Arild Hermstad

Alder:
  RSS

Om Arild

Følgere

I klimakrisens tid

Publisert 11 dager siden

Bompengekrisen, som truer med å felle Erna Solberg, viser at den store politiske skillelinjen i dag går mellom grønt og grått, ikke rødt og blått.

I generasjoner har skille­linjen mellom blå og røde partier formet norsk  politikk. Dette veikartet har avgjort folks stemmegivning og definert  ­hvilke regjeringssamarbeid som har vært mulig. Dette er i ferd med å  endre seg. I fremtiden vil norske regjeringer bli nødt til å velge side i  miljøkampen for å være styringsdyktige.

Den gamle rød-blå aksen  var også utgangspunktet for Erna Solbergs store politiske drøm; en blå  regjering med flertall i Stortinget. Drømmen gikk i oppfyllelse da  Venstre og KrF gikk inn i regjering i januar. Etter bare et halvt år kan  drømmen rakne. 

 

Historisk endring. Hvordan kan en  enkeltsak som bom­penger skape regjeringskrise? Det umiddelbare svaret  er at Bompengepartiet er i ferd med å ødelegge valgkampen til Frp. Men  den egentlige årsaken er en historisk endring i norsk politikk som  stikker langt dypere. Miljøkampen har overtatt rollen som den viktigste  saken i vår tid. Nå er den i ferd med å rive i stykker Ernas  drømmeregjering. 

Hittil har Ernas strategi vært å komme  bompengemotstanderne forsiktig i møte ved å åpne for å øke biltrafikken  inn til byene. Det er neppe nok til å tilfredsstille  bompengemotstanderne. For klimastreikende ungdom er signalene fra  statsministeren en rød klut. 

Det er ikke utenkelig at Erna klarer  å sy sammen enda et halvhjertet kompromiss mellom ­Venstre og Frp. Det  blir uansett bare en utsettelse av problemet. Hvis regjeringen består,  vil Erna fortsatt være låst i en umulig spagat mellom eksosentusiastene i  FNB og klimastreikende ungdom. 

 

Blokkert miljøpolitikken. ­Arbeiderpartiet  og Høyres ­dominans i norsk politikk har vært en katastrofe for  miljøet. Det har gått tretti år siden Gro Harlem Brundtland la frem  ­Norges første klimamål. Der gikk regjeringen inn for å redusere veksten  i CO2-utslippene slik at de stabiliseres i løpet av 1990-årene for  deretter å reduseres. Likevel vokste utslippene, da som nå.

I 30  år har norsk klimapolitikk vært en flopp, enten statsministeren har hett  Gro, Torbjørn, Kjell Magne, Jens eller Erna. Fra 1990 til 2016  reduserte EU sine klimautslipp med 22 prosent. I samme periode økte Norges utslipp med 4,7 prosent. 

Årsakene  til dette er hovedsakelig at de store partiene på hver sin stadig  mindre relevante fløy viser en bastant motvilje mot ekte forpliktende  miljøpolitikk og har spunnet en myte om at markedet vil løse  klimaproblemet for dem. Det har ikke skjedd. Så lenge Erna Solberg og  hennes oljepolitiske bestevenn Jonas Gahr Støre fører nøyaktig samme  politikk, blir det grønne skiftet bare snakk. 

Det grønne skiftet. I  løpet av 30 år uten reell klima- og miljø­politikk har konsekvensene av  miljøødeleggelser og klima­krise gått fra å være en fjern fremtidsfrykt  til en høyst reell situasjon. 35 grader i Nord-Norge og varmerekorder  er vi i ferd med å bli vant til. Hav-isen i ­Antarktis smelter i  rekordfart, samtidig som hetebølger med temperaturer over 46 grader  lammer Frankrike og land rundt Middelhavet. På Svalbard tiner  permafrosten. Om noen år er det mer plast enn fisk i havet. Derfor er  det ikke overraskende at flere og flere sier at klima- og miljøsaken er  den viktigste saken for dem når de skal stemme.

Venstres  miljøvernminister Ola Elvestuen vil gjerne redde miljøet, men i praksis  fungerer han som miljøpolitisk fikenblad for Høyre og Frp. Resultatene  taler et tydelig språk: Regjeringen har gått videre med utbyggingen av  det gigantiske oljefeltet Johan Sverdrup. (Som paradoksalt nok er  oppkalt etter Venstres første partileder). Langs hele kysten gis nye  lete-tillatelser. 90 nye oljekonsesjoner ble delt ut senest i mai.  Klimagassutslippene økte i 2018.

 

Grått kompromiss. Om  noen dager eller uker får vi vite om ­regjeringen faller på  bompengesaken. Akkurat nå prøver Erna å sy sammen enda et grått  kompromiss der målet er å blidgjøre en protestaksjon som har billigere  forurensing som hovedsak. Det er en uansvarlig og kynisk strategi i  klimakrisens tid. 

Denne lokalvalgkampen viser allerede at skillet  mellom rødt og blått ikke lenger er relevant. Oslo og flere andre  kommuner har allerede vist at det er mulig å skape rask positiv endring  hvis politikerne virkelig vil. ­Høstens ­lokalvalg kan derfor bli en  ­alvorlig vekker for de som tror at fremtidens regjeringskonstellasjoner  vil avgjøres av den gamle skillelinjen mellom rødt og blått.

Fremtidens regjeringer kommer ikke til å være styringsdyktige uten å velge side i miljøkampen.

Arild Hermstad

Nasjonal talsperson 
De Grønne

Gå til innlegget

I Norge har matsvinnet en beregnet verdi på 18-20 milliarder kroner. Vi snakker altså om to tredjedeler av det norske bistandsbudsjettet.

Denne høsten starter­ arbeidet­ med en norsk matkastelov. KrF har varslet at forslaget snart kommer til Stortinget. Nå haster det. Norske butikker kaster­ over 200.000 poteter, 80.000 brød, 60.000 bananer og 30.000 appelsiner. Hver dag.

Betyr dette noe i den store sammenhengen? La oss ta noen globale nøkkeltall: Matkasting har et globalt «klimafotavtrykk». Hadde matkasting vært et land, ville bare Kina og USA hatt høyere utslipp. Norsk matsvinn fører­ hvert år til like store utslipp som 375.000 bensinbiler. Den spiselige­ maten vi kaster i Norge kunne­ mettet 900.000 mennesker.

20 milliarder. 30 prosent av verdens jordbruksareal går med til å produsere mat som aldri blir spist. Samtidig vet vi at arealer og ferskvann ødelegges i stor skala, som følge av økende produksjonspress. FAO har anslått det globale økonomiske tapet fra matsvinn til 750 milliarder dollar. I Norge har matsvinnet en beregnet verdi på 18-20 milliarder kroner. Vi snakker altså om to tredjedeler av det norske bistandsbudsjettet.

Spørsmålet nå er hvordan vi løser problemet. Matvarebransjen er skeptisk til en norsk matkastelov. Hovedinnvendingen fra «Matvett», matbransjens satsning for å redusere matsvinn, er at det ikke står klart et apparat for å dele ut maten. De mener at Norge ikke har nok matsentraler.

Det er en sannhet med modifikasjoner­. I Oslo har vi en matsentral som beretter om for liten­ tilgang på mat. I Bergen og Trondheim er de i gang med utredninger­ for hvordan matsentraler kan se ut. Blå Kors forteller at de må vise bort folk som ber om mat, fordi de ikke har noe å dele ut.

Fransk lov. Frankrike innførte sin matkastelov i januar i år. «Matvett» vil vente til vi ser hvordan effektene i Frankrike blir. Svinnet i norsk dagligvare-
bransje har økt betydelig de siste­ årene. Selv om vi nå skulle se en utflating, vet vi at Norge har forpliktet seg til en halvering av matkastingen innen 2030. Ingenting­ tyder på at frivillighet vil gjøre at vi klarer å nå målet.

Samtidig er det åpenbart at en matkastelov må følges opp med offentlig støtte. Beløpene som trengs til dette, er beskjedne, og det kan for eksempel finansieres ved en avgift på matsvinn som ilegges der ressursutnyttelsen er dårlig. La oss se på private løsninger og gjerne samarbeid mellom frivillige organisasjoner, private og det offentlige.

Det er også naturlig at vi starter med de største matbutikkene­, og de som ligger nærmest til eksisterende­ og nye matsentraler. De aller minste butikkene trenger ikke nødvendigvis styres av en slik lov. Men for de som kaster mest, store butikker i sentrale strøk, så er det enormt potensial til å utnytte ressursene på en skikkelig måte.

Vi ser at flere peker på at forbrukerne også må ta ansvar. Det er vi helt enige i! En lov som regulerer de store aktørene, vil hjelpe på folks motivasjon til selv å bidra. Det kan også være på sin plass å se på markedsføringstiltakene som bransjen bruker. Bransjen bør gå gjennom egen praksis.

Dumper prisen. Fortsatt har Coop tilbud om tre produkter for prisen av to, noe vi vet øker sjansen for salg og matkasting. Alle kjedene driver jevnlige priskriger, de baserer seg på atferdspsykologi for å maksimere salg. De dumper prisen på kjøtt, slik at det i lange perioder av året er billigere enn dyrefôr. Vi mener at mat ikke bør legges ut på billigsalg med mindre det er for å selge ut matvarer som er i ferd med å gå ut på dato.

En matkastelov vil gi oss et kraftfullt verktøy som kan redusere miljø- og ressursavtrykket betydelig. Det kan også bety at fattige i Norge får bedre tilgang på mat. Vi må få matsvinn til å bli matvinn!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.09.2016

Gå til innlegget

En avgift på 80 kroner er for liten til å motvirke den forventede økningen i flytrafikk. En avgift bør ligge et sted mellom 400 og 600 kroner i gjennomsnitt.

Ryanair stopper sin virksomhet på Rygge, ­under dekke av flysete­av­giften. Underveis har de prøvd å unndra for offentligheten ­høringsinnspill. Innspillene viser at selskapet ikke skyr noen midler­ i sitt press mot norske­ myndigheter. Så langt har vi en regjering som står imot. Vi håper det fortsetter.

Vi har stor respekt for den vanskelige situasjonen i Østfold. ­Likevel er det viktig å se nøkternt og faktabasert på flytrafikken i et klimaperspektiv.

Mest trafikkert. Statistisk sentralbyrå anslår at flytrafikk står for 2,5 prosent av norske utslipp. Det omfatter kun innenlands trafikk og tar for eksempel ikke høyde for økt klimaeffekt ved utslipp i høyere luftlag. Tar en samtidig høyde for nordmenns utenlandsreiser, ser vi at norske flyutslipp står for opp mot 12,5 prosent av totale norske utslipp.

Tre av Europas 15 mest trafikkerte flyruter er norske innenlandsruter. Det er de tre rutene fra Oslo til Bergen, Stavanger og Trondheim. Innenlands flytrafikk i Norge målt etter folketall, er ti ganger større enn innenlands i EU.

Utslippene fra flyreiser øker. Årsaken er at antall reiser øker raskere enn luftfartens tiltak for reduserte utslipp. Det er vel og bra med mer energieffektive fly, drivstoffbesparende ruter og innføring av biodrivstoff. Dessverre er det langt fra å veie opp for trafikkveksten.

Grønn skattekommisjons rapport fra i høst redegjør godt for hvordan skatter påvirker atferd. Selv en beskjeden avgift på 80 kroner vil føre til en viss nedgang i flytrafikken.

Ikke perfekt. Flytrafikken nyter godt av en rekke ordninger. De har fritak for CO2-avgift for utenlands flytrafikk. Samtidig har de en taxfreeordning som finansierer mye av driftskostnadene ved norske flyplasser. De har også kvotefritak for flyreiser til andre verdensdeler og en stor mengde gratis utslippskvoter.

Avgiften som innføres nå, er ikke et perfekt virkemiddel. Men det har en del positive trekk: Den vil ha en gunstig miljøeffekt og den er relativt enkel å innføre. I tillegg vil den ha utslag på billettprisene, og dermed gi en mer «riktig» pris på miljøskadelig ­atferd.

Det vil sannsynligvis ramme de «minst nødvendige» flyreisene, for eksempel helgeturer til London. Den vil også være rettferdig, ettersom alle aktører i det samme markedet blir ­behandlet likt.

Tydelig signal. Tyskland og Storbritannia har allerede innført liknende avgifter. Det gir et tydelig signal om at flytrafikk er en type aktivitet som staten ­mener skal avgiftsbelegges.
På kort sikt bør det være mulig å inkludere avgift på flyginger både til og fra Norge. Dersom flyselskapene må betale avgift per sete på hver flyvning, får de en sterkere motivasjon for å fylle opp flyene.

En avgift på 80 kroner er for ­liten til å motvirke den forventede økningen i flytrafikk. En avgift bør ligge et sted mellom 400 og 600 kroner i gjennomsnitt, men bør også differensieres.

Høyere avgift. Avgiften på lange flyreiser må få en høyere avgift. Avgiften på de korteste reisene kan ligge noe under nivået på 80 kroner, mens avgiften på de lengste reisene bør opp mot 1.000 kroner for å reflektere miljøkostnadene.

Selv om avgiftene for alle typer fly bør økes, bør det også være mulig å belønne flyselskapenes og flyprodusentenes for å bruke flytyper med lavere utslipp.

Dette kan for eksempel gjøres ved å kategorisere flytyper etter mengde utslipp per kilometer. Det bør i sin tur vurderes mot andre typer avgifter som oppnår den samme hensikten, for eksempel å avgiftsbelegge drivstoffet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. JUNI 2016

Gå til innlegget

Mer enn fine ord må til, Røe Isaksen

Publisert over 3 år siden

Elever kan ikke få kunnskap om kutt i klimautslipp i transportsektoren, samtidig som man legger skoleturene til eksotiske steder som krever lange flyreiser.

Arild Hermstad. Daglig leder i Framtiden i våre hender
Odd Arild Netland. Leder i Folkehøgskolerådet
Tom Tiller. Professor i pedagogikk ved UIT

Framtiden kan bli dramatisk. Hvilken kunnskap trenger dagens elever for å takle den?
En ny stortingsmelding fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om framtidens skole foreslår at demokrati og med­borgerskap, bærekraftig 
utvikling og livsmestring skal ­prioriteres i grunnskole og videre­gående opplæring.

Dette vil kunne gi elevene ­ferdigheter til å løse utfordringene 
som vil forme deres framtid. Det er løfterikt, men er det nok?

Temaene er ikke nye. Vi som er voksne i dag, fikk på sytti-, åtti- og nittitallet kunnskap om miljø, forurensing og bærekraft. Den siste store satsningen kom i 2004, med FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling.

«Kunnskap om bærekraftig utvikling skal gjennomsyre all undervisning i den norske skole» sa daværende leder i den norske UNESCO-kommisjonen, Astrid Nøklebye Heiberg. Ordene falt under lanseringen i mars 2005 og likner på ambisjonene Røe Isaksen nå presenterer.

Honnørordene. Syv år senere var det kun 9 prosent av landets skoleledere som sa seg enig i at FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling hadde inspirert skolenes undervisning.
Vi står i fare for å få «de gode motivers tyranni», altså at honnør­ordene ikke følges av handling og dermed mister sin kraft.

Alle FN-land, inkludert Norge, har skrevet under en forpliktende 
avtale om å sørge for utdanning 
for bærekraftig utvikling. Folke­høgskolene har tatt dette på 
alvor, og stilt seg spørsmålet: Hva betyr egentlig en utdanning for bærekraftig utvikling?

I 2014 startet Folkehøgskolerådet og Framtiden i våre hender samarbeidet «Aksjonsforskning og bærekraft — folkehøgskolen for framtiden». Dette er et treårig prosjekt som forener en pedagogisk fornyelse med temaene livsmestring og medvirkning til en bærekraftig utvikling. Prosjektet 
innbefatter alle de tre satsningsområdene som regjeringen tar opp i stortingsmeldingen, og 
baker dette inn i skolefagene.

Liv og lære. Våre erfaringer viser mulige utviklingsveier for undervisning og elevmedvirkning i skolen. Det utfordrer det nokså ensidige fokuset på ­teori og testing av kunnskap som kjennetegner norsk grunn- og ­videregående skole i dag. Det hjelper ikke bare «å få det inn» gjennom ørene — det må også oppleves. Demokrati, bærekraft og livsmestring må ­gjøres livsnært og relevant, og som kunnskaps­ministeren anbefaler, ­temaene må bakes inn i alle fag.

Det nytter ikke å lære hvorfor vi i et klimaperspektiv bør redusere kjøttkonsumet, hvis skolekjøkkenet ikke følger opp med hvordan bærekraftig mat kan tilberedes. Og elevene kan ikke få kunnskap om kutt i klima­utslipp i transportsektoren, ­samtidig som man legger skoleturene til eksotiske steder som krever ­lange flyreiser. Da skurrer det for de fleste. Skolene kan med enkle grep bli et sted hvor ­elevene opplever bærekraft i praksis.

Unge leder. Andelen nordmenn som mener global oppvarming er blant de største ­utfordringene vi står overfor, har økt kraftig de siste årene. Det er ungdommen som leder an. Ungdom vet at en verden som er to til tre grader varmere i 2050, er en verden vi ikke vil ha.

Vi trenger nå å snakke om en verden vi vil ha, og hva vi må gjøre i dag for at den ønskede framtiden skal bli en virkelighet. Miljødiskursen, slik den er blitt ført til nå, har hatt et relativt ensidig fokus på alt det vi må slutte med.

Vi bør heller begynne å ­snakke om hva vi skal begynne med, og ikke minst hvordan vi skal gjøre det.

Skal vi bidra til at vi over­holder målet i Paris-erklæringen 
om å begrense oppvarmingen til 1,5 graders oppvarming, må vi innstille oss på et samfunn hvor klimautslippene raskt skal ­reduseres til null.

Med Kunnskapsløftet fikk vi langt mer bruk av testing i skolen, hvor elevenes kunnskaper måles og veies ustanselig. Problemet er at kunnskap om bærekraftighet eller livsmestring ikke lett lar seg måle innenfor dagens system.

Inspirere. Skolene prioriterer det som kan måles i stedet for det som er viktig. En skole for framtiden bør i større grad legges opp med mål om at elevene ikke bare skal lære hvordan verden er, men også hvordan de kan være med på å gjøre verden til et bedre sted å leve — for alle mennesker.

Hvilke pedagogiske metoder og prosesser egner seg så for å inspirere elever og unge mennesker til bærekraft og aktivt medborgerskap? Aksjonsforskning og aksjonslæring viser seg å være en alternativ pedagogisk tilnærming, hvor også kravet til testing er tonet ned.

Eleven inviteres inn som ­aktiv deltager i egen læring. Det skal ikke bare forskes på noe, men også i egne erfaringer og sammen med andre. Evalueringer viser at ved å legge til rette for læring om bærekraft gjennom egendefinerte forskende oppdrag, så skapes også mestringsfølelse, økt deltagelse og engasjement.

Vi ønsker debatten om en skole for framtiden velkommen. Ved å understreke at demokrati, bære­kraftig utvikling og livsmestring skal være temaer i en skole for framtiden, viser kunnskaps­ministeren at dette også er viktige verdivalg: Det handler om fordeling, om hvordan vi skal leve livene våre og om hvordan vi skal leve sammen. Bare slik kan vi komme nærmere en rettferdig klode i økologisk balanse.

Endre praksis. En skole for framtiden vil kreve at disse verdiene får en tydeligere kobling til praksis enn hva som er tilfellet i dag — både i skolenes undervisning, i skolenes egen praksis og i skolenes plass i samfunnet forøvrig.

Da må vi også utfordre ­etablerte verdier i dagens skole, og ha mot til å diskutere om det er nødvendig å endre praksis. Bare slik får vi en skole som ­virkelig fremmer verdier og praksis som bidrar til å skape den verden vi ønsker oss.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 23.5.2016

Gå til innlegget

En deilig, grønn fremtid

Publisert over 3 år siden

Det kommer til å bli deilig å slippe den dårlige samvittigheten alle kjenner på når god mat går i søpla.

Tina Bru og Henrik ­Asheim er Høyres nye «superduo» på miljø­feltet. Vi er veldig glad for at Høyre nå får øynene opp for klima og at det er en gryende bevissthet i kunnskapspartiet om at klimaendringer er under­veis.

På NRKs «Politisk kvarter» 13. april, sa Tina Bru til sin mot­debattant, Eivind Trædal, at hun delte Miljøpartiet de Grønnes «problembeskrivelse», men ikke var enig i virkemidlene. Hun utdypet dette ved å peke på at miljøområdet for ofte har blitt forbundet med tiltak som gjør nordmenns livs kjipere. Som eksempel nevnte Bru at det vil bli vanskeligere å parkere biler i store byer, fordi sykkel og kollektivtransport får prioritet.

Bru kunne nevnt en hel rekke­ andre eksempler. For det er ingen­ tvil om at retorikken om miljøvern i Norge ofte har vært knyttet til offer og forsakelse. Fokuset har oftere vært på hva vi ikke får lov til å gjøre, enn hvordan livene våre kan bli bedre i et miljøvennlig samfunn. Det er et problem for miljøsaken!

Ikke lure oss selv. Først av alt: la oss ikke lure oss selv. Vi kommer ikke til å redde klima på kloden uten å endre livsstil. Regnestykket går ganske enkelt ikke opp. De utslippskuttene vi må gjøre innen kull, olje og gass på verdensbasis er så enorme, og må komme så fort, at det er krevende å fatte.

Når en ny studie fra NTNsamtidig viser at privat forbruk er motoren for mellom 60-80 prosent av de globale klimagassutslippene, er det åpenbart at vi vil merke omleggingen.
For å bøte på problemene må vi investere enorme summer i sol, vind og bølger. Vi må gjøre gigantfremskritt i utvikling av batterier som kan lagre energien og vi må øke bruken av både 
el– og hydrogenbiler helt enormt. Vi må også få fortgang i bruken av lagring– og renseløsninger for karbon. Likevel er det ikke nok.

Naiv. Her må ganske enkelt kunnskapspartiet Høyre legg­e den mest naive teknologi­optimismen til side. Vi kommer til å kjenne på endringene. Dette er svært elementær kunnskap når en leser de vitenskapelige arbeidene som er gjort på feltet.

Om ikke lenge vil kjøttfor­bruket til nordmenn være et større problem enn utslippene fra bilparken. Da vil det kanskje føles som et offer å spise mindre kjøtt. I hvert fall i en periode.­ Men tar du en rask kikk på den enorme oppblomstringen av bloggere som serverer kjøttfrie oppskrifter, har vi bare så vidt sett starten på den deilige, nye verden.
Den litt forutsigbare løsningen med kjøttdeig et par ganger i uken, vil være en saga blott om noen år. Vi vil oppleve det som et større mangfold, som nye og positive kulinariske opplevelser.

Ja, vi må kutte i vår egen bruk av fly som transportmiddel. Men det kommer til å bli en nytelse­ å slippe stresset på Gardermoen.­ Det kommer til å bli deilig med et bugnende ­utbud av ­vegetarretter, mens du slapper av på hurtigtoget mellom­ ­Europas storbyer.
Det kommer også til å bli ­deilig å slippe den dårlige samvittigheten alle kjenner på når god mat går i søpla. Nordmenn kaster mellom hver fjerde og femte handlepose. Hvis matkasting var et land, ville det vært verdens tredje største utslippskilde, etter Kina og USA. Det skal vi klare å gjøre noe med og følelsen det gir kommer til bli veldig bra.

Bysykler. Alle har sett de ­blide ungdomsgjengene i Oslo som enkelt flytter seg mellom parker og serveringssteder på bysykler. Det er jo dette vi vil ha mer av! Men for å gi plass til dette, må noe annet vike. Da blir det færre biler i sentrum. Samtidig som det blir flere togavganger.

Hvis Bru og Aasheim ønsker å bidra til miljøsaken fremover, må de ta inn over seg at Norges fremste klimaforskere ikke tror vi vil klare å nå tograders­målet, for ikke å snakke om halv­annen grad. Heldigvis har deler av Høyre­ faktisk skjønt dette i praksis, i hvert fall i Oslo.
Der har det forrige byrådet i flere år redusert bilbruk gjennom restriksjoner, forbud og avgifter, i kombinasjon med satsing på kollektivtrafikk. Dette begynte Høyre (og Venstre) med lenge før De Grønne fikk innflytelse i Oslo, og vi tror Bru og Asheim ville gjort miljøsaken en større tjeneste ved å fokusere på hva Høyre faktisk har gjort i posisjon, enn å kritisere dem som ønsker et litt høyere ambisjonsnivå.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.4.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere