Arve Ofstad

Alder:
  RSS

Om Arve

Følgere

Tvedts ­selektive historie­skrivning

Publisert 10 måneder siden - 1494 visninger

Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Terje Tvedt kaller det «humanitær-politiske komplekset», føler jeg meg slett ikke truffet av hans karakterisering.

MANGE FINNER DEN nye boka til Terje Tvedt, Det ­internasjonale gjennombruddet, forfriskende og nyttig som et alternativt perspektiv på nyere norsk historie. Andre har funnet alvorlige feil og mistolkninger i boka som de anser mer som et debattinnlegg enn som en samtidshistorisk analyse.

Jeg tilhører siste ­kategori. Selv om jeg kanskje ­defineres inn i det som Tvedt ­kaller det «humanitær­-politiske ­komplekset», føler jeg meg slett ikke ­truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som ­mulig, for å dobbeltsjekke om jeg har levd i en fantasi­verden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.

Norge som «veileder». I en lengre artikkel nylig i ­e-­versjonen av Bistandsaktuelt går jeg mer utførlig til verks om bokas del I. For Vårt Lands ­lesere vil jeg her fokusere på Tvedts omtaler av Norge som «veileder» i en universell utviklingsmodell, og vår angivelige tillit til at menneskerettighetene er fullt ut universelt akseptert – av alle. Erik Hillestad (Vårt Land 9. januar) er blant dem som har kritisert Tvedt på dette siste punktet.

Ble utviklingsmodellene ­ensidig utformet av Vesten? Tvedt hevder at det var USA som først insisterte på at den vestlige utviklingsmodellen skulle kalles «universell», og at hele bistandsverdenen fulgte med på dette. Han mener at ideen om utvikling var preget av europeiske og vestlige erfaringer med økonomisk vekst, også Sovjetunionens planleggingsmodeller.

Disse var alle basert på ­modernisering og industrialisering, (vestlig) utdanning og ­rasjonalitet, et rasjonelt og effektivt statsapparat, delvis fulgt av demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettighetene. Dette var svært forskjellig fra tidligere tiders utvikling (og stillstand) i keiserens Kina, stor-moghulenes India, eller stammesamfunnene i Rwanda.

Optimistiske ­femårsplaner. Likevel ser han helt bort fra at det var nettopp en slik ny ­utvikling omtrent samtlige ­ledere i de nye statene ønsket for seg og sin ­befolkning. Nehrus India og de fleste land utarbeidet ­optimistiske femårsplaner for modernisering og industrialisering. Kjente utviklingsøkonomer som argentineren Raúl Prebisch, egypteren Samir Amin og srilankeseren Gamani Corea satte alle preg på utviklingsdebatten. FN-systemet ble sterkt påvirket av disse lederes ideer og ønsker, slett ikke bare av USA og vestlige økonomer. Slik kom ­planene for FNs første utviklings­tiår (1960-årene) og påfølgende tiår.

Tvedt skriver som om alt dette var fremmed og nytt for de nye selvstendige statene, at det var vi som prakket utviklingsideologien på disse landene, og at alle anstrengte seg for å «late som» om dette var universalistiske modeller. Men de aller fleste nye landene sa ja takk, begge deler: Vi vil både ha økonomisk vekst og velstandsutvikling, og sam­tidig bevare noen nasjonale kulturelle og religiøse særtrekk. Derfor ville Tanzania bygge ujamaa-landsbyer, noen afrikanske land ville beholde høvdingene sine, andre ville fjerne slike tradisjonelle trekk. Mange land bygget på islam i en moderat eller mer fundamentalistisk form, mens Kina hadde sin kulturrevolusjon.

En veileder i utvikling. Tvedt skriver gjentatte ganger at Norge i denne perioden påtok oss rollen som «veileder» for andre lands utvikling. Det kan vel heller hevdes at Norge gjennom våre bistandsprogrammer aksepterte for lett den tolkningen disse landene gjorde av sin egen kultur og tradisjon, deres kopiering fra øst-europeisk udemokratisk praksis eller deres fortsettelse av kolonikulturens eliteforbruksmønster, når de samtidig ønsket seg «utvikling» og økonomisk vekst, angivelig for alle.

I all hovedsak aksepterte vi de nye ledernes ansvar for å forme utviklingen i egne land. I praksis ble dette illustrert blant ­annet ved den parallelle bistanden til Kenyattas etniske elitestyre i Kenya med en åpen kapitalisme, og til Nyereres sosialistiske ettpartistat med landsbygdideologi.

Det er neppe noen seriøs ­person i bistandsforvaltningen og den øvrige bistandsbransjen som har hatt ambisjoner om å bli hele den fattige verdens «rettleder i utvikling». I praksis har norske rådgivere og bistands­ytere hatt meget begrenset innflytelse på disse landenes overordnede politikk, og i beste fall bidratt med gode eller dårlige faglige råd til en politikk som landene selv ønsket.

Ny sekulær statsreligion. Tror norske myndigheter at menneske­rettighetene er universelt akseptert – og ­universelt praktisert? Menneskerettig­hetene (MR) har fått status som «en ny sekulær statsreligion» i Norge, hevder Tvedt. I noen avsnitt synes han å være mest opptatt av det feilaktige ved at MR framstilles som universelle, mens de i realiteten har sitt opphav som vestlige verdier.

Han mener at norske ­politikere og andre later som om MR er ­universelle, fordi ellers vil ­resten av verden avvise dem. Det stemmer at det finnes ­holdninger i mange deler av verden som ­avviser ideer som oppfattes som vestlig kulturell og ­politisk ­ny-imperialisme. Men i de ­samme land finnes det ­nesten alltid krefter som hevder det motsatte; og som er like store tilhengere av MR nettopp som alle menneskers rettigheter, uansett kultur, tradisjoner og religion.

Det er stor forskjell mellom det å hevde at MR har utviklet seg fra sitt vestlige utgangspunkt til å bli en felles forpliktelse som alle land har sluttet seg til (mer eller mindre helhjertet) – og derfra til å tro at alle politiske og religiøse retninger i hele verden har akseptert og ønsker å praktisere disse. Så uvitende og naive er ikke norske politiske ­ledere, ­heller ikke de som befinner seg inne i Tvedts humanitær-­politiske kompleks, selv om noen setninger i stortingsmeldinger er klossete formulert på dette punktet.

Uansett har MR i realiteten spilt en begrenset rolle i norsk utvik­lingspolitikk. Bistands­volumet til enkeltland ­bestemmes ikke av MR-argumenter, annet enn i ekstreme situasjoner. Norge har lenge støttet opp under en ­rekke MR-tiltak og ­organisasjoner i de fleste land som mottar norsk ­bistand, men dette har aldri ­utgjort noen hovedinnsats.

Underbygger ikke. I ­kapittel III (s.86–108) omtaler Tvedt sju konkrete eksempler for å ­illustrere hvordan den påståtte ­norske universalismeretorikken om utvikling og menneskerettigheter møtte virkeligheten. Tvedt mener å kunne påvise at våre feilaktige forestillinger gjør oss ute av stand til å se den komplekse virkeligheten, og at våre ideer om å «gjøre godt» gjør at vi ikke ser egne feil. Ettersom vi har den «gode moral» på vår side, er vi heller ikke ­mottakelige for kritikk.

Men hans eksempler viser ikke dette. Norske misjons­organisasjoner fikk statlig ­støtte til ­utviklingstiltak, trass i at mange kjente til og aksepterte at det ikke er mulig fullt ut i praksis å skille mellom dette og deres evangeliseringsarbeid. Evalueringer av det mislykkede distriktsutviklingsprogrammet i Turkana i Nord-Kenya og av Røde Kors sin mobilisering av over 500 utrangerte lastebiler fra Forsvaret til nødhjelptransport påpekte omfattende feil og oppsummerte lærdommer, og ble slett ikke skjøvet under teppet.

Den norske støtten til koranskoler i Pakistan var heller ikke basert på naiv tillit, men som et forsøk på å få kontakt og dialog med muslimske ­ledere og med Taliban. Og selv om det var et høyt norsk engasjement i Sudan, der mange ­støttet sør-sudanernes krav om å få velge uavhengighet, så var det sudanerne selv, med støtte fra ­naboland som Kenya og ­Etiopia, som inngikk fredsavtalen i 2005. Det er også sør-sudanerne selv som må ta hovedansvaret for den ­katastrofale utviklingen de ­seneste årene. Verken Norsk Folkehjelp eller Hilde Frafjord Johnsen kunne ha avverget dette, og det blir helt galt å skrive at «Norge skapte en ‘failed state’».

Mer realisme og nøkternhet. Tvedt har i tidligere bøker og artikler skrevet og argumentert mer inngående om hans begreper «godhetsregime» og om våre framstillinger av «de andre». I denne boka går han videre og ­påstår at det samme «humanitær-politiske ­komplekset» er blitt overbevist om at det bare finnes en universell utviklingsvei, og at menneskerettig­hetene er blitt opphøyet til en slags ­sekulær ­religion som er universelt akseptert. Derfor forstår denne eliten heller ikke verdens kompleksitet, og har et for­enklet og forkvaklet bilde av verden utenom Norge og Vesten. Tvedt hevder at denne eliten ikke lærer, at de oppfatter seg selv som ufeilbare og at de avviser all kritikk.

Det finnes sikkert enkelt­personer og noen organisasjoner som passer inn i en slik beskrivelse. Tvedt har også grunnlag for å henge ut enkelte kapitler og setninger i s­tortingsmeldinger og politiske uttalelser som ­benytter seg av slik høy-retorikk. Men det er langt fra å tillegge hele den politiske eliten og folk flest ­slike urealistiske og naive ideer. Dersom boka til Tvedt gjør noe godt, må det være å få både de som skriver ­stortingsmeldinger og ­organisasjonene til å ­uttrykke seg mer edruelig og nyansert både om verden i dag og om hva Norge kan og bør gjøre for å fremme gode verdier og ­menneskerettigheter.


Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77095 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43346 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34758 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27739 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22404 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22120 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20014 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19023 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 7 timer siden / 96 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 7 timer siden / 143 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 234 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 130 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 126 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 196 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 177 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 360 visninger
Les flere

Siste innlegg

Tåler Den norske kirke mer nå?
av
Reidar Holtet
rundt 4 timer siden / 95 visninger
Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 234 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 5 timer siden / 85 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 6 timer siden / 61 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 7 timer siden / 96 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 7 timer siden / 143 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 7 timer siden / 253 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 16 timer siden / 88 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 16 timer siden / 376 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 16 timer siden / 143 visninger
Les flere