Are Karlsen

Alder: 66
  RSS

Om Are

Følgere

Corona-gudstjenester i en ny dimensjon!

Publisert 28 dager siden

Hvorfor ikke øke møtefrekvensen for cellegrupper/småfellesskap/husgrupper til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid?

Corona-viruset har representert store utfordringer for mange menigheter. Så store at mange har ikke hatt gudstjeneste på flere måneder - en situasjon som mangler historisk sidestykke.


På et stadium så det ut til at en «quick fix» var digitalisering. Det vil si videosendte gudstjenester via internett. En løsning som viste seg både enkel og billig å sette ut i livet med de muligheter dagens teknologi gir og den kompetanse de yngre generasjoner besitter.


Men begeistringen over digitaliseringen falmet ganske raskt. Å sitte mer eller mindre ensom med sin PC og høre på en preken, var ikke hva folk forventet av menighetslivet.


I dette problemet som i så mange andre ligger kanskje løsningen i «det enkle». Som i «det enkle er ofte det beste»: Nemlig våre hjem.


Mange menigheter har etablert cellegrupper/småfellesskap/husgrupper, etc. Kjært barn har mange navn. Disse gruppene er som regel ikke større enn at de ikke rammes av Corona-restriksjonene. Ordinært bruker man å samles én gang i måneden. 


Men hvorfor ikke øke møtefrekvensen for disse gruppene i folks hjem til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid? Og hvorfor ikke etablere et samspill mellom disse samlingene og den digitale løsningen?


Hvorfor er dette så fremmed, når våre forbilder i Det nye testamente ikke hadde annen løsning enn å bruke sine hjem for samlinger? Og som vi vet, menighetene blomstret under disse enkle forhold.


For de som finner løsningen attraktiv, er jeg sikker på at både fantasi og forsiktighet i forhold til smitte og opplegg, vil kunne gi mange en helt ny og positiv opplevelse av gudstjenesten. Ut fra min personlige erfaring med kirkelige samlinger i mindre grupper, vil jeg anbefale at man i denne form for gudstjeneste legger vekt på dialog framfor monolog.


Og kanskje noen vil finne det ønskelig å spise middag sammen etter gudstjenesten? Og kanskje en frisk friluftsaktivitet deretter? Mulighetene for en fornyelse av gudstjenesteliv, felleskap og vennskap er ubegrensede!


Lykke til med å bruke Corona-utfordringene til å skape gudstjenester i en ny dimensjon!

Gå til innlegget

Det blåser rundt og i Pinsebevegelsen igjen. Det er noen år siden den siste stormen, nemlig Sarons Dal-striden, med Aril Edvardsen og de såkalte Oslo-brødrene i hovedrollene.

Aril Edvardsen var en missional entreprenør og selvutnevnt apostel, med bred appell og stor gjennomføringskraft. Oslo-brødrene på sin side forsøkte å henvise til Pinsebevegelsens vedtatte strukturer og bibelske forbilder.

Edvardsen gikk ut av striden med sympatien på sin side, særlig hos de unge pinselederne som i dag er PBs ledere. Siden har holdningen vært, at aldri mer skal man føre en slik strid og debatt. Åpenhet, generøsitet og romslighet har siden preget PB. Man har ført en åpen dør-politikk i forhold til nye fenomener i ulike retninger, enten det har vært trosbevegelsen eller katolskinspirert mystikk.

PBs konferansesenter Hedmarktoppen arrangerte en tid årlige kvinnekonferanser hvor ytterliggående og autoritær karismatikk ble formidlet. Med min lokale kjennskap kan jeg si at disse konferansene var en direkte inspirasjonskilde til den gruppen i Salemkirken Sandefjord, som Einar Nymoen refererer til i sitt innlegg, og som ifølge innlegget "slo 
beina under" ham.

De Pinsemenighetene som nå er omstridt på grunn av innvaderende lederskap, kommer alle nylig inn fra den såkalte Trosbevegelsen. Dette er menigheter med en autoritær og teokratisk struktur, helt på tvers av Pinsebevegelsens opprinnelige idealer.

Den aktuelle krisen i PB er etter min mening et resultat av at man har mistet noe av sitt teologiske fotfeste. Man har valgt åpenhet i forhold til teologi, ideologi og holdninger som nå viser sine skadelige frukter. 

Gå til innlegget

Kristen tenketank?

Publisert over 4 år siden

Bratlie og Holtas kommentarer i går i tråden Underlig kristen støtte til Hege Storhaug inspirerte meg til å tenke tanker om en kristen tenketank (pun intended).

Tore Olsen kastet seg på, og utfordret meg til å utvikle tankene.

De omtalte kommentarene lød slik:

Bratlie:
Selve poenget med demokrati er altså å begrense statens vilkårlighet og passe på at staten arbeider for borgernes ve og vel. Det [er] borgerne som skal bedømme staten og ikke omvendt. Det forutsetter at borgerne er i stand til bedømme staten noe som igjen forutsetter at borgerne har tilstrekkelig livssyn det er mulig å utlede en forpliktende etikk fra, for individ og samfunn. I en slik setting er det åpenbart forskjell på livssynenes kvaliteter, og mange av disse "kvalitetene" er reglerett forbudt i Norge. Islam, slik det utfoldes av millioner av muhammedanere, er allrede forbudt i Norge slik at livssynfriheten man påberoper seg er en illusjon.

Holta:
Det finnes en SANN intellektualisme som er i overenstemmelse med Bibelens sannhetsbegrep. Dette trenger kristne å gripe.

Holta har tidligere sagt noe om logikk som grunnleggende for Bibelens sannhetsbegrep.

Hva mener jeg så med en kristen tenketank? Jeg vet det finnes allerede minst en kristen tenketank, eller tankesmie som man kaller det, i Norge, og som jeg har et visst kjennskap til, nemlig Skaperkraft, med en stor bredde i både temaer og virkemidler.

Mine tanker om dette, handler ikke om å forsøke å etablere en institusjon. Jeg mener at Verdidebatt og andre åpne debattforaer må være en viktig del av tenketanken. Det er i nærkamp med motstandere at kristen tenkning blir relevant. De første kristne erobret ikke Romerriket med å bygge lukkede kristne institusjoner, som dagens menigheter i stor grad er. Paulus for, eksempel, brukte de åpne filosofi-skolene som plattform for sin framgangsrike, dialogbaserte forkynnelse.

Jeg har for øvrig ingen sympati med de som holder seg borte fra eller kritiserer VD på grunn av varierende kvalitet og sære perspektiver. Det er snobbisme. La folkets røst bli hørt.

For å konkretisere: Hva jeg tenker er en eller annen funksjon som kan ta tak i gode ansatser i både innlegg og kommentarer, samle dem, kanskje fordype dem og bidra med referanser og bakgrunnsstoff slik at man kan få et fokus på temaer som betyr noe for de som for eksempel ønsker å jobbe videre med de perspektiver som Bratlie og Holta ga uttrykk for her. Så finnes det selvfølgelig andre bidragsytere, temaer og perspektiver enn dette.

Konfesjonell forankring? Niks.
Sted? Et eller annet sted i skyen.

Det jeg har gjort nå, er ikke å ta et initiativ. Jeg kaster kun ut noen idéer, som jeg ikke har konferert med andre. Om idéene er bærekraftige eller hvem som eventuelt tar initiativet og gjør noe ut av dette, får tiden vise.

Dermed utfordrer jeg Tore Olsen og andre til å kommentere!

Gå til innlegget

Asia Bibi, kristen jordbruksarbeider og analfabet, sitter fortsatt fengslet etter å ha blitt dømt til døden i 2010, anklaget av sine muslimske arbeidskolleger for å ha drukket av samme vannglass som dem. Deretter for å ha spottet profeten.

Dødsdommen mot  Asia Bibi for både å ha brutt Sharia-loven som forbyr kristne å drikke av samme vannglass som muslimer samt blasfemi, vakte stor oppmerksomhet i Pakistan, og mange krevde blasfemilovene endret, blant annet flere framtredende politikere. To av dem måtte på grunn av dette bøte med livet i attentater, nemlig  guvernøren  i Punjab, Salmaan Taseer og ministeren for minoriteter, Shahbaz Bhatti. Disse attentatene fikk stor oppmerksomhet i Norge og internasjonalt da de skjedde i 2011. Pakistanske myndigheter forsikret den gang at Asia Bibi ikke skulle henrettes. 

Men fortsatt sitter fembarnsmoren Asia Bibi fengslet, og etter 6 år er hennes helsetilstand blitt kraftig svekket. Hun har kun anledning til å få besøk av ektemann og advokat. Den muslimske befolkningen krever henne hengt. Dersom hun skulle slippe ut av fengslet, er sannsynligheten for at hun blir lynsjet, stor. 

Du kan lese hele historien i detalj på Wikipedia, Asia Bibi blasphemy case.

Hennes sak fikk ved et par tilfeller i 2010 oppmerksomhet i Vårt Land, også her på VD. Men fortsatt sitter denne kristne, katolske kvinnen fengslet i Pakistan med en dødsdom hengende over seg og en sterkt svekket helse.

Hvor er Oslosenteret for fred og menneskerettigheter?

Hvor er Kjell Magne Bondevik?

Hvor er Den norske kirke?

Hvor er Humanetisk Forbund?

Hvor er norske media?

Hvor er NRK?

Hvor er Vårt Land?

Hvor er norske muslimer?

Hvor er muslimsk råd?

Hvor er Amnesty?

Hvor er FNs menneskerettighetskommisjon?

Hvor er FNs generalforsamling?

Gå til innlegget

Jeg identifiserer meg med den pinsekarismatiske bevegelsen. Den er på mange måter en folkebevegelse, en grasrotbevegelse, slik kirken opprinnelig var.

Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.

Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.

Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».

Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.

Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.

Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.

Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.

Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.

Dette innlegget er også publisert på min blogg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3750 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
17 dager siden / 1252 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 860 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 662 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 547 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere