Hogne Øian

Alder: 8
  RSS

Om Hogne

Sosialantropolog og forsker.

Følgere

IQ, rase og nasjoner

Publisert nesten 8 år siden

Gjennom Anfindsens stadige raseideologiske utfall, har mange blitt besnæret av påstanden om at afrikanere er mental tilbakestående. Forskningen som underbygger dette er imidlertid av høyst tvilsom kvalitet.

Anfindsen hevder at raser eksisterer som et biologisk faktum og at rasene er essensielt forskjellige fra hverandre når det gjelder mentale og emosjonelle egenskaper. Han går til og med så langt som å hevde at dette er en sannhet som er hevet over enhver moralsk eller politisk sannhet.  Han argumenterer blant annet for at innvandring, spesielt fra afrikanske land, må begrenses ettersom denne befolkningens lave intelligens vil føre til at de ikke kan fungere på en tilfredsstillende måte som borgere i et demokratisk samfunn.

Ikke bare viser Anfindsen sviktende dømmekraft når han stempler afrikanere som mentalt tilbakestående. Han viser også svært dårlig dømmekraft når han forsøker å legitimere denne hetsen med forskning som ikke lever opp til de meste elementære krav til vitenskaplig teori og metode.

Det kunne være interessant å ta for seg  litteraturen han anvender som ”bevis” på at afrikanere er mindre intelligent enn andre. Jeg skal i denne omgangen begrense meg til en bok som den irske psykologen Flynn og den finske statsviteren Vahanen har gitt ut. (IQ and the wealth of nations. Westport, CT:Praeger, 2002). I denne publikasjon hevdes det at intelligens er arvelig, at IQ er et presist mål på intelligens og at nøkkelen til å forklare sosiale og økonomiske ulikheter ligger i dette.

Dersom en av dere som leser dette innlegger har lite utdanning og lav inntekt, så har dere altså svaret. Dere er ikke intelligente nok! Noen vil kanskje innvende at det også kan ha å gjøre med andre faktorer, som for eksempel sosiale og økonomiske forhold, hvordan arbeidsmarkedet fungerer, personlige interesser etc. I følge Flynn og Vahanen er dette irrelevant. Hvorfor, har de ingen egentlig begrunnelse for. Det i seg selv er oppsiktesvekkende, ettersom begge faktisk innehar professorater i sine fag. Bare sett i lys av det siste, må boka i seg selv karakteriseres som en skandale.

Alt kan altså forklares med IQ. Dessverre var ikke dette et nytt perspektiv da boka ble gitt ut. Det ”nye” er at forfatterne overførte et slikt overforenklet og høyst uvitenskaplig perspektiv til rase- og nasjonsnivå. At befolkningen i enkelte land har betydelige lavere inntekstnivå og økonomisk vekst enn andre land, har for dem bare en eneste gyldig forklaring: Forskjeller i intelligens som en arvelig egenskap. Alle historiske, sosiale, kulturelle og politiske analyser er uvesentlige. De går til og med til de ytterligheter å benekte at det er fattigdom, vold og underernæring som påfører folk lidelse. Nei, lidelsens årsak er alene å finne i ofrenes lave intelligens.

Forfatternes hypotese er altså at det de forstår som en ”nasjons intelligens” er hovedforklaringen på forskjeller i inntektsnivå og økonomisk vekst, målt i BNP. De vedgår at måten et lands økonomi er organisert på (sosialisme eller markedsøkonomi) og i hvilken utstrekning det er tilgang på naturressurser (som olje) kan spille en viss rolle. Likevel er dette underordnet befolkningens gjennomsnittlige score på IQ-tester.

Forfatterne tar for seg 181 nasjoner.Ingen av dataene de bruker her innhentet av dem selv. I virkeligheten har de data fra bare 61 av de 120 landene. For de andre landene er det i stedet gjort noen anslag på bakgrunn av dataene fra naboland. Dataene er satt sammen på bakgrunn av en hel rekke forskjellige og langt fra direkte sammenlignbare IQ-tester foretatt av andre forskere i 61 forskjellige land over en tidsperiode på ca. 70 år. Disse testene varierer både med hensyn til metoder, størrelsen på og sammensetning av utvalg. En amerikansk studie som bruker har testet 64 000 personer, mens en test som brukes til å fastlå ”nasjonalt IQ-nivå” i Colombia bare inkluderer 50 personer. Enkelte IQ-tester er foretatt på barn, andre med voksne.

Det dreier seg altså om en sammenstilling av vidt forskjellige IQ-tester. Skal man leve opp til grunnleggende vitenskaplige standarder, utgjør dette i beste fall en stor metodisk utfordring. Dessverre er det en utfordring de tar svært lett på, og har egentlig ingen holdbar diskusjon rundt og redegjørelse for denne problemstillingen.

Minst like alvorlig er det at de to forfatterne åpenbart mangler kompetanse når det gjelder behandling av det statistiske materialet de bygger på. Når de skal forklare forholdet mellom IQ og økonomisk vekst, greier de bare å gjøre en eneste statistisk sammenheng gjeldende. Med tanke på forholdet mellom IQ og inntekstnivå, drøfter de på ingen måte relasjonene mellom de ulike variablene som trekkes inn. Dette er så elementære ting at det vanligvis medfører stryk til eksamen. Det samme gjelder at de ikke drøfter hvordan den uavhengige variabelen – IQ – i analysen av de statistiske dataene kan gjøres uavhengig av andre variable, som sosiale forhold som utdanningsnivå, muligheter på arbeidsmarkedet, diskriminering etc. I samfunnsvitenskaplige metoder finnes godt innarbeidede måter å gjøre dette på. De redegjør imidlertid ikke for hvordan de har tatt slike forbehold i modellene sine, og man kan tvile på om de over hodet har tatt seg bryet med det.

Når man ser på resultatene, er det en svak statistisk sammenheng mellom IQ og inntekt. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og inntekt er imidlertid mye sterkere. Det siste undergraver hele prosjektet, og det må vel nesten regnes som juks når de i konklusjonen mer eller mindre underslår dette kompliserende resultatet. En like graverende sak er at belegger svært dårlig det teoretiske utgangspunktet om at IQ-score viser direkte til genetiske forhold. Dermed har de egentlig heller ikke noen mulighet til å snakke om årsaksforhold, bare statistiske sammenhenger.

Boka bærer også preg av en rekke selvmotsigelser. For eksempel går det fram i materialet de presenterer at gjennomsnittlig IQ-nivå i mange land skal ha steget betraktelig i løpet av det forrige århundre. Når det dreier seg om et tidsspenn på noen få tiår, blir det selvsagt umulig å forklare dette med genetikk. Deres gendeterministiske teori om intelligens gjør at denne utviklingen ikke kan finne noen forklaring.Den gjennomsnittlige IQ som de kommer fram til når det gjelder Afrika sør for Sahara, tilsvarer omtrent det gjennomsnittet man målte i nordeuropeiske land for 50-år tilbake. Dette tyder jo på at samfunnsutvikling påvirker gjennomsnittlig IQ betraktelig. Denne problemstillingen har de blitt konfrontert med i flere sammenhenger. Så langt jeg kan se har de ikke gitt til kjenne noe gode svar på det.

Spesielt når det gjelder Afrika har det blitt påpekt at Lynn og Vanhanen har brukt data som ofte basert på særdeles lite representative utvalg. Nigeria har en befolkning på 130 millioner. I dette tilfellet bygger de sine beregninger på to studier som opererte med hhv 375 og 86 testpersoner. Bakgrunnen for studien er altså at de har gått igjennom andre forskeres publikasjoner der IQ-målinger presenteres. De har i den forbindelse blitt kritisert for å gjøre dette på en svært usystematisk måte, der begrunnelsen for å ta med eller utelate foreliggende testresultater enten ikke finnes eller er svært vage og merkelige. Flere studier som kan tyde på at gjennomsnittlig IQ er høyere enn det de estimerer for afrikanske land, skal dessuten være utelatt.

Et annet forhold som problematiserer dette svært reduksjonistiske perspektivet er spørsmålene om hva intelligens rent faktisk, hvordan det best måles eller hva IQ rent faktisk er et mål på. Er for eksempel læring noe som avspeiler en intellektuell kapasitet, og i så fall på hvilken måte? Eller er intelligens et produkt av læring? Hva er egentlig intelligens, og hvordan kan vi beste måle det? Hvordan virker omgivelsene rundt oss på det vi måtte definere som intelligens? Alt dette er spørsmål som det ikke er spesielt stor enighet om, og som det derfor heller ikke kan sies å finnes klare svar på.

Det er forøvrig viktig å ha for seg at intelligens og IQ ikke er det samme. IQ er et statistisk mål på intelligens. Problemet er at når man ikke greier å definere intelligens presist og på en standardisert måte, blir resultatet lett til at intelligens er det samme som det IQ måler.

Anfindsen har ingen anledning til å hevde at ”rase” som uttrykk for intelligensforskjeller mellom populasjoner som en sannhet. Selv om han kan vise til forskning som skulle tilsi dette, er det en forskning preget av så store svakheter at den knapt kan tas alvorlig.

Gå til innlegget

Det er flere som har reagert med forferdelse på kritikken som i det senere har blitt rettet mot Anfindsen og hans rasisme. Enkelte har sågar hevdet at han blir trakassert. Dette er med respekt å melde en tåpelig påstand. Er det noen som blir trakassert er det for eksempel min tenåringsnabo. Hun er elev ved en videregående skole, men har en hudfarge som i følge Anfindsen er en sterk indikasjon på at hun ikke har mental kapasitet til noe slikt. Kort sagt hevder han at mennesker med et afrikansk opphav i det store og hele av natur er usiviliserte.

Jeg slutter meg derfor også til de som påpeker at hans tilhengere må ta stilling til rasismen i hans teori om ”menneskelig biodiversitet”. Det er forstemmende å se hvor mange av debattdeltakerne på VD som uten blygsel slutter seg til denne rasismen. Forhåpentligvis har ikke alle forstått hva de egentlig er med på.

Anfindsen anliggende framstår mer og mer som et anti-humanistisk prosjekt. Selv er han såret over at han etter eget utsagn blir tillagt oppfatninger han angivelig ikke har. Det kan være at jeg og andre har misforstått ham. Som jeg likevel skal vise i dette innlegget, er det flere forhold som gjør meg usikker på om jeg virkelig har misforstått.

Rasisme

I kommentarene til ett av innleggene der Anfindsen kritiseres, kan man lese følgende: ”Så langt som jeg har forstått Anfindsen mener han at IQ er en relevant faktor som bør vurderes i forbindelse med innvandring til Norge fordi lav IQ kan være en trussel mot demokratiet. Dette kaller Gule for rasisme, og implikasjonen er at IQ ikke er en relevant faktor i norsk innvandringspolitikk”. Ja, dette kaller Lars Gule og flere andre (for eksempel Bastrup og meg selv) for rasisme, nettopp fordi det er rasisme.

Man skal være klar over at Anfindsen knytter forskjeller i IQ til de gamle rasekategoriene som svart og hvit (eller negroid og kaukasisk). Med andre ord er ytre kjennetegn (for eksempel hudfarge) for ham en indikator på forekomsten av noen bestemte indre egenskaper som hevdes å være medfødt. Dersom individer eller grupper av individer skal nektes å bosettes seg i Norge på bakgrunn av for eksempel hudfarge, må noen forklare meg hvorfor det ikke representerer en rasistisk politikk.

Det kan være grunn til å minne om at mennesket fortsatt representerer en enhetlig art innenfor biologien. Når vi for eksempel sammenligner med sjimpanser, er vi mennesker genetisk sett svært lite forskjellig. Fra den måten Anfindsen og hans ideologisk likesinnede operer med et rasebegrep på, er det ikke en lang vei å gå før ”raser” blir synonymt med biologiske arter. I så fall blir det heller ikke mulig å operere med et begrep om det fellesmenneskelige.

Et forenklet syn på forholdet mellom IQ og ”raser”

Anfindsens hevder at et såkalt IQ-gap mellom afroamerikanere og hvite i USA er allment akseptert. Uenigheten skal dreie seg om hvordan dette ”gapet” skal forklares. Dette er mildt sagt en grov overforenkling, og det er åpenbart at han burde settes seg bedre inn i dette feltet. Uenigheten dreier seg i minst like stor grad om hvordan man skal definere intelligens og om IQ faktisk er et tilfredsstillende mål på intelligens[1].

Et stort problem ved IQ-forskningen er at selve begrepet intelligens er gjenstand for ganske pragmatiske definisjoner. Dette har påvirket metode, resultater og fortolkninger. Poenget er viktig, for dersom IQ defineres på en litt annen - men vitenskaplig helt legitim – måte, kan resultatene bli annerledes:

For noen få år tilbake gjorde et forskerteam i USA en serie eksperimenter med hvite amerikanere og afroamerikanere. De to gruppene ble sammenlignet gjennom IQ-målinger med hensyn til kjennskap til meningen ved ord og begreper.[2] Utgangspunktet var at nettopp denne type IQ-tester har gitt store utslag i sammenligning av ”raser”. Til forskjell fra tidligere tester, blandet man denne gangen inn ord som det var klart alle testdeltakerne måtte lære seg før de tok testen. Slik sikret man seg at alle hadde lik tilgang til relevant informasjon.

Det viste seg at hvite scoret høyere når det dreide seg om ord og begreper som er standard i IQ-tester. Når det gjelder ord og begreper ingen av deltakerne hadde et forhold til fra før, var resultatene like for begge grupper. Med andre ord avdekket ikke denne undersøkelsen noen forskjell mellom svarte og hvite når det gjelder å ta til seg og omforme ny informasjon. I neste runde trakk forskerne ut de testpersonene i hver gruppe som hadde lik score på stardardordene i testen. Også er viste det seg at de afroamerikanske testdeltakerne scoret minst like høyt på ord og begreper som samtlige deltakere nettopp hadde lært seg. Når intelligens defineres på en måte som også inkluderer evnen til å ta til seg og omforme ny informasjon, kommer det altså ikke fram noen forskjeller mellom personer med ulik hudfarge.

De gamle rasekategoriene tilsvarer ikke genetiske strukturer

Under kolonialismen ble det etablert en forestilling om at visse fysiske karakteristikker representerte utvetydige tegn på forskjeller i egenskaper mellom “rasene”. Folk som kunne klassifiseres som hvite hadde pr. definisjon høyere rangerte egenskaper enn andre raser. Dette ble for øvrig belagt med en rekke forskningsresultater. Dermed kunne forestillinger om forskjeller mellom raser framstilles som en vitenskaplig sannhet. Slik kunne moralske problemstillinger knyttet til for eksempel slaveri bli gjort til noe irrelevant. Det bør heller ikke være tvil om at denne forståelsen av hva rase er på ingen måten forsvant med kolonialismen (som formelt ble avviklet i de første tiårene etter andre verdenskrig). Begrepet er så ladet med meningskonnotasjoner at det umulig kan vise til en amoralsk sannhet, selv om Anfindsen forsøker å argumentere for det motsatte.

