Hogne Øian

Alder: 8
  RSS

Om Hogne

Sosialantropolog og forsker.

Følgere

Jeg holder på ingen måte andre enn Breivik selv ansvarlig for hans grusomme udåd. Ikke desto mindre er jeg redd enkelte sider av den høyreradikale retorikken kan frambringe voldelige tendenser, enten det er intendert eller ikke.

I dagene etter terrorangrepet i Oslo sentrum og massakren på Utøya har det blitt understreket at vi bør skille mellom høyreradikale og høyreekstreme retninger. I det første tilfellet finner vi politiske bevegelser som er forankret i demokratiske spilleregler, og der tanken om voldelige handlinger for å nå politiske mål ikke har en plass. Når det er snakk om høyreekstreme bevegelser har vi å gjøre med miljøer der vold og terror så langt fra er en fremmed tanke, og der demokratiske institusjoner gjerne utpekes som en fiende. Dette er selvfølgelig et viktig og i mange sammenhenger fruktbart skille. Ikke desto mindre skal vi være forsiktig med å la slike analytiske skiller beskrive all virkelighet. For Breiviks dypt reaksjonære holdninger til samfunn og kultur, samt de anti-islamske synspunktene som han har gitt til kjenne, skiller seg lite fra det som har blitt uttalt av enkelte stortingspolitikere og andre meningsytrere, enten det dreier seg om fjernsyn, aviser, blogger eller debattfora på internett. Skillet mellom høyreradikale og høyreekstreme er derfor heller ikke uten videre egnet til å forstå hvorfor Breivik begikk udåden han nå er tiltalt for. Det er følgelig heller ikke til å unngå at mange av oss stiller spørsmålet om hvordan høyreradikalt tankegods enten kan ha forledet Breivik til å begå, eller blitt brukte av ham til å legitimere, de ufattelige grusomhetene.

Ole Jørgen Anfindsen, som av mange nok sees på som en tonangivende stemme blant de høyreradikale, uttaler i går i et intervju med NRK at han vil dempe retorikken når det gjelder motstanden mot flerkulturalitet. Dette synes jeg er svært prisverdig. I den forbindelse er han også beredt til å gå igjennom alt han har skrevet for å undersøke om det noen steder skulle foreligge oppfordringer til vold. Det siste kan lett tolkes som spill for galleriet, og det er en jobb han etter mitt syn bør spare seg for. For jeg er ganske sikker på at vi alle, inkludert Anfindsen selv, innerst inne vet at det ikke finnes spor av slike oppfordringer der. Problemet ligger heller i at Anfindsen og en rekke andre høyreradikale aktører fører en retorikk som er egnet til å skape usikkerhet og frykt. Dette kan i neste omgang - selv om det ikke er intendert - frambringe voldelige tilbøyeligheter hos visse individer og grupper.

Her sikter jeg til noen fellesstrekk ved den retorikken som trer fram når man ser nærmere på meningsytringer blant høyreradikale, enten det er i Norge, USA, Danmark eller andre land. I korte trekk kan denne retorikken karakteriseres av følgende seks punkter:

1.     Konspirasjonsteoriske forestillinger om sammensvergelser

2.     Akopalyptiske skremmebilder

3.     Demonisering av de gruppene som utpekes som motstandere

4.     Reaksjonært syn på samfunn og kultur

5.     Selvtilskriving av offerrolle

6.     Endimensjonale og til dels primitive forklaringsmåter

Før jeg går videre skal jeg for ordens skyld gjøre oppmerksom på at jeg i det følgende ikke utelukkende referer til hva som er skrevet her på Verdidebatt. I like stor grad viser jeg ytringer som gis til kjenne i en rekke andre blogger og debattfora på internett.

At internett er arenaen, ofte i anonymitetens navn, er for så vidt viktig. Retorikken opptrer nok i slike sammenhenger mer i fri dressur enn hva som er tilfellet på et folkemøte der man står ansikt til ansikt eller i redigerte papirversjoner. Spesielt i debattfora der meningsytrerne er anonyme, oppstår det gjerne "hat-turneringer" der folk nærmest overbyr hverandre i konspirasjonsteorier og demonisering av innvandrere og muslimer spesielt. Perspektivene er her ofte usedvanlig endimensjonale, språkbruken så grov og aggresjonen så sterk at folk med andre oppfatninger ikke orker å delta i ”debatten”. Som det nylig har blitt påpekt, er Verdidebatt.no heldigvis ett av de svært siviliserte fora i sammenligning.

Delvis som følge av at retorikken i stor grad utvikler seg innenfor de spesielle rammene som nettdebatter setter, kan man ikke uten videre ta for gitt at retorikken er et nøyaktig speilbilde av meningsytrernes ideologi og alminnelige holdninger. Men så er det også retorikken jeg er interessert i her. Retorikk er ikke bare et instrument for å nå fram med sine meninger. Den kan også få konsekvenser som ikke alltid er intenderte. For retorikk handler i stor grad om å overforenkle årsakssammenhenger, overdrive eller konstruere motsetninger og om å vekke sterke følelser gjennom bruk av symboler og metaforer.

Jeg bør for sikkerhets skyld understreke at jeg nedenfor omtaler det jeg ser som fellesstrekk. Det innebærer at ikke alle høyreradikal meningsytrere nødvendigvis kan beskrives gjennom alle disse punktene. Her er det selvfølgelig snakk om variasjoner og grader.

(1)   I Norge kommer det konspirasjonsteoretiske ofte til uttrykk ved at bilder av en sammensvergelse mellom myndighetene, akademikere, journalister og innvandrere/islamister manes fram. Sammensvergelsens hensikt er å skape et multikulturelt samfunn som vil utslette norsk eller europeiske kultur/den hvite rasen og skape et barbarisk samfunn. I enkelte sammenhenger har uttrykk som landssvikere forekommet, og politikere har blitt omtalt som personer med blod på hendene. Her er det underforstått at globalisering og multikulturalisme forstås som resultat av et komplott, som uvegerlig vil ende i et blodbad. Det skal visstnok ikke bare ha vært Breivik som har omtalt Gro Harlem Brundtland som ”landsmorder”.

(2)   Ofte kan man lese framstillinger som har klare akopalyptiske innslag. Med andre ord skaper man et bilde av at undergangen er nær, dersom ens egen syn ikke vinner fram. I en norsk sammenheng er dette gjerne representert ved fortelleringer om at landet oversvømmes av innvandrere i hopetall, der samtlige er umoralske bararer som er ute etter å okkupere og annektere landet.

(3)   Når det gjelder demonisering, handler det ikke bare om radikale islamister. Den politiske og kulturelle eliten blir ofte framstilt som en dypt umoralsk og nærmest ondsinnet gjeng, som med overlegg leder Norge og Europa mot undergangen. I mange tilfeller kan man se formuleringer som også demoniserer innvandrere generelt. Anfindsen har for eksempel framsatt påstander som kan tolkes som at ikke-hvite innvandrerminoriteter bærer på iboende hatmot den hvite majoriteten, og at bagatellmessige hendelser derfor kan utløse voldelige handlinger. Spesielt når man vet at hans forståelse av verden i stor grad tar utgangspunkt i forestillinger om ulike og nærmest uforenlige egenskaper mellom ”raser”, tegner han dermed et bilde som er egnet til å vekke redsel og hat. I andre sammenhenger dreier demoniseringen seg om påstander som har rot i fantasifulle forestillinger om at muslimer allerede har drept millioner av Europeere. Andre eksempler er påstander eller antydninger om at afrikanske menn generelt er potensielle, eller til og med reelle, voldtektsforbrytere som følge av forestillinger om den afrikanske ”rasens” sterke seksualdrift (som om voldtekt kan reduseres til et spørsmål om seksualdrift).

(4)   I flere sammenhenger blir det moderne og globaliserte samfunn vi lever i framstilt som et i alminnelighet sykt samfunn. Det er heller ikke uvanlig å mene at moderniteten og globaliseringen er et resultat av en bevisst, nærmest planlagt politikk fra sammensvergelsens side. Denne retorikken preges videre av en sterk reaksjonær nostalgi der man vil tilbake til en tid som ikke lenge finnes og som heller ikke kan gjenskapes uten bruk av sterke autoritære og ganske sikkert udemokratiske virkemidler. I liket med Breivik er det slående hvordan enkelte har sterke forestillinger om Norge på 50- og 60-tallet som idealsamfunnet. I de mest ytterliggående tilfellene er det åpenbart en oppfatning at årsaken til at Norge ikke lenger befinner seg i denne tiden er resultat av en nærmest ondsinnet politikk (”sosialistene”, ”marxistene”).

(5)   Leser man de høyreradikales innlegg og kommentarer på ulike norske nettfora, blir det klart at et felles kjennetegn også er en retorikk der man framstiller seg selv som del av en kneblet gruppe. Det hevdes at de synspunktene de selv representerer ikke blir gitt plass i offentligheten som følge av at den politiske og kulturelle eliten bedriver aktiv sensur. Dermed framstiller man seg selv som et offer for sammensvergelsens makt. Dette er en underlig påstand, all den tid høyreradikale synspunkter til stadighet blir ytret både av stortingspolitikere og av andre i en rekke mediekanaler. Norges største opposisjonsparti er dessuten i det store og hele på deres egen side. Påstanden gjentas likevel til det parodiske, og i en slik grad at man kan få inntrykk av en paranoia er i ferd med å gripe om seg. Jeg har selv deltatt i nettdebatter – både her på Verdidebatt og andre steder - med det jeg oppfatter som typiske representanter for høyreradikale antimultikulturalister. I den forbindelse ser jeg det som betegnende at kritikk og motargumenter svært ofte blir oppfattet som forsøk på sensur. Meningsmotstanderne identifiseres nærmest automatisk som medlemmer av en allmektig politisk og kulturell elite (PK’ere). De blir samtidig gjerne karakterisert som virkelighetsfornektere, løgnere og til og med som en trussel mot demokrati og ytringsfrihet. Slik har mange høyreradikale en sterk tendens til å tegne et bilde seg selv som fromme, men undertrykte forvaltere av den ”sanne” virkeligheten.

(6)   Et sjette kjennetegn er at man gjerne tyr til endimensjonale og til dels svært primitive forklaringsmåter. Jeg har for så vidt allerede nevnt et eksempel på dette, som vi kan holde fast ved her: Anfindsen demonisering av ikke-hvite innvandrergrupper bygger nettopp på en svært endimensjonal forståelse av virkeligheten. Han bruker som eksempel opprørene som for få år tilbake  fant sted i forstedene til de franske storbyene. Problemet er at han neppe har satt seg inn i bakgrunnen for opprørene. Det trenger han heller ikke, all den tid han (i det minste tilsynelatende) har den oppfatning at slike konflikter enkelt og greit kan reduseres til uforenlighet mellom raser.

Erfaringene fra USA viser mange eksempler på voldshandlinger som springer ut av det uklare farvannet som de ulike høyreradikale miljøene der utgjør. Retorikken jeg har vist til ovenfor er  her ennå mer ytterliggående enn i Norge. Dessuten er det foruroligende at et økende antall militsgrupper rundt om i USA har tilknytning til deler av den såkalte Patriotbevegelsen. I løpet av inneværende år har paramilitære grupper ved minst ett tilfelle begått drap på illegale immigranter. Myndighetene er bekymret for at det i nær framtid vil kunne utarte seg til flere og mer alvorlige terrorhandlinger. Senest i januar i år ble et bombeangrep mot en parade som ble avholdt under Martin Luther King jr. Day i Spokane i staten Washington avdekket i siste liten. En mann bærende på eksplosiver ble i mars i år arrestert utenfor en moské i byen Dearborn i Michigan.

I fjor gikk medlemmer av Dansk Folkeparti og SIAD (Stop Islamiseringen av Danmark)til ytterligheter da de, under henvisning til begrepet landsforræderi, regelrett tok til orde for likvidering av folketingsrepresentanter som ville stemme mot DFs forslag om å forby bygging av store moskeer. Hva gjorde man ikke med landssvikere etter andre verdenskrig? Jo, man tok livet av dem. Jeg sier ikke at de som bruker slike uttrykk nødvendigvis er villig til å drepe. Likevel kan denne formen for agitasjon og retorikk lett skape et klima der enkelte individer eller grupper kan får voldelige tilbøyeligheter.

Det jeg til syvende og sist vil fram til er at høyreradikal retorikk - slik den er preget av blant annet konspirasjonsteorier, demonisering og selvoppnevnt offerrolle og overforenklende og til dels primitive forklaringsmåter - representerer en farefull utvikling. Den ustanslige agitasjonen som er med på å danne forestillingene om at alle som ikke er enige med ”oss” er med i det store komplottet kan til syvende og sist bidra til å skape en hatefull stemning av frykt og aggressivitet.

Med mindre det skulle vise seg at det finnes noen som har stått i ledtog med Breivik, kan ingen andre enn ham selv holdes ansvarlig for terrorangrepet og massedrapene. Like fullt er det grunn til å advare mot en retorikk som kan være egnet til å skape usikkerhet og redsel på en måte som i sin tur kan lede til vold. For eksempel viser flere studier av hva som gikk galt i det tidligere Jugoslavia at nettopp de politiske ledernes hatefulle retorikk, der man demoniserte ”de andre” og aktivt konstruerte seg selv til offer, antakelig var det som muliggjorde de grusomme krigshandlingene der naboer som tidligere hadde levd i fred og fordragelighet drepte hverandre.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Uetisk om raseblanding og raseidentiteter

Publisert nesten 8 år siden

Her på Verdidebatt har Anfindsen erklært sommerferie når det gjelder utlegningene om sin rasistiske ideologi, som han jo mener er belagt med vitenskapelige «sannheter» og dermed hevet over moralske vurderinger. Som feriesyssel har han i stedet gitt seg i kast med obskure teologiske krumspring. Her tar han til orde for en kristendom formet i den hvite nasjonalismens bilde. På sin egen nettside har han ikke desto mindre presentert oss for det han selv forstår som et eksempel på unngåelige følger av et såkalt raseblandet samfunn. Dette impliserer jo at idealet for ham er et «raserent» samfunn. 

I følge flere aviserhar nemlig en mann av afrikansk herskomst under en togtur mellom Bergen og Oslo vært voldelig og ropt at hvite hater svarte og at han selv hater hvite. Et slikt enkeltstående tilfellet vil de fleste av oss sette i en en psykologiserende og sosial kontekst. For Anfindsens passer imidlertid hendelsen som hånd i den raseideologiske hansken. Han er så sterk i sin tro at slike eksempler for ham uten blygsel kan generaliseres til noe allmenngyldig. Anfindsen tar åpenbart for gitt at denne togpassasjerens handlinger enten er resultat av hans «rase» eller av at rasisme og vold i seg selv oppstår som resultat av samhandling mellom folk av ulike raser.

Nå kunne det selvfølgelig tenkes at hendelsen er et enkeltstående tilfelle, og ikke noe som vi i allminnelighet kan vente oss hver gang vi møter en svart mann. I det hele forekommer det sjelden at folk slår og sparker konduktører og passasjerer. Riktignok har jeg selv ved en anledning bivånet et lignende opptrinn. Det var en hvit man som ropte rasistiske skjellsord og slo løs på en billettkontrollør av pakistansk opprinnelse. Mannen var åpenbart ute av balanse, og selv Anfindsen ville muligens ha tydd til sosiale og psykologiske forklaringer på mannens atferd. Hendelsen ble forøvrig i dette tilfellet ikke rapporter i media.  

Uten mer informasjon om hendelsen Anfindsen refererer til, bør vi ikke se bort fra at det dreier seg om et hardt presset individ som var ute av balanse. Afrikanere flest er ikke rasister, like lite som europeere er det. Likevel ligger det en viktig forskjell at identitet som svart fortsatt er nært knyttet til forestillinger om noe mindreverdig og medfører i mange tilfeller erfaringer av diskriminering og underlegenhet. Det siste svekkes ganske sikkert ikke av den raseideologien Anfindsen har gjort seg til talsmann for her til lands.  

Det er heller ikke til å komme forbi at de aller fleste av afrikansk herkomst bærer slaveriets og/eller kolonialismens undertrykking med seg i sin selvforståelse, enten de vil eller ei. Folk av afrikansk herkomst som befinner seg i europeiske land som Norge lever dessutren ofte et liv preget av sosial marginalisering og i ikke rent få tilfeller av desperasjon. Disse personenes negative erfaringene blir forståelig nok (for mange) lett tolket inn i de historisk skapte motsetningene mellom svarte og hvite som lenge har preget de betingelser afrikanere og afroamerikanere har levd under. For Anfindsen er imidlertid den aktuelle afrikaneren ikke først og fremst en person med en bestemt individuell historie. Han er ikke mer enn en represenant for en genetisk betinget rase som omslutter og bestemmer individers egenskaper.  

Dette eksemplet faller dessverre fint inn i et mønster man kan se i måten Anfindsen argumenterer for sin raseideologi og hvite nasjonalisme på. Her sikter jeg til at han gjentatte ganger gir uttrykk for standpunkter som avslører en mangel på vilje eller evne (velg selv) til å forstå noe som helst i lys av historiske forhold. Et eksempel på det siste finner vi når han for en tid tilbake, med henvisning til en eller annen obskur høyreradikal blogg i USA, brukte Detroit som et eksempel på hvor galt det angivelig kan gå når svarte og hvite deler territorie.  

Men hva vet egentlig Anfindsen om byen Detroit? Kjenner han egentlig til byens historie, og hva denne har å si for de forholdene folk lever under i dagens Detroit? Mener han virkelig at problemene byens befolkning står ovenfor ikke kan forstås gjennom ta i betraktning slaveriet og rasegregeringens historie, dagens rasediskriminering og klasseforskjeller, samt konsekvensene som nedbyggingen av bilindustrien har medført seg?  

I det hele kan det virke som Anfindsen mener det meste av perspektivforvregninger er tillat så lenge hensikten er å underbygge sine tvilsomme påstander om at identiteter som tar utgangspunkt i etniske skillelinjer eller forestillinger om raseforskjeller i virkeligheten er genetisk betinget. Som jeg har kommentert tidligere, siterte han for ikke lange siden på en lite etterrettlig måte fra en artikkel skrevet av Nola Grace Gaardmand, journalist i den danske avisen Information. Avisartiklen handlet primært om noen bestemte utslag av den utbytting, undertrykking og diskriminering den afroamerikanske befolkningen i USA har vært utsatt for gjennom historien. Samtidig viser den til hvordan det sakte men sikkert har blitt utviklet måter som gjør det mulig for afroamerikanere å være stolte av ytre tegn på sitt opphav, som f.eks. håret.

Disse aspektene hopper Anfindsens glatt over. I stedet gjengir han bare følgende fra Gaaands artikkel: «Vi er begge barn av en hvit og en svart forelder, men da [min gudmor Sheila] som spedbarn ble adoptert bort, var det til en svart familie. Noe annet var utenkelig i 1950-tallets USA. Her lærte hun å være bevisst om og stolt av fargen sin. I dag har Sheila alltid Ebony Magazine liggende på sofabordet, og når hun skal krysse av i offisielle papirer om hun er 'mixed race' eller 'black', setter hun kryss ved det siste. Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt».

Anfindsen tror øynesynlig at dette sitatet underbygger hans teori om raser og etnisk nepotisme. Som jeg påpekte i min tidligere kommentar til dette, underslår han at Gaardmand hovedanliggende var å understreke noen konsekvenser av at afroamerikanske identiteter første rekke er et produkt av rasismen og undertrykkelsen som denne befolkningen har levd med. En del av denne rasismen holder for øvrig Anfindsens raseteoretiske helt Satoshi Kanazawa etter beste evne i hevd. Dette gjor han også på en måte som er direkte relevant når det gjelder tematikken i Gaardmands artikkel: For ikke lenge siden påberopte nemlig Kanazawa seg å være i besittelse av kunnskap som ”dokumenterer” at svarte kvinner ”objektiv” sett er mindre attraktive enn andre.

Dersom man vil, kan Gaarmands artikkel Det er grimt, forkert og medfødt (Information 3. juni 2011) fortsatt leses i sin helhet. Da vil man se at innholdet i artikkelen rent faktisk går fullstendig på tvers av Anfindsens tese om at rasemessig eller etnisk identitet er genetisk betinget, og derav følgende slutning at det har lite eller ingenting med historiske og politiske prosesser å gjøre. Stoltheten over afrohåret er politisk – og ikke genetisk – betinget. Dette er et av journalistens hovedpoeng.

Man kan selvfølgelig stille seg det spørsmålet om Anfindsen rent faktisk er i stand til å forstå innholdet i avisartiklen han referer til? Det har jeg svært vondt for å tro er tilfellet. Derfor må konklusjonen for det første bli at han bruker Gaarmands artikkel på måte som vitner om en uetisk mangel på respekt for den afroamerikanske befolkningens historie. Å ha en identitet som afroamerikaner eller afrikaner er i stor grad et unngåelig produkt av måten svarte har vært undertrykt og diskriminert på. For det andre savner jeg fortsatt en begrunnelse, som jeg lenge har etterlyst fra Anfindsen side, for hvorfor han mener at raseidentiteter ikke er resultat av historiske og politiske prosesser.

 

Gå til innlegget

Identitet og solidaritet handler ikke bare om biologi og gener. Det handler også om politikk og ideologi. Et eksempel fra Jamaicas og Storbritannias historie kan hjelpe oss til å forstå nettopp dette.

Her på VD har det i flere ulike innlegg og kommentarer blitt argumentert med at vi som mennesker av natur er skapt til å identifisere oss med og leve sammen med folk av egen ”rase” eller etniske opprinnelse. Slik kan det også hevdes at samfunn der befolkningen består av mer enn én ”rase”, eller av grupper med opprinnelse i forskjellige deler av verden, fra naturens side er dømt til å mislykkes. I en slik forestillingsverden er identitet noe som primært springer ut av forskjeller mellom ”raser” og etniske skillelinjer. Alt dette er etter mitt syn argumenter som hviler på en logikk som er alt for enkel, og som ikke tar hensyn til at spørsmål om identitet og solidaritet handler om mye mer enn biologi og gener.

I 1865 fant det sted et opprør blant de tidligere slavene på Jamaica. Hendelser i kjølvannet av opprøret er egnet til å sette forestillingen om at mennesket grunnleggende mangler evne til å solidarisere seg med andre enn de som rasemessig eller etnisk står en nærmest i et noe annet lys:

Slaveriet ble formelt opphevet på Jamaica fra og med 1834. De tidligere slavenes liv var imidlertid preget av så elendige politiske og økonomiske betingelser at avskaffelsen av slaveriet lenge handlet mer om formaliteter enn realiteter. Opprøret som fant sted 31 åre senere, ble slått voldsomt ned av den britiske guvernøren på øya. Dette beskrives blant annet i en bok av den britiske historikeren David Cannadine (Ornamentalism: How the British saw their Empire).Hendelsen skapte debatt i Storbritannia den gang. De fleste i den eiende klassen skal ha forsvart de sterke virkemidlene som ble brukt mot de tidligere slavene.

Selv om man kanskje skulle tro det, var argumentene ikke at de tidligere slavene ikke fortjente bedre fordi de var svarte afrikanere. I stedet framholdt man at opprørerne på Jamaica i realiteten var av samme slag som hvite, britiske fabrikkarbeidere.

Som den britiske nevrobiologen og vitenskapshistorikeren Kennan Malik påpeker (i sin bok Strange Fruit: Why Both Sides are Wrong in the Race Debate), viser de historiske omstendighetene rundt opptøyene på Jamaica hvordan rasismen den gang var del av en rasistisk ideologi der hudfarge en underordnet rolle.I den britiske overklassens forestillingsverden tilhørte de hvite arbeiderne en annen rase enn dem selv, til tross for at hudfargen var felles. Fra naturen side hadde arbeiderne mentale og moralske egenskaper som lå langt under medlemmer av den eiende klassen. Derimot hadde de hvite arbeiderne de fleste likhetstrekk med de afrikanske slavene og deres etterkommere.Begge var nærmest for dyr å regne. Forskjellen var at både arbeidere og slaver tross alt var utstyrt med mentale egenskaper som overgikk dyrenes. Britiske, hvite arbeidere og svarte afrikanere ville selv i voksen alder likevel under ingen omstendigheter kunne nå lenger enn den eiende klassens egne barn.

I etterkant av hendelsen på Jamaica ble det i Southampton avholdt en bankett til ære for den britiske guvernøren. Det ble i den forbindelse tillyst demonstrasjoner blant arbeiderne i byen til støtte for opprørerne på Jamaica. I samme tidsperiode pågikk den amerikanske borgerkrigen. De britiske fagforeningene engasjerte seg ved å blokkere havnene for import av bomull og sukker fra sørstatene. I første rekke gikk aksjonene utover arbeiderne selv. Produksjonen i bomullspinneriene måtte opphøre, og følgene var arbeidsledighet og sult. Til tross for alvorlige forsakelser, varte blokaden lenge.

Etter en større demonstrasjon i Manchester til støtte for kravet om å oppheve slaveriet i USA, skal Abraham Lincoln ha sendt et brev til arbeiderne i byen. I brevet roste han arbeidernes solidaritet med slavene og framhevet hvordan det var uttrykk for en forbilledlig altruisme. De britiske arbeiderne identifiserte seg altså med de afrikanerne som hadde blitt brakt til Amerika som slaver. Som Kennan Malik framhever, er disse relativt lite påaktede hendelsene bare ett av flere eksempler som kan brukes til å vise at de biologisk funderte teoriene om at solidaritet på tvers av raser og etniske skillelinjer ikke er mulig.

Tesen om at rasemessig eller etnisk mangfold er ødeleggende gjentas i ulike sammenhenger. Forskning som empirisk mener å vise at dette faktisk er tilfellet, blir ofte fortolket med mer eller mindre implisitte henvisninger til overforenklede evolusjonsteoretiske ressonementer. Et eksempel på det siste er den amerikanske statsviteren Robert Putnam, som på bakgrunn av studier av samfunnsforhold i USA konkluderer med at jo større etnisk mangfold et samfunn preges av, desto mindre sosialt engasjement og lojalitet viser folk. Selv om det kan reises tvil om holdbarheten i datamaterialet og fortolkningen av det, er det ikke grunnlag for å avvise Putnams konklusjon i seg selv. Problemet er imidlertid hvordan det hele kan forklares. Det er alt for lett å ty til enkle forklaringsmodeller der gener og biologisk evolusjon ensidig trekkes inn. I en kommentar til Putnams forskning er Kennan Malik etter min oppfatning inne på noe viktig:

Sammenlignet med for eksempel de britiske arbeiderne på 1800-tallet, har de fleste av oss i dag en annerledes forståelse av hva sosial solidaritet og lojalitet er for noe. Mens de britiske arbeiderne forstod solidaritet i relasjon til grunnleggende politiske spørsmål om sosial rettferdighet, har solidaritet i dagens moderne samfunn i større grad blitt et spørsmål om hvilken gruppe man tilhører - som oftest i termer av livsstil, etnisitet eller religion. Som Malik påpeker, har de fleste av oss har blitt mindre opptatt av hvilket samfunn vi lever i. I stedet beskjeftiger vi oss alt mer med å finne svar på spørsmålet hvem er jeg?, skriver han. Dermed gis de som vil gjøre forestillinger om nødvendigheten av etnisk rene nasjonalstater til en politisk ideologi dessverre alt for lett en stor plass på banen.

Enkelte ideologer går til og med så langt som å hevde at de som mener å se felles interesser med folk av annen hudfarge eller med andre kulturelle bakgrunner enn en selv er virkelighetsfornektere eller lever med en slags falsk bevissthet om seg selv. I den grad en slik demagogi vinner fram, vil det bli ennå vanskeligere å se hvilke sosiale og politiske interesser man faktisk kan ha felles, på tvers av hudfarge, religion og kulturell bakgrunn.

Gå til innlegget

En verden full av søte, små raser?

Publisert rundt 8 år siden

I et avisinnlegg i Aftenposten hevdet Ole Jørgen Anfindsen at spørsmålet om ”raser” finnes eller ikke er et spørsmål om sannhet og dermed hevet over politiske og moralske vurderinger. I ett av sine siste innlegg her på VD likestiller han ”rase” med såkalte genetiske klynger. Samtidig benekter han hardnakket at forholdene mellom rasene skal være preget av noen form for rangering. Han får det til å høres ut som om verden skulle bestå av mange søte, små raser. Her dukker en rekke ubesvarte spørsmål opp. Hva er en genetisk klynge? Hvordan kan han mene at forekomst av genetiske klynger representere et spørsmål om sannhet? Hvilket meningsinnhold legger han i begrepet rase? Og hva vil han oppnå ved å gi genetiske klynger betegnelsen rase? Hva er formålet med det?

Menneskeheten: Genklynger eller individer?

Genetiske klynger er betegnelsen på det som framkommer gjennom bruk av statistiske modeller. Det er derfor snakk om representasjoner av virkeligheten, og ikke virkeligheten i seg selv. Så langt jeg forstår, er måten det genetiske materiale er fordelt på så komplekst og variert at det ikke lar seg beskrive fullt ut på en måte som er fattbar og meningsfull. Inndelinger av verdens befolkning i såkalte genetiske klynger er slik sett en analytisk måte å forenkle dette bildet på. Det kan virke som Anfindsen glemmer å ta dette i betraktning når han for litt siden skrev ”… de ulike genetiske klustre som menneskeheten består (min uth.) av”. 

Menneskeheten består ikke av genetiske klynger, men av individer. Disse individene kan imidlertid etter visse kriterier deles inn i kategorier. En måte å gjøre det på er å ta utgangspunkt i hudfarge, ansiktstrekk, geografisk opprinnelige osv.. På bakgrunn av slike oppfattede forskjeller kan man etablere et sett med kategorier. I seg selv er dette formålsløst med mindre man tilskriver rasene egenskaper i forhold til hverandre. I dette tilfellet snakker vi om en inndeling av menneskeheten i raser. Raser blir dermed et grunnlag for å konstruere sosiale og politiske identiteter. I historisk sammenheng har denne type identiteter vært brukt til å legitimere en fordeling av rettigheter mellom rasene, for eksempel den hvite rasens ”rett” til å utnytte svarte som slaver.

En annen måte å dele menneskeheten inn i kategorier på er gjennom å identifisere genetiske klynger. Genetiske klynger framkommer på ulike måter alt etter hva som hensikten er, hvilke metoder som anvendes og hva slags datasett som benyttes. For eksempel genereres ofte genetiske klynger ut fra spørsmål som i første rekke har medisinsk interesse. De individene menneskeheten består av er virkelige, de genetiske klyngene representerer en bestemt måte å lage modeller av denne virkeligheten på. Det dreier seg om en måte å forstå virkeligheten på, ut fra et teoretisk ståsted og gjennom bestemte metoder og forskningmessige praksiser. 

Med andre ord, genetiske klynger må ikke forveksles med virkeligheten, slik Anfindsen her kom i skade for å gjøre. Her er han på sett og vis unnskyldt. For når han først sier at raser har en faktisk eksistens, og i neste omgang hevder at raser er det samme som genetiske klynger, har han jo rotet det til for seg selv.

Rase er i utgangspunktet et begrep som viser til noe annet enn gener: Det kan vise til hudfarge og andre ytre trekk, geografisk opprinnelse og til kulturell trekk. Jeg kan vanskelig forstå det annerledes at når Anfindsen insistering på at begrepet rase bør brukes, er ut fra et ønske om å klassifisere populasjoner på bakgrunn av forestillinger om medfødte egenskaper (for eksempel fantasier om afrikaneres sterke seksualdrift). Skal dette være meningsfullt må rasene få et navn, slik at de kan danne grunnlag for identiteter. Dermed tar vi med gang skrittet ut av genforskningen. Vi beveger oss for eksempel over til helse, medisin og farmasi eller til politikken og ideologi. Jeg har så langt ikke sett at Anfindsen er opptatt av raser i relasjon til første, så jeg tar her for gitt at det er det politiske og ideologiske som gjør rasebegrepet relevant. Dermed fjernes vi oss svært langt fra genetiske sammenhenger.

Når er det jo slik at Anfindsen - så langt jeg forstår ham - mener at raser er identisk med et sett med genetiske klynger. Jeg vet ikke om han dermed tenker seg rase som en slags genetisk identitet som skal bestemmes på bakgrunn av forskningsresultater? I så fall er det lett å se bort fra at sosiale identiteter sjelden eller aldri er endimensjonale. Om en aldri så mye insisterer på det genetiske som en objektivt og nøytralt utgangspunkt, vil det alltid bli slik at rasene tilskrives en rekke egenskaper i forhold til hverandre. Det har så langt vært kjernen i rasebegrepet, og jeg tror det er slik de fleste av oss forstår det og vil forstå det i framtiden.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror at Anfindsen erkjenner begge disse poengene: Både genetiske klynger og raser er begreper som viser til ulike måter å dele menneskeheten inn i kategorier på. Derfor blir det feil å si at menneskeheten består av disse størrelsene. Når tror jeg også at prosjektet med å kalle genetiske klynger for raser er et forsøk på å oppheve motsetningen mellom virkelighet og modeller av virkeligheten. Genetiske klynger kan vanskelig fungere som grunnlag for sosiale og politiske identiteter. Til det er de for abstrakte. Vi kan ikke gå rundt og presentere oss for hverandre med henvisning til forskjeller når de gjelder genetiske markører.

Dersom de genetiske klyngene fikk et navn ville det selvfølgelig fungere annerledes. Navn har symbolske egenskaper, og kan tillegges innhold og mening. Dermed ville det ikke ta lang tid før vi var tilbake til et ikke-biologisk rasebegrep der fordommer og myter får leve fritt uavhengig av genetiske forskningsresultater. Anfindsens håp er vel at dette likevel rent ideologisk kan legitimeres med henvisning rasens opprinnelse er vitenskaplig belagt. Det siste er imidlertid også et tvilsomt prosjekt.

Genklynger er ikke det samme som raser

Et stort problem som knytter seg til et genetisk rasebegrep er at genetisk klynger slettes ikke alltid samsvarer med individers for eksempel hudfarge eller geografiske opprinnelse.  Den italienske forskeren Ludovica Lorusso gir i en nylig publisert artikkel uttrykk for at rase som begrep blir meningsløst i en slik sammenheng. Unntaket vil være dersom en klynge faktisk samsvarer med fenotypiske trekk (hudfarge, hår, ansiktstrekk etc.) og individers geografiske opprinnelse. Det er imidlertid sjelden at slike samvariasjoner inntrer i tilstrekkelig grad.

Lorusso bruker et hypotetisk eksempel for å vise hvor problematisk det er å sammenføre genetiske klynger og rase: Kortvokste og høyvokste skiller seg ad ved at de korte foretrekker biler med rød farge, mens høye personer har en forkjærlighet for blå biler. Ut fra dette kan man utlede at de ulike preferansene har et genetisk opphav. Dette er imidlertid ikke empirisk underbygget. Det samme gjelder for raser definert ut fra fenotypiske trekk, skriver hun.

Man kan videre tenke seg at man etter hvert fant en genetisk forskjell mellom de to ikke-genetisk definerte populasjonene (høyvokste og kortvokste). I det tenkte eksempel fant man en kontinuerlig genetisk forskjell. Kontinuerlig vil her si at det samme genetiske trekket finnes i begge populasjoner, men i ulik grad. Dette kan for eksempel arte seg slik at det er flere kortvokste enn høyvokste som foretrekker rødfargede biler. Dersom forskjellen er diskontinuerlig, vil det innebære at et bestemt genetisk trekk finnes hos bare den ene populasjonen. I dette tilfellet vil for eksempel alle kortvokste foretrekke røde biler og alle høyvokste blå. Som hun påpeker er det bare i det siste tilfellet at det er mulig å fastslå med sikkerhet i hvilken gruppe et individ kan klassifiseres inn i.

Det enkle, hypotetiske eksemplet brukes av Lorusso for å illustrere hvor formålsløst å knytte et begrep om rase til kontinuerlige genetiske forskjeller.  Selv i de tilfeller der statistisk signifikante diskontinuiteter kan identifiseres, er det slik at klynger konstruert på bakgrunn av andre genetiske trekk ganske sjelden vil sammenfalle med den klyngen som ble konstruert først. Selv om man kan klassifisere en gruppe på bakgrunn av et genetisk trekk, er det bare unntaksvis at dette kan brukes til å utlede forskjeller når det gjelder andre genetiske trekk. Dersom det hadde eksistert et diskontinuerlig genetisk skille mellom høyvokste og kortvokste når det gjelder fargepreferanser, ville man likevel risikert å støte på en tilfeldig fordeling når det gjelder hvem som for eksempel foretrekker hamburger i stedet for pizza. Selv om alle kortvokste foretrekker røde biler, kan det vise seg at det både blant høyvokste og kortvokste er varierende preferanser for de to matrettene.

Et av Lurossos hovedpoenger er at forskjellige genetiske trekk i det alt vesentlige er kontinuerlig og at disse trekkene sjelden kan korreleres slik at det framtrer genetiske klynger som identifiseres som meningsfulle stabile enheter som sosiale identiteter kan festes til. Dette inntreffer bare i sjeldne tilfeller der populasjoner har vært isolert fra hverandre over lang tid. Hovedbildet er at migrasjon og genflyt er det som har preget evolusjonsprosessen slik at gener er kontinuerlige på tvers av populasjoner.

Hennes argument er følgelig at studier av menneskelig genvariasjon når det gjelder forholdet mellom populasjoner er preget av kontinuitet med tanke på forekomsten av genetiske trekk og at en sosial klassifikasjon derfor vil bli helt vilkårlig i forhold til et biologisk utgangspunkt. Raser vil i beste fall være kategorier med en svært kontekstuell gyldighet. Heller ikke genetiske klynger som framkommer gjennom statistisk signifikante grenser mellom folkegrupper er uten videre entydige og kan ikke brukes til å si noe mer og annet om folkegruppene og forholdet mellom dem, påpeker Lurosso.

Mitt eget poeng så lang er Anfindsen ide om at la forekomsten av genetiske klynger strukturere hvordan verdens befolkning skal deles inn i raser på, vil medføre store klassifikasjonsproblemer. Sarah Tishkoff og hennes forskningsgruppe ved universitetet i Pennsylvania har for eksempel foreslått at en fornuftig inndeling består av 14 klynger, hvor av 9 omfatter den afrikanske befolkningen. Dersom Anfindsen insisterer på å kalle disse klynger for raser, har vi i så fall 9 afrikanske raser. Hvordan tenker han seg at disse ”rasene” skal gis et navn, og i hvilken grad vil de blant folk flest bli akseptert som identiteter?

Skal klassifisering være meningsfull må man ta flere kriterier i bruk enn de genetiske. Med andre ord må rasene tilskrives et sett egenskaper som ikke kan festet til genetiske strukturer. Dermed ender vi i virkeligheten opp med et system der identiteter konstrueres på måter som gjør at det genetiske utgangspunktet blir lite relevant. Tilskriving av medlemskap i rasen vil ikke lenger vise til det genetiske men til sosiale, kulturelle og politiske klassfikasjonssystemer. Følgelig ender vi opp med raseklynger og ikke genetiske klynger

raser og Raser

Jeg under meg over dette skillet mellom raser og Raser . Den anonyme e-postskrivende professor dr. med. må ha meg unnskyldt, men slik jeg ser det skaper det heller mer forvirring med tanke på hva rase som begrep faktisk skal vise til og hva formålet med å anvende begrepet skal være.

På den ene siden bekjenner Anfindsen seg altså til det såkalte lille rasebegrepet. Som jeg har forsøkt å vise ovenfor, ser dette ut til å være et umulig prosjekt. Samtidig har han nettopp uttalt at muligheten av å konstruere 6 genetiske klynger som grovt sett korresponderer med en geografisk populasjonsinndeling som tilsvarer kontinentene, ”beviser” at ”raserealistene” har rett. Her er det lett å fortolke ham dit hen at ”raserealisme” likevel dreier seg om Raser.

Anfindsen har for kort tid siden påstått at store deler av Sør-Afrikas befolkning ikke har evner til å fylle politiske og administrative posisjoner i en moderne nasjonalstat. Dette gjør han med henvisning til forskning som på tvilsomt grunnlag konkluderer med at afrikanere generelt av naturgitte årsaker er mentalt tilbakestående sammenlignet med europeere. Han har også i andre sammenhenger omtalt hele den afrikanske befolkning som uten egenskaper når det gjelder å bygge sivilisasjoner. Her kan jeg ikke se det annerledes enn at vi har med en substansiell sammenligning av hvite versus svarte individer å gjøre. I slike tilfeller blir det åpenbart for meg at han ikke har raser, men Raser i tankene. Mye av den litteraturen han henviser til anvender også Rase med stor R, ettersom det i grove trekk dreier seg om spekulasjoner om en serie grunnleggende genetiske forskjeller mellom europeere og østasiatere på den ene siden og afrikanere på den andre.

Intelligens, raser og ideologiske sjumilsstøvler

Ut fra det Anfindsen har presentert av sine tanker og ideer her på VD får man uvegerlig det inntrykket at rasespørsmålet i all hovedsak dreier seg om påstanden om intelligensforskjeller mellom svarte og hvite. Her veksler han mellom det jeg oppfatter som rent sjikanerende utfall mot afrikanere generelt til en vitenskaplig positur der han foretar henvisninger til et sett med sitater og litteraturhenvisninger - i all hovedsak til evolusjonspsykologer som tillegger det biologiske en ganske utvetydig determinerende rolle.

Når han blir hardt presset, hevder han at han har et slags mellomstandpunkt som innebærer at sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold kan spille inn. Samtidig prøver han seg med at det finnes grader av biologisk determinisme. Akkurat det er jo helt tøvete, og det forstår han sikkert selv dersom han tenker etter. Begrepet ville jo miste sin mening, dersom det skulle betegne grader. Noe annet er at man kan ha en oppfatning om at det biologiske i en del sammenhenger har en større vekt enn andre forhold, men da er man ikke determinist.

Uansett blir påstanden om at Anfindsen ikke tar et deterministisk utgangspunkt når det gjelder intelligens og raser vanskelig å forstå så lenge han uttaler seg på måter som han gjør. Bedre blir det ikke når han nærmest utelukkende viser til forskningslitteratur som ensidig fester påstandene om afrikaneres mentale tilbakeståendehet til det genetiske. Jeg har ved flere anledninger på sakelige og konkrete måter forelagt Anfindsen kritiske innvendinger som andre forskere har reist mot den forskningen han selv forsøker å begrunne sin raseideologi med. Når Anfindsen ikke en gang tar seg bryet med å si noe fyllestgjørende om i hvilken grad han synes denne kritikken er feilplassert eller relevant, er det nærliggende å trekke den slutningen at han slutter seg til et perspektiv som ganske åpenbart kan karakteriseres som biologisk determinisme.

Et relativt nylig eksempel: Med henvisning til en blog for hvite nasjonalister i USA nevner han Detroit som et eksempel på hvor hvilke samfunnsskader raseblanding fører med seg. Mener Anfindsen virkelig at i definisjonen av ”raser” hører også historiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske forhold med? Eller er det slik at problemene han viser til ikke bare er et raseproblem? I så fall, hvorfor unnlater han å ta det i betraktning i sin vurdering av årsakene til problemene i Detroit?

Et annet eksempel: Når han har hevdet at store deler av den afrikanske befolkningen ikke er i stand til å fylle administrative posisjoner, regner jeg med at han viser til forskningen som konkluderer med at store deler av Afrikas befolkning er mentalt tilbakestående. Eller er det slik at han har kunnskaper om Sør-Afrika som underbygger påstanden, men som han ikke har delt med oss?

Spørsmålet som gjenstår er følgende: Dersom Anfindsen faktisk mener at en del av årsakene til den lave gjennomsnittlige IQ-scoren som enkelte forskere mener å kunne konkludere med når det gjelder Afrikas befolkning kan finnes i historiske, kulturelle, sosiale og politiske forhold, hvorfor forholder han seg da ensidig til forskningen som rent faktisk hevder at disse forholdene er rent irrelevante? Og dersom det er slik at IQ i dette tilfellet ikke bare er uttrykk for genetiske disposisjoner, hva tenker Anfindsen seg rent konkret kan være andre relevante forklaringsmåter? 

Når han uten videre hevder at hans rasebegrep ikke representerer biologisk determinisme som perspektiv, bør vi kunne forvente at han kan svare på denne type spørsmål. Så langt har han imidlertid unngått å svare på dem.

Fra biologisk umulighet til påstander om afrikaneres umoralske vesen

Et annet spørsmål som gjenstår er hvorfor Anfindsen tilsynelatende er så opptatt av intelligens.  Jeg kan ikke se at han ennå har gitt et godt svar på hvorfor det skal være en biologisk umulighet at forskjeller i intelligens ikke skal ha utviklet seg til en betydelig forskjell? I et forsøk på å begrunne umuligheten henviser han til abstrakte evolusjonsteorier, for deretter i samme åndedrag ta på seg sine ideologiske sjumilsstøvler og hevder at det i praksis er umulig at det ikke skal eksistere betydelige forskjeller når det gjelder mentale og emosjonelle egenskaper. Hvordan det i en og samme setning er mulig å ta spranget fra en abstrakt teori til praksis, kan man bare undre seg over.

Etter min oppfatning kan påstanden om biologisk umulighet ikke underbygges på annen måte enn gjennom spekulasjoner om evolusjonsforløp av den typen den canadiske evolusjonspsykologen J.P.Rushton har begått. Jeg har ikke innsikt i alle referansene Anfindsen oppgir. Likevel er det et slående trekk at de jeg har sjekket implisitt eller eksplisitt lener seg tung til Rushtons teser som er satt fram i en bok med tittelen Race, Evolution and Behavior (1996).Noe av flere bemerkelsesverdige ting med denne boka er den på bakgrunn av en fantasifull evolusjonsteori konkluderer med å tilskrive afrikanere enlang liste av karakteristika for umoral. I sammenligning med folk som har opprinnelse i Europa eller nordlige og østlige deler av Asia skal de ha sterkere seksualdrift, være mer promiskuøse, mangle evne til å ivareta egne barn, være mer tilbøyelige til vold, være mer egoistiske osv..

Anfindsen har tidligere antydet at dette muligens ikke dreier seg om en helt presis beskrivelse av virkeligheten, men har samtidig uttalt at det som hypotese er interessant. Dersom man i motsetning til Rushton går vitenskaplig fram, kan man forholde seg til en mengde arkeologisk, historisk og antropologisk materiale om kultur og samfunn i Afrika og andre steder. I så fall er det ganske lett å se at Rushtons uvitenskaplige reproduksjon av gamle fordommer ikke stemmer empirisk. Det kan anføres en rekke eksempler her:

I følge teoriens logikk skal svarte mennesker som følge av naturlig seleksjon være genetisk determinert til for eksempel føde flere barn enn andre raser, samt ha en høyere grad av barnedødelighet. Dermed ser man bort fra at både fertilitetsraten og raten for barnedødelighet på et tidspunkt i historien var betydelig høyere i deler av Europa.

Påstander om voldelige tilbøyeligheter motsis for eksempel av det faktum at gjennom historien har langt flere svarte blitt voldtatt og drept av hvite, enn omvendt. Kunne det i en slik sammenheng være en ide å undersøke om slaveeiernes voldtekter av de kvinnelige slavene hadde sin årsak i en særskilt sterk seksualdrift hos den hvite rasen, eller om det var uttrykk for en genetisk betinget tilbøyelighet til vold og fornedrelse av andre mennesker?

Det finnes selvfølgelig ikke noe grunnlag som helst for å hevde at afrikanere er mindre altruistiske enn europeere. Hvor skulle de empiriske holdepunktene finnes? Tvert om har de afrikanske samfunnene tradisjonelt svært kollektivt orientert, der nødvendige ressurser ble fordelt gjennom prinsipper om gaveutveksling. En tilsynelatende total mangel på kunnskap om Afrikas historie og kultur er her slående.

Man kan jo slå seg til ro med at slike eksempler ikke er så farlig, for det vil alltids finnes unntak. Problemet er at eksemplene blir uforklarlige all den tid det er en gendeterministiske evolusjonsmodellen Rushton tyr til. Det burde likevel være klart at ”hypotesen” allerede testet og må forkastes. Dette har jeg vært i debatt med Anfindsen om tidligere, og har så langt ikke hatt noen kommentarer til dette argumentet. I stedet har han vist til oppfatninger om at Afrika er et usivilisert kontinent og at dette ikke kan ha andre forklaringer enn genetisk betinget lav intelligens. Impliserer forresten ikke et slikt argument biologisk determinisme? Noen videre begrunnelse for påstanden har han imidlertid ikke, utover ressonementer av den typen Rushton står for. Som jeg har prøvd å vise holde disse ikke mål verken teoretisk eller empirisk. Tar jeg feil, så fortell meg gjerne hvorfor.

Hva skal vi med et rasebegrep?

Jeg har alltid undret meg over hva Anfindsen vil med rasebegrepet sitt. Hva er formålet med det? Når han selv vedgår at antallet raser som kan defineres dreier seg om alt fra én til mange tusen, hvordan kan rasebegrepet da bli meningsfullt? Hvem skal avgjøre hvilke raseinndelinger som skal gjelde i forhold til hva? Er det slik at raser ikke skal brukes til å tilskrive befolkningsgrupper egenskaper i forhold til hverandre?

Hvordan tenker Anfindsen seg at man skal overbevise den delen av jordas befolkning som i lang tid har blitt utsatt for forfølgelse og overgrep i raseideologiens navn, plutselig skal godta at deres identitet på nytt skal gis et rasemessig innhold?

Eller er det slik at rasene ikke skal danne grunnlag for sosiale og politiske identiteter. Hva skal de i så fall brukes til? Dersom rasekategoriene skal defineres på bakgrunn av genetiske klynger, vil det alltid oppstå uenigheten om validiteten av disse klyngene. Hvem skal i så fall avgjøre hvem som har rett? Her befinner jeg meg i et landskap som er så tåkete at spørsmålsrekken nærmest blir uendelig.

Raser og biologisk determinisme

Jeg forstår det slik at Anfindsen tenker seg at rase viser til egenskaper som har et rent genetisk opphav. Rasebegrepet vil dermed ha verdi ved at det gir oss grunnlag for å forutsi individers egenskaper og handlemåter på bakgrunn av kunnskap om genetiske markører. For eksempel kan personene X og Y på bakgrunn av forskjeller i genotyper klassifiseres som medlem av rasene A og B. Ut fra dette kan man tenke seg at man gjennom gjenkjennelse av ytre kjennetegn (for eksempel hudfarge eller bestemte ansiktstrekk) hos X kan utledede at denne personen - i sammenligning med Y - for eksempel er å regne som mentalt tilbakestående, sterkt preget av seksuelle drifter og med en lav impulskontroll. Raseidentitetene viser med andre ord til genetiske markører (som jo i følge Anfindsen skal definere rasene) som man tenker seg er avgjørende for hvordan personene har egenskaper og derav følgende handlemåter. Dette forstår jeg som biologisk determinisme og som en uungåelig rangering av rasene. Når det gjelder det siste: Hva er et rasebegrep verdt dersom ikke egenskaper som oppfattes som moralske ikke skal sammenlignes? Så lang jeg kan se, ingenting!

I det hele er det mye jeg ikke forstår når Anfindsen avviser at han ikke opererer med biologisk determinisme i sin raseteori. Når han for eksempel avviser at ettervirkninger av apartheidsregimet er relevant for å forstå dagens problemer i Sør-Afrika, og i samme åndedrag like kategorisk uttaler at sørafrikanere flest ikke har evner til å fylle administrative posisjoner, ledes ikke mine assosiasjoner akkurat hen mot relevansen av historiske, politiske, sosiale og kulturelle faktorer. Dersom han mener at slike faktorer spiller inn, så har han her i beste fall et kommunikasjonsproblem som er ganske formidabelt.

Tilsvarende kommunikasjonsproblem synes også å gjelde når han i Aftenposten med brask og bram slår fast at spørsmålet om rasers eksistens er et spørsmål om sannhet. Hvordan i all verden kan han gå ut fra at dette vil bli lest som at verden består av mange søte små raser i form av et uspesifisert antall genetiske klynger. Kjenner han over hodet til rasebegrepets historie og de konnotasjoner det gir. Tror at vikelig at han kan tømme begrepet for mening og fylle det med et eget høyst uklar og motsigelsesfullt innhold, og samtidig ta for gitt dette skal bli forstått uten nærmere forklaring? Så naiv kan han ikke være. Derfor er det nærliggende å tro at årsaken til at han insisterer på rasebegrepet er å finne i at han vil trekker det opprinnelige innhold med seg.

For Anfindsen er drømmen om en verden full av søte små raser sikkert en fin drøm, for den delen av menneskeheten som skal identifiseres som en genetisk klynge og deretter omformes til en rase som skal beskrives som mentalt tilbakestående, styrt av sterke seksuelle drivkrefter, manglende altruisme og alt det andre, vil nok Anfindsens drøm mer fortone seg som et mareritt.

Saklig debatt

Anfidsen er sår over at han angivelig blir misforstått. Jeg har i flere innlegg på en måte som jeg selv oppfatter som saklig redegjort så godt jeg kunne for hvorfor jeg mener hans ideologi er rasistisk og hvorfor jeg tror implikasjonene av denne ideologien innebærer en rangering av raser. Hvorfor kan ikke Anfindsen på en argumentativ måte fortelle meg hvorfor jeg tar feil på disse punktene? Så langt, kan jeg ikke se at han beveget seg utover påstandsnivået her.

Dersom Anfindsen ønsker en saklig debatt, bør han først begynne med å ta kritikken som rettes mot hans egne argumenter og den forskningen han referer til på alvor. Så langt har jeg ikke sett at han har hatt en eneste saklig tilbakevisning av kritikken. Dersom jeg tar feil her, må noen vise meg hvor han har gjort det og hva han rent faktisk har sagt.

Slik jeg opplever det, har han en sterk hang til å ta i bruk ord og uttrykk av typen kverulering, vitenskapsteoretisk svakhet (av ikke nærmere spesifisert art), ubalansert framstilling (uten nærmere begrunnelser) og trussel mot ytringsfriheten. I andre sammenhenger henviser han til støtte fra anonyme professorer som sender ham e-post eller sitere andre forskere som uttaler seg om forhold som i beste fall bare har indirekte relevans for kritikken.

Anfindsen skriver at hans kritikeres argumenter representerer en implisitt innrømmelse av ”… at generell intelligens/IQ, samt diverse andre mentale evner, anlegg og tilbøyeligheter, faktisk er viktige”. Dette utsagnet viser at han enten har misforstått fullstendig hva debatten dreier seg om, eller at han bevisst forsøker å forvrenge sakens utgangspunkt. Det hans kritikere hele tiden har reagert på er måten han gjør dette relevant på: Etter å ha etablert sine ideologiske antakelser om raseforskjeller (for eksempel forskjeller i intelligens, impulskontroll, seksualdrift etc.) søker han å belegge dette med forskning. Forskning som ikke stemmer med det ideologiske kartet, og som kritiserer de han benevner som ”sine forskere” (at han i det hele bruker et slikt uttrykk sier jo ganske mye om hvor vi befinner hos her), vil han helst ikke vite noe av.

Hadde han, på en saklig og argumentative måte, sagt noe om hvorfor han mener at kritikken av hans ”egne” forskere ikke er relevant, kunne det faktisk hende jeg hadde sett annerledes på dette.

Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at Anfindsens raseideologi ikke er utformet i beste mening.  Likevel er jeg svært uenig i hans grunnideer om raser, og framfor alt måten han går fram på når han trekker inn vitenskap i sitt ideologiske arbeid. I den forbindelse har jeg argumentert for hvorfor jeg oppfatter hans ideologi som rasistisk. Jeg kan ikke se at Anfindsen har bestridt gyldigheten av argumentene. Dersom han er uenig at hans egen teori er rasistisk, hvorfor kan han ikke på et konkret måte argumentere for at mine argumenter ikke er dekkende? Så langt jeg kan se har han heller ikke her beveget seg utover et påstandsnivå.

Jeg deler for øvrig heller ikke Anfindsens grunnideer om hvit nasjonalisme og såkalt etnisk nepotisme. All denne uenigheten må være legitim. At det fra min side skulle representere en trussel mot ytringsfrihet og demokrati, det faller på sin egen urimelighet.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere