Arild Knutsen

Alder:
  RSS

Om Arild

Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk

Følgere

Canada legaliserer cannabis. Norge bør følge etter

Publisert 5 dager siden - 1473 visninger

Fra i dag er cannabis offisielt lovlig i Canada. Kundene kan handle opptil 30 gram marihuana om gangen og hver husholdning kan ha inntil fire planter. De som tidligere er dømt for opptil 30 gram vil bli benådet.


Canadiske myndigheter mener regulering bedre vil holde cannabis ute av hendene på mindreårige og fortjenesten ute av hendene på kriminelle. I tillegg vil de respektere voksne menneskers valg av rusmidler.


Det er et viktig skritt i retning av en mer rasjonell ruspolitikk, men det er ikke et spesielt vågalt eksperiment. Fra før har Nederland tillatt salg av cannabis i coffeeshops i flere tiår. Ni amerikanske stater har legalisert cannabis de siste seks årene, utover de som hadde lett tilgang på medisinsk cannabis (California allerede fra 1996). Uruguay var det første landet i verden som legaliserte cannabis, i 2013.


Det er naturlig å først regulere cannabis, som er det desidert mest etterspurte rusmiddelet, relativt mildt. Man har allerede erfaring med å regulere det flere steder. Men man bør ikke stoppe der. Global Commission on Drug Policy, hvor både Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan var kommisjonærer, gav nylig ut en rapport der de råder verdens stater til å legalisere og regulere alle dagens ulovlige stoffer.


De vanligste motforestillingene er at legalisering signaliserer bagatellisering og aksept. De samme innvendinger ble tidligere benyttet mot avkriminalisering; at vi ved å fjerne straffetrusselen bygger ned samfunnets forsvarsverk mot rusproblemer. En annen innvending er at man får økt tilgjengelighet og derfor økt bruk. Men bekymringene om økte rusproblemer har ikke slått til der lovene er endret. Ei heller har forbud hindret betydelige økninger i bruk. Folk med vanskelig bakgrunn og ungdom som er i opposisjon til samfunn og autoriteter, trekkes mot rusmidler fordi de er ulovlige.


En ordning vi vil foreslå for å regulere selve salget, er at dagens etterspurte ulovlige rusmidler får status som legemidler, og at man anser legeforskrivning av disse til mennesker med avhengighetslidelser som et skadereduserende tiltak. Stoffene vil være underlagt kvalitetskontroll og dermed bli vesentlig tryggere. Siden størstedelen av konsumet av rusmidler dekkes av et mindretall med høyt konsum, kunne vi allerede der gitt et alvorlig slag til det svarte markedet og redusere kriminaliteten som begås for å finansiere bruken.


Ettersom kun et fåtall har en avhengighetslidelse, vil flertallet av brukerne fortsatt oppsøke det illegale markedet. En løsning kan være å utvide ordningen, og tillate voksne folk å signere ut medisiner (unntatt antibiotika) til eget bruk, uten godkjenning fra lege, på eget ansvar; med krav om at dette skal være et informert valg på bakgrunn av forkunnskaper om risiko og forsiktighetsregler. Ikke-medisinsk bruk vil falle inn under ordningen, som vil utgjøre en form for diskret sikkerhetsventil for den etterspørselen som uansett foreligger.


En slik regulering vil kunne gi større respekt for voksne folks råderett over egen kropp. Det vil svekke dagens illegale markeder hvor enhver kan handle tunge rusmidler på gatehjørner eller syntetiske varianter over internett - med all den tilleggsrisiko og kriminalitet det medfører. Å redusere det illegale markedet, vil redusere tilgangen for mindreårige, slik Canada begrunner sin legalisering.


En utfordring vil være å navigere internasjonale forpliktelser. Her vil vi anbefale å samarbeide med andre reformvennlige land og modifisere FNs narkotikakonvensjoner inter se (mellom seg), slik Wien-konvensjonen om traktatretten fra 1969 åpner for. Et alternativ er å bryte konvensjonene på åpent og respektfullt vis, og vise til at regulering bedre vil oppfylle intensjonene bak konvensjonene, slik Canada gjør i dag.


Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk

Gå til innlegget

En vei fremover

Publisert 3 måneder siden - 72 visninger

Det er trist å konstatere at ingen rusforskere tar til motmæle mot Davangers ufarliggjøring av alkohol.

Skrevet av Thomas Kjøsnes 
og Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk.

En rekke medier har denne sommeren gjengitt professor i anatomi­, Svend Davangers sterke utfall mot de politiske ungdomsorganisasjonene som ønsker legalisering av cannabis. Hjerneforskerens utspill bygger på en svært overfladisk forståelse av legaliseringsdebatten. Davanger mener debatten er på feil spor. Selv bidrar han til avsporing med sin insistering på at den kun skal handle om cannabisens skadelighet, og ikke om hvorvidt forbud er riktig medisin.

Trist. 

Davanger er heller ingen rusekspert, han har forsket på effekten av meditasjon. Det er trist å konstatere at ingen rusforskere tar til motmæle mot Davangers ufarliggjøring av alkohol, når han hevder man må ha langt høyere ­alkoholkonsum for å gi samme skadelige effekt som cannabis. Alene viser dette at Davanger verken kan nok om alkohol ­eller cannabis.

Det eksisterer ingen uenighet blant verdens ledende rusforskere om at cannabis er mindre skadelig enn alkohol. Den kjente­ rusforskeren Hans Olav Fekjær har tidligere påpekt at en rekke forskergrupper har kommet fram til dette standpunktet.

Paradoksalt nok hevder Davanger også at man ikke kan sammenligne skadelighet fordi rusmidler har ulike skademekanismer. Det er nettopp til dette formålet at man bruker multicriteria decision analysis (MCDA), der eksperter vekter ulike farer med rusmidlene. Metoden har gitt robuste resultater.

En ubeleilig sannhet. 

Den internasjonalt anerkjente rusforsker David Nutt har ofte sammenlignet cannabis og alkohol, blant annet i sin forelesning «An inconvenient truth about drugs». Der viser Nutt blant annet til at høyt alkoholforbruk kan gi større hjerneskader enn Alzheimers, og at en dobling i alkoholkonsum i befolkningen, har medført ti-dobling i dødsfall av leversykdom. Til sammenligning påpeker han at cannabisbruken er tjue-doblet ­siden 1971, uten at det har gitt noen merkbar økning i folkehelseproblemer.

Med en slik økning i cannabisbruk, kunne man forvente økning i tilstander som psykoser og schizofreni, men også forekomsten av slike lidelser har forblitt uendret. I iveren etter å finne negative konsekvenser av cannabis, har mange unnlatt å korrigere for andre faktorer hos de med høyest forbruk.

Arv, konsekvenser av omsorgssvikt, overgrep, traumer, underliggende psykiske problemer, høyt forbruk av tobakk, alkohol, legemidler og andre rusmidler påvirker helsen betydelig. Desto bedre man korrigerer for slike faktorer, desto nærmere kommer man sannheten om hva cannabisbruk faktisk fører til.

Også andre innfallsvinkler støtter inntrykket av at cannabis ikke utgjør et folke­helseproblem. I Canada, som i disse dager legaliserer cannabis, har forskere beregnet samfunnskostnadene fra både tobakk, alkohol og cannabisbruk. De har beregnet at hver cannabisbruker i snitt koster samfunnet 125 kroner årlig i helseut­gifter, alkohol forårsaker derimot helseskader for 1.000 kroner i snitt pr. person. Å håndheve cannabisforbudet koster 2.000 kroner årlig per cannabisbruker.

Når Davanger misbilliger ungdoms­partienes intensjoner for legalisering og ­mener de svikter ungdommen for å tekkes­ velgere, overser han det faktum at forslaget om legalisering er til fordel for inn­føring av statlig regulering. I tillegg overses­ det faktum at bruken blant ungdom har gått ned i stater der cannabis er legalisert. Davangers advarsler mot cannabisbruk er tilsvarende som å advare naboen mot å drikke øl til maten, fordi man har sett hva alkoholisme i verste fall kan føre til.

Mister tiltroen. 

Å overdrive skadevirkningene for å fremstille meningsmotstandere som uansvarlige, kan føre til at de unge mister tiltroen til voksnes informasjon om cannabis. Det er dårlig forebygging. Vi ønsker derfor en balansert fremstilling av risikoen ved cannabisbruk. Uansett er det et politisk sidespor, for legaliseringsdebatten handler ikke om hvorvidt cannabis er helseskadelig eller ei.

Wayne Hall, som er blant verdens fremste­ eksperter på skadevirkninger av cannabis, er blant de som mener at regulering vil være en fornuftig vei fremover. Han begrunner dette med at forbudet gir uregulert tilgang til cannabis for mindre­årige, perverse incentiver til å produsere sterkere cannabis, ringeakt for forbudet – som kan bidra til lavere respekt for loven, samt store sosiale og økonomiske kostnader av et stort illegalt cannabismarked. Dette er hva legaliseringsdebatten egentlig handler om.

Trykket i Vårt Land 4. august 2018. 

Gå til innlegget

Avkriminalisering vs. statlig regulering

Publisert 9 måneder siden - 4158 visninger

I desember kom et etterlengtet gjennomslag i norsk ruspolitikk.

Stortingsflertallet går nå inn for avkriminalisering av narkotika. Ansvaret for oppfølgingen av de som tas for bruk eller besittelse av stoffer til eget bruk skal overføres fra justisvesenet og til helsesektoren.

Brorparten av landets medier uttrykte sin støtte til utviklingen. De som ruser seg skal møtes med hjelp og ikke straff. Hvis vi ser over til Portugal, så er bruk av stoffer fullstendig avkriminalisert. De som tas for besittelse av en gitt dose, må innen tre dager møte for en frarådingskommisjon. Denne kan kreve at de går i behandling, utstede en bot eller bare la dem gå.

Det er hva Stortingets helse- og omsorgskomite skal til Portugal for å lære av, deres 17 år gamle rusreform. Dette reiser spørsmål om hva vi skal gjøre med de pågrepne som ikke har et problemfullt forhold til rusmidler, om politiets prioriteringer faktisk skal styre hvem som tilbys helsehjelp, om samme politikk skal gjelde for alle rusmidler og hvorfor vi ikke likegodt legaliserer og regulerer. Noe som lett misforstås som å gå for langt.

California, delstaten med nær 40 millioner innbyggere, legaliserte cannabis til salg over disk 1. januar og er den åttende amerikanske stat som legaliserer både bruk og salg av cannabis.

Støtten til legalisering øker som følge av ny kunnskap, og mer enn 60 prosent av den amerikanske befolkning er nå tilhengere av full legalisering av cannabis. Ytterligere 15 amerikanske delstater vurderer å legalisere cannabis, samtidig ser vi at flere europeiske land avkriminaliserer bruk og besittelse av alle stoffer.

For å sikre fornuftige restriksjoner med statlig styring, er det legalisering som må til. Nøyaktig som med alkohol i kjølvannet av forbudstiden (1919-1926). Ved legalisering går inntektene til statskassen, ved avkriminalisering opprettholdes fortsatt det kriminelle marked.

Paradokset med avkriminalisering fremfor legalisering gjenkjennes hvis vi ser på holdningen til sprøyterom og heroinutdelingsklinikker. Heroinutdeling misforstås også fortsatt som å gå for langt, imens sprøyterom for lengst er innført. Sprøyteromsforskriften tillater besittelse av en brukerdose heroin og sprøyterommene legger til rette for injisering av denne.

Heroinutdeling innebærer derimot å slå beina under på det illegale marked, da innføres statlig styrt utdeling av terapeutiske heroindoser til mennesker med avhengighetslidelser.

På heroinklinikken er det legen som doserer den varedeklarerte medisinen, på sprøyterommet er det brukeren som doserer et illegalt stoff med sterkt varierende kvalitet. Hvis vi ser på tallene fra 2014 – 2015, var det 627 overdoseutrykninger til sprøyterommet i Oslo, selv om ingen av disse døde er det 627 for mange.

For å sette det helt på spissen, blir salg av kvinner og barn til sexindustrien og store deler av verdens våpenhandel muliggjort og styrket av nettopp inntekter fra handel med heroin, kokain, cannabis og andre stoffer. All slik kriminalitet fremstår hardnakket motstandsdyktig når det kommer til bekjempelse av den.

Fra produksjon, til smugling, til salg, mot alt dette ser vi en endeløs og håpløs kamp. Fra politiet i Norge til militæret i stater der narkomafiaen forgifter hele samfunn.

All kriminalitet, vold og drap vedvarer mellom ulike grupper, gjenger og karteller i konkurransen om dette markedet. De mest hensynsløse vinner. Avkriminalisering spiller ingen rolle for disse forholdene, til det trengs at statene regulerer og kontrollerer alt fra produksjon, distribusjon og salg. Nøyaktig slik det gjøres med tobakk, alkohol og medikamenter.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk

Gå til innlegget

Rusbehandling: LAR bør vurderes nedlagt

Publisert 11 måneder siden - 3898 visninger

Heroinsubstitutter som Subutex og metadon er i utgangspunktet livreddende medisiner som tilbys avhengige. Mer enn 7000 pasienter i Norge får slike medisiner, men i et rigid kontrollapparat som krever motivasjon for et rehabiliteringforløp og krenkende kontroll. Derav den norske modellen: Legemiddelassistert rehabilitering (LAR).


Brukerrepresentanter på rusfeltet samlet i Bergen. Fv. André nilsen, Anne-Pia Lystrup, Arild Knutsen, Alice Stensland, Elise Theodorsen, Gunn Marit Berentsen, Stig Norland og Patrick Karlsen. (Normal, LAR-Nett, Prolar og Foreningen for human narkotikapolitikk) Foto: Annette Svae.

Portugal var Europas overdoseversting rundt årtusenskiftet og har etter avkriminaliseringsreformen (2001) fått en radikal nedgang i overdoser. Mannen bak modellen, Joao Golau, sier den samtidige innføringen av rask tilgang på substitusjonsmedisiner trolig har betydd mer for overdosefallet enn selve avkriminaliseringen.

I realiteten er slik substituering legalisering av morfinmedisinering, til fordel for legeordinering. Norges overdosestatistikk er derimot på samme nivå som da LAR ble innført i 2004. Det er på høy tid at denne modellen tas opp til revurdering. Med fokus på verdighet, brukermedvirkning og livredding.

I Frankrike har det vært tillatt for allmennleger å skrive ut heroinsubstitutter i 20 år og da ordningen ble innført gikk antall overdoser betraktelig ned. Også de har langt færre overdosedødsfall enn vi har i Norge.

Foreningen for human narkotikapolitikk avholdt nylig et møte i Bergen for å samle organiserte brukermedvirkere på rusfeltet. Fire brukerorganisasjoner var representert på møtet. Målet var diskusjon og samarbeid om brukermedvirkning, rusreform, rusbehandling, sprøyterom, åpne russcener, cannabis og syntetiske stoffer. Problemene med LAR ble som vanlig altoverskyggende for samtalen.

Den dreide seg særlig om ferske medieoppslag der LAR-pasienter ble fremstilt som en krevende gruppe som apotekene i Åsane bydel reserverer seg fra. Leste man nøyere fant man at det går greit med LAR-pasienter som bare kommer for å hente legemidlene, men at det oppleves som krevende med pasienter på overvåket inntak.

Rigiteten medfører altså at pasienter sliter og apotekene anser å ikke ha nok kapasitet til disse. Derfor må kommunen opprette enda fler MO-sentre, for utlevering av LAR-medikamenter.

MO-sentre er kjent for å skape ansamlinger og stoffhandel i nærområdet, som på Nesttun. Der deles brukerutstyr til aktive brukere i en etasje og medisinutdelingen til de i rehabilitering foregår i en annen. I Frankrike eksisterer er slike problemstillinger sjeldne fordi de opererer med en annen form for tillit og forsvarlighet i behandlingen. Inkluderingen i ordinært helsevesen preger overdosestatistikken og gir større verdighet i pasientenes liv.

Tvugne urinprøver og rigide henteordninger er det som i størst grad kjennetegner R'n i LAR og krenkelsene kjenner ingen grenser. Henvendelsene til brukerorganisasjonene virker utallige. Kort etter møtet med de øvrige brukerrepresentantene ble jeg kontaktet av en LAR-pasient fra Laksevåg som fortviler over LAR i Bergen.

Vedkommende har amputert begge beina og sitter i rullestol. For to uker siden ble pasienten pålagt å ta urinprøve, vedkommende hadde valget mellom å blotte seg fullstendig og hjelpes til toalettet eller bruke smertefullt kateter. En mer nedverdigende behandling av medisinavhengige pasienter, av kontrollhensyn, skal man lete lenge etter.

Det er mange som gleder seg over de som kommer helskinnet gjennom nedtrapping fra LAR for tiden. Det er den nye hypen på rusfeltet. Suksesshistoriene overskygger årsaken, som oftest er å få komme ut av et krenkende og rigid system der de behandles som umyndige. Som unger. Og de overskygger dødsfallene som følge av motløsheten mange LAR-pasienter opplever Den stygge overdosestatistikken er strengt tatt forståelig, LAR-systemet tatt i betraktning.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk
http://www.fhn.no

Gå til innlegget

Det er nedstemmende å se Kristelig Folkepartis dogmatiske motstand mot de skadebegrensende hjelpetiltak overfor stoffbrukere, som ikke krever umiddelbar rusfrihet.

av Thomas Kjøsnes og Arild Knutsen, Foreningen for Human Narkotikapolitikk

Å opprettholde ydmykelsene, smittefaren og dødsrisikoen framstår som et sentralt virkemiddel for å tvinge folk inn i behandlingsapparatet; fortrinnsvis evangeliesentrene. Flere resultatløse tiår og flere tusen overdosedødsfall har tydeligvis ikke svekket troen på denne strategien.

Kristelig Folkeparti i Bergen er del av et envist moralistisk tospann, sammen med Høyre. De hindrer viktig utvikling av lavterskelapparatet på rusfeltet. Deres vegrende holdning ble omhyggelig eksemplifisert da Bergensordfører Trude Drevland (H) måtte svare på utfordringen i NRKs valgsending fredag 21. august.

Etter et gripende innslag der Leo Ajkic besøkte rusmiljøet i Bergen, sa Drevland at: «Rusmisbrukerne må ville inn i behandling, men vi skal ikke bruke tvang».

Det grenser også til parodi når KrF advarer mot at sprøyterom kan skape rusansamlinger. I dag sitter et titalls av Strax-husets klienter og injiserer utendørs i nærområdet, nettopp fordi de ikke får lov til å injisere inne på lavterskeltiltaket!

Det er ikke sant at det har dannet seg rusansamlinger utenfor sprøyterommet i Oslo, slik KrFs ordførerkandidat i Bergen, Marita Moltu, sier til NRK Hordaland. Iblant oppstår riktignok små grupperinger. Det er normalt utenfor alle lavterskeltiltak for vanskeligstilte stoffbrukere. Da ringes stort sett politiet, de griper så inn og deretter samler ikke klientene seg utenfor helsetiltaket lenger, i hvert fall på en stund.

I dag pågår politiaksjonen mot rusmiljøet i all hovedsak ved Brugata i Oslo, med rundt 225 bortvisninger pr. uke. Like mange som i de innledende uker for “Sentrumsaksjonen”s oppstart sommeren 2011. Dette skjer altså ikke utenfor Sprøyterommet, ikke utenfor Kirkens Bymisjons 24sju eller ved =Oslo.

Det eksisterer til enhver tid tusener av injiserende stoffbrukere i både Oslo og Bergen. Derfor er det livsviktig med skadereduserende tiltak uten krav om rusfrihet. Sprøyterommet i Oslo er ti år i 2015. På kontinentet er det de siste årene opprettet nær hundre brukerrom. Først var de kun tilrettelagt for injisering av heroin. Nå er de åpne også for bruk av andre rusmidler og andre inntaksmåter.

Tiltaket redder liv og gir større opplevd verdighet i tilværelsen for svært vanskeligstilte heroinavhengige. De færreste behøver slike fasiliteter, men en politikk der man stiller krav om rusfrihet i tiltakene rammer nettopp de med de største utfordringene hardest.
Oslo og Bergen er byer på overdosetoppen i Europa.

I år arrangeres den internasjonale overdosekonferansen i Bergen, i sammenheng med den internasjonale overdosedagen 31. august. Dette markeres også i Oslo og 13 andre byer i Norge. Våre politikere må snart ta til seg at nesten alle dødsfallene kan forhindres, slik erfaringer fra andre land viser.

Sprøyterom er ikke løsningen på rusproblemene, men så er det heller ingen som har fremmet noe så naivt som en løsning med stor L. Et brukerrom koster heller ikke 10 millioner som Marita Moltu påstår. Da har hun misforstått ordinære driftskostnader med de særskilte omstendighetene som forelå ved opprettelsen i Oslo, av Nordens første sprøyterom.

Det er grunn til å tro at innføring av sprøyteromsfunksjon på et allerede eksisterende lavterskeltiltak kun vil være å anse som besparende. Fra Strax-huset har det kommet signaler om at de ønsker å ha sprøyterom.

Det største hinderet er det ideologiske, som medvirker til at Strax-husets klienter stadig trenger å gå ut for å injisere. Dermed avbrytes den faglige innsatsen. Slik fortsetter den åpenlyse injisering, sprøyteavfallet flyter og de største farene består.

Etter ti år er Oslos sprøyterom samlokalisert med en rekke tiltak, i Bergen kan det innføres på et viktig mottakssenter med et pennestrøk. Slutt nå endelig med å skyve vanskeligstilte ut i et dødelig og skadelig utenforskap!

Ingen vil ha det sånn som det er nå i undergangen ved Strax-huset. Det går an å forebygge de fleste negative konsekvenser ved pågående bruk, uten å stille krav om verken tro eller livsstil.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 5 timer siden / 1124 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 4395 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 4395 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 4395 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Et liberalt dilemma
rundt 6 timer siden / 1043 visninger
Marianne Solli kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 4395 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 4395 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Prestekrisen krever tiltak
rundt 7 timer siden / 279 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 4395 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 8 timer siden / 1124 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 8 timer siden / 4395 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 8 timer siden / 4395 visninger
Les flere