Genetikere kan i dag utforske langt flere genkategorier enn de som er avgjørende for hvordan vi ser ut. Mens det bare er fire blodgrupper innen for menneskearten, er det utallige kombinasjoner av gener. Dersom disse genetiske indikasjonene skulle kategoriseres som raser ville det faktisk bli flere raser enn det finnes mennesker. Samtidig som alle mennesker er genetisk forskjellige, deler alle mennesker det meste av genmateriale. Det er for eksempel ikke slik at det finnes et eget ”rasegen”, eller at det finnes et bestemt gen i en rase som ikke finnes i andre raser.

Anfindsen forsøker å forankre det sine påstander om at ”rase” i vitenskaplig teori og forskning. På den ene siden er det riktig at forskere som befatter seg med evolusjon og gener i det store og hele enige i at det finnes genetisk befolkningsstrukturer i verden. Det er knapt noen som på alvor vil hevde at genetisk variasjon ikke er geografisk strukturert. Det siste gir likevel ikke grunnlag for å snakke om ”raser” som genetisk konstituerte enheter. En av årsakene til dette er at de populasjonene han påstår er genetisk enhetlige ”raser” i virkeligheten er så genetisk forskjellige innad at det hele blir meningsløst. Det virker i det hele som at det i økende grad blir en enighet om at den forskning som mener å vise at genetiske strukturer faktisk tilsvarer de gamle rasekategoriene, lider av for store metodiske svakheter til at det er mulig å kunne konkludere i en slik retning.[10] [11] Enkelte har i tillegg påpekt at en del forskningsresultater som rent faktisk konkluderer med at raser ikke er genetisk avgrensbare størrelser likevel blir mistolket slik av andre forskere, journalister og politiske ideologer.[12]

Nyere forskning viser for eksempel at det er mulig å dele verdens befolkning inn 14 genetisk definerte populasjoner (clusters). 9 av disse 14 er lokalisert til det afrikanske kontinentet.[3] Dette innebærer at det er større genetiske variasjoner i Afrika enn det er ellers i verden.

Man regner med at hvite europeere opprinnelig stammer fra ulike befolkninger som migrerte fra Afrika og Asia. Alle populasjoner er i virkeligheten, når man ser gendistribusjonen i lys av lengre evolusjonslinjer, en blanding av ”stamtavler”.[4]  Det siste har blant annet til følge at de genetiske variasjonene innenfor en populasjon er svært store og komplekse. Europeere og afrikanere er hver for seg så ulike innad at det blir meningsløst å snakke om dem som avgrensede populasjoner i genetisk forstand[5]. Ideologisk og politisk kan det selvfølgelig være meningsfullt, men ikke genetisk.[6]

Relasjonene mellom f.eks. hvite europeere og svarte afrikanere er også så genetisk  komplekst at det ikke gir mening å definere dem som adskilte populasjoner i et slikt henseende. Hypotetisk kan visstnok en hvit nordmann ha mer genetisk til felles med en svart afrikaner enn med en tilfeldig utvalgt annen hvit nordmann.[7] (Dersom dette er riktig, finnes det faktisk en teoretisk mulighet for at Anfindsen, så lenge han insisterer på sitt rasebegrep, kan risikere å måtte klassifisere seg selv som tilhørende den afrikanske "rasen"!). Flere genforskere har de siste årene konkludert med (uavhengig av Lewontin’s fallacy) at den største genetiske variasjonen finnes innenfor de konvensjonelt definerte populasjonene, ikke mellom dem.[8] [9]

Forsøkene på å etablere de gamle rasekategoriene som biologiske enheter, stammer delvis fra forskning som er drevet at medisinske og farmasøytiske interesser, koblet med økonomiske. Det er en allment kjent sak at USAs svarte befolkning i gjennomsnitt har en helse som er betydelig dårligere enn hvites. I lenger tid har det også vært allment akseptert at dette har sin årsak i forskjeller i levekår. De senere årene har enkelte forskere likevel hevdet at (i det minste noe av) forskjellen kan forklares genetisk. Utgangspunktet er en påvisning av at enkelte sykdommer har opphav i gentrekk den afroamerikanske befolkningen i USA ikke deler med den hvite. Ut fra dette slutter enkelte at vi står ovenfor ”bevis” på at folks med hhv svart og hvit hudfarge representerer biologisk avgrensbare ”raser”.  Ofte tas dette som gitt, uten videre refleksjoner eller vitenskaplige undersøkelser.[13] Delvis kan det siste ha sammenheng med at det hele passer som hånd i handske med neokonservativ demagogi, der sosiale forskjeller stadig forsøkes forklart med naturgitte forhold, som for eksempel populasjoners (raser, sosiale klasser) nedarvede egenskaper.

Nå finnes det altså en hel rekke forskere som har stilt seg kritisk til slutningene om at rase representerer meningsfulle biologiske enheter. I mer konkrete sammenhenger har man for eksempel påpekt at selv om afroamerikanere i USA har høyere risiko for visse sykdommer enn det hvite har, er det ikke gitt at det viser tilbake til hudfarge. Problemet er for eksempel at forskjellene mellom den svarte befolkningen som stammer fra slavene (afroamerikanere) og den delen som nylig har vandret inn fra Afrika (afrikanere) i enkelte sammenhenger er omtrent like stor som forskjellene mellom afroamerikanere og hvite.[14] De sykdomstrekkene man finner blant den afroamerikanske befolkningen forekommer med andre ord i liten grad blant afrikanere ellers. Dette viser at de genetiske forklaringene ikke holder stikk i forhold til et begrep om en genetisk avgrensbar afrikansk (negroid) rase i motsetning til en hvit (kaukasoid).

Når det gjelder visse sykdomsforhold, kan man på ingen måte se bort fra at de i minst like stor grad er produkter av en livsstil som er formet av den systematiske underpriviligeringen USAs svarte befolkning har vært og fortsatt er utsatt for.[15] For de neokonservative er imidlertid genforklaringen viktig, ettersom den gjør det ideologisk mulig å omforme sosial ulikhet og undertrykking til noe naturgitt og amoralsk.

I andre tilfeller vil det likevel primært handle om genetiske variasjoner, men ikke nødvendigvis på en måte som tilsvarer rasekategoriseringen. Genetisk disposisjon for en bestemt sykdom kan like gjerne vise til genetiske forhold som har opprinnelse i områder som for eksempel har vært sterkt befengt med malaria.[16] Slik sett avgrenser det genetiske forholdet seg ikke alene til Afrika eller folk av afrikansk herkomst. Det vil også kunne inkludere grupper som hvis slektslinjer kan spores til andre steder i verden, men som enten utgjør en betydelig lavere andel av befolkningen i USA eller som tilhører en samfunnsstand som øker sjansene for en livsstil som bidrar til at den genetiske disposisjonen for sykdommen ikke så lett slår ut.[17] Tilsvarende er det slik at den østasiatiske befolkningens tilbøyelighet til å være intolerante ovenfor laktose, deler dette genetiske trekket med folk fra enkelte områder i Øst-Afrika og Midt-Østen.

I andre sammenhenger kan det genetiske vise ikke mer enn en slektslinje. Afrikaanere, altså sørafrikanske borgere som nedstammer fra innvandrerne fra Nederland, har i sammenligning med andre folk i landet en tilbøyelighet til å pådra seg en bestemt blodsykdom. Først gikk man ut fra (kanskje ikke så overraskende under apartheidstyret) at dette var uttrykk for noen nedarvede trekk ved den hvite rasen. Nyere forskning på fenomenet har avdekket at dette ikke har noe som helst med hudfarge eller rasekategorier å gjøre. For i virkeligheten er det bare den gruppen afrikaanere som stammer direkte fra et ektepar som giftet seg i Cape Town så langt tilbake som i 1688 som er disponert for sykdommen! Eksemplet er bare et av mange på hvordan data som er produsert på bakgrunn av et lite utvalg (som enkelte ganger ikke dreier seg om stort mer enn en håndfull personer) generaliseres til en hel ”rase”.

Innsikter av den sorten jeg nå har vist til har bidratt til at de fleste er enige om at det er de underliggende genetiske variasjonene - og ikke rase i seg selv - som er nøkkelen til å forstå hvordan for eksempel genetiske disposisjoner for sykdommer fordeler seg. Sterkt i motsetning til hva Anfindsen ynder å påstå – hersker det så langt jeg kan se en rådende oppfatning om at det ikke lar seg gjøre å identifisere genetiske strukturer som følger de gamle rasekategoriene (som på ingen måte ble etablert på bakgrunn av biologisk kunnskap). 

Den biologiske ”umuligheten”

Selv om de fleste forskere er enige om at de gamle rasekategoriene ikke lar seg avgrense genetisk, men bare ideologisk eller politisk, hevder Anfindsen at hans rasebegrep representerer en vitenskaplig sannhet som er hevet over moralske og politiske vurderinger:

 ”For på samme måte som det er en biologisk umulighet at menn og kvinner ikke skulle ha utviklet en rekke mentale og emosjonelle ulikheter gjennom tusenvis av generasjoner, er det også en biologisk umulighet (min uthevning) at folkeslag skulle kunne leve (mer eller mindre) adskilt gjennom titusener av år uten at det oppstår diverse betydelige forskjeller, ikke minst mentale og emosjonelle. Å benekte dette er ikke bare å demonstrere uvitenhet og inkompetanse, det er også et signal om at man er mindre opptatt av sannhet enn av politikk og ideologi. Det er derfor slike folk i praksis blir fiender av ytringsfrihet og demokrati.”

For det første, hvor har han det fra at kjønn og ”raser” biologisk sett tilhører samme størrelsesorden? Jeg skulle likt å se en nærmere redegjørelse for det. For det andre, hvordan oppstår denne biologiske umuligheten han mener å kunne identifisere?  Anfindsen påstår jo at afrikanere fra naturens er usiviliserte mennesker. Logikken i hans ressonement må være at dette har opphav i en biologisk og evolusjonær nødvendighet. Dette er selvfølgelig ikke annet enn ren ideologisk ønsketenkning.

Likeverdige ”raser”?

Anfindsen gir uttrykk for at et ”hierarki av raser” ikke er dekkende for hans oppfatninger. Det kan være det. Like fullt sitter man igjen med spørsmålet om hvorfor han da likevel argumenterer som om han ranger visse ”raser” over andre. Han hevder for eksempel at store deler av den svarte befolkningen i Sør-Afrika – som følge av nedarvede naturgitte egenskaper - ikke kan fylle selv de enkleste administrative posisjoner. Når han framsetter slike påstander lener han seg til en høyst tvilsom IQ-forskning[18] [19] som mener å vise at afrikanere i gjennomsnitt tilsvarer hvite 11-åringer når det gjelder mental utrustning. Enhver som har tilbrakt litt tid i et samfunn der folk med av afrikansk herkomst dominerer, vil forstå at dette bare er tull. Dersom det faktisk hadde vært riktig, ville det være ensbetydende med at store deler av den afrikanske befolkning knapt var i stand til å ta vare på verken seg selv eller sine barn. Denne typen forestillinger leder Anfindsen til den konklusjonen at innvandring av folk med afrikansk opprinnelse er en trussel mot demokratiet. Dersom demokratiske verdier er universelle, har afrikanere altså ikke de egenskapene som skal til for å leve opp til disse verdiene. I et slikt tilfelle er det vanskelig å unngå en rangering av ”rasenes” egenskaper.

Tidligere har han lagt stor vekt på at det afrikanske kontinentet ikke har gjennomgått en historisk utvikling som gjør det direkte sammenlignbart med såkalte vestlige sivilisasjoner. Dette krever i følge ham en forklaring. Det bør ikke overraske noen hvor han finner svaret: Rase. Han finner det altså maktpåliggende å forklare hvorfor afrikanske samfunnsformer ikke lever opp til vestlige sivilisasjoner. Dermed opererer han i praksis med det siste som en universell standard som andre skal måles i forhold til. Ergo kommer den svarte ”rasen” til kort i en slik sammenheng. De er ikke i besittelse av de egenskapene Anfindsen synes de burde ha hatt.

Mest relevant i denne sammenhengen er likevel hans egen kommenter til ”faktaene” han legger på bordet: ”Dette har ingen ting med reduksjonisme, eurosentrisme e.l. å gjøre; dette er ganske enkelt ubehagelig fakta som passer ekstremt dårlig inn i et egalitært (min uthevning) verdensbilde. Begrepetegalitærtviser som kjent til verdensbilder og/eller samfunnsformer som bygger på prinsippet om alle menneskers likeverd. Dette er det altså ikke rom for når det gjelder forholdet mellom raser, i følge Anfindsen. Med andre ord, forholdet mellom rasene er hierarkisk ordnet.Han bør prøve å finne ut av hva han egentlig selv mener.

Et annet spørsmål rundt likeverd gjenstår. Ettersom han går inn for en eller annen form for rasesegregering, hvordan tenker Anfindsen seg at likeverd mellom raser skal i varetas dersom en slik politikk skulle settes ut i livet? Mener han for eksempel at apartheid og rasesegregeringen i USA ivaretok rasenes likeverd på en god måte? Skal den afrikanske befolkningen overlates til seg selv gjennom en global rasesegregering som vil innebære at svarte ekskluderes fra verdenssamfunnet for øvrig? Eller er det slik at den afrikanske ”rasen” skal underlegges andres ”rasers” administrasjon? Det er vanskelig å få øye på noe konkret svar på denne type spørsmål.

Det er selvfølgelig interessant å se at Anfindsen hevder han mener historiske, sosiale og kulturelle forhold spiller en rolle når for eksempel Sør-Afrikas historie skal forklares. På hvilken måte sier han ingenting om, trolig fordi det representerer en selvmotsigelse i forhold til den biologiske determinismen han opererer med ellers. For eksempel beskyldte han for nylig en sørafrikansk pastor for å villede Aftenpostens lesere når vedkommende i en kronikk argumenterte for at apartheidregimets årelange undertrykking av svarte måtte tas i betraktning når det gjaldt mange av problemene landet i dag opplever. Hans kommentar til kronikken kan vanskelig tolkes annerledes enn at han mener a) afrikanere er usiviliserte av natur b) at folk av ulik raser av naturgitte årsaker ikke kan dele territorier. Spørsmålet som trenger seg på er derfor hvilke alternativer er det Anfindsen egentlig ser til apartheid? Han har nylig hevdet at apartheidsystemet var fullstendig uakseptabelt. Hvorfor mener han egentlig det? Når Anfindsen er av den oppfatning at folk med såkalte negroide trekk verken er i stand til å ta vare på seg selv eller andre - og dessuten av natur er tilbøyelige til å stjele, utføre voldtekter og begå drap - fordrer vel det at ”rasen” underlegges en sterk kontroll?

Til slutt

Jeg kan ikke dy meg for annet enn å uttrykke forbauselse over at Anfindsen i sitt seneste innlegg kommer drassende med denne Kanazawa. Man kan virkelig spørre seg hvorfor akkurat ham? En av hans publikasjoner når det gjelder rase og IQ har av andre forskere blitt karakterisert som den dårligste artikkel som noen sinne er publisert i et vitenskaplig tidsskrift med fagfellevurdering. Gjentatte ganger er det påvist hvordan Kanazawa rapporterer statistiske korrelasjoner som årsaker til noe i seg selv. Han er også kjent for å ha ”forsket” seg fram til at svarte kvinner rent objektivt sett skal mindre tiltrekkende enn kvinner av andre ”raser”(!).  Denne forskningen har blitt plukket fullstendig i småbiter av to nederlandske psykologiforskere, og Kanazawa må sies å ha særskilt lav troverdighet som forsker. Ikke desto mindre må vil gå ut fra at Kanazawas ”funn” om at svarte kvinner er lite attraktive inngår i Anfindsens begrep om ”raserealisme”.

