Arild Hermstad

Alder:
  RSS

Om Arild

Følgere

Har alt vært forgjeves?

Publisert over 5 år siden

Det største hinderet mot å forandre verden, er apati. Folk lar seg ikke mobilisere av å bli fortalt at ingenting nytter og at de er dårlige mennesker.

Framtiden i vår hender fyller 40 år. Har alt arbeidet vært forgjeves?

25. april 1974 møttes 3.000 mennesker i Nadderudhallen i Oslo. De ønsket grunnleggende endringer for det norske samfunnet. Forbruksveksten skulle stoppes, klimaet reddes og vi skulle bli mer solidariske med folk i fattige land. 

Siden den gang har klimaendringene skutt fart, miljøbelastningene fra det norske forbruket har økt og ulikhetene i verden er fortsatt økende. Mye tyder på at strategiene for utviklings- og miljøorganisasjonene har vært lite effektive. Hva bør vi gjøre annerledes? 

Kunnskap. Vi kan for det første slå fast at det ikke lenger står på kunnskapen. Vi vet nok om klimaendringer og urettferdig fordeling. Nå handler det om strategien for å skape endring.

For miljøforkjempere som meg selv, er vår sak den aller viktigste. Men vi må akseptere at det ikke er slik for folk flest. Når miljøsaken ofte fremstilles som en trussel som vil ramme en gang i fremtiden, er det mange som ikke henger med. 

Våre mest vellykkede kampanjer har mobilisert folk og forbrukere for å oppnå konkrete endringer i politikk eller næringsliv. De siste årene har forbrukere tatt opp kampen mot palmeolje som raserer regnskog. I dag er bruken av palmeolje i norsk mat redusert med 70 prosent. 

Klær. Det er flere eksempler på slike suksesser. Etter Framtiden i våre henders kampanje mot klesbransjen i fjor, er det ikke lenger akseptert at store kleskjeder nekter å opplyse om hvor klærne er sydd. Du kan nå oppsøke hjemmesidene til H&M, Moods of Norway og mange flere. Her kan du lete frem hvilke fabrikk som har produsert klærne dine. Neste steg i denne kampen er at tekstilarbeiderne får betalt en lønn de kan leve av. 

Betyr det at Framtiden i våre hender skal være en livsstilsorganisasjon, en forkjemper for et lysegrønt forbruk? Skal vi nå slutte å være en organisasjon som stiller de ubehagelige spørsmålene om folks forbruk og utfordrer til grunnleggende samfunnsendringer? Svaret er nei. Vi skal fortsatt minne folk på at en forlengelse av dagens politikk betyr at vi ofrer noe, nemlig jordas sårbare klima og vår livgivende natur.

Det vi ønsker. Samtidig må det være mulig å skape engasjement for det samfunnet vi ønsker. Fra «ned med veksten» til ja til nullutslippssamfunnet, ja til mer fritid, ja til etiske klær, ja til sykkel, bane og el-biler, ja til miljøvennlig mat og sol- og vindkraft. 

I år setter Framtiden i våre hender ny medlemsrekord. Vi har aldri hatt flere betalende medlemmer og er i øyeblikket størst blant miljøorganisasjonene. Men i Sverige er Naturskyddsforeningen fire ganger så stor som Framtiden i våre hender og Naturvernforbundet – til sammen. 

Miljøbevegelsen i Norge er for liten, og miljøpartiene taper valgene. En vei fremover er å se etter saker hvor miljøhensynet henger sammen med andre hensyn som opptar folk. Et eksempel er nordmenns skyhøye forbruk av kjøtt. Det enorme kjøttkonsumet har negative helseeffekter og kan knyttes til dyrevelferd, fordi vi har et landbruk som driver rovdrift på dyr. Samtidig vet vi at et betydelig kutt i nordmenns kjøttforbruk kanskje er det viktigste klimatiltaket vi som enkeltmennesker kan gjøre. Her ser vi konturene av nye allianser og inngangsporter mot befolkningsgrupper som ikke normalt engasjerer seg i «våre» saker.

Apati. Vi skal fortsatt være visjonære, men må også ha effektive strategier. Ved å gi folk god informasjon ledsaget av et effektivt handlingsalternativ, kan vi lykkes bedre. Det største hinderet mot å forandre verden, er apati. Folk lar seg ikke mobilisere av å bli fortalt at ingenting nytter og at de er dårlige mennesker. De fleste bryr seg og de fleste vil det gode, men de trenger noen som kjemper sammen med dem og på vegne av dem. Slik får vi presset frem fremsynt politikk og bedrifter som satser på bærekraftige produkter. Framtiden i våre hender skal gjøre vårt for å få det til.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25. APRIL 2014

Gå til innlegget

Forbrukermakten lever

Publisert over 6 år siden

Forbrukerkampanjer på miljø- og etikkområdet de siste årene har ført til enorme positive endringer, helt uten politisk innblanding.

Et pussig forsøk fra Morgenbladet på å legge forbrukermakten død, forandrer ikke på det.I Morgenbladet 21. juni skriver Kaare M. Bilden om forbrukermaktens død. Flere forskere han har intervjuet synes å mene at forbrukeres kjøpsvalg ikke påvirker noe som helst, og at det eneste som nytter er politiske tiltak.

Noen eksempler fra de siste årene stemmer dårlig med bildet Morgenbladet tegner. Ett av dem er Grønn Hverdag og Regnskogfondets palmeoljekampanje. Utvinning av palmeolje har alvorlige konsekvenser for urfolk, klima og biomangfold. Kampanjen bestod i en spørreundersøkelse der norske matprodusenter ble bedt om å oppgi innholdet av palmeolje i enkeltprodukter. 

Palmeoljeforbruket kuttet med to tredelerPå bakgrunn av svarene laget organisasjonene en palmeoljeguide, der alle kunne gå inn og lese at de fleste av Mills’ margariner inneholdt flere titalls prosent palmeolje, at Old El Pasos tacoskjell var palmeoljefrie, mens Santa Marias inneholdt store mengder. Samme informasjon lå inne om drøyt 500 andre produkter. Resultatet var massiv medieoppmerksomhet, massiv negativ omtale i sosiale medier for produsentene som brukte mest palmeolje, og økte markedsandeler til de palmeoljefrie alternativene.

Et halvt år etter kampanjelansering hadde bedriftene som deltok i undersøkelsen redusert sitt palmeoljeforbruk med to tredeler. Mills kuttet forbruket med 7.000 tonn nærmest over natta. Stabburet reduserte årsforbruket fra 2.000 tonn til null. Sætre har, antakelig som verdens første kjeksprodusent, vedtatt å erstatte palmeolje i alle produkter. En rekke andre land er i ferd med å kopiere kampanjen.

Spørsmålet melder seg: Hvordan kunne Norges forbruk av palmeolje bli redusert med to tredeler på et halvår hvis forbrukermakt ikke virker?


Kleskjeder presset til åpenhetEt annet eksempel er Framtiden i våre henders kampanje Vreng kleskjedene, som presset store merkevareleverandører til å fortelle hvor klærne deres ble produsert. Kampanjen førte på kort tid til at giganter som H&M og Varner offentliggjorde leverandørlistene sine.

Et tredje eksempel er den svenske Naturskyddsföreningens kampanje mot scampi. Den har fått dagligvarekjeder som Coop og Lidl, samt en rekke sushirestauranter, til å bannlyse de tropiske kjemperekene fra sortimentet sitt. 


Folkelig press forandrer verdenHva har disse tre kampanjene til felles? De engasjerte mange. Massivt folkelig press tvang fram endringer. Legg merke til at ingen politiske vedtak er fattet i noen av sakene. 

Et annet fellestrekk er nærhet. At palmeolje er knyttet til orangutangens utryddelse kan vekke sterke følelser. Det er ekkelt å gå i klær man vet kan være produsert under uverdige arbeidsforhold. Scampien vokser i munnen når man vet at oppdrettet har ødelagt mangroveskog og livsgrunnlaget til tusenvis av fiskere.

Folkelig press handler imidlertid ikke bare om kjøpsvalg, men minst like mye om bedrifters frykt for  negativ omtale. Folk er mer enn forbrukere. De er også ivrige brukere av sosiale medier. Det er ikke gøy å være den produsenten som tviholder på palmeoljen når alle andre faser den ut, eller den klesprodusenten som holder leverandørlistene skjult når konkurrentene publiserer dem. Sånt fører til negativ omtale fra facebook-brukere, bloggere, m.m, og det er noe få bedrifter ønsker seg.

Når leverandørkjedene blir for kompliserte og gode alternativer mangler, kan forbrukermakten imidlertid komme til kort. Framtiden i våre henders langvarige fokus på arbeidsforhold i tekstilindustrien kan være et eksempel på det. Rana Plaza produserte klær for rundt 30 kleskjeder den dagen bygningen kollapset, og lite tyder på at arbeidsforholdene er mye bedre andre steder. Når det ikke fins noe reelt handlingsalternativ, forsvinner mye av premisset for effektivt folkelig press – i hvert fall gjennom kjøpsvalg. Men det er enklere å jobbe for politiske endringer hvis det er mulig å engasjere forbrukere i kampanjer overfor bedrifter og politikere.
 
Å redusere forbrukermakten til et spørsmål om endringer i kjøpsatferd alene, blir et så snevert perspektiv at Morgenbladets analyse blir misvisende.

Innlegget er skrevet sammen med Espen Heggedal, leder i Grønn Hverdag. En noe forkortet versjon stod på trykk i Morgenbladet 28. juni.

Gå til innlegget

Ap og Høyre er dårlige klimavalg

Publisert over 6 år siden

Høyre og Arbeiderpartiet har abdisert i klimadebatten. Derfor mener jeg at velgere som er opptatt av klima og miljø bør stemme på et annet parti ved høstens valg.

På vegne av alliansen Klimavalg 2013, som består av over 70 norske organisasjoner, har Framtiden i våre hender evaluert alle partienes program før høstens valg. Med utgangspunkt i seks kriterier er poltikken blitt vurdert, og karakterer utdelt. Dommen er tydelig: De store partiene svikter klimaet, mens de små, med Miljøpartiet de grønne, SV og Venstre i spissen viser hvordan Norge kan bli foregangsland i klimakampen.

Karakterene ser slik ut: Miljøpartiet de grønne 6, Venstre 6 ÷, SV 6 ÷, KrF 5, Rødt 5, Senterpartiet 4, Ap 3, Høyre 3 ÷, Frp 2 ÷.

Dessverre har Norges to statsministerkandidater, Stoltenberg og Solberg, abdisert i klimapolitikken. Det er så godt som ingenting i Arbeiderpartiets og Høyres partiprogram som tilsier at de tar klimaproblemet på alvor, i form av tiltak og ambisjoner som kutter utslippene i tråd med FNs anbefalinger. Det samme gjelder Frp.

At Norges tre største partier ikke prioriterer saken er foruroligende: I følge FNs klimapanel må verdens samlede klimagassutslipp nå toppen allerede i 2015, midt i neste Stortingsperiode. Dersom Stortinget da er dominert av politikere som ikke prioriterer klimaet opp, vil Norge være en sinke i den internasjonale klimakampen.

Best av de verste er Arbeiderpartiet, som får karakter 3. De får pluss for sitt internasjonale klimaengasjement, men et stort minus for sin ukritiske innstilling til oljesektoren, inkludert sitt lett fordekte ja til oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Like under finner vi Høyre, med karakteren 3 minus. De deler Arbeiderpartiets entusiasme for oljeutvinning, og har ingen plan for hvordan utslippene skal kuttes i sektorer som petroleum og transport.

Sisteplassen går til Frp, med karakteren 2 minus. Frp betviler klimaproblemet og har heller ingen politikk for å løse det. Partiet skal ha ros for gode forslag for fremme nye energiformer, men det hjelper lite når arbeidsprogrammet i sin helhet er en plan for stor utslippsvekst.   Heldigvis er de andre partiene langt bedre, og det burde finnes spiselige alternativer for de fleste velgere.

Aller best er Miljøpartiet de grønne med karakteren 6. De setter klima foran alle andre samfunnsinteresser. Like under havner SV og Venstre på 6 minus. Begge serverer smørbrødlister med gode tiltak hvor de vil lykkes med å nå sine ambisiøse kuttmål. Dersom de får muligheten, vel å merke, og oppnår en størrelse som gir reell mulighet til innflytelse.   På de neste plassene havner KrF og Rødt, med karakteren 5.

KrF presenterer kåringens mest troverdige plan for å bidra til utslippskutt i fattige land, men leverer ikke like gode planer for utslippskutt på hjemmebane.

Midt på treet finner vi Senterpartiet, med karakteren 4. De leverer utmerkede tiltak for omstilling fra fossil til fornybar energi, men programmet i sin helhet gir grunn til å frykte at klimaet vil tape i møte med sterke interesser innen transport og petroleum.

Kort oppsummert: For velgere som ønsker at Norge skal gjøre sin del av klimajobben med å kutte utslipp og vise vei til lavutslippssamfunnet, er ikke dagens store partier et alternativ. Det er også på tide  avlive myten om at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg leverer på klimapolitikken.

La 2013 bli året da klima vippet velgere fra stort til smått. Godt valg!   PS! Hele evalueringen finner du på framtiden.no/klimavalg

Gå til innlegget

En taus kirke

Publisert rundt 8 år siden

Norge jubler over nye norske gigantfunn av olje i Nordsjøen. Også norske medieredaksjoner kom i 17.-maistemning når geologene meldte om oppdagelsen av nye, fulle brønner. Kirken jubler ikke. Den nøyer seg med å være taus.

For en uke siden la klimaforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt frem resultater som viser at fire hundre millioner mennesker i Midtøsten og Nord-Afrika innen 2100 kan måtte flykte på grunn av langvarige hetebølger. – Dette er ganske ekstremt. Resultatene er svært oppsiktsvekkende, sier Benestad til NRK. Barn som allerede er født vil oppleve dette marerittet.

Samtidig melder andre forskere at havet ikke makter å ta opp mer karbondioksid. Jordas saltvann blir surere og surere. Forskerne leter ikke etter en løsning på problemet – løsningen er kjent: mindre CO2 til atmosfæren.

Klimaforskerne har aldri vært så enige som nå – aldri mer alvorlig i sitt budskap. Norge fortsetter likevel ufortrødent å lete etter olje og gass. Aldri har letingen vært mer intens. Aldri har den vært mer subsidiert og velsignet fra politikerne. På Svalbard skal vi fortsette kulldriften, det garanterer energiministeren.

Jens Stoltenberg, Ola Borten Moe, Sigbjørn Johnsen og resten av den norske oljelobbyen vil ikke engang antyde at det er grenser for norsk leting og utvinning av petroleum. Først Nordsjøen, så Norskehavet, så Barentshavet.

Hvilken tanke ligger bak? Kanskje denne: Til tidsskriftet NOAH sier en av landets fremste miljøforskere, professor ved NTNU, Edgar Hertwich: ”Det er embetsmenn høyt oppe i systemet som har kommet til meg og sagt det er tull at alle mennesker skal leve likt og ha like ressurser på jorda. De sier ikke det i debatter – men det er en underliggende tanke hos mange at man skal fortsette å ha et høyere forbruk i enkelte rike land”. Tankegodset Hertwich møter er forbløffende likt det som gjennom historien har oppstått i overklasser, i aristokratier.

I sitt siste World Energy Outlook skriver Det internasjonale energibyrået (IEA) at den fossile forbrukstoppen må være nådd senest i 2020 hvis togradersmålet skal nås. Det betyr at svært mye fossil energi må bli liggende urørt. I Ghana jubler folket nå over at landet har funnet sin første olje. Skal dette fattige afrikanske landet, som i følge FN ligger på 130. plass i velstandsnivå, måtte la sine fossile ressurser ligge, mens landet i rødt, hvitt og blått som ligger på 1. plass skal fortsette å pumpe opp sine fossile ressurser, jublende?

I følge Mellomkirkelig råd utfordres Kirken stadig sterkere av søsterkirker i fattige land til å bidra til å begrense Norges klimautslipp. Afrikanske land har foreslått at land som Norge må redusere utslippene langt mer enn det så langt har sagt seg villig til. Samtidig legger den norske regjeringen frem et statsbudsjett og varsler at norsk oljeleting skal trappes opp. Hjemlige utslipp vil øke. Regjeringens klimapolitikk står ikke lenger står til troende.
 
Generalsekretæren i Mellomkirkelig råd uttalte i 2009 at: “På sikt må vi alle bruke annen energi enn olje, og vi må leve av noe annet enn å produsere olje.” Men “på sikt” er ikke lenger et gangbart uttrykk. Kirken må innse at tidspunktet for å ta et oppgjør med den norske oljetørsten er nå. Kirken må derfor melde seg på i kampen for global rettferdighet, og den må påpeke at Norge ikke kan være blant de landene i verden som kan tillate seg å utvinne mer olje og gass. Hvordan skal Kirken ellers kunne møte sine trosfeller i Ghana med rak rygg?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere