Arne Berggren

Alder:
  RSS

Om Arne

Dramatiker og TV-produsent

Følgere

Klare svar i kirkerommet?

Publisert rundt 1 måned siden - 1690 visninger

Vi har en fordømt plikt til å dele det vi har lært.

De skal legge ned en haug av kirker i Oslo, leser jeg. Om man tenker på besøkstallene, er det kanskje ikke så rart? Dårlig besøk er lik nedleggelse. Sånn tenker Elkjøp. Sånn tenker kirken. Og så har man noen seminarer og noen idédugnader, inviterer noen kommunikasjonseksperter og ber om myldring og innspill rundt hva vi kan gjøre for å spisse budskapet.

Skal man dømme et vennekretsen, er de fleste litt religiøse, men oppsøker like gjerne Gud i traktene rundt Sognsvann eller Beitostølen. Ja, kanskje aller helst det. Du møter Gud i naturen, du erfarer Ham gjennom skaperverket, sier man.  Å gå inn i en kirke er ikke nødvendig.

Nå er det jo noe særnorsk luthersk det at vi liksom kan oppsøke Gud ute i naturen. Hvorfor denne Fjällrävenvarianten av kristendom har oppstått i delen av verden, der den rette lære i bunn og grunn slår fast at noen direkte linje til Gud ikke fins, og at ritualer ikke gjør noe særlig fra eller til, annet enn for stemningen, er jo et av de større mysteriene. Men en god skitur, forlenger sannsynligvis livet, det vet vi. Og det kan gi en god følelse, en ro, noe kontenplativt, kanskje på grensen til noe åndelig. Men sjansen for å erfare skaperverket er teknisk sett like stor eller liten på badet eller i Bogstadveien. Og kirkene står tomme.

Pek på en kirke og spør barn eller ungdom hva som foregår der inne. Hva er ideen, konseptet, funksjonen - hva er greia? Å ha et krystallklart svar på det og nye slagord hjelper jo heller ikke. Hva er greia med kirken, liksom - nysgjerrig på Jesus - stikk innom da vel! Alle disse nye kostene i menighetsråd, allle gitarprestene og alle de kule oppslagene på telefonstolpene i nabolag med gøyal typografi og dugnadsånd - hjelper jo ikke, det heller. Det er som vi ser at dekket er punktert, luften siver ut, vi aner bare ikke hvor det lekker. Kan hende statistikken sier noe annet? Eller at vi kan trøste oss med at alt jevner seg ut gjennom tusenårene? Allikevel må vi altså legge ned kirker.

Man kan jo ikke hevde at Gud har en kommunikasjonutfordring. Og at man må legge ned kirker, er kanskje ingen krise. Men kanskje man skulle kreve mer av voksne folk? Når vi nå i stadig større grad vil sitte på ræva i selvkjørende biler og barn og barnebarn vil hentes og bringes av Amazon eller Apple og underholdningen genereres på innsiden av øyelokkene våre mens en eller annen chip passer på at vi beveger oss akkurat nok og i henhold til siste forskning, blir det jo noen tidslommer å fylle, vil jeg tro. Vi krever så forbanna mye av folk som vil bli én av oss, men i stedet for å sparke ut oktoberbarn og potensielle terrorister, bør vi kanskje pælme ut en håndfull av oss over femti noen ganger i året, om vi ikke har noe å gi?

Når vi må legge ned kirker, er det ganske enkelt fordi de ikke har noen funksjon. Det er ingen der oppe på prekestolene som lærer folk om poteter lenger, såvidt jeg vet. Ikke så mange voksne som forsøker å forklare yngre mennesker om sammenhenger. Og her ligger muligheten. La oss kalle inn alle voksne født på sekstitallet og grille dem. Stille krav. Borgerplikt, snakker man om i enkelte kretser. Hva er det? Bråke med løvblåser på søndager? Plukke opp etter bikkja di? Stemme ved kommunevalg? Nope. Vi har en fordømt plikt til å dele det vi har lært. Om ingen unge kommer, får vi dele det med hverandre. Folk over førti vet om det er smart om du som fjortenåring legger ut bilder av deg selv når du har gruppesex på guttedassen. Vi kan gi klare svar på sånt. Vi vet om du blir gladere inni deg ved å operere trynet ditt. Vi vet om det er lettere å få kjæreste med større rumpeballer, om det er verdt utgiftene. Kanskje tomme kirker kunne fylles med folk som gir klare svar?

Om ikke annet får vi utkommandere noen av oss til å sitte i kirkene på søndag, mens noen utreder hva religion er godt for, når alt kommer til alt.  

Gå til innlegget

NYSGJERRIG?

Publisert 2 måneder siden - 264 visninger

Det er sannsynligvis noe som ligger programmert i DNAet vårt, det at man plutselig synes man ser forvirring over alt, og samtidig opplever at man tilhører en liten, eksklusiv gruppe av mennesker som vet hvordan ting henger sammen.

Det kan naturlivis hende at erfaring og innsikt spiller inn her, mengdetrening på livet, liksom, men mer sannsynlig er det nok at det hele er et aldersbetinget selvbedrag, noe Gud har programmert inn for at døden skal være litt lettere å møte i vissheten om at her nede er alle på vei til helvete uansett, og helvete det er å miste oversikten, en evig og uendelig loop av inkongruens for å si det på fint. Vel, om det er tvil og splittelse og uro som er Djevelens verk, må vi kunne si at han lykkes langt på vei.

Kan være er det aldersbetinget det også, at man begynner å lete etter den ene tanken, metaforen, knaggen, hashtaggen ... det ene som som man kan navigere etter. Ja, det er jo Gud, det, utbryter et par dusin Vårt Land-lesere oppgitt i dette øyeblikk, men nja, spørs om det ordet hjelper når du skal ut i hverdagen og gjøre som best du kan.

Hva må man vite? Hva må man tenke? Hvilke egenskap skal man dyrke? Hvilket mind set er det som kan hjelpe deg å finne veien? Joda, man kan finne frem noen passasjer fra evangeliene og peke på blomster og nikke seg enig til man får whiplash når det gjelder dette med liljene på marken som bare tar det rolig og senker skuldrene og ikke stresser med noe som helt, bare er, men hvor lett er det å bare være en lilje på marken? Tilsynelatende irriterende lett, om du først er lilje, men har det relevans når du snakker til en syvåring som knytter nevene og hamrer løs på deg når verden er urettferdig og ikke henger sammen? Hjelper det å snakke poetisk om liljer eller nåløyer og kameler eller bæring av kors til folk med abstinenser? Eller terrorister?

Hva er det folk snakker om for tiden? Er det ikke enten holdninger og følelser, eller om noe de har klikket seg inn på, noe som man igjen kan mene noe om eller som gjorde dem lei seg, forbanna eller ga dem lættis? Når du skriver drama eller skjønlitteratur, er dialog og konflikt to sider av samme sak. Og det er omstendigheter som driver frem disse konfliktene, og det man snakker om. Det kan være universet og omgivelsene som trigger samtalen. Eller adferd. Det kan være psykologi, altså ulike grader av innsikt eller måter å tenke på og det kan være holdninger som holder samtalen i gang. Univers, Adferd, Psykologi eller Holdning. Der har du samtaletriggerne i dialog. Og hva tror du vi snakker mest om her oppe? Holdninger, vil jeg påstå. Om hva vil liker eller misliker, alle helst. For å bedrive jantelovsselvpisking: Dette er veldig norsk. Vi snakker om oss selv via stedfortredere. Hytta. Mat. Innvandrere. Alexander Rybak. Sushi. Kjøtt. Erna Solberg ... Vi har et relativt brukbart ordforråd i landet vårt, men bare to måter å starte en setning: 1. "Jeg liker/misliker X". Eller:  2. "Så dere det med X på X.no i går?" Det rarer er jo at setningsstarter 1 nesten alltid følges opp med nr. 2 eller omvendt. Er mine samtaler noe mer eleverte? Nope. Jeg har bare begynt å legge merke til at engelskmenn eller amerikanere eller utlendinger i allminnelighet ikke er ustoppelig resiterende sine egne holdninger. Ordet "jeg" brukes mindre flittig.

Hvis jeg var prest, fikk en pistol mot tinningen og fikk tyve sekunder til å velge det ene ordet jeg måtte preke rundt resten av livet for å gjøre verden bedre, ville jeg uten tvil ha valgt "nysgjerrig". Nå trues jo ikke prester med pistol til daglig, men noe mer press kunne de muligens vært utsatt for med tanke på spissing av forståelige budskap?

Så måtte man naturligvis slite seg gjennom noen idédugnader for å finne ut hva nysgjerrighet er for noe rart. Og ikke minst, hva det ikke kan være. Noe vi kan enes om. Hitler var ikke nysgjerrig. Terrorister er ikke nysgjerrige. Rasister er det heller ikke. Kunne vi spisse og foredle "nysgjerrig", eller gjerne et annet ord, kapsle inn et univers, en adferd, en innsikt og en holdning til verden i ett og samme ord?  Ja, det kunne vært "Gud", men jeg tror vi skal finne noe annet, slik det ser ut akkurat nå.

Gå til innlegget

Det ene å navigere etter

Publisert 2 måneder siden - 326 visninger

Om jeg skulle velge det ene ordet jeg måtte preke rundt resten av livet, ville jeg ha valgt «nysgjerrig».

DET ER sannsynligvis noe som ­ligger programmert i DNA-et vårt, det at man plutselig synes man ser forvirring over alt, og samtidig opplever at man tilhører en liten, eksklusiv gruppe av mennesker som vet hvordan ting henger sammen.

Det kan naturligvis hende at erfaring og innsikt spiller inn her, mengdetrening på livet, liksom, men mer sannsynlig er det nok at det hele er et aldersbetinget selvbedrag, noe Gud har programmert inn for at døden skal være litt lettere å møte i vissheten om at her nede er alle på vei til helvetet uansett, og helvetet det er å miste oversikten, en evig og uendelig loop av inkongruens, for å si det pent.

Vel, om det er tvil og splittelse og uro som er djevelens verk, må vi kunne si at han lykkes langt på vei.

Navigere etter. Kan være er det aldersbetinget det også, at man begynner å lete etter den ene tanken, metaforen, knaggen, hashtaggen … det ene som man kan navigere etter. Ja, det er jo Gud, det, utbryter et par dusin Vårt Land-lesere oppgitt i dette øyeblikk, men nja, spørs om det ordet hjelper når du skal ut i hverdagen og gjøre som best du kan.

Hva må man tenke? Hvilket mind set er det som kan hjelpe deg å finne veien? Joda, man kan finne frem noen passasjer fra evangeliene og peke på blomster og nikke seg enig til man får whiplash når det gjelder dette med liljene på marken som bare tar det rolig og senker skuldrene og ikke stresser med noe som helt, bare er, men hvor lett er det å bare være en lilje på marken? Tilsynelatende irriterende lett, om du først er lilje, men har det relevans når du snakker til en syvåring som knytter nevene og hamrer løs på deg når verden er urettferdig og ikke henger sammen? Hjelper det å snakke poetisk om liljer eller nåløyer og kameler eller bæring av kors til folk med abstinenser? Eller terrorister?

Hva er det folk snakker om for tiden? Er det ikke enten holdninger og følelser, ­eller om noe de har klikket seg inn på, noe som man igjen kan mene noe om ­eller som gjorde dem lei seg, forbanna eller ga dem lættis?

Samtaletriggerne. Når du skriver drama­ eller skjønnlitteratur, er dialog og konflikt to sider av samme sak. Og det er omstendigheter som driver frem disse konfliktene. Det kan være universet og omgivelsene som trigger samtalen. Eller adferd. Det kan være psykologi, altså ulike grader av innsikt eller måter å tenke på og det kan være holdninger som holder samtalen i gang. Univers, Adferd, Psykologi eller Holdning. Der har du samtaletriggerne.

Vi snakker om oss selv via stedfortredere. Hytta. Mat. Innvandrere. Alexander Rybak. Sushi. Kjøtt. Erna Solberg … Vi har et relativt brukbart ordforråd i landet vårt, men bare to måter å innlede en samtale på: 1. «Jeg liker/misliker X». Eller: 2. «Så dere det med X på X.no i går?» Det rare er jo at setningsstarter 1 nesten alltid følges opp med nr. 2 eller omvendt.

Er mine samtaler noe mer eleverte? Nope. Jeg har bare begynt å legge merke til at engelskmenn eller amerikanere eller utlendinger i alminnelighet ikke er ustoppelig resiterende sine egne holdninger. Ordet «jeg» brukes mindre flittig.

Det ene ordet. Hvis jeg var prest, fikk en pistol mot tinningen og fikk tyve sekunder til å velge det ene ordet jeg ­måtte preke rundt resten av livet for å gjøre verden bedre, ville jeg uten tvil ha valgt «nysgjerrig». Nå trues jo ikke prester med pistol til daglig, men noe mer press kunne de muligens vært utsatt for med tanke på spissing av forståelige budskap?

Så måtte man naturligvis slite seg gjennom noen idédugnader for å finne ut hva nysgjerrighet er for noe rart. Og ikke minst, hva det ikke kan være. Noe vi kan enes om. Hitler var ikke nysgjerrig. Terrorister er ikke nysgjerrige. Rasister er det heller ikke. Kunne vi spisse og foredle «nysgjerrig», eller gjerne et annet ord, kapsle inn et univers, en adferd, en innsikt og en holdning til verden i ett og samme ord?

Ja, det kunne vært «Gud», men jeg tror vi skal finne noe annet, slik det ser ut ­akkurat nå.

Gå til innlegget

Liten vits å bli kristen?

Publisert 3 måneder siden - 2377 visninger

Kirken fremstår som en klubb aller helst for dem som er født og oppvokst der, preget av kodespråk og hemmelige tegn. Skal du virkelig utfordre deg selv, er det lettere å finne Skiforeningen.

Det var først da jeg ble spurt om å skrive andakter for NRK radio, det gikk opp for meg hvor langt vekk kirken er for mange. Jeg forsøkte å se kristendommen helt fra utsiden, gjennom blikket til en som vurderer å melde seg inn og finne ut av hele greia.

Det var ikke bare et trist innblikk, det var så godt som umulig å se noe som helst.

Hva i all verden

Man hører stadig om folk som har funnet Gud, funnet hjem, hørt en stemme, opplevde kraften, fant nåden, men hva i all verden er det for noe? Kan hvem som helst finne dette? Hvor melder man seg inn? Hva er det egentlig å tro? Hva er medlemsfordelene? Hvor er handlekurven og når starter det?

Du kan jo gjøre som meg – forsøke å søke deg frem til kristen tro på nettet. Søker du på «Hvordan bli kristen», møter du en skog av bibelsitater og floskler, sikkert velmenende, men ikke desto mindre utmattende, ja, eller direkte skremmende. Så hvorfor ikke gå rett til hjemmesidene til Den norske kirke? Ja, hvorfor ikke? I toppmenyen der kan du velge mellom dåp, konfirmasjon, bryllaup, gravferd, om trua, om kyrkja.

Atter nye valg

Hadde jeg vært dem, ville jeg muligens gått for bokmål på noen av disse ordene, men la gå, tenkte jeg og trykket forventningsfull på «om trua», bare for å få nye valg, denne gangen på bokmål, riktignok: kristen tro, kirkeåret, gudstjeneste, trosopplæring, kirke 18-30.

18-30-toget er gått for min del, men jeg trykket forventningsfull på kristen tro, og fikk atter nye valg, denne gangen: Gud, vår skaper, Jesus Kristus, ånd som gir liv og …

Nå er det for så vidt ikke noe poeng i seg selv å herse med Den norske kirkes nettløsninger, om det ikke var for at disse fremstår som symptomer på noe fundamentalt galt.

Livet er et mysterium i seg selv, det finnes gåter i speil og uendelig mange nye dører og spørsmål, men det er ingen unnskyldning for at kommunikasjonen rundt hva det er å være kristen oppleves som kinesiske esker eller maraton i bibelsitater.

Krattskogen av menyvalg

Nå kan det være at kirken selv har ant at krattskogen av menyvalg ikke akkurat trigger konkret handling - for over menyvalgene står der skrevet: «Ingen blir kristen fordi hun eller han er klokere eller bedre enn andre. Å være en kristen er først og fremst å ha fått nåde og kjærlighet i gave fra Gud». Vel, vel, der gikk det mange tog, dessverre.

Men altså: Skiforeningen. Vi har jo som kjent et religiøst forhold til langrenn og blir født med ski på beina, så sånn sett er det mange likhetstrekk med folkekirken.

Men om du lurer på hva denne skigåingen er for noe og gjør et tilsvarende google-søk, finner du «tips til å lære å gå på ski», «skiteknikk», «her kan du gå på ski til helgen» - og Skiforeningen er naturligvis synlig med alle sine innfallsvinkler rundt skigåing; det er webkameraer ute i løypene og førevarsler og aldeles ikke noe: «Å gå på ski er først og fremst å ha fått gleden over skisporten i gave fra Skiforeningen».

Snakkes i stykker

Heller ikke sitater av Tomm Murstad. Stein Eriksen eller Sondre Nordheim. Tenker man nærmere etter, kan det å spenne på seg planker under bena, gå ut i kuldegrader og labbe rundt i skauen, mystifiseres og snakkes i stykker, like lett som det å sette seg på harde trebenker og folde hendene.

Jeg tror ikke det hjelper å sette opp webkameraer i kirken, nødvendigvis, men et eller annet har Kirken å lære av Skiforeningen.

Gå til innlegget

ANTIKLIMAKS  

Publisert 5 måneder siden - 419 visninger

Vi hadde trengt noen passasjer og hint i Bibelen om demontering av juletrær. De av oss som fortsatt kjemper for trettende dag som dannet tidspunkt for nedpakking av krybber og pynt, kjemper uansett på vikende front. Et juletre i uke 1 er tristere enn noensinne.

 

Jeg merker selv hvordan synet av alt som lukter av i fjor, fremstår som illeluktende antiklimaks allerede første nyttårsdag. Tidligere varte jula til påske, man lekte i hvert fall med tanken - nå er selve julen rett og slett over, nesten før den har begynt.

Noe må ofres for at noe helt nytt skal få plass eller gjenoppstå, vi vet jo det, årstidene liksom, naturens kretsløp og fra jord er du kommet og til jord skal du bli, ja da - men det virker som liten trøst når du ser disse halvpjuskete likene av noen trær som settes ut ved offentlige søppelkasser eller blir stående pjuske og uvannede og skjelve i regnværet og vindkastene som av en eller annen grunn alltid kommer i romjulen, i hvert fall på Østlandet og i Bergen - pistrete juletrær, ribbet for pynt, kompromiterte i dagslys, det er som å se besteforeldre nakne - det var ikke meningen.


Vi blir fortere ferdig med ting i dag, tror jeg, enn for noen tiår siden. Ting eskalerer lynraskt, blir til en tsunami av følelser, for så å være vekk igjen, like plutselig som det oppstod, uten nødvendigvis å etterlate dypere spor. Før trengte man et halvt års tid for å bygge en skikkelig skandale, og ytterligere ett år på etterspillet. Nå bygger skandalene seg opp over en ukes tid og antar abnorme proporsjoner, for så å avblåses brått og uten varsel - blir stående og slå for seg selv som en åpen dør i vinden i det folkemengden har løpt videre for å bivåne og piske opp stemningen rundt noe annet som brenner. Ingen ting strider mer mot tidsånden enn han eller hun som harmdirrende slår fra seg i kommentarfeltet lenge etter at folkemengden har forlatt det. Du kjenner følelsen - stå der og dirre for deg selv uten en eneste like, kanskje bare en stakkarlike fra trådstarteren. Hvor ble det av de andre? Hvordan ble det så stille, tenker treet.


Sosiale medier er basert på følelser. Endorfiner skal fosse i kroppen din når du logger deg på, du vil inn der for å føle, og det er til enhver tid nok å reagere på, men følelser er også klassisk betinging, de trigges der og da, og selve saken, det du hisset deg opp over eller som gjorde deg euforisk, virker tommere og tappet for mening bare noen få dager etter. Disse Facebookjubileene og påminnelsene om noe som engasjerte deg dypt og inderlig for et års tid siden, virker nå bare som vage minner fra et annet liv. Juletrærne må forståes som en del av dette nye landskapet av bratte opp- eller nedoverbakker og stup - julen er i ferd med å bli en one-click-affære, du har logget deg inn lille julaften, du har opplevd og delt, du må videre - romjulssalgene lokker, raketter streames live, nestledere må gå, det haster.

 
Det er noe trist over juletreet som hutrer i vindkastene på Eidsvoldsplass foran Stortinget. Det skal komme nye juler, men da er ikke det treet med. Akkurat som det skal komme julaftner der vi alle ligger glemt og begravet under hvelv av tele på mørklagte kirkegårder, men hvem vet, tenker jeg om juletreet på Eidsvolds plass - én dag vil du atter gjenoppstå, etter runder med søppelsortering, noen hundre liv som lokalaviser, bark i hundetoaletter eller deler av laminert parkett i en visningsleilighet på Røa. Eller dukke lydløst opp i noens feed i jubileer for en gang relevante minner.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 5 timer siden / 282 visninger
Frank Håvik kommenterte på
Politiet følger gjeldende retningslinjer
rundt 6 timer siden / 1657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 6 timer siden / 515 visninger
Håkon Carsten Pedersen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Les flere