeg håper det fins noen algoritmer som kan få oss forbi dette stadiet der alt handler om den menneskelige vilje og at menn bare får skjerpe seg. Dersom vi ikke greier det på egenhånd, og psykologien blir stående på stedet hvil, får vi sette pengene på kunstig intelligens. Om et par tiår er brødristeren og bilen din smartere enn deg, uansett, og vi kan forhåpentligvis bruke mer tid på å være oss selv og glede oss over en eller annen universelt tilgjengelig fasit, enn å krangle om hvordan det hele er skrudd sammen.

Men det er noe overraskende med denne ufølsomheten også. Noen ganger skrur den seg av uten videre. Empatien slår inn. I noen få, tilmålte øyeblikk er ansiktene rundt deg vakre, vennlige og velmenende. Alle vil godt og gjør så godt de kan. Kanskje det er opplevelsen av fellesskapet som tar overhånd? Eller at du plutselig forstår at du ikke er jegeren, men byttet?

 

 

 

 

Gå til innlegget

Ballen glapp

Publisert 4 måneder siden - 3143 visninger

Det er jo hyggelig å få æren for å ha startet en debatt om kristne stemmer. Det sporet dessverre fort av og ble gørrkjedelig og internt, som vanlig.

- Nordmenn er nysgjerrige på hva det betyr at vi har en kristen kulturarv, slår sjefredaktør Åshild Mathisen fast, og her er vi ved sakens kjerne: 

Nei, Åshild, nordmenn bryr seg ikke. Det er det som er saken. Én ting er det jo at man blir oppfattet som bedrevitende og mørkemann og alt det der, som jo ikke burde bety noe som helst - ingen blir vel kristne for å være populære, man bærer sitt kors og så videre - men nordmenn er kanskje ikke verdens mest nysgjerrige folkeslag, og  begrepet kristen kulturarv får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste av oss. Vi vil greie oss selv, uten arv. Vi er strengt tatt mot kultur og kristen er, om vi skal være dønn ærlige, et skjellsord for overraskende mange.

 Jeg hadde altså kommet i skade for å starte en debatt, men orket ganske enkelt ikke å lese innleggene som fulgte. Alle ser ut til å være enige om at man trenger flere kristne stemmer, liksom, men derfra er man plutselig i gang igjen med ting som er internt, uforståelig eller bare uengasjerende. 

Jeg sier det heller som det er, beklager, men jeg oppdaget at jeg er rungende uinteressert i å snakke om kristne verdier og kulturarv. Like lite som jeg er liker å snakke om tro rundt lunchbordet. Fordi jeg vil være kul og sprø og én av gutta? Nei! Fordi noe går i stykker når vi plaprer om tro. Jeg kan snakke om kristendom og åndelighet og tro i timevis med hvem som helst. Men ikke i avisen, takk. Eller på radioen. Kristendom som massekommunikasjon blir lett forkynnelse og/eller misjonering, synonymer for bedrevitenhet og lett provoserende søvndyssing. Se på Krf.

 Dette handler kanskje om noe mer og større og mye mer komplisert, slo deg meg plutselig. Ikke om hvilke kristne som gidde å stille opp eller kristnes imageproblem. Det handler heller ikke om hvem de kristne er eller hvem som skal representere hvem. Det handler om den ulykken det var da folk som representerte øvrigheten snekret talestoler i våre vakre middelalderkirker, stilte seg opp over menigheten og begynte å plapre og atter plapre om det som ikke lar seg forklare. 

Jeg husket plutselig hvorfor det tok meg så lang tid å oppdage at jeg er kristen. Jeg møtte aldri noen kristne som greide å gjøre kristendom relevant for meg. Derimot møtte jeg buddhister som at hvis du møter Buddha, bør du drepe ham med én gang, for når du tror du vet hvem han er, tar du helt sikkert feil. 

Det var så mye mer umiddelbart det de snakket om. Det var det motsatte av floskler og ubegripelig, søvndyssende tøv. Det var verktøy til å forstå meg selv og verden rundt meg. Ja, t-ordet ble i grunnen sjelden brukt. Så var jeg så heldig å møte en mystiker som viste meg hva alt dette handler om. Som stilte åpne spørsmål og lot meg tenke selv og gjenoppdage kristendommen.

 Ja, vi trenger flere stemmer som kan forsvare disse evinnelige kristne verdiene og kulturarven, og ære være Ottosen og Selbekk & co som gidder og ser ut til å trives med det og er flinke kommunikatorer. 

Men om man skal tenke langsiktig, er den virkelig digre utfordringen at vår tro er utfordret. Det er ikke sekularisering som er trusselen, men at vi kjeder folk. Det handler ikke om image, men om relevans.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kristiansen kommenterte på
BCC trenger mer business
20 minutter siden / 537 visninger
Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
rundt 1 time siden / 183 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 380 visninger
Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 380 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1929 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Til forsvar for mennesket
rundt 8 timer siden / 427 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 8 timer siden / 778 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1929 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 380 visninger
Torvid Høiland kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 9 timer siden / 1929 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 380 visninger
Les flere