For meg er det ganske klart at Anfindsen forsøk på å reetablere de gamle rasekategoriene ikke har noe godt vitenskaplig grunnlag. Jeg har flere ganger stilt ham spørsmål om hvorfor han mener at den sterke kritikken som er rettet mot det vitenskaplige grunnlaget han forsøker å begrunne sin raseideologi med ikke har følger for hans syn. Noe svar får vi imidlertid ikke, heller ikke i hans seneste innlegg. Inntil han begrunner det nærmere, står det heller ikke til troendes at hans raseideologi skal implisere et likeverdig forhold mellom ”rasene”.

Det Anfindsen tilsynelatende ikke forstår er at til tross for at genetiske trekk kan vise til hvor ens slektninger har opphav, gir ikke det grunnlag for en å etablere ”raser” som en genetisk kategori. De genetiske forskjellene må tillegges relevans i forhold til noe. Til det trenger vi ideologi, politikk og kulturelle forestillinger. For dette handler ikke om ”rase” som en amoralsk sannhet, men om en ideologisk konstruksjon som har klare rasistiske implikasjoner som ikke bare rammer en abstrakt populasjon, men konkrete og levende personer: Er man så uheldig å ha svart hudfarge er det en indikasjon at man fra naturens siden mangler de egenskaper som skal til for å kunne opptre som et sivilisert menneske. Dette er Anfindsens ideologi i et nøtteskall.

 

[1] The Cambridge Handbook of Intelligence, redigert av R.J.Sternberg og S.B.Kaufman, Cambridge University Press (tilgjengelig i trykt version fra juli 2011, men delvis tilgjengelig som Google-bok: http://www.google.com/books?hl=no&lr=&id=FtYeTcNwzQ4C&oi=fnd&pg=PR7&dq=The+Cambridge+Handbook+of+Intelligence&ots=fF5uGLWJJS&sig=BGmh8qrXH9PnWWr8Prq2cRmkeVk#v=onepage&q&f=false

[2] Fagan, J.F & C.R.Holland (2007).  Racial equality in intelligence: Predictions from a theory of intelligence as processing. Intelligence, 35: 317-334

[3] Tishkoff. S.A., F. A. Reed, F. R. Friedlaender, C. Ehret, A. Ranciaro, A. Froment, J. B. Hirbo, A. A. Awomoyi, J.M, Bodo, O, Doumbo, M. Ibrahim, A. T. Juma, M.J. Kotze, G. Lema, J. H. Moore, H. Mortensen, T.B. Nyambo, S. A. Omar, K. Powell, G. S Pretorius, Michael W. Smith, Mahamadou A. Thera, Charles Wambebe, James L. Weber, and Scott M. Williams (2009). The genetic structure and history of Africans and African Americans. Science,  324: 1035-1044.

[4] Serre D. og S.P. Pääbo (2004) Evidence for gradients of human genetic diversity within and among continents. Genome Research,  14 (9):1679-1685.

[5] Se for eksempel Deborah A. Bolnicks kapitell 4 “Individual Ancenstry Inference and the Reification of Race as a Biological Phenomenon” i boka Revisiting Race in a Genomic Age som er redigert avBarbara A. Koenig, Sandra Soo-Jin Lee og Sarah S. Richardson (Routledge, 2008).

[6] Witherspoon, D. J.,  S. Wooding, A. R. Rogers, E. E. Marchani, W. S. Watkins, M. A. Batzer, og  L. B. Jorde (2007) Genetic Similarities Within and Between Human Populations. Genetics, 176 (1): 351–359.

[7] Serre D. og S.P. Pääbo (2004) Evidence for gradients of human genetic diversity within and among continents. Genome Research,  14 (9):1679-1685.

[8]Serre og Pääbo, 2004

[9] Witherspoon m.fl., 2007

[10] Se for eksempel Deborah A. Bolnicks kapitell 4 “Individual Ancenstry Inference and the Reification of Race as a Biological Phenomenon” i boka Revisiting Race in a Genomic Age som er redigert avBarbara A. Koenig, Sandra Soo-Jin Lee og Sarah S. Richardson (Routledge, 2008).

[11] Tishkoff m.fl., 2009

[12] Fujimura, J.J og R. Rajagopalan (2011). Different differences: The use of genetic ancestry versus race in biomedical human genetic research. Social Studies of Science, 41 (1): 5-30.

[13] Kaplan, J. (2010). When Socially Determined Categories Make Biological Realities: Understanding Black/White Health Disparities in the U.S. The Monist, April.

[14] Kaplan, 2010

[15] Kaplan, 2010

[16] Kaplan, 2010

[17] Kaplan, 2010

[18] Wicherts, J. M., D-Borsboom, C.V. Dolan (2010). Why national IQs do not support evolutionary theories of intelligence. Personality and Individual Differences, 48, 91-96

[19] Wicherts, J. M., C.V.Dolan, CH.L.J. der Maas (2010). A systematic literature review of the average IQ of sub-Saharan Africans. Intelligence, 38, 1-20.

 

 

Gå til innlegget

Anfindsen beskylder sine kritikere for "selvutleverende arroganse". Hans måte å forholde seg til vitenskap på i begrunnelsen for sine rasistiske ideer gir imidlertid grunnlag for å bruke samme karakteristikker av ham selv.

Det begynner å bli direkte pinlig. Under overskriften Holocaustsenteret og Hjernevask har Ole Jørgen Anfindsen på nytt framsatt sin rasistiske nedvurdering av afrikanere som ”rase”. For litt siden beskyldte han Cora Alexa Døving og Kari Helen Partapuoli (hhvs. Holocaustsenteret og Anitrasistisk senter) for å opptre med selvutleverende ignoranse. Bakgrunnen var at de to ikke er villige til å akseptere Anfindsens utrettelige påstand en at det er vitenskaplig bevist at ”rase” er en biologisk realitet, at det finnes genetisk betingende intelligensforskjeller mellom det han forstår som raser og at rasesegregering som følge av dette er nødvendig. Han går til og med så langt som å hevde at en kritikk av hans syn truer ytringsfrihet og demokrati (!). 

Dersom de nevnte uttrykkene absolutt skal brukes i et ordskifte, kan de like gjerne brukes om Anfindsen selv. Hans rasistiske nedvurdering av afrikanere bygger ikke på annet enn en engere krets av psykologer som gjennom usedvanlig tvilsom forskning har kommet fram til den delen av jordas befolkning som har opphav i Afrika skal ha en gjennomsnittlig IQ-score tilsvarende gjennomsnittet hos hvite 11-åringer. Den samme forskningen underbygges dessuten av en svært spekulativ evolusjonsteori som knapt kan sies å være vitenskapelig fundert. Som jeg har gjort Anfindsen oppmerksom på tidligere, er disse forskningsresultatene i den grad avkledd at de knapt kan tas alvorlig, utover at visse aktører utnytter dem i raseideologisk sammenheng.

Forskningen har blant annet blitt kritisert for systematisk å ha utelatt fra resultatene de testpersonene som hadde høyest score på testene. Videre har det blitt påpekt at det ikke har blitt tatt tilstrekkelig høyde for at IQ-testene må tilpasses den kulturen og det hverdagslivet som folk flest i de afrikanske områdene det gjelder lever under til vanlig. Det siste har blant annet med tenkemåter og kunnskapsformer som, i sammenligning med det Europa, ikke i samme grad er påvirket av moderne utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. Et annet viktig forhold som konklusjonene ser bort fra er at den gjennomsnittlige IQ-scoren man regne seg fram til for en afrikansk befolkning tilsvarer gjennomsnittet som fantes i nordeuropeiske land på 50-tallet. I den grad man gjennom redelig forskning kommer fram til at gjennomsnittlig IQ-score er lavere enn for eksempel i Norge, må det vise til andre forhold enn det genetiske. Sammenligninger som er foretatt mellom svarte og hvite i USA viser også at det ikke er noen forskjell når det gjelder gjennomsnittlig IQ-score.

Når Anfindsen framstiller konklusjonene i denne høyst tvilsomme forskning som en sannhet, ser han samtidig også bort fra at det er liten vitenskaplig enighet om hvordan mennesker intelligens bør beskrives eller hva det faktisk er, om IQ faktisk måler intelligens eller om hva IQ rent faktisk er et mål på.

Anfindsen har ved gjentatte anledninger tatt seg den frihet å framstille det som om at rase som et biologisk faktum er vitenskaplig bevist. Så langt jeg kan se er dette fullstendig feilaktig. Det er - som jeg har gjort ham oppmerksom på tidligere - på ingen som helst måte allment akseptert blant forskere at genvariasjoner er distribuert på en diskontinuerlig måte som gjør det meningsfullt å snakke om raser som genetisk konstituerte enheter. Enten taler Anfindsen her mot bedre vitende, eller så farer han med løgn.

Det er for øvrig slående hvordan Anfindsen - til tross for at han bør kjenner til innvendingene som er reist mot grunnlaget for hans raseteori - ikke er villig til å redegjøre for hvorfor han mener de ikke har konsekvenser for hans syn. Hans”selvutleverende ignoranse” kommer også til syne ved at historie, maktforhold, politikk og økonomi i hans verdensbilde framstår som fullstendig irrelevante dimensjoner. Der andre ser sosial ulikhet og urettferdighet, overgrep og diskriminering, ser han ikke annet enn et hierarki av uforenlige raser. Dermed er det heller ikke så overraskende at han åpenbart mangler evne eller vilje til å innse at det rasebegrepet han forsøker å gjenreise gjennom nærmere to hundre år har hatt svært uheldige følger for millioner av mennesker, og at rasebegrepet i seg selv derfor faktisk har politiske og moralske implikasjoner.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere