Hogne Øian

Alder: 8
  RSS

Om Hogne

Sosialantropolog og forsker.

Følgere

Fra dehumanisering til håp?

Publisert over 7 år siden

Hans Rustad (document.no) er nærmest i sjokk. Han har lest i VG om en muslimsk kvinne som forteller at hun føler skyld for ABBs udåd. Han drepte jo for å «forsvare» hvite nordmenn og europeere mot "barbariske" muslimer. I Rustads kommentar til dette kommer det fram at for ham selv er det noe nytt og nærmest uforståelig at muslimer over hodet kan føle skyld. For i hans virkelighetsbilde er skyldfølelse en egenskap hos kristne, ikke muslimer. Men så viser det seg altså at muslimer har skyldfølelse likevel!  I følge Rustad er det de «politisk korrekte» skal ha hindret Rustad i nå fram til denne erkjennelsen. På hvilken måte sier han ingenting om. Og selvfølgelig er dette noe primitivt vås. Det dreier seg heller om at i Rustads verden er all kunnskap styrt av at en ideologisk innstilling som stenger for litt av hvert. Her er muslimer ikke først og fremst mennesker, de er muslimer. Og en muslim er alt det gode kristne, europeiske og hvite mennesket ikke er. Noen ganger kalles dette dehumanisering. Nå kan det se ut til at Rustad har kommet til den erkjennelse av at det kanskje finnes noen fellestrekk likevel… Det er det fortsatt håp, ... for den mannen også.

Gå til innlegget

Økonomien styrer innvandring

Publisert over 7 år siden

Først og fremst er det behovet for arbeidskraft som styrer innvandringen

Den nederlandske migrasjonsforskeren Hein de Haas har i dag noen interessante betraktninger i sin blogg. Politikere snakker gjerne om migrasjon ved bruk av vannmetaforer, skriver han der. Man snakker f.eks. om innvandringsbølgen, samtidig som det gis inntrykk av at "bølgen" kan reguleres ved hjelp av tiltak som fungerer som en kran. Dette tegner et feil bilde av den reelle situasjonen, mener de Haas. Migrasjon har i første rekke med økonomi å gjøre. Så lenge det er økonomisk vekst, vil det alltid være et stort behov for import av arbeidskraft. Det er behov for forskere og ingeniører, for bygningsarbeidere og rengjøringsarbeidere. Noe av dette utføres av skattebetalende innvandrere med arbeidstillatelse, noe utføres av uregistrerte innvandrere som arbeider svart.

Gjennom de siste årenes nyliberalistiske politikk, i form av privatisering og avregulering av arbeidsmarkedet, har behovet for innvandret arbeidskraft blitt mye større. Ikke minst gjelder dette midlertidige ansettelser i de mindre ettertraktede og dårligst betalte jobbene. Selv om politikerne forsøker å gi inntrykk av at de kontrollerer innvandringen, er det i liten grad tilfelle, mener de Haas. For i virkeligheten er politikerne utsatt for både direkte og indirekte (strukturelt) press fra arbeidsgiversektoren om å tillate en stor arbeidsinnvandring og om å se gjennom fingrene med ulovlig innvandring. de Haas viser i blogginnlegget en graf der man kan sammenligne utviklingen i økonomien i Nederland og innvandringen siden 1962 og fram til 2006. Linjene følger hverandre tett hele veien. Går det nedover med økonomien, minker innvandringen. Går økonomien oppover, følger innvandringen etter. I land der eurokrisen er spesielt merkbar, som f.eks. Spania og Irland, har man opplevd at det totale antallet som bor i de to landene er i ferd med å reduseres. Den eneste måte å redusere innvandringen på, mener de Haas, er å sørge for økonomiske nedgangstider.

Gå til innlegget

I debatten om innvandring og om islams posisjon i samfunnet går det etter mitt syn et grunnleggende skille mellom de som greier å skjelne mellom ideer og verdier på den ene siden og befolkningsgrupper på den andre, og de som ikke gjør det.

Rett som det er blir man presentert for innvandringsmotstandernes klagesanger over at Behring-Brevik angivelig blir utnyttet for å delegitimere argumentene deres. Men blir virkelig all kritikk av innvandringspolitikken og av islam karakterisert som ytterliggående, og dermed eksplisitt eller implisitt stemplet som illegitim? I den grad innvandringskritiske argumenter har blitt møtt med såkalt stempling, tror jeg det primært gjelder argumentasjonsmåter der man unnlaterå skille mellom ideer på den ene siden og folk på den andre, slik den britiske debattanten Kenan Malik for en tid tilbake uttrykte det. I stedet for å kritisere ideer, verdier og kulturelt begrunnede praksiser, føres det gjerne en retorikk som retter skytset mot de befolkningsgruppene med hvem man assosierer ideer og verdier man er i mot.

I stedet for å gi seg hen til sutring og antyde at «kulturmarxistene» er i ferd med å etablere et totalitært samfunn, slik noen gjør, bør man heller benytte ytringsfriheten man de facto har til å begrunne hvorfor man mener ens argumentasjonsmåter er fullt ut moralsk akseptable. På samme måte som man selv «stempler» f.eks. muslimer eller afrikanske innvandrere som i seg selv truende befolkningsgrupper, må man selv tåle å bli omtalt i negative termer for ens argumenter og verdensanskuelser.

Ytringsanvar

Når noen f.eks. gir uttrykk for at de mener visse hatefulle ytringer ikke er akseptable, eller når noen f.eks. hevder at hijab eller niqhab i det offentlige rom under en hver omstendighet er uakseptabelt, inngår begge ytringer i en demokratisk debatt. Ytringsfrihet dreier seg dessuten også at man kan ytre seg og debattere om hva ytringsfriheten skal innebære. Jeg har derfor problemer med å forstå hvordan noen kan bli opprørt over et ord som 'tringsansvar' Det ligger vel knapt noe mer i begrepet enn at man bør unnlate å argumentere på måter som skaper hat og frykt gjennom å sette befolkningsgrupper opp mot hverandre. Et slikt ytringsansvar har alltid ligget der, og det er et moralsk spørsmål som alltid vil være gjenstand for debatt. At dette spørsmålet ble aktualisert av Behring-Breviks handlinger, er det lite grunn til å undre seg over. Like liten grunn er det til å undre seg over at mange ikke uten videre er villige til å se den verdensanskuelsen som kommer til uttrykk i det såkalte manifestet som fullstendig løsrevet fra massedrapene og terrorhandlingene.

Høyreradikale og høyreekstreme

Hvordan man enn snur og vender på det, er det ikke til å komme forbi at mange innvandringsmotstandere deler enkelte av de oppfatningene finnes i det såkalte manifestet til Behring-Breivik. Det er for så vidt forståelig at man føler et ubehag over å bli minnet om det. Samtidig er det all mulig grunn til å dvele ved dette, uten dermed å trekke vidtrekkende konklusjoner om innvandringsmotstandere i sin alminnelighet eller enkeltaktører blant disse i særdeleshet.

I debattene som har fulgt etter massedrapepene på Utøya og bombingen av regjeringsbygget, har mange naturligvis vært opptatt av hvor i det politiske landskapet massedrapsmannen og terroristen skal plasseres. Blant innvandringsmotstanderne ser det ut til å finnes det to hovedperspektiver: I det ene er man opptatt av å distansere seg fra det mest ytterliggående innholdet i «manifestet», slik det her hentet fra f.eks. Fjordman. I det andre perspektivet ser man ut til å nøye seg med å ta avstand fra voldshandlingene. Her er det svært lite eller ingenting ved Behring-Breviks virkelighetsforståelse som kan regnes som ytterliggående, bortsett fra at han mente massedrap og terror var løsningen. Det først nevnte perspektivet faller gjerne inn under sekkebetegnelsen høyreradikale, mens det andre heller i retning av høyreekstremistiske standpunkter.

Den nederlandske statsviteren Cas Mudde har framholdt at det høyreradikale kjennetegnes ved ento-nasjonalisme, autoritarianisme og populisme. Et av hans hovedpoenger er disse tre kjennetegnene knapt representerer noe mer enn en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. Ikke minst er høyreradikal ideologi og retorikk gjerne knyttet til ideer om at det finnes et autentisk nasjonalt medlemskap, bygget på forestillinger om etnisk identitet og slektskapsbånd. De høyreekstreme på sin side er mer opptatt av rase eller essensialiserte kulturelle identiteter i et overnasjonalt perspektiv. Som blant annet den britiske historieprofessoren og fascismeforskeren Roger Griffin har påpekt, er dette heller ikke noe nytt i Europas politiske historie.

Et av problemene som likevel oppstår når man skiller mellom høyreradikale og høyreekstremistiske på den måten jeg har vist til her, er at de to retningene tross alt deler flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler. F.eks. kan retorikken når det dreier seg om innvandring og anti-islam, samt forestillingene om sivilisasjonskonflikter, ofte være ganske lik. I praksis vil man kunne finne aktører som på ulike måter kombinere elementer fra begge retninger. Derfor er det ikke overraskende når man ser at enkelte opererer med etno-nasjonalistiske idealer i en kombinasjon med en paneuropeisk renhetstenkning omkring kultur og identitet, samtidig som man på populistisk vis tar til orde for en autoritær assimileringspolitikk, til tross for at man også påberoper seg idealer om individuell frihet og ytringsfrihet. Med andre ord er det slettes ikke alle som målbærer oppfatning som utvetydig kan karakteriseres som enten høyreradikalt eller høyreekstremt. Her befinner vi oss i et politisk landskap som det ikke er lett å få god oversikt over.

Behring-Brevik, fascisme og politiske tradisjoner i Europa

Når alt kommer til at skiller det høyreekstreme lag med de høyreradikale først og fremst ved at det forkaster idealer om et nasjonalstatlig, liberalt demokrati til fordel for et fascistisk orientert tankegods. Like fullt ligger motsetningen mellom de etno-nasjonalistiske og overnasjonale der som prinsipielle størrelser. Behring-Breivik tydeliggjør nettopp dette. Et forhold er at han har gitt avkall på det liberale demokratiet. Noe annet er, som den italienske historikeren Andrea Mammone har argumentert for, at det slettes ikke er høyreradikal etno-nasjonalisme man finner hos Behring-Brevik. Det er en høyreekstremistisk, paneuropeisk visjon som står i sentrum. Hadde han vært etno-nasjonalist, ville alle «rotekte» nordmenn i hans øyne vært offere (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare, og ikke skyldige han måtte drepe.

Mammone mener at et fellestrekk ved de mange, mindre (og noen ganger ikke så små…) partiene som befinner seg på ytterst høyre fløy i en rekke europeiske land, er visjonen om et «rent» Europa, et Europa uten migranter.  Dersom man skal forankre disse partiene det i Europas ulike politiske tradisjoner,  finner vi altså noen ganger mer slektskap med høyreekstremistisk tenkning enn med høyreradikal ento-nasjonalisme. For paneuropeismen har lange tradisjoner, og en del av den hører helt klart fascismen til. Når arbeidet med å skape et nytt, fredfullt og overnasjonalt Europa ble satt i gang etter den andre verdenskrigen, meldte flere fascister og tidligere nazister seg på banen. Blant de mange Mammone nevner i den forbindelse, er den svenske fascisten Per Engdahl. På de ruinene krigen hadde lagt verdensdelen i, hadde disse aktørene visjoner om å etablere en fascistisk, pan-europeisk enhet. Nå gikk det jo heldigvis slik at den liberale versjonen av et overnasjonalt Europa vant fram.

Poenget er imidlertid at den høyreekstreme visjonen om et korporativt, overnasjonalt, raserent Europa likevel ikke avgikk med døden. Det finnes strømninger som forfekter en tilsvarende visjon om et enhetlig Europa, bygget på fascistiske ideer, hevder Mammone. I dette bildet identifiseres Europa som den hvite bastionen mot ikke-hvite barbarer, representert ved globalisering, migrasjon og islam. Behring-Breiviks massedrap og terrorangrep bør forstås i lys av en slik ideologisk kontekst. Han oppfattet seg selv som (slik Mammone formulerer det) “(…) a pure combatant on behalf of a community with a glorious and pure past”. Konklusjon er at den høyreekstremismen som begrunnelsen for massedrapene kan er  uttrykk for har røtter i en av Europas politiske tradisjoner.

Ideer forveksles med folk

Når aktører som f.eks. kirkehistoriker Oftestad hevder at kritikk av innvandringspolitikken og av islam både marginaliseres og fratas legitimitet, er dette generaliserende påstander uten belegg. Den politikken som føres når det gjelder innvandring kan kritiseres fra flere ulike ståsteder. Det samme gjelder kritikk av islam, religioner og religiøse praksiser.

Både de som er inspirert av typisk høyreradikale perspektiver og de som heller i retning av høyreekstreme visjoner om et «rent» Europa argumenterer ofte på måter som - i beste fall - gjør det uklart om det er folk og folkegrupper i seg man er i mot eller om det er ideer og kulturelt forankrede praksiser som kritiseres. Etno-nasjonalistiske perspektiver har en tendens til å framstille innvandrere som essensielt uforenlige med det man oppfatter som sentrale norske verdier og praksiser man bare kan dele i kraft av etnisitet og slektskap. Det paneuropeiske perspektivet heller mot det rasistiske når såkalt sivilisasjonsmotsetninger (clash of civilizations) reduseres til en relasjon mellom folkegrupper og ikke en relasjon mellom motstridende ideer.

I begge tilfeller evner man ikke å se at det dreier seg om ide- og verdimessig motsetninger som i realiteten går på tvers av folkegrupper. Det er når perspektivene, argumentene og retorikken heller i disse retningene, at man - enten man liker det eller ikke - lett blir assosiert med de ytterliggående perspektivene som f.eks. Fjordman gir uttrykk for, og som har blitt gjentatt i Behring-Breviks skiftelige begrunnelsene for massedrapene og terroren.

Når man, som mange rent faktisk også gjør, i stedet kritiserer innvandringspolitikk eller islam på måter som klarer å skille ideer og verdier fra befolkningsgrupper i seg selv, tror jeg det sjelden forekommer forsøk på delegitimering fra noe som helst hold, nettopp fordi det ikke finnes noe grunnlag for det.Her snakker vi altså om de debattantene og politikerne som er opptatt av ideer og verdier som universelle størrelser, som noe som kan og må gjelde for hele verdens befolkning. Først da evner man å se at i den grad noen som helst handler om the clash of civilizations, går skillet på på tvers av grensene mellom befolkningsgrupper.

Gå til innlegget

Hva er falskt og hva er sant?

Publisert rundt 8 år siden

Når innvandringsmotstandere klager over at de ikke blir tatt på alvor, handler det om at langt fra alle deler premissene for argumentene de fører til marken.

Innvandringsmotstandere har til stadighet beklaget seg over at de angivelig ikke slipper til i den offentlige debatten. I lengden blir dette en umulig påstand, noe f.eks. Ole Jørgen Anfindsen representerer et eksempel på. I et debattinnlegg i Aftenposten 31. oktober forsøker han selv å snu noe på flisa: Nå er ikke problemstillingen lenger at man blir tausliggjort, men at innvandringsmotstanderne målbærer sannheter som blir fornektet av dem som er med i det gode selskap.

Anfindsen skal ha at han ikke ble spesielt pent behandlet i tv-programmet Aktuelt (NRK2 26.10) forleden dag. Likevel er dette et unntak. Han deltok f.eks. i radioprogrammet Dagsnytt 18 et par uker tidligere (P2 12.10). Her fikk han alle muligheter til å gjøre rede for sine standpunkter. Anfindsen påstander om at innvandringsmotstandere mobbes til taushet er derfor feilslått. At enkelte har polemisert mot hans retoriske framstillingsmåter (Aftenposten 18.10) kan heller ikke forstås som mobbing. Tvert imot er dette uttrykk for en ganske vanlig debattform, ikke minst i de tilfeller der en debattant påberoper seg å forvalte en sannhet, slik han selv synes å gjøre. Jeg vil fortsatt hevde at i den grad innvandringsmotstandere fordømmes moralsk, er det i de tilfellene de framsetter nedsettende karakteristikker om befolkninger. Dersom man mener det er illegitimt å gi uttrykk for at denne type ytringer er moralsk forkastelig, er man selvsagt fri til å argumentere for det. Men hva er i så fall argumentene?

Når Anfindsen klager over at han ikke blir tatt på alvor, kan det virke som han ikke vil innse at langt fra alle deler premissene for hans synspunkter. Er det virkelig en sannhet at innvandring fra fjerne strøk og mangfold av kulturelle og religiøse praksiser av nærmest naturgitte årsaker vil medføre et multikulturalistisk regime? Er virkelig dette ikke et spørsmål om politiske perspektiver og beslutninger som angår integrasjon gjennom knefesting av universelle verdier og prinsipper på tvers av kulturelle og andre typer skillelinjer? Er det virkelig en sannhet at innvandrere fra Asia og Afrika ikke har egenskaper som gjør dem i stand til å dele opplysningsfilosofenes idealer om likhet og frihet? Dersom Anfindsen mener alt dette, og oppfatter at han ikke blir tatt på alvor, bør han i det minste gjøre et forsøk på å argumentere for sitt standpunkt og ikke bare postulere det som en sannhet.

Et av problemene han i så fall vil stå ovenfor, er at den innvandringsmotstanden han selv representerer i praksis deler et viktig premiss med den multikulturalismen de kritiserer. For de multikulturalistiske ideologene sier jo egentlig at kulturmangfold er til hinder for at et samfunn kan baseres på felles verdier som hvert enkelt individ kan stilles likt i forhold til. I følge en slik ideologi er vi som individer omsluttet av unike kulturers verdier og normer, og kan derfor ikke leve et liv i verdighet dersom vi ikke har en «rett» til kle oss i denne kulturens svøpe. Følgelig må kulturer adskilles, men likestilles og respekteres. Den monokulturalistiske innvandringskritikken Anfindsen representer sier egentlig mye av det samme: Universelle verdier har ikke livsvilkår i et kulturelt mangfoldig samfunn. Men dermed har monokulturalistene egentlig kastet grunnleggende liberale verdier på havet. Opplysningsidealene brukes som et redskap til å etablere mytiske forestillinger om iboende forskjeller mellom oss og de andre, mellom vesten og restene, mellom Europa og «Islam». Idealene om likhet og frihet blir «etnifisert», når man i virkeligheten sier til «de andre» at «dette er våre klær, de er så store at de vil aldri passe til deg!».

Innvandringsmotstandernes kritikk av multikulturalismen er minst like kulturalistisk som multikulturalismen selv. Ikke minst kommer deres egen kulturalisme til syne i hyllesten av Samuel Huntingtons om the clash of civilizations. Men nettopp derfor er det mange som (i motsetning til Anfindsen) ikke uten videre vil aksepterer den type forutsetninger den britiske, neokonservative historikeren Niall Ferguson legger til grunn for sine spekulasjoner om demografisk utvikling og den såkalte europeiske sivilisasjonens undergang. Noe annet er at Anfindsen, i likhet med mange andre innvandringsmotstandere, har en hang til å framstille statistiske beregninger av framtidens innvandring som ubestridelige realiteter. I virkeligheten er dette snakk om estimater som ikke alene er frambragt gjennom «nøytral» statistikk, men også ved hjelp av forutsetninger og fortolkninger som så langt fra er objektive.

Lignende problemstillinger dukker opp når Anfindsen hevder at den påståtte forbindelsen mellom Behring-Breiviks udåd og det politiske systemet er et faktum. I første omgang stilte hans spørsmål om hva vi kunne lære av terroristen. Her var jo svaret allerede funnet i måten spørsmålet ble stilt på. Ja, Behring-Brevik oppfattet kanskje det demokratiske systemet som «falskt». Kanskje var dette også en medvirkende årsak til en til at han begikk de grusomme handlingene han gjorde. Anfindsen diskuterer imidlertid ikke muligheten av at det er Breiviks egen oppfatning av det demokratiske systemet som er falskt.

Gå til innlegget

Kulturalistiske konspirasjonsteorier

Publisert rundt 8 år siden

I en kommentar til innlegget 'Hva er det med muslimer?' bruker Per Steinar Runde betenkelige retoriske virkemidler, og tegner dessuten et falskt bilde av innvandrere som støpt i monolittiske kulturer.

Under tittelen Alle kjensler bør takast på alvor. Her står utopi mot realisme har Per Steinar Runde en kommentar til Sunniva Gylvers innlegg Hva er det med muslimer? Retorikken han her anvender seg av er ikke bare oppsiktsvekkende, men rører også ved så viktige problemstillinger at jeg poster et eget innlegg som en reaksjon på hans utspill.

For det første sammenligner Runde dagens innvandring med kolonialismen og imperialismen. Man skal ikke vite mye om hva disse fenomenene dreide seg om før man forstår at dette handlet om noe helt annet. Afrikanere bekjempet ikke de britiske, franske eller portugisiske kolonialistene fordi disse hadde en annen kultur enn dem selv. For det andre hevder Runde at alt «den knappe, men tause majoriteten ber om, er begrensning av innvandringa». At denne majoriteten er taus er vel i beste fall en betydelig overdrivelse. I den grad det er snakk om en majoritet er den tvert om svært hørbar og synlig. For det tredje kan Runde vanskelig forstås annerledes enn at han mener de som er uenige med ham når det gjelder innvandringspolitikk er like ekstreme som Breivik, altså en massemorder. Her gir Runde Fjordman hard konkurranse. Jeg skal inntil videre la dette ligge, i håp om at Runde innser at han har latt retorikken løpe av med seg.

Stort bedre blir det likevel ikke når vi går videre til det fjerde punktet. For Runde hevder nemlig at «noen» gjennom leninistiske metoder vil innføre en et multikulturalistisk idealsamfunn der toleranse og harmoni er fullkommen. Hans konkrete utgangspunkt i dette tilfellet er åpenbart Gylvers bruk av uttrykk som grums og skitt. At noen bruker slike karakteristikker om hatefulle ytringer mot befolkningsgrupper har selvfølgelig ingenting med leninistisk diktatur å gjøre. I et demokratisk system, som vi faktisk har i Norge, er dette helt legitimt, bare ikke i Rundes øyne. Selv ser han seg imidlertid fristilt til og «stemple» meningsmotstandere som leninister og formulere seg på måter som insinuerer at de er av samme moralsk kaliber som en massemorder. For øvrig kan hans sammenligning ikke forstås som noe annet et å vise ringakt for de som faktisk ble utsatt for et reelt leninistisk undertrykkingssystem. 

Rundes anvendelse av begrepet multikulturalisme er det også grunn til å stille spørsmål ved. Begrepet multikulturalisme omfatteren hel rekke forskjellige ståsteder, og de som taler mot en nærmest fundamentalistisk monokulturalistisk innvandringsmotstand har mer nyanserte og forskjelligartede ståsteder enn han forsøker å framstille det som. Uansett har jeg vanskelig for å se hvem det faktisk er som i ren sovjetisk stil forvalter en utopisk versjon der kulturer skal leve i harmoni side ved side om side. Det skulle være interessant med en konkretisering her.

For øvrig er det ikke kulturer, slik Runde hevder, men mennesker som lever side om side. Her forveksler han verdier med mennesker. Dermed begir han seg også ut på en vei som ikke akkurat tillitsvekkende. Verdiene er abstrakte, menneskene er konkrete. Når verdier og mennesker gjøres til ett og det samme, er det til syvende og sist menneskene, og ikke verdiene, som gjøres til fiende.

Det kan virke som Runde ikke vil eller kan forstå at de han kaller talsmenn for det multikulturelle idealsamfunn har en annen forståelse av forholdet mellom kultur og mennesker enn det som kommer til uttrykk i hans egen argumentasjon. Hans svært kulturalistiske ståsted bygger på en ide om at individets følelser, tanker og handlinger fullstendig er omsluttet av kultur, der normer og verdier overføres på en måte som dypest sett gjør dem uforanderlig gjennom generasjoner. Selv i de tilfellene der besteforeldrene er født og oppvokst i landet, kan barnebarna ikke regnes som norske. Det er trolig i lys av en slik Blut und Boden-tankegang vi kan forstå Rundes argument om «menneskenaturen».

Som et alternativ til dette kulturalistiske perspektivet er det mange som tar utgangspunkt i erkjennelsen av at individet har en psykologisk selvbevissthet. Av dette følger det at menneskers tanker og handlinger er minst like mye et resultat av sosiale og politiske interesser som av en «pakke» med kulturelle normer og verdier. Det kulturelle som deles i et samfunn er ikke normene og verdiene i seg selv, men måten de uttrykkes på gjennom symboler. Går vi det norske samfunnet etter i sømmene er det lett å se at det på ingen måte er full enighet om hvilke normer og verdier som skal gjelder på hvilken måte. Hvordan normene og verdiene kan gjenkjennes - og dermed diskuteres og strides om - er vi derimot mye mer enige om. Det er ikke uten grunn at dette forumet har navnet Verdidebatt.

Rundes argumentasjon synes altså å bygge på en gammelmodig forståelse av kultur som noe tingliggjort, som om det var noe vi kan observere i sin helhet og på den måten være i stand til å identifisere dens kjerne og fastslå hvor kulturen begynner og slutter. Dette er et syn som ikke tar hensyn det komplekse og foranderlige når det gjelder kultur. Det finnes ikke en enhetlig og essensiell somalisk eller pakistansk kultur, like lite som det finnes en norsk. Dersom dette faktisk hadde vært tilfellet, ville det eksistere et uhåndterlig stort antall “kulturavvikere”. “Norsk kultur” er mer en ide om hva nordmenn har felles, enn en faktisk beskrivelse av et norm- og verdisystem som i sin kjerne overføres uendret fra generasjon til generasjon. Hva som defineres som norsk er i stor grad et kontekstuelt spørsmål, nettopp fordi det først og fremst handler om identitet og om dagens befolknings sosiale og politiske interesser.

Tanken om at norsk kultur kjennetegnes ved å være en bærer av idealer om individuell frihet var mindre aktuell, ja til og med fremmed, for bare noen tiår siden. Den gang var den sentrale dyden å innordne seg fellesskapsformenes konvensjoner. Selv om vi også kan bli blinde for hvordan norsk kultur har endret seg radikalt på kort tid, har nok de fleste av oss ennå større vanskeligheter med å se hvordan innvandreres kulturer endres. I praksis lever få eller ingen somaliere, marokkanere eller pakistanere som er bosatt i Europa etter alle de normer og verdier som framholdes som sentrale i bydeler eller landsbyer i opprinnelseslandet. Årsaken er selvsagt at mange av disse normene og verdiene mister sin sosiale relevans når samfunnsforholdene er annerledes. Normer og verdier som forbindes med opprinnelseslandet blir ofte mer et spørsmål om identitet enn om at innvandrere lar sine tankemåter og handlingsmønstre omslutte av tradisjonelle kulturer. Når enkelte praksiser som kan sees som særegent for områder innvandrere har sin opprinnelse i likevel opprettholdes i en eller annen form, er det ikke det uten videre som et resultat av kultur som et lukket system, men like mye som at en videreføring av visse skikker for noen får betydning som en identitetsmarkør. I andre tilfeller brukes det av enkelte aktører til å legitimere maktutøvelse og overgrep.

Mange av de synspunkter og perspektiver Runde lar omfatte av det upresise begrepet multikulturalisme representerer i virkeligheten et antikulturalistisk ståsted som verken ser en multikulturalistisk politikk (f.eks. á la den som har blitt ført i Storbritannia) eller en monokulturalistisk og nasjonalistisk politikk som et alternativ. I stedet går man inn for en politikk som legger vekt på universelle borgerrettigheter- og plikter skal gjelder for alle kulturelle, etniske og religiøse identiteter. I et slikt perspektiv er det også lettere å ha øynene åpne for det faktum at innvandringsbefolkningen er sammensatt. Her sikter jeg ikke bare til at innvandrere har ulike kulturelle bakgrunner eller etniske og religiøse identiteter. Innenfor denne konteksten er det også store variasjoner og ikke minst bevegelser som vitner om at endringer er på gang. Runde framstiller innvandrerbefolkningen som kulturelt monolittiske. Dermed gir han sitt bidrag til en demagogi som gjør det svært vanskelig spesielt for unge, andre generasjons innvandrere som forsøker å finne en vei mellom kulturell tradisjonalisme og religiøs fanatisme på den ene siden og på den andre siden de fiendebildene som Runde og andre stiller dem opp innenfor.

Til sist: Runde har kanskje en forestilling om at Norge hadde vært et samfunn i harmoni uten innvandring, en fullkommen monokulturell harmoni i en globalisert og omskiftelig verden. Men har landet noen gang vært preget av harmoni, og ville det faktisk ha vært slik i dag, uten innvandring? I stedet for å ty til tåpelig konspirasjonsteoretisk retorikk, bør Runde i stedet argumentere skikkelig for sitt (mono)kulturalistiske syn.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere