Hogne Øian

Alder: 7
  RSS

Om Hogne

Sosialantropolog og forsker.

Følgere

Ytringer og motytringer

Publisert rundt 6 år siden - 1456 visninger

Enkelte slår seg på brystet og berømmer seg selv for å være det de kaller ytringsfrihetsfundamentalister. Imidlertid sies det sjelden noe spesifikt om hva som legges i dette begrepet. For det er ikke gitt hva fundamentalismen skal vise til. Er det tale om at retten til å ytre seg ikke skal  begrenses av noen som helst former for lovgivning? Eller er det prinsippet om at strafferettslige reguleringer av retten til ytringer skal være så snevre som mulig?

Dersom det siste er tilfellet, ligger det i kortene at det som i alminnelighet oppfattes som hatefulle eller diskriminerende ytringer som hovedregel ikke skal behandles av politi og rettsvesen, men være gjenstand for motytringer.

Her eksisterer det imidlertid en viktig forskjell. På den ene siden finnes det f.eks. ytringer der etiketter som kulturmarxisme eller fascisme brukes som skjellsord, rettet mot personer eller grupper.  På den andre siden er det ytringer som vurderer og karakteriserer innholdet i ytringer, men der uttrykk som kulturmarxisme eller fascisme brukes for å belyse dette. Det er den sist nevnte formen for ytringer som er gyldige og etisk forsvarlige.

Kenan Malik skrev følgende etter bråket rundt Mohammed-tegningene i 2006:

“(…) where societies are plural, then it is both inevitable and important that people offend the sensibilities of others. Inevitable, because where different beliefs are deeply held, clashes are unavoidable. And we should deal with those clashes rather than suppress them. Important because any kind of social change or social progress means offending some deeply held sensibilities. The right to ‘subject each others’ fundamental beliefs to criticism’ is the bedrock of an open, diverse society. ‘If liberty means anything’, as George Orwell once put it, ‘it means the right to tell people what they do not want to hear’.”

Noen kan f.eks. påpeke at andre gjentar eller applauderer synspunkter som i virkeligheten er framsatt innenfor rammer som ligger tett opp til fascistisk ideologi. Alternativt kan det fra et hold f.eks. blir hevdet at en bestemt ytring er uttrykk for noe som er uetisk. I slike tilfeller burde man i stedet for rope «knebling», «sensur», «personangep» begrunne hvorfor begrepet fascisme eller uttrykket uetisk ikke er dekkende eller urimelig å bruke om innholdet ytring det er snakk om. Dersom man ikke gjør det siste, unndrar man seg ikke bare å føre substansielle argumenter for sitt eget ståsted. Langt på vei forlanger man å kunne ytre seg i fred for andre, uten å bli møtt av motytringer. 

Selv om noen ikke tildeler innholdet i ens egen ytring respektfull omtale, er ikke det ensbetydende med at den samme ytringen ikke tolereres. For her er det en vesensforskjell når det gjelder respekt og toleranse. Ytringsfrihet gir som prinsipp ingen plikt til å respektere ytringer, men å tolerere at noe ytres.

Jeg er enig med dem som hevder at et begrep om ytringsansvar alt for lett kan misbrukes ved å pårope seg en moralsk eller juridisk rett til ikke å føle seg krenket. Når man fremmer en ide om at det finnes «legitime» voldtekter (slik den republikanske kongressrepresentanten Todd Akin nylig gjorde), eller når på obskure måter hevdes at Eskil Pedersen mer eller mindre er skyldig i at et utall ungdommer omkom på Utøya (hvorfor går man ikke til politianmeldelse?), burde det være åpenbart at det ikke invitere til motytringer der språkbruken utelukkende preges av de mest drøftende og utforskende tilnærminger.

Man bør imidlertid forvente en saklig begrunnelse for hvorfor innholdet i en ytring skal fordømmes. Men dersom denne forventningen blir oppfylt, og man like fullt påberoper seg å ha blitt «kneblet» og utsatt for «personangrep», hiver man seg i realiteten på den vogna som muslimer og multikulturalister gjerne blir beskyld for å trekke, nemlig krenkelsestyranniet.

Gå til innlegget

Fjordmanistene

Publisert rundt 6 år siden - 29523 visninger

I løpet av det siste året har Fjordman har blitt gjenstand for en del oppmerksomhet. Grunnen er selvsagt at han gjennom lengre tid har gitt uttrykk for mye av det som ABB anfører som begrunnelse for ugjerningene han har begått. Fjordman kan selvfølgelig på ingen måte stilles til ansvar for annet enn egne ytringer og handlinger. Det er imidlertid interessant at han tilsynelatende figurerer som en slags ideologisk - eller i det minste retorisk - lederskikkelse i de mest ytterliggående anti-jihadistiske nettverkene, som i stor grad lever sine liv i den digitale sfæren. Gjennom å forfekte ideer om rasemessige eller etnisk rene territorier og fremme antidemokratisk voldsretorikk plasserer disse aktørene seg langt på vei i en fascistisk politisk tradisjon.

Saken er imidlertid at hver gang noe av Fjordmans politisk ekstremisme blir nevnt, rykker fjordmanistene her på VD raskt ut og uttrykker sin forferdelse. Ofte fremmes det absurde påstander om at det hele dreier seg om et angrep på Fjordman som person og et forsøk på å hindre såkalt islamkritikk og debatt om innvandring til Norge og Europa. De fleste fjordmanistene innrømmer at de ikke har lest mye av det Fjordman har skrevet, om over hodet noen som helst. Like fullt ser man seg i stand til å avvise all kritikk av hans politiske oppfatninger. Siden man ikke har reelle argumenter til rådighet, gjør man gjerne bruk av absurde sammenstillinger og karakteristikker når det gjelder Fjordmans kritikere.

En fjordmanist gjenkjennes først og fremst ved at vedkommende forsøker å fornekte, fortie eller tildekke det andre finner frastøtende, nemlig den antidemokratiske og rasistiske voldsideologi Fjordman har gjort seg til talsmann for. Det er jo bare islamkritikk, måte vite! Slik er fjordmanistene ikke bare uetterrettelige, men også feige. Dersom noen tar seg den frihet å minne dem om at Fjordman er noe mer og annet enn dette, uttrykker man en påtakelig omsorg for ham som person og iverksetter umiddelbart en mistenkeliggjøringsstrategi ovenfor hans meningsmotstandere. Slik forsøker man stadig å gli bort fra sakens kjerne. Reelle argumenter og en saklig debatt skygger man glatt unna.

Nå finnes det flere slags fjordmanister. Den første typen er de reaksjonære etno-nasjonalistene som ønsker seg tilbake til en tid som ikke lenger finnes. De er blendet av at Fjordman gjør det etniske til et slag hellig prinsipp, men også av hans framstilling av EU som selve djevelen og innvandringspolitikken som et «svik» mot det etniske «rene» «folket». Disse fjordmanistene leser Fjordman selektivt og lukker øynene for det mest ekstremistiske. Derfor blir de både såre og forferdet hver gang de blir minnet på det de ikke vil se eller høre.

Den andre typen fjordmanister er de som ikke aner hva Fjordman egentlig står for, enten fordi de ikke har lest noe av det han skrevet eller fordi de ikke er i stand til å forstå det. Her snakker vi nok primært om kristenfundamentalister og fanatiske antiislamister som tilsynelatende føler seg kringsatt av alle mulige slag fiender. Disse ser ut til å nære en dyp mistro til alle som ikke deler deres egen virkelighetsoppfattelse. Denne kategorien fjordmanister opplever et hvert motargument som forsøk på «knebling», «sensur», «angrep på ytringsfriheten» etc. I deres øyne er enhver kritisk bemerkning til Fjordmans mest ekstreme synspunkter å regne som ondsinnet løgn i islamismen og den forræderske «sosialismen» (eventuelt «kulturmarxismen», «globalismen», «kommunismen» (!), you name it…) sin tjeneste.

Den tredje typen fjordmanister har lest og forstått hva Fjordman har skrevet. De er nok langt på vei enige med ham, også i noen av hans mest ekstreme politiske oppfatninger. Samtidig er de smarte nok til å forstå at Fjordman opererer på påstandsnivå og ikke har underbygget sine kontroversielle synspunkter på en måte som gir dem gode argumenter. Derfor opptrer disse fjordmanistene varsomt og gir de sin støtte i form av halvkvedede viser.

Den fjerde typen fjordmanister er mer stillfarende, men først og fremst naive. De tror øyensynlig at Fjordman har et fromt ønske, verken mer eller mindre, om at muslimer og andre «folkegrupper» skal leve i egne land slik at alle kan bli lykkelige og leve i fred og fordragelighet. Om disse fjordmanistene virkelig er naive og enfoldige, eller om de bare later som, kan man selvfølgelig ikke vite med sikkerhet.

Et felles kjennetegn for fjordmanistene er altså tendensen til å oppfatte kritikk av Fjordmans politiske synspunkter som illegitime. De lar seg ikke affisere at Fjordman sine argumenter bygger på en forestilling om samfunn som resultat av egenskaper ved raser. En slik person fortjener fortsatt respekt, mener man åpenbart. (Selv kan jeg gjerne i ytringsfrihetens navn tolerere at slike oppfatninger kommer til uttrykk. Likefullt forbeholder jeg meg retten til ikke å vise respekt). Fjordmanistene virker dessuten ikke å ha problemer med at det gjennom ideologien som forfektes tas til orde for territoriell inndeling av verden ut fra etniske og rasemessige kriterier. Tror man virkelig at noe slikt er mulig uten omfattende bruk av vold, tvang, fysisk kontroll og andre udemokratiske virkemidler. Hva i all verden er det som skulle tilsi at dette vil lede oss mot en fredeligere verden?

 

 

Gå til innlegget

"Hatet" mot hvite, assimilering og renhetstenkning

Publisert over 6 år siden - 3946 visninger

Anfindsens opptreden i retten var en selsom forestilling, men helt som forventet. Som det allerede var gitt bud om skulle rettsaken her brukes som en politisk talestol. Jeg skal la konspirasjonsteoriene rundt SSB og om de rettspsykiatriske sakkyndige ligge (i det minste foreløpig) og kommentere tre punkter til hans «forklaring».

1.      «Hatet» mot de hvite

I retten hevdet Anfindsen at et hat mot «den hvite rasen» er utbredt blant «kulturmarxister» og at det har bidratt til ABBs radikalisering. Men hvor mange er det egentlig som «hater» folk med hvit hudfarge? Her er det nok mye «misforståelser» ute og går fra Anfindsens side. Den ene har opphav i at han som vanlig utelater enhver relevant historisk kontekst. Derfor finner han det tilsynelatende unødvendig å tenke over i hvilken grad det angivelige hatet er rettet mot hvite hudfarge i seg selv eller om det er rettet mot det hvit hudfarge symboliserer i en historisk-politisk kontekst? Selv er jeg svært lite opptatt av min egen hudfarge. I motsetning til Anfindsen mener jeg at min hudfarge ikke gjør meg grunnleggende forskjellig fra folk med annen hudfarge. Det er slettes ikke det samme som at jeg hater meg selv eller andre hvite mennesker. Derimot innebærer det en oppfatning om at hudfarge er noe overfladisk, og ikke noe mer enn det. Jeg misliker derfor at noen gjør min egen og andres hudfarge om til et ytre tegn på indre og medfødte egenskaper. Anfindsen er en av de som nettopp gjør det siste. Han synes heller ikke å forstå at i den grad hudfarge er grunnlag for identitet, handler det om hva slags mening og betydning hudfargen tillegges, og at hudfarge som identitet dermed er et kulturelt, sosialt, politisk spørsmål.

 

2.      Assimilering

Anfindsen brukte mye tid på å gi SBB, og spesielt Lars Østby, rollen som skurk. Nådestøtet skulle øyensynlig være en uttalelse om at dagens pakistanske innvandreres oldebarn ikke vil være vesentlig forskjellig fra Østbys egne oldebarn. Anfindsen tolker dette som at Østby forutsetter en assimileringspolitikk, som jo ikke er offisiell norsk politikk. Det Anfindsen åpenbart ikke forstår, er at Østby ganske sikkert ikke legger til grunn at personer med oldeforeldre som innvandret til Norge fra Pakistan skal kunne beskrives på en måte som tilsvarer et stereotypt bilde av nordmenn i dag. Tanken om assimilering i et lengre tidsperspektiv hviler nemlig på et premiss om at befolkninger er etniske i en essensiell forstand. Her sikter jeg til forestillinger om at medlemmer av f.eks. en etnisk konstituert nasjon har et felles særpreges som overføres som en kjerne fra generasjon til generasjon. Assimilering vil ut fra en slik tankegang forstås som at personer som har sitt opphav i innvandrede minoriteter «bytter ut» sine egne kulturelle «kjerner» med den norske. Det finnes gode argumenter for at dette er en konstruert måte å se ting på. Hva denne urnorske kjernen skal være er høyst uklart, nettopp fordi det dreier seg om en mytisk størrelse. Det er all grunn til å betvile at nordmenn som er i tjueårene i dag deler en felles indre, kulturell essens med de som var på tilsvarende alder f.eks. på 1930-tallet. Østby forutsetter ganske sikkert ikke assimilering, slik Anfindsen tror. Det han egentlig sier er at det ikke finnes grunnlag for å forutsette at man blir mer formet av ens oldeforeldre enn av det samfunnet man vokser opp i. Tilsvarende gjelder også for «rotnorske». De rotnorske som vokser opp i dag, er mer formet av dagens samfunn og dets realiteter at av sine oldeforeldre.

3.      Renhetstenkning

Som jeg også selv har påpekt i et innlegg på verdidebatt, ga Anfindsen i retten uttrykk for den oppfatningen at renhetstenkningen er et sentralt kjennetegn ved ABBs virkelighetsforståelse. I retten tok Anfindsen selv avstand fra en slik tenkemåte. Samtidig underkommuniserte han kraftig sin egen raseideologiske forståelse. Som mange vil kjenne til, har han uttalt at «hvite mennesker» bør ha selvbestemmelsesrett. I retten ble referansen til forskjeller i hudfarge erstattet med uttrykk som «vi norske» eller noe i den duren. Underkommuniseringen av raseideologien ble kanskje gjort nettopp fordi det ellers ville føre ham inn i et hjørne når det gjelder kritikken av renhetsideologien. For når man tar til orde for at «hvite mennesker» skal ha selvbestemmelsesrett, handler det om at politiske rettigheter skal fordeles på bakgrunn av folks hudfarge. Dersom man skulle forsøke å gjennomføre noe slikt i fullt alvor, viser jo erfaringer vi har med tilsvarende prosjekter at man faktisk må legge til siden det «moralsk kompasset» som Anfindsen ganske treffende påpekte at ABB åpenbart mangler. Forhåpentligvis er dette problemstillinger som Anfindsen selv ikke har tenkt spesielt grundig igjennom.

Gå til innlegget

Det kan nok hende at mange innvandringsmotstandere og islamkritikere urettmessig gis merkelappen høyreekstremistisk. Samtidig tråkker disse selv rett som det er ut i retorisk og ideologisk landskap der også de virkelige høyreekstreme er ute og går.

Innvandringsmotstandere og islamkritikere klaget gjerne over at begrepet høyreekstremisme brukes på en udefinert måte. Merkelappen rammer derfor urettmessig en rekke forskjellige innvandringskritiske ytringer og synspunkter, hevdes det. Shoaib Sultan sitt innlegg her på Verdidebatt om Høyreekstremisme i Norge i anledning Antirasistisk senters rapport setter derfor uvilkårlig søkelys på bruken av begrepet. For her brukes betegnelsen høyreekstremisme om posisjoner som andre vil kalle kulturkonservativisme eller radikal høyrepolitikk.

På den ene siden kan innvandringsmotstandere og islamkritikere som mener seg rammet ha rett. Det høyreekstreme har noen helt bestemte fascistiske kjennetegn som vi bør holde fast ved. På den andre siden bæres budskapet til de som agiterer hardest mot innvandring og islam alt for ofte fram av resonnementer og retorikk som - i det minste til forveksling - kan minne om høyreekstremistisk agitasjon.

I utgangspunktet burde det være ganske klart at et parti som f.eks. FrP må karakteriseres høyreradikalt, og ikke som høyreekstremistisk. For i dette partiet kan man lett gjenkjenne  elementer som ofte brukes til å definere høyreradikalisme; nemlig ento-nasjonalisme og kulturkonservativ eller reaksjonær  populisme. Som statsviteren Cas Mudde har påpekt, har vi her å gjøre med en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. I dag videreføres dette av en hel rekke mindre (og ikke alltid så små) partier rundt om i Europa. Til tross for en autoritær innstilling, spesielt ovenfor sosiale og kulturelle minoriteter, deltar partier av FrPs støpning i parlamentarisk systemer og bekjenner seg til demokratiske idealer.

Nettopp det siste, fastholdelsen av det demokratiske, står i motsetning til de ekstremistiske høyrekreftene og det ideologiske landskapet som Breivik kan knyttes til. Foruten å legge ennå større vekt på essensialiserte kulturelle identiteter - eller til og med forestillinger om iboende motsetninger mellom «raser» - preges det høyreekstreme ofte av at man beveger seg utover det ento-nasjonalistiske. Her er referansene gjerne et tradisjonelt fascistisk tankegods. Den sentral ledestjerne blir dermed forsvaret av et rasemessig og kulturelt «rent» Europa mot barbarenes invasjon,representert ved globalisering, migrasjon og islam.

Brevik oppfatter seg selv som en «soldat». Han er imidlertid ikke soldat bare for et norsk nasjonalt fellesskap. I like stor grad ser han seg selv som militant forsvarer av et «rent» Europa. Dersom Brevik "bare» hadde vært høyreradikal, etno-nasjonalist, ville han – som fascismehistorikeren Andrea Mammone har påpekt - ha sett på de aller fleste ungdommene på Utøya som ofre (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare. I stedet så han på dem som det hvite og rene Europas forrædere. 

Voldelige antidemokratisme og rasistisk paneuropeisme er altså det som skiller den ekstremistiske høyresiden fra den radikale. Dermed kan det virke som at f.eks. Breivik har lite til felles med de  høyreradikale. Problemet er at det radikale og ekstremistiske høyre, til tross for noen grunnleggende skillelinjer, har flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler felles:

For det første er kombinasjonen av etno-nasjonalistiske idealer og paneuropeisk renhetstenkning om kultur og identitet slettes ikke noe som bare forekommer i Breiviks tankeverden. Ikke minst når det opereres med ideer om at demokrati og ytringsfrihet essensielt og ensidig er knyttet til en felles europeisk og kristen kulturtradisjon, blir dette tydeliggjort.

For det andre er renhetstenkning i seg selv også et felles møtepunkt mellom det radikale og ekstreme høyre. Globalisering skaper for noe mer kaos enn for andre når kategorielle skillelinjer blir utydelige eller irrelevante. Tidligere kunne Sovjet Unionen og kommunismen tjene som syndebukk og fiendebilde når sosial og kulturell flyt og endring ble opplevd som forvirrende og truende. I det vakuum som oppstod etter murens fall, har innvandrere og muslimer, «multikulturalisme»,«kulturmarxister» og islam for mange blitt erstatningen.

En tredje fellesnevner ser ut til å være reaksjonære forestillinger om at framtiden ikke kan formes gjennom politiske målsetninger. Det eneste alternativet er å se tilbake og forsøke å gjenskape en tid som ikke lenger eksisterer. Man drømmer om en tid der innvandrere ikke fantes, islam var en marginal og fjern faktor, nasjonalstatene var rene og homogene, samfunnet tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Denne nostalgiske «renhetsfetisjismen» bidrar til at det for manges del neppe er multikulturalismen i egentlig forstand som er skyteskiven. For som politisk doktrine dreier multikulturalismen seg om et prosjekt der man deler mennesker inn i et velordnet og statisk system av adskilte kulturelle og religiøse identiteter. Når det kommer til stykket er det først og fremst immigranter, migrasjon og mangfold i seg selv mange er i mot. Når begrepet multikulturalisme brukes, er det derfor ofte det siste man sikter til, og ikke den politiske doktrinen i seg selv.

For det tredje hersker det også blant høyreradikale en tilbøyelighet til å forstå både nasjonale kulturer og kontinentale sivilisasjoner som monolittiske enheter. Ikke bare tenker man seg at kulturer avgjør hvordan individer føler, tenker og handler, i det minste når det gjelder «de andre». Av og til får man inntrykk av at man snakker om «kulturer»som om de var stater i en «realpolitisk kamp» om territorier. Konsekvensene av en slik tenkning er at enhver innvandrer lett kan forstås som en brikke i denne«kampen», og kan dermed i ytterste instans bare ved sin tilstedeværelse bli definert som fiende. Å knytte assosiasjoner mellom innvandring og tyskernes okkupasjon forekommer fra tid til annen. Blant annet blir "kulturquisling" brukt som betegnelse på de som holdes ansvarlig for innvandringspolitikken. En VD-innlegg som ble postet for under ett døgn siden gir også et eksempel på at enkelte åpenbart mener at innvandring bør forstås i termer som dette.

For det fjerde, når alt reduseres til forestillinger om at en «renheten» er i ferd med å gå tapt, blir perspektivene svært enøyde, noe som kan lede ut på ganske så ville veier. For sin angivelige kamp for ytringsfriheten, har den reaksjonære populisten Geert Wilders av mange innvandringsmotstandere og islamkritikere blitt utropt til en helt. Hans uttalelser om at Koranen skal forbys, hans utsagn om at gatene bør feies rene for muslimer, hans forslag om hodeplaggskatt for muslimske kvinner og hans trussel om massedeportasjon av muslimer, setter denne helterollen i et mildt sagt underlig lys.

At kulturelle og religiøse verdier og ideer forveksles med folk i seg selv - slik som åpenbart er tilfelle når det gjelder Wilders - er selvfølgelig ikke enestående. I forskjellige varianter og innpakninger finner man eksempler på det samme i alt fra nyere forskning innen nevropsykologi, via avisartikler og reisehåndbøker til samtaler rundt lunchbordet. Når det gjøres til en ideologisk bærebjelke for eksplisitte politiske målsetninger, mister det imidlertid sin uskyld.

Et eksempel på det siste ble vi med all tydelighet stilt ovenfor da både document.no og Human Rights Service (rights.no) i mars i fjor - og uten det aller minste tegn på reservasjon - publiserte påstander om at afrikansk innvandring er å sammenligne med en «masseimport av psykisk utviklingshemmede». Her er det slettes ikke religiøse ideer eller kulturelt forankrede praksiser som kritiseres. Snarere er det visse befolkningsgrupper i seg selv man er i mot. I slike tilfeller blir avstanden så avgjort svært liten mellom det som i utgangspunktet kan karakteriseres som høyreradikale posisjoner og de høyreekstreme perspektivene som f.eks. Anders Behring Breviks målbærer, der rasistisk hat og frykt, og til syvende og sist vold, er dominerende.

Gå til innlegget

Tre myter om innvandring

Publisert over 6 år siden - 1164 visninger

Kenan Malik har skrevet en interessant artikkel om tre myter han mener hefter seg ved den europeiske migrasjonshistorien

Innholdet i Ken Maliks artikkel gir interessante perspektiver på mange sider ved debatten som pågår om innvandring, multikulturalisme etc. Artikkelen kan leses her, men nedenfor gjengir jeg noe av hovedinnholdet:

Den første myten Malik tar for seg er forestillingen om at europeiske nasjoner opprinnelig var homogene, men har blitt heterogene som følge av masseinnvandring. Han hevder at et land som f.eks. Frankrike er mindre mangfoldig i dag enn det var for 100 år siden. Ved den franske revolusjonen var det bare halvparten av innbyggerne i landet som snakket fransk. På 1800-tallet, og egentlig langt inn i forrige århundre, så den franske eliten på den store folkemengden som en forskjellig artet berme man knapt kunne gjøre annet med enn å bekymre seg over. Som Malik sier det, de de på det store flertallet av egne landsmenn som tilhørende enn annen «rase», som undermåls barbarer som måtte kontrolleres gjennom streng disiplinering. I dag er begrepet rase ganske uløselig knyttet til forskjeller i hudfarge. Den gang var begrepet i like stor grad knyttet til sosiale forskjeller som man så på som naturgitte. Arbeiderklassen, de eiendomsløse, var like mye rasemessig forskjellig som afrikanere og asiater.

Bethnal Green i London er et område som på 1700 og 1800-tallet var befolket av lutfattige spenneriarbeidere. For de velbeslåtte har denne delen av byen et helt fram til våre dager vært en no-go-zone. I dag er området dominert av innvandrere fra Bangladesh. Slik Malik ser det, er det i dag mindre forskjellighet og avstand mellom de som bor innenfor og utenfor Bethnal Green enn hva som var tilfellet på 1800-tallet. Den gangen ble forskjellen opplevd som nærmest totalt uoverstigelig. Derfor, fra et historisk perspektiv kan man ikke si at den moderne masseinnvandringen har gjort samfunnet mer pluralt, skrive Malik. Forskjellen ligger heller i at man oppfatter det slik, og at forskjelligheten man opplever viser til det kulturelle og ikke det sosiale, påpeker han. Debatten om multikulturalismen, enten man er tilhenger eller motstander, dreier seg om at visse typer forskjeller, det vil si kulturell, etniske og religiøse, hevdes å være viktigere enn andre forskjeller som f.eks. generasjonsforskjeller eller klasse.

Den andre myten Malik peker på er påstanden om at masseinnvandringen etter andre verdenskrig er grunnleggende forskjellig fra den migrasjonen som satte preg på Europa i mellomkrigstiden. Da ser man imidlertid bort fra situasjonen i Frankrike på 30-tallet, den gang nesten 1/3 av befolkningen besto av innvandrere fra Italia, Spania og Portugal. Franskmennene hadde en tendens til å se på disse innvandrerne som fremmedelementer. Siden de var annerledes og ikke var franske, tenkte man seg, bar de på en faretruende tilbøyelige til vold og kriminalitet.

Den tredje myten er forestillingen om at det er innvandrernes krav som har presset multikulturalismen fram. Som Malik framhever, har den politiske eliten alltid vært opptatt av innvandrernes kulturelle forskjellighet, og i mye større grad enn innvandrerne er eller (i det minste opprinnelig) var. De første arbeidsmigrantene var lite opptatt av egen kulturelle eller etniske identitet. I den grad de var det, gjorde de det ikke til et politisk spørsmål, påpeker Malik. De var mer opptatt av likestilling når det gjald sosiale rettigheter og politisk deltakelse. De første migrantene med muslims bakgrunn som kom til England kunne til og med gå på pub og ta en pint. Få eller ingen av kvinnene gikk med hijab. De var ikke først og fremst muslimer, likeså lite som migranter fra Punjab var sikher eller folk fra Hindustan hinduer. Etter hvert så de heller på seg selv som «svarte», ikke som en etisk identitet, men som en politisk merkelapp i kampen mot diskriminering og rasisme.

Det er først blant dagen unge, som ble født på 80-tallet og framover, at kulturelle og religiøse identiteter har blitt det viktige. Som Malik konstaterer, er dette på mange måter paradoksalt ettersom denne generasjonen er mye mer «vestlig» enn de forrige. Han har ved mange anledninger tidligere gitt uttrykk for sine kritiske synspunkter når det gjelder britiske myndigheters multikulturalismepolitikk. I denne artikkelen avlegger han også Frankrike et besøk. Malik hevder nemlig at de franske myndighetene så på de første arbeidsinnvandrernes sekulære innstilling som en indirekte trussel. Når arbeidsmigranter ble radikalisert på 70-tallet var det i retning av fagforeninger og politisk radikale bevegelser. Noen mener derfor at regjeringen til Valéry Giscard d’Estaing nærmest oppmuntret til kulturell og religiøs vekkelse blant innvandrerne fra Nord-Afrika, som en motvekt mot den politiske radikaliseringen man fryktet.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 175 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 558 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 675 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1359 visninger
14 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 716 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
10 minutter siden / 329 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
17 minutter siden / 687 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
18 minutter siden / 1442 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
24 minutter siden / 687 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
26 minutter siden / 445 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
31 minutter siden / 687 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
42 minutter siden / 1241 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
43 minutter siden / 1442 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1241 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 18412 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 687 visninger
Anders Ekström kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 687 visninger
Les flere