Arne Berggren

Alder:
  RSS

Om Arne

Dramatiker og TV-produsent

Følgere

Angsten for Hellig Olav

Publisert 29 dager siden

Når vi nå nærmer oss 2020, har vi ennå god tid til å spørre oss selv om hva det er vi skal feire. Og kanskje enda viktigere: avklare nasjonens schizofrene forhold til Olav den Hellige.

Martin Luther & Co

Det er noe gjennomschizofrent ved Norges forhold til Hellig Olav. Vi har kanskje ørlite berøringsangst når de kommer til dette med helgener?

Det er fullt mulig å besøke Nidarosdomen og Stiklestad uten å bli noe særlig klokere. Martin Luther & Co forsøkte å vaske vekk hele greia, men lyktes bare delvis og i liten grad i Trøndelag. Olav Haraldsson slipper liksom ikke taket, men spør hvem som helt om hva som egentlig skjedde et eller annet sted på Stiklestad, og du møter flakkende blikk fra guider, lærere, prester og folk flest.

Men samtidig er det noe ved Olav Haraldsson som åpenbart trenger seg frem og manifesterer seg i en slags uønsket og ambivalent relevans, stadig vekk og nå snart tusen år etter at et merkelig dødsfall skjedde på et jorde i Trøndelag.

Les også: En helgen for vår tid

Hellig eller ei. 

Det er så mye ubehagelig med helgener. Selv de som ikke sier de ikke tror, mener noe om hvem som kåres til helgener. Og når vi nå skal feire tusenårsjubileum igjen, er det altså hendelsene på Stiklestad alt springer ut fra, men de som sitter på første benk under jubileet, er teknisk sett dem som har forsøkt å utradere minnet om nettopp det vi feirer.

Flere vil nok rammes av kognitiv dissonans underveis, for det var vel strengt tatt Olavskulten og katolisismen som var Anti-Krist ved forrige korsvei? Vel og bra med alle slags økumeniske seminarer og håpet om at kirkene nærmer seg, men 2030 er en fin-fin anledning til å sette seg ned og snakke grundig ut om hva som skjedde underveis opp gjennom hundreårene.

Boken Reformasjon uten folk av Henning Laugerud er et godt sted å begynne. Eller vondt, egentlig – for skildringen og dokumentasjonen av reformasjonen i Norge sjokkerer.

Skurk og voldsmann. 

Men vi går mot 2030 uten at befolkningen bryr seg nevneverdig. Det har vært nedsatt komiteer og tenkegrupper der halvparten av deltakerne allerede er døde, så lenge har vi holdt på med 2030-feiringen, og kanskje er vi utmattet og likegyldige overfor alle disse kirkejubileene og tusenårsfeiringer av ditt og datt?

Det eneste som er sikkert er at nå kommer dokumentarene og kronikkene og ytringene om at Olav var en skurk og voldsmann og om at hedenskapen hadde mye klokskap i seg og at hele helgengreia var bare reinspikka merkevarebygging av en smart biskop og vi at vi trengte noe samlende.

Vi skal få høre igjen at mirakler har logiske forklaringer, og kan hende får vi en liten etterfeiring av reformasjonen, også.

Les også: – Olav den helliges rolle er overdrevet 

Tvinges til å spørre. 

Etter å ha sett Spelet om Heilag Olav på Stiklestad i fjor sommer, forstod jeg at det var tid for å lese seg opp, for hva hendte egentlig på Stiklestad? Spelet handler bare indirekte om Olav Haraldssons død. Og noe nærmere den religiøse dimensjonen kommer man jo ikke gjennom kongesagaene og Snorre.

Er det en berøringsangst? Det begynner å ane meg at mirakelet vi motstrebende må forholde oss til, er at jo mer vi diskuterer og feirer alt annet enn nettopp Olav Haraldsson, desto mer relevant blir han, av seg selv.

Kan hende det er det som er mirakelet? Ikke negler og hår, men en kilde med en kraft som gjør noe med den som spør. Ikke ett svar, men uendelige mange deler av sannheten, og det viktigste er ikke svarene i seg selv, men at vi fortsatt tusen år senere, tvinges til å spørre?

Gå til innlegget

Bare en del av spillet

Publisert 2 måneder siden

Vi greier ikke helt å snakke sammen for tiden, men tenk om det er en nødvendig fase i et globalt spill?

La oss si at det satt noen og styrte hele spillet. Jeg ville ikke gå så langt som til å hevde at det fantes en plan bak tilværelsen, det ville jeg i så fall holdt for meg selv. Men litt ­allegorisk kunne man antydet at vi på en måte er deltakere i et slags rollespill alle sammen.

Fase to. 

La oss bare leke med tanken om at designeren bak det hele bestemte seg for at det var på tide å gå inn i fase to. Vi kan tenke oss at vi hittil har kunnet holde meninger for oss selv og våre nærmeste. Sitte rundt våre egne bord og hytte med nevene mot noen som ikke var der.

Mennesket har en iboende trang til å kategorisere, skape gjensidig utelukkelse og organisere seg i grupper som konkurrerer mot hverandre med ulike grader av vold. Med unntak av et par-tre verdenskriger, har det godt rolig for seg. Husk at frem til omtrent i dag har det tatt relativt lang tid å krenke noen på grunn av postgangen.

Omatt og omatt. 

Men la oss si at gamedesigneren begynte å kjede seg, de ulike fraksjonene og lagene stod på stedet hvil, det var bare den vanlige og nesten rutinemessige og rituelle luggingen og alle de tomme truslene, omatt og omatt. Ingen streben etter høyere idealer – bare refleksiv sjalusi, egodrevet skepsis og vekslende grupper med mennesker som forbannet Janteloven og hevdet å representere hårete mål og ideale fordringer, samme greia år ut og år inn – spillet ble stående på stedet hvil, gradvis tappet for dynamikk og spenning.

Reaksjoner og refleks. 

Spilldesigneren gir derfor deltakerne tilgang til hverandres tanker, non stop, 24/7. Vel ikke bokstavelig talt, men senker alle barrierer som finnes for mellommenneskelig kommunikasjon, gjør det lettere for alle å kommunisere med alle, kommentere, uavlatelig. Og fordi kommunikasjon er vanskelig - man må bruke ord, retorikk – innføres en mer umiddelbar følelsesdrevet responsmulighet, med enkle tegn som gir uttrykk for skuffelse, applaus, kjærlighet og så videre.

Samling i bånn. 

Hva skjer med spillet? Aller først forvirring. Deretter samling i bånn og konsolidering. Hvem er egentlig på lag med hvem? Deretter testing av verdier, den helt nye krenkingsfasen som avstedkommer nye virkemidler og hjelp, som triggervarsler, fakkeltog og en vitalisering av injurielovgivning og rettssystemet. Man forsøker forgjeves å balansere ting som i seg selv er gjensidig utelukkende; blasfemiparagrafen og ytringsfriheten, feminisme og identitetspolitikk, bærekraftig jordbruk og tilbud på lammekjøtt, kapitalisme og kunst, mangfold og integrering.

Det viktigste er at det blåses nytt liv i spillet, det er skjerpings, nye fronter og folk begynner å tenke. Trenger vi å kunne Fader Vår? Hva skal julenissen spørre om, hvor er de kvinnelige julenissene? Er det noen vits å kjempe for retten til å si neger? Finnes egentlig kjønn? Trenger vi mor og far? Og i så fall hvor mange av hver? Kanskje Kina tenker helt riktig? Bør vi kunne drepe uønskede barn frem til for eksempel fylte ett år? Pro & contra.

Opp til Eidsvoll. 

Er ikke denne nyoppdagede krenkbarheten, all indignasjon og alle disse polariserte og ørkesløse ­debattene en nødvendig fase før vi begynner å ta helt andre hensyn, ordlegger oss mer diplomatisk, ser saker fra flere sider? Nå virker alt enten forbudt eller idiotisk. Vi greier ikke helt å snakke sammen for ­tiden, men tenk om det er en nødvendig fase i et globalt spill? Og ­vinnerne, ­kanskje de får reise opp til Eidsvoll og skru sammen hele greia helt på nytt? Ville det vært så galt, egentlig?

Gå til innlegget

De unevnelige

Publisert 3 måneder siden

Noen ord er det bare ikke meningen at du skal si høyt.

Forleden ble jeg klar over at det er noe som heter Norsk endodontiforening. Jeg satt i samtale med en kvinne på Continental Hotell i Oslo, da jeg kom i skade for å lese på oversikten over dagens møter og konferanser.

Det ble helt stille rundt meg, tiden liksom bare forsvant, jeg husket ting jeg hadde glemt fra barndommen og langt vekk fra hørte jeg min samtalepartner spørre om alt var i orden. Jeg våknet liksom opp fra en drøm og pekte søvngjengersk mot skjermen med oversikten og ba henne lese navnet på foreningen.

Hun snudde seg litt irritert, men så skjedde det noe med henne. Jeg kunne se at hun kjempet og på en måte forsvant ut av tiden, hun også.

LES OGS: Universitetet i Oslo nekter å aldersteste asylsøkere

Lukk øynene. 

Norsk endodontiforening. Lukk øynene og se om du greier å gjenta det. Norsk endodontiforening. Ser du? Det er akkurat som muskulaturen i kjeven og tungen gir opp. Og når du noen sekunder senere forsøker å huske ordet, kjenner du på fornemmelsen av Alzheimer og demens og Tourettes og det meste som kan krysse seg tukle til det vi refererer til som bevisstheten.

Forsøker du å si Norsk endodontiforening uten å anstrenge deg, frikobler du alle tilvante tenkemåter – jeg kjenner at hvis jeg ikke passer meg, kan jeg rett og slett tisse på meg under forsøk på å si det. Vi viste det til servitøren, og han ble nøyaktig like rar og måtte liksom støtte seg et øyeblikk, og det var like før det gikk to kopper te og sjokolademakroner rett ned i teppet.

Promilleprøve. 

Hva driver de med, disse endo-ett-eller-annet, var jo det neste vi lurte på, naturligvis - bare for å oppdage at det på ingen måte var noe lettere å google dette enn å forsøke å si det. Fingrene vil bare ikke.

Og greier du det til slutt med hjelp av én som står og leser og dikterer det hele, bokstav for bokstav, er det akkurat som om hele internettet lugger noen øyeblikk, men rett skal være rett, Google fikser det og du får opp sponsede søk som «What’s the difference between a dentist and an endodontist», som høres ut som en promilleprøve.

People also ask, kan Google fortelle oss: Can a dentist do a root canal og What is an endodontist salary? Og her skjønner man jo at folk som spør om særlig det siste, må være svært ute og kjøre, men også at dette på et eller annet vis har med rotfylling å gjøre.

Oversett. 

Det er jo for så vidt penere å si endodontolog enn rotfyller, når noe lener seg mot deg i et middagsselskap og spør hva du driver med. På den ­annen side, er det jo hyggelig at de faktisk husker hva du svarte, så det aner meg at endodontologer lett føler seg oversett og tror folk ikke virker spesielt interesserte i dem og det de gjør.

Noen ganger må man jo si til andre at «unnskyld meg, jeg husker ikke helt hva du jobber med», og så får du høre at jo da, advokat, langtransport, birøkter, 
gynekolog eller til og med ornitolog, ontolog eller urolog.

LES OGSÅ: Mener støtte må tilbakebetales

Reiseregninger. 

Men har du spurt et menneske om profesjon og blitt eksponert for en setning som at nei da, jeg driver litt med endodontologi, så vet du at denne personen skal du ikke spørre om noe som helst, og jeg tipper de lett blir sittende alene, og kanskje nettopp derfor har et sterk behov for å møtes i ny og ne, kanskje på et hotell i hovedstaden for å snakke om muligheter og utfordringer.

Gå til innlegget

Stakkars, stakkars lærere

Publisert 4 måneder siden

Jeg kjente en nummen følelse avmakt, og en god dæsj sympati for lærerne våre, som daglig står til ørene i floskler og abstraksjoner.

Når det i utgangspunktet er dønn umulig å begripe lærings-planene for skolen, og kommunikasjonen fra Utdannings-direktoratet er utformet som en labyrint av svada, er det stadig større grunn til å la seg imponere av lærerne, som faktisk makter å navigere i dette tåkelandskapet.

Det begynte bare med at jeg ville vite på hvilket klassetrinn elevene lærer om Olav Haraldsson, eller Hellig Olav, som noen av oss kaller ham. Så jeg googlet meg frem til Utdanningsdirektoratets hjemmesider hvor jeg fant et søkefelt med overskriften «Finn læreplan». Lovende, tenkte jeg, helt til jeg ble bedt om å fylle ut «læreplan ­eller læringskode» i søkefeltet.

LES OGSÅ: En helgen for vår tid

En gang het barneskolen. 

For å finne en relevant læringsplan, måtte jeg altså vite hvilken plan jeg lette etter, så jeg trykket i stedet litt tilfeldig på Utdannings-­direktoratets logo, og fikk opp en ny toppmeny der kunne jeg velge «Utdannings-løpet», som jeg jo trykket på, bare for å få en rekke­ nye valg – og selv om jeg ikke ante hvilket nivå jeg skulle velge, trykket jeg på «Grunnskole», ut fra antakelsen om at vikinger og middelalder og sånt noe hører man om på det som en gang het barneskolen.

Jeg fikk nå enda et sett av nye av valg, men relativt lovende, følte jeg, overskriften var nå «Hva skjer på hvilke trinn?». Jeg valgte «3.-4. trinn» på slump, men det var her jeg fikk fornemmelsen av å ha gått i en felle, for nå kom jeg til ­«Læreplaner for fag», og der finner du den ikke så rent lite kryptiske meldingen: «Det er opp til ­skolene når elevene skal lære hva og hvilke­ metoder de ønsker å bruke for at elevene skal få den kompetansen ­læreplanene sier.

Skolene kan for eksempel velge å la ­lærere i ulike fag samarbeide for at elevene skal lære, de kan velge om elevene lærer best ute eller inne i klasserommet, ved hjelp av IKT eller tavleundervisning.»

LES OGSÅ: Evnerike elever underpresterer 

Proppfull av nytale. 

Nå var jeg småredd, men oppdaget at jeg kunne trykke på «FAG», bare for å oppdage at faget historie nok ikke finnes lenger. Det hører vel kanskje inn under «Samfunnsfag», tenkte jeg, og trykket ivrig på den ruten, men kom atter til en side proppfull av nytale der jeg kunne lese at:

«Munnlege ferdigheiter i samfunnsfag blir oppøvde i ein prosess som begynner med refererande ytringar, ofte av personleg karakter, og blir utvikla til fagrelevante og fagspesifikke tankerekkjer med aukande grad av argumentasjon, drøfting og presis bruk av fagomgrep. Forståing for ulike syn, evne til perspektivtaking og evne til å uttrykkje usemje sakleg og med vørdnad for andre oppfatningar er òg ein del av munnlege ferdigheiter.»

Jeg var like ved å hive inn håndkleet,­ men nettopp da oppdaget jeg et lite ­søkefelt øverst til venstre på siden. Hvorfor ikke, tenkte jeg, og tastet «Olav ­Haraldsson». Men søkemotoren fant ikke noe relevant, sa den, så jeg prøvde meg med «viking», og fikk da opp «Livsstil: Frokostblanding med drivstoff og feiekoster … Torsk i vikingskip» pluss «læringsplan i rep-­slagerfaget».

Sagdalen skole. 

Jo mer du leter, desto tydeligere forstår du at det ikke er meningen­ at du skal finne ut når elevene får lære om Hellig Olav. Jeg gjorde et tilfeldig søk på Edvard Munch, og kom til ­«Mosaikk-oppgave av Solen av ­Edvard Munch, laget på 5. trinn på Sagdalen skole.»

I stedet for aggresjon og hevntanker, kjente jeg en nummen følelse avmakt, og en god dæsj sympati for lærerne våre, som daglig står til ørene i floskler og abstraksjoner. Og kunnskapen om når Hellig Olav passer inn i læringsplanen blir nok uansett overlevert direkte fra den ene læreren til den andre, fra generasjon til generasjon, får man håpe.

LES OGSÅ: Fortsatt motstrøms

Gå til innlegget

Vi må snakke om Dagsrevyen

Publisert 6 måneder siden

På et eller annet tidspunkt har det skjedd noe med Dagsrevyen. Det lukter idémyldring. Blanding av frempek, ingresser og oppsummeringer er mer forutsigbare enn nyhetssendinger i Nord-Korea.

Objektiv sannhet

Nyhetene på statskanalen, det er den objektive sannhet, tenker nok mange. Her sitter folkene som skal fortelle oss hva som egentlig skjer, gi oss oversikten, rapportere fra verden, og om russerne kommer, er det Dagsrevyen og Dagsnytt som vil kringkaste de offisielle meldingene om hvordan vi skal forholde oss. Skal du okkupere Norge, er du ikke i havn før du kan krysse av på å ha tatt over nyhetsstrømmen fra Marienlyst – Quisling dro rett til NRK.

Klokken syv

Rosinen i nyhetsstrømmen er Dagsrevyen. Uansett om Elon Musk og Apple og Google opererer seg inn i hodene våre og sender oss til Mars, vil nordmenn rastløst vente på at klokken blir syv, for nå kommer sannheten etterfulgt av menn med ukomfortable dresser og svak diksjon for å fortelle oss om været i morgen og de kommende dagene.

Idémyldring

Men på et eller annet tidspunkt har det skjedd noe med Dagsrevyen. På et eller annet møte har en eller annen sjef ledet en idémyldring, og noen har kanskje sagt at skal vi være dønn ærlige, er det underholdning vi driver med, og vi må jo se samfunnsoppdraget vårt i et videre perspektiv - som direkte oversatt betyr at tiden har innhentet oss, folkens, nyheter er ikke hva det var, ikke journalistikk heller, vi må se oss som en liten del av public service-maskineri, og hva er viktigst, kamerater – er det å ligge flat for gamle og litt romantiske, journalistiske prinsipper, eller er det å sikre samfunnsoppdraget og NRK som bærende institusjon i demokratiet?

Ingebrigtsenbrødrene

Var jeg på den idédugnaden, ville jeg garantert gått for det siste. Ja, hvorfor skal vi ikke bruke minst fem minutter pr sending på å reklamere for egne programmer? Og det er jo tross alt en slags nyhet at vi har laget det programmet med Ingebrigtsenbrødrene, eller hva? Og Lars Monsen. Og hvorfor skal vi ikke tease med at mer om dette som vi nettopp ikke fortalte deg noe som helst om, kan du finne på nettsidene våre? Hvis du tenker etter, er jo alt vi sender på NRK av stor betydning, og sånn sett nyheter?

Hjernevask

Ok, jeg kan leve med at en del av Dagsrevyens samfunnsoppdrag er utvidet til å sende promoer for egne programmet i tide og utide, og disse klikk deg inn på nrk.no-snuttene, også. Men viktigere en konsekvensutredning for olje i Lofoten, vil det være at folk får ta stilling til måten Dagsrevyen redigeres på. Så vidt jeg vet, er dette den eneste nyhetssendingen i hele verden, kanskje med unntak av Nord-Korea, der vi til enhver tid vet hva som kommer til å bli sagt, fordi noen har fortalt oss at «senere skal vi høre at». I tillegg fremføres ingresser som avslører sluttpoengene, og for å være på den sikre siden, klippes hovedpoengene i ethvert intervju sammen i en teaser som sendes i starten av sendingen, alt sammen i en dramaturgi som minner mer om brutal hjernevask enn pirrende nyhetsformidling. Når du da i tillegg, uten advarsel, plutselig er over i Norge Rundt-liknende magasindeler, der de gir deg det som ble til overs fra distriktene denne uken, er det vanskelig å holde seg rolig.

Hva har skjedd

Jeg bøyer meg gjerne for flertallet. Er det sånn at dette funker tipp topp rundt om i landet, så ok for meg. Jeg kan akseptere endeløse repetisjoner og meningsløs egenreklame og geitekillinger og triste voice overe om noen som har hatt et leit møte med NAV – men jeg synes det er på tide at nasjonen får vite hva som egentlig har skjedd med Dagsrevyen.

 Trykket i Vårt Land 6. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere