Arne Berggren

Alder:
  RSS

Om Arne

Dramatiker og TV-produsent

Følgere

La oss krenkes av dum reklame

Publisert 2 måneder siden

Når reklamebyråene flørter med krenking og avisene bærer ved til bålet, ser vi to bransjer som forsøker å utslette seg selv. Kan vi få en krenkings-tsunami mot reklame?

Forrige uke rullet Telia ut en ny kampanje. Foreløpig har teleselskapets hyllest til enkeltmenneskets valgfrihet utløst akkurat de reaksjonene de håpet på - det er godt håndverk fra reklamefolk, for selvfølgelig vet man at det kommer reaksjoner, og flinke reklamebyråer har alltid visst å småerte det politisk korrekte eller vekke følelser i folkedypet. 


Handler om valgfrihet

At det blir diskusjon på Dagsrevyen er tipp-topp, og her fikk Telia-sjefen gjentatt et par-tre ganger at Telia handler om valgfrihet. Godt håndverk.

Men det forunderlige er jo hvor uendelig mye dårlig reklame som fortsatt plager hver og én av oss. Du klikker på noe du tror er en slags nyhet, men før du får se flyet styrte eller det rare svenskekongen gjorde, må du lide deg gjennom fire sekunder med det verste fra reklamebransjen. Nesten uansett hvilken kanal du er innom, så er straffen for å se noe gratis platt utformet merkevarebygging eller produktreklame.


Den dumme reklamen

Misforstå meg rett, jeg elsker reklame. Folk flest gjør jo det. Men ny teknologi og en medierevolusjon, har gjort lite med reklamens form og innhold, og det som var smårirriterende og lett å bla forbi, er nå blitt eksponentielt verre; den dumme reklamen har begynt å følge etter deg, det er det nye.

Det er i grunnen underlig at ikke alle disse krenkings-tsunamiene har begynt å påvirke reklamens form og innhold nevneverdig. Reklame som vekker reaksjoner, er jo ikke noe nytt, heller ikke alle de ufrivillig komiske forsøkene på såkalt brand purpose - å dytte en litt større mening inn i salget av et i seg selv banalt produkt. Noen greier det, som Nike, mens andre tryner, som Gillette.


Må be om unnskyldning

Men hva skjer når noen retter blikket mot reklamen i seg selv og hevder seg krenket? Det må jo komme. I dag må museer utstyre kunstklassikere med trigger warnings, ungdomsbokforfattere må be om unnskyldning offentlig fordi bøkene var ufølsomme i noen øyne, så hva skjer når denne formen for krenkingsfascisme retter seg mot selve reklamen? Mot at vi irriteres, plages og påvirkes, delvis uten å tenke over det - at noen påvirker adferden vår, styrer pengebruken vår og manipulerer oss til å kjøpe ting vi ikke egentlig trenger og som bidrar til klodens undergang, slik noen kan velge å se det?

Medienes akilleshæl er kanskje at man frydefullt rapporterer alt som skjer, også når det rammer en selv, slik vi har sett det i den imploderende og selvrefererende ikke-saken om den såkalte VG-granskingen. Det er nettopp kombinasjonen av en eller annen protest i sosiale medier og medienes kåte selvrapportering som kan gi kraft til tsunamien. Tenk om en krenkingsopplevelse manifesterer seg i en protestbevegelse mot irriterende reklame, og mediene selv begeistret rapporterer om det? 


Bensin på bålet

Teknologien har ikke gitt oss den reklamen vi fortjener. Noen må rive av plasteret i mediebransjen snart. Ingen vil ha all den dritten som popper opp over alt, eller som er prisen for å se noe gratis. Smarte aktivister kan meget vel skape en flodbølge av hat mot den reklamen ingen av oss vil ha, og mediene vil rapportere om det og fyre opp - og altfor sent oppdage at de heller bensin på bålet de selv står midt oppi.

Kan hende er det bare ønsketenking, men er det ikke akkurat som om det ulmer der ute? Fortjener vi ikke en sann medierevolusjon snart?

Gå til innlegget

Giskesaken er fiksjon

Publisert 4 måneder siden

Når Giskesaken minner om Game of Thrones, er det ikke nødvendigvis fordi virkeligheten overgår fiksjonen, men heller fordi journalister har en dragning mot fiksjonsdramaturgi.

I seg selv er ikke hendelsen på Vulkan viktig, det er først når den settes inn i en dramatisk sammenheng og det konstrueres et plot, at den vekker interesse.

Der sannhetssøkende journalister avdekker og gir oss konklusjoner, åpner den spekulative journalistikken for at vi selv blir medskapende tilskuere som lokkes til å trekke våre daglige og foreløpige konklusjoner mens vi venter på neste episode.

Når vi ser en sak utspille seg med digre melodramatiske vendepunkter, som om det var en klassisk såpeserie der alt handler om makt og begjær, kan det jo hende dette handler om journalistenes mind set, vel så mye som hva som faktisk har skjedd.

Les også: Kvinnene som laget dansevideoen med Trond Giske, føler seg misbrukt i et politisk spill. De er svært kritiske til Fagforbundet.

Spekulerer frydefullt. 

Vi sitter noen dramatikere i et skriverom i Levanger og spinner videre på Giske-intrigene og spekulerer frydefullt, som alle andre i landet, og det er da denne fornemmelsen melder seg om at vår brainstorming likner den i avishuset. Man begynner å kjenne igjen set ups og pay offs, spørsmålene som blir reist, cliffhangerne og hvordan ulike folk kommer på banen, noen ganger rett inn fra venstre.

Når det som ikke kunne skje, skjer om og om igjen, er det fordi noen spiller det opp, kanskje til og med spekulerer i at det skal skje. Ikke vær naiv, sier noen, selvfølgelig skaper journalistene nyhetene, de har alltid manipulert frem sakene sine, porsjonert det ut. Melket saker som ikke egentlig var en sak.

Såpeoperaen er et nullsumspill. 

Hvis noen sier at nå er Giske ferdig, så er han naturligvis på banen igjen neste dag. Hvis noe sier at det ikke er kamp om ledervervet, blir det naturligvis kamp om ledervervet. Den som mangler tillit, får tillit – den som ligger nede, reiser seg. Og det som vil være det verste for de ulike hovedrollene, vil skje – om og om igjen i en jevn strøm av vekselvirkninger, for såpeoperaen er et nullsumspill, det som er pluss for én, er uten unntak minus for en annen.

Går det an å si at kvalitetsjournalistikk har noe konkluderende og oppklarende ved seg, mens underholdningsjournalistsikkens DNA er spekulasjon? VGs nyhetsredaktør innrømmet at saken ble publisert for tidlig. Men kanskje lista bør legges langt høyere, om man vil ta steget opp fra underholdning og melodrama? Det kan ikke være nok å ha sitt på det tørre i en spektakulær sak som det haster å publisere.

Les også: Ap-veteran om Giske-Comeback: – Man har ingen rett til å tåle og tilgi på vegne av ofrene

Mer å hente. 

Vi tok en runde i skriverommet i dag. Vi vet ikke hvor mange episoder eller sesonger som gjenstår, men det ligger noen ubrukte muligheter rundt jentene som filmet Giske, vi går ut ifra at avisene har endevendt dem, spionert på nettverk og venner.

Det er for banalt hvis de lurte Giske i en felle, og at ikke Giske skulle skjønne hvor feil dette var, kjøper vi heller ikke som dramatisk premiss. For har han ikke fått det nettopp som han vil? Står han ikke sterkere nå enn for en måned siden? Pål T. Jørgensen, kan han ha hytte på bygslet tomt i Nord-Trøndelag?

Og faren til Stenseng – hvem tror vel at han gjør noe datteren ikke har godkjent? Vi ville vurdert å leie inn en privatdetektiv og fotfulgt jentene, vi ville avlyttet hele familien Stenseng og ville studert samtlige overvåkningskameraer rundt Vulkan. Men det regner vi med at VG er i gang med. Et nytt overraskende vendepunkt kommer snart. For her er det mer å hente.

La oss bare være ærlige på at det er blitt underholdning nå. Fordømt god underholdning.

Gå til innlegget

Angsten for Hellig Olav

Publisert 5 måneder siden

Når vi nå nærmer oss 2020, har vi ennå god tid til å spørre oss selv om hva det er vi skal feire. Og kanskje enda viktigere: avklare nasjonens schizofrene forhold til Olav den Hellige.

Martin Luther & Co

Det er noe gjennomschizofrent ved Norges forhold til Hellig Olav. Vi har kanskje ørlite berøringsangst når de kommer til dette med helgener?

Det er fullt mulig å besøke Nidarosdomen og Stiklestad uten å bli noe særlig klokere. Martin Luther & Co forsøkte å vaske vekk hele greia, men lyktes bare delvis og i liten grad i Trøndelag. Olav Haraldsson slipper liksom ikke taket, men spør hvem som helt om hva som egentlig skjedde et eller annet sted på Stiklestad, og du møter flakkende blikk fra guider, lærere, prester og folk flest.

Men samtidig er det noe ved Olav Haraldsson som åpenbart trenger seg frem og manifesterer seg i en slags uønsket og ambivalent relevans, stadig vekk og nå snart tusen år etter at et merkelig dødsfall skjedde på et jorde i Trøndelag.

Les også: En helgen for vår tid

Hellig eller ei. 

Det er så mye ubehagelig med helgener. Selv de som ikke sier de ikke tror, mener noe om hvem som kåres til helgener. Og når vi nå skal feire tusenårsjubileum igjen, er det altså hendelsene på Stiklestad alt springer ut fra, men de som sitter på første benk under jubileet, er teknisk sett dem som har forsøkt å utradere minnet om nettopp det vi feirer.

Flere vil nok rammes av kognitiv dissonans underveis, for det var vel strengt tatt Olavskulten og katolisismen som var Anti-Krist ved forrige korsvei? Vel og bra med alle slags økumeniske seminarer og håpet om at kirkene nærmer seg, men 2030 er en fin-fin anledning til å sette seg ned og snakke grundig ut om hva som skjedde underveis opp gjennom hundreårene.

Boken Reformasjon uten folk av Henning Laugerud er et godt sted å begynne. Eller vondt, egentlig – for skildringen og dokumentasjonen av reformasjonen i Norge sjokkerer.

Skurk og voldsmann. 

Men vi går mot 2030 uten at befolkningen bryr seg nevneverdig. Det har vært nedsatt komiteer og tenkegrupper der halvparten av deltakerne allerede er døde, så lenge har vi holdt på med 2030-feiringen, og kanskje er vi utmattet og likegyldige overfor alle disse kirkejubileene og tusenårsfeiringer av ditt og datt?

Det eneste som er sikkert er at nå kommer dokumentarene og kronikkene og ytringene om at Olav var en skurk og voldsmann og om at hedenskapen hadde mye klokskap i seg og at hele helgengreia var bare reinspikka merkevarebygging av en smart biskop og vi at vi trengte noe samlende.

Vi skal få høre igjen at mirakler har logiske forklaringer, og kan hende får vi en liten etterfeiring av reformasjonen, også.

Les også: – Olav den helliges rolle er overdrevet 

Tvinges til å spørre. 

Etter å ha sett Spelet om Heilag Olav på Stiklestad i fjor sommer, forstod jeg at det var tid for å lese seg opp, for hva hendte egentlig på Stiklestad? Spelet handler bare indirekte om Olav Haraldssons død. Og noe nærmere den religiøse dimensjonen kommer man jo ikke gjennom kongesagaene og Snorre.

Er det en berøringsangst? Det begynner å ane meg at mirakelet vi motstrebende må forholde oss til, er at jo mer vi diskuterer og feirer alt annet enn nettopp Olav Haraldsson, desto mer relevant blir han, av seg selv.

Kan hende det er det som er mirakelet? Ikke negler og hår, men en kilde med en kraft som gjør noe med den som spør. Ikke ett svar, men uendelige mange deler av sannheten, og det viktigste er ikke svarene i seg selv, men at vi fortsatt tusen år senere, tvinges til å spørre?

Gå til innlegget

Bare en del av spillet

Publisert 6 måneder siden

Vi greier ikke helt å snakke sammen for tiden, men tenk om det er en nødvendig fase i et globalt spill?

La oss si at det satt noen og styrte hele spillet. Jeg ville ikke gå så langt som til å hevde at det fantes en plan bak tilværelsen, det ville jeg i så fall holdt for meg selv. Men litt ­allegorisk kunne man antydet at vi på en måte er deltakere i et slags rollespill alle sammen.

Fase to. 

La oss bare leke med tanken om at designeren bak det hele bestemte seg for at det var på tide å gå inn i fase to. Vi kan tenke oss at vi hittil har kunnet holde meninger for oss selv og våre nærmeste. Sitte rundt våre egne bord og hytte med nevene mot noen som ikke var der.

Mennesket har en iboende trang til å kategorisere, skape gjensidig utelukkelse og organisere seg i grupper som konkurrerer mot hverandre med ulike grader av vold. Med unntak av et par-tre verdenskriger, har det godt rolig for seg. Husk at frem til omtrent i dag har det tatt relativt lang tid å krenke noen på grunn av postgangen.

Omatt og omatt. 

Men la oss si at gamedesigneren begynte å kjede seg, de ulike fraksjonene og lagene stod på stedet hvil, det var bare den vanlige og nesten rutinemessige og rituelle luggingen og alle de tomme truslene, omatt og omatt. Ingen streben etter høyere idealer – bare refleksiv sjalusi, egodrevet skepsis og vekslende grupper med mennesker som forbannet Janteloven og hevdet å representere hårete mål og ideale fordringer, samme greia år ut og år inn – spillet ble stående på stedet hvil, gradvis tappet for dynamikk og spenning.

Reaksjoner og refleks. 

Spilldesigneren gir derfor deltakerne tilgang til hverandres tanker, non stop, 24/7. Vel ikke bokstavelig talt, men senker alle barrierer som finnes for mellommenneskelig kommunikasjon, gjør det lettere for alle å kommunisere med alle, kommentere, uavlatelig. Og fordi kommunikasjon er vanskelig - man må bruke ord, retorikk – innføres en mer umiddelbar følelsesdrevet responsmulighet, med enkle tegn som gir uttrykk for skuffelse, applaus, kjærlighet og så videre.

Samling i bånn. 

Hva skjer med spillet? Aller først forvirring. Deretter samling i bånn og konsolidering. Hvem er egentlig på lag med hvem? Deretter testing av verdier, den helt nye krenkingsfasen som avstedkommer nye virkemidler og hjelp, som triggervarsler, fakkeltog og en vitalisering av injurielovgivning og rettssystemet. Man forsøker forgjeves å balansere ting som i seg selv er gjensidig utelukkende; blasfemiparagrafen og ytringsfriheten, feminisme og identitetspolitikk, bærekraftig jordbruk og tilbud på lammekjøtt, kapitalisme og kunst, mangfold og integrering.

Det viktigste er at det blåses nytt liv i spillet, det er skjerpings, nye fronter og folk begynner å tenke. Trenger vi å kunne Fader Vår? Hva skal julenissen spørre om, hvor er de kvinnelige julenissene? Er det noen vits å kjempe for retten til å si neger? Finnes egentlig kjønn? Trenger vi mor og far? Og i så fall hvor mange av hver? Kanskje Kina tenker helt riktig? Bør vi kunne drepe uønskede barn frem til for eksempel fylte ett år? Pro & contra.

Opp til Eidsvoll. 

Er ikke denne nyoppdagede krenkbarheten, all indignasjon og alle disse polariserte og ørkesløse ­debattene en nødvendig fase før vi begynner å ta helt andre hensyn, ordlegger oss mer diplomatisk, ser saker fra flere sider? Nå virker alt enten forbudt eller idiotisk. Vi greier ikke helt å snakke sammen for ­tiden, men tenk om det er en nødvendig fase i et globalt spill? Og ­vinnerne, ­kanskje de får reise opp til Eidsvoll og skru sammen hele greia helt på nytt? Ville det vært så galt, egentlig?

Gå til innlegget

De unevnelige

Publisert 7 måneder siden

Noen ord er det bare ikke meningen at du skal si høyt.

Forleden ble jeg klar over at det er noe som heter Norsk endodontiforening. Jeg satt i samtale med en kvinne på Continental Hotell i Oslo, da jeg kom i skade for å lese på oversikten over dagens møter og konferanser.

Det ble helt stille rundt meg, tiden liksom bare forsvant, jeg husket ting jeg hadde glemt fra barndommen og langt vekk fra hørte jeg min samtalepartner spørre om alt var i orden. Jeg våknet liksom opp fra en drøm og pekte søvngjengersk mot skjermen med oversikten og ba henne lese navnet på foreningen.

Hun snudde seg litt irritert, men så skjedde det noe med henne. Jeg kunne se at hun kjempet og på en måte forsvant ut av tiden, hun også.

LES OGS: Universitetet i Oslo nekter å aldersteste asylsøkere

Lukk øynene. 

Norsk endodontiforening. Lukk øynene og se om du greier å gjenta det. Norsk endodontiforening. Ser du? Det er akkurat som muskulaturen i kjeven og tungen gir opp. Og når du noen sekunder senere forsøker å huske ordet, kjenner du på fornemmelsen av Alzheimer og demens og Tourettes og det meste som kan krysse seg tukle til det vi refererer til som bevisstheten.

Forsøker du å si Norsk endodontiforening uten å anstrenge deg, frikobler du alle tilvante tenkemåter – jeg kjenner at hvis jeg ikke passer meg, kan jeg rett og slett tisse på meg under forsøk på å si det. Vi viste det til servitøren, og han ble nøyaktig like rar og måtte liksom støtte seg et øyeblikk, og det var like før det gikk to kopper te og sjokolademakroner rett ned i teppet.

Promilleprøve. 

Hva driver de med, disse endo-ett-eller-annet, var jo det neste vi lurte på, naturligvis - bare for å oppdage at det på ingen måte var noe lettere å google dette enn å forsøke å si det. Fingrene vil bare ikke.

Og greier du det til slutt med hjelp av én som står og leser og dikterer det hele, bokstav for bokstav, er det akkurat som om hele internettet lugger noen øyeblikk, men rett skal være rett, Google fikser det og du får opp sponsede søk som «What’s the difference between a dentist and an endodontist», som høres ut som en promilleprøve.

People also ask, kan Google fortelle oss: Can a dentist do a root canal og What is an endodontist salary? Og her skjønner man jo at folk som spør om særlig det siste, må være svært ute og kjøre, men også at dette på et eller annet vis har med rotfylling å gjøre.

Oversett. 

Det er jo for så vidt penere å si endodontolog enn rotfyller, når noe lener seg mot deg i et middagsselskap og spør hva du driver med. På den ­annen side, er det jo hyggelig at de faktisk husker hva du svarte, så det aner meg at endodontologer lett føler seg oversett og tror folk ikke virker spesielt interesserte i dem og det de gjør.

Noen ganger må man jo si til andre at «unnskyld meg, jeg husker ikke helt hva du jobber med», og så får du høre at jo da, advokat, langtransport, birøkter, 
gynekolog eller til og med ornitolog, ontolog eller urolog.

LES OGSÅ: Mener støtte må tilbakebetales

Reiseregninger. 

Men har du spurt et menneske om profesjon og blitt eksponert for en setning som at nei da, jeg driver litt med endodontologi, så vet du at denne personen skal du ikke spørre om noe som helst, og jeg tipper de lett blir sittende alene, og kanskje nettopp derfor har et sterk behov for å møtes i ny og ne, kanskje på et hotell i hovedstaden for å snakke om muligheter og utfordringer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere