Arne Berggren

Alder:
  RSS

Om Arne

Dramatiker og TV-produsent

Følgere

Hva er det Gud fikler med i Trøndelag?

Publisert 19 dager siden - 2071 visninger

Det foregår noe mirakuløst oppi Midt-Norge. Jeg tror Gud driver med noen greier der, prøver seg litt frem. Jeg tror ikke en gang trønderne vet helt hva som foregår.

Å dra til Trøndelag i ferien er et eksistensielt valg. Enten man drar dit som turist eller pilgrim. Noe større, voldsommere, merkeligere og fascinerende enn Stiklestad for eksempel, er vanskelig å oppdrive i Norge. Det er for så vidt bare noen jorder og et besøksenter og en gammel kirke, som på hvert nes og i annet hvert veikryss i landet, men det hviler en gåte over stedet. For omtrent tusen år siden dør Olav den Hellige der, og vi blir bare ikke ferdig med det. Dette var da heller ikke noe vanlig hjerteinfarkt, eller en fyr som hadde en dårlig dag på jobben, som en av guidene formulerte det – det var noe mer - noe komplett ubegripelig, et mysterium, et gigantisk paradoks, noe uforklarlig som vi får overlate til ateistene å bortforklare, men det var i aller høyeste grad et utslag av fri vilje. Olav trengte ikke å dø akkurat der og da, men det at han gjorde det, forandret Stiklestad, Trondheim, og de fleste av oss, ikke bare trøndere. Det er mulig man må dra dit, for å fornemme det. Og leter du litt, finner du også stenen Olav lente seg på i det han segnet om. Du kan også lene deg på den et lite øyeblikk og tenke over dine egne frie valg, så lenge du ikke forsinker dem bak deg i køen som også vil lene seg på Norgeshistorien.

 Spelet på Stiklestad er et ørlite mirakel i seg selv. Utskjelt, hyllet, elsket og dyrket. Det er strengt tatt ikke et spel om Olav, men først og fremst om omstendigheter og folk rundt. Det handler egentlig ikke om slaget på Stiklestad, heller, men om alt det som er i bevegelse i denne tiden og særlig døgnet før selve slaget. Den stiliserte slagscenen i årets versjon er spennende, der Olav blir liggende død alene igjen på marken. Her oppstår faktisk muligheten for et annet stykke, eller en del 2, kanskje, eller sagt på en annen måte – det er ikke i dødsøyeblikket det er over, det er her alt sammen begynner.

 I selveste Nidarosdomen feirer katolikkene Olavs dødsdag hver Olsok i våre dager. Et lite mirakel, det også, kan man hevde, for det har vært harde fronter mellom katolikker og statskirke sidene Luther, ingen katolikker skulle feire noe som helst i nasjonalhelligdommen bygget over Hellig Olav. Joda, han er vår felles stamfar, selv om akkurat disse helgengreiene var noe kuriøst man har måtte se litt gjennom fingrene med. Hellig er bare et fornavn.

 Min pilgrimsferd er ikke mer enn en kaffekopp foran vestfronten av domen, midt opp i  Olavsfestdagenes mylder og herlig uforutsigbare gryterett av paneldebatter, salmekvelder, middelaldergreier, konserter og de mest elskverdige frivillige. Jeg elsker å sitte og glane, forsøker å være diskré, betrakter den evige strømmen av endelige ankomster foran domen og hvordan mange mister både munn og mæle og til og med glemmer å brenne av en selfie. Det er som et av disse intergalaktiske møtestedene i Star Wars, for her kommer folk dumpende inn fra alle verdenshjørner. All denne vandringen er kanskje ikke en gang nødvendig. Dersom det å gå pilgrim er å søke noe større, overgi seg til noe uforklarlig, forsøke å finne et svar, kan det hende det er mer enn godt nok å styre livet ditt inn mot et par dager i Midt-Norge sånn rundt Olsok under Olavsfestdagene - dumpe inn foran helgenstatuene på vestfronten, finne en ledig stol, få en svele i hånden og kjenne at tiden stanser et lite øyeblikk. En tusen års tid. Hvem vet - det er kanskje akkurat dette som er Norge.

Gå til innlegget

Hjernestorm eller grønn nål

Publisert 3 måneder siden - 335 visninger

Vi ser og hører det vi vil se. Alt er som forventet.

Det finnes en liten videosnutt på Youtube som har ligget der en stund, men som nå går viralt, som det heter. Det at noen sier at noe sprer seg viralt, er i seg selv en grunn til at folk klikker seg inn på det og ser på det og sprer det videre – et slags kognitivt og eksponentielt selvforsterkende virus – det er ikke først og fremst innholdet som fanger vår interesse, men det faktum at det er «viralt». 

Viralitet, om det er noe som heter det, har en nyhetsverdi i seg selv, inntil videre. Du vil ikke tro hva folk klikker seg inn på, sier overskriftene på nettavisene, og så klikker vi oss inn. Det holder sannsynligvis å skape klikkbare linker der det står at veldig, veldig mange mennesker har klikket seg inn på dette, så har du en slags nyhetssak.

Skyskrapere uten sikring. 

Jeg klikker meg inn på det meste. Bestemødre på skateboard, noen som skremmer en kokk eller barn som hopper tau. Jeg klikker meg inn så lenge noen lover meg at det finnes en overraskelse der. Algoritmene driver meg for tiden stadig i retning av folk som klatrer rundt skyskrapere uten sikring, og russiske dashboardkameraer, og det hender jeg tar meg selv i å føle skuffelse når ingen dør eller blir hardt skadet. Trodde han skulle klappe ekorn, styrtet i døden, ville jeg klikket meg rett inn på, dessverre. 

Så er det den som alle ser på for tiden: Brainstorm/Green needle. Det er en heftigere variant av Yanny or Laurel, du vet den der folk hører enten det ene eller det andre. Brainstorm/Green needle viser deg at du hører det du tror du skal høre. Men det overraskende er i grunnen ikke at folk klikker seg inn, jeg har selv sett den hundre ganger og delt den minst tyve.

Kognitive greier. 

Det sensasjonelle og nesten skremmende er at folk bare går videre i livene sine etter å ha sett den. Ja, ja, tenker man, det er vel noen slags kognitive greier, da, morsomt triks, liksom. Men strengt tatt viser jo den lille og litt klønete videosnutten alt som går galt for menneskeheten. For vi hører ikke bare det vi tror vi skal høre. Vi ser det vi forventer å se, vi opplever det vi ønsker og vi mener det vi mener, uansett.

Vil jeg bli krenket, så blir jeg vel krenket. Forventer jeg antisemittisme, er det det jeg får. Rasisme. Intoleranse, you name it. Er jeg uenig med noen, kjenner jeg igjen det politisk korrekte. Liker jeg Trump, vil jeg være i stand til å lese en slags suksess inn i alt han sier og gjør. Forventer jeg at det er noe galt med kongehuset, vil jeg få det bekreftet. Tenker jeg homofili smitter, ser jeg homokonspirasjoner hvor jeg enn snur meg. Mainstream media. Hersketeknikker. Transfobi. Jødehat. Politikerforakt. Deep state. Jævla syklister. Brainstorm. Green needle.

Uransakelige veier. 

Det skremmende med brainstom/green needle er jo at ordene er så forskjellige. Hvordan kan jeg lure meg selv til å tro at det er det ene ordet sies, når jeg i neste øyeblikk hører det andre? Eller: Jeg er faktisk ikke i stand til å avgjøre hva som faktisk blir sagt. Her vil en ateist kunne si at dette viser hvordan mennesker er i stand til å tolke og lure seg selv. Mens et religiøst menneske vil slå fast at videoen viser hvor lite vi egentlig vet, og at Guds veier er uransakelige. 

Man kan bruke Brainstorm/Green needle til å feire vitenskapen, vise at alt har sin forklaring. Eller plutselig få den gufne fornemmelsen av at det ligger et skjult budskap her. Er virkelig ordene tilfeldig valgt? Representerer de ikke det totale kaos på den ene siden, og noe i retning av et presist og målrettet håp på den andre? 

Hjernestorm? Grønn nål? Jeg vet ikke hva som er verst.

Trykket i Vårt land 25. mai 2018 i spalten Tendens. I Tendens skriver Ann Kristin van Zijp Nilsen, Hallvard Jørgensen, Maryam Trine Skogen, Arne Berggren og Hanne Skogvang ukentlig om tendenser og samfunnsfenomener.

Gå til innlegget

Klare svar i kirkerommet?

Publisert 4 måneder siden - 1720 visninger

Vi har en fordømt plikt til å dele det vi har lært.

De skal legge ned en haug av kirker i Oslo, leser jeg. Om man tenker på besøkstallene, er det kanskje ikke så rart? Dårlig besøk er lik nedleggelse. Sånn tenker Elkjøp. Sånn tenker kirken. Og så har man noen seminarer og noen idédugnader, inviterer noen kommunikasjonseksperter og ber om myldring og innspill rundt hva vi kan gjøre for å spisse budskapet.

Skal man dømme et vennekretsen, er de fleste litt religiøse, men oppsøker like gjerne Gud i traktene rundt Sognsvann eller Beitostølen. Ja, kanskje aller helst det. Du møter Gud i naturen, du erfarer Ham gjennom skaperverket, sier man.  Å gå inn i en kirke er ikke nødvendig.

Nå er det jo noe særnorsk luthersk det at vi liksom kan oppsøke Gud ute i naturen. Hvorfor denne Fjällrävenvarianten av kristendom har oppstått i delen av verden, der den rette lære i bunn og grunn slår fast at noen direkte linje til Gud ikke fins, og at ritualer ikke gjør noe særlig fra eller til, annet enn for stemningen, er jo et av de større mysteriene. Men en god skitur, forlenger sannsynligvis livet, det vet vi. Og det kan gi en god følelse, en ro, noe kontenplativt, kanskje på grensen til noe åndelig. Men sjansen for å erfare skaperverket er teknisk sett like stor eller liten på badet eller i Bogstadveien. Og kirkene står tomme.

Pek på en kirke og spør barn eller ungdom hva som foregår der inne. Hva er ideen, konseptet, funksjonen - hva er greia? Å ha et krystallklart svar på det og nye slagord hjelper jo heller ikke. Hva er greia med kirken, liksom - nysgjerrig på Jesus - stikk innom da vel! Alle disse nye kostene i menighetsråd, allle gitarprestene og alle de kule oppslagene på telefonstolpene i nabolag med gøyal typografi og dugnadsånd - hjelper jo ikke, det heller. Det er som vi ser at dekket er punktert, luften siver ut, vi aner bare ikke hvor det lekker. Kan hende statistikken sier noe annet? Eller at vi kan trøste oss med at alt jevner seg ut gjennom tusenårene? Allikevel må vi altså legge ned kirker.

Man kan jo ikke hevde at Gud har en kommunikasjonutfordring. Og at man må legge ned kirker, er kanskje ingen krise. Men kanskje man skulle kreve mer av voksne folk? Når vi nå i stadig større grad vil sitte på ræva i selvkjørende biler og barn og barnebarn vil hentes og bringes av Amazon eller Apple og underholdningen genereres på innsiden av øyelokkene våre mens en eller annen chip passer på at vi beveger oss akkurat nok og i henhold til siste forskning, blir det jo noen tidslommer å fylle, vil jeg tro. Vi krever så forbanna mye av folk som vil bli én av oss, men i stedet for å sparke ut oktoberbarn og potensielle terrorister, bør vi kanskje pælme ut en håndfull av oss over femti noen ganger i året, om vi ikke har noe å gi?

Når vi må legge ned kirker, er det ganske enkelt fordi de ikke har noen funksjon. Det er ingen der oppe på prekestolene som lærer folk om poteter lenger, såvidt jeg vet. Ikke så mange voksne som forsøker å forklare yngre mennesker om sammenhenger. Og her ligger muligheten. La oss kalle inn alle voksne født på sekstitallet og grille dem. Stille krav. Borgerplikt, snakker man om i enkelte kretser. Hva er det? Bråke med løvblåser på søndager? Plukke opp etter bikkja di? Stemme ved kommunevalg? Nope. Vi har en fordømt plikt til å dele det vi har lært. Om ingen unge kommer, får vi dele det med hverandre. Folk over førti vet om det er smart om du som fjortenåring legger ut bilder av deg selv når du har gruppesex på guttedassen. Vi kan gi klare svar på sånt. Vi vet om du blir gladere inni deg ved å operere trynet ditt. Vi vet om det er lettere å få kjæreste med større rumpeballer, om det er verdt utgiftene. Kanskje tomme kirker kunne fylles med folk som gir klare svar?

Om ikke annet får vi utkommandere noen av oss til å sitte i kirkene på søndag, mens noen utreder hva religion er godt for, når alt kommer til alt.  

Gå til innlegget

NYSGJERRIG?

Publisert 5 måneder siden - 275 visninger

Det er sannsynligvis noe som ligger programmert i DNAet vårt, det at man plutselig synes man ser forvirring over alt, og samtidig opplever at man tilhører en liten, eksklusiv gruppe av mennesker som vet hvordan ting henger sammen.

Det kan naturlivis hende at erfaring og innsikt spiller inn her, mengdetrening på livet, liksom, men mer sannsynlig er det nok at det hele er et aldersbetinget selvbedrag, noe Gud har programmert inn for at døden skal være litt lettere å møte i vissheten om at her nede er alle på vei til helvete uansett, og helvete det er å miste oversikten, en evig og uendelig loop av inkongruens for å si det på fint. Vel, om det er tvil og splittelse og uro som er Djevelens verk, må vi kunne si at han lykkes langt på vei.

Kan være er det aldersbetinget det også, at man begynner å lete etter den ene tanken, metaforen, knaggen, hashtaggen ... det ene som som man kan navigere etter. Ja, det er jo Gud, det, utbryter et par dusin Vårt Land-lesere oppgitt i dette øyeblikk, men nja, spørs om det ordet hjelper når du skal ut i hverdagen og gjøre som best du kan.

Hva må man vite? Hva må man tenke? Hvilke egenskap skal man dyrke? Hvilket mind set er det som kan hjelpe deg å finne veien? Joda, man kan finne frem noen passasjer fra evangeliene og peke på blomster og nikke seg enig til man får whiplash når det gjelder dette med liljene på marken som bare tar det rolig og senker skuldrene og ikke stresser med noe som helt, bare er, men hvor lett er det å bare være en lilje på marken? Tilsynelatende irriterende lett, om du først er lilje, men har det relevans når du snakker til en syvåring som knytter nevene og hamrer løs på deg når verden er urettferdig og ikke henger sammen? Hjelper det å snakke poetisk om liljer eller nåløyer og kameler eller bæring av kors til folk med abstinenser? Eller terrorister?

Hva er det folk snakker om for tiden? Er det ikke enten holdninger og følelser, eller om noe de har klikket seg inn på, noe som man igjen kan mene noe om eller som gjorde dem lei seg, forbanna eller ga dem lættis? Når du skriver drama eller skjønlitteratur, er dialog og konflikt to sider av samme sak. Og det er omstendigheter som driver frem disse konfliktene, og det man snakker om. Det kan være universet og omgivelsene som trigger samtalen. Eller adferd. Det kan være psykologi, altså ulike grader av innsikt eller måter å tenke på og det kan være holdninger som holder samtalen i gang. Univers, Adferd, Psykologi eller Holdning. Der har du samtaletriggerne i dialog. Og hva tror du vi snakker mest om her oppe? Holdninger, vil jeg påstå. Om hva vil liker eller misliker, alle helst. For å bedrive jantelovsselvpisking: Dette er veldig norsk. Vi snakker om oss selv via stedfortredere. Hytta. Mat. Innvandrere. Alexander Rybak. Sushi. Kjøtt. Erna Solberg ... Vi har et relativt brukbart ordforråd i landet vårt, men bare to måter å starte en setning: 1. "Jeg liker/misliker X". Eller:  2. "Så dere det med X på X.no i går?" Det rarer er jo at setningsstarter 1 nesten alltid følges opp med nr. 2 eller omvendt. Er mine samtaler noe mer eleverte? Nope. Jeg har bare begynt å legge merke til at engelskmenn eller amerikanere eller utlendinger i allminnelighet ikke er ustoppelig resiterende sine egne holdninger. Ordet "jeg" brukes mindre flittig.

Hvis jeg var prest, fikk en pistol mot tinningen og fikk tyve sekunder til å velge det ene ordet jeg måtte preke rundt resten av livet for å gjøre verden bedre, ville jeg uten tvil ha valgt "nysgjerrig". Nå trues jo ikke prester med pistol til daglig, men noe mer press kunne de muligens vært utsatt for med tanke på spissing av forståelige budskap?

Så måtte man naturligvis slite seg gjennom noen idédugnader for å finne ut hva nysgjerrighet er for noe rart. Og ikke minst, hva det ikke kan være. Noe vi kan enes om. Hitler var ikke nysgjerrig. Terrorister er ikke nysgjerrige. Rasister er det heller ikke. Kunne vi spisse og foredle "nysgjerrig", eller gjerne et annet ord, kapsle inn et univers, en adferd, en innsikt og en holdning til verden i ett og samme ord?  Ja, det kunne vært "Gud", men jeg tror vi skal finne noe annet, slik det ser ut akkurat nå.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
2 minutter siden / 310 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
9 minutter siden / 310 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
25 minutter siden / 310 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 310 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 310 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 310 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere