Arild Knutsen

Alder:
  RSS

Om Arild

Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk

Følgere

Avkriminalisering vs. statlig regulering

Publisert 3 måneder siden - 4007 visninger

I desember kom et etterlengtet gjennomslag i norsk ruspolitikk.

Stortingsflertallet går nå inn for avkriminalisering av narkotika. Ansvaret for oppfølgingen av de som tas for bruk eller besittelse av stoffer til eget bruk skal overføres fra justisvesenet og til helsesektoren.

Brorparten av landets medier uttrykte sin støtte til utviklingen. De som ruser seg skal møtes med hjelp og ikke straff. Hvis vi ser over til Portugal, så er bruk av stoffer fullstendig avkriminalisert. De som tas for besittelse av en gitt dose, må innen tre dager møte for en frarådingskommisjon. Denne kan kreve at de går i behandling, utstede en bot eller bare la dem gå.

Det er hva Stortingets helse- og omsorgskomite skal til Portugal for å lære av, deres 17 år gamle rusreform. Dette reiser spørsmål om hva vi skal gjøre med de pågrepne som ikke har et problemfullt forhold til rusmidler, om politiets prioriteringer faktisk skal styre hvem som tilbys helsehjelp, om samme politikk skal gjelde for alle rusmidler og hvorfor vi ikke likegodt legaliserer og regulerer. Noe som lett misforstås som å gå for langt.

California, delstaten med nær 40 millioner innbyggere, legaliserte cannabis til salg over disk 1. januar og er den åttende amerikanske stat som legaliserer både bruk og salg av cannabis.

Støtten til legalisering øker som følge av ny kunnskap, og mer enn 60 prosent av den amerikanske befolkning er nå tilhengere av full legalisering av cannabis. Ytterligere 15 amerikanske delstater vurderer å legalisere cannabis, samtidig ser vi at flere europeiske land avkriminaliserer bruk og besittelse av alle stoffer.

For å sikre fornuftige restriksjoner med statlig styring, er det legalisering som må til. Nøyaktig som med alkohol i kjølvannet av forbudstiden (1919-1926). Ved legalisering går inntektene til statskassen, ved avkriminalisering opprettholdes fortsatt det kriminelle marked.

Paradokset med avkriminalisering fremfor legalisering gjenkjennes hvis vi ser på holdningen til sprøyterom og heroinutdelingsklinikker. Heroinutdeling misforstås også fortsatt som å gå for langt, imens sprøyterom for lengst er innført. Sprøyteromsforskriften tillater besittelse av en brukerdose heroin og sprøyterommene legger til rette for injisering av denne.

Heroinutdeling innebærer derimot å slå beina under på det illegale marked, da innføres statlig styrt utdeling av terapeutiske heroindoser til mennesker med avhengighetslidelser.

På heroinklinikken er det legen som doserer den varedeklarerte medisinen, på sprøyterommet er det brukeren som doserer et illegalt stoff med sterkt varierende kvalitet. Hvis vi ser på tallene fra 2014 – 2015, var det 627 overdoseutrykninger til sprøyterommet i Oslo, selv om ingen av disse døde er det 627 for mange.

For å sette det helt på spissen, blir salg av kvinner og barn til sexindustrien og store deler av verdens våpenhandel muliggjort og styrket av nettopp inntekter fra handel med heroin, kokain, cannabis og andre stoffer. All slik kriminalitet fremstår hardnakket motstandsdyktig når det kommer til bekjempelse av den.

Fra produksjon, til smugling, til salg, mot alt dette ser vi en endeløs og håpløs kamp. Fra politiet i Norge til militæret i stater der narkomafiaen forgifter hele samfunn.

All kriminalitet, vold og drap vedvarer mellom ulike grupper, gjenger og karteller i konkurransen om dette markedet. De mest hensynsløse vinner. Avkriminalisering spiller ingen rolle for disse forholdene, til det trengs at statene regulerer og kontrollerer alt fra produksjon, distribusjon og salg. Nøyaktig slik det gjøres med tobakk, alkohol og medikamenter.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk

Gå til innlegget

Rusbehandling: LAR bør vurderes nedlagt

Publisert 5 måneder siden - 3793 visninger

Heroinsubstitutter som Subutex og metadon er i utgangspunktet livreddende medisiner som tilbys avhengige. Mer enn 7000 pasienter i Norge får slike medisiner, men i et rigid kontrollapparat som krever motivasjon for et rehabiliteringforløp og krenkende kontroll. Derav den norske modellen: Legemiddelassistert rehabilitering (LAR).


Brukerrepresentanter på rusfeltet samlet i Bergen. Fv. André nilsen, Anne-Pia Lystrup, Arild Knutsen, Alice Stensland, Elise Theodorsen, Gunn Marit Berentsen, Stig Norland og Patrick Karlsen. (Normal, LAR-Nett, Prolar og Foreningen for human narkotikapolitikk) Foto: Annette Svae.

Portugal var Europas overdoseversting rundt årtusenskiftet og har etter avkriminaliseringsreformen (2001) fått en radikal nedgang i overdoser. Mannen bak modellen, Joao Golau, sier den samtidige innføringen av rask tilgang på substitusjonsmedisiner trolig har betydd mer for overdosefallet enn selve avkriminaliseringen.

I realiteten er slik substituering legalisering av morfinmedisinering, til fordel for legeordinering. Norges overdosestatistikk er derimot på samme nivå som da LAR ble innført i 2004. Det er på høy tid at denne modellen tas opp til revurdering. Med fokus på verdighet, brukermedvirkning og livredding.

I Frankrike har det vært tillatt for allmennleger å skrive ut heroinsubstitutter i 20 år og da ordningen ble innført gikk antall overdoser betraktelig ned. Også de har langt færre overdosedødsfall enn vi har i Norge.

Foreningen for human narkotikapolitikk avholdt nylig et møte i Bergen for å samle organiserte brukermedvirkere på rusfeltet. Fire brukerorganisasjoner var representert på møtet. Målet var diskusjon og samarbeid om brukermedvirkning, rusreform, rusbehandling, sprøyterom, åpne russcener, cannabis og syntetiske stoffer. Problemene med LAR ble som vanlig altoverskyggende for samtalen.

Den dreide seg særlig om ferske medieoppslag der LAR-pasienter ble fremstilt som en krevende gruppe som apotekene i Åsane bydel reserverer seg fra. Leste man nøyere fant man at det går greit med LAR-pasienter som bare kommer for å hente legemidlene, men at det oppleves som krevende med pasienter på overvåket inntak.

Rigiteten medfører altså at pasienter sliter og apotekene anser å ikke ha nok kapasitet til disse. Derfor må kommunen opprette enda fler MO-sentre, for utlevering av LAR-medikamenter.

MO-sentre er kjent for å skape ansamlinger og stoffhandel i nærområdet, som på Nesttun. Der deles brukerutstyr til aktive brukere i en etasje og medisinutdelingen til de i rehabilitering foregår i en annen. I Frankrike eksisterer er slike problemstillinger sjeldne fordi de opererer med en annen form for tillit og forsvarlighet i behandlingen. Inkluderingen i ordinært helsevesen preger overdosestatistikken og gir større verdighet i pasientenes liv.

Tvugne urinprøver og rigide henteordninger er det som i størst grad kjennetegner R'n i LAR og krenkelsene kjenner ingen grenser. Henvendelsene til brukerorganisasjonene virker utallige. Kort etter møtet med de øvrige brukerrepresentantene ble jeg kontaktet av en LAR-pasient fra Laksevåg som fortviler over LAR i Bergen.

Vedkommende har amputert begge beina og sitter i rullestol. For to uker siden ble pasienten pålagt å ta urinprøve, vedkommende hadde valget mellom å blotte seg fullstendig og hjelpes til toalettet eller bruke smertefullt kateter. En mer nedverdigende behandling av medisinavhengige pasienter, av kontrollhensyn, skal man lete lenge etter.

Det er mange som gleder seg over de som kommer helskinnet gjennom nedtrapping fra LAR for tiden. Det er den nye hypen på rusfeltet. Suksesshistoriene overskygger årsaken, som oftest er å få komme ut av et krenkende og rigid system der de behandles som umyndige. Som unger. Og de overskygger dødsfallene som følge av motløsheten mange LAR-pasienter opplever Den stygge overdosestatistikken er strengt tatt forståelig, LAR-systemet tatt i betraktning.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk
http://www.fhn.no

Gå til innlegget

Det er nedstemmende å se Kristelig Folkepartis dogmatiske motstand mot de skadebegrensende hjelpetiltak overfor stoffbrukere, som ikke krever umiddelbar rusfrihet.

av Thomas Kjøsnes og Arild Knutsen, Foreningen for Human Narkotikapolitikk

Å opprettholde ydmykelsene, smittefaren og dødsrisikoen framstår som et sentralt virkemiddel for å tvinge folk inn i behandlingsapparatet; fortrinnsvis evangeliesentrene. Flere resultatløse tiår og flere tusen overdosedødsfall har tydeligvis ikke svekket troen på denne strategien.

Kristelig Folkeparti i Bergen er del av et envist moralistisk tospann, sammen med Høyre. De hindrer viktig utvikling av lavterskelapparatet på rusfeltet. Deres vegrende holdning ble omhyggelig eksemplifisert da Bergensordfører Trude Drevland (H) måtte svare på utfordringen i NRKs valgsending fredag 21. august.

Etter et gripende innslag der Leo Ajkic besøkte rusmiljøet i Bergen, sa Drevland at: «Rusmisbrukerne må ville inn i behandling, men vi skal ikke bruke tvang».

Det grenser også til parodi når KrF advarer mot at sprøyterom kan skape rusansamlinger. I dag sitter et titalls av Strax-husets klienter og injiserer utendørs i nærområdet, nettopp fordi de ikke får lov til å injisere inne på lavterskeltiltaket!

Det er ikke sant at det har dannet seg rusansamlinger utenfor sprøyterommet i Oslo, slik KrFs ordførerkandidat i Bergen, Marita Moltu, sier til NRK Hordaland. Iblant oppstår riktignok små grupperinger. Det er normalt utenfor alle lavterskeltiltak for vanskeligstilte stoffbrukere. Da ringes stort sett politiet, de griper så inn og deretter samler ikke klientene seg utenfor helsetiltaket lenger, i hvert fall på en stund.

I dag pågår politiaksjonen mot rusmiljøet i all hovedsak ved Brugata i Oslo, med rundt 225 bortvisninger pr. uke. Like mange som i de innledende uker for “Sentrumsaksjonen”s oppstart sommeren 2011. Dette skjer altså ikke utenfor Sprøyterommet, ikke utenfor Kirkens Bymisjons 24sju eller ved =Oslo.

Det eksisterer til enhver tid tusener av injiserende stoffbrukere i både Oslo og Bergen. Derfor er det livsviktig med skadereduserende tiltak uten krav om rusfrihet. Sprøyterommet i Oslo er ti år i 2015. På kontinentet er det de siste årene opprettet nær hundre brukerrom. Først var de kun tilrettelagt for injisering av heroin. Nå er de åpne også for bruk av andre rusmidler og andre inntaksmåter.

Tiltaket redder liv og gir større opplevd verdighet i tilværelsen for svært vanskeligstilte heroinavhengige. De færreste behøver slike fasiliteter, men en politikk der man stiller krav om rusfrihet i tiltakene rammer nettopp de med de største utfordringene hardest.
Oslo og Bergen er byer på overdosetoppen i Europa.

I år arrangeres den internasjonale overdosekonferansen i Bergen, i sammenheng med den internasjonale overdosedagen 31. august. Dette markeres også i Oslo og 13 andre byer i Norge. Våre politikere må snart ta til seg at nesten alle dødsfallene kan forhindres, slik erfaringer fra andre land viser.

Sprøyterom er ikke løsningen på rusproblemene, men så er det heller ingen som har fremmet noe så naivt som en løsning med stor L. Et brukerrom koster heller ikke 10 millioner som Marita Moltu påstår. Da har hun misforstått ordinære driftskostnader med de særskilte omstendighetene som forelå ved opprettelsen i Oslo, av Nordens første sprøyterom.

Det er grunn til å tro at innføring av sprøyteromsfunksjon på et allerede eksisterende lavterskeltiltak kun vil være å anse som besparende. Fra Strax-huset har det kommet signaler om at de ønsker å ha sprøyterom.

Det største hinderet er det ideologiske, som medvirker til at Strax-husets klienter stadig trenger å gå ut for å injisere. Dermed avbrytes den faglige innsatsen. Slik fortsetter den åpenlyse injisering, sprøyteavfallet flyter og de største farene består.

Etter ti år er Oslos sprøyterom samlokalisert med en rekke tiltak, i Bergen kan det innføres på et viktig mottakssenter med et pennestrøk. Slutt nå endelig med å skyve vanskeligstilte ut i et dødelig og skadelig utenforskap!

Ingen vil ha det sånn som det er nå i undergangen ved Strax-huset. Det går an å forebygge de fleste negative konsekvenser ved pågående bruk, uten å stille krav om verken tro eller livsstil.

Gå til innlegget

Forbud stopper hjelpen, ikke hasjen

Publisert over 2 år siden - 2898 visninger

Adresseavisen har i det siste rettet søkelys på cannabis som rusmiddel, som medisin, som samfunnsfenomen og politikken rundt. Vi ønsker oss økt fokus på hjelp, mindre fokus på straff.

Av Thomas Kjøsnes og Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk

Cannabisens betydning for samfunnet er nærmest ignorert av helsevesenet,
likevel demonisert av justissektoren. Det eksisterer kun få, oftest tvangspregede, tiltak der man kan få hjelp for avhengighet eller andre bruksrelaterte problemer.

Hjelpeapparatet synes tilrettelagt for de yngste som blir tatt av politiet. Da oftest i form av tvungne ruskontrakter. Uten at den unge nødvendigvis har et rusproblem, ihvertfall på forhånd.

Cannabis er det desidert mest brukte illegale rusmiddel. Mellom 30 og 50% av de unge voksne i Norge har brukt cannabis og statistisk skal opp mot ti prosent av brukerne kunne risikere å utvikle problematisk bruk.

Alvorligheten er ikke i nærheten av alkohol, amfetamin eller heroinavhengighet, men bruken kan likevel bli så tvangsmessig at den går utover daglige gjøremål eller relasjoner. Noen kan trenge støtte til å endre bruksmønster eller slutte.

En av oss, Arild, har søkt helsevesenet om cannabisavvenningshjelp i en alder av over førti. Betegnende nok kom aldri noe svar. Trolig fordi cannabisavvenningsprogrammene, der de eksisterer, er forbeholdt de som er tvunget dit uten nødvendigvis å ha samme behov for hjelp.

Den manglende sosialfaglige og helsefaglige hjelpen bærer preg av at cannabisbruk holdes skjult i samfunnet. Til gjengjeld er politikontrollen intens: Med bøter, arrestasjoner, trakassering, inndragelse av førerkort, begrensning av samvær med barn, urinprøver og annen tvang. I frykt unnlater mange derfor å søke hjelp. Det blir således vanskeligere å vedgå for seg selv, dersom cannabisbruken utvikles til et problem.

Nils Petter Lyngsnes sier til Adresseavisen at han har vært rusavhengig i mer enn 30 år og at han ser en økning i antallet som bruker cannabis, særlig blant yngre. Det er ingen overraskelse når samfunnet gjennom forbud har snudd ryggen til cannabis og overlatt markedet til kriminelle. Et uregulert marked uten aldersgrenser bidrar ikke til å bremse rekrutteringen av mindreårige.

Lyngsnes beskriver i likhet med mange som har hatt tunge rusproblemer, at cannabis gir ham ro, gjør ham mer sikker og hjelper mot angst. Likevel er det forståelig at han angrer på at han begynte, etter et liv med mangeårig avhengighet. Sammenhengen blir derimot mindre klar når han ramser opp forbudskonsekvenser for så å konkludere imot legal regulering.

Det finnes ingen forskningsrapporter eller evalueringer som viser at kriminalisering har heldige konsekvenser. Derimot skaper det utenforskap, uheldige miljøtilknytninger og større risiko for skade og død. Lyngsnes gir likevel gode beskrivelser av konsekvenser som han har opplevd under dagens lovgivning.

Det går verre når overlege Pål Sandvik ved avdeling Østmarka på St. Olavs Hospital, i samme artikkel framstiller cannabis som så veldig psykosefremkallende. De fleste rusmidler er assosiert med psykoselidelser; cannabis er ikke et unntak. Mennesker som er disponert for psykoselidelser tyr oftere til rusmidler. Men å overdrive cannabisens betydning sett i forhold til andre rusmidler og andre risikofaktorer, bidrar bare til urimelig demonisering.

Nyere forskning gir ikke grunnlag for å si at cannabisbruk øker forekomsten av psykoser i samfunnet. Til tross for mangedobling i bruk av cannabis flere steder, ser man at forekomsten av psykoser forblir helt uendret.

Forklaringen på uttalelsen kommer kanskje når Sandvik hevder at “ruseffekten sammen med en tendens til å bagatellisere skadevirkningene” gjør det vanskelig å motivere pasientene til å slutte. Betyr det at skremsler om psykoser motiverer?

Ideologiske standpunkter, preget av indignasjon, har lenge hindret helsefaglig utvikling og gjort adekvat helsehjelp lite tilgjengelig for de med problematisk cannabisbruk. Ellers blir både medisinsk bruk og uproblematisk fritidsbruk mistenkeliggjort, sykeliggjort og konstant omtalt som misbruk.

Dersom forbruket har negativ innflytelse på livet er det tilstrekkelig for at en person vil søke bistand; og det bør være tilstrekkelig for at myndighetene bygger et relevant apparat for å ønske de bistandstrengende hjertelig velkommen.

Det burde være unødvendig at tapre mennesker som Nils Petter Lyngsnes skal frykte straff dersom han stadig sliter med rusproblemer. Det er vårt inderlige håp at hans åpenhet om fortsatt cannabisbruk snarere bidrar til at han får mange påminnelser om at det finnes bistand som han kan få, når han endelig er klar.

Gå til innlegget

Rusbehandling: Snodig timing av regjeringen

Publisert nesten 3 år siden - 2177 visninger

Mandag 22. juni troppet partilederne Erna Solberg og Siv Jensen opp hos Stiftelsen Retretten i Oslo for å skryte av forkortet ventetid for rusbehandling. I gjennomsnitt har den gått ned fra 60 til 48 dager.

Erna Solberg og Siv Jensen hos Stiftelsen Retretten. Besøket ble omtalt på NRK Dagsrevyen, Dagsrevyen 21 og Kveldsnytt samme kveld.

Der feiret de forkortet behandlingstid og viste til sin reform for fritt behandlingsvalg. Problemet er at nedgangen i ventetid til rusbehandling har gått sakte og sikkert ned, men ikke nå lenger. Allerede i september 2014 meldte Ola Jøsendal, avdelingsdirektør for rusmedisin i Helse Bergen at gjennomsnittlig ventetid hadde gått jevnt og trutt ned og endt opp på rekordlave 48 dager.

Det er på sin plass at regjeringen viser til at Norge har god behandlingskapasitet, men alarmerende om ventetiden for rusbehandling ikke har blitt kortere siden september.

Med rusbehandling menes ambulante tjenester, poliklinisk behandling, legemiddelassistert rehabilitering, dagbehandling og døgnbehandling. Derfor er det også uforståelig at de to partilederne peker på reformen for fritt behandlingsvalg.

Reformen for fritt behandlingsvalg er nylig vedtatt og var på forhånd slaktet av syv av ti høringsinstanser. Tidligere redaktør for Morgenbladet og tidsskriftet Legekunsten (senere lokalpolitiker for Høyre og Frp) Anne Beth Moslet varlet at reformen gir økt byråkrati og lengre pasientkøer.

Den forsiktige nedgangen i ventetid for rusbehandling, skyldes antakelig den radikale nedgangen i antall behandlingsdøgn. 17. november 2014 ble min kjæreste og jeg lagt inn til rusbehandling. Vi ble først forespeilet at vi etter hvert skulle enes om hvor langt oppholdet skulle bli.

Vår tilstand var alvorlig. Vi hadde blitt skadet hver dag, hatt stor fare for dødelighet, vi var i ferd med å bli ruinert og brøt daglig tillitsbånd.

Etter fire ukers opphold på institusjonen, fikk vi beskjed om at vi hadde fire uker igjen. Vi ble vantro og tryglet på hver vår kant om forlengelse. Vi fikk til slutt innvilget én uke ekstra. 23. januar var det ut.

Jeg var til rusbehandling på nittitallet også, da fikk jeg ett og et halvt års opphold.

Vi anbefaler Erna Solberg og Siv Jensen om å rådføre seg med brukerorganisasjonene om forbedringspotensialet, heller enn å feire seg selv hos en privat ideell stiftelse med pressen på slep. På et merkelig tidspunkt, da man heller bør brette opp ermene. Forkortingen av ventetiden for behandling har jo tydeligvis stagnert.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Kristningen av Norge
av
Fredrik Evjen
rundt 6 timer siden / 123 visninger
3 kommentarer
Nå eller aldri
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Nøkkelpersoner i kirken
av
Dag Håland
rundt 13 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Våre viktige verdier i spill
av
Knut Arild Hareide
rundt 14 timer siden / 1569 visninger
2 kommentarer
En låvedørsåpen kirke
av
Ivar Bu Larssen
rundt 16 timer siden / 238 visninger
1 kommentarer
«Klassisk» er eit tvitydig ord
av
Kari Veiteberg
rundt 16 timer siden / 411 visninger
4 kommentarer
Fra Jerusalem til Oslo
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 309 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 938 visninger
Marit Rike kommenterte på
Kom til den hvitmalte kirke
rundt 3 timer siden / 266 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
«Klassisk» er eit tvitydig ord
rundt 3 timer siden / 411 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 938 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 938 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Kom til den hvitmalte kirke
rundt 4 timer siden / 266 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fra Jerusalem til Oslo
rundt 5 timer siden / 309 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 938 visninger
Anne Sender kommenterte på
Fra Jerusalem til Oslo
rundt 5 timer siden / 309 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
Kristningen av Norge
rundt 5 timer siden / 123 visninger
Les flere