Hogne Øian

Alder: 8
  RSS

Om Hogne

Sosialantropolog og forsker.

Følgere

Forslaget om sharia fører helt galt av sted

Publisert rundt 8 år siden

Direktøren ved domstoladministrasjonen, Tor Langbach, sitt forslag om å integrere såkalt sharialdomstoler i norsk rettspraksis fører helt galt av sted. For det første er det avgjørende at ett og samme lovverk gjelder for alle innbyggere i et samfunn. Utfordringen med innvandring og flerkulturalitet er å etablere et “minste felles multiplum”, ikke minst i form av lojalitet til statlige institusjoner og symboler. Med separate juridiske institusjoner oppnår man ikke dette. For det andre er det nærmest umulig å komme fram til en enighet om hvordan sharia skal defineres i en slik sammenheng. Det finne mange versjoner av hvordan sharia skal fortolkes og praktiseres (gjerne kalt fiqh). Hvem i all verden skal avgjøre hvilke versjon som skal gjelde?

Påstander om at muslimer ikke kan leve i verdighet under et sekulært styresett tilhører ekstremistene og må for all del ikke vinne fram. Undersøkelser fra Frankrike og Storbritannia viser f.eks. at store andeler av den delen av befolkningen som regner seg som muslimer ikke deler et slikt syn.

Rashad Ali er en akademiker som for noen år tilbake brøt med den ytterliggående bevegelsen Hizb ut-Tahrir. Han har etterpå blant annet vært tilknyttet britiske Quilliam Foundation som arbeider for en humanistisk orientert islam. Det har blant annet blitt vist til at muslimske kvinners skilsmisser i praksis ikke vil bli godtatt uten at den er stadfestet av en “shariadomstol”. I virkeligheten er dette i følge Ali en moderne konstruksjon ekstremister står bak. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke er rådende oppfatning blant muslimer flest.

Ali gjør det også klart at mange islamske ledere lenge har tatt til orde for at muslimer som lever i ikke-muslimske land meget vel kan innordne seg en enhetlig sekulær lovgivning der.   Han påpeker videre at det i den muslimske verden dessuten ikke er noen bred tradisjon for at konflikter løses gjennom sharia. Konfliktråd av denne typen er derfor etter hans (og mange andre muslimers) syn rett og slett ikke nødvendig.

Gå til innlegget

Når innvandrerne blir fienden

Publisert rundt 8 år siden

Med utgangspunkt i et autoritært frihetsbegrep er stiftelsen Human Right Service minst like opptatt av å konstruere fiendebilder, som av å avdekke maktmisbruk og overgrep.

Stiftelsen Human Right Service (HRS) har gjennom lengre tid rettet søkelys mot maktmisbruk og overgrep der kulturelle og religiøse praksiser er involvert. Dette kunne de ha fortjent ros for. Måten de går fram på i dette arbeidet gir dessverre inntrykk av at de i første rekke har som målsetning å skape et bilde av innvandrere fra ikke-vestlige land som den moderne frihetens eneste fiende.

Slik jeg forstår HRS, er maktmisbruk som utøves eller overgrep som begås av innvandrere ikke noe som finner sted i kulturers og religioners navn. Snarere er det noe som skjer på grunn av kulturer og religioner. Med andre ord tar HRS et kulturalistisk utgangspunkt. Innvandrere reduseres dermed til marionetter for sin kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt betingede sinnelag. Langt mer alvorlig blir det når mange av artiklene HRS publiserer på sin hjemmeside gir leserne inntrykk av at innvandrere, og spesielt muslimske innvandrere, i det store og det hele er upålitelige kjeltringer.

Informasjonsleder Hege Storhaug har ved mange anledninger redegjort for HRS sin overordnede agenda, nemlig prinsippet om individets frihet. Problemet er at frihetsbegrepet den statsstøttede stiftelsen holder seg med er svært dogmatisk. F.eks. har Storhaug gitt uttrykk for at kvinner som selv velger å bruke hijab etter hennes oppfatning ikke fortjener respekt. Denne formen for hodebekledning gir henne nemlig assosiasjoner til hakekors og davidstjerner. Det er altså HRS som skal bestemme hva som kan regnes for frihet og hvordan friheten kan gjenkjennes. Dermed forsøker de paradoksalt nok å befeste et autoritært frihetsbegrep.

I det hele er det grunnlag for å hevde at HRS bedriver en aktiv mistenkeliggjøring av ikke-vestlige innvandrere. Dette kommer f.eks. tydelig fram i den pr. dato siste kommentaren på stiftelsens hjemmeside. Temaet er her den store andelen av innvandrere fra asiatiske og afrikanske land i Arbeiderpartiets nye gruppe i Oslo bystyre. At om lag halvparten av medlemmene har en eller annen form for opprinnelse i ett av disse to kontinentene omtales som utslag av “stammekultur”. Her stilles vi ikke bare ovenfor en mildt sagt tendensiøs begrepsbruk, men også en uredelig argumentasjonsform. For Storhaug framsetter nemlig en påstand om at nyvalgte representantene ikke har andre formål i sitt politiske engasjement enn å sikre egne etniske interesser. Hva vet hun egentlig om hva disse politikerne rent faktisk står for? Spørsmålet er nok dessverre irrelevant. For det er lite som taler for at innvandrere fra ikke-vestlige land for Storhaug er noe mer eller annet enn innvandrere fra ikke-vestlige land.

Ikke bare er HRS aktive i å opprettholde et fordummende fiendebilde. Stiftelsen bedriver samtidig en ukritisk idyllisering av det “autentiske” Norge. Alt det gode er knyttet til det norske, alt det onde til innvandring og muslimer. Slike holdninger kommer f.eks. tydelig til uttrykk når Storhaug i sin vurdering av Arbeiderpartiets nye bystyregruppe også gir til kjenne følgende oppfatning: Mens nordmenn uselvisk er opptatt av å bygge nasjonale fellesskap, søker innvandrere i sin alminnelighet egne interesser uten omtanke for omverdenen. Dersom hun faktisk mener dette på alvor, er det lettere å forstå hvorfor HRS sine henvisninger til Peder Nøstevold Jensens (alias Fjordmann) essays, ble ledsaget av superlativer som fantastisk.

HRS gjenga for få dager tilbake en uttalelse fra et britisk overhusmedlem som hevdet at folk med opprinnelse i Pakistan og Bangladesh føder mange barn i den hensikt å utnytte velferdsordningene. Storhaug refererte påstanden uten snev av kritisk refleksjon. I stedet fastslår hun kategorisk at årsaken er å finne i kulturell og religiøs bakgrunn. Demografisk forskning viser imidlertid at variasjoner i fødselsrater har lite med kultur og nasjonalitet i seg selv å gjøre. Den absolutt viktigste faktoren er utdannings- og inntektsnivå. Innvandrere i Storbritannia med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh har befunnet seg langt nede på stigen i så måte. Gjennom de senere årene har det imidlertid skjedd en betydelig positiv utvikling. I takt med dette har fødselsratene når det gjelder denne delen av Storbritannias befolkning blitt mer enn halvert siden midten av 1970-tallet. Jeg er ganske sikker at Storhaug slettes ikke er ukjent med disse forholdene. Problemer er at betraktninger av denne typen ikke er tjenlige når hensikten åpenbart er å framstille muslimske innvandrere som kjeltringer.

Ganske nylig henviste HRS til en spørreundersøkelse som danske myndigheter står bak. I dette datamaterialet kommer det fram at andre- og tredjegenerasjons innvandrere er noe mer tilbøyelige enn andre grupper til å svare at de har liten tillitt til personer de ikke kjenner fra før. I HRS kommentar gjøres det selvfølgelig et stort poeng ut av en statistisk forskjell som virkeligheten er ganske marginal. Hensikten er åpenbart å understreke hvilken trussel innvandrere angivelig skal utgjøre når det gjelder det sivile samfunnet. I den forbindelse benyttet HRS ikke overraskende et rent kulturalistiske resonnement. Det hele har i følge Storhaug nemlig sin årsak i Midt-Østens begrep om mannlig ære.

For det første er det store forskjeller når det gjelder i hvilken utstrekning et tradisjonelt æresbegrep videreføres blant innvandrere i Norge, Skandinavia eller andre steder. For det andre kan man slettes ikke se bort fra at andre faktorer er langt viktigere: Det har etter hvert blitt en kjent sak at mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere opplever at de befinner seg i et krysspress mellom ulike forventinger. Fra et hold stilles det krav om segregering gjennom kulturell tradisjonalisme og religiøs konservatisme, fra et annet hold krav om assimilering f.eks. gjennom den type autoritære frihetsbegrep som HRS er en representant for. Mange unge med innvandrerbakgrunn opplever at det i begge tilfeller dreier seg om forventninger man verken kan eller vil leve opp til. Resultatet er stadige opplevelser av ikke å bli respektert for den man er eller vil være. I lys av dette skal det ikke mye fantasi til før spesielt unge med såkalt innvandrerbakgrunn er usikre på hvor stor tillit man bør ha til fremmede. Uansett blir man fra begge leire møtt med både mistenkeliggjøring og fordømmelse. Med tanke på det siste er Islam Net og HRS eksempler på sentrale aktører her i Norge. Mens Islam Net fordømmer det minste avvik fra den forstokkede islamismen de selv er talerør for, ser HRS på innvandrere som på hederlig og demokratisk vis tar aktivt del i det norske samfunnet som ulv i fåreklær.

Resultatene av samme danske spørreundersøkelsen viser for øvrig at innvandrere flest støtter opp om demokratiske verdier og forsørger seg selv og sin familie gjennom lønnsarbeid. Omfattende surveys fra Storbritannia gjør det dessuten klart at landets muslimske innbyggere, sammenlignet med den britiske befolkningen totalt sett, er minst like forskjelligartet hva gjelder livsstiler, holdninger til politiske og religiøse spørsmål og grad av tilknytning til samfunnet de bor og lever i. Det er ingen grunn til å tro at det forholder seg annerledes når det gjelder Skandinavia. Alt dette er noe HRS trolig vet utmerket godt. Ikke desto mindre finner de det opportunt å se bort fra denne typen innsikter.

HRS sin dogmatiske innstilling fører til at de avviser nær sagt alle muligheter for refleksjon og dialog. I følge stiftelsens leder, Rita Karlsen, er multikulturalismen en ideologi “… som ivrig forsøkes befestet i Norge, med støtte fra nasjonale medier og ikke minst i skyggen av 22/7.” Man kan spørre seg om hvem det er hun egentlig sikter til her, og om hva hun egentlig forstår med begrepet multikulturalisme. Mye tyder på at Karlsen ikke innser at man faktisk kan være kritisk til en multikulturalistisk politikk selv om man ikke deler HRS sine autoritære forestillinger om hva frihet er eller aksepterer forsøket på å framstille ikke-vestlige innvandrere som upålitelige kjeltringer.

Gå til innlegget

En kristen motidentitet er ikke veien å gå

Publisert rundt 8 år siden

Det vil føre feil av sted dersom framveksten av islam som kulturell og politisk identitet skal møtes med en konfronterende og fordømmende, kristen motidentitet og myter om den vestlige sivilisasjonen som den autentiske bærer av demokratiske verdier.

I etterkant av Ander Behring Breviks grusomme terrorhandlinger har det blitt diskutert i hvilken grad han kan regnes som kristen. Svaret tror jeg for så vidt er ganske enkelt, all den tid han selv har gitt uttrykk for at det ikke er den religiøse kristendommen han knytter seg til. Det han har i tankene er en såkalt kulturell kristendom. Det siste viser til en forestilling om at det finnes en særegen vestlig sivilisasjon som dypest sett er kristen når det gjelder kulturelle og etiske tradisjoner. Her tenker man seg gjerne også at det er i denne sivilisasjonen demokratiske verdier og tenkemåter har sin opprinnelse.

Det er altså ingen nye tanker Breiviks manifest. Tvert i mot plasser han seg midt i en strømning der kristendom blir forsøkt gjort til kulturell og politisk identitet som er komplementær til islam.Noen argumenterer i den forbindelse for at opplysningstiden ideer om universalisme i virkeligheten ikke representerer noe annet enn en sekulær videreutvikling av ideer som er essensielt kristne. Andre går et skritt lenger og hevder at liberale og demokratiske verdier er genuint kristne og at opplysningsfilosofene ikke har gjort noe annet enn å lage sekulære varianter av dette, også på en måte som øver en slags vold på de opprinnelige kristne ideene.

I følge en slik forestillingsverden representerer andre sivilisasjoner i en iboende trussel mot verdier som individuell frihet og likhet. Videre ligger det her gjerne en tanke om at befolkningene som er bærere de forskjellige sivilisasjonene er marionetter for essensielle verdier og normer som kjennetegner dem. Med andre ord går man ut fra at f.eks. Europas og Midt-Østens befolkninger preges av en kulturell og religiøs tradisjon som over generasjoner dypest sett er uforanderlig. Slik sett blir det først og fremst muslimene som menneskelige individer som utgjør den primære trusselen, og ikke islam som tro- og verdisystem. Enkelte har sågar antydet at det som kan forstås som sivilisasjonsforskjeller er uttrykk for genetisk ulike egenskaper mellom befolkninger. I så fall nærmer vi oss en raseideologisk forståelse av forholdet mellom kristne og muslimer.

                                                          *

Bare for et par-tre tiår siden var islam en ubetydelig faktor både politisk og som utgangspunkt for kulturelle og sosiale identiteter. Ikke minst var muslimer i Europa sterkt preget av sekularisering. At dette ikke er tilfellet i samme grad i dag har lite med islam i seg selv å gjøre. I første rekke har endringen funnet sted gjennom at islam på helt bestemte måter har blitt gjort relevant til politiske og identitetsmessige formål. En lignende prosess ser vi altså i dag når det gjelder kristendommen.

Vi skal ikke langt tilbake i tid før den kristne kirken - på en måte som var mer åpenlys enn i dag - uttrykte verdier og normer som var ganske uforenlig med det mange blant oss mener islam nå representerer en trussel mot. I det store og hele er det vanskelig å se at de kristne kirkene har bidratt til det vi forbinder med Europa i dag. Kjerneverdier som gjerne nevnes i denne forbindelsen er toleranse, individets frihet, demokrati, lik rett til utdanning og likestilling mellom kjønn, raser og forskjellige seksuelle legninger.  For er det ikke slik at dette er noe som er oppnådd på tross av kristne kirkenes og sentrale trospraksisers dominans, og ikke på grunn av dem? At disse idealene har blitt en sosialt og politisk realitet i store deler av Europa må etter min og mange andres oppfatning forstås som resultat av sekularisering av det offentlige rom. Noe annet er at kirkene og dominerende kristne trospraksiser har tilpasset seg denne sekulære utviklingen. I prinsippet er det derfor ikke grunn til å tro at islamske trospraksiser skal kunne gjøre det samme.

At islam kan finne sin plass i en sekularisert offentlighet så vi tydelige eksempler på når det gjaldt muslimer som bosatte seg i Europa de første tiårene etter andre verdenskrig. Fortsatt er det krefter blant muslimer som er sterke talsmenn- og kvinner for et slikt perspektiv. For på samme måte som vi i historiens lys ser at den generasjonen som har vokst opp i de siste tiårene, enten de er kristne eller ikke, ser annerledes på ting enn det foreldrene gjorde, kan vi heller ikke bare gå ut fra at de muslimer som i dag vokser opp i Europa og ellers i verden vil forholde seg til islam og til samfunnsspørsmål på samme måte som foreldrene har gjort.  Dette er ikke så mye et spørsmål om religion i seg selv. Først og fremst dreier det seg om et sosialt og politisk klima, nasjonalt, regionalt og globalt. Ikke minst handler det om at det må etableres en integrasjonspolitikk som gir innvandrere mulighet til å erfare at de er likestilte borgere i en nasjonalstat. I så fall er veien å gå verken en multikulturalistisk, segregerende politikk eller en assimilasjonspolitikk basert på en illusorisk og reaksjonær ide om den monokulturelle nasjonalstaten.

                                                             *

Når den oppfattede trusselen fra muslimsk innvandring og islams renessanse som kulturelt, sosialt og politisk kraftsentrum møtes gjennom å konstruere en kristen motidentitet, er vi etter min oppfatning på gale veier. Jeg skal på ingen måte avvise at kristendommen kan ha etablert en slags etisk tradisjon som er et kjennetegn ved Europa. Men det som regnes som det moderne Europas kjerneverdier har likevel sitt opphav i en tenkning som ikke uten videre kan regnes som typisk europeisk eller som kristent. Dessuten er det lite fruktbart å lete etter en essensiell opprinnelse til disse ideene ettersom de i dag har blitt globalisert. I den grad kjerneverdiene dypest sett viser til en ide om noe universelt, er det forøvrig en selvmotsigelse å skulle redusere gyldigheten og relevansen av slike ideer til en forestilling om en bestemt sivilisasjons kulturhistorie. Det vi gjerne forbinder med islam i dag, ville dessuten mange av de europeiske tenkerne før opplysningstiden følt seg godt til rette med.

Jeg kan uten problemer anerkjenne at troende, enten de er muslimer eller kristne, ser på sin religion som noe essensielt. Likevel er jeg sterk motstander av å overføre en slik essensialitet til det politiske planet. I slike sammenhenger må ikke religioner forstås annerledes enn som en verdensanskuelse i form av et ide- og verdisystem. Slike systemer forstås, fortolkes og gjøres sosialt og politisk aktuelle fra forskjellige perspektiver. En av grunnene til det er at de som systemer ikke er logiske konsistente, men bærer i seg en kompleksitet som medfører at en rekke paradokser og selvmotsigelser kan identifiseres, delvis avhengig av hvilket perspektiv man ser det fra. I et slikt lys kan vi også bedre forstå hvorfor f.eks. de kristne kirkene og kristne trospraksiser i mange sammenhenger har vært preget av fordømmelse og utstøting, heller enn nestekjærlighet.

                                                             *

Vi kan altså ikke ta for gitt at sentrale ideer og verdier har et slags primordial opprinnelse i en religion. Grunnen er blant annet at f.eks. kristendom som ide- og verdisystem har blitt til i dynamisk relasjon til andre nærliggende ide- og verdisystemer. At den historiske opprinnelsen til de ideene om individuell likhet og frihet er å finne utenfor den kristne tradisjonen, både i tid og rom, viser med all tydelighet det siste. Universalismen og rasjonalismen – som mange mener ligger til grunn for demokratiske tenkemåter – har f.eks. opphav i de gamle greske filosofenes tankegods. Det var dessuten, i det minste delvis, gjennom inspirasjon fra islamske tenkere i middelalderen at disse ideene ble videreutviklet av kristne filosofer. Tanken om individuell frihet og likhet ble først en til sosial eller politisk realitet gjennom de sekulære opplysningsfilosofene som så forbi kristendommen og tilbake til de førkristne greske filosofene.

I sin bok Islam in Europe (2004) taler den nå avdøde britiske, antropologen Jack Goody imot den overforenklende inndelingen i vestlig versus østlig sivilisasjoner. Gjennom en historisk analyse viser han hvordan islam og østlige kulturer gjennom mange hundre år har satt sitt preg på Europa. I boka beskriver han hvordan islam gjorde sin inntreden i Europa til ulike tider og fra forskjellige retninger. Fra sør kom islam i det åttende århundre fra Nord-Afrika til den Iberisk halvøya, et par hundre år senere startet en langstrakt migrasjon fra Sentral-Asia og inn i Europas østlige deler. Til sist gjorde islam seg gjeldende gjennom det Ottomanske imperiet.

Riktignok var utgangspunktet for islams direkte inntreden i Europa militære invasjoner. Goody framhever at ikke desto mindre fulgte det med en kulturell utveksling i form av teknologiske, vitenskapelige og kunstneriske bidrag. Islamske vitenskapsmenn og filosofer revolusjonerte astronomien, oppfant algebra, bidro til å utvikle det moderne desimaltallsystemet, etablerte grunnlaget for optikk og hadde stor innvirkning på filosofien. Fram til langt ut i middelalderen hadde den kristne kirken mer eller mindre avvist de greske filosofenes relevans. Innenfor den islamske tradisjonen vokste det imidlertid tidlig fram forsøk på en rasjonalistisk tenkning. F.eks. blir den mauriske filosofen Ibn Rushd sett på som en sentral skikkelse i en filosofisk bevegelse som forsøkte å inkorporere Aristoteles rasjonalisme i islam. Mange mener at han må regnes som en av Thomas Aquinas viktigste inspirasjonskilder.

Den filosofien som Ibn Rusdh representerte ble dessverre et blindspor i utviklingen av islam. Men nettopp det faktum at hans filosofi var en del av islam den gangen, gjør det tydelig at vi ikke kan essensialisere denne religionen ved å vise til hvilke dominerende trender som finnes i islamske bevegelser og tenkning i dag. Like lite kan vi essensialisere kristendom ved å vise til “de mørke århundrene” fram til renessansen eller til den delen av den kristne kirkens historie som peker på legitimering av maktstrukturer, undertrykking og overgrep. Alt dette må forstås i lys av komplekse historiske omstendigheter og ikke gjennom en forestilling om religion som noe i seg selv.

                                                              *

Alt dette betyr selvfølgelig ikke at jeg avviser at kristendommen har spilt en viktig historisk rolle når vi skal forstå dagens Europa. Jeg prøver heller ikke å si at det i virkeligheten er islam og arabiske kulturer som har skapt Europa (slik noe sikkert vil være tilbøyelig til å tolke dette). Likevel kan vi ikke se forbi det faktum at det mange i dag ser som uttrykk for en kristen samfunnstradisjon er et resultat av et samspill med andre tradisjoner, og ikke minst de islamske.

Dersom man gir avkall på en forestilling om at religion er en essensiell størrelse i kultur og politisk tenkning, kan man heller ikke lenger ta for gitt at en svekkelse av kristendommen vil lede til en oppløsning av de såkalte europeiske eller vestlige verdiene. For det første er det snakk om ideer som har opphav i ulike tradisjoner gjennom historien, og som i dag har fått en globalisert utbredelse. For det andre kan vi heller ikke ta for gitt at islam under alle omstendigheter vil arte seg slik vi ser tendenser til i dag.

Dersom islam som en kulturell og politisk kraft skal møtes med konfronterende og fordømmende, kristen motidentitet - og med krav om assimilering eller utstøting - vil det kunne føre til en polarisering som kan ha konservering av en islamsk, reaksjonær ideologi til følge. Dermed hindres en utviklende integrasjonsprosess. Demokratiske idealer og verdier må for all del ikke knyttes til religiøse identitetsprosjekt, men forbindes med sekulære, universelle og globale uttrykksformer og referanserammer.

 

Gå til innlegget

Urbane opprør er som regel komplekse fenomener som sjelden kan forstås gjennom endimensjonale analyser. Opprøret i Storbritannia kan neppe reduseres verken til kriminelle pøblers verk eller til et rent sosialt opprør i konvensjonell forstand.

Urbane opprør, slik de finner sted i Storbritannia i disse dager, er som oftest komplekse fenomener som sjelden kan forstås gjennom endimensjonale analyser. Enkelte har forsøkt å forklare opprøret som et produkt av rasemotsetninger (hva nå det egentlig skal bety) og/eller som et resultat av fattiges umoral (som også er årsaken til deres fattigdom!). Disse forståelsesmåtene skal jeg la ligg her. Leser man kommentarene i de britiske avisene er det i hovedsak to perspektiver dominerende: Kriminell opportunisme eller effekter av sosial marginalisering, rasisme og trakassering fra politiet.  Men som forfatteren Tony Parson twitret: “You can never tell who is fighting for justice and who is just fighting for a wide-screen, hi-def plasma telly”. 

Denne kommentaren viser at vi heller ikke kommer så langt med en sammenligning med opprørene på 80-tallet. Disse opprørene var i mye større grad klare politiske opprør. Det som har formet Storbritannia siden den gang er en politikk sterkt preget av nyliberalisme, der en underpriviligert minoritet må ta støyten for det meste som går galt, og av en bestemt form for multikulturalisme.

Med begrepet multikulturalisme sikter jeg ikke til innvandring i seg selv eller til at landets befolkning består av flere ”raser” og ”kulturer”, men at myndighetenes politikk har vært basert på gruppetenkning der folks hudfarge og kulturelle og religiøse bakgrunn eller opprinnelse har vært utgangspunktet. I stedet for å fungere som redskap for integrering, har denne politikken medført at store deler av innvandrerbefolkningen har blitt marginalisert fra det Cameron i dag kaller det Big Society. (Noe annet er at enn kombinasjon av mer nyliberalisme og autoritær reaksjonær politikk neppe vil endre på det faktumet).

Ikke minst har forholdet mellom det politiske systemet og myndighetene på den ene siden og innvandrerbefolkningen på den andre i stor grad blitt forvaltet av udemokratisk oppnevnte community-leaders og rådsmedlemmer. Samtidig har folk mer eller mindre blitt tvunget inn i etniske og religiøse identiteter som andre har definert innholdet i for dem. En av konsekvensene er at sosiale og politiske interesser og motsetninger i stor grad har blitt omformet til et spørsmål om kulturelle og religiøse identiteter. I tillegg har den nyliberalistisk politikk medført at samfunnsborgerrollen i stor utstrekning har blitt omgjort til en forbrukerrolle.

Satt på spissen har de siste tiårenes utvikling, slik jeg har skissert det ovenfor, medført at individer ikke ser seg selv som del av sosiale fellesskap med særskilte politiske interesser, men som individuelle forbrukere med kulturelle identiteter (der referansene like gjerne er abstrakte og mytiske som konkrete og reelle). Veien til et bedre liv blir dermed vanskelig å koble til sosiale og økonomiske ordninger som er mer rettferdige. I stedet oppfatter nok mange intuitivt at veien heller finnes i adgangen til forbruksvarer. For i en slik kontekst er forbruksvarer også viktige  redskaper i utforming av såkalte livsstiler som uttrykk for de kulturelle identitetene. Slik sett er det kanskje ikke tilfeldig at det har vært kjøpesentre, og ikke først og fremst myndighetenes bygninger, som angripes.

Denne formen for ”avpolitiseringen” av virkeligheten er et av resultatene multikulturalistiske politikken som har blitt ført i Storbritannia, men kanskje i like stor grad av den sterke nyliberalistiske politikken. Som Kenan Malik kommenterte på sin blogg i går, har dette hatt som følge framveksten en generasjon unge og marginaliserte som ikke helt kan se for seg hvem og hva de skal rette frustrasjonen og sinnet sitt mot, som ikke ser hvordan sosiale og politiske forhold kan endre den situasjonen de befinner seg i, og som derfor heller ikke kan se konsekvensene av egne handlinger på en slik måte som resten av samfunnet forventer.

Det perspektivet jeg har tatt til orde for her, er for øvrig noe annet enn å hevde at de som deltar opprørene i alle tilfeller utelukkende er kriminelle pøbler. Det er også noe annet enn å påstå at alt sammen er produkt av at politiet og myndigheten på grunn av multikulturalismen har blitt tvunget til å ”ta med silkehansker på” ungdommene i bydelene det gjelder. Det er også noe annet enn å mene at Storbritannias marginaliserte er fattige og maktesløse som følge av at de har en annen rase og kultur og dermed ikke passer inn i samfunnet de utrettmessig har trengt seg inn i eller blitt lokket til å bosette seg i, slik noen har en tendens til å framstille det. I første rekke er det resultatet av den nyliberalistiske og multikulturalistiske politikken som har resultert i alt annet enn det vi forbinder med integrasjon. 

 

Gå til innlegget

Retorikk, ideologi og fiendebilder

Publisert over 8 år siden

Enkelte har uttalt at de vil dempe sin retorikk for unngå at noen skal tolke høyreradikal motstand mot innvandring og islam som en oppfordring til vold. Det er jo for så vidt prisverdig. Så langt jeg forstår det, tenker man i første rekke på bruk av krigsmetaforiske virkemidler, som for eksempel karakteristikker av politikere som landssvikere eller quislinger. Likevel synes jeg det er grunn til å stille spørsmål rundt forholdet mellom retorikk på den ene siden og politiske/ideologiske standpunkter på den andre siden.

De konspirasjonsteoretiske forestillingene som kommer til uttrykk i begrepet Eurabia strekker seg langt inn den demokratiske delen av den politiske sfæren, deler av mainstream media og visse akademiske kretser. Samtidig er det vanskelig å se at postulatet om at Europa er på randen av kulturell utslettelse kan reduseres til retorikk alene. Det handler også om at det rent faktisk er politiske standspunkter og ideologiske perspektiver som formidles.

Det er som kjent ikke bare Breivik som har brukt uttrykk som landssvikere og quislinger om politikere. Slike uttrykk har også blitt benyttet av andre, også her i dette forumet. I ettertid kan de som føler trang til å distansere seg fra Brevik anføre at det for deres del ikke dreide seg om mer enn retoriske virkemidler for å sette ting på spissen. Likevel står det konspirasjonsteoretiske fiendebildene ved lag. For det første har forestillingen om at den politiske og kulturelle eliten, enten av ondskap eller av dumskap, har lagt til rette for jihad mot Europa og vesten av mange blitt uttalt uten bruk av krigsmetaforiske virkemidler. For det andre, har for eksempel Peder Jensen (alias Fjordman) sin fortolkning av urolighetene i Malmø, der unge og marginaliserte innvandrere gis status som jihads soldater, og dermed som aktive deltakere i konspirasjonen, blitt gjengitt av mange politikere som en adekvat forståelse.

Faren ved frammaningen av denne typen fiendebilder er at en allmenn stemning av hat og aggresjon lett oppstår. I neste omgang kan enkelte individer eller grupper som en følge av dette lett ty til vold. I USA, der høyreradikal ideologi og retorikk er mer mainstream enn hva som er tilfellet i de fleste europeiske land, dukker det i dag opp mange kommentarer fra lesere av høyreradikale blogginnlegg der man går svært langt i sin sympati for Breiviks motiver, i flere tilfeller så langt at sympatien nærmest også omfavner hans handlinger.

Nå er ikke alle så ensidig opptatt av islam. Noen mener også ut fra en raseteoretisk forståelse av forholdet mellom befolkningsgrupper at innvandring i seg selv utgjør en trussel mot Norge og Europa. For eksempel uttalte O.J. Anfindsen her på VD tidligere i sommer at innvandrere i sin alminnelighet nærer et dypt hat mot den hvite majoriteten, og at små bagateller derfor kan utløse voldshandlinger fra innvandrernes side. Slike utsagn kan neppe redusere til retorikk alene. Slik jeg forstår ham, mener han at det påståtte hatet ikke primært har grobunn i sosial marginalisering og opphevelser av å bli urettferdig behandlet. Hatet har heller utspring i et uforenlig forhold mellom befolkninger med ulike hudfarger, altså ”raser”. Tilstedeværelsen av ikke-hvite befolkningsgrupper kan derfor, slik jeg forstår Anfindsen, i seg representere en voldelig trussel.

Det kan godt være at karakteristikken av politikere jeg refererte til ovenfor ikke alltid har vært ment i fullt alvor. Når det gjelder fiendebilder som framsettes gjennom sterke konspirasjonsteoretiske forestillinger om jihad og/eller ved hjelp av de raseteoretiske postulatene, forholder det seg nok annerledes. I den grad de som har frambrakt slike synspunkter nå i ettertid forsøker å redusere dem til uttrykk for en substansløs retorikk, vil det måtte oppfattes som lite troverdig. Når man ser at retorikken man selv har anvendt kan tenkes å oppmuntre til vold, bør man også tenke seg om en gang til når det gjelder implikasjonene av det som er det politiske og ideologiske grunnlaget for retorikken. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere