Arild Hermstad

Alder:
  RSS

Om Arild

Følgere

Frps flyktninger

Publisert over 3 år siden

De som liker flyktningene minst, er de som sterkest bidrar til å skape nye.

Denne uken kom nyheten om at den lavtliggende øystaten Kiribati må i gang med å flytte befolkningen. Om fire år skal de første flyttes, fordi klimaendringene gjør øyene ubeboelige. 

British Royal Society estimerer at mellom 72 og 187 million mennesker på verdensbasis vil måtte flykte innen 2100. Da snakker vi bare om dem som flykter på grunn av stigende havnivå.

Samtidig, i en annen virkelighet: Fremskrittspartiet skalker alle luker for å hindre flyktninger å ta seg til Norge. Paradokset er at partiet nå fanges av sitt eget spill. 

Skal de stoppe fremtidige flyktningstrømmer, bør de snarest starte med sin egen politikk. Faktisk er det slik at Frps ministre er dem som sitter med nøkkelen til både å forhindre, men også takle, klimaendringene som er underveis. 

Det amerikanske «Centre for Climate and Security» er glassklare på at klimaendringer har bidratt til konflikten i Syria. Mellom 2006 og 2011 opplevde halvparten av Syria den verste tørken noensinne. Nesten 85 prosent av husdyra døde. 

En halv million mennesker på landsbygda kunne ikke drive gårdene sine videre. De dro til byene, hvor de blant annet opplevde omfattende vannmangel. Dette markerte innledningen til uroen og det som senere ble full borgerkrig.  

Selv om Syria skulle få fred og et fungerende styresett, regner en med at nesten 50 prosent av kapasiteten til å produsere mat kan være tapt innen 2050. 

Så er historien om det krigsherjede landet åpenbart ikke en historie om klimaendringer alene. Dette er historien om hvordan absolutt alt kan gå galt på en gang. En blanding av et autoritært regime, en rekke ulike grupper som er villig til å bruke vold, samt vestlige lands mislykkede krigføring i naboland. 

I tillegg har vi hatt et handlingslammet internasjonalt samfunn og en hel rekke andre faktorer. Men klimafaktoren er underkommunisert. I følge FNs høykommissær for flyktninger, var allerede 23 millioner mennesker drevet på flukt av kriser forårsaket av naturkatastrofer i 2013. De sittende FRP-statsrådene vil bidra til å eskalere problemene med politikken de nå fører. 

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen vil legge 10-15 milliarder for nyinvestering i vei hvert år. I tillegg ønsker ministeren å utvide alle norske flyplasser og øke flytrafikken. 

Det gjør han på tross av at fem millioner nordmenn flyr like mye som 50 millioner europeere. Han vil også opprettholde tax free-ordningen som er en direkte belønning for å fly.  

Landbruksminister Jon Georg Dale: Selv her i bil-landet Norge, er Kari og Olas kjøttkonsum snart et større klimaproblem enn bilkjøringen. Og da spesielt det landbruket som Frp ønsker seg. I dag spiser Ola Nordmann 1352 dyr i løpet av livet. Likevel ønsker Frp at du skal spise enda mer. 

Politikken som fikk et løft med Sylvi Listhaug, er å premiere gårdsbruk som har et enormt trykk på produksjon. Om ikke trenden snur, vil de som er unge i dag belaste miljøet mer gjennom middagstallerkenen enn gjennom bilkjøringen. 

Å produsere en kilo storfekjøtt slipper ut like mye klimagasser som å kjøre over 200 kilometer med bil.

Olje- og energiminister Tord Lien skal egentlig være minister både for fossil og fornybar energi, men er egentlig bare en olje – og gassminister. 

Mens fornybarselskapet Statkraft tappes for fem milliarder, vil Lien investere 30 milliarder kroner på norsk sokkel i 2016. 

Han er også helt tydelig på at han vil starte flere nye lete- og utvinningsprosjekter, deriblant et svært kostbart og risikabelt prosjekt i Arktis. 

Fiskeriminister Per Sandberg: Hovedmarkedet for eksport av norsk laks er Japan. Dette skaper et klimafotavtrykk på om lag 14 kilo CO2-ekvivalenter per kilo fisk. I dag flyfrakter vi 80.000 tonn laks i året. 

Noe eksporteres litt kortere enn til Tokyo, for Seoul og Florida er også viktige markeder for laksen. Den flyfraktede laksen har dermed et samlet klimafotavtrykk på om lag en million tonn i året. Det tilsvarer omtrent 20 prosent av de årlige utslippene fra norske personbiler.

I disse dager sitter sjefen for finansene, Siv Jensen, i debatt med Venstre om et grønt skatteskifte. Totalt foreslo grønn skattekommisjon endringer på mellom 25 og 30 milliarder kroner i norsk avgiftspolitikk.  

Etter at utvalget leverte sine anbefalinger før jul, er det ingen hemmelighet at Venstre må jobbe knallhardt for å få miljøvennlige avgifter akseptert av Siv Jensen. 

Med et grønt skattesystem kunne Norge premiert framtidens næringer, men Jensen er en gigantisk bremsekloss for økte avgifter på forurensning fra for eksempel biler og fly, samtidig som hun tviholder på svært gunstige skatteordninger for norsk olje og gass. 

Øystaten Tuvalu har allerede gått til rettssak mot USA og Australia. Årsaken er at flere må flykte de lavtliggende øyene når havet stiger. De mener det er klimaendringer forårsaket av rike lands utslipp som ligger bak. Og som vi var innom innledningsvis, er regjeringen på Kiribati allerede i gang med planene om flytting. 

Vi vet at spørsmålet om klimaflyktninger vil kunne bli en juridisk debatt i her i Norge om ikke lenge. Hvorfor tar ikke justisminister Anders Anundsen initiativ til å se på dette feltet? Når rike land har bygget sin velstand på utslipp som påfører sårbare land klimakriser, gjør det oss ansvarlig når folk må flykte. Hvordan jussen skal se ut, bør avklares så snart som mulig. 

Når flyktningstrømmene tiltar i årene fremover, er det tragisk å tenke tilbake på at partiet som mest av alle ville stenge verden ute, var de som bidro mest til at verdenssamfunnet ikke maktet å løse den største utfordringen av den alle: Klimaendringene. 

Først publisert i Vårt Land 29.2.2016

Gå til innlegget

Villeder om klimasmart jordbruk

Publisert over 3 år siden

Å antyde at norsk kjøttproduksjon bidrar til økt matsikkerhet er villledende.

I Vårt Land 18. januar argumenterer Bjørn Gimming i Norges Bondelag mot å redusere norsk kjøttproduksjon. Han hevder at norsk storfe-kjøttproduksjon er mer klimavennlig enn utenlandsk, og at Norge må øke matproduksjonen for å fø en voksende befolkning.

Men premissene skurrer. For det første: Vi trenger ikke spise like mye kjøtt som i dag. Antall husdyr på jorda vokser nå dobbelt så fort som antall mennesker. Kloden har ikke plass til ni milliarder med nordmenns kjøttforbruk. Vi må spise mer korn, belgvekster og grønnsaker, og mindre animalsk mat. I Vest-Europa går to tredeler av kornet og nær 60 prosent av belgvekstene som dyrkes til dyrefôr. Nordmenn spiser dobbelt så mye kjøtt som for 40 år siden.

For det andre: Å antyde at norsk kjøttproduksjon bidrar til økt matsikkerhet er villledende. Norske kyr og sauer spiser nesten dobbelt så mange kalorier i form av kraftfôr, som består av mat som mennesker kunne spist, som de produserer i form av kjøtt og melk. Mindre norsk kjøtt- og melkeproduksjon vil derfor være en fordel for den globale matsikkerheten.

Bør Norge produsere kjøtt? Ja, men mindre enn i dag. Drøvtyggere kan bare bidra til bedre global­ matsikkerhet hvis de slutter å leve av menneskemat. Husdyrhold står for en større andel av klimagassutslippene enn hele transportsektoren. Derfor er forslaget fra Grønn skattekommisjon om å vri jordbrukssubsidiene vekk fra kjøtt og over på korn konstruktivt, hvis det kombineres med en kjøttavgift som reduserer forbruket.

Norske bønder må tørre å se kritisk på hva slags mat vi produserer i tillegg til hvordan vi produserer den. Vi håper Norges Bondelag vil være med oss i kampen for et mer miljøvennlig jordbruk i Norge. Det innebærer, enten vi liker det eller ikke, langt lavere kjøttproduksjon og kjøttforbruk enn i dag.

Først publisert i Vårt Land 20.01.2016

Gå til innlegget

Det er på tide med en lov som sikrer informasjon om etikk i varer som importeres til Norge.

I sommer fikk Framtiden i våre hender et filmteam til å selge en fiktiv mobiltelefon på gata i Oslo. De reklamerte med at det var en svært bra og billig telefon, laget ved hjelp av ekstrem overtid og mindreårige ansatte. Ingen ville kjøpe.

Samtidig vet vi at arbeidsforholdene på fabrikkene som produserer de fleste mobiltelefonene som er å få kjøpt, er omtrent like dårlige som det kundene ble fortalt på gaten i Oslo. Likevel kjøper nordmenn mer enn 2,5 millioner mobiltelefoner hvert år.

Ville dette skjedd dersom norske­ forbrukere visste sann­heten bak mobiltelefonene? Framtiden i våre hender ­mener det er på tide at vi med loven i hånd kan kreve innsyn i forholdene bak den glatte fasaden til Apple, Samsung og de andre­ selskapene som produserer ­telefonene.

I samarbeid med China Labor Watch gikk vi ­undercover som arbeider på en fabrikk som lager iPhone6s. I løpet av noen uker i september avdekket vedkommende som drev research, ekstrem bruk av overtid (60–80 timer i måneden), elendige boforhold og en lønn det ikke er mulig å leve av.

Dette bekrefter et mønster vi kjenner igjen. Ofte ser vi også bruk av mindreårige ansatte, hyppige arbeidsulykker og farlige giftutslipp.

Vi ser et system der mobil­telefonprodusentene som Apple og Samsung presser ned prisene hos leverandørene, og dermed bidrar til lave lønninger, høyt arbeidspress og brudd på kinesiske lover og reguleringer.

Dette er ukjent for vanlige folk. Selskapene er heller ikke pålagt å svare på kritiske spørsmål om arbeidsforholdene. Verken du som forbruker, eller vi som en frivillig organisasjon kan kreve at Apple gir oss informasjon om forholdene på fabrikkene. Dermed mangler vi et viktig redskap som kan skape varige forbedringer for arbeiderne.

Med en etikklov kunne vi fått til noe som ligner på det vi klarte med palmeolje i Norge.

Regnskogsfondet og flere miljø­organisasjoner fikk i løpet av tre år nordmenns forbruk av palmeolje redusert med 70 prosent. Vi satte søkelyset både på regnskogsødeleggelsen i Indonesia og på palmeoljenes negative helseeffekter.

Palmeoljeproduksjon er den viktigste grunnen til brannene som nå raser i Indonesia. Selskaper som vil rydde mer regnskog for palmeoljeplantasjer, står bak. Dette er svært alvorlig, men den norske palmeoljekampanjen viste likevel at de store selskapene kan presses.

Kampanjen ville ikke funnet sted uten en miljøinformasjonslov som gir oss rett til å kreve miljøinformasjon fra bedrifter og myndigheter. Loven gjorde det umulig for selskapene å nekte å svare på om de brukte palmeolje i sine produkter.  Dermed måtte selskapene skaffe seg oversikt over innholdet av palmeolje i produktene, og denne informasjonen ble offentlig.

Framtiden i våre hender har over lang tid jobbet med hvordan vi kan sikre gode arbeidsvilkår til de som lager våre klær, sko, mobiltelefoner og andre forbrukervarer. Meste­parten av produksjonen skjer i lavkostland, og på fabrikker som hyres inn for å produsere til ­lavest mulig pris. Etter mange års press og avsløringer, er det positive endringer på gang. Åpne leverandørlister, nye løfter om at levelønn skal avløse minstelønn og mer ambisiøse mål om bedre arbeidsforhold er noen stikkord.

Men det går for sakte. Vi må dessuten stole på selskapene, og at deres frivillige etikkinnsats skal gi resultater. Det er fryktelig naivt. Det er altfor mange frivillige initiativer og policyer som ikke har brakt verden en tøddel i mer bærekraftig retning. Vi mener­ at politikerne ikke kan løpe fra sitt ansvar for å skape­ verdige arbeidsforhold også utenfor landets grenser.

Skal vi få til endringer som sikrer verdige arbeidsvilkår på fabrikkene i lavkostland, må nye tiltak gjennomføres. Tiden er moden for å få på plass en etikklov som skal gi forbrukere,­ organisasjoner og andre rett til å få vite hvilke arbeidsforhold ­varene de kjøper er produsert under. Dette vil være mest ­aktuelt for selskaper som importerer ­typiske «risikoprodukter» – som tekstiler, arbeidsklær, sko, møbler, kaffe, te, kakao og leker.

Det er i dag nedfelt noen forventninger til importører, for eksempel at de skal ha kunnskap om forhold knyttet til risiko for brudd på menneske- og arbeiderrettigheter. Slik frivillighet er imidlertid ikke nok.  En ny etikklov må erstatte forventinger med eksplisitte krav.

Det vil ikke påføre de som ­arbeider seriøst med leverandørkjeden mye arbeid, deres gode etikkarbeid vil snarere bli synliggjort. Men de som sluntrer unna, vil bli stilt til ansvar. De vil være nødt til å jobbe mer seriøst for å forbedre forholdene ved fabrikker i lavkostland.

Et pålegg vil også motvirke det som ofte skjer i dag: Ansvaret er pulverisert, og alle skylder på hverandre. Når selskapene må kunne besvare spørsmål om overtidsbruk, bruk av kjemikalier i produksjonen, lønnsforhold, fagforeninger med mer. på fabrikken hvor varene de selger blir produsert, så kan de ikke lenger påstå at dette ikke er deres ansvar. 

Et slikt lovforslag vil ikke være kostbart. Men kostnadene ved ikke å vite hvordan arbeidsforholdene er, kan bli formidable. Det har vi for ­eksempel sett i form av Rana Plaza-tragedien i Bangladesh hvor mer enn 1.100 mennesker mistet livet. Derfor håper vi at et politisk flertall på Stortinget vil støtte forslaget om en etikklov, og på den måten bidra til verdige arbeidsvilkår for de som produserer varene som du og jeg kjøper og bruker i hverdagen.

Først publisert i Vårt Land 20.11.2015

Gå til innlegget

Vi må styre folks forbruk

Publisert nesten 4 år siden

Nå er tiden kommet for å innføre smarte, grønne skatter. Hva om folk fikk fritak fra moms på alle reparasjoner?

Nicolai Astrup uttalte i NRKs Dagsnytt Atten 19. august at han ikke ønsket å «styre folks forbruk». I så fall er han uenig med sin egen regjering, et overveldende flertall på Stortinget og befolkningen. Regjeringer av alle farger bruker politiske virkemidler til å styre forbruket.

Flertallet i Norge ønsker reduserte avgifter for elbiler, mens det er OK at alkohol, tobakk og fossilt drivstoff er dyrere. I desember kommer regjeringens egen skattekommisjonen for grønne avgifter med sin innstilling. Det er tjue år siden sist gang vi hadde en slik kommisjon.

Da ble forslagene lagt i en skuff. Denne gangen er det vårt mål at den skal bidra til en grunnleggende endring i nordmenns forbruk. Mandatet for kommisjonen er lovende. Hør bare: «I en uregulert markedsøkonomi er forbruket av miljøressurser underpriset. Det bidrar til overforbruk. Markedssvikten for miljøgoder kan rettes opp ved at prisen på varer og tjenester også tar hensyn til miljøkostnadene.»

Grønne skatter. For nå er ­tiden kommet for å innføre smarte, grønne skatter. I løpet av de siste­ ukene er det dokumentert at nordmenns forbruk av svindyre klær går i været. Det skjer samtidig som nordmenns forbruk av klær er økt med 70 prosent på litt over 20 år. Det samme gjelder dyre dippedutter. Som om ikke det var nok, skal vi bruke 70 milliarder på oppussing i 2016.

Astrup kalte i Dagsnytt Atten denne oppussingen å «ta vare på boligen sin». Vi mistenker at Høyres representant ikke har vært den hyppigste gjesten på gjenbruksstasjonene rundt Oslo den siste tiden. Der ligger hauger av fullt brukbare kjøleskap, komfyrer og baderomsinnredninger. Det meste er kastet fordi det har feil farge eller fordi det ikke treffer den siste tids motesvingninger.

Vår oppgave er ikke å moralisere over enkeltmenneskers forbruk. Men som felleskap kan vi tenke smartere. Klimapanelet sier det haster, og i rike land bruker vi opp klodens knappe ressurser i økende hastighet.

Premiere. Kan vi premiere ­redusert og grønt forbruk? Kan vi skape tydeligere skiller mellom varer som ødelegger og det som sparer miljøet? Hva om vi gjorde hyttestrømmen dobbelt så dyr som den du bruker i boligen din? Hva om kjøttstykket, som skader miljøet og helsa di, blir dobbelt så dyrt? Hva om det ble billig å etterisolere huset ditt, kjøpe solcellepaneler og elsykkel?

Betyr dette at vi kun ønsker å vri forbruket, eller bør det også reduseres? Vi mener helt klart at mindre vekt på materielle er av det gode.

Den sikreste måten å redusere miljøskadelig forbruk, er kanskje at folk bruker opp pengene sine på noe miljøvennlig. For eksempel synes vi det i all hovedsak er helt flott med en dyr middag på restaurant. Kom deg på konsert! På kino! I all hovedsak er det supert om folk bruker pengene sine på opplevelser heller enn ting.

Ifølge Store norske leksikon forekommer uttrykket «grønne skatter» i innstillingen som «Grønn skattekommisjon» la frem 1996, hvor man vurderte hvorvidt det er mulig å forene hensynet til et bedre miljø med hensynet til høy sysselsetting gjennom omlegginger i skatte- og avgiftspolitikken. Et eksempel på grønn skatt er CO2-avgiften. Det verktøyet vi kanskje har hatt mest suksess med, er altså en grønn skatt.

Gode krefter. Så la oss tenke videre: Hva om vi fikk full moms på kjøtt, mens frukt, grønt og vegetarmat fikk tilsvarende kutt? Hva om folk fikk fritak fra moms på alle reparasjoner? Hva om alle gode krefter fortsatte å tenke ut slike forslag, og det ble norsk politikk?
Grønne skatter virker, og de vil være helt avgjørende for at vi snart trer inn i det grønne framtidssamfunnet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.9.2015

Gå til innlegget

Teknologi alene løser ikke klimakrisen

Publisert rundt 4 år siden

Stadig flere av oss tror at teknologi skal løse klimaproblemene. Denne troen kan føre til at utslippene øker.

Kari og Ola vil ikke redusere på antall kjøttmiddager og flyreiser. Vi skyver ansvaret over på politikere og ny teknologi. Politikerne på sin side lar være å snakke om forbruksendringer som del av klimaløsningen, og låner øre til de som stoler blindt på at teknologiske nyvinninger skal redde oss fra klimakatastrofen.


SIFO (Statens Institutt for Forbruksforskning) har spurt norske forbrukere om holdninger til miljø fra 1993 og fram til 2015. Dataene viser at troen på ny teknologi har økt, mens troen på at vi forbrukere har et ansvar er svekket. Vår vilje til å gi avkall på tjenester og nyanskaffelser har gått jevnt nedover i takt med økt teknologioptimisme.

Dette er bekymringsfullt. Effekten av økt forbruk spiser opp klimagevinsten ved ny teknologi - og mer mer til.  Både vi som forbrukere og politikeren er nødt til å snakke høyt om behovet for å styre det private forbruket mye sterkere enn i dag.

De norske klimagassutslippene går ikke ned. Vi har riktignok redusert noen farlige klimagasser fra bl.a. metallindustrien, men de norske CO2-utslippene har ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) økt med hele 25 prosent siden 1990. Det er verst i Europa.

Vi bidrar også til stadig høyere klimagassutslipp i andre land, fordi vi ifølge SSB kjøper dobbelt så mye klær og 70 prosent mere sko enn i 1990. Samtidig har vi nesten en million flere personbiler enn for bare 25 år siden.

El-bilsatsingen er viktig og bra, men likevel er faktum at det kjører 2,5 millioner bensin- og dieselbiler rundt på norske veier. Selv om hver bil slipper ut mindre klimagasser enn før, har utslippene fra veitrafikken økt med 32 prosent, og utslippene fra tungtransporten med 60 prosent siden 1990. Det kan se ut som om en effekt av elbilens vekst, er at det satses mer på motorveier enn noensinne.

Dette er fortsatt en investering i langsiktig miljø- og menneskefiendtlig infrastruktur. Som sådan representerer det teknologioptimismens farligste følgesvenner: Troen på at vi kan fortsette som før, fordi det kommer teknologi som vil fikse alt – en gang i framtiden.

Nordmenn topper også Europa-statistikken i antall flyreiser. En nordmann flyr fire ganger mer innenriks enn svenskene. Hovedgrunnen er at vi ikke bygger tog slik de fleste andre land gjør. Vi venter heller på at klimafiendtlige fly skal over på biodrivstoff , samt teknologi som knapt er på tegnebrettet.

Det norske kjøttforbruket vokser, og politikerne har ingen tiltak for å redusere miljøbelastningen fra vårt kosthold, selv om dette er det mest effektive tiltaket for å kutte utslipp fra matsektoren.

Så hvorfor vil vi ikke redusere vår klimaskadelige adferd, selv ikke på områder hvor teknologien ikke fins? Dessverre er det knapt noen politikere som tørr å gå til valg på at vi må redusere kraftig i det materielle forbruket vårt: det vil si færre reiser med bil og fly, færre klesplagg og unødige duppeditter, og færre kjøttmåltider.  De ser ikke at dere vakre ord om ny teknologi, om CO2-fangst og lagring blir til CO2 angst og vegring.

Det er likevel et parti som seiler i medvind om dagen, Miljøpartiet De Grønne. De går langt i den retningen vi mener er nødvendig. Kanskje er det nettopp denne tydeligheten som gjør at de går frem på meningsmålingene, på bekostning av andre partier i Norge som gjennomsyres av evig teknologioptimisme? Vi trenger politikere som ikke viser feighet i form av å vente på ny miljøteknologi som skal sikre oss selv evig vekst i uforsvarlig forbruk.

FØRST PUBLISERT PÅ EGEN BLOGG

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere