Arild Knutsen

Alder:
  RSS

Om Arild

Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk

Følgere

Kriminalisering er sjansespill med ungdommen

Publisert rundt 1 måned siden

På grunn av manglende effekt og skjevfordelte menneskelige kostnader av politikken, vektlegger utvalget at straffeforfølgning fører til stigmatisering og marginalisering og finner grunn til å fraråde straff og tvangsbaserte sanksjoner, til fordel for tilbud om hjelp.

Actis er skuffet over Rusreformutvalgets forslag om avkriminalisering av narkotikabruk også for sporadiske brukere, med henvisning til at Norge er på europeisk bunnivå i ungdoms bruk av narkotika.

Påstanden til generalsekretær Pernille Huseby om at den lave bruken i Norge skyldes kriminaliseringen, medfører ikke riktighet. Rusreformutvalget har gjennomgått forskning fra en rekke europeiske land uten å finne noen påviselig sammenheng mellom straff og bruk.

På grunn av manglende effekt og store og skjevfordelte menneskelige kostnader av politikken, vektlegger utvalget at straffeforfølgning fører til stigmatisering og marginalisering og finner grunn til å fraråde både bruk straff og tvangsbaserte sanksjoner, til fordel for tilbud om hjelp.

Vi finner det viktig å påpeke at den norske statistikken kun viser lav bruk av cannabis, og kun blant tiendeklassinger. For andre aldersgrupper og andre stoffer ligger vi mye nærmere snittet i Europa. Og for stoffer som MDMA og metamfetamin ligger vi over snittet. Som kjent ligger vi langt over snittet når det gjelder overdosedødsfall.

Med andre ord har Actis valgt seg ut fordelaktige tall, for en liten gruppe grunnskoleelever, i en langt dystrere helhet. Tall som beleilig nok ikke sier noe om hva som skjer året etter, når disse begynner på videregående skole. Huseby glemmer dessuten å nevne at de fleste landene Norge sammenlignes med og som har høyest forbruk, har lignende politikk som oss.

Huseby har rett i at erfaringene fra hjelpeapparatet er at mange ikke kommer til hjelp før det har gått lang tid. Dette henger sammen med kriminaliseringen fordi utsiktene til straff, tvang og stigma øker terskelen for å innrømme problemer, både overfor seg selv og andre. 

Nettopp dette er en av de alvorligste konsekvensene av kriminalisering, og grunnen til at så mange ledende helseorganisasjoner (deriblant WHO) anbefaler fullstendig avkriminalisering, uten å erstatte straff med andre former for tvang.

Å sjonglere maktbruk og straffefritak, slik Actis ønsker, vil innebære å trøste med den ene hånden, men fortsatt slå med den andre. Dette vil verken gjøre reformen troverdig eller effektiv.

Utvalget foreslår, i tråd med mandatet og troen på forbudets allmennpreventive effekt, at politiet stadig skal avdekke og avverge narkotikabruk. Det er noe ganske annet enn legalisering.

Etter anholdelse og beslag for personlig bruk, skal den anholdte pålegges å møte i et kommunalt organ. Det er selvsagt ikke heldig om politiet skal ha myndighet til å vurdere om en person har rusproblemer eller ei, istedenfor ansatte i kommunale råd med helse- og sosialfaglig kompetanse.

Dessuten er det en dårlig idé at rusmiddelbrukere fortsatt skal straffes, stigmatiseres og utstøtes frem til det står så dårlig til med dem at de da først heller skal tilbys hjelp.

Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk.

Gå til innlegget

Narkotikapolitiet på ville veier

Publisert 6 måneder siden

Den største feilen narkotikapolitiet begår, er å angripe meningsmotstandere ved å misbillige deres intensjoner og nærmest idiotforklare dem.


Det er trist å se hvordan Jan Erik Bresil, leder i Norsk Narkotikapolitiforening, angriper ytringsfriheten til Unge Venstre ved å framstille partiets støtte til legalisering av cannabis som ensbetydende med ufarliggjøring. Bresil kommer med en syltynn beskyldning om at politiske buttons for legalisering av cannabis, fungerer som reklame for narkotikabruk rettet mot barn i skolen. Han hevder også at stortingets og regjeringens planlagte avkriminalisering, der brukerne skal tilbys hjelp framfor straff, sender feil signaler til de unge.


Det er på tide å ta et oppgjør med holdningen om at kriminalisering og forbud handler om å sende de rette signaler og at forslag om alternative løsninger handler om bagatellisering. Det var slett ikke farligheten som gjorde at stoffene som i dag er klassifisert som narkotika, ble forbudt. Og det er ingen tvil om at forbudspolitikken sørger for økt tilgjengelighet blant sårbare grupper, at markedet brutaliseres og at stoffene ofte kommer i de sterkeste og skadeligste varianter.


Det er ikke noe nytt i at forbruket øker. Det er større grunn til å klandre gjeldende politikk enn enkelte utspill i media for dette. Bruken av cannabis har økt enormt i Norge helt siden forbudet ble innført i 1965. Før den tid ble cannabis solgt på norske apoteker og var lite interessant for de fleste, særlig for ungdommen. Den ledende britiske rusforskeren David Nutt, anslo i et foredrag i Bergen i 2015 at bruken av cannabis er 20-doblet siden 1970-tallet, også i Norge.


Bresil bør lese seg opp på historiske og internasjonale erfaringer med legal regulering av cannabis. Han tar feil i at det dreier seg om fullt frislipp og han tar feil i at legalisering fører til at bruken øker blant de unge. Der cannabis er legalisert, blir rusmiddelet mindre interessant og mindre tilgjengelig for ungdommen. Altså er Unge Venstres kamp for legalisering av cannabis i tråd med FNs barnekonvensjons artikkel 33 og ikke i strid med den, slik Bresil hevder. 


Det er riktig at de statene som har legalisert, har høyt forbruk blant de unge, men økningen skjedde under forbudet og det var nettopp derfor myndighetene endret cannabispolitikken. Ett av den Canadiske regjeringens uttalte mål med å legalisere cannabis, var å beskytte mindreårige, noe forbudet hadde mislykkes i.


Den største feilen Bresil begår, er imidlertid å angripe meningsmotstandere ved å misbillige deres intensjoner og nærmest idiotforklare dem. De unges standpunkter og engasjement for cannabispolitikken er for viktig til at de skal rakkes ned på med simple hersketeknikker og angrep på deres ytringsfrihet.


Unge Venstres leder Sondre Hansmark skriver på Twitter 26. august at politi og skoler forsøker å hindre Unge Venstre i å stille i skoledebatter og på skolevalgtorg all den tid de har med materiale hvor det står “Legalize it” på. Politiets forebyggende enhet skal ha ringt rundt til ungdomskandidatene deres for å spørre dem om de virkelig skal stille med et narkoliberalt budskap innenfor sine distrikt. Dersom dette stemmer, er det rystende hvor langt narkotikapolitiet er villige til å gå ut over sine fullmakter og hvor lite respekt de har for demokratiske grunnverdier som ytringsfrihet. 


Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk



Gå til innlegget

Fra i dag er cannabis offisielt lovlig i Canada. Kundene kan handle opptil 30 gram marihuana om gangen og hver husholdning kan ha inntil fire planter. De som tidligere er dømt for opptil 30 gram vil bli benådet.


Canadiske myndigheter mener regulering bedre vil holde cannabis ute av hendene på mindreårige og fortjenesten ute av hendene på kriminelle. I tillegg vil de respektere voksne menneskers valg av rusmidler.


Det er et viktig skritt i retning av en mer rasjonell ruspolitikk, men det er ikke et spesielt vågalt eksperiment. Fra før har Nederland tillatt salg av cannabis i coffeeshops i flere tiår. Ni amerikanske stater har legalisert cannabis de siste seks årene, utover de som hadde lett tilgang på medisinsk cannabis (California allerede fra 1996). Uruguay var det første landet i verden som legaliserte cannabis, i 2013.


Det er naturlig å først regulere cannabis, som er det desidert mest etterspurte rusmiddelet, relativt mildt. Man har allerede erfaring med å regulere det flere steder. Men man bør ikke stoppe der. Global Commission on Drug Policy, hvor både Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan var kommisjonærer, gav nylig ut en rapport der de råder verdens stater til å legalisere og regulere alle dagens ulovlige stoffer.


De vanligste motforestillingene er at legalisering signaliserer bagatellisering og aksept. De samme innvendinger ble tidligere benyttet mot avkriminalisering; at vi ved å fjerne straffetrusselen bygger ned samfunnets forsvarsverk mot rusproblemer. En annen innvending er at man får økt tilgjengelighet og derfor økt bruk. Men bekymringene om økte rusproblemer har ikke slått til der lovene er endret. Ei heller har forbud hindret betydelige økninger i bruk. Folk med vanskelig bakgrunn og ungdom som er i opposisjon til samfunn og autoriteter, trekkes mot rusmidler fordi de er ulovlige.


En ordning vi vil foreslå for å regulere selve salget, er at dagens etterspurte ulovlige rusmidler får status som legemidler, og at man anser legeforskrivning av disse til mennesker med avhengighetslidelser som et skadereduserende tiltak. Stoffene vil være underlagt kvalitetskontroll og dermed bli vesentlig tryggere. Siden størstedelen av konsumet av rusmidler dekkes av et mindretall med høyt konsum, kunne vi allerede der gitt et alvorlig slag til det svarte markedet og redusere kriminaliteten som begås for å finansiere bruken.


Ettersom kun et fåtall har en avhengighetslidelse, vil flertallet av brukerne fortsatt oppsøke det illegale markedet. En løsning kan være å utvide ordningen, og tillate voksne folk å signere ut medisiner (unntatt antibiotika) til eget bruk, uten godkjenning fra lege, på eget ansvar; med krav om at dette skal være et informert valg på bakgrunn av forkunnskaper om risiko og forsiktighetsregler. Ikke-medisinsk bruk vil falle inn under ordningen, som vil utgjøre en form for diskret sikkerhetsventil for den etterspørselen som uansett foreligger.


En slik regulering vil kunne gi større respekt for voksne folks råderett over egen kropp. Det vil svekke dagens illegale markeder hvor enhver kan handle tunge rusmidler på gatehjørner eller syntetiske varianter over internett - med all den tilleggsrisiko og kriminalitet det medfører. Å redusere det illegale markedet, vil redusere tilgangen for mindreårige, slik Canada begrunner sin legalisering.


En utfordring vil være å navigere internasjonale forpliktelser. Her vil vi anbefale å samarbeide med andre reformvennlige land og modifisere FNs narkotikakonvensjoner inter se (mellom seg), slik Wien-konvensjonen om traktatretten fra 1969 åpner for. Et alternativ er å bryte konvensjonene på åpent og respektfullt vis, og vise til at regulering bedre vil oppfylle intensjonene bak konvensjonene, slik Canada gjør i dag.


Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk

Gå til innlegget

En vei fremover

Publisert over 1 år siden

Det er trist å konstatere at ingen rusforskere tar til motmæle mot Davangers ufarliggjøring av alkohol.

Skrevet av Thomas Kjøsnes 
og Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk.

En rekke medier har denne sommeren gjengitt professor i anatomi­, Svend Davangers sterke utfall mot de politiske ungdomsorganisasjonene som ønsker legalisering av cannabis. Hjerneforskerens utspill bygger på en svært overfladisk forståelse av legaliseringsdebatten. Davanger mener debatten er på feil spor. Selv bidrar han til avsporing med sin insistering på at den kun skal handle om cannabisens skadelighet, og ikke om hvorvidt forbud er riktig medisin.

Trist. 

Davanger er heller ingen rusekspert, han har forsket på effekten av meditasjon. Det er trist å konstatere at ingen rusforskere tar til motmæle mot Davangers ufarliggjøring av alkohol, når han hevder man må ha langt høyere ­alkoholkonsum for å gi samme skadelige effekt som cannabis. Alene viser dette at Davanger verken kan nok om alkohol ­eller cannabis.

Det eksisterer ingen uenighet blant verdens ledende rusforskere om at cannabis er mindre skadelig enn alkohol. Den kjente­ rusforskeren Hans Olav Fekjær har tidligere påpekt at en rekke forskergrupper har kommet fram til dette standpunktet.

Paradoksalt nok hevder Davanger også at man ikke kan sammenligne skadelighet fordi rusmidler har ulike skademekanismer. Det er nettopp til dette formålet at man bruker multicriteria decision analysis (MCDA), der eksperter vekter ulike farer med rusmidlene. Metoden har gitt robuste resultater.

En ubeleilig sannhet. 

Den internasjonalt anerkjente rusforsker David Nutt har ofte sammenlignet cannabis og alkohol, blant annet i sin forelesning «An inconvenient truth about drugs». Der viser Nutt blant annet til at høyt alkoholforbruk kan gi større hjerneskader enn Alzheimers, og at en dobling i alkoholkonsum i befolkningen, har medført ti-dobling i dødsfall av leversykdom. Til sammenligning påpeker han at cannabisbruken er tjue-doblet ­siden 1971, uten at det har gitt noen merkbar økning i folkehelseproblemer.

Med en slik økning i cannabisbruk, kunne man forvente økning i tilstander som psykoser og schizofreni, men også forekomsten av slike lidelser har forblitt uendret. I iveren etter å finne negative konsekvenser av cannabis, har mange unnlatt å korrigere for andre faktorer hos de med høyest forbruk.

Arv, konsekvenser av omsorgssvikt, overgrep, traumer, underliggende psykiske problemer, høyt forbruk av tobakk, alkohol, legemidler og andre rusmidler påvirker helsen betydelig. Desto bedre man korrigerer for slike faktorer, desto nærmere kommer man sannheten om hva cannabisbruk faktisk fører til.

Også andre innfallsvinkler støtter inntrykket av at cannabis ikke utgjør et folke­helseproblem. I Canada, som i disse dager legaliserer cannabis, har forskere beregnet samfunnskostnadene fra både tobakk, alkohol og cannabisbruk. De har beregnet at hver cannabisbruker i snitt koster samfunnet 125 kroner årlig i helseut­gifter, alkohol forårsaker derimot helseskader for 1.000 kroner i snitt pr. person. Å håndheve cannabisforbudet koster 2.000 kroner årlig per cannabisbruker.

Når Davanger misbilliger ungdoms­partienes intensjoner for legalisering og ­mener de svikter ungdommen for å tekkes­ velgere, overser han det faktum at forslaget om legalisering er til fordel for inn­føring av statlig regulering. I tillegg overses­ det faktum at bruken blant ungdom har gått ned i stater der cannabis er legalisert. Davangers advarsler mot cannabisbruk er tilsvarende som å advare naboen mot å drikke øl til maten, fordi man har sett hva alkoholisme i verste fall kan føre til.

Mister tiltroen. 

Å overdrive skadevirkningene for å fremstille meningsmotstandere som uansvarlige, kan føre til at de unge mister tiltroen til voksnes informasjon om cannabis. Det er dårlig forebygging. Vi ønsker derfor en balansert fremstilling av risikoen ved cannabisbruk. Uansett er det et politisk sidespor, for legaliseringsdebatten handler ikke om hvorvidt cannabis er helseskadelig eller ei.

Wayne Hall, som er blant verdens fremste­ eksperter på skadevirkninger av cannabis, er blant de som mener at regulering vil være en fornuftig vei fremover. Han begrunner dette med at forbudet gir uregulert tilgang til cannabis for mindre­årige, perverse incentiver til å produsere sterkere cannabis, ringeakt for forbudet – som kan bidra til lavere respekt for loven, samt store sosiale og økonomiske kostnader av et stort illegalt cannabismarked. Dette er hva legaliseringsdebatten egentlig handler om.

Trykket i Vårt Land 4. august 2018. 

Gå til innlegget

Avkriminalisering vs. statlig regulering

Publisert rundt 2 år siden

I desember kom et etterlengtet gjennomslag i norsk ruspolitikk.

Stortingsflertallet går nå inn for avkriminalisering av narkotika. Ansvaret for oppfølgingen av de som tas for bruk eller besittelse av stoffer til eget bruk skal overføres fra justisvesenet og til helsesektoren.

Brorparten av landets medier uttrykte sin støtte til utviklingen. De som ruser seg skal møtes med hjelp og ikke straff. Hvis vi ser over til Portugal, så er bruk av stoffer fullstendig avkriminalisert. De som tas for besittelse av en gitt dose, må innen tre dager møte for en frarådingskommisjon. Denne kan kreve at de går i behandling, utstede en bot eller bare la dem gå.

Det er hva Stortingets helse- og omsorgskomite skal til Portugal for å lære av, deres 17 år gamle rusreform. Dette reiser spørsmål om hva vi skal gjøre med de pågrepne som ikke har et problemfullt forhold til rusmidler, om politiets prioriteringer faktisk skal styre hvem som tilbys helsehjelp, om samme politikk skal gjelde for alle rusmidler og hvorfor vi ikke likegodt legaliserer og regulerer. Noe som lett misforstås som å gå for langt.

California, delstaten med nær 40 millioner innbyggere, legaliserte cannabis til salg over disk 1. januar og er den åttende amerikanske stat som legaliserer både bruk og salg av cannabis.

Støtten til legalisering øker som følge av ny kunnskap, og mer enn 60 prosent av den amerikanske befolkning er nå tilhengere av full legalisering av cannabis. Ytterligere 15 amerikanske delstater vurderer å legalisere cannabis, samtidig ser vi at flere europeiske land avkriminaliserer bruk og besittelse av alle stoffer.

For å sikre fornuftige restriksjoner med statlig styring, er det legalisering som må til. Nøyaktig som med alkohol i kjølvannet av forbudstiden (1919-1926). Ved legalisering går inntektene til statskassen, ved avkriminalisering opprettholdes fortsatt det kriminelle marked.

Paradokset med avkriminalisering fremfor legalisering gjenkjennes hvis vi ser på holdningen til sprøyterom og heroinutdelingsklinikker. Heroinutdeling misforstås også fortsatt som å gå for langt, imens sprøyterom for lengst er innført. Sprøyteromsforskriften tillater besittelse av en brukerdose heroin og sprøyterommene legger til rette for injisering av denne.

Heroinutdeling innebærer derimot å slå beina under på det illegale marked, da innføres statlig styrt utdeling av terapeutiske heroindoser til mennesker med avhengighetslidelser.

På heroinklinikken er det legen som doserer den varedeklarerte medisinen, på sprøyterommet er det brukeren som doserer et illegalt stoff med sterkt varierende kvalitet. Hvis vi ser på tallene fra 2014 – 2015, var det 627 overdoseutrykninger til sprøyterommet i Oslo, selv om ingen av disse døde er det 627 for mange.

For å sette det helt på spissen, blir salg av kvinner og barn til sexindustrien og store deler av verdens våpenhandel muliggjort og styrket av nettopp inntekter fra handel med heroin, kokain, cannabis og andre stoffer. All slik kriminalitet fremstår hardnakket motstandsdyktig når det kommer til bekjempelse av den.

Fra produksjon, til smugling, til salg, mot alt dette ser vi en endeløs og håpløs kamp. Fra politiet i Norge til militæret i stater der narkomafiaen forgifter hele samfunn.

All kriminalitet, vold og drap vedvarer mellom ulike grupper, gjenger og karteller i konkurransen om dette markedet. De mest hensynsløse vinner. Avkriminalisering spiller ingen rolle for disse forholdene, til det trengs at statene regulerer og kontrollerer alt fra produksjon, distribusjon og salg. Nøyaktig slik det gjøres med tobakk, alkohol og medikamenter.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
21 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
14 